Aleksander Sergejevitsj Pusjkin (1798-1837) er Russlands ubestridte nasjonalpoet, annerledes noen annen nasjon har en. Han levde et kort liv, men evnet å uttrykke den russiske følelse og russiske tilstand mer enn noen annen poet eller forfatter har greid det. Han kom samtidig med den nasjonale oppvåkningen, ikke bare i Russland, men i hele Europa, og han evner å uttrykke det å komme fra et veldig land, med store ressurser, og enda større motsetninger.
Den litteraturhistoriske periode han går inn i, er romantikken, der Pusjkin i likhet med de andre poetene fra denne første perioden var inspirert særlig av England og av Byron, men de evner å gjøre det til noe helt eget russisk. Den russiske stemning passer til de store romantiske følelsene, til hengivenheten, flukten inn i øyeblikket, og til den relativt frie og fantasirike formen.
Pusjkin inneholder også de russiske motsetningene og den russiske dramatikken, det siste i den dagligdagse betydningen av ordet. Han fikk et kort liv, og endte det i en duell, over en kjærlighetshistorie, som en ekte romantisk helt og en ekte tragisk helt, og ekte russisk helt. Han var elsket allerede i sin samtid, men fikk likevel trøbbel med styresmaktene og med tsaren, der Russland bakstreversk holdt på det absolutte eneveldet og streng sensur, en tid da den ledende delen av verden løsnet lenkene og forvandlet seg til stater med demokratisk styreform og fri presse og vid ytringsfrihet.
Pusjkin skrev dette diktet 26 september i 1835, men det ble aldri trykket i hans levetid. Barnepiken han snakker om i linje 13, hun lever ikke lenger, Arina Rodinova døde i 1828.
*
..Вновь я посетил
…Вновь я посетил Тот уголок земли, где я провел Изгнанником два года незаметных. Уж десять лет ушло с тех пор — и много Переменилось в жизни для меня, И сам, покорный общему закону, Переменился я — но здесь опять Минувшее меня объемлет живо, И, кажется, вечор еще бродил Я в этих рощах. Вот опальный домик, Где жил я с бедной нянею моей. Уже старушки нет — уж за стеною Не слышу я шагов ее тяжелых, Ни кропотливого ее дозора.
Вот холм лесистый, над которым часто Я сиживал недвижим — и глядел На озеро, воспоминая с грустью Иные берега, иные волны… Меж нив златых и пажитей зеленых Оно, синея, стелется широко; Через его неведомые воды Плывет рыбак и тянет за собой Убогий невод. По брегам отлогим Рассеяны деревни — там за ними Скривилась мельница, насилу крылья Ворочая при ветре… На границе Владений дедовских, на месте том, Где в гору подымается дорога, Изрытая дождями, три сосны Стоят — одна поодаль, две другие Друг к дружке близко, — здесь, когда их мимо Я проезжал верхом при свете лунном, Знакомым шумом шорох их вершин Меня приветствовал. По той дороге Теперь поехал я и пред собою Увидел их опять. Они всё те же, Все тот же их, знакомый уху шорох — Но около корней их устарелых (Где некогда все было пусто, голо) Теперь младая роща разрослась, Зеленая семья; кусты теснятся Под сенью их как дети. А вдали Стоит один угрюмый их товарищ, Как старый холостяк, и вкруг него По-прежнему все пусто. Здравствуй, племя Младое, незнакомое! не я Увижу твой могучий поздний возраст, Когда перерастешь моих знакомцев И старую главу их заслонишь От глаз прохожего. Но пусть мой внук Услышит ваш приветный шум, когда, С приятельской беседы возвращаясь, Веселых и приятных мыслей полон, Пройдет он мимо вас во мраке ночи И обо мне вспомянет.
1835
På ny besøkte jeg
…På ny besøkte jeg Det hjørnet av jorda, hvor jeg har tilbrakt to uanselige år som landflyktig. Allerede er gått ti år fra den gang — og mye Har forandret seg i livet for meg, Og selv, ydmyk til allmen lov, Har jeg forandret meg — men her igjen Det forgagne som omfattet livet mitt, Og, synes meg, i går kveld ennå vandret Jeg i disse lunder. Der er et nedfallet hus, Hvor jeg bodde med den fattige barnepiken min. Allerede ingen gamle — alt bak veggen Hørte jeg ikke hennes tunge fotrinn, Ikke tidkrevende hennes vakt.
Her er den skogkledde haugen, den jeg ofte Frøs meg bort på — og så På innsjøen, husket med sorg En annen bredd, andre bølger… Mellom de gylne åkrene og grønne engene Den, blå, brer seg vidt; Gjennom dens hemmelighetsfulle vann Svømmer fisker og drar med seg Den elendige nota. På de svakt skrånende bredder Spredte landsbyer — der bak dem Bøyde det seg vindmøller, med nød og neppe var det vingene snurret med vinden… På grensen De gamle besittelser, på stedet der, Hvor det til fjellet reiste seg en vei, Rotet opp av regnet, tre furuer Står — den ene et stykke unna, to andre Står hverandre nær, — her, hvor jeg forbi dem Reiste gjennom oppover i månelyset, Kjente lyder rasler i toppene deres Og hilser meg. På den veien Reiste jeg også foran meg selv Og så dem på ny. De er alt det samme, Alle den samme som dem, kjente til øret rasling — Men rundt de gamle røttene deres (Hvor aldri alt var tomt, nakent) Har en ung lund vokset opp, Grønn familie; buskene trenger seg sammen Under trekronene deres som barn. Og et stykke unna Står en diger kamerat av dem, Som en gammel ungkar, og rundt ham Er som før alt tomt. Vær hilset, stamme Unge, ukjente! Jeg har ikke Sett din mektige sene alder, Når du vokste fra mine kjente Og det gamle overhodet dekker dem til Fra forbigående øyne. Men la bare mitt barnebarn Lytte til deres hilsende lyder, når, Vennesamtalene vender tilbake, Lykkelige og vennlige tanker fulle, Går gjennom ham forbi dere i nattemørket Og husker meg.
Språk, form og innhold
Diktet har en mer eller mindre fri form, der språket er poetisk, men linjene ikke er bundet opp i vers og versene ikke henger sammen i strofer. Det er mer en tankestrøm, det er impresjonistisk diktning lenge før impresjonsimen, Pusjkin suger inn inntrykkene og skriver dem ned tilsynelatende etter som han får dem. Det var både vanlig og ikke vanlig å skrive poesi på denne måten på Pusjkins tid, romantikken sprenger grensene, diktergeniet kunne innvilge seg friheter for å skrive som han måtte og ønsket.
Form
Det sagt, så er det likevel en slags struktur i diktet. Etter linje 15 er det et linjeskift, og jevnlig kommer det verselinjer med færre ord enn vanlig. De markerer et brudd. I versjonen i Собранние Сочиненний в десяти томах (Samlede diktning i ti bind) er linjen etter også innskutt. Det er vanskelig å få til i formatet på WordPress, men det får frem at de to linjene med færre ord – som alltid hører sammen – til sammen utgjør en form for strofe. Også førstelinjen er kortere, 3 ord, innskutt, og så er det på ny etter 10 linjer og etter 15.
Neste bolk varer i 12 linjer, fra вот холь десистый… til ворочая при ветре, og overgangen til На границе i linjen under passer til det at det nå starter noe nytt. Den bolken varer 20 linjer, til По-прежнему всё пусто, og så er siste fra Здраствуй, племя, til И обо мне вспомянет. Det blir til sammen 5 bolker, hver med et lukket hele, som inngår i diktets helhet, lik strofer i et vanlig dikt.
Jeg har forsøkt å få til mellomrom i starten av linjen, men WordPress redigerer det bort. Så diktet er ikke gjengitt visuelt sånn det best skal se ut.
Det gir ikke mening å snakke om trykkfordeling, antall stavelser og takter i linjene, men det er interessant å se hvordan språket flyter av gårde i lange setninger før punktum. Første punktum kommer i linje 3, deretter er det ikke et nytt punktum før i linje 10. Tegnsettingen henger sammen med strofeinndelingen forklart ovenfor.
Ordvalget er essensielt. Det har vært uvanlig mye arbeid for meg å slå opp og å oversette, men det er ikke spesielt vanskelig å forstå konseptet bak ordene, det er ikke kompliserte sammenhenger nødvendig å forstå presis. Det er mer stemningen som skal overføres, og det gjøres med langsom lesing, myke lyder og veldig konkrete ord. Det er om å være незаметик (ubemerket), det er опалный домик (forfallent hus) og det er шагов её тяжёлих (hennes tunge skritt), det er syn og det er lyder, konkrete følelser.
Det er en kunst å skrive dikt på denne måten, og la stemningen man sanser være igjen i ordene også når stemningsøyeblikket er ferdig, og også århundrer etterpå. Få mestrer denne kunsten. Pusjkin er en av dem, italieneren Giacomo Leopardi en annen.
Innhold
Når det gjelder innholdet og oversettelsen vil jeg ikke gå i detalj i ordvalget jeg har gjort, og hvordan jeg har overvunnet vanskelighetene som er i diktet. Jeg vil heller gå gjennom hva som skjer, for dem som leser det bedre i prosa, enn i oversatte linjer der jeg har forsøkt å gjøre diktet leselig og tett på originalen. I gjendiktningen lenger nede er det stemningen og poesien jeg har forsøkt å overbringe.
Hva som skildres er hvordan nåtid og erindring blander seg sammen til et hele. Dette er en del av det romantiske prosjekt, der engelske William Wordsworth også har gitt betydelige bidrag, og jeg bare så vidt har skrapet på overflaten av hva det innebærer. Men det har klart med livsbetingelsene å gjøre, og hvordan man som menneske blir knyttet til steder man har oppholdt seg lenge.
Her begynner diktet rett på sak, på ny besøkte jeg, Вновь я посетил (Vnov ja posetil), det er nåtidens utgave av dikteren som oppsøker stedet den gamle oppholdt seg. Han tiltaler dette hjørnet av verden hvor han oppholdt seg ubemerket to år av sitt liv, mens han var landflyktig. Stedet er forandret siden den gang, og han selv er forandret, begge deler under livets allmenne lover. Tiden går med forandringer, erindringen knytter dem sammen. For ti år siden var det dette stedet som omkranset livet han levde, han føler det som om det var i går, så nært er det, erindringen bringer nåtid og fortid sammen.
Etter dette har diktet sitt første lille avbrudd, med et punktum og linjeskift etter fire ord i linje ti, og så et helt konkret minne. Det er det nedfalne huset han bodde med den fattige barnepiken, njanka, et ord ord som godt kan komme inn i norsk som fremmedord. Russisk njanka er mer enn bare barnepike, det er den som passer på, og ordet er kjærlig og klinger godt. Den gamle barnepiken er nå død (det er reelt, som nevnt, Anna Rodinova døde i 1828), og han kan ikke lenger høre de tunge skrittene hennes. Adjektivet tunge, tjazjolikh (тяжёлых), får fint frem at livet hennes ikke var lett og at hun var sliten. Siste linje i denne første delen, linje 15, er vanskelig å oversette til norsk, fordi den ikke har verb. Man må på norsk sette til nåtid eller fortid, «er» eller «var», i oversettelsen har jeg styrt unna problemet med å skrive «ikke tidkrevende hennes vakt», mens jeg i gjendiktningen har tillagt mening ved å legge til verbet var.
Så er det tredje bolk, fra linje 16 til 27, hvor han ser og husker en haug, hvor han ofte pleide sitte å fryse. Da så han på en innsjø, et vann, озеро, og husket (воспоминая, egentlig står det i gerundium, «huskende», men den verbformen bruker vi ikke naturlig på norsk, og vi oversetter i stedet med våre vanlige verbformer) breddene og bølgene, andre bredder og bølger. Her også er det nåtid og fortid som smelter sammen, det er samme vann og bredder, likevel andre. Det følger en landskapsbeskrivelse, i denne stemningen hvor nåtid og fortid går i ett. Det er det mystiske, hemmelighetsfulle (неведомые – nevedomie, egentlig «ikke synlige») vannet, meg gir det assosisasjoner til bølgende vann som blander sammen erindring og virkelighet. Fiskene svømmer i det, og drar med seg en dårlig not, igjen et karakteriserende adjektiv som tilsier at det er fattigdom og problemer her. Så er det skrånende bredder, der det er landsbyer, og vindmøller som knapt klarer å dreie seg med vinden. Igjen kan det leses i overført betydning, på dette stedet beveger man seg ikke, endrer man seg ikke, det er trang til stilstand.
Fjerde bolk er den største på 20 linjer fra 28 til 48. Det begynner med На границе (na granitse), på grensen, og slutter med По-прежнему все пусто (po-presjnemu vsje pusto). På grensen, det er i tid og det er i rom, og det er også mellom erindring og virkelighet. Merk at frasen kommer rett etter vindmøllen, som knapt beveger seg i vinden, tiden som knapt ruller. Her knyttes også nåtid og fortid sammen, tilbake til forfedrene, forfedrenes eiendom, Владений дедовских (vladenij dedovskikh), og så følger sekvensen med de tre furuene. Det er formidlingskunst av ypperste merke med trærne og røttene, som også kan leses som mennesket og menneskets røtter. Det er en vei som går opp mot fjellet, den er revet opp av regnet, på ny en konkret skildring av vansker og fattigdom, og så er det de tre furuene, den ene et stykke unna, de to andre helt nær hverandre. Dette er stedet han reiste forbi i månelyset, den gang, og nå lever det på ny i erindringen, månelyset er for synssansen og akkurat svakt nok til at det visker ut konturene, gjør uskarpt skillet mellom erindring og virkelighet. Raslingen i trærne er for hørselssansen, kjent og kjær den også. Denne bolken har punktum midt inni, med «her ser jeg dem igjen», увидел их опять (uvidel ikh opjat). Han reiser foran seg selv. Her er det akkurat som det var, nåtid og fortid, erindring og virkelighet, går i ett. Så kommer skildringen av den nye tilveksten, buskene som er så som barn, et hint om at tiden om enn langsomt, ruller videre allikevel. Og så er det den gamle et stykke unna, som står dem som en ungkar, blir ikke noe avkom fra ham. Her er alt som før helt tomt, По-прежнему все пусто (Po-prsjnemu vsje pusto).
Så er det den siste, som begynner Здравствуй, племя (Sdravstvuj, plemja), Hei, stamme, og slutter И обо мне вспомянет (I obo mnje vspomjanet), «og husker om meg». Her dras diktet videre til nye generasjoner, barnebarnet, внук (vnuk), som skal komme og gå gjennom de samme landskap og erindre ham. Dikteren hilser stammen sin, племя (plemja), dette er stamme i betydningen folkegruppe, eller slektledd, gruppen du hører til. Her setter han altså seg selv inn i en helhet, åpner perspektivene, det er den unge og ukjente (Младое, незнакомое – mladoje, nesnakomoje). Han har ikke sett den mektige sene alderen, når de vokste opp og den gamle dekket til de unge for øynene som for forbi. Dette er til trærne og buskene på stedet. Så kommer vendingen, om at også dikterens etterkommer, skal komme tilbake til dette stedet, ha de samme sanseopplevelser, og erindre også ham.
Gloseliste
Glosene er slått opp på Ordnett.no, kunnskapsforlagets blå ordbok og wikislovar i den rekkefølgen. Det er en del av ordene brukt som er så gamle og arkaiske at de ikke er å finne i norske oppslagsverk. Med så mange forskjellige ordbøker blir det litt forskjellige måter å presentere ordene og ordklassene på, og også parverb, eksempler og ytterligere informasjon. Jeg har merket med fet skrift seg som er oppslagsord, og har brukt kursiv og fet kursiv på eksempler og annen informasjon verdt å utheve. Helt konsekvent er det ikke blitt, men den som er interessert, vil kunne finne frem.
холм bakke m, haug m леси́стый skogkledd сиживал -> сжить св <нсв си́живат> fryse bort; сжить кого-л с квартиры fryse noen bort fra hybelen недвижимый прл книжн. urørlig, ubevegelig Иные -> иной en annen Меж -> между mellom нив -> нива 1. поет åker, kornmark 2. перен. felt, område златых -> злато́й 1. устар. связанный, соотносящийся по значению с существительным злато wikislovar) пажитей па́жить нар.-поэт., трад.-поэт. и рег. луг, поле, пастбище с густой, сочной травой (wikislovar) стелется -> стлаться 1. (лежать, проститраться) bre seg ut, strekke seg 2. (о растениях) krype 3. (медленно растираться) bre seg ut 4. (бежать, распластиваться над землёй) fly, fare 5. св. по- разг. (сделать себе постель) re opp senga неведомые -> неве́домый ukjent, mystisk, hemmelighetsfull убо̣гий elendig невод not f/m отлогим -> отло́гий svakt skrånende, slakk рассеянный distré, åndsfraværende деревня landsby m, bygd f/m наси́лу med nød og neppe, (bare) med nød og neppe; он наси́лу узнал её det var bare så vidt han kjente henne igjen: он наси́лу дождался её han trodde hun aldri ville komme Владений – gen. pl -> владение besittelse m; herredømme n дедовских -> де́довский 1. (принадлежащий деду) bestefars; farfars; morfars 2. (старинный) eldgammel, urgammel подымается – подыматьразг или устар -> подниматься reise seg, stige, øke Изрытая -> изрыть <нсвизрывать> grave opp, rote opp; fure поо́даль i noen avstand, et stykke borte шо́рох rasling, rassel вершина tind m, toppunkt n разрослась -> разраста́тьсянсв, разрасти́сьсв 1. vokse, gro 2. перен. vokse семья familie m теснятся -> тесни́тьсянсв 1. (толпится) flokkes, trenge (seg) 2. (жить, сидеть и.т.п. в тестноте) bo [sitte, osv.] trangt 3. (о чувствах) trenge seg сенью -> сень 1. поэт. (кров) ly; под сенью i ly av 2. перен. под сенью закона i ly av [under dekke av] loven – På Wikipedia står Trekrone, som passer godt her холостяк ungkar m племя pl: племена stamme m поздний sen; поздно sent могучий eller могущественный mektig во́зраст alder m перерастешь -> перераста́тьнсв, перерасти́ св 1. (свать выше кого-л.) vokse noen over hodet 2. перен. vokse fra (обогнать в умственном отношении); overgå, overstige (стать важнее, значительнее чего-л.) перераста́ть своего отца vokse sin far over hodet 3. для чего-л. (стать старше, чем требуется для чего-л.) ребёнок перерос для детского сада barnet er for stort til [vokst fra] barnehagen 4. во что-л. (превратиться) forvandle seg, utvikle seg til глава́ kapittel n; overhode n заслонишь -> заслони́ть (прикрыть) dekke; 2. перен. fortrenge прохожего -> прохожий forbigående приятельской -> прия́тельский– venne- беседы -> бесе́да samtale m, konversasjon m; полон -> полный full; fyldig, tykk вспоминать impf вспомнить pf minnes; erindre
Kommentar
Det var et krevende dikt å jobbe med dette, men for hver runde med lesing og gjenlesing, åpnet det seg mer og mer en ny verden. Det er en verden jeg kjenner godt, og som betyr noe for meg, der identitet kobles til landskap og nåtid og fortid bringes sammen gjennom sanseinntrykk og erindring. Livet gir ikke mening, om man ikke lykkes i dette, for hva skal man ellers i jaget etter alle dagene som farer forbi?
Dette er Russland, for nesten 200 år siden, hvor selv en stor dikter og nasjonal poet som Pusjkin måtte i landflyktighet, på grunn av noe tsaren ikke likte. Likevel er det også for ham minner og erindringer fra denne perioden i livet, hvor ting må ha vært vanskelig for ham. Dette med å formidle sanseinntrykk, stemninger og erindringer gjennom ord, det er jo poetens oppgave. Og nettopp på Pusjkins tid, med de store romantikerne, så var dette blant dikterens livsoppgaver.
Det er ganske subtilt sånn som det blir gjort. Det er rom, tid og erindring. Se for eksempel strofe 4, der ordene здесь, her, tilsier rommet, теперь, nå, er tiden. Den gang og nå bindes sammen i frasen увидел их опять (ser dem på ny) før punktum. Diktet er fullt av sånne. Og så er det de konkrete tingene, vannet, haugen, de tre furuene, og alle de tingene han ser og minnes, som visker ut skillet mellom da og nå, og gjør det til et hele. Det er denne stemning av forundring dikteren sanser, og diktet formidler.
Det er en veldig kjærlighet i diktet, slik jeg leser det, og en veldig sympati i alt som er beskrevet, både det som er godt, og det som er vondt. Den ynkelige fiskenota, den nå døde njankaen, som ikke lenger lar sine tunge skritt høre, og den gamle veien, revet opp av regnet. Det vitner om et hardt liv. Og Pusjkin må også ha vært en del av dette harde livet, må også ha kjent det på kroppen.
Men her er det forsoning. Det strømmer lykke gjennom diktet. Kanskje er det lykken over å finne seg selv i en meningsfull helhet, der man ikke så mye trenger å forklare og forkynne meningsfylden, det holder bare å erkjenne den. Her har dikteren funnet sin plass. Alle som finner sin plass har ro. Og i den roen ligger lykken, den faste og trygge lykken som er robust til å vare. Den som gjør at man kan holde ut alle livets og hverdagens praktiske vanskeligehter, lidelser og smerter, dårlige veier og elendige fiskeredskap, og kaldt og dårlig vær, og slitsomt liv.
Diktet har ikke noe ønske, uten det som stille blir uttrykt til slutt: at også dikterens etterkommer, skal ta del i den samme helheten, motta de samme sanseinntrykk, og la dikteren være en del av erindringen.
Sånne dikt er meningsfylte.
Min transkripsjon
Her har jeg transkripert originalteksten, så diktet lar seg lese for den som ikke kan russisk eller er kjent med det kyriliske alfabetet. Jeg følger norsk praksis med ikke å skille mellom stemt og ustemt s.
..Vnov ja posetil
…Vnov ja posetil Tot ugolok semli, gde ja provel Isgannikom dva goda nezametnykh. Usj desjat let usjlo c tekh por – i mnogo Pereminilos v sjisni dlja menja, I sam, pokornyj — no sdes opjat Minuvsjeje menja omjemlet sjivo, I, kasjetsja, vetsjor esje bordil Ja v etikh rosjtsjakh. Vot opalnyj domik, Gde sjil ja s bednoj njaneju moej. Usje starusjki njet – usj sa stenoiu Ne slysju ja sjagov jejo tjasjelykh, Ni kropotlivovo jejo dosora.
Vot kholm lesistyj, nad kotorym tsjasto Ja sjival nedvisjim – i gljadel Na oserjo, vospominaja c grustiu Inye berega, inye volny… Mesj niv slatyh i pasjiutej seljonykh Ono, sineja, steletsja sjiroko; Tjeres jevo nevedomye vody Plyvet rybak i tjanet sa soboj Ubogij nevod. Po bregam otlogim Rassejany derevni – tam sa nimi Skrivilas melnitsa, nasilu krylja Vorotsjaja pri vetre… Na granitse Vledenij dedovskikh, na meste tom, Gde v goru podymaetsja doroga, Isrytaja dosjdjami, tri sosny Stojat — odna poodal, dve drugie Drug k drusjke blisko, — zdes, kogda ikh mimo Ja proeszjal verkhom pri svete lunnom, Znakomym sjumom sjorokh ikh versjin Menja privetsvoval. Po toj doroge Teper poekhal ja i pred soboiu Uvidel ikh opjat. Oni vsjo te sje, Vsje tot sje ikh, snakomyj ukhu sjorokh — No okolo kornej ikh ustarelykh (Gde nekogda vsje bylo pusto, golo) Teper mladaja rosjtsja rasroslas, Selenaja semja; kusty tesnjatsja Pod seniu ikh kak deti. A vdali Stoit odin ugriumyj ikh tovarisjtsj, Kak staryj kholostjak, i vkrug njevo Po-prsesjnemu vsje pusto. Sdrastvuj, plemja Mladoje, nesnakomoje! Ne ja Uvisju tvoj mogutsji posdnij vosrast, Kogda pererastesj moikh snakomtsev I staruiu glavu ikh saslonisj Ot glas prokhosjevo. No pust moi vnuk Uslisjit vasj privetnyj sjum, kogda, S prijatelskoj besedy vosvrasjtsjajas, Veselykh i prijatnykh myslej polon, Projdjot on mimo vas vo mrake notsji I obo mnje vspojanet.
Min gjendiktning
Diktet er tidligere gjendiktet av Olav Rytter, ser jeg, og finnes i samlingen Min Bauta og andre dikt, fra 1973, der heter diktet På gamal grunn., og begynner:
Eg vitja denne landsens logne krå, der to år av mitt liv eg utlæg trøytte. Frå den tid har eit tiår fare framom og mangt eit skifte har skjedd i livet mitt.
Olav Rytter: På gamal grunn, gjendiktning av Pusjkins Vnov ja posetil, fire første linjer.
I min egen gjendiktning har jeg forsøkt å få den samme flyten som i originalen. Jeg går også litt lenger, i å tolke mening inn i originalen, og skrive det sånn at meningen blir klar på norsk, selv når det utelater andre mulige lesninger av originalen. Det er at jeg gjendikter stemningen, mer enn det nøyaktige meningsinnholdet.
På ny besøkte jeg
…På ny besøkte jeg Det hjørnet av jorda, hvor jeg tilbrakte to ubemerkede år som landflyktig. Allerede er det gått ti år siden da — og mye Har forandret seg for meg i livet, Også jeg selv har underdaning forandret meg, Etter livets allmenne lover — men her igjen Er det forgagne som en gang rommet meg levende, Og, synes det meg, ennå i går kveld vandret Jeg i disse lunder. Der er et nedfallet hus, Der bodde jeg med min fattige barnepike. Nå er hun der ikke lenger lenger — allerede hører jeg ikke Hennes tunge fotrinn bak veggen, Ikke tidkrevende var hennes vakt.
Her er den skogkledde haugen, som jeg så ofte Skamfrøs meg bort på — og kikket ned På innsjøen, mens jeg med sorg erindret En annen bredd, andre bølger… Mellom de gylne åkrene og grønne engene Brer den seg vidt utover; Gjennom dens hemmelighetsfulle vann Svømmer fiskene og drar med seg En ynkelig not. På breddene skrånende Spredte landsbyer — bak dem Bøyde det seg vindmøller, med nød og neppe var det vingene snurret med vinden… På grensen Forfedrenes herredømme, på stedet der, Hvor det opp på fjellet reiste seg en vei, Rotet opp av regnet, der står det Tre furuer — den ene et stykke unna, de to andre nær med hverandre, — her, hvor jeg reiste Forbi dem oppover i månelyset, Kjente lyder rasler i toppene deres Og hilser meg. På den veien Reiste jeg også foran meg selv Og så dem på ny. De er helt det samme, Helt den kjente raslingen deres til øret — Men rundt de gamle røttene deres (Hvor aldri alt var tomt, nakent) Har det vokst opp en ung lund, Grønn familie; buskene trenger seg sammen Under trekronene deres som barn. Og et stykke unna Står en diger kamerat av dem, Som en gammel ungkar, og rundt ham Er som før alt tomt. Vær hilset, stamme Unge, ukjente! Jeg har ikke Sett din mektige sene alder, Når du vokste fra mine kjente Og det gamle overhodet dekker dem til Fra øyne som passerer. Men la bare mitt barnebarn Høre deres hilsningslyder, når, Vennepraten vender tilbake, Lykkelige og vennlige tanker, går Gjennom ham i nattemørket når han passerer dere Og erindrer meg.
Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev over 3000 dikt. Han skrev dikt og lyriske tekster i en rekke forskjellige sjangre, og han benyttet et vell av forskjellige vers- og strofeformer, og han skrev alt fra korte versedikt på et par til lange poem over hele bøker. I dette med å beherske så mange deler av poesien er han helt ubestridt. Det er Goethe som er Mesteren. Det er ingen som er i nærheten.
Da Goethe var 78 år, 1827, gav han ut sine dikt i en samleutgave: Gedichte (Ausgabe letzter Hand), bind I – IV. Her er det Lieder, Gesellige Lieder, Balladen, Elegien I og II, Episteln, Epigramme, Weissagungen des Bakis, Vier Jahreszeiten, Sonette, Kantaten, Vermischte Gedichte og så en rekke med dikt Aus Wilhelm Meister, Anbtiker Form sich nährend, An Personen, Kunst og Parabolisch. Deretter er det det som går under overskriften Gott, Gemüt und Welt, Sprichtwörtlich, Epigrammatisch, Lyrisches, Loge, Gott und Welt, Kunst, Epigrammatisch, Parabolisch, Aus fremden Sprachen, Zahme Xenien og til slutt Inschriftne, Denk- und Sendeblätter.
Det er en formidabel samling. Ingen annen poet kan vise frem noe lignende. Og da er ikke Versepen (Der ewige Jude, Reineke Fuchs og Hermann und Dorothea) med, og heller ikke Gedichte Nachlese, Xenien und Votivtafeln og West-östlicher Divan. Ute er også teaterstykkene skrevet på vers, sånn som Faust, og dikt i teaterstykkene, sånn som Klärhcens lied, i Egemont.
Som et forord til samleutgaven av diktene sine setter gamle Goethe en dedikasjon, et slags forord, i form av et langt dikt: Zueignung. Dette diktet skrev han i 1784, og er brukt flere ganger på denne måten, som innledningsdikt for flere dikt som skal komme. Slik vil det også bli brukt på denne bloggen.
Diktet består av 14 strofer. Og den benytter oktaven, med 5 trykktunge stavelser i hver linje, og annenhver trykktung og trykklett stavelse. Rimmønsteret er AbAbAbCC, det samme som vår Aasmund Olavsson Vinje bruker i diktet Ved Rondane. Hos Vinje er det 4 strofer, diktet er en klassiker i norsk litteratur, og har alene vært med på å gjøre Vinje til en av de store i norsk poesi. Hos Goethe, 50 år tidligere, er det 14 av dem. Goethe er suveren.
Fremover nå, de neste 10 år, skal jeg poste en rekke av diktene til Goethe. Det blir alle diktene i Lieder, Balladen, Sonette og Vermischte Gedichte. Det blir bare et lite utvalg, men likevel en gigantisk oppgave for meg. Disse ti årene tilsvarer de ti årene jeg hittil har brukt på sonettene til Shakespeare. Sonettformen utviklet Shakespeare til mesterskap. Der er det ingen over, ved siden eller i nærheten. Men Shakespeare skrev ikke andre diktformer enn sonetten, behandlet ikke andre tema enn kjærligheten. Goethe benytter seg altså av alle de kjente formene, og mange nye. De 17 sonettene han har, er bare en bagatell blant alt det andre. Og Goethe skriver om alle tema i livet og i verden. Det er noe suverent over ham.
Så nå er det en verdig start å ta fatt på hans tilegnelse, Zueignung. Merk at han skrev også en tilsvarende tilegnelse til Faust, på samme strofeform, oktaven. Der er det imidlertid bare 4 strofer. Den tilegnelsen regner jeg med å poste sommeren 2029, altså om ti år, i det postingen av Goethes dikt går mot slutten. Et så langt dikt som Zueignung vil jeg behandle strofe for strofe, slik jeg pleier å gjøre for så lange dikt.
Alle glosene er slått opp på Ordnett.no, om ikke annet er oppgitt. For så lange dikt skriver jeg ikke detaljerte kommentarer til oversettelsen, jeg nøyer meg med å peke på noen opplagte problemer og viktige valg jeg gjør. Kommentarene for strofene fungerer mer som en gjennomgang av innholdet. Om jeg ikke skulle få ferdig posten før den postes, så prioriterer jeg oversettelsen, og legger til kommentarene etter hvert. Jeg har skaffet meg Goethe Handbook, band 1, Gedichte, utgitt først på J. B. Metzler forlag, jeg har den i utgaven fra 2004, på Springer forlaget. Jeg vil bruke den, sammen med andre kilder, i arbeidet.
Velbekomme!
Zueignung
Strofe 1
Der Morgen kam; es scheuchten seine Tritte Den leisen Schlaf, der mich gelind umfing, Daß ich, erwacht, aus meiner stillen Hütte Den Berg hinauf mit frischer Seele ging; Ich freute mich bei einem jeden Schritte Der neuen Blume, die voll Tropfen hing; Der junge Tag erhob sich mit Entzücken, Und alles war erquickt, mich zu erquicken.
Morgenen kom; det jaget sine trinn Til den lette søvn, som omfavnet meg mykt, At jeg, våknet opp, fra min stille hytte Gikk opp fjellet med frisk sjel; Jeg frydet meg ved hvert eneste skritt Den nye blomsten, som full av dråper hang; Den unge dagen hevet seg med henrykkelse, Og alt var forfrisket, for å forfriske meg.
Kommentar
Her er det dagen som begynner. Det er litt vanskelig med dette es, i første linje. Det er intetkjønnsformen, så det kan ikke vise tilbake til morgenen, som er hankjønn. På norsk ser vendingen «det jaget sine trinn» rar ut, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest nøyaktige oversettelsen av den tyske originalen. Den leisen Schlaf (den lette søvn) står i akkusativ, det vil si i objektsform. Jeg tror det må forstås slik at det er bevegelse, at trinnene blir jaget inn i den lette søvn, som omfavnet diktets jeg mykt. Alt er en fin måte å si at han våkner opp på.
Innholdet i strofen er at dagen kommer, med sin oppvåkning. Diktets jeg-person, vi kan nok trygt si det er Goethe selv, våkner i hytten sin, og går opp fjellet med frisk sjel og med fryd over hvert skritt han tok. Det gjelder godt også i overført betydning, her kommer morgenen, med en ny begynnelse, og dikteren går opp fjellet. Han er i et med naturen, alt er i harmoni, og omgivelsene gjør ham enda mer henrykt, enn han allerede var
Und wie ich stieg, zog von dem Fluß der Wiesen Ein Nebel sich in Streifen sacht hervor. Er wich und wechselte mich zu umfließen, Und wuchs geflügelt mir ums Haupt empor: Des schönen Blicks sollt’ ich nicht mehr genießen, Die Gegend deckte mir ein trüber Flor; Bald sah ich mich von Wolken wie umgossen Und mit mir selbst in Dämmrung eingeschlossen.
Og som jeg steg, trakk fra engens flod Et tåkestrimmel seg sakte herover. Den gav etter og vekslet med å flyte om meg, Og vokste bevinget meg opp om hodet: Den skjønne utsikten skal jeg ikke nyte mer, Landskapet dekte meg en tåket flor; Snart så jeg meg som omhelt av skyer Og med meg selv i demringen innsluttet.
Kommentar
En Fluß er en stor elv, en flod. Så vidt jeg kan finne ut er ikke genießen et verb som tar genitiv, men Des schönen Blicks er satt i det kasuset, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg oversetter inntil videre som om det var et vanlig objekt, og tar ikke hensyn til kasusbruken. Det er valg hvilken av oversettelsene av trüber jeg skal bruke. Oversettelsen av denne strofen er ikke gjennomarbeidet.
Det som skjer i denne strofen, er at tåken trekker opp, og dekker utsikten hans. Det er skildret langsomt og majestetisk, hvordan den kommer fra en flod nede i engen, for så å flyte om dikter-jeget som sitter der, og med det stenge utsikten for ham. Det er også kraft i de to siste linjene, der det står at skyene heller seg liksom om ham, og at han sitter innesluttet i demringen. Det kan leses i overført betydning, at det er et eller annet som dekker utsikten hans, men det kan også leses som at han går fullstendig i ett med naturen.
Gloseliste
Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd. 2. film. wich – presens, 3. person -> weichen (weicht, wich, ist gewichen, itr.) vike, gi etter. umfließen – sammensatt ord, um om, og -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme; wuchs – presens, 3. person -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta; geflügelt (adj.) bevinget, vinget. Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode; empor (adv.) opp, oppover; Blicks Blick der, -(e)s/-e 1. blikk, øyekast, glimt 2. utsikt. Gegend die, -/-en; (om)egn, trakt, landskap, område, strøk; nærhet; trüber -> trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; 2. trist; 3. tåket, (over)skyet; Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor); im Flor stehen stå i flor. umgossen – perfektum partisipp -> ˈumgießen (st. tr.) fylle, tappe, støpe om. Dämmerung die, -/-en; demring, halvmørke, grålysning, skumring.
Strofe 3
Auf einmal schien die Sonne durchzudringen,
Im Nebel ließ sich eine Klarheit sehn;
Hier sank er leise sich hinabzuschwingen,
Hier teilt’ er steigend sich um Wald und Höhn.
Wie hofft’ ich ihr den ersten Gruß zu bringen!
Sie hofft’ ich nach der Trübe doppelt schön.
Der luft’ge Kampf war lange nicht vollendet,
Ein Glanz umgab mich, ich stand geblendet.
Plutselig syntes solen å trenge gjennom, I tåken lot det seg en klarhet se; Her sank han, lett å svinge seg nedover, Her delte han seg stigende om skog og høyder. Hvor jeg håpet jeg henne den første hilsen å bringe! Henne håpet jeg etter tåken dobbelt skjønn. Den luftige kamp var lenge ikke fullendt, En glans omgav meg, og jeg stod blendet.
Kommentar
Betydningen av schien i starten her er syntes, ikke skinte. Det tyske verbet betyr begge deler, og det er lett å forstå hvordan, når det som gir et skinn av å være noe, også synes å være noe. Men på norsk er det klar forskjell mellom å skinne og å synes, mens tysk altså bruker samme ordet. Verbet hinabzuschwingen er sammensatt av hinab – ned dit, nedover – og schwingen – svinge -, altså svinge nedover. Pronomenet er (han, den) i linje 3 og 4 viser tilbake til tåken. Ihr (henne, den) i linje 5 tror jeg må vise tilbake til solen, det samme gjelder Sie (henne, den) i linje 6. Alternativet er den guddommelige kvinne han ser i neste strofe, og snakker med utover. De tyske pronomene står i dativ og akkusativ, på norsk skiller vi ikke mellom disse formene. Etter å ha tenkt litt gjennom det, endte jeg med å referere til tåken som «han» (er) og solen som «hun» (sie), slik Goethe gjør. På bokmål er det vanligere å bruke «den» om begge, mens på nynorsk og i mange av dialektene er det han og hun, som på tysk.
Et ord som har voldet meg mange problemer i lesingen av Goethe, er Höhn. Jeg har kommet frem til at det er en variant av flertall for Höhe, høyde. Den riktige flertallsbøyningen er Höhen. Formen Höhn gir ikke noe meningsfullt treff, verken på Ordnett.no eller på Duden, eller på Goethe Wörterbuch. Der blir man ledet til verbet höhnen, som betyr håne eller spotte, og umulig kan være det riktige. Adjektivet trübe betyr uklar, grumset og matt i grunnbetydningen, men blir også brukt om tåket og overskyet vær.
Det som skjer i denne strofen er at solen trenger gjennom tåken, og at det lar seg se en klarhet. Tåken synker nedover, fra høyden der han sitter, og den deler seg mellom skogen og høydene i landskapet han ser. Så håper han å bringe solen den første hilsen, og håper den dobbelt skjønn etter tåken. Det er en luftig kamp mellom solen og tåken, klarheten og uklarheten, og det legger seg om ham, så han står blendet.
Kampen mellom solen og tåken står utmerket også i overført betydning. Det er en kamp mellom å se ting klart, og å se dem gjennom den dis. Dikteren sitter på høyden, og beskuer denne kampen. Det er et mye brukt motiv i perioden
Gloseliste
durchdringen (st. itr. tr.) I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke. II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe. Höhn – variant, Höhen, stum e -> Höhe die, -/-n 1. høyde 2. størrelse, omfang 3. (overført) topp(-punkt).
Strofe 4
Bald machte mich, die Augen aufzuschlagen, Ein innrer Trieb des Herzens wieder kühn; Ich konnt’ es nur mit schnellen Blicken wagen, Denn alles schien zu brennen und zu glühn. Da schwebte, mit den Wolken hergetragen, Ein göttlich Weib vor meinen Augen hin, Kein schöner Bild sah ich in meinem Leben; Sie sah mich an und blieb verweilend schweben.
Etter å ha slått opp øynene, gjorde snart En indre drift i hjertet meg mer djerv; Jeg kunne bare våge det med raske blikk, For alt syntes å brenne og å gløde. Da svevde, brakt hit med skyene, En guddommelig kvinne hen for mine øyne, Ingen skjønnere bilde så jeg i livet; Hun så meg an, og ble værende med å sveve.
Kommentar
Det er tekniske vanskeligheter med å oversette de to første linjene. Det som skjer, er at han slår opp øynene, og at en indre drift i hjertet gjorde ham mer modig. Problemet er at på norsk så trengs subjektet etter gjorde (machen), og deretter må vi ha pronomenet som hører til verbet, meg (mich). Det er god norsk å si «snart gjorde en indre drift i hjertet meg mer modig». Men det er anstrengt å si: «snart gjorde meg, en indre drift i hjertet, mer modig» og skal man i tillegg ha med innskuddet «å slå opp øynene» blir det vanskelig: «snart gjorde meg, å slå opp øynene, en indre drift i hjertet, mer modig». Hjernen greier ikke å henge med hva som hører til hva, og lesingen stopper opp. Så dette må omskrives. Jeg gjør det ganske radikalt, men meningen som kommer frem skal være den samme.
Substantivet hjertet står i genitivt, des Herzens, så da har man valget mellom å skrive «hjertets indre drift» eller «indre drift i hjertet». Jeg gikk først for det som er mest genitiv, possessiv, det er ikke en drift som finner sted i hjertet, men en drift som er hjertets, det tilhører hjertet. Prisen er at språket kanskje blir litt kunstlet, «en indre drift» i hjertet flyter bedre. Til slutt endte jeg med det. Et lignende, men mindre vanskelig, problem som det i starten, finnes i linjene 5 og 6. Der er det innskudd, brakt hit med skyene (mit den Wolken hergetragen), før det er at det er denne guddommelige konen som på denne måten svever for øynene. Innskuddet går også på norsk. Det tyske adverbet hin indikerer retning dit bort, tilsvarende norske «hen», som jeg har flyttet frem i setningen. Til slutt har jeg utelatt «mitt» (menem) i setningen «ingen skjønnere bilde så jeg i livet», på norsk er det sånn den vakre vendingen skal være. Til slutt har jeg brukt det tyskaktige «så meg an» (sah mich an), sånn vi gjør på norsk. og jeg har formulert sistelinjen slik den er på tysk. Hun blir værende med å sveve, hun forblir ikke svende.
Det som skjer i denne strofen, er at dikteren kjenner en indre drift i hjertet, og at den gjør ham mer modig. Det er denne glansen, som blendet ham på slutten av strofe 3. Nå tør han åpne øynene, og se i den. Da ser han at det brenner og gløder overalt. Og så ser han at det svever en guddommelig kone brakt til ham med skyene. Han har ikke sett noe skjønnere bilde i sitt liv, enn dette bildet, med den guddommelige konen i landskapet. Hun ser også på ham, og blir med å sveve i luften foran ham.
I denne fjerde strofen forlater vi det realistiske, med morgen og landskapsskildring, og går over i det rent metaforiske. Denne kvinnen må være et symbol på noe, hun må representere noe.
Kennst du mich nicht? sprach sie mit einem Munde, Dem aller Lieb’ und Treue Ton entfloß: Erkennst du mich, die ich in manche Wunde Des Lebens dir den reinsten Balsam goß? Du kennst mich wohl, an die zu ew’gem Bunde Dein strebend Herz sich fest und fester schloß. Sah ich dich nicht mit heißen Herzenstränen Als Knabe schon nach mir dich eifrig sehnen?
Kjenner du meg ikke? Sa hun med en munn, Som all kjærlig og tro tone fløt ut fra: Erkjenner du meg, at jeg helte deg Den reneste balsam i mange livets sår ? Du kjenner meg vel, til de som de evige bånd Ditt strevende hjerte seg fast og fastere festet. Så jeg deg ikke med hete hjertetårer Som guttunge allerede lengtet du ivrig etter meg?
Kommentar
Det er noen nyanser i starten som gir meg litt vanskeligheter. Det sammensatte verbet entfloß er forklart i ordlisten, og består av forstavelsen ent– (vekk fra noe) og hovedverbet fließen (flyte). Det skulle altså bety å flyte vekk fra noe, og det gir god mening, at all kjærlig og sann tone flyter ut av munnen til kvinnen. Men det relative pronomenet Dem i linjen under står i dativ, noe som pleier å betegne at noe blir gitt til. På norsk er problemet glattet ut, jeg bruker bare vårt relative pronomen som, og lar den kjærlige tonen flyte ut fra munnen. Munde med -e til slutt er forøvrig en poetisk utgave av der Mund, det vanlige tyske ordet for munn. Det tyske verbet erkennen er også sammensatt, jeg oversetter med tilsvarende norsk «erkjenne». Linjene 3 og 4 har også et sedvanlig tysk ordstillingsproblem. Her flytter jeg verb og indirekte objekt lenger frem i setningen, og opp i linje 3, for å prioritere forståelig norsk fremfor poetisk riktig. Wunde/ des Lebens (Livets sår) er en genitiv, som kan løses Sår/ Av livet, om man er opptatt av å få ordene på riktig i linje og i riktig rekkefølge. Jeg er ikke helt sikker på vendingen an die zu ew’gem Bunde (til de (som til de) evige bånd) i linje 5. Det er de tre første ordene som volder problemer. Både an og zu betyr i denne sammenhengen til, an hører til verbet schließen (slutte) som til slutt i setningen står i preteritum, schloß. På norsk har vi det tilsvarende verbet «tilslutte». Så er det på tysk an die, der die må stå i akkusativ, altså må det være bevegelse, og her kan jeg ikke se hva die viser tilbake til. Jeg tror kanskje det må være sårene et par linjer over. Jeg har oversatt med «til de som de evige bånd», uten å være sikker på at jeg har gjort det riktig. I siste linje bruker Goethe akkusativ-formen dich (deg) der jeg har oversatt med subjektsformen du. Som det fremgår av gloselisten er dette en konstruksjon tyskerne bruker, «man lengter seg», mens man på norsk bare lengter.
I denne strofen begynner kvinnen å snakke. Hun spør om han kjenner henne, og i stemmen hennes er all kjærlig og tro tone. Hun spør videre om han ikke gjenkjenner henne, at hun mange ganger har helt balsam i de mange livets sår han har fått. Altså hun har lindret dem. Så sier hun at han kjenner henne godt, eller helt, wohl, og så er det disse evige båndene i hjertet som han fastere og fastere har sluttet seg til. Og så spør hun om hun ikke så ham som ung gutt, da han med hete hjertetårer allerede lengtet etter henne.
Leseren må ennå gjette hvem denne kvinnen kan være. Siden hun svever og snakker med sånn vidunderlig stemme, er hun ganske klart en fantasi, om man skal lese diktet med realisme. Men hun representerer noe helt konkret, og hva det er, vil vi få svar på senere i diktet.
Gloseliste
entfloß – sammensatt -> ent… forstavelse ved vb. (danner ekte sammensetninger, f.eks.: entdecken, du entdeckst, er hat entdeckt) betegner ofte 1. vekk, ut fra noe; forvandle til det motsatte (entfesseln befri fra, slippe løs) 2. begynnende virksomhet (entbrennen blusse, flamme opp). fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme; fließend flytende, rennende. erkennen (erkennt, erkannte, hat erkannt, tr.) 1. kjenne igjen, se; skjelne 2. erkjenne, innse, forstå 3. godskrive, kreditere 4. felle en dom, idømme, dømme Wunde die, -/-n; sår goß – preteritum -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe 2. (itr., upers.) øsregne; Bunde -> der Bund -(e)s/Bünde 1. forening, forbund, pakt, allianse; 2. linning, bånd; Hosenbund bukselinning 3. ring; Schlüsselbund nøkkelring. schloß – preteritum -> schließen (schließt, schloss, hat geschlossen, tr. itr., refl.) 1. slutte, dra/trekke en slutning 2. lukke, stenge (for, igjen), låse 3. ende, slutte, avslutte 4. slutte, inngå anschließen (st. tr. itr., refl.) 1. feste (binde, låse fast); tilslutte, forbinde med, koble til; føye til, knytte til 2. slutte tett, stramt; ligge i tilslutning til eifrig (adj.) ivrig, nidkjær. sehnen (sv. refl.) lengte; sich nach seiner Familie sehnen lengte etter familien sin
Strofe 6
Ja! rief ich aus, indem ich selig nieder Zur Erde sank, lang hab’ ich dich gefühlt; Du gabst mir Ruh, wenn durch die jungen Glieder Die Leidenschaft sich rastlos durchgewühlt: Du hast mir, wie mit himmlischem Gefieder, Am heißen Tag die Stirne sanft gekühlt; Du schenktest mir der Erde beste Gaben Und jedes Glück will ich durch dich nur haben!
Ja! ropte jeg ut, i det jeg salig ned Til jorden sank, lenge har jeg følt deg; Du gav meg ro, når lidenskapen gravde seg Rastløs gjennom de unge ledd: Du har meg, som med himmelsk fjærdrakt, På den hete dag pannen kjølet mildt; Du sjenket meg jordens beste gaver Og enhver lykke vil jeg gjennom deg bare ha!
Kommentar
Linje 2 har i originalen to tilfeller av sløyfet ‘e’ for å få takten til å gå opp (lang‘ for lange, hab for habe). Linjene 3 og 4 har jeg oversatt til forståelig norsk, men for å få til det måtte jeg flytte på ordene til en linje de ikke hørte til. Som det fremgår av ordlisten kan det tyske sammensatte verbet durchwühlen bety både «grave seg gjennom», og «å grave opp, rote til». Begge deler passer godt. Norske «grave seg gjennom» kan kanskje også ha begge disse betydningene. Plasseringen av adverbet nur (bare) i siste linje er litt uvanlig, vanligvis vil man vel kanskje forvente at det skal være «ha bare gjennom deg» (nur durch dich haben). Jeg har plassert ordet samme sted på norsk, som på tysk.
Det som skjer i strofen er at diktets jeg gjenkjenner kvinnen, og roper ut ja! at han gjør det. Samtidig synker han ned til jorden, en handling som illustrerer forholdet mellom dem, han bøyer seg. Han sier også at han lenge har følt henne, at hun gav ham ro, når den unge lidenskapen gravde seg gjennom leddene hans. Når han var het, så har hun mildt avkjølet pannen hans, med himmelske fjær. Alt i overført betydning, naturligvis. Så sier han til slutt at hun skjenket ham de beste gaver på jord, og at enhver lykke på jorden vil han kun ha gjennom henne.
Gloseliste
selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig. Glieder – flertall -> Glied das, -es/-er 1. ledd 2. lem 3. slektledd 4. geledd. durchgewühlt – perfektum parttisipp -> durchwühlen I. (ˈdurchwühlen, hat durchgewühlt, refl.) grave seg gjennom II. (durchˈwühlen, hat durchwühlt, også: durchgewühlt, tr.) rote/lete gjennom noe, grave opp. Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.
Strofe 7
Dich nenn’ ich nicht. Zwar hör’ ich dich von vielen Gar oft genannt, und jeder heißt dich sein, Ein jedes Auge glaubt auf dich zu zielen, Fast jedem Auge wird dein Strahl zur Pein. Ach, da ich irrte, hatt’ ich viel Gespielen, Da ich dich kenne, bin ich fast allein; Ich muß mein Glück nur mit mir selbst genießen, Dein holdes Licht verdecken und verschließen.
Deg nevner jeg ikke. Riktignok hører jeg deg fra mange Sogar ofte nevnt, og hver kaller deg sin, Ethvert øye tror seg å sikte på deg, Nesten til hvert øye blir din stråle til smerten. Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt mye, Da jeg kjenner deg, er jeg fast alene; Jeg må nyte min lykke bare med meg selv, Ditt elskelige lys dekke til og lukke inne.
Kommentar
Dich nennen ich nicht (deg nevner jeg ikke) har jeg oversatt ordrett. Det som blir sagt, er at han ikke vil si hvem hun er. Så er det jeder heißt dich sein (hver kaller deg sin), der det tyske verbet for å hete (heißen) blir brukt i betydningen «kalle». Linjene 3 og 4 har jeg også oversatt ganske ordrett, uten å være sikker på om dette blir riktig. I linje 4 står jedem Auge i dativ, det er derfor jeg har lagt til preposisjonen «til» på norsk. Jeg forstår det slik at strålen fra kvinnen blir til smerte for nesten hvert øye, selv om hvert øye tror at det sikter på henne. Verbet irren kan godt oversettes med feile, men har ofte å gjøre med å feile i retning, og å flakke omkring. Det passer godt i sammenhengen. Det lille ordet da er i linje 6 brukt som subjunksjon, det er «ettersom jeg kjenner deg», slik det samme ordet også kan brukes på norsk. Tyske fast kan bety nesten eller fast, her er det et vanskelig valg hva man skal lande på i oversettelsen. I den siste linjen bruker jeg «dekke til og lukke inne» for verdecken und verschließen.
Her i denne strofen får vi vite at dikter-jeget ikke vil si hvem kvinnen er, men han beskriver henne på en måte som skal gjøre det forståelig. Hun blir snakket om av mange, og hver som snakker om henne, kaller henne sin egen. Ethvert øye sikter etter henne, det tror i alle fall at det gjør det, men strålen fra henne blir til smerte nesten for hvert av dem. Øye er her mennesket, enhver person ser etter henne, og blir smertet av henne. Han akker seg, så, for han har feilet og forspilt mye, og siden han kjenner henne, er han nesten alltid alene. Så derfor må han også nyte sin lykke selv, og han må dekke til det vennlige lyset hun har å gi.
I overført betydning er det en gjettelek hvem kvinnen er. Hun kan være diktningen, kunsten og hun kan være skjønnheten. De to er heller ikke helt en motsetning. Det passer best at hun er diktningen, for hun har jo gitt ham trøst og lindring siden ungdommens dager, og hun har vært del i den viktigste lykken han har hatt. Det er også riktig av Goethe – dikter-jeget – å svare ja på spørsmålet om han kjenner diktningen, som han får i forrige strofe. Hun skjenker ham de beste gaver, som det står der. Her, i strofe 7, heter det at han er nesten alene, som kjenner henne. Det er altså en ensom tilværelse, å leve med diktningen. Jeg tør ikke gå god for hva som menes med det siste, at han må dekke til lyset fra henne.
Gloseliste
zielen (sv. itr.) sikte (mot), ta sikte på, rette mot; Pein die, -/; (høytidelig) pine, pinsel, kval, plage. irren (sv. itr., refl.) 1. ta feil, feile 2. flakke/streife omkring; holdes – adj. foran intetkjønn -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull
Strofe 8
Sie lächelte, sie sprach: Du siehst, wie klug, Wie nötig war’s, euch wenig zu enthüllen! Kaum bist du sicher vor dem gröbsten Trug, Kaum bist du Herr vom ersten Kinderwillen, So glaubst du dich schon Übermensch genug, Versäumst die Pflicht des Mannes zu erfüllen! Wie viel bist du von andern unterschieden? Erkenne dich, leb’ mit der Welt in Frieden!
Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor klokt, Hvor nødvendig det var ikke å avsløre dere for mye! Knapt er du sikker for det groveste bedrag, Knapt er du herre av den første barnevilje, Så tror du deg allerede overmenneske nok, Forsømmer å oppfylle mannens plikt! Hvor forskjellig er du fra andre? Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!
Kommentar
Setningen hun sier med et smil i de to første linjene er: Du ser, hvor nødvendig, hvor klokt det var, dere å avdekke lite. Tyske euch er akkusativ eller dativ av 2. person flertall pronomenet. På norsk bruker vi dere for begge, ofte sammen med en preposisjon når det er dativ (til dere, for dere) . Forskjellen er å avsløre dere eller avsløre til dere. Her tror jeg det er dativsformen som er brukt, euch (dere) er indirekte objekte, og ikke direkte. Altså avsløre for dere. Så oversetter jeg wenig med «ikke for mye», og meningen skulle bli klar, selv når pronomenet er brukt uten hjelpende preposisjon. I linje 3 og 4 er det preposisjoner som må bestemmes. Den første er vor, der det som regel går an å bruke norske «for», også der vi på norsk også bruker andre preposisjoner. For eksempel kunne vi like gjerne i linje fem kanskje brukt «Knapt er du sikker mot det groveste bedrag», Ordnett.no har dette som betydning 5 av tyske vor. I linje 4 er det von, som her er slått sammen med pronomenet dem, von dem -> vom. Grunnbetydning er «av, fra», men det kan også bety «om, på» og «for», med mer. Her er det å være herre over barneviljen, fulgt av i neste linje at han dermed tror seg å være et overmenneske nok. Syvende linje er ordrett: Hvor mye er du fra andre forskjellig? Jeg har skrevet om til mer naturlig norsk.
Det er en formanende kvinne som her snakker til ham. Hun sier det var nødvendig å klokt å ikke avdekke så mye for dere, her tror jeg tanken er at det gjelder «dere mennesker». Så snakker hun direkte til ham, dikter-jeget, som man i dette diktet ganske trygt kan si er Goethe selv. Han er ikke trygg for det groveste bedrag, sier hun, og han har ikke før lært seg å kontrollere den første barneviljen sin, før han føler seg som et overmenneske. Så forsømmer han å oppfylle mannens plikter, sier hun. Deretter spør hun retorisk hvor forskjellig han er fra andre mennesker, underforstått at han er nok ikke så forskjellig, de fleste er sånn. Og så oppfordrer hun ham til å erkjenne seg selv, og leve i fred med verden
Kvinnen snakker til Goethe, men Goethe er her også representant for menneskeheten. Jeg har ikke skrevet mye om hvem kvinnen er, men jeg leser henne som at hun representerer dikterkunsten. I alle fall er hun en som kjenner til dypere hemmeligheter i verden og eksistensen, og at hun ikke vil avsløre for mange av dem. Menneskelig overmot er sterkt, det gjør utsatt for grove bedrag, og det gjør at mange av oss nok kan tro oss selv å være overmennesker av og til, utvalgt til helt spesielle bedrifter. Dermed glemmer vi også de vanlige plikter. Kvinnen understreker at i dette er ikke Goethe, eller diktets jeg, noe spesielt, og formaner ham til slutt om å erkjenne seg selv, som den han er, og leve i fred med verden.
I denne strofen og den neste er takten skiftet om. Linjene 1, 3 og 5 har trykktung utgang, mens 2, 4 og 6 har trykklett. I alle de andre strofene er det motsatt.
Gloseliste
enthüllen (sv. tr.) klarlegge, oppklare; avdekke, avsløre; avkle, åpenbare, vise. Trug der, -(e)s/; (høytidelig) bedrag(eri), svik, blendverk; Lug und Trug løgn og bedrag. Versäumst -> versäumen (sv. tr.) 1. forsømme; gå glipp av 2. ikke nå/rekke, komme for sent til.
Strofe 9
Verzeih mir, rief ich aus, ich meint’ es gut; Soll ich umsonst die Augen offen haben? Ein froher Wille lebt in meinem Blut; Ich kenne ganz den Wert von deinen Gaben! Für andre wächst in mir das edle Gut, Ich kann und will das Pfund nicht mehr vergraben! Warum sucht’ ich den Weg so sehnsuchtsvoll, Wenn ich ihn nicht den Brüdern zeigen soll?
Tilgi meg, ropte jeg ut, jeg mener det godt; Skal jeg forgjeves ha øynene åpne? En glad vilje lever i blodet mitt. Jeg kjenner helt verdien av dine gaver! For andre vokser du i meg det edle gode, Jeg kan og vil ikke begrave pundet mer! Hvorfor søker jeg veien så lengselsfullt, Når jeg ikke skal vise den til brødrene?
Kommentar
Denne strofen har ikke noen vanskeligheter i de to første linjene. Adjektivet froh (glad) har endelsen –er fordi det er fulgt av et hankjønnsord, Wille, og ein foran er et ubøyd bestemmelsesord. På norsk trenger ikke kjønn og kasus markeres på denne måten. Jeg liker godt å oversette tett på originalen der det er mulig, men velger å oversette ganz med «helt» i linje 4. Først hadde jeg «ganske», som også kan brukes, men på norsk betyr «ganske» sterkere «cirka» enn «helt», og her i linjen er det viktig at han sier at han kjenner gavene hun gir fullt ut. Så er det noen nyanser i linje 5, für andre er «for andre2, den er grei, og det samme er at tysk bøyer verbet etter person, så de trenger ikke ha med pronomenet for å vise hvem som utfører handlingen. Det må vi på norsk, derfor «vokser du» for wächst. Dativen mir er styrt av preposisjonen in, og så er det Gut (Gode), som her er brukt som et substantiv. Pfund er pund, å begrave sitt pund er bibelspråk, etter Mattheus 25,15-30, på tysk er å begrave sitt pund et uttrykk for ikke å bruke evnene man har. Det er denne betydningen vendingen har i diktet. På norsk skal den samme vendingen kunne gå, så jeg har beholdt den, selv om jeg ser norske bibeloversettelser også bruker Talent, i stedet for pund. Uansett er det snakk om en mynthenhet, og mannen i lignelsen begraver pengen sin, i stedet for å bruke den til noe, og få mer ut av den. Det går ham for øvrig derfor ille. De to siste linjene er oversatt som de står, ihn (den) i linje 8 viser til veien, den Brüdern er dativ flertall, (til) brødrene.
Dikteren, diktets jeg-person, eller Goethe selv, svarer og forsvarer seg. Han roper ut om tilgivelse (merk at kvinnen alltid snakker (sprach), mens jeg-personen alltid roper ut (rief aus)), og forsikrer om at han mener det godt. Så spør han retorisk om ha forgjeves skal ha fått åpnet øynene? Han forklarer at han har en glad vilje i blodet, han kjenner den hele verdien av gavene kvinnen gir, og han sier det er for andre dette gode (å ha fått disse gavne) skal vokse. Han skal ikke begrave sitt pund, han skal ikke la være å bruke disse gavene. Til slutt står det som et retorisk spørsmål, at han søker denne veien så lengselsfullt, nettopp for å vise den til brødrene sine. Altså vise den til andre.
Det gir mening i overført betydning når vi leser kvinnen som representant for dikterkunsten. Det er denne gaven Goethe har fått, gaven å kunne se mer av verden og livet enn andre mennesker, og kunne formidle dette han mer ser, gjennom dikterkunsten. Kvinnen vil i forrige strofe ha det til at han med det blir overmodig, og føler seg som et overmenneske, mer enn andre, og at han heller skulle kjenne sin plass og utføre sine plikter. Her svarer han at han ikke kan ha fått åpnet øynene forgjeves, han kan ikke ha fått sett disse hemmelighetene, uten å kunne fortelle om dem. Den glade viljen som lever i blodet er livsglede og livsviljen, og det er også viljen til å fortelle og formidle. Han kjenner diktningens gave, og han kjenner til fulle verdien av dem, og så sier han at denne gaven vokser i ham for andres skyld. Han kan ikke undergrave sine dikteriske talenter, han må bruke dem. Det er også derfor han så lengselfullt har søkt denne veien, den kunstneriske og dikteriske, det er for å fortelle om den og vise den frem for andre.
Denne strofen har trykktung utgang i de to siste linjene. Det er den sammen med strofe 12 alene om. Den har også trykktung utgang i 1, 3 og 5, i motsetning til de andre, som har den trykktunge utgangen i 2, 4 og 6.
Und wie ich sprach, sah mich das hohe Wesen Mit einem Blick mitleid’ger Nachsicht an; Ich konnte mich in ihrem Auge lesen, Was ich verfehlt und was ich recht getan. Sie lächelte, da war ich schon genesen, Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran; Ich konnte nun mit innigem Vertrauen Mich zu ihr nahn und ihre Nähe schauen.
Og som jeg snakket, så meg det høye vesen Med et blikk av medlidende tålmodighet; Jeg kunne lese meg selv i hennes øye, Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort. Hun smilte, da var jeg allerede frisk, Til nye gleder steg min ånd; Jeg kunne bare med inderlig tiltro Nærme meg henne og hennes nærhet skue.
Kommentar
Jeg prøver å holde på rekkefølgen av ordene i de to første linjene, selv om dette fungerer bedre på tysk enn på norsk. Nachsicht (tålmodighet) er hunkjønnsord, så når det står mitleidiger Nachsicht (medlidende tålmodighet) med ending -er, er det genitiv. Det er også et spørsmål om Nachsicht skal oversettes med «tålmodighet» eller «overbærenhet». Auge står i entall, så det er i øyet, ikke i øynene hennes, han leser seg selv. Konstruksjonen i linje 4 er litt spesiell, men vanskeligheten med å oversette den er kun teknisk. Verbet habe (har) er utelatt, det er kun partisippet getan (gjort) som er med, og dette er det finitte verbalet i setningen. Verfehlt er også et partisipp, av verbet verfehlen, men det er her brukt som et adjektiv, forfeilet eller mislykket. På norsk går det ikke å si man har gjort noe mislykket, og forfeilet er litt kunstig, så jeg oversetter bare med feil (verfehlt) og riktig (recht), og jeg legger til verbet har. Ellers holder jeg på den tyske ordstillingen. Tekniske vanskeligheter er det også i linjene 5 og 6. Linje 5 skulle være grei, men i linje 6 står det Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran. Preposisjonen zu styrer dativ, her er det flertall, til nye gleder. Så er det stieg mein Geist, steg min ånd. Den lille vanskeligheten ligger i ordet heran, som betyr hit (til), nærmere. Det er ikke så lett å få over i norsk, sånn som setningen er konstruert. Jeg løser det ved bare å ta ordet bort, det gir uansett riktig mening på norsk, «til nye gleder steg min ånd» . Avslutningslinjene er i denne strofen greie.
Det som skjer i denne strofen, er at dikteren dikteren ser på den svevende kvinnen og reflekterer over det som skjer. Vi er altså på et indre plan, det er dikterens tanker vi her får. Mens han snakket, i strofe 9, hadde hun sett på ham med medlidende tålmodighet. Det var altså der han forsøkte å få sagt hvordan han ville bruke diktergaven i andres tjeneste, til glede for andre. Videre, her i strofe 10, forteller dikteren hvordan han kunne se i øyet hennes hva han har gjort riktig og galt, uten at det er klart om det gjelder i denne situasjonen eller i livet. Så smiler hun, og da er han straks frisk fra alle bekymringer, og han kjenner ånden heve seg mot nye høyder, til nye gleder. Han kan nå nærme seg henne, og beskue hva som befinner seg rundt henne.
I overført betydning er det diktningen. Goethe personifiserer henne som en kvinne, og gjør henne uendelig mektig og stor og allvitende. Her uttrykker jeg meg ikke presis, diktningen er ingen Gud, men hun står allikevel langt, langt over Goethe, det allminnelige mennesket. Virkemiddelet er velbrukt, en selv er uverdig, og så får en lov å komme til åpenbaringen likevel. Når Goethe, mennesket, snakker, og forsvarer seg, smiler bare diktningen overbærende. Når hun smiler, betyr det at hun har tilgitt ham, eller akseptert ham, og med det stiger ånden hans til nye høyder. Nå tør han også nærme seg henne, og se hva som befinner seg der inne, i det hellige, nærmest.
Gloseliste
Nachsicht die, -/; overbærenhet, tålmodighet; forsonlighet; verfehlt (adj.) forfeilet, mislykket. genesen (genest, genas, ist genesen, itr.) 1. bli frisk, komme seg; von etter 2. eines Kindes genesen føde et barn. herˈan (adv.) hit, nærmere (hen til); innig (adj.), inniglich (adv., poetisk) inderlig. Vertrauen das, -s/; tillit, tiltro. schauen (sv. itr.) se; skue
Strofe 11
Da reckte sie die Hand aus in die Streifen Der leichten Wolken und des Dufts umher; Wie sie ihn faßte, ließ er sich ergreifen, Er ließ sich ziehn, es war kein Nebel mehr. Mein Auge konnt’ im Tale wieder schweifen, Gen Himmel blickt’ ich, er war hell und hehr. Nur sah ich sie den reinsten Schleier halten, Er floß um sie und schwoll in tausend Falten.
Da rakte hun hånden ut i strimlene Av de lette skyene og av duften herom; Som hun grep den, lot den seg gripe, Den lot seg trekke, det var ikke tåke mer. Mitt øye kunne i dalen videre sveipe, Mot himmelen så jeg, den var lys og opphøyd. Nå så jeg henne holde det reneste sløret, Det fløt om hanne, og svulmet i tusen folder.
Kommentar
I de to første strofene gjelder det hvordan man skal få til genitiven Der leichten Woken (De lette skyers). På norsk går det ikke med etterstilt genitiv uten at det er styrt av preposisjon, og da kan det oppstå tvil om funksjonen til setningsleddet. Det er denne løsningen jeg har gått for, ellers måtte jeg skrive «De lette skyers strimler» og plassere ord i en annen linje enn de står i originalen. Jeg velger preposisjonen av, og bruker samme preposisjon i den neste genitiven også (des Dufts). Så er det et pronomen i linje 3, ihn, som kan oversettes med han/ham eller den, og det samme med er (han, den) i samme linje. Det er objektsformen og subjektsformen av hankjønnspronomenet, og det blir brukt både om personer og om ting, substantiv i hankjønn. Jeg oversetter med den, og forstår det slik at det hun griper må være en av skystripene. Det gir mest mening i det som står nedover, at den lar seg gripe, og lar seg trekke. Men det er litt forvirrende at et entallsord (ihn, er) refererer til et ord brukt i flertall (die Streifen). Jeg tror videre gen er en forkortelse for gegen. De to siste linjene skulle være greie,. Hankjønnspronomenet Er (han, den) i siste linje viser tilbake til sløret i linjen over, og må på oversettes med intetkjønnspronomenet «det».
I denne strofen rydder hun liksom himmelen og utsikten for ham. Etter at hun overbærende har hørt hva han har å si, og smilt av det, i strofene forut, strekker hun hendene ut i tåken, og trekker skyene til seg, og vekk. Tåken forsvinner, og han har videre utsikt nedover dalen. Himmelen er blitt lys og klar, slik den er når morgentåken er lettet. Til slutt ser han henne holde et slør, og at det flyter og svulmer om henne, i tusen folder.
Denne strofen leses godt i overført betydning. Det er diktningen som rydder utsikten for mennesket, slik at det kan se bedre hva som finnes i tilværelsen. Ideen er at livet og verden er som dekket av en sky, slik at vi ikke kan se ordentlig hva som egentlig er i det og i den. Evnen til å trenge gjennom tåka varierer fra menneske til menneske. I dette diktet, og i Goethes liv og livsverk, er det Dikteren med stor D, som for alvor har denne gaven, og også kan vise det for resten av menneskeheten. I denne strofen er det gjort helt konkret, hvis man leser den svevende kvinnen som symbol på dikterkunsten, så rydder hun helt bokstavlig skyene unna. Sløret hun har om seg er det reneste han har sett, og det flyter om henne i tusen folder. Det er et levende bilde Goethe forsøker å mane frem, om tåken som letter og blir trukket vekk, og om dette andre sløret hun holder og som svever om henne.
Gloseliste
Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd 2. film. Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost. faßte -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta ergreifen (ergreift, ergriff, hat ergriffen, tr.) gripe, ta fatt; ta til fange; gripe til; slå inn på, velge schweifen (sv. itr.) streife, vandre omkring. hehr (adj.; poetisk) opphøyd, majestetisk, høy. Schleier der, -s/-; slør. schwoll -> schwellen (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles 2. hovne opp;
Strofe 12
Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen, Ich weiß, was Gutes in dir lebt und glimmt! – So sagte sie, ich hör’ sie ewig sprechen, – Empfange hier, was ich dir lang bestimmt! Dem Glücklichen kann es an nichts gebrechen, Der dies Geschenk mit stiller Seele nimmt: Aus Morgenduft gewebt und Sonnenklarheit, Der Dichtung Schleier aus der Hand der Wahrheit.
Jeg kjenner deg, jeg kjenner dine svakheter, Jeg vet, hva godt i deg lever og gløder! – Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, – Ta her i mot, hva jeg lenge har bestemt for deg! Til den lykkelige kan det ikke mangle på noe, Som med stille sjel tar i mot denne gaven: Vevet av morgenduften og det klare solskinn, Diktningens slør ut av sannhetens hånd.
Kommentar
De to første linjene er greie. Gutes er egentlig en genitivsform av das Gut, et gode. Jeg tror uansett meningen er dekket av min norske oversettelse. De to neste linjene er heller ikke vanskelige, verbet Empfangen (motta) står i imperativ, pronoment dir (deg) i dativ. I linje 6 skal det relative pronomenet Der (som, den) vise tilbake til den lykkelige i linjen over. Det tyske verbet nehmen i linje 6 betyr ta, jeg legger til «ta i mot», siden det dreier seg om å ta i mot gaven hun gir ham. Det sammensatte ordet Sonnenklarheit («Solklarhet») gjør seg ikke på norsk, så det skriver jeg om. I den siste linjen gjelder det å holde styr på genitivene. Det er diktningenes slør (Der Dichtung Scleier) og sannhetens hånd (der Hand der Warheit). Både Dichtung og Warheit er hunkjønnsord, og får artikkelen der i genitiv. Merk her at tysk har et flott rim på klarheit og Wahrheit. Det som er klart, er også sant.
Her snakker kvinnen til ham. Hun sier hun kjenner ham godt, hun kjenner svakhetene hans, og hun kjenner hva godt som lever og brenner. Disse ordene hører han evig. Så sier hun at han skal motta en gave. Og hun følger opp med å si at til den lykkelige som mottar denne gaven, skal det ikke mangle på noe. Det er vevd av morgenduften og solens klarhet, nå skal diktningens slør ut av sannhetens hånd.
Her gir hun ham diktergaven. Det er en hellig gave for Goethe, og stemningen er bygget opp over 11 foregående strofer, for å underbygge hvor mye den betyr for ham. Forholdet mellom dem er ennå skjevt, nesten som fra en Gud til et menneske, hun vet alt om ham, og skjenker ham gaven. Hun forsikrer om at den som har diktergaven, alltid er lykkelig, og ikke vil mangle på noe. Hun sier ikke at han aldri vil føle sorg og aldri ha det vond, men at han er lykkelig, fordi han har fått denne gaven. Billedlig sier hun den er vevd av morgenduften og solens klarhet, det friskeste og klareste som finnes. Når diktingens slør blir tatt bort, ser man sannheten
Gloseliste
Schwäche die, -/-n; svakhet, svak side; empfangen (empfängt, empfing, hat empfangen, tr. itr.) 1. motta, ta imot 2. bli gravid, svanger gebrechen (gebricht, gebrach, hat gebrochen, itr., gammeldags) mangle, skorte (på) (an etwas (dat.)). gewebt -> weben (webt, webte/wob, hat gewebt/gewoben; tr. itr.) veve; (poetisk) leve og ånde.
Strofe 13
Und wenn es dir und deinen Freunden schwüle Am Mittag wird, so wirf ihn in die Luft! Sogleich umsäuselt Abendwindes Kühle, Umhaucht euch Blumen-Würzgeruch und Duft. Es schweigt das Wehen banger Erdgefühle, Zum Wolkenbette wandelt sich die Gruft, Besänftigt wird jede Lebenswelle, Der Tag wird lieblich, und die Nacht wird helle.
Og når det til deg og dine venner blir Varmt og klamt midt på dagen, så kast den i luften! Straks omsuser kveldsvindens kjølighet, Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft. Det tier smertene for den engstelige jordfølelsen, Til en skyseng forandrer graven seg, Beroliget blir hver livsbølge, Dagen blir kjærlig, og natten lys.
Kommentar
Jeg er ikke sikker på hva pronomenet ihn (han/ham, den) viser tilbake til i linje 2. Det må være en person, eller et substantiv i hankjønn. Det eneste substantivet av hankjønn i nærheten er Schleier (slør), i slutten av strofen over. I så fall må det på norsk oversettes med «det», siden slør på norsk er intetkjønn. Jeg oversetter likevel ihn med «den», og så kan det vise tilbake til gaven, for eksempel. Dette er for de som er opptatt av detaljer. Men det er en vesentlig detalj hva et pronomen viser tilbake til, og om det er uklart, er det vel verdt å finne ut av. I denne strofen er det også en del sammensatte ord, umsäuslet, Abendwindskühle, umhauchen. Og videre det vakre Blumenwürzgeruch (blomsterkrydderlukt), ög Erdgefühle, Wolkenbette og Lebenswelle. For alle er det et spørsmål hvordan man skal oversette det, om man skal bruke tilsvarende sammensatt ord på norsk, eller om man skal omskrive. Stort sett går det med de samme sammensatte ordene på norsk, som på tysk. I linje 6 betyr wandelt sich «forandrer seg», og det er graven som forandrer seg til en skyseng. Skyseng (Wolkenbette) står i bestemt form, så strengt tatt er det «til skysengen forandrer graven seg», men det blir rart på norsk.
Kvinnen kommer med en oppfordring til ham, her i denne strofen. Når det blir varmt og klamt midt på dagen, skal han kaste det han nå har fått opp i luften. Så vil den blande seg med aftenkjølen, det vil komme en deilig blomsterkrydderlukt, og smerten ved det jordiske liv vil døyves. Graven forandrer seg til en skyseng. Hver livsbølge vil bli beroliget, og dagen vil bli kjærlig, natten lys, akkurat som det står. Med andre ord, mange fantastiske ting vil skje.
I overført betydning setter kvinnen her ord på hva diktningen kan gjøre. Den blander seg liksom med luften, og gjør hverdagen og livets vanlige prøvelser friske og levelige. Bildet på den lumre dagen, gjelder i direkte og overført betydning, altså både når dagen er for varm og klam, og når det ting i livet som gjør at den føles slik. Diktningen skal da komme med en friskhet. Merk at det står ikke direkte her i diktet hva diktningen har å tilby, bare at den har denne virkningen.
Gloseliste
schwüle -> schwül (adj.) klam, trykkende, lummer, tung; ein schwüler Tag en lummer dag; eine schwüle Stimmung en trykkende stemning. wirf -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste. 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg. sogleich (adv.) straks, med det samme. umsäuselt -> säuseln (sv. itr.) suse; (overført, ironisk) snakke søtt, innsmigrende. Umhaucht -> hauchen (sv. tr. itr.) ånde, puste (ut). Blumenwürzgeruch -> Würze die, -/-n; (også overført) krydder. schweigt -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne. banger -> bang(e) (adj.) engstelig, urolig Gruft die, -/Grüfte; (familie)grav, gravhvelv; grav. Besänftiget -> besänftigen (sv. tr.) berolige, mildne, dempe. helle -> hell (adj.) lys, klar, tydelig; (forsterkende) veldig, voldsom
Strofe 14
So kommt denn, Freunde, wenn auf euren Wegen Des Lebens Bürde schwer und schwerer drückt, Wenn eure Bahn ein frischerneuter Segen Mit Blumen ziert, mit goldnen Früchten schmückt, Wir gehn vereint dem nächsten Tag entgegen! So leben wir, so wandeln wir beglückt. Und dann auch soll, wenn Enkel um uns trauern, Zu ihrer Lust noch unsre Liebe dauern.
Så kommer da, venner, når på deres veier Livets byrde tungt og tyngre trykker, Når deres bane en friskt fornyet velsignelse Pyntet med blomster, smykket med gylne frukter, Vi går forenet den neste dag i mot! Slik lever vi, slik vandrer vi gjort lykkelige. Og da skal også, når etterkommerne sørger om oss, Til deres lyst nok vår kjærlighet vedvare.
Kommentar
Weg (vei) er bøyd uregelrett i første linje, normal flertallsbøyning av Weg er Wege. Vendinger av typen schwer und schwerer (tung og tyngre) er en formulering Goethe ofte bruker. Det er for å få versefoten til å gå opp, men det er også et virkemiddel, med at den vanlige formuleringen «schwerer und scherer» (tyngre og tyngre) er så velbrukt at hjernen knapt reagerer på den. For meg er det uklart om genitiven Des Lebens (Livets) hører til Wegen i linjen over, Livets veier, eller om det hører til Bürde, som følger, Livets byrde. Meningen er nok at byrdene på livets vei trykker tyngre og tyngre, men hvordan få det til å gå opp grammatisk ser jeg ikke helt. Bürde står i entall, og uten artikkel, så her skal det i følge teksten være bare «byrde». I min forståelse av tysk er dette like rart som det er på norsk. Goethe skriver ikke ugrammatikalsk, så her finnes det nok en forklaring jeg ikke ser. Eller, sånn jeg nå har oversatt til norsk, går det grammatisk opp, og i den forståelsen går det også opp på tysk. Det sammensatte ordet frischerneuter («friskfornyet») har jeg på norsk splittet opp. I ordet gehen (gå) er det sløyfet en e for å få takten til å gå opp, gehn, dette er en teknikk som er mye brukt, og helt innarbeidet. Ordet beglückt er partisipp av verbet beglücken, «gjøre lykkelig, glede en». En direkte norsk oversettelse vil være «belykkeliget», men et slikt ord har vi ikke. Så jeg må oversette med en partisipp og et adjektiv, gjort lykkelig. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk riktig oversettelse av noch (ennå, (i tillegg) til, enda, nok + andre oversettelser) i siste linje. Som jeg pleier når jeg er i tvil, bruker jeg det norske ordet som ligger tettest til originalen, «nok».
I denne strofen er det dikteren som snakker. Det er på en måte konklusjonen av hva som har skjedd, der oppe i fjellet. Han har nå tenkt gjennom dette en gang til, skrevet det ned, og kommet frem til det han nå skal si. Vi er ikke lenger idemessig oppe i fjellet. Nå kan vi se for oss dikteren ved skrivebordet.
Han sier kom da venner, når dere hver på deres veier kjenner livets byrde trykke tyngre og tyngre, når på deres bane en friskt fornyet lengsel, pynter med blomster og gylne frukter. Vi går forenet sammen mot den neste dag, og så lever vi og vandrer vi lykkelige, sammen. Og da skal også når barnebarna våre sørger om oss, til deres lyst, også vår kjærlighet vare ved.
Lengselen og livets trykkende prøvelser blir bare en velsignelse, som kan pynte livets bane. Nøkkelen ligger i diktningen, som kan skrive denne lengselen og disse følelsene ut. Da blir det som er vondt, til noe som er vakkert. Det tjener også til å bringe menneskeheten sammen, siden vi alle deler disse lengselene og prøvelsene, de er felles, menneskelige. Så slår Goethe over i en marsj, nå kan vi gå forenet mot den neste dag, altså mot fremtiden, slik kan vi leve og vandre lykkelige. Denne kjærligheten vil også nå frem til etterkommerne våre, som kan lese de samme diktene, og selv ha de samme følelsene.
Gloseliste
Bürde die, -/-n; byrde. frischerneuter – sammensatt av frisch frisk og -> erneut (adj.) fornyet; gjentatt; på nytt. Segen der, -s/; velsignelse ziert -> zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde Enkel der, -s/-, der Enkelsohn barnebarn, dattersønn, sønnesønn. die Enkel etterkommere. noch (adv.) ennå, (i tillegg) til, enda, nok (det finnes mange andre oversettelser også; på Ordnett.no lagt i avsnittet NB særlig merkes) dauern 1. (sv. itr.) vare, vedvare; es dauert lange det tar lang tid; 2. (sv. tr.) (høytidelig) ha vondt av;
Samlet kommentar
Det er ikke småtteri Goethe prøver seg på. De største dikterne må også ha de største ambisjonene. Han vil sette dikterkunsten på den opphøyde plass i menneskeheten, som den har hos ham selv. Dikteren har gjennom diktergaven muligheten til å se verden, på en måte som ikke er andre mennesker forunt, men han kan dele denne gaven han har fått, gjennom diktene. Det gir en bedre opplyst menneskehet, det er nå helt klart, men det gir også trøst og lindring gjennom alle livets prøvelser. Og mer enn det, disse prøvelsene blir bare en kilde til å skrive vakre dikt å glede seg over. Vanskelighetene kan ikke bite ordentlig på en dikter, han trenger dem, og han er i stand til å dele dem gjennom å skrive om dem.
Det er ganske fantastiske ting Goethe vil ha diktningen i stand til å gjøre. Og han vet, at om folk skal kunne tro ham på hans store ord, må han vise det selv, gjennom diktene sine, og livet sitt. Dette var livsoppgaven han hadde og satte seg, og som han tok på aller, aller største alvor. Han var fullt klar over at han var den største dikteren i samtiden, og den ubestridt største dikter i tysk historie. Så han måtte vise med sitt liv og diktning, at dette var noe attraktivt å være. Det var et ideal å søke etter. Det gav mennesket trygghet, ro, lykke, uansett hva som måtte skje i livet.
Zueignung er det diktet hvor han aller sterkest forsøker å nedfelle dette i ord. Det er derfor det blir satt først i samleutgavene, det er bestemt av Goethe selv, dette er hva han vil dikt skal være, og hva de skal bety. Det er skrevet midt på 1780-tallet, før Goethe reiser til Italia, men etter Sturm und Drang og altså på slutten av den første Weimar-perioden. Goethe var trygt etablert som en gigant, men han visste også at han hadde mange verk for seg. Den politiske og samfunnsmessige bakgrunnen er opplysningstiden, med troen på fornuften og menneskets muligheter. Revolusjonen i de amerikanske koloniene er i gang, den franske er få år unna.
Så hvordan løser Goethe så sin formidable oppgave? Han velger en av de mest krevende strofeformene, oktaven, der det skal være 8 linjer, jambisk versefot med fem føtter, og rim i 2 x 3 + 2 linjer. Han skriver 14 strofer på denne formen, mer enn diktere flest får til i sin levetid. Og han setter det på et metaforisk høyt plan, allegorisk, det er en tur i fjellet, i morgentåken, og så er det der dikterkunsten kommer til ham, in persona. Forholdet mellom dem beskriver forholdet mellom mennesket og diktningen, Goethe gjør henne helt gudelignende, der hun svever på skyene, vet alt, og liksom kan trekke tåkestrimlene til seg, og gjøre med dem hva hun vil. Han forsterker kontrasten ved å redusere seg selv nesten til en lallende idiot. Statusforholdet dem i mellom er svært, svært symbolsk, hun er langt, langt over ham, det er hun som gir, og han som tar i mot.
Ved at diktet begynner med dagry, og foregår i fjellet, får vi mange allegoriske betydninger med. Dagryet kan være den nye tid, opplysningstiden, eller gryet av en ny erkjennelse. Mange leser dikt veldig fast, som om hver del av diktet har en kode å knekke, hva det betyr, og når den er løst, er det videre til neste. Sånn er det ikke. Morgendemringen kan være alle disse betydningene, alt hva man legger i det, og det kan være en vanlig morgen. Poenget er at det er et rikt bilde, med mange muligheter. Sånn er det også med fjellandskapet, og utsikten. Etter den påfølgende romantikken, og maleriet til Caspar Friedrich, er vi litteraturinteresserte trenet i å se denne sammenligningen. Fjellandskapet er verden. Dikteren står på toppen, og ser utover. Noe er skygget av tåke og skyer, andre ting ser han klart. Her, hos Goethe, 30 år før maleriet til Friedrich, så er det helt bokstavlig Diktningen som trekker vekk skyene, slik at mennesket, dikteren, kan se.
Caspar Friedrich: Der Wanderer über dem Nebelmeer (1818)
Etter at forholdet mellom de to er helt etablert, hun som vidunderet, han som den som trygler etter å få beholde og bruke gaven hennes, så forteller hun over to strofer hva dikterkunsten er for noe. Der legger Goethe all sin mesterskap, først hvordan hun begynner med det menneskelige, – jeg kjenner deg, kjenner dine svakheter, (Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen), og så hvordan han evig hører henne si dette (hör sie ewig sprehen), deretter at hun skjenker ham gaven. Da blir alt sammen klart som morgenluften!
Går det an å tro på det? Det er hevet over all tvil at Goethe selv tror på det, og han insisterer på at leseren også skal gjøre det. Han bruker de sterkeste bildene som er, etter å ha bygget opp over 11 strofer hva som skal skje, diktningen er sannhet og diktningen er klarhet. Sannheten er skjult, dikteren kan gjennom dikterkunsten ta sløret vekk, og vise den for leseren. Strofe 13 er alt det fantastiske som da vil skje, denne strofen er et underverk av friske, sammensatte ord, nye og sjeldne. Det er diktet som blander seg med luften, og gjør den lumre og klamme, sval og kjølig. Her leses utmerket i overført betydning, diktet blander seg med livet, og gjør det behagelig. Gå tilbake til strofen og les den en gang til. Her er det Diktningen, diktergudinnen, som snakker om diktningens gave.
Til slutt er det altså Goethes egen konklusjon, som fungerer som en slags epilog. Han er som renset etter møtet, det er religiøse dimensjoner over dette, han har sett lyset, fått åpenbaringen, nå skal han ut og fortelle. Virkemidlene som blir brukt her hos Goethe, og i religiøse, kristne tekster, er mye av det samme. Goethe har gjennom diktningen en trygghet å by på, som man vanligvis bare finner i religionen. Goethe er ingen religiøs dikter, så leseren må ikke bli villedet av hva jeg her skriver, det er bare at i dette diktet er måten å skrive på beslektet.
Goethe henvender seg til leseren som til sine venner, sine brødre, og han vil gjerne ha dem med på ferden. Det er virkelig så han insisterer på at livets vanskeligheter er overvunnet, de er velkomne, de pynter livets bane med blomster og frukt. Så er det i de fire siste strofer, der han slår an en marsj fremover, mot den neste dag og fremtiden. Det passer godt lest mot begynnelsen, med oppvåkningen. Goethe oppfordrer til fellesskap, vi går forenet, vi lever og vandrer, lykkelige. Dette er veien fremover, alle er velkomne til å være med. Og da vil også våre etterkommere, når de sørger om oss, se litt av vår kjærlighet, de også.
Min gjendiktning
Et forsøk. Jeg vet ikke om det er gjort før i Norge. Jeg tror i alle fall ikke det er trykket eller offentliggjort noe sted. Det er ikke så lett å få det til, heller, og ikke engang sikkert det er mulig. For å lykkes, må det kunne leses som I Rondane-diktet til Vinje. Starten er: No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,/som deim eg i min fyrste Ungdom saag. Det er denne rytmen som skal holdes. Så i første strofe kunne det vært fint å bruke rimene trinn – min – inn, eller noe, i linjene 1-3-5, men det skal ende på trykklett stavelse, så da må det omskrives. Derimot skal det i linjene 2-4-6 være trykktung utgang, så derfor favn-navn-hang, der. Halvvrim som navn-hang må være lov. Det gjør Goethe selv i Schritte – Hütte, og det blir i overkant anstrengt å unngå også det. I noen av strofene har jeg også presset hva som kan gå for halvrim.
Med hjelp av slike nødløsninger og tvangsrim har jeg fått på plass en gjendiktning av hele diktet. Også strofer jeg egnetlig ikke har lyktes med å gjendikte ordentlig, er med. Ytterligere strofer har problematiske linjer. I noen tilfeller har jeg gjort en tøff omskriving, så det ikke står det samme hos meg, som i originalen. Men målet med en gjendiktning er at det skal fungere på norsk, i ånden til originalen. Så da må vi av og til bruke mulighetene i det norske språk, selv om denne muligheten ikke er brukt eller ikke finnes i originalen. Leseren må bære over med at det ikke er ideelt. Stort sett får ikke oversettere sjansen til å forsvare seg på denne måten, jeg er sikker på at også tidligere tiders oversettere har kjent behovet.
I strofe 8 tar jeg meg den frihet å avslutte med trykktung utgang i de to siste linjene, der originalen følger hovedmønsteret i diktet og har trykklett. På norsk blir det mye bedre.
Dedikasjon
Morgenen kom, seg frem den ville titte Den lette søvn holdt meg mykt i favn, Så, våknet, gikk jeg fra min stille hytte Til fjellet opp i friske sjelens navn; Jeg frydet meg med alle mine skritte Den nye blomsten, som full av dråper hang; Den unge dagen hevet seg henrykket Og alt var kvikket opp, meg å oppkvikke.
Og som jeg steg, opp fra en flod i enge Et tåkestrimmel sakte mot meg fôr Den vek og vekslet, flyte om meg stenge, Og vokste bevinget meg opp stor: Den skjønne sikt skal ei jeg nyte lenger, Landskapet dekte meg en tåket flor; Snart så jeg meg av skyer som omsluttet Og med meg selv i demring innesluttet.
Med ett så syntes solen frem seg tvinge, I tåken lot seg nå se noe klart; Her sank han svakt og måtte ned seg svinge, Her delte han seg stigende om skog og bart. Jeg håpet henne første hilsen bringe! Og håpet henne etter tåken skjønn så rart. Den luftige kamp var lenge ei fullendet, En glans meg omgav, jeg stod blendet.
Snart gjorde meg, med mine øyne åpne En hjertets indre drift meg mere djerv; Jeg kunne kun med raske blikk det våge For alt meg syntes lik i brann forderv. Da svevde brakt med sky for meg å råke, En kvinne, gudinne hen for meg der, Ei skjønner’ bilde så jeg lenge leve; Hun så meg an, og ble fortsatt å sveve.
Så kjenner du meg ikke? Sa en stemme, Hvori all den kjærlig,trofast tone fløt: Jeg helte deg, meg kan du nok erkjenne, Den rene balsam gjorde smerten bløt? Du kjenner meg, til bånd evig ei forglemme Ditt prøvde hjerte seg fast og fastere knøt. Så jeg deg ei med hete hjertets tårer Som liten gutt du lengtet meg bedåret?
Ja! ropte jeg, i det jeg ned lykksalig Til jorden sank, deg lenge har jeg følt; Du gav meg ro, når pasjonen lidenskaplig Meg rastløst har de unge ledd berørt: Du har med himmelsk fjærdrakt varlig, På hete dag min panne mildt fått kjølt; Du sjenket meg hver jordens beste gave Hver lykke vil jeg gjennom deg få have!
Deg nevn’r jeg ei. Du nevnes dog av mange Hver ganske ofte, kaller deg for sin, Enhver sitt øye sikter deg å fange For nesten alle blir strålen din til pin. Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt lange, Jeg kjenner deg, så er ensomheten min. Jeg må min lykke med meg selv kun nyte, Ditt elskelige lys dekke til og beskytte.
Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor smart, Hvor nødt jeg var til kun å avsløre lite! Knapt er du sikker for det groveste bedrag, Knapt vet du mer enn barnet først vil vite, Så tror du straks du overmenneske var, Forsømmer mannens plikt å slite! Hvor forskjellig er du fra de andre i det? Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!
Tilgi meg, ropte jeg ut, min mening er god; Skal jeg forgjeves øyne åpne have? En glad vilje lever i mitt blod. Jeg kjenner helt verdien dine gaver! For andre vokser meg det edle gode, Jeg kan og vil ei pundet mer begrave! For hva å søke veien lengselsfulle, Når jeg den ei til andre vise skulle?
Og som jeg snakket, så meg det høye vesen Med et blikk av medlidende tålmod; Jeg kunne meg selv i hennes øye lese, Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort. Hun smilte, da var jeg allerede bedre, Til nye gleder steg min ånd opp mot; Jeg kunne nå med inderlig troskap i hu Meg nærme henne og hennes nærhet skue.
Da rakte hun hånden ut i en stripe Av lette skyer og av den duft herom; Som hun grep den, lot den seg gripe, Den lot seg trekke, og forsvant derom. Mitt øye kunne dalen videre sveipe, Mot himmelen så jeg, den var lys og from. Nå så jeg hun det reneste sløret holde, Det fløt og svulmet i tusen folder.
Jeg kjenner deg, jeg vet i deg det svake, Jeg vet, hva godt i deg lever og brenn’! – Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, – Ta her i mot, hva jeg deg lengst bestemt! Den lykkelige kan ei stå noe tilbake, Som denne gave med ro i sjel får sendt: Av morgenduft vevd og solskinnsånd, Diktningens slør ut av sannhetens hånd.
Og når det deg og dine venner støle Litt lummert blir, så kast den i vår luft! Så straks omsuser aftenvindens kjøle, Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft. Det tier smerten ved å jordisk føle, Til skyseng forvandles gravens tuft Beroliget blir hver en livets bølge, Din dag blir kjærlig, og lys natt vil følge.
Så kommer, venner, når på deres veier Av livets byrde tungt så tungt blir trykt, Når deres bane en friskt fornyet seier Med blomster pyntet, gyllen frukt besmykt, Forent vi mot den neste dag oss dreier! Slik lever vi, slik vandrer vi henrykt. Og da skal óg, når etterslekten klager, Til deres lyst se kjærligheten varer.
Opprinnelig var tanken med denne bloggen å poste egne og andres dikt, der diktene fra Norges- og verdenslitteraturen skulle få en liten presentasjon og en kort kommentar rundt. Ideen passer best for korte dikt, men noen av de store diktene i verdenslitteraturen er lange, og av og til åpner jeg for å poste og kommentere noen av disse lengre diktene. Noe annet ville være å utelukke flere av de beste diktene som er skrevet. Det ville også være å stenge ute noen av de beste poetene, i deres beste øyeblikk. Nå om dagen skal diktene være korte og ikke så anstrengende, få poeter tar sjansen på å skrive noe som krever konsentrasjon og tid fra leseren. Sånn har det ikke alltid vært.
Det gjelder for diktet og dikteren jeg poster i dag. Den danske dikteren Adam Oehlenschläger (1779-1850) introduserte romantikken i skandinavisk litteratur. Det er en litteraturhistorisk periode som åpner for de store format. Dikterens geni og inspirasjon kunne ikke la seg tøyle til bare å si noen få ting i noen få ord alltid. Det var store tanker, store følelser og store ideer som skulle uttrykkes, gjerne i dikt som forteller lange historier, med tema fra samtiden, fortiden eller fantasien. Diktene skulle ha faste former, med rim og rytme, men disse formene var ikke begrenset til de klassiske i antikken. Vel så bra var det å finne strofeformer fra middelalderen og senere, spesielt hvis det var på ens eget språk og en del av ens egen nasjons litteraturarv. Det var også fritt frem å skape noen nye strofeformer selv, eller å variere strofeformen i samme verk. Hovedsaken var at dikteren skulle ikke være så bundet av regler. Dikteren skulle være fri, fri til å la sitt geni utfolde seg.
Romantikkens måte å skrive på overtof fra opplysningstidens klassisisme. Der var det fornuften som skulle styre innholdet og strenge regler styre formen. Man fant i klassisismen sine idealer i den klassiske antikken. Disse diktene er vanskelig tilgjengelige i dag, hvor man ikke har noen følelse for de antikke verseformene pentameter og heksameter, og heller ikke kjenner de klassiske språkene. Den gang var dette bokstavlig talt barnelærdom, noe barna måtte lære på skolen. Dermed fikk de også inn de klassiske tekstene og referansene. I dag er det få som har disse referansene på plass, og det krever derfor en del arbeid å sette seg inn i tekstene fra denne perioden, og forstå dem. Det er vel kanskje også fremmed for vår tid, å være så bundet av regler, når man skal skrive. Vi har holdt på idealet om den frie kunstner, kunstneren som lager sine egne regler og skaper verk ingen har sett maken til før. I klassismen var det fornuften og formen som var det viktige, og idealene fant man i den greske og romerske antikken. Man skrev, bygget og malte sånn som de gjorde.
Romantikken bryter ut av dette her, med at det nå er følelsene som skal styre, og at de ikke lar seg underordne så strenge former som fornuften. Videre skal ikke dikteren lenger være en mester, som kjenner reglene og referansene, og er i stand til å bruke dem og beherske dem. I romantikken skal dikteren være et geni, som inspirert av ånden skal kunne uttrykke seg på måter ingen før har sett, og som åpner en verden for leseren. Gradvis ble også sagnstoffet, motivene og referansene hentet ikke bare fra den greske og romerske antikken, men også fra sin egen nasjons historie, fra middelalderen. For å kunne skrive dette skikkelig, nyttet det ikke å holde seg til korte og enkle dikt. Dikteren måtte få utfolde seg også i store og ubegrensede format. Ånden og tanken er fri, da må kunstneren også få være det.
Dette gjelder for diktet som introduserte romantikken i dansk og skandinavisk litteratur, det kanskje mest kjente av alle danske dikt. Det er skrevet i 1803, en tid Norge og Danmark ennå var samme land, og der det ikke var noen opplagte tegn på at det ikke skulle forbli slik i all fremtid. Hendelsene som førte til det vi i Norge kaller frigjøringen startet noen år etter, og hadde en god del tilfeldigheter og storpolitikk utenfor vår kontroll i seg. Hadde historien utviklet seg annerledes, kunne forfatteren og diktet blitt regnet som vårt. I stedet er han her hos oss lite kjent, annet enn for helt spesielt interesserte, og tekstene hans blir mindre lest enn alle det går an å sette norsk bak, selv om de på denne tiden skrev på samme språk, og tekstene av denne forfatteren vitterlig er av bedre kvalitet. Han regnes som en av de store, med rekkevidde også utenfor Skandinavia.
Forfatteren er Adam Oehlenschläger, diktet er Guldhornene. Tilblivelsen av det har sin historie. Det er naturvitenskapsmannen og filosofen Heinrich Steffens (1773-1845) som i 1802 holder en forelsningsserie på Elers kolegium, der Oehnsläger er student. De to møttes for det som beskrives som en 16 timers lang samtale, der Steffens fyller unge Oehlenschläger med romantikkens ideer. Steffens har før dette vært på et fire år langt studieopphold i Tyskland, der han er blitt fylt av romantikkens ideer. Ideene vakte gjenklang hos Oehlenschläger, som straks gikk hjem og skrev dette diktet, Guldhornene.
Her kan vi også ta med en parentes hvor tilfeldig det er dette med nasjonalitet og tilhørighet. Heinrich Steffens er født i Stavanger, av tysktalende foreldre fra Holstein. Kongen av Danmark var også hertug av Holstein, og som sådan vasall av det tysk-romerske riket. Om man skal kalle det tysk eller dansk får være opp til enhver å bedømme. Det er i dag tysk, etter de tyske samlingskrigene på 1860-tallet. Selv kalte Steffens seg visstnok nordmann, men det var i følge hans egen biografi for å vekke oppsikt. Mer om Heinrich Steffens står i Norsk biografisk leksikon.
Så er det til diktet. En liten introduksjon må til. De to gullhornene er to drikkehorn (det er mulig de hadde et annet bruksområde også) av gull fra 400-tallet. Det ene, det store, ble funnet i 1639, det andre i 1734. Det store hornet ble funnet av en kniplepige (Her henviser jeg til SNL, kniplinger, det nærmeste på norsk er kanskje syerske eller tjenestepike), Kristin Svensdatter, det lille andre av husmann Erik Larssen. De ble funnet i nærheten av hverandre, i Gallehus, Sønderjylland. I 1802 ble det stjålet, og smeltet om. Slik gikk en dansk kulturskatt tapt. Det er dette Oehlenschläger griper tak i, hvordan tidens grådighet ser større verdi i gullet i gullhornene, enn i den kulturelle og historiske verdien. Det er skrevet og tolket mye om dette, om materialistiske verdier og andre verdier, om grådighet og kulturarv, men nå har jeg skrevet nok til å la Oehlenschläger komme til orde.
Guldhornene
De higer og søger
i gamle Bøger,
i oplukte Høie
med speidende øie,
paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
paa Runestene
blandt smuldnede Bene.
Oltids Bedrifter
anede trylle;
men i Mulm de sig hylle,
de gamle Skrifter.
Blikket stirrer,
sig Tanken forvirrer.
I Taage de famle.
„I gamle gamle
hensvundne Dage!
da det straalte i Norden,
da Himlen var paa Jorden, giv et Glimt tilbage!”
Skyen suser,
Natten bruser,
Gravhøien sukker,
Rosen sig lukker.
De øvre Regioner
toner!
De sig møde, de sig møde,
de forklarede Høie,
kampfarvede, røde,
med Stierneglands i Øie.
„I som raver i blinde,
skal finde
et ældgammelt Minde,
der skal komme og svinde!
Dets gyldne Sider
skal Præget bære
af de ældste Tider.
Af det kan I lære.
Med andagtsfuld Ære
I vor Gave belønne.
Det skiønneste Skiønne,
en Møe
skal Helligdommen finde!”
Saa synge de og svinde.
Lufttonerne døe!
Hrymfaxe den sorte
puster og dukker
og i Havet sig begraver.
Morgenens Porte
Delling oplukker,
og Skinfaxe traver
i straalende Lue
paa Himlens Bue.
Og Fuglene synge.
Dugperler bade
Blomsterblade,
som Vindene gynge.
Og med svævende Fied
en Møe hendandser
til Marken afsted.
Violer hende krandser.
Hendes Rosenkind brænder,
hun har Lilliehænder.
Let som en Hind
med muntert Sind,
hun svæver og smiler;
og som hun iler
og paa Elskov grubler —
hun snubler!
og stirrer og skuer
gyldne Luer,
og rødmer og bæver
og zittrende hæver
med undrende Aand,
af sorten Muld,
med sneehvide Haand,
det røde Guld.
En sagte Torden
dundrer!
Hele Norden
undrer!
Og hen de stimle
i store Vrimle,
og grave og søge
Skatten at forøge.
Men intet Guld!
Deres Haab har bedraget.
De see kun det Muld,
hvoraf de er taget.
Et Sekel svinder!!
Over Klippetinder
det atter bruser.
Stormenes Sluser
bryde med Vælde.
Over Norges Fielde
til Danmarks Dale
i Skyernes Sale,
de forklarede Gamle
sig atter samle.
„For de sieldne Faae
som vor Gave forstaae,
som ei Jordlænker binde,
men hvis Siele sig hæve
til det Eviges Tinde,
som ane det Høie
i Naturens Øie,
som tilbedende bæve
for Guddommens Straaler,
i Sole, i Violer,
i det Mindste, i det Største,
som brændende tørste
efter Livets Liv,
som — o store Aand
for de svundne Tider!
see dit Guddomsblik
paa Helligdommens Sider,
for dem lyder atter vort Bliv!
Naturens Søn,
ukiendt i Løn,
men som sine Fædre,
kraftig og stor,
dyrkende sin Jord,
ham vil vi hædre,
han skal atter finde!”
Saa synge de og svinde.
Hrymfaxe den sorte
puster og dukker,
og i Havet sig begraver.
Morgenens Porte
Delling oplukker,
og Skinfaxe traver
i straalende Lue,
paa Himlens Bue.
Ved lune Skov
øxnene trække
den tunge Plov,
over sorten Dække.
Da standser Ploven,
og en Gysen farer
igiennem Skoven.
Fugleskarer
pludselig tier.
Hellig Taushed
alt indvier.
Da klinger i Muld
det gamle Guld.
Tvende Glimt fra Oldtidsdage
funkler i de nye Tider.
Selsomt vendte de tilbage,
gaadefyldt paa røde Sider.
Mystisk Helligdom omsvæver
deres gamle Tegn og Mærker.
Guddomsglorien ombæver
Evighedens Underværker.
Hædrer dem, thi Skiebnen skalter!
snart maaskee de er forsvunden.
Jesu Blod paa Herrens Alter
fylde dem, som Blod i Lunden.
Men I see kun deres Lue,
ikke det ærværdigt Høie!
Sætte dem som Pragt tilskue
for et mat nysgierrigt Øie.
Himlen sortner, Storme brage!
Visse Time du er kommen.
Hvad de gav de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.
1802 (første gang trykket Digte, 1803)
En gjennomgang av språk, form og innhold
Språk
Diktet er skrevet på dansk, men er ikke noe forskjellig fra språket enhver skrivekyndig i Danmark og Norge skrev til langt ut på 1800-tallet. Det er samme språk grunnloven vår fra 1814 er skrevet i, det er samme språk som Welhaven og Wergeland brukte, det er ikke vesensforskjellig fra språket til Bjørnson og Ibsen, og det er også rettskrivingsregler som skiller dette språket og språket til Hamsun og Obstfelder. Det er først på 1900-tallet norsk og dansk for alvor skiller lag, om man da ser bort fra landsmålet til Aasens og hans følgere, og selv på 1900-tallet og frem til i dag er det mye hvordan man skriver samme ord og lignende lyder som er poenget. Danske tekster fra 1800-tallet skulle ikke være det spor mindre tilgjengelige for norske lesere, enn våre egne norske.
Av bokstaver så har danskene aa for å. De har diftongen øi, der vi bruker øy (høie -> høye). I likhet med Rogaland og deler av Agder har de myke plosiver b, d, g for p, t og k, slik at det blir Bøger i stedet for bøker. Den store bokstaven i substantiv er noe tysk har behold, men som vi i Skandinavia har gått bort fra. Lydene som i dag blir gjengitt med skj og sj ble på denne tiden gjengitt med skj og si, slik at det blir Skiold for skjold. I svært mange ord er det æ for e, slik som hædrer for hedrer. Noen ord har stum e til slutt, sånn som Faae for få. Personlige pronomen som deg og meg ble skrevet dig og mig, men de kan godt leses med dagens uttale.
Kursorisk kan vi se at det var ikke alt i skrivemåten som var like fast. Ordet oldtid blir for eksempel også skrevet oltid. Nettsiden Kalliope.org har en note til teksten, skrevet av Sven Sørensen, der det står mer om dette, og om vanskelighetene med å velge en «originaltekst». Opptrykk av diktet i dikterens levetid avvek fra originalen, fordi Oehlenschläger selv hadde skiftet mening om hvordan forskjellige ord skulle skrives. Det er også et rent teknisk problem, i at trykkeriet ikke hadde bokstaven ø tilgjengelig, og at orgiginalutgaven derfor brukte erstatningen ö. Kalliope har brukt originalutgaven fra Digte 1803, inkludert denne fremmede bokstavn. Den har jeg endret til vanlig norsk og dansk ø. Ellers har jeg brukt utgaven fra Kalliope. Der finnes også hele samlingen diktet inngår i.
Hvis noe i diktet er vanskelig å forstå, har jeg gjort en gjennomgang av innholdet strofe for strofe lenger nede. Her følger ordforklaringer for de som vil finne ut av det selv.
Noen ordforklaringer
Guldhornene To horn av gull fra ca. 400 etter Kristus. Det ene ble funnet i 1639, det andre i 1734, begge i Gallehus, nær Møgeltønder, Sønderjylland. De ble deretter oppbevart i Köbenhavn kunstmuseum, hvorfra de ble stjålet i 1802. (Den Store Danske).
Runesten Stein der det er innrisset runer. Runene er bokstavene i det gamle alfabetet vi brukte, før det latinske ble innført. Så en runestein er en stein der det er skrevet inn en tekst. Ofte dreier det seg om gravsteiner.
Møe -> Mø ung, ugift pike, i middelalderen ble ordet avløst av jomfru eller pike. I diktet refererer det til Kirsten Svénsdatter, kniplersken som fant det store gullhornet i 1639. En Møe/skal helligdommen finde – helligdommen er gullhornet. Både Møe og helligdommen kan gjelde i overført, utvidet betydning.
Hrymfaxe og Skinfaxe er de to himmelhestene. Hrymfaxe drar månen, Skinfaxe solen over himmelen. Delling er far til dagen. Alt dette er fra norrøn mytologi.
Hind Hunnhjort. Så når det står let som en Hind, er det lett som en hunnhjort. Hjorten springer veldig lett over marken.
Norden Skandinaiva er Norge, Sverige, Danmark, Norden er i tillegg Finland, Island, Færøyene og Åland. Store Norske leksikon, Norsk ordbok og forskjellige språk i Wikipedia opererer med litt forskjellige land som skal være med i denne geografiske betegnelsen. For Oehlenschläger er det nok de dansk-norske besittelser pluss Sverige og Finland, de nordiske landene i Europa.
Sekel er århundre. Egentlig er det latinsk for tidsalder.
Sluse En sluse er en åpning i en demning. Så når man åpner alle sluser, lar man alt strømme fritt.
Tvende dansk, gammeldags og høytidelig, tallet 2.
Form
Diktet består av strofer av varierende størrelse og oppbygning. Rimmønsteret varierer også mellom parrim (to og to), kryssrim (annenhver) og omsluttende rim (to i midten og to rundt). Det er også mer kompliserte rimmønstere, med rim som hentes opp igjen flere linjer under, og det forekommer også verselinjer som ikke rimer. Metrikken er heller ikke konsekvent. Stort sett er det to trykktunge stavelser i hver linje, men det varierer hvor mange trykklette det er i mellom dem, og det varierer også hvor disse er plassert. Svært ofte forekommer det taktskifte, overraskende rim, plutselige manglende stavelser og ekstra stavelser. Man får ikke anledning til å lese dette diktet i klassisismens regelstyrte rimmønster og takt, her må man lese i vissheten om at hva som helst kan skje. Romantikken har gjort sitt inntog.
Jeg kan vise med et eksempel fra en strofe tidlig i diktet, nummer 3. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift, halvtungt er markert med fet kursiv, og halvlett med kursiv.
Skyen suser, Natten bruser, Gravhøien sukker, Rosen sig lukker.
De øvre Regioner toner!
De sig møde, de sig møde,
de forklarede Høie, kampfarvede, røde,
med Stierneglands i Øie.
Det begynner i tofotede trokeer, trykk-lett, trykk-lett, før det i linje 3 kommer en ekstra stavelse man ikke helt vet hva man skal gjøre med. Så flytter trykket seg til andre stavelse i linje 5, det er en opptakt før trokeen, eller man går over til jamber, men det er ekstra stavelser her også mellom de trykktunge, og man har ikke noen fast metrikk å forholde seg til. Så kommer et rent tostavelsesord alene i linje 6, med rim på linje 5, og det er etablert en visshet om at her kan hva som helst skje. Det følger to linjer som best kan karakteriseres som anapester, lett-lett-tung, lett-lett-tung, med en svært lett ekstra stavelse etter hver av dem (e-en i møde). Så kommer to linjer med noe helt annet igjen. Ordet kampfarvede bør ha et visst trykk både på kamp- og farvede, og ordet stierneglands er heller ikke opplagt hvordan trykket skal plasseres i.
Poenget er at dette diktet ikke er skrevet etter noen fast form. Det er ikke fritt, som diktene omlag hundre år senere blir friere i perioden som kalles modernismen. Det er både rim og fast rytme her, men den faste rytmen og rimene varierer på en måte som gjør at diktet ikke er helt bundet av dem. Det bryter seg ut av klassisismens og opplysningstidens grenser, og er skrevet på en helt annen måte. Det leker seg på en måte som før ikke var tillatt, som før ikke ble gjort.
Virkningen i dag er ikke all verden, for i dag er man vant med å lese alle typer dikt og tekster, og man er ikke vant med å låse seg fast i rim og rytme. Man kjenner heller ikke igjen mønsterne, og lar seg ikke overraske når mønstrene blir brutt. For en trenet leser på begynnelsen av 1800-tallet vil man øyeblikkelig kjenne igjen starten:
De higer og søger
i gamle Bøger,
i oplukte Høie
med speidende Øie,
paa Sværd og Skiolde
i muldne Volde,
paa Runestene
blandt smuldnede Bene.
Her er det konsekvent, opptakt, to trykktunge stavelser med en og to trykklette mellom, og gjennomførte parrim med trykklett utgang. Det er da forventet at dette skal fortsette. Det gjør det altså ikke.
Innhold
Denne delen av posten er ennå ikke gjort ferdig. Jeg gjør det ganske detaljert, slik at den som vil kan komme seg gjennom diktet med de vanskeligheter som er der.
Første strofer begynner med at det er noen – de – som higer og søker i gamle bøker og det som heter opplukkede høye etter noe. Hva opplukkede høye er, er sånn som kan lede til mer forvirring enn forståelse, å forsøke å forklare. Vi bruker høy og høye som adjektiv, skal det være substantiv, heter det høyde og høyder. Her hos Oehlenschläger er det brukt som substantiv, og blir det også nedover i teksten. Så skal man plent ha en konkret omskriving til moderne norsk, er mitt forslag det opplukkede høye eller opplukkede høyder. Men mitt beste forslag er å lese det som det står, oplukte høye, og komme seg videre i teksten. Det er noen som leter etter er tegn og historier fra fortiden. Det ser de etter på sverd, skjold, jordlagte voller og på runesteiner og på gamle, smuldrende beinrester. Sånn er det arkeologen og historikeren jobber, på sverd og skjold kan det være innskrifter, materiale og byggeteknikker sier noe om rikdom og kunnskap, og også om historisk slektskap. Stedet å finne sånne historiske levninger, som det heter, er gjerne gamle gravplasser. Det finnes på jordfylte voller, eller muldne Volde, som det heter i diktet. Benrester tilsier gravplass.
I andre strofe er det oldtidens bedrifter man skal hente frem, det som skjedde i gamle dager. Linje 2, med anede trylle, er også en slik der ordene er vanlige, men bruken uvanlig. Anede er preteritum av å ane, trylle er infinitiven å trylle, slik at det som står er Oldtids bedrifter/ anet å trylle. Meningen er nok at gamle dagers gjerninger kan virke litt forunderlige og magiske, de var liksom i stand til å trylle, men med å skrive dette beveger jeg meg bort fra forklaring, og over i tolking, og det er ikke meningen her. Videre er det greiere, med at de gamle skrifter hyller seg i mulm, eller dekker seg i mørke. Hylle er beslektet med tysk hüllen, hylle inn, som også er vanlig på norsk. Mulm er tett mørke, nå mest brukt i uttrykket nattens mulm og mørke. Det er en sammenheng mellom Oldids bedrifter og gamle Skrifter, subjektet i setning 1 og 2, de gamle skrifter handler selvfølgelig om oldtidens bedrifter. Så er det slik at man blir litt forvirret av å lese i disse gamle skriftene om oldtidens bedrifter, uttrykt i vendingen Blikket stirrer/sig Tanken forvirrer. Man leser disse tekstene, og famler som i tåke. Dette er gamle dager, da det strålte i Norden, det var en bedre tid enn i dag. Det blir uttrykket sterkt i nest siste linje, med vendingen da Himlen var paa jorden. Dette er en hyperbol, en kraftig overdrivelse, men også en overdrivelse ment å si noe om det den beskriver. Denne gamle tiden var så bra, at det var som om himmelen fantes på jorden, som om det var et paradis, her i denne verden. Strofen slutter med ønsket om å bli gitt et glimt tilbake, at man skal få sett litt hvordan det var, den gang.
Så er det strofe 3, der ordet høie (høye) kommer på ny, nå i sammensetningen Gravhøie. Da gir det ikke meningen at det skal være noe annet enn gravhøyder, opphøyde gravplasser. Ellers er det en del stemningsskapende skildringer, her, skyen som suser, natten som bruser, alt i overført betydning, og videre gravhøyden som sukker, rosen som lukker seg. At gravhøyden sukker er et kroneksempel på besjeling, døde ting som får levende egenskaper, rosen kan gjelde i både direkte og overført betydning. Om nettene lukker rosene seg, i likhet med de fleste blomster, og rosen er ofte symbol på noe vakkert. De øvre regioner er bare de høyere lag av stemninger, slik jeg leser det, høyere tanker, alt som er høyere, viktigere og bedre, det er de øvre regioner. Disse øvre regioner toner, det vil si klinger eller lyder, så nå er det de viktige tingene som lar seg lyde. De lar seg møte, disse forklarende høyder, for meg lest som den gamle tid, og de er kampfargede, røde, og har stjerneglans i øyet. Stjerneglans i øyet er også en del av dette maleriske, stemningsskapende, der det glinser i øynene til den som leser om og setter seg inn i denne store, gamle tid. At det er nettopp stjerneglans, gir en forbindelse til naturen, de fantastiske stjernene, men nå beveger jeg meg over i tolkning, i stedet for innholdsforklaring, og det er ikke hensikten.
I strofe 4 er det stemmene fra de gamle tider som snakker til vår tid. Det de sier er satt i anførselsestegn, fra I som raver i blinde, til skal Helligdommen finde. Det følger også opp med Saa synge de og svinde, altså sånn synger de, og forsvinner. Det er lufttonene som dør, de gamle stemmene, toner gjennom luften. Jeg vil gjenta at mye her er ment stemningsskapende, assosiserende, og ikke til å bli forklart i detalj. Men det de gamle sier, er viktig. Det er at de som raver i blinde, altså vår tid, og kanskje særlig forskere og kulturfolk som leser i gamle bøker og gjør seg viktige, de får beskjeden om at det skal komme et minne fra fortiden. Dette minnet er konkret, det er gullhornene, og her er gyldne sider sidene på gullhornene, preget (Præget) er det som er skrevet inn på dem, i det vil det være et reelt minne fra disse eldste tider man søker etter. Av dette kan vår tid lære noe, sier fortiden til oss, I kan lære/med andagtsfuld Ære. I er dansk for dere, så fortiden sier dere skal vår gave belønne. Fortiden sier også at denne skatten, altså gullhornene, skal bli funnet av det skjønneste skjønne, en ung jomfru. Slik gikk det også, da tjenestepiken (eller kniplepigen, som dansk har et uttrykk for) Kirsten Svénsdatter. Her er vi inne på noe viktig i romantikken, at det jomfruelige og umiddelbare er mer verdt enn det veldig lærde og kulturelle, at folket har mer kontakt med fortiden og magien der, enn de intellektuelle som gjennom lesing av bøker har beveget seg bort fra verden og historien. Også dette er tolking, og ikke forklaring av innholdet. Men det er et relevant poeng, og det blir fremhevet ytterligere nedover i diktet.
Strofe 5 er en slags pausestrofe. Der er det natten som dukker seg i havet, og lar dagen overta. Det er uttrykt med vesener fra norrøn mytologi, Hrymfaxe, Delling og Skinfaxe. Hrymfaxe og Skinfaxe er hester, mens det er uklart og ufullstendig hva Delling er for noe, annet enn at han er far til dagen, og var gift med natten. Så da er det hesten, eller natten, som dukker seg ned i og begraver seg i havet, mens far til dagen – Delling – lukker opp morgenporten. Deretter kan Skinfaxe trave i strålende lue på himmelens bue, sånn solen går over himmelen i en bue.
Det er denne dagen som gjelder i strofe 6, en lengre strofe på 24 linjer. Mye her er bare stemningsskapende, med fugler som synger og duggperler som bader, og blader som vifter i vinden, altså en flott og fantastisk dag. Så danser en ungmø,en ungpike, over marken, og det er denne ungpiken som finner det ene gullhornet. Nettopp her, i denne strofen. Det er beskrevet hvordan hun ser ut og hva hun gjør, klassiske beskrivelser av unge, skjønne piker, med rosekinn og liljehvite hender, sånn det skulle være. Hun tenker på elskov, som de fleste unge piker vel gjør, og så snubler hun altså over denne gullskatten. I moderne norsk går linjene hun snubler!/ og stirrer og skuer (ser) /gylne Luer (flammer),/og rødmer og bever (skjelver)/ og sitrende hever (sitrende av spenning løfter hun det hun har funnet)/ med undrende ånd (ånden er tanken, sjelen, den undrer seg her, i møte med gullskatten)/ av den sorte mold (opp av den sorte jorda),/med snehvit hånd,/ det røde gull. Her er det kontrast mellom den sorte jorden og den hvite hånden, og ellers lagt vekt på den sitrende spenningen hun føler i det hun finner og tar opp gullhornet. Det er som hun øyeblikkelig vet hvor mye dette er verdt.
Den lengste strofen av dem alle, blir fulgt av den korteste så langt, nr. 7, på bare fire linjer. En sagte Torden/ dundrer!/ Hele Norden/ undrer. Torden rimer på Norden, dundrer på undrer. Det er torden i overført betydning, en av de mektigste himmelkreftene, det er det som gir gjenlyd og dundrer i det denne ungpien finner gullhornet, og hele Norden undrer seg hva det er for noe.
Deretter forsøker de lærde og lite jomfruelige å finne flere skatter i strofe 8. De stimler sammen i store vrimler, som det står. Å vrimle er for oss i dag et verb, men det gir grei mening at det er en stor vrimmel av folk, mange som driver og graver for å øke skatten ungpiken har funnet. De klarer det imidlertid ikke, de finner ikke gull, bare jord (Muld). Så deres håp blir ikke oppfylt, det blir bedraget, bedratt, som det står.
Det følger nok en kort strofe, nummer 9, på kun én linje. Det er at århundrene svinner, går bort, og linjen er fulgt av to utropstegn. Kanskje kan man gjøre et poeng av en veldig kort strofe består av veldig lang tid, i motsetning til den korte handlingen at piken finner gullhornet, der det måtte til 24 linjer for å få det forklart. Her er det hva som er viktig, og hva som ikke er viktig.
I strofe 10 ser man forbindelsen mellom Danmark og Norge, den gang vi var samme land. Det er også en kraftfull og stemningsskapende strofe, som ikke er handlingsdrivende. Klippetinder er toppene på fjellene, eller klippene. Over der bruser det atter, alle sluser åpner seg, så stormen kan bruse fritt. Den bryter med velde, bryter med kraft, og her tenker jeg meg at den bryter sånn som bølgene bryter, og slår mot land. Så er det sammenbindingen mellom Norge og Danmark, over Norges fjell og Danmarks daler, her er det dikterisk frihet å snakke om daler i Danmark, det er lavlandet og flatlandet det er snakk om, selvsagt, før dette igjen blir bundet sammen med fortiden, og de som nå bare finnes i «skyene». Skyene er i himmelen, og i himmelen finnes de døde. Det er de gamle, fortidens mennesker, nå døde, som nå samler seg.
Strofe 11 er hva de gamle, døde sier til oss, der oppe fra himmelen. På ny er det en lang strofe, 24 linjer, og på ny er det kraftig stemningsberuselse. Jeg skriver den ut i vanlig, prosaisk norsk, linje for linje: «For de sjeldne få/ som vår gave forstår/ som ikke blir bundet av jordlenker/ men hvis sjeler hever seg (altså de som ikke er bundet av jorden, men har sjeler som løfter seg…)/ til det eviges tinde (topp)/ som aner det høye/ i naturens øie/ som tilbedende bever (skjelver)/ for guddommens stråler/ i sol, i fioler/ i det minste, i det største/ som brennende tørste/ etter livets liv/ som – o store Ånd (ånd er viktig i romantikken, det er tanken, sjelen, essensen)/ for de svundne tider (tider som har vært, den gamle tid, den bedre)/ se ditt guddomsblikk/ på helligdommens sider (helligdommen er gullhornene)/ for dem lyder atter vårt bli (dem er de (sjeldne få) som i første linje forstår gaven, for disse vil de gamle på ny bli, altså bli levende)/ Naturens sønn/ ukjent i lønn (i lønn = i det skjulte)/ men som sine fedre/ kraftig og stor/ dyrkende sin jord/ ham vil vi hedre/ han skal atter finne!». Det var dette de sang. Så forsvant de på ny. Det dreier seg om det andre gullhornet som blir funnet. Det er ikke en av de lærde, men en naturens sønn, en bonde, en husmann. Han er gitt gaven å forstå fortiden, han er forbundet med den, det er han de vil hedre, og det er han som skal finne. Det at han skal finne er bokstavlig. Han finner gullhornet.
Strofe 12 gjentar strofe 5, med hestene Hrymfaxe og Skinfaxe som traver med dag og med natt, natten som lar dagen overta, og med det vise tiden som går. Det er verdt å bemerke at Oehlenschläger knytter det dagligdagse med tidens gang opp mot norrøn mytologi. Det er også en forbindelse med fortiden, og med det magiske.
Strofe 13 er i formen en gjentakelse av nr. 7, med tordenet, dunderet, norden og underet. Her er det den lune skogen (skov), der oksene (øxene) trekker den tunge plogen (plov) over det sorte dekket. Strofen er starten på beskrivelsen hvordan gullhornet blir funnet. Det står ikke i diktet, men året er 1734. Det beskriver den faktiske hendelsen.
Strofe 14 fortsetter med beskrivelsen. Merk hvor upersonlig den er, her er ikke noe menneske personifisert, det er som skogen selv og naturen føler stemningen og finner hornet. Plogen stanser, en gysen farer gjennom skogen – skogen er personifiser. Fugleskarer tier, altså fuglene slutter å synge og kvitre. i en hellig taushet som innvier alt. Å vie er ikke så mye brukt lenger, det er opprinnelig å gjøre hellig gjennom bestemte seremonier. Det kan også være å tilegne, bli medlem av, gå inn i, men også her med en slags ide om at det er en seremoni som gjør det, og noe hellig i det. Her er det nok å bli innviet i fortidens hemmeligheter, for eksempel.
Strofe 15 er kort, på to linjer: Da klinger i Muld (mold, jord)/ det gamle Guld. Da jenta fant det første hornet i strofe 6, er kontrasten hennes hvite hender og det sorte jorden. Her er det den i denne sammenhengen verdiløse jorda som står i kontrast til det svært verdifulle gullet, særlig når det er en del av gullhornet. Det hinter også tilbake til de mange som lette etter flere skatter, etter det første funnet. De fant bare mold. Nå blir det funnet gull. Det ligger også en idé her, om at for å finne gullet må man være utvalgt, innviet. Gullet, fortiden, lar seg ikke finne av hvem som helst. Den må være verdig, som skal finne.
Tvende er ikke lenger noe oppslagsord på norsk, og det er heller ikke i vanlig bruk på dansk. Vi bruker det fremdeles i det litt sjeldne uttrykket tvende sinn, der det betyr todelt. Dansk ordbok har det som tallet to. Så når det er Tvende glimt fra Oldtidsdage i strofe 16, så er det to glimt fra gamle dager. De to glimtene, er de to gullhornene som er funnet. De vender forunderlig (selsomt) tilbake, gåtefylt på røde sider. De røde sidene har jeg ingen sikkerhet i hva skal bety, om det er sidene på hornet som er rødlige, eller om det er noe annet. Hornene er av gull, og derfor gullfarget.
Strofe 17 beskriver gullhornene. Det er en mystisk helligdom som svever om deres tegn og merker. Den mystiske helligdommen er fortidens, og tegn og merker er den konkrete innskriften. Store danske leksikon har for øvrig bilder av hornene, og en oversettelse av denne innskriften: «Jeg Lægæst fra Holt (eller Holtes søn eller «skovbo») gjorde hornet». Ordet ombever (ombæver) er sjeldent, og antagelig satt sammen av Oehlenschläger selv for denne anledningen. Det er guddomsglorien som skjelver om evighetens underverker, en nydelig setning. Fortiden og nåtiden – historien – blir satt sammen med en guddommelig helligdom, en forunderlig, mystisk og fantasifull verdenshelhet.
Skalter i strofe 17 er ordet vi nå bare bruker i sammenhengen «skalter og valter». Norsk ordbok har dette som å styre og stelle, mens danskene setter det til schalten «støte, skubbe». I uttrykket skalte og valte er det å styre etter forgodtbefinnende. Her, i diktet er det skjebnen som skalter – eller styrer -, og lar gullhornene hedre noen før de kanskje (maaskee) er forsvunnet. Så er det forbindelse med kristendommen, typisk det også i tiden, der det gikk an å bruke norrøn mytologi og alt fra kristendommen i samme tekst. Det er Jesu blod på Herrens alter, som fyller dem, som blod i lunden. Det virker litt knapt og ufortalt, akkurat denne delen av diktet. Blod på alter er forbundet med offer, Jesus er det største offeret gjort, i hvert fall om man følger kristendommens lære, som man her skal, men hvordan dette offeret og dette blodet kan fylle dem, som blod i lunden, det virker på meg litt ufullstendig gjort. De i linje 2, her, er gullhornene, og det kan være disse som fylles med blodet, i en slags overført betydning. En lund er en mindre samling av trær.
I strofe 18 står det at dere (I) ser kun flammen (luen), og ikke det ærverdige høye (høie). Hornene blir satt til utstilling (til skue), som prakt på museet, og ikke som den skatten de egentlig er. Der, på museet, blir de sett på, av og med matte, nysgjerrige øyne, men de blir ikke forstått som det vitnesbyrd fra fortiden de er. Menneskene på museene ser bare det ytre, de ser ikke det opphøyde, ærverdige, i følge Oehlenschläger i dette diktet.
Så er det avslutningsstrofen, nummer 19, der hornene er stjålet. Det er kort og fyndig:
Himlen sortner, Storme brage!
Visse Time du er kommen.
Hvad de gav de tog tilbage.
Evig bortsvandt Helligdommen.
Himmelen sortner, stormen braker/ Visse time, du er kommet/ Hva de gav, de tok tilbake/ Evig forsvandt helligdommen. Helligdommen er stjålet, og med det sortner himmelen, med de døde fra fortiden. Nå er den borte for evig. Det gjelder også i konkret betydning, i og med at de er smeltet om.
Kommentar til diktet
Så hva er poenget med dette diktet?
Det er et dikt som innleder en ny tid, en romantisk tid, der følelsene kan få løpe av med én, og hvor man finner inspirasjon og stolthet i ens egen fortid. Det er et dikt som formelig galopperer avgårde. Det er en begeistret stemning dikteren liksom ikke forsøker å legge bånd på, men heller å fyre opp. Det er ikke måte på hvor spennende disse gullhornene er, og hvilken kraft som ligger i dem. Dette har ikke noe å gjøre med at de er av gull, gullet er i diktets sammenheng verdiløst, hele verdien er at de er en forbindelse mellom fortiden og nåtiden. Denne forbindelsen er fantasifull, inspirerende, man kan godt si magisk, og dette er en magi som også ligger i naturen vår og i historien. Romantikken åpner en videre verden, der fornuften ikke legger noen begrensninger på hva man kan tro og vite, der det er den frie fantasien som bestemmer.
Når man hengir seg til dette, åpner det også for en begeistring det ikke er mulig å finne i tider styrt av fornuften. Fornuften er i sin natur skeptisk, den vil ikke gå med på noe den ikke kan forstå, og den søker alltid bevis og logiske forklaringer. Fantasien setter av gårde, mye mer styrt av følelsene, enn av fornuften, og følelser liker seg når de får fritt utløp. Man kan se Oehlenschläger ikke holder igjen, i dette diktet. Vitenskapen og fornuften står igjen som de reneste idioter, som går og leter etter svar om fortiden i alle slags bøker, og i arkeologiske utgravinger. Forbindelsen med fortiden er i det umiddelbare, i dem som ikke er besudlet av kultur og tenking, i en tjenestejente og en husmann.
Historien til diktet bygger opp under legenden, og er nok kanskje med på å gjøre diktet populært. Det er noe eget med hvordan dikteren snakker med vitenskapsmannen, Oehlenschläger med Steffens, en samtale som er så oppslukende for dem, at den varer i 16 fulle timer. Oehlenschläger skriver det selv, fra klokkeslett, til klokkeslett, han kom da, gikk da, og vi snakket hele tiden. Så er dikteren full av inspirasjon, og skriver dette diktet, med inspirasjon fra dansk samtid og dansk historie. Om samtiden er det mye dårlig å si, som ikke forstår denne magien i fortiden, og den nesten hellige forbindelsen mellom fortidens og nåtidens mennesker, bundet sammen i den samme naturen, og en del av den samme historien. For en uvitende samtid er gullet i hornene mer verd enn den magiske historien den kan fortelle, og derfor lukker fortiden denne historien. Den vil ikke fortelle den til uverdige.
Om dette er noe som kan gi gjenklang i dag, er noe som får være opp til hver enkelt å bedømme. Diktet er nok i lengste laget for en utålmodig nåtid, og selv om man gjennom nettet har bedre muligheter enn noensinne til raskt å finne ut av alle referansene, er dette noe ganske mange ikke gidder. Jeg for min del liker å sette meg inn i andre tiders måter å skrive på og å tenke på. Det viser at vi lever i en rik verden, med uendelige måter å tenke på, mene på og å oppføre seg etter. Det er noe fascinerende med hvordan de sanneste romantikerne går så helhjertet inn i saken sin, for oss i en tid hvor vi alltid må ha ironien og distansen på lur, alltid fluktmuligheten at det er bare på gøy. For Oehelenschläger er det virkelig ikke bare på gøy. Det han vil formidle, er det viktigste av alt.
Av Adam Oehlenschläger har jeg tidligere postet Poesien.
Mars 2016 postet jeg fire forskjellige dikt av den tyske giganten Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Da jeg fra 2019 og fremover har bestemt meg for å poste dikt av Goethe systematisk om lørdagene, så vil disse diktene bli flyttet til sin riktige plass i rekkefølgen der. Her, 20. mars, stod først diktet Nachtgedanken, Nattanker. Det diktet hører til hans Vermischte Gedichte, i samleutgaven av 1828, og der vil det bli postet mange år herfra, på denne bloggen også.
På foråret 2019 erstatter jeg disse dikten jeg først postet 2016, med dikt fra kategoriene Aus Wilhelm Meister (Lied der Mignon (Nur wer die Sehnsucht kennt)), Antiker Form sich nährend (Einsamkeit) og nå An Personen, hvor jeg har bestemt meg for å poste det lange diktet Ilmenau.
Det er et krevende dikt, men nå i 2019 er jeg bedre i stand til å håndtere det, enn jeg var i 2016, dit det blir postet tilbake. Jeg velger dette lange diktet fordi det er det beste, og mest berømte, mens de andre er noen morsomme lettvektere. De er jo ganske fine og karakteristiske de også, men nå vil jeg ikke lenger unngå gode dikt, bare fordi de er lange.
Så her er det bare å ta fatt, og så får vi se hvor langt vi kommer. Diktet er skrevet til 26 års dagen for hertug Carl August av Sachsen-Weimar, og handler om byen Ilmenau, i Thüringen.
Selv om det er et langt dikt, går jeg frem på vanlig måte, med diktet, oversettelse, kommentarer til språket, og kommentarer til diktet. Jeg tar ikke detaljert strofe for strofe, som jeg av og til gjør det for lange dikt. Jeg er heller ikke sikker på når jeg får oversatt hele diktet. Jeg begynner med å ta for meg første strofe, så får vi se hvor det ender.
Ilmenau
am 3. September 1783
Anmutig Tal! du immergrüner Hain! Mein Herz begrüßt euch wieder auf das beste; Entfaltet mir die schwerbehangnen Äste, Nehmt freundlich mich in eure Schatten ein, Erquickt von euren Höh’n, am Tag der Lieb und Lust, Mit frischer Luft und Balsam meine Brust!
Wie kehrt ich oft mit wechselndem Geschicke, Erhabner Berg! an deinen Fuß zurücke. O laß mich heut an deinen sachten Höh’n Ein jugendlich, ein neues Eden sehn! Ich hab’ es wohl auch mit um euch verdienet: Ich sorge still, indes ihr ruhig grünet.
Laßt mich vergessen, daß auch hier die Welt So manch Geschöpf in Erdefesseln hält, Der Landmann leichtem Sand den Samen anvertraut Und seinen Kohl dem frechen Wilde baut, Der Knappe karges Brot in Klüften sucht, Der Köhler zittert, wenn der Jäger flucht. Verjüngt euch mir, wie ihr es oft getan, Als fing’ ich heut ein neues Leben an.
Ihr seid mir hold, ihr gönnt mir diese Träume, Sie schmeicheln mir und locken alte Reime. Mir wieder selbst, von allen Menschen fern, Wie bad ich mich in euren Düften gern! Melodisch rauscht die hohe Tanne wieder, Melodisch eilt der Wasserfall hernieder; Die Wolke sinkt, der Nebel drückt ins Tal, Und es ist Nacht und Dämmrung auf einmal.
Im finstern Wald, beim Liebesblick der Sterne, Wo ist mein Pfad, den sorglos ich verlor? Welch seltne Stimmen hör ich in der Ferne? Sie schallen wechselnd an dem Fels empor. Ich eile sacht, zu sehn, was es bedeutet, Wie von des Hirsches Ruf der Jäger still geleitet.
Wo bin ich? ists ein Zaubermärchen-Land? Welch nächtliches Gelag am Fuß der Felsenwand? Bei kleinen Hütten, dicht mit Reis bedecket, Seh ich sie froh ans Feuer hingestrecket. Es dringt der Glanz hoch durch den Fichtensaal, Am niedern Herde kocht ein rohes Mahl; Sie scherzen laut, indessen, bald geleeret, Die Flasche frisch im Kreise wiederkehret.
Sagt, wem vergleich ich diese muntre Schar? Von wannen kommt sie, um wohin zu ziehen? Wie ist an ihr doch alles wunderbar! Soll ich sie grüßen? Soll ich von ihr fliehen? Ist es der Jäger wildes Geisterheer? Sinds Gnomen, die hier Zauberkünste treiben?
Ich seh’ im Busch der kleinen Feuer mehr; Es schaudert mich, ich wage kaum, zu bleiben. Ists der Ägyptier verdächtger Aufenthalt? Ist es ein flüchtiger Fürst wie im Ardenner-Wald? Soll ich Verirrter hier in den verschlungnen Gründen Die Geister Shakespeares gar verkörpert finden? Ja, der Gedanke führt mich eben recht: Sie sind es selbst, wo nicht ein gleich Geschlecht! Unbändig schwelgt ein Geist in ihrer Mitten, Und durch die Roheit fühl ich edle Sitten.
Wie nennt ihr ihn? Wer ists, der dort gebückt Nachlässig stark die breiten Schultern drückt? Er sitzt zunächst gelassen an der Flamme, Die markige Gestalt aus altem Heldenstamme. Er saugt begierig am geliebten Rohr, Es steigt der Dampf an seiner Stirn empor. Gutmütig trocken weiß er Freud und Lachen Im ganzen Zirkel laut zu machen, Wenn er mit ernstlichem Gesicht Barbarisch bunt in fremder Mundart spricht.
Wer ist der andre, der sich nieder An einen Sturz des alten Baumes lehnt Und seine langen, feingestalten Glieder Ekstatisch faul nach allen Seiten dehnt? Und, ohne daß die Zecher auf ihn hören, Mit Geistesflug sich in die Höhe schwingt Und von dem Tanz der himmelhohen Sphären Ein monotones Lied mit großer Inbrunst singt?
Doch scheinet allen etwas zu gebrechen; Ich höre sie auf einmal leise sprechen, Des Jünglings Ruhe nicht zu unterbrechen, Der dort am Ende, wo das Tal sich schließt, In einer Hütte, leicht gezimmert, Vor der ein letzter Blick des kleinen Feuers schimmert Vom Wasserfall umtauscht, des milden Schlafs genießt. Mich treibt das Herz, nach jener Kluft zu wandern, Ich schleiche still und scheide von den andern.
Sei mir gegrüßt, der hier in später Nacht Gedankenvoll an dieser Schwelle wacht! Was sitzest du entfernt von jenen Freuden? Du scheinst mir auf was Wichtiges bedacht. Was ists, daß du in Sinnen dich verlierest, Und nicht einmal dein kleines Feuer schürest?
«O frage nicht! denn ich bin nicht bereit, Des Fremden Neugier leicht zu stillen; Sogar verbitt ich deinen guten Willen: Hier ist zu schweigen und zu leiden Zeit. Ich bin dir nicht imstande selbst zu sagen, Woher ich sei, wer mich hierher gesandt; Von fremden Zonen bin ich her verschlagen Und durch die Freundschaft festgebannt.
«Wer kennt sich selbst? Wer weiß, was er vermag? Hat nie der Mutige Verwegnes unternommen? Und was du tust, sagt erst der andre Tag, War es zum Schaden oder Frommen. Ließ nicht Prometheus selbst die reine Himmelsglut Auf frischen Ton vergötternd niederfließen? Und konnt er mehr als irdisch Blut Durch die belebten Adern gießen? Ich brachte reines Feuer vom Altar; Was ich entzündet, ist nicht reine Flamme. Der Sturm vermehrt die Glut und die Gefahr, Ich schwanke nicht, indem ich mich verdamme.
«Und wenn ich unklug Mut und Freiheit sang Und Redlichkeit und Freiheit sonder Zwang, Stolz auf sich selbst und herzliches Behagen, Erwarb ich mir der Menschen schöne Gunst; Doch ach! ein Gott versagte mir die Kunst, Die arme Kunst, mich künstlich zu betragen. Nun sitz ich hier, zugleich erhoben und gedrückt, Unschuldig und gestraft, und schuldig und beglückt.
«Doch rede sacht! denn unter diesem Dach Ruht all mein Wohl und all mein Ungemach: Ein edles Herz, vom Wege der Natur Durch enges Schicksal abgeleitet, Das, ahnungsvoll, nun auf der rechten Spur Bald mit sich selbst und bald mit Zauberschatten streitet, Und, was ihm das Geschick durch die Geburt geschenkt, Mit Müh und Schweiß erst zu erringen denkt. Kein liebevolles Wort kann seinen Geist enthüllen Und kein Gesang die hohen Wogen stillen.
«Wer kann der Raupe, die am Zweige kriecht, Von ihrem künftgen Futter sprechen? Und wer der Puppe, die am Boden liegt, Die zarte Schale helfen durchzubrechen? Es kommt die Zeit, sie drängt sich selber los Und eilt auf Fittichen der Rose in den Schoß.
«Gewiß, ihm geben auch die Jahre Die rechte Richtung seiner Kraft. Noch ist, bei tiefer Neigung für das Wahre, Ihm Irrtum eine Leidenschaft. Der Vorwitz lockt ihn in die Weite, Kein Fels ist ihm zu schroff, kein Steg zu schmal; Der Unfall lauert an der Seite Und stürzt ihn in den Arm der Qual.
«Dann treibt die schmerzlich überspannte Regung Gewaltsam ihn bald da, bald dort hinaus, Und von unmutiger Bewegung Ruht er unmutig wieder aus. Und düster wild an heitern Tagen, Unbändig, ohne froh zu sein, Schläft er, an Seel und Leib verwundet und zerschlagen, Auf einem harten Lager ein: Indessen ich hier, still und atmend kaum, Die Augen zu den freien Sternen kehre Und halb erwacht und halb im schweren Traum, Mich kaum des schweren Traums erwehre.»
Verschwinde Traum!
Wie dank’ ich, Musen, euch! Daß ihr mich heut auf einen Pfad gestellet, Wo auf ein einzig Wort die ganze Gegend gleich Zum schönsten Tage sich erhellet; Die Wolke flieht, der Nebel fällt, Die Schatten sind hinweg. Ihr Götter, Preis und Wonne! Es leuchtet mir die wahre Sonne, Es lebt mir eine. schönre Welt; Das ängstliche Gesicht ist in die Luft zerronnen, Ein neues Leben ists, es ist schon lang begonnen.
Ich sehe hier, wie man nach langer Reise Im Vaterland sich wiederkennt, Ein ruhig Volk in stillem Fleiße Benutzen, was Natur an Gaben ihm gegönnt. Der Faden eilet von dem Rocken Des Webers raschem Stuhle zu, Und Seil und Kübel wird in längrer Ruh Nicht am verbrochnen Schachte stocken; Es wird der Trug entdeckt, die Ordnung kehrt zurück, Es folgt Gedeihn und festes irdsches Glück.
So mög, o Fürst, der Winkel deines Landes Ein Vorbild deiner Tage sein! Du kennest lang die Pflichten deines Standes Und schränkest nach und nach die freie Seele ein. Der kann sich manchen Wunsch gewähren, Der kalt sich selbst und seinem Willen lebt; Allein wer andre wohl zu leiten strebt, Muß fähig sein, viel zu entbehren.
So wandle du – der Lohn ist nicht gering – Nicht schwankend hin, wie jener Sämann ging, Daß bald ein Korn, des Zufalls leichtes Spiel, Hier auf den Weg, dort zwischen Dornen fiel; Nein! streue klug wie reich, mit männlich steter Hand, Den Segen aus auf ein geackert Land; Dann laß es ruhn: die Ernte wird erscheinen Und dich beglücken und die Deinen.
Ilmenau
Den 3. september, 1783
Yndige dal! Du eviggrønne lund! Mitt hjerte hilser hver dere igjen det beste Folder de tungt hengende greiner seg ut Tar vennlig meg inn i deres skygger Oppkvikket av deres høyder, om dag av liv og lyst, Med frisk luft og balsam i mitt bryst.
Hvor vender jeg ofte med vekslende skjebne Tilbake til de opphøyde fjell ved din fot Å la meg i dag ved din myke høyde Se et ungdommelig, et nytt eden. Jeg har det også helt med fortjent av hver Jeg sørger stille, mens dere rolig blomstrer.
La meg glemme, at også her holder verden Så mange skapninger i jordfestet Bonden betror den lette sand frøene Og kålen sin dyrker den frekke ville. Riddertjeneren leter i uniform etter fattigslig brød Kullkaren skjelver, når jegeren banner Hver gjør meg yngre, hvor dere ofte gjør det, Som om jeg i dag begynte et nytt liv.
Dere er meg hengivne, dere unner meg disse drømmene De smigrer meg og lokker gamle rim. For meg selv igjen, fjernt fra alle mennesker Hvor bader jeg meg ikke gjerne i deres dufter! Melodisk bruser den høye grana igjen Melodisk iler fossen hit ned Skyene synker, tåka trykker i dalen Og det er natt og demring plutselig.
I dystre skog, ved kjærlighetsblikk av stjernen Hvor er min sti, som jeg sorgløst tapte? Hvilke sjeldne stemmer hører jeg i det fjerne? De slår seg vekslende på langs markene bortover Jeg iler sakte, for å se hva det betyr. Hvordan av hjortens rop jegeren stille ledet.
Hvem er jeg? Er det et magisk eventyrland? Hvilke nattlige gilder ved foten av klippeveggen? Ved små hytter, tykt bedekt med kvister Ser jeg henne glad strukket mot ilden. Det trenger glansen høyt gjennom grantresalen Ved nedre hjord koker et rått måltid Hun spøker høyt, i mens, snart tømt Flasken frisk i kretsen vendt på ny.
Si, til hvem sammenligner jeg den muntre skare? Fra hvorhen kommer de, for hvor å trekkes? Hvor er ved dere dog alt vidunderlig! Skal jeg hilse dere? Skal jeg flykte fra dere? Er det jegerens vilde åndshær? Er det gnomer, som her driver trolldomskunster?
Jeg ser i busken den lille ilden mer Den skyr meg, jeg våger knapt å bli Er det egypterens mistenkte opphold? Er det en flyktig fyrst som i Ardenne-skogen? Skal jeg gå meg vill her i den forslyngede grunnen? Som finner personifiseringen av Shakespears ånd? Ja, tanken fører meg nettopp riktig: Hun er det selv, hvor ikke en lik slekt! Ubending svelger en ånd i hennes midte Og gjennom råheten føler jeg edle skikker.
Språk, form og innhold
Det er 24 strofer med varierende lengde i diktet. Jeg vil si det er en femtakter, med fem trykksterke stavelser i hver linje, men plasseringen av de trykksvake stavelsene varierer. Første strofe har rimmønsteret aBBacc, der store bokstaver er trykklett utgang, små bokstaver trykktung. Men også rimmønsteret varierer, så sånn sett er diktet ganske smidig.
Anmutig Tal! du immergrüner Hain! Mein Herz begrüßt euch wieder auf das beste; Entfaltet mir die schwerbehangnen Äste, Nehmt freundlich mich in eure Schatten ein, Erquickt von euren Höh‘n, am Tag der Lieb und Lust, Mit frischer Luft und Balsam meine Brust!
Trykkfordeling, Goethe: Ilmenau
Som en kommentar til trykkfordelingen også er det her et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres. Hver eneste trykktunge stavelse har meningsinnhold, særlig mot slutten, mens de trykksvake er endinger, forstavelser, preposisjoner og sammenbindingsord.
Oversettelsen er ikke gjort ferdig. I et så langt dikt vil jeg ikke kommentere oversettelsesproblemer i detalj, bare si at jeg har omskrevet der det har vært nødvendig for å gjøre diktet lesbart på norsk.
I tredje strofe brukes uttrykket seinen Kohl bauen, som betyr å leve tilbaketrukket. Men her er det den ville (der Wilde) som gjør det, og da får det på tysk litt dobbel betydning, kanskje. Jeg oversetter med Den ville dyrker stille sin kål. Der Wilde kan også bety villmarka, men her er det ganske klart villmarka det er snakk om. I denne strofen er det også noen foreldede yrkestitler og stillinger, Der Landmann, Der Knappe og der Köhler, som ikke alle har norske oversettelser i ordboken. Jeg har ikke brukt mye tid på å finne korrekt norsk betegnelse fra samtiden, bruker bare Bonde, Riddertjener og Kullkar. Se gloselisten for nærmere forklaring, for de som kan litt tysk.
Mir wieder selbst i linje 3 i strofe 4 tror jeg ikke er et fast uttrykk. Jeg tror Goethe her er poetisk, men jeg er ikke tyskkyndig nok til å være sikker. Søk på frasen på Google gir i alle fall 25 000 treff, og ser ut til å være tilknyttet Goethe, de fleste. «Igjen for meg selv» er en upoetisk oversettelse, «til meg selv igjen» er en direkte oversettelse som benytter det vanligste norske preposisjonsuttrykket for dativen mir. Fjerede strofe er for øvrig meget vakker, om jeg her får komme med et uanalytisk utbrudd.
I strofe 6 bruker Goethe det sammensatte ordet Zaubermärchenland, direkte oversatt Trolldomseventyrland, eller noe sånt. På norsk blir ordet langt og tungt, mens både Trolldomsland og Eventyrland alene ikke er så friskt og nytt som Goethes valg. Jeg tror jeg går for magisk eventyrland, men her går det an å gjøre andre valg.
I strofe 8 må jeg tenke litt om det er egypterens mistenkelige eller mistenksomme opphold. Verbet vedächtigen betyr å mistenke, adjektivet verdächtig er avledet av det. Jeg tror mistenkte treffer best. Hele setningen er rar, siden både der Ägyptier og der Aufenthalt står i nominativ. Jeg får det ikke til å gå opp, når ikke egypteren står i genitiv, des Ägyptiers.
Gloseliste
Glosene er som alltid slått på Ordnett.no. Linjeskift betyr ny strofe. Fet skrift er oppslagsord, fetkursiv er ord uten norsk oversettelse i ordboken og uttrykk.
Ilmenau Stadt im Thüringer Wald anmutig (adj.) yndig, sjarmerende, nydelig, inntagende. Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund. entfalten (sv. tr.) 1. utfolde; folde, brette ut 2. utvikle 3. sich entfalten utfolde seg, utvikle seg, åpne seg; voll entfaltet fullt utsprunget. behängen (sv. tr.); etwas behängen mit behenge, henge på (til overmål), overpynte; sich mit Schmuck behängen henge på seg smykker. Ast der, -(e)s/Äste; (sterkere) gren, kvist i tre; forgrening.
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag. erhaben (adj.) 1. opphøyd 2. (overført) sublim, storslagen, majestetisk, hevet; sacht(e) (adj.) sakte, stille, varsom, myk; sachte! sachte! ta det med ro! indes(sen) (subjunksjon, adv.) 1. i mellomtiden, imens. 2. likevel, men, imidlertid, derimot, i alle fall. verˈdienen (sv. tr.) 1. fortjene 2. tjene grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives.
Landmann der, -(e)s/-leute; (foreldet) bonde. Samen der, -s/- 1. frø 2. sæd, sperma 3. kime, kilde, opprinnelse. anvertraut -> anvertrauen (sv. tr.) betro; seinen Kohl bauenleve enkelt og tilbaketrukket. frechen -> frech (adj.) frekk, uforskammet Wịl·de -n, -n der/die 1 veralt. abwert. von anderen als nicht zivilisiert bewertete(r) Angehörige(r) eines Naturvolkes 2 abwert. rücksichtsloser Mensch herumtoben wie ein Wilder Knappe Knạp·pe -n, -n der 1 gesch. ein junger Mann, der einem Ritter diente 2 bergb. Bergmann nach Abschluss der Lehre karg (kärger, am kärgsten eller karger, am kargsten) karrig, fattigslig. die Kluft -/-en; uniform, drakt; (omgs.) seine beste Kluft anziehen kle seg i sin beste stas Kö̱h·ler -s, – der früher jmd., der beruflich Holzkohle herstellt
verdächtiger – adjektiv av verb -> verˈdächtigen (sv. tr.) mistenke, mistenkeliggjøre verirren (sv. refl.) gå seg vill verschlingen (st. tr., refl.) 1. slynge i/om hverandre, sno 2. sluke. Sitte die, -/-n; skikk, maner(er);
Kommentar
I møte med lange dikt har i alle fall jeg en tendens til å kunne slå hodet litt av. Jeg leser det, og prøver å være oppmerksom, men har liksom en lyst til bare å komme meg gjennom det. Lese ordene. Være ferdig. Sånn var det også med dette diktet, Ilmenau. Jeg leste det første gang den 3. januar i år, skrev samvittighetsfullt ned glosene, og gikk ufortrødent videre til neste dikt, Gellerts Monument von Oeser (Diktet på Textlog, ut av denne bloggen). Og så videre til kortere dikt, som An Silvien, på fire linjer, Derselben, om det samme, og så særlig bruke tid på de korte diktene fra Rätsel, og utover, An Uranius, An Tischbein, An denselben, An denselben (igjen), An denselben (og igjen), Stammbuchsweihe, Mit Wahrheit und Dichtung og Angebinde zur Rückkehr. Særlig når jeg skulle ha et dikt for bloggen, tenkte jeg å ta et herfra.
Men så så jeg at diktet Ilmenau var presentert i Goethe Handbuch, og jeg tenkte at så måtte jeg vel ta det, selv om det var langt. Igjen og igjen ble jeg imidlertid slått tilbake av hvor langt det egentlig var, side opp og ned, i min utgave. Først da tiden kom for virkelig å poste, gikk jeg bare i gang med dette diktet, uten å tenke mer på det.
Først da leste jeg også diktet nøye. Og det åpner seg en verden. Dette er ikke bare et dikt, skrevet til en hertug, et fjernt sted, fjern tid, alt ukjent for meg og oss. Dette er en fantastisk måte å se, kjenne og leve i verden. Det er Goethe, som hilser byen og landskapet. Og det oser livsglede og livsvisdom, en nærhet til tingene og en fylde i tingene, som kan fylle også oss med glede og visdom og nærhet. I hvert fall kan det gjøre det med meg.
Men det kostet en god del tid, før jeg så det.
Min gjendiktning
Gjendiktningen er bare utvalgte strofer. Jeg har som originalen vært smidig med takten, men min smidighet er ikke på samme steder som hos Goethe, og den er heller ikke så elegant. Min er mer nødtvungen. Det er ikke i nærheten av den majestiske verdigheten Goethe skriver i, men det er i nærheten av riktig rim og rytme.
Ilmenau (utdrag)
Yndige dal! Du eviggrønne lund! Mitt hjerte hilser dere hver det beste Folder meg de tunge greiners feste Tar vennlig meg i skyggens stund. Forfrisk’t av deres høyder, dag av liv og lyst, Med friske luft og balsam i mitt bryst.
Hvor vender jeg i vekslende dager Opphøyde fjell ved din fot tilbake Å la meg ved ditt myke høydedrag Ungdommelig eden, få se i dag Jeg har det helt av hver fortjent Jeg sørger stille, de’ blomstrer pent.
La meg forglemme, at her vår jord Så mang en skapning i festet gror. En bonde strør de frø i lette sand Og sine planter dyrker ville mann. En riddersvenn ser etter fattig brød En kullkar skjelv’, når jeger’n banner høgt Forynger meg, som dere ofte vil, Som om i dag et nytt liv tar til.
Den amerikanske poeten Wallace Stevens ble født i Reading, Pennsylvania i 1879. Han utdannet seg til jurist, og tok jobb i et forsikringsselskap. Poesi begynte han ikke å skrive seriøst før han var 35 år, noen av sine beste verk skrev han etter han var 50. Slik skiller han seg ut fra de fleste andre store poeter, som debuterer unge og driftige, og kanskje når større modenhet i høy alder, men kan vise til stor produksjon og sterk poetisk vilje i ungdommen. Det er da man vil forandre verden.
Wallace Stevens hadde en litt annen tilnærming til poesien, og til det samfunnet han levde i. Han var en modernist, han godtok forandringene som hadde skjedd, og skjønte at dette betydde en ny måte å tenke på. De store idealene vil alltid bli nokså tomme, så lenge det ikke finnes noe fast punkt å orientere dem rundt. Med fallet av kristendommen og religionen som det store enhetlige samlingspunkt,ville den nye tid bli sprikende med tusen hoder og tusen tanker. Å forsøke å bruke ord til å beskrive denne nye, sprikende verden er et ganske håpløst utganspunkt. Tolkingen av ordene vil være like sprikende som tolkingen av verden var i utgangspunktet.
Når man kommer litt opp i årene er ikke tingene så viktige som de var i ungdommen. For Wallace Stevens, som hadde trygg inntekt fra advokatgjerningen sin, var ikke diktningen det aller viktigste i tilværelsen. Han kunne beskrive den i aforismer som «Penger er en form for poesi», «All poesi er eksperimentell», «Poesi må være irrasjonell» og – kanskje den beste – «Ens egen utvitenhet er ens største beholdning.» Det engelske ordet han bruker for «beholdning» er asset, det er et regnskapstekniskord som brukes om de økonomiske verdier en bedrift har i sin besittelse. For Poeten er den størse økonomiske uvitenheten kunnskapsløsheten hans. For da kan man i alle fall skrive i vei og late som man har peiling på noe.
Diktet jeg skal presentere av ham er langt, men særlig starten på det er noe av det kjekkeste jeg vet skrevet i poesi i forrige århundre. Det viser det skiftende perspektiv, mirakelet i naturen og i livet, men det forsøker ikke å gjøre det til noe mer enn hva det er. Tonen er nøktern, det er en konstatering av faktum. De 13 ulike perspektivene å se en svarttrost på er konstatering av andre faktum. Det vil si, det er faktum fra et subjekt, det er 13 ulike perspektiver fra denne poetens ståsted. Og ingen av faktaene gir seg ut for å være noe mer enn hva det er. Hele diktet kan like gjerne bare tolkes som en lek med ord, som poesi på noen måte er.
Jeg kommer til å gå gjennom diktet strofe for strofe, og anbefaler alle som er det minste glad i dikt å gjøre det samme. Jeg styrer unna de mest lærde tolkningene av diktet, jeg mener at Wallace Stevens ikke skal tolkes så avansert. Jeg vil se svarttrosten som svarttrost, for å bruke en formulering fra Dag Solstad og profilkretsen i Norge. De ville ikke gi kaffekjelen vinger, la kaffekjelen være kaffekjele. Jeg vil i så fall la svartrosten beholde vingene sine, la den forbli en svartrost. Det er likevel nok av ting å gripe fatt i.
Thirteen ways of looking at a blackbird.
I
Among twenty snowy mountains,
Blant tjue snødekkede fjell
The only moving thing
Det eneste som beveget seg
Was the eye of the blackbird.
var svarttrostens øye.
Det er kult i det hele tatt å skrive linjer som dette og kalle det poesi. Her er ingen av poesiens vanlige kjennetegn, ingen rytme å få tak på, ingen rim, ingen poetiske vendinger. Det eneste kompliserende rent språklig er at linjen i midten om man ville blitt plassert først eller sist om man ville si setningen rent prosaisk. Detsom visuelt skiller det fra en prosatekst, er at det er satt linjeskift før linjen er skrevet ut. Vi ser også at strofen er formulert slik at linjeskiftet får betydning. For hvert skifte av linje er man på jakt etter den egentlige meningen, vi har tjue snødekkede fjell, vi har en eneste bevegelig ting, og så kommer løsningen til slutt i sistelinjen. Kontrasten er enorm. Et fjell er stort og massivt, et fjell med snø på kan være fryktinngytende, og tjue av dem er aldeles overveldende. Man lurer på hva slags stor og kraftfull ting som kan bevege seg der. Løsningen må kalles temmelig overraskende, det er ikke engang en liten fugl, det er øyet til fuglen. Og slik det er skrevet, kan man lett se det levende for seg, det lille, svarte fugleøyet som kan bevege seg rundt omkring i hodet, alltid på utkikk etter mat eller fiender, og disse tjue fjellene som står der hjelpeløst ubevegeglig i bakgrunnen. Det er det bevegelige øyet som er mirakelet. Sjelden har vel et uttrykk som det store i det små kommet mer til sin rett enn akkurat her.
II
I was of three minds,
Jeg hadde tre sinn
Like a tree
Som et tre
In which there are three blackbirds.
Der det er tre svarttroster.
Denne andre strofen er ikke så umiddelbar lett å forstå som den første. Slik jeg tolker den, og liker den, er det ikke så mye mer enn at det er en liten ordlek, der de tre sinnene er svarttroster som kan fly av gårde.
III
The blackbird whirled in the autumn winds.
Svarttrosten virvlet I høstvindene
It was a small part of the pantomime.
Det var en liten del av pantomimen.
Her er pantomimen det store hele i tilværelsen, alt det som foregår. Svarttrosten er bare en liten del av det.
IV
A man and a woman
En mann og en kvinne
Are one.
Er ett.
A man and a woman and a blackbird
En mann og en kvinne og en svarttrost
Are one.
Er ett.
Denne er morsom. At mannen og kvinnen er ett blir sagt i ekteskapsinngåelser og mange vakre steder. Det er vakre ord, og det er ord som har et visst innhold. Stevens vrir imidlertid på det, og slenger inn en liten svarttrost i stedet. Man kan tolke det som om alt er en del av samme helhet, men det blir morsommere om man tolker det slik at svarttrosten blir med i ekteskapsinngåelsen. Det er en påstand, man kan si hva som helst. Det ene er like sant som det andre.
V
I do not know which to prefer,
Jeg vet ikke hva jeg foretrekker
The beauty of inflections
Skjønnheten i tonene
Or the beauty of innuendoes,
Eller skjønnheten i insinuasjonen
The blackbird whistling
Svarttrostens plystring
Or just after.
Eller rett etterpå.
Denne femte strofen er en av de mest berømte. Inflections er et uttrykk som brukes blant annet i musikk og grammatikk, og har med endringer å gjøre, typisk modulasjon i musikk og bøyning i grammatikk. Innuendo er en antydning, en insinuasjon, noe som subtilt ligger i noe, men som ikke er uttalt direkte. Det er typisk å tolke de to ordene i denne strofen som at inflections er skjønnheten i det Svarttrosten synger, selve plystringen, mens innuendoes er skjønnheten i det som ikke blir sunget. Her bruker også diktet antydningens kunst, og gjør det veldig fristende for fortolkere å fylle på med nye ord. Selve strofen er jo elegant satt opp, med syngingen som plutselig stopper, og spørsmålet hva som er vakrest som henger over det. Akkurat når noe stopper opp får vi av og til en følelse av at vi gjerne skulle hørt litt mer, det var kanskje noe vi ikke fikk mer på. Vi kan også her ha den artige sammenligningen at Stevens egentlig spør hva som er vakrest, selve lesingen av diktet, eller de delene av det som kommer frem når man tenker gjennom det etterpå.
Her må vi må ha med også litt informasjon fra biologien. Svartrosten er kjent for sin vakre sang. Den har et stort register å spille på, og kan både synge egne sanger og etterligne andres.
VI
Icicles filled the long window
Istapper fylte det lange vinduet
With barbaric glass.
Med barbarisk glass
The shadow of the blackbird
Skyggen til svarttrosten
Crossed it, to and fro.
Krysset den frem og tilbake
The mood
Stemningen
Traced in the shadow
Fanget i skyggen
An indecipherable cause.
Et udechiffrerbart forhold
«Å dechiffrere» gamle innskrefter vil si å tyde gamle og delvis uleselige teksttegn på papyrus, steintavler og lignende. I overført betydning betyr det bare å tyde. Akkurat denne strofen er også vanskelig å tyde. Ordene er helt konkrete. Istappene er festet på det lange vinduet, og blir glasset til det. Det er et glass som kan ha en ganske ru overflate, så om det virkelig ble brukt til vindu, så ville det også være primitivt og barbarisk. I denne viser skyggen til svarttrosten seg. Det gir en stemning som ikke lar seg tyde.
Tolkeren som har latt sin nysgjerrighet gripe av diktet vil likevel forsøke. Her er det fristende å bruke en litt lærd tolkning, som jeg ellers vil være i mot. Skyggen av svarttrosten er ikke svarttrosten selv. Det bringer tankene på Platons hulelignelse, der mennesket i hulen ikke ser annet enn skyggene av tingene. Her viser skyggene seg på en flate som heller ikke er særlig bra, det barbariske glasset til istapper. Det gjør at vi har bare små forutsetninger for å vite noe om hva som egentlig er der ute, enn mindre skrive om det. Det blir derfor et indecipherable cause.
VII
O thin men of Haddam,
Å, tynne menn av Haddam
Why do you imagine golden birds?
Hvorfor forestiller du deg gylne fugler?
Do you not see how the blackbird
Ser dere ikke hvordan svarttrosten
Walks around the feet
Går rundt føttene
Of the women about you?
Til kvinnene om dere?
Haddam er en by i Connecticut, en stat Wallace Stevens selv bodde i. Det ville på norsk tilsvare omtrent Hamar. Jeg vet ikke om det er tilsiktet at navnet på byen gir assosisasjoner til muslimske navn, og det bydende i ordet minner om hvordan monoteistiske guder snakker til sitt folk. Bildene som blir brukt, med gylne fugler og «går rundt føttene på kvinnene om dere», er også slike jeg assosierer med religiøse tekster. Det blir da ganske komisk og veldig modernistisk at det ikke er noen av de store, kjente og hellige byene det dreier seg, som Jerusalem eller Mekka, men den søvnige byen Haddam i Middelsex county.
Strofen kan også tolkes som at man trenger ikke gylne fugler som ikke finnes. Svarttrosten er der like foran øynene på oss.
VIII
I know noble accents
Jeg kjenner noble aksenter
And lucid, inescapable rhythms;
Og klare, faste rytmer
But I know, too,
Men jeg vet, også,
That the blackbird is involved
At svarttrosten er invovlert
In what I know.
I hva jeg vet
Dette er også en herlig strofe. Det begynner så høytidelig og vakkert, som et romantisk dikt, med poeten som skriver om veier han har gått og hva han har blitt kjent med. Her snakker han om diktet, hvordan han kjenner forskjellige metriske strofeformer, hvor det alt sammen er vakkert. Så kommer det, like høytidelig satt frem – og med en passende kunstpause: But I know, too. Det kan vanskelig kalles annet enn et antiklimaks at avslutningen på strofen bare er at svarttrosten er involvert i alt dikteren vet. Hva skal vel det bety? Og det er nettopp poenget, slik jeg leser strofen. Disse noble verseformene er ingenting verdt, det er svarttrosten og den konkrete virkeligheten som er noe. Og den lar seg ikke lure inn i vakre rytmer.
IX
When the blackbird flew out of sight,
Når svarttrosten fløy ut av synet
It marked the edge
Markerte det kanten
Of one of many circles.
På en av mange sirkler.
Dette er også en strofe jeg liker godt. Her låner Stevens uttrykk fra matematikken. Det blir en flott og virkningsfull kontrast med det nøkterne språket, slik snakker man i matematikken, med den helt dagligdagse hendelsen at svarttrosten flyr bort. Matematisk står du da i sentrum av sirkelen, og akkurat i det svarttrosten forsvinner er den i ytterkanten av den sirkelen hvor du fremdeles kan se den. Hvis vi legger inn litt metafysikk og tolkning, så kan vi ha at sirklene ut fra deg er forskjellige forklaringshorisonter. Det er mange lag av måter å forstå verden på. Og på et eller annet punkt forsvinner det for deg. Det vil alltid være noe gåtefullt utenfor det du kan stå og se på.
X
At the sight of blackbirds
Ved synet av svarttroster
Flying in a green light,
Som flyr i grønt lys
Even the bawds of euphony
Til og med horene av velklang
Would cry out sharply.
Vil skrike skarpt ut
En bawd er enten kvinnelig eier av et bordell eller en kvinnelig prostituert. Euphony eller «Eufoni» er det motsatte av kakafoni. Kakafoni er ulyd, eufoni velklang. Jeg vet ikke om jeg treffer helt med oversettelsen «horene av velklang». En hore er en som selger kroppen sin for penger, eller om man strekker det litt selger seg for betaling. Her i denne strofen blir det altså dem som selger seg for velklang. Det kan for eksempel meget godt være dem som liker gamle, vakre dikt. De som vil at diktene skal ha fast rim og fast rim, og være fine å høre på. De selger seg for vellyden disse diktene gir. Men når de ser svarttroster i grønt lys – et ganske grelt bilde, som mange av bildene brukt i modernistisk diktning er grell og uforsåtelig – vil de skrike skarpt ut. Og med det bryte velklangen de selger seg for.
XI
He rode over Connecticut
Han red over Connecticut
In a glass coach.
I en glassvogn
Once, a fear pierced him,
Så hogg en frykt i ham
In that he mistook
I det at han forvekslet
The shadow of his equipage
Skyggen av hans ekvipasje
For blackbirds.
Med svarttroster
Coach kan være en jernbanevogn, en diligencevogn eller en annen type vogn. Pierce er ikke bare å hogge i ham, men å gjennomtrenge ham. Jeg ser en liten skildring som i en westernfortelling. Det er imidlertid modernismens vridninger og sjangerblandinger, her er det ikke Texas eller Oklahoma, men Connecticut, en av de minst ville og minst begivenhetsrike av alle amerikas stater. Men det er nå en gang der mannen ris, i en glassvogn, i det frykten gjennomtrenger ham. I westernfortellingen er det da vanligvis et bakhold av indiandere. Her er det at han forvekslet skyggen av ekvipasjen med svarttroster.
Igjen er det skyggen og ikke tingene selv mannen ser. Da er det fort gjort å forveksle. Samtidig er forvekslingen parodisk, for ingen vil noensinne kunne forveksle en reisevogn med en fugl. Modernistisk diktning trenger imidlertid ikke la seg stanse av sånne fornuftens hindringer, her er alt mulig. Det er også et poeng at han er i en glassvogn – synlig for alle.
XII
The river is moving.
Elven beveger seg.
The blackbird must be flying.
Svarttrosten må fly.
To setninger med stor meningsfylde. Elven er siden de aller eldste kulturer brukt som bilde på noe bevegelig, som noe som må skje. At elven renner med vannet fra fjellet til havet er brukt som et bilde på mye, på tiden som går, på livet man lever, på historiens gang. Det er naturens lov. Her er den andre setningen at Svarttrosten må fly. Det må den riktignok, men det gir ikke så mye ytterligere informasjon til det som allered er sagt. At elven beveger seg blir ikke brukt til å få sagt noen ting, så lenge man etterpå bare sier svarttrosten flyr. Begge deler vet man utmerket godt på forhånd.
Strofen kan dermed leses som en parodi på høytidelige vers om naturens og livets gang og lover. Den kan også leses med Svarttrosten som symbol på noe den har tjent som symbol på tidligere i diktet. Den kan for eksempel være tankene, og da får vi med en gang en mer spennende sammensetning. Da er det en naturlov at tankene må fly, slik det er en naturlov at elven må renne.
Nå kan det passe godt igjen å hente opp strofe 5, for eksempel, der svarttrosten slutter å synge. Det er kanskje tolkningen av diktet etterpå som er det avgjørende, når tankene får fly. Det er ikke mulig å legge alt i teksten.
XIII
It was evening all afternoon.
Det var kveld hele aftenen.
It was snowing
Det snødde
And it was going to snow.
Og det ville fortsette å snø.
The blackbird sat
Svarttrosten satt
In the cedar-limbs.
I furugreinene.
Engelsk skiller mellom branches og limbs, der branches er greiner og limbs er de tykke hovedgreinene. På furutrær kan de som man vet bli temmelig tykke. Det er ikke så altfor ofte fuglene velger å sette seg på dem, fremfor på grinene lenger ute.
Strofen begynner med en tautologi, det samme blir sagt to ganger, kveld og aften er synonym, og det kan ikke være det ene uten å være det andre. Her er det blitt snøvær, og snøen kom til å fortsette å lave ned. Det betyr at treet med svattrostene etter hvert vil bli dekket av snø. Kanskje er det derfor svarttrostene sitter på de tjukkeste og sikreste greinene, som også er best dekket av de andre greinene?
Og så kan vi også fra denne siste strofen la tankene springene. Kanskje er det et poeng at svarttrosten står i entall, furugreinene i flertall. Kanskje er svarttrosten fortsatt tankene våre, nå vil de bli nedsnødd. Kanskje er det et poeng at det er kveld hele aftenen, det blir aldri natt, vi er ved en kveld som varer og varer. Kanskje er ikke det engelske afternoon helt rett overstat med aften, afternoon er jo strengt tatt etter midt på dagen. Kanskje er vi nå kommet til det innuendo etter at svarttrosten slutter å synge.
Jeg synes det er flott at Stevens klarer å invitetere til så mange tanker med så enkle setninger. Den aller vakreste strofen er imidlertid den første, der fjellene står snødekte rundt, og det eneste som beveger seg er svarttrostens øye som iaktar den.
Diktet ble første gang publisert i 1917. Wallace Stevens døde i 1955.
Jeg tok en ekstra titt på dette diktet i februar 2018, og oppdaget at det manglet en strofe (nr. 6, Ach, Yndist og Gunst). Jeg utvidet posten med mer om diktets form og oppbygning, og nøyere om språk og innhold for en del av strofene. En lang og personlig kommentar er lagt til november 2021.
*
I dag følger et dikt fra barokken. Det er et mye lenger dikt enn de jeg pleier å poste, og kommentarene vil derfor også bli litt annerledes. Jeg legger de fleste av kommentarene før diktet, og bruker også litt mer tid på å kommentere perioden diktet er skrevet i. Etter diktet kommer mer om diktets form og innhold. Dette er stoff som godt kan brukes i en analyse.
Om forfatteren
Thomas Hansen Kingo (1634-1703) ble født i Slangerup på Sjælland den gang Christian IV styrte over både Danmark og Norge. På denne tiden fantes ikke noe eget norsk skriftspråk, og det gjør at man ikke skiller så nøye mellom danske og norske diktere. Thomas Kingo er avgjort dansk, han bodde og virket hele sitt liv i Danmark, men siden landene våre den gang hørte sammen er han vel så mye del av den norske kulturen. Hvis vi ikke kan låne av danskene, har vi ikke så mye tekstproduksjon å hente i det hele tatt fra denne perioden.
Kingo ble sogneprest i Slangerip i 1668, og siden biskop i Odense på Fyn fra 1677.Ved siden av sin geistlige karriere skrev Kingo dikt, for det meste salmer, men det finnes også verdslige dikt i tekstproduksjonen hans.
Om barokken
Man vil få et ganske forskjellig inntrykk av barokken alt etter hvilken kunstart man oppsøker. Arkitekturen er storslått, og reagerer mot renessansens strenge, klassiske former. Her er overdådighet av alt, og om man velger å la seg rive med, er det vanskelig å ikke la seg rive med av de store barokkbygningene på kontinentet. Malerkunsten er dystrere, med mørke farger og et sterkere følelsesmessig uttrykk. En maler som Caravaggio, for eksempel, malte atskillig mer dramatiske scener enn renessansekunstnerne, og gjorde også de dramatiske scenene mer uttrykksfulle. Renessansemaleriene utstråler ro. Det samme gjelder innen skulptur, der man for eksempel i skulpturene til Bernini kan se hvordan barokken likte snirklete linjer, og mange flere detaljer enn de la på i renessansen. Innen musikken har perioden J. S. Bach, og hans polyfoni og hans fuger overgår alt som er laget før og siden. Man kan si at alle disse snirklene snor seg opp mot himmelen, som også alle melodiene i polyfonien til Bach til sammen gir en slags himmelsk harmoni. Barokkunstnerne lenget mot paradis.
Innen lyrikk kommer dette til uttrykk på en måte som ikke er så lett å hengi seg til som i de andre kunstformene. Om barokke tekster blir det første møtet med barokken, vil man lett komme skjevt ut. Den er tung, lidelsesfullt, den tar lang tid å lese og er ikke så direkte og umiddelbart vakker som de andre kunstformene i perioden.
Jeg foretrekker selvsagt å lese tekster på tekstenes egne premisser, og mener generelt at man skal ta enhver litterær periode på alvor og lese tekstene som de var ment å være. For barokken har jeg imidlertid større utbytte av tekstene om jeg leser dem med en humor som var utenkelig i perioden. Man kan også lese dem med et herlig alvor som ikke er tillatt for nyere tekster. Hvis man skriver for alvorlig nå, virker man bare ikke tilstrekkelig opplyst. Om man klager på livet på jorden virker man lett litt sutrete, og om man lengter etter et bedre liv etter døden, virker man kanskje litt salig naiv. Man kan godt tro på et slikt liv også i dag, man må bare ikke skrive om det som om det var på alvor.
Barokkdikterne gjør dette 100 %, og ingen mer definitivt enn Thomas Kingo i diktet Far, verden, farvel.
Om diktet
Diktet heter egentlig bare Den XI. sang, men det er også kjent som Keed af Verden, og kier ad Himmelen, som er en kort sammenfatning av innholdet i diktet, eller Far, Verden, farvel som er første linje. Det handler om hvor fryktelig alt er på jorden, og hvor mye bedre alt skal bli når poeten en gang kommer opp i Abrahams skiød, som vanskelig kan leses som noe annet enn himmelrike.
For å ta en kjapp forklaring av første strofe, der poeten allerede i startlinjen tar avskjed med en verden han vil forlate. Han er lei av å være dens trell, eller dens slave. Verden består av plikter, problemer og byrder, og under disse er mennesket en trell. Poeten tar avskjed med dem, han river seg løs fra dem, og erklærer at han også er lei av forfengeligheten. Det er ganske herlig for en moderne leser, at traust prest fra 1600-tallet klager på forfengeligheten i verden, hva vet vel han om hva som skal komme? Kingo legger nok en noe annen betydning i begrepet enn vi gjør i dag. For ham er absolutt alt vi gjør her i denne verden forfengelighet, og ikke bare det vi gjør for å vise at vi er noe.
Jeg tar også en kjapp gjennomgang av strofe nummer ni, den første der forfengeligheten skiftes ut med «i Abrahams skiød» i sluttlinjene. Denne strofen begynner også med et farvel, «Saa far da, far vel», og nå er det livet på jorden han tar avskjed med. Den skal ikke lenger bedra sjelen – med den forfengelighet den er fylt av, han takker seg av og synker ned i forglemmelsens grav, altså døden og glemselen fra verden. Han lengter etter å gi bot for sin sorg og sin nød, og det kan han gjøre i «Abrahams skiød», som er guds rike.
Lignende kan hver av de 15 strofene kort analyseres. Etter diktet følger litt om form og oppbygning, og litt ytterligere om språk og innhold.
Dend XI. Sang Keed af Verden, og kier ad Himmelen
Far, Verden, far vel, Jeg keedis nu længer at være din Træl, De Byrder, som du mig har bylted oppaa, Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa, Jeg river mig løs, og og jeg keedis nu ved Forfængelighed, Forfængelighed.
Hvad er det dog alt Som Verden opsminker med fauer Gestalt? Det er jo kun Skygger og skinnende Glar, Det er jo kun Bobler og skrattende Kar, Det er jo kun Ise-skrog, Skarn og Fortred, Forfængelighed, Forfængelighed.
Hvad er mine Aar, Som smugende svinder og snigende gaar? Hvad er min Bekymring? mit Tanke-fuld Sind? Min Sorrig? min Glæde? mit Hovedis Spind? Hvad er mit Arbeyde? min Møye? min Sved? Forfængelighed, Forfængelighed.
O Riigdom og Guld, Du jorderiigs Afgud i skinnende Muld, Du est dog af Verdens bedragelig Ting, Som voxer, aftager og vexlis omkring, Du est dog, i høyeste Mercke og Meed, Forfængelighed, Forfængelighed.
Ach, Ære, hvad er? Hvad er dine Kroner og Krandse du bær? Misundelse sidder dig altjd paa Ryg, Du hemmelig stødis og sielden est tryg! Du ofte der snubler, hvor andre de gleed, Forfængelighed, Forfængelighed.
Ach, Yndist og Gunst, Du hastig opførte og faldende Dunst, Du konstig opblæsere, hvegende Vind, Som tusind har Øyen og dog løber blind, Hvad est du naar mand dig ved Soolen hâr seed? Forfængelighed, Forfængelighed.
Ach, Venskab og Troo, Som alt efter Lykken veedst Fløyet at snoo! Du smukke Bedragere, heldige Skalk, Som skuffer saa ofte i Drøfvelsens Kalk Du est, som og jeg af Forfarenhed veed, Forfængelighed, Forfængelighed.
Ach, kjødelig Lyst, Som manne med dødelig Læber hâr kyst, Dit fengende Tynder, din flyvende Gnist, Hâr mangen i ævige Luer henhvist, Din Skaal synis Hunning, men Drikken er leed Forfængelighed, Forfængelighed.
Saa far sa, far vel, Du skalt nu ey lenger bedrage min Siæl, Bedragelig Verden, jeg takker dig af, Og synker dig ned i Forglemmelsens Grav, Jeg lengis at bøde min Sorrig og Nød I Abrahams Skiød, I Abrahams Skiød.
Der skal mine Aar Begyndis i Ævigheds deylige Vaaer, Der skal ikke Dagen ved solen opgry, Ey Maanen tilmaale mig Næde og Ny, Men JEsus er Solen, hvis Straaler er strød I Abrahams Skiød, I Abrahams Skiød.
Min Rigdom og Guld Skal være af idel Bestandighed fuld, Dend skal ikke Tyven bestiele mig da, Dend skal ey Spitzfindighed skakre mig fra, Min Rigdom er frj for ald Jorderigs Stød I Abrahams Skiød, I Abrahams Skiød.
Jeg Ære skal faa Fra Thronen min JEsus hand sidder oppaa, Mig Kronen skal givis med Herlighed fyldt, Med blodet af Lammet alt over forgyldt, Dend faar jeg, om Satan end selv det fortrød. I Abrahams Skiød, I Abrahams Skiød.
Med Yndist jeg skal Fremskinne blant Englenis hellige Tall, Misundeligt Øye mig ikke skal see, GUds Ansigt mig altjd i Øyne skal lee, Der skal jeg bespotte dend avindsyg Død I Abrahams Skiød, I Abrahams Skiød.
Der hâr jeg en Ven, Min JEsus, som elsker og elskis igien, Mit Øye det seer ham saadan som hand er, Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær Ved Aanden staar Kierlighed ævig i Glød I Abrahams Skiød, I Abrahams Skiød.
Min Lyst og min Fryd Forfriskis ved Engle-basuner og Lyd, Men GUd er ald Lysten for mig og for dem! Far op da, min Siæl, og ald Verden forglem! Mens glem ey at Lysten er ævig og sød I Abrahams Skiød, I Abrahams Skiød.
1677
Form og oppbygning
Diktet består av 15 strofer. Hver av dem har 6 verselinjer, der den siste blir gjentatt. I de første 8 strofene er det ordet Forfængelighed, som blir gjentatt, i de siste 7 er det I Abrahams skiød, i andre. Formelt hører diktet til 6-versingene, med rimmønsteret aabbcc. Det er parrim, med to og to linjer som rimer. Alle rimene har det trykktung utgang, det vil si at linjen ender med en trykktung stavelse.
Litt mer avansert kan man si at diktet følger et jambisk-anapestisk verseskjema, eller en trestavelsestakt med enkelt opptakt. Første linje har to trykktunge stavelser, de fire neste har fire, og så har sistelinjen som blir gjentatt to trykktunge stavelser, som den første. Jeg viser med første strofe hvordan det ser ut, trykksterke stavelser er markert med fet skrift:
Far, Verden, far vel, Jeg keedis nu længer at være din Træl, De Byrder, som du mig har bylted oppaa, Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa, Jeg river mig løs, og jeg keedis nu ved Forfængelighed, Forfængelighed.
Som alltid i barokk diktning er verse- og strofeformen helt konsekvent. Det finnes ingen unntak. Først kommer en trykklett stavelse, så følger mønsteret tung-lett-lett, tung-lett-lett, og det er dette som er en anapest – en tung stavelse, fulgt av to lette. Formen er tung og barokk, særlig når den er så streng og konsekvent, men den er også brukt av Søren Jaabek i hans «Valg» (Et aar skrider hen). Dette har jeg fra verselæren til Hallvard Lie, standardverket fra 1967, der også andre eksempler på formen er nevnt.
Det hører med til oppbygningen at strofene 2 til 8 undersøker forskjellige ting som skal være gjevt og gi livet innhold her på noen. Hver gang blir det konkludert med at det er egentlig ingenting. I noen av strofene blir det stilt som direkte spørsmål, Hvad er det dog alt (2), Hvad er mine Aar (3) og – litt omstokket – Ære, hvad er? (5), i de andre strofene er det retoriske spørsmålet underforstått. Hva er Riigdom og Guld (4), Yndist og Gunst (6), Venskab og Troo (7) og kjødelig Lyst (8). Første strofe blir en innledning, der dikteren proklamerer at han nå er ferdig med alt dette.
Strofene 3 til 8 får sin motsetning i 10 til 15. Det jorden ikke kan tilby, finnes i overmål og på ekte i himmelen. Der får han år (10), han får rikdom og gull (11), ære (12), yndest (13), en venn (14) og lyst (15). Så komposisjonen er slik at strofe 1 begynner med konklusjonen, han skal ta avskjed med verden, strofe 2 forteller at her er alt bare skinn, så det er årasken til at han vil vekk herfra. Strofe 9 er en ny avskjed, verden skal vekk, den skal glemmes, og så er han i himmelen i Abrahams skjød. Resten av strofene er motsetninger mot hverandre.
Språk og innhold
Det er kanskje ikke nødvendig å skjønne alt i dette diktet i detalj. Grunntrekket er at det dreier seg om hvor vondt og vanskelig alt er på jorden, og hvor godt og herlig alt skal bli i himmelen. Hver av strofene er variasjoner over dette. Jeg har likevel tatt meg den tiden det trenger å skrive i forståelig språk hva meningen er for en god del av strofene, og til å forklare de fleste av de vanskelige ordene.
Generelt er å si at de gamle skrivereglene gjaldt, lenge før rettskrivningsreformene på 1900-tallet. Å nevne er to vokaler etter hverandre for lang uttale, æ for e, aa for å, bløte konsonanter for harde (b, d, g for p, t, k) og -is for -es, for å nevne noen.
Keedis er kjedes, det blir brukt her som noe man har gått lei av, eller har fått nok av. Træll er trell, det gamle norske ordet for slave, en som arbeider bare for andre. En byrde er noe som er tungt å bære, byrder som er bylted eller bultet oppå er enda tyngre. Det er byrder lagt i bulter oppå ham. Hviste er dansk, dansk ordbok har eksempler på bruksområder, det betyr «å kaste bort» eller «sende bort», kanskje beslektet med norsk vise i betydningen «vise bort». Forsmaa, eller forsmå, er å avslå.
Gestalt er figur, skikkelse. Jeg har en mistanke om at fauer er en eldre skrivemåte for fager, lys og fin. Så her spør dikteren hva det er, alt det verden sminker opp til å være lyst og fint. Gla er glass, det er et ord som ikke står i norsk ordbok på nettet (der står det brukt som verb, det solen (og månen) gjør når den går ned, og kaster en rødlig glans.), men det står på Ordnett.no. Å skratte forbinder nok folk flest i dag med å le, men det er egentlig en høy, skingrende lyd. Ise-skrog er tynn is, opprinnelig skal skrog være være avledet av det norrøne skrokkr, kropp, og det er av dette vi har fått dagens betydninger av skippsskrog og dyreskrotter (kropp uten hode og lemmer). Skarn er møkk, søppel, et ord sjelden brukt i dag. Man ser av hele strofen at alt i hele verden, selv om det skal se fint og fagert ut, bare er skygger, møkk, glans og ting helt uten verdi – forfengelighet.
Smugende er smygende i strofe 3.
I strofe 4 blir rikdom og gull kalt jordrikets avguder i skinnende muld. Muld er mold, eller jord. Avguder er det mennesket dyrker i stedet for Gud. Det er fordømt i første bud, Du skal ikke ha andre guder enn meg, og det finnes flere eksempler på hvordan det går når avguder dyrkes i Bibelen. Den farligste avguden er rikdom og penger. Da glemmer man Gud. Est er gammel skrivemåte for er. Det er også latin for dette verbet, og gir et høytidelig preg. Så her står det at rikdommer er bedragerske, de vokser (voxer), avtar (aftager) og veksles (vexlis) rundt omkring. Mercke er merke, meed er i denne sammenhengen mål eller mening, samme som i uttrykket «uten mål og med». Så når det står i høyeste mercke og meed, betyr det i høyeste merke og mål – eller enklere sagt: i høyeste grad. Det er rikdommen som i høyeste grad er – forfengelighet.
I strofe 5 spør han hva ære er for noe, underforstått at ære er noe alle ønsker å oppnå. I dag tenker vi kanskje på suksess i livet som viktigere enn ære, så kanskje man si at ære var den tidens suksess. Æresbetegnelser for heder og ære var kroner og kranser over hodet, her i diktet blir det brukt i symbolsk betydning. Men når man oppnår ære, eller oppnår suksess, er det alltid noen som er misunnelige Misundelse sidder dig altjd paa Ryg – Misunndelse sitter deg alltid på ryggen. Stødis er støtes, bli skjøvet.
Yndist er yndest i strofe 6. Her vil jeg henvise til den utmerkede Holbergordbok, ordbok over opplysningstidens språk, og forklaringen på ordet der. Yndest og gunst er synonym, det betyr en form for velvilje. Dunst er røyk, så i dikterens jordiske verden er all velvilje bare lik røyk som er flyktig og forsvinner. Hvegende er ustadig, verbet å hvege er på dansk å bevege seg raskt frem og tilbake. Linje 4 er en forvanskning av setningen «Som har tusen øyne, og likevel er blind».
Den siste av strofene om forgengelighet, begynner med kjødelig Lyst, kjødet er kroppen, i moderne bibeloversettelser bruker de ordet kjøttet. Kjødets lyst er menneskets ønske om sanselige opplevelser, det som behager kroppen, sånn som mat og drikke, og kjønnslig omgang. Det står i motsetning til åndelige behov, det som kan tilfredsstille sjelen. Det står høyere, og det som best kan tilfredsstille den, eller Gud. For sanne troende, som Kingo, er det bare Gud som kan tilfredsstille sjelens behov, og de kroppslige behovene er bare forstyrrende, fordi de distraherer for det mennesket egentlig har behov for. Særlig er seksuell kontakt farlig, for det er den sterkeste opplevelsen kroppen kan ha, og da risikerer man å glemme Gud. De evige Luer i denne strofen er de evige flammene i Helvete. Så skålen synes (synis) søt, som honning (hunning), men drikken i den er Leed, eller lede, en dyp ulystfølelse.
I den niende strofen tar han avskjed med verden, slik han også gjorde i den første. Den skal nå ned i forglemmelsens Grav, den skal glemmes helt, bli begrad i glemsel. Lengis er lengte, og det han lengter etter er å bøde på, eller bøte, gjøre godt igjen, er sorg (sorrig) og nød. Abraham er den eldste av patriarkene, i kristen tradisjon som et symbol på trygghet og troslydighet, den Gud gav løftet om velsignelse av alle jordens slekter til, hans skiød, er hans fang. Når det står I Abrahams skiød, så er det bare en omskriving på at det er i Himmelen. I Lukas 16,22 står det (Bibelutgaven av 1930):
22Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. 23Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.
I strofe 10 skal årene hans begynne i evighetens deilige vår. Det er altså ikke bare evighet, men evig vår, den deiligste og mest livgivende årstiden av dem alle. Dagen skal ikke begynne ved soloppgang, eller oppgry, som det står, og heller skal ikke månen måle tiden med ny og ne, eller motsatt som Kingo skriver det, næde og ny. Ny er tiden månen er tiltagende, blir større, ne når den blir mindre, avtagende.
Skakre er å ta fra meg, så i strofe 11 gjelder det at rikdommen skal vare. Den er av ideell bestandighet, verken tyver eller spissfindigheter (Spitzfindighed) skal kunne ta den fra ham.
I strofe 12 er æren ekte og varig i motsetning til den jordiske i strofe 5. Thronen er tronen, kronen han får er fylt med herlighet og blodet av lammet skal forgylle alt. Lammet er offerlammet. Lammet er også allegorisk for Jesus Kristus, så når han blir ofret, er det på en måte han som blir offerlammet. Disse linjene er ladet med mening som er fremmed for oss i dag. Fortrød er fortid av å fortryde. På norsk er det å angre, eller å gjøre ergerlig, men på dansk står det flere betydninger. Egil Elseth skriver i sin bok om Thomas Kingo (Veversønnen som ble salmedikter, 1985) at fortrød betyr «gjorde bitter». Så når strofen ender med om Satan end selv det fortrød, betyr det at all denne æren får han – dikteren – selv om djevelen blir bitter av det.
Strofe 13 er første gang Gud nevnes med navn. De helligste, Gud og Jesus, blir skrevet med to store bokstaver, for å skille dem fra vanlige substantiv og egenavn. I denne strofen er avind misunnelse, avindsyg syk av misunnelse, lee er å le, og det å være blant Englenis hellige tall, er å være blant de hellige sjeler i paradis.
Hand i strofe 14 er eldre skrivemåte for han. Linje 3 i strofen kan være litt vanskelig, Hand Kierligheds Himmel-blus stedse frembær, stedse er stetse, eller stadig, så det kan være noe i retning av «det kjærlighetens himmelbluss bærer han stadig frem», blus er flamme.
I den siste strofen blir ordet fryd lagt til lysten, sånn at ikke engang i himmelen skal det kroppslige begjæret ta overhånd. Det er en lyst og glede i salighet, dette. Engle-basuner er basunene englene spiller på, messinginstrumentet som gir mest lyd, og mest triumferende lyd. Det er nå Gud som er blitt hans lyst, når lysten er Gud oppfyller den alt. Han ber sjelen fare opp til himmelen, og glemme verden, slik han også gjorde det i strofe 9. Og så minner han om at lysten er både evig og den er søt, i Abrahams skjød, i Abrahams fang, i Himmelen.
Kommentar
Hva har et dikt fra barokken å si oss i våre dager? Thomas Kingo skrev diktet i 1677, et år som var veldig viktig for ham, han ble biskop over Fyns stift i det året, og det var halvveis i den skånske krig mellom Danmark og Sverige. I 1677 jaget svenskene danskene ut av Skåne, på det svenske fastlandet.
De stadige krigene mot svenskene plaget Thomas Kingo veldig, og har selvsagt vært med på å påvirke tankesettet hans, med spørsmål om hvorfor vi går gjennom alle disse krigene og lidelsene? I barndommen hans og like før han ble født ble landet rammet av pest, årene 1630-31, og i 1639, da Thomas Kingo var fem år.
Da Thomas Kingo var 26 år, og nylig ferdig med universitetsutdannelsen sin, ble styresettet i riket dramatisk endret, og vi fikk det uinnskrenkede monarkiet kalt det absolutte enevelde. Ingen hadde innflytelse på kongens makt. Det var ingen nasjonalforsamling, ingen adel med formell makt over kongen, og kongens råd var kongens rådgivere på kongens forgodtbefinnende.
Med en sånn bakgrunn er det helt avgjørende å få kongens gunst. Det fikk Thomas Kingo ikke så verst, med gode utnevnelser og stort ansvar, han var en embetsmann med makt og posisjon.
Og så skriver han dette diktet, som blir ganske så verdiløst om vi ikke fyller det med kjøtt og blod, og lar det være et levende menneske med levende ønsker som har skrevet det.
Det er ingen plikt å like dikt fra barokken, ellre fra andre historiske perioder, det er for dem som får noe ut av det, og som får sitt liv beriket av tanker og følelser fra en annen tid enn vår egen. Men jeg for min del blir fascinert av dette sterke menneskelige ønsket om å uttrykke hvordan man har det, og at man finner det til alle steder og alle tider.
Selve diktet
Med dette som bakgrunn går jeg inn i dette diktet, som for meg er det mest barokke av alle barokke dikt. Formen er meg fremmed, jeg må innrømme det, og jeg klarer ikke å lese diktet med den inderlighet det kanskje er ment som, og kanskje trenger å ha.
Diktet uttrykker et ønske om å komme seg vekk fra alt. Det er et ønske man kan kjenne seg igjen i, og som nok er ganske universelt for menneskets tilstand uansett hvor og når det er født, og lever sitt liv. Her er alt verden har å by på forfengelighet, bare noe skinn, uten noe ekte og av varig verdi.
Kingo bruker 8 av diktets 15 strofer på å uttrykke dette. Eller, man kan lese diktet slik at det har en innledningsstrofe, fulgt av 7 + 7 strofer med verdslig forfengelighet og himmelsk frelse fra denne.
De 7 tilstandene, eller uttrykk for forfengelighet, nevnt i strofe 2 til 8 er Alt, mine Aar, Rigdom og Guld, Ære, Ynde og Gunst, Venskap og Tro og Kjødelig lyst. Dette kontrer vår tid med å kalle det de tingene som gjør livet verdt å leve, men avfeier nok litt lettvint de problemene livet og livets mål bærer i seg. For etter som årene går, vil man også i vår tid måtte merke at de ting man selv holdt for overmåte viktig, med tidens gang taper seg i verdi, og mot slutten av livet ikke finnes andre steder enn i ens eget hodet. Og etter døden, ikke engang der.
Dette er reelle problemer mennesket har følt på til alle tider, og som vår tid kanskje forsøker å løse med kaskader av sterke sanseinntrykk og et forsøk på evig velvære, sånn at vi liksom skal glemme eller ikke tenke på våre egne livsbetingelser. Den delen av barokken som blir hentet frem og dyrket i vår tid, er nettopp de dikt og de tanker som uttrykker dette, der livets jag etter verdslige verdier av materiell og status blir fylt med tomhet.
Barokken kan forløse seg fra verdens stengsler, ved å søke trøst i himmelriket etter Døden. Den muligheten er ikke så lett å hengi seg til lenger, selv ikke for troene, er det helt akseptert å la livet på joden gå sin gang, mens man dyrker lengselen til døden og frelsen som følger. For ikke-troende er døden bare en avslutning. Da er det for sent å gjøre noe mer med ens eget liv.
Så gjennom de oppstyltede vers og overlessede strofer bringer de barokke tekstene vi fremdeles leser, med seg en innsikt i livet få perioder har uttrykket så nådeløst og alvorsfylt som barokken. Det er veldig lett å forklare den psykologiske bakgrunnen, gitt de verdslige lidelsene og farene og problemene ethvert menneske i denne perioden må ha gjennomgått, der det var mye krig og nød og sult og sykdom, lite egentlig å være stolt av.
De hadde troen på en allmektig og kjærlig Gud, men så rundt seg bare en verden som ikke var innbydende. Man hadde få muligheter til å få endret den vei som var staket ut for ens liv, gjennom den slekt man ble født inn i, og det var heller ikke noen kanaler der man kunne få diskutere samfunnsforholdene eller gi uttrykk for sine meninger.
Prester og biskoper, og folk rundt dem, kunne skrive salmer og vers. Gjennom dette lærte de seg å skrive tekster, som kanskje ikke fulgte ferdige formler og oppskrifter, men som uttrykte noe ekte og inderlig.
Har tekstene noe å si oss i dag? Jeg kan bare snakke for meg selv, jeg har brukt noen tusen timer på å sette meg inn i dem og i historien de er skrevet i, for meg har det utvilsomt verdi, og jeg slutter ikke å la meg fascinere, og ville oppsøke flere tekster, mer kunnskap. Det er livsbetingelsene våre, hva det vil si å være menneske.
Det er veldig rikt. Denne teksten er den mest barokke dansk-norske teksten av dem alle. Her står det brettet ut, overdådig og overlesset, fullt av motstand å trenge inn i og forstå, men likevel ord fra det levende mennesket Thomas Kingo, til all samtid og all ettertid, sånn var det, sånn ville han uttrykke seg for å formidle hvordan det var å være ham.
Siden jeg giftet meg i går, kan jeg prøve et voldsomt dikt i dag. Behandlingen av det vil foreløpig være ytterst sparsom.
Opprinnelig start, bloggposten, 28. juni, 2009
Slik som dette begynte dette innlegget da jeg først postet det tilbake i 2009. Nå er det 2020, det er mars, og jeg har omsider tid og anledning til å hente diktet frem igjen og presentere det skikkelig. Det er et mektig dikt av en stor dikter, og det håper jeg at jeg vil greie å formidle. Mot meg er over 200 år med tid og utvikling siden diktet ble skrevet, det er en språklig barrière fra tysk til norsk, og det er vår tids helt annerledes måte å skrive dikt på, og ganske manglende interesse for dikt som er lange og formfullendte. Med meg er et av de mest kjente diktene i verdenshistorien, i hvert fall i navn og forfatter, her skal jeg fylle det med innhold.
Friedrich Schiller og An die Freude
Friedrich Schiller (1759-1805) er en av de virkelig store. Han ruver i tysk åndsliv, om det går an å bruke et litt foreldet uttrykk i en litt ny tid, og han satte sitt preg på en av periodene som har blitt stående som de viktige i verdenshistorien. Det er han og Goethe som er Weimar-klassisismen. Det er de to som gjør at den første tyske republikken i 1918 tiltrer i den lille byen Weimar, og kalles Weimar-republikken. Schiller skrev også en rekke drama og en rekke dikt som har gått inn i den tyske kanon, og er en del av verdenslitteraturen, og han er blant de forfattere som også har skrevet betydelige teoretiske verk. Han er en gigant.
Men i Norge kjenner vi ham ikke godt. Folk med god utdannelse vet nok navnet, og folk med interesse for dette kan nok nevne noen av tekstene han har skrevet. Men han blir ikke lest, og han blir ikke drøftet. Det er en barriere mellom hans tid og vår. Vi deler ikke hans tankemønster, så dramaene blir ikke forstått, og de teoretiske verkene ligger på et høyt og delvis utilgjengelig plan. Diktene er gode, men de er lange og formfullendte, og lar seg ikke godt oversette til norsk. Dessuten vil de også ha uttrykt noe vi ikke helt skjønner vitsen med, nå lenger.
Sånn er det også med diktet An die Freude. Diktet er verdensberømt, siden Beethoven bruker det i sin 9’de symfoni, men selv om mange kjenner den symfonien, er det få som kjenner ordene i teksten Beethoven bruker. Og det er få som kjenner budskapet, selv om folk vet at det dreier seg om gleden. Og Beethovens musikk er så uttrykksfull, at man trenger ikke tekst for å få enormt utbytte av den.
Diktet handler om en forbrødring av hele verden gjennom gleden. Det står på tysk Wikipedia at den er skrevet for frimurerlosjen Tre sverd i Dresden, at det ble fremført der 13. september 1785 , og så siden trykket i Schillers eget teatertidsskrift Thalia, en stund etterpå. Fremføringen ved en bordsetting passer med glasset som går rundt i strofe 7, og den gjentatte henvendelsen til brødre – Brüder. Det passer til å leses i en forsamling. Den dedikterte siden til diktet bestrider at diktet ble skrevet for denne bordsettingen, men skriver at diktet ble til som en vennskapserklæring fra Schiller til frimureren Christian Gottfried Körner.
Denne forbrødringstanken for hele menneskeheten er kanskje fremmed for oss i dag. Det samme er den urokkelige tro på en skaper, som er der over stjernehimmelen, og styrer og ordner alt. Ideen om naturen og universet som et gigantisk urverk er også forlatt. Begrep og uttrykk som dyd, heltemot, troens solskinnsfjell, den tålmodiges vei og mange av de andre som blir brukt, er ikke godt gjeldende i dag. Det er andre ting vi er opptatt av. Vi har heller ikke så sterkt forhold til venn og fiende, og har vel i alle fall ingen dødsfiende å tilgi i en tidsperiode som er langt mindre konfliktfylt og revolusjonær enn den Schiller levde i. Deler av diktet og Schillers øvrige diktning tilbyr løsninger på problemer som ikke lenger finnes, som ingen lenger tenker på.
Men det må likevel kunne være mulig å la seg rive med av begeistringen?
Litt om de forskjellige utgaver
Diktet forekommer i to utgaver, en første fra 1785, som jeg bruker, og en annen omarbeidet fra 1808. Til grunn for min utgave ligger den til tysk Wikipedia, som er tettest på originalen, mens utgaven til Schiller-arkiv har endret stavemåten til moderne tysk for noen ord (som Schwert for Schwers i første strofe, sein for seyn gjennomgående), og beholdt en eldre skrivemåte for andre (muth for mut – mot). Utgaven fra 1808 ligger på nettet på Elysium digital. Denne har endret første strofe, og den har kuttet ut den siste.
Min versjon skiller seg fra den til Wikipedia med at jeg har stor bokstav i starten av alle verselinjer.
An die Freude
Freude, schöner Götterfunken, Tochter aus Elysium, Wir betreten feuertrunken, Himmlische, dein Heiligthum. Deine Zauber binden wieder, Was die Mode Schwert getheilt; Bettler werden Fürstenbrüder, Wo dein sanfter Flügel weilt.
Chor Seid umschlungen, Millionen! Diesen Kuß der ganzen Welt! Brüder – überm Sternenzelt Muß ein lieber Vater wohnen.
Wem der große Wurf gelungen, Eines Freundes Freund zu seyn, Wer ein holdes Weib errungen, Mische seinen Jubel ein! Ja – wer auch nur eine Seele Sein nennt auf dem Erdenrund! Und wer’s nie gekonnt, der stehle Weinend sich aus diesem Bund.
Chor Was den großen Ring bewohnet, Huldige der Simpathie! Zu den Sternen leitet sie, Wo der Unbekannte tronet.
Freude trinken alle Wesen An den Brüsten der Natur; Alle Guten, alle Bösen Folgen ihrer Rosenspur. Küsse gab sie uns und Reben, Einen Freund, geprüft im Tod; Wollust ward dem Wurm gegeben, Und der Cherub steht vor Gott.
Chor Ihr stürzt nieder, Millionen? Ahndest du den Schöpfer, Welt? Such‘ ihn überm Sternenzelt! Über Sternen muß er wohnen.
Freude heißt die starke Feder In der ewigen Natur. Freude, Freude treibt die Räder In der großen Weltenuhr. Blumen lockt sie aus den Keimen, Sonnen aus dem Firmament, Sphären rollt sie in den Räumen, Die des Sehers Rohr nicht kennt.
Chor Froh, wie seine Sonnen fliegen Durch des Himmel prächt’gen Plan, Wandelt, Brüder, eure Bahn, Freudig, wie ein Held zu Siegen.
Aus der Wahrheit Feuerspiegel Lächelt sie den Forscher an. Zu der Tugend steilem Hügel Leitet sie des Dulders Bahn. Auf des Glaubens Sonnenberge Sieht man ihre Fahnen wehn, Durch den Riß gesprengter Särge Sie im Chor der Engel stehn.
Chor Duldet mutig, Millionen! Duldet für die beßre Welt! Droben überm Sternenzelt Wird ein großer Gott belohnen.
Göttern kann man nicht vergelten; Schön ists, ihnen gleich zu seyn. Gram und Armuth soll sich melden, Mit den Frohen sich erfreun. Groll und Rache sei vergessen, Unserm Todfeind sei verziehn. Keine Thräne soll ihn pressen, Keine Reue nage ihn
Chor Unser Schuldbuch sei vernichtet! Ausgesöhnt die ganze Welt! Brüder – überm Sternenzelt Richtet Gott, wie wir gerichtet.
Freude sprudelt in Pokalen, In der Traube goldnem Blut Trinken Sanftmut Kannibalen, Die Verzweiflung Heldenmut – – Brüder, fliegt von euren Sitzen, Wenn der volle Römer kraißt, Laßt den Schaum zum Himmel spritzen: Dieses Glas dem guten Geist!
Chor Den der Sterne Wirbel loben, Den des Seraphs 2) Hymne preist, Dieses Glas dem guten Geist Überm Sternenzelt dort oben!
Festen Mut in schwerem Leiden, Hülfe, wo die Unschuld weint, Ewigkeit geschwornen Eiden, Wahrheit gegen Freund und Feind, Männerstolz vor Königsthronen, – Brüder, gält‘ es Gut und Blut – Dem Verdienste seine Kronen, Untergang der Lügenbrut!
Chor. Schließt den heilgen Zirkel dichter, Schwört bei diesem goldnen Wein, Dem Gelübde treu zu sein, Schwört es bei dem Sternenrichter!
Rettung von Tyrannenketten, Großmut auch dem Bösewicht, Hoffnung auf den Sterbebetten, Gnade auf dem Hochgericht! Auch die Toten sollen leben! Brüder trinkt und stimmet ein, Allen Sündern soll vergeben, Und die Hölle nicht mehr seyn.
Chor Eine heitre Abschiedsstunde! Süßen Schlaf im Leichentuch! Brüder – einen sanften Spruch Aus des Totenrichters Munde!
1785
Til gleden
Glede, skjønne gudegnist, Datter av Elysion, Vi trer inn ilddrukne, Himmelske, din helligdom. Din trolldom binder igjen, Hva motens sverd har delt; Tiggere blir fyrstebrødre, Hvor din milde vinge oppholder seg..
Kor Vær omslugne, millioner! Dette kyss av hele verden! Brødre – over stjerneteltet Må en elskelig fader bo.
Hvem det store kupp har lyktes, Å være en venns venn, Hvem en hengiven kone har vunnet, Blander inn sin jubel! Ja – hvem også bare en sjel Være nevnt på den runde jorden! Og den som ikke det har kunnet, lister seg Gråtende ut av dette båndet.
Kor Hva som bebor den store ring, Hyller sympatien! Til stjernene leder de, Hvor det ukjente troner.
Glede drikker alle vesener Ved brystet til naturen; Alle gode, alle onde, Følger hennes rosespor. Kyss gav hun oss og vinranker, En venn, prøvd i døden; Vellyst ble gitt marken, Og kjeruben står for Gud.
Kor Dere styrter ned, millioner? Aner du skaperen, verden? Søk ham over stjerneteltet! Han må bo over stjernene.
Glede heter den sterke fjæren I den evige natur. Glede, glede driver hjulene I det store verdensuret. Blomster lokker hun ut av kimene, Solen ut av firmamentet, Sfærer ruller hun i rommene, Som ikke kjenner seerens rør.
Kor Glade, som hans soler flyr Gjennom himmelens prektige plan, Vandre, brødre, deres vei, Med glede, som en helt til seieren.
Ut av sannhetens ildspeil Smiler hun til forskeren. Til dydens steile jordhaug Leder hun den tålmodiges vei. På troens solskinnsfjell Ser man hennes faner vaie, Gjennom riften sprengte sarger Står hun i koret av engler.
Kor Hold tålmodig ut, millioner! Hold ut for en bedre verden! Der oppe over stjerneteltet Blir en stor Gud belønnet.
Gudene kan man ikke gjengjelde; Det er skjønt, å være deres like. Gremmelse og armod skal melde seg, Med de glade fryde seg. Uvilje og hevn være glemt, Vår dødsfiende være tilgitt. Ingen tåre skal presse ham, Ingen anger nage ham
Kor Vår skyldbok være tilintetgjort! Forsonet hele verden! Brødre – over stjerneteltet Dømmer Gud hvordan vi er dømt.
Gleden sprudler i pokaler, I druenes gylne blod Drikker kannibaler mildhet, Fortvilelsen heltemot – – Brødre, fly opp fra deres sitteplasser, Når det fulle rømerglass sirkulerer rundt, Lar skummet til himmelen spruter: Dette glass til gode ånd!
Kor Den som stjernens virvel lover, Den som Seraphs hymne priser, Dette glass til den gode ånden Over stjerneteltet der oppe!
Fast mot i tung smerte , Hjelp, hvor uskylden gråter, Evighet, besvergede eder, Sannhet i mot venn og fiende, Menn stolt for kongetroner, – Brødre, gjelder det godt og blod – Hans kroner til Fortjeneste, Undergang for løgnyngelet!
Kor Lukk den hellige sirkel, dikter, Sverg ved denne gylne vin, Ditt løfte tro å være, Sverg det ved stjernedommeren!
Redning fra tyrannkjettingene, Storsinn også bøllen, Forhåpninger på dødssengen, Nåde for høyretten! Også de døde skal leve! Brødre drikker og stemmer i, Alle syndere skal tilgi, Og Helvete ikke mer være.
Kor En klar avskjedsstund! Søte søvn i likkledet! Brødre – et mildt ord Ut av dødssrikets munn!
Språk, form og Innhold
Diktet består av 9 strofer på 8 linjer og 9 strofer på 4. 8-strofene har kryssrim og 4-strofene har omsluttende rim. De siste kalles kor, og har en slags kommenterende effekt. Både de vanlige strofene og koret har 4+4 takter, annenhver stavelse tung og lett, og er med det firfotede trokeer. I 8-strofene er oddetallslinjene kvinnelige i utgangen, partallslinjene mannlige. Det vil si at linjene 1, 3, 5 og 7 har trykklett siste stavelse, linjene 2, 4, 6 og 8 har trykktung. Sånn ser trykkfordelingen ut i åtterstrofen.
Freude, schöner Götterfunken, Tochter aus Elysium, Wir betreten feuertrunken, Himmlische, deinHeiligthum. Deine Zauber binden wieder, Was die Mode streng getheilt; Alle Menschen werden Brüder, Wo dein sanfter Flügel weilt.
Schiller: An die Freude, trykkfordeling
Og sånn går det i koret.
Schließt den heil’gen Zirkel dichter, Schwört bei diesem goldnen Wein, Dem Gelübde treu zu sein, Schwört es bei dem Sternenrichter!
Schiller: An die Freude, Kor, trykkfordeling.
Rimmønsteret er AbAbCdCd og EffE. De store bokstavene betegner trykklett, kvinnelig utgang, de små er trykktung, mannlig. Like bokstaver betegner linjer som rimer. Halvrim er tillatt, som vi ser i strofe 1 med wieder/-brüder.
Det går også an å se det sånn at diktet har 9 par av strofer og refreng. Det er sånn jeg kommer til å gjøre det når jeg kommenterer nedover. Merk at alt dette har litt tallmagi i seg. Fire er to i andre (2^2 = 4), åtte er to i tredje (2^3 = 8) og ni er tre i andre (3^2 = 9). Alle disse tallene er regnet som litt hellige.
Når det gjelder språk og oversettelse så vil den ta litt tid, men komme systematisk strofe for strofe.
Elysium, eller på norsk Elysion, er i gresk mytologi stedet der de beste mennesker kan føre en fullkommen lykkelig tilværelse, nær Gudenes. Det tilsvarende fornorskede ordet er paradis, men paradis hører til kristendommen, og er Guds rike. Det gir dog en idé om hva slags sted det er snakk om. Når gleden er datter av Elysium, eller Elysion, så er hun datter av det sorgløse, lykkelige sted. Videre står det nedover at vi (mennesker) betrer helligdommen (til gleden) drukne av ilden, glødende, altså. Så er det at Trolldommen (Deine Zauber) til gleden binder oss (mennesker) sammen igjen, etter at tidens (die Mode – moten) skiftende strømninger deler oss. Så er det tiggere blir fyrstebrødre, i meningen at gleden likestiller alle, der hvor gledens milde vinge oppholder seg (wo dein sanfter Flügel weilt). Substantivet der Flügel kan bety vinge, eller fløy. men her er nok meningen den at gleden holder sin beskyttende vinge over oss, og der skjer all trolldommen og magien som ellers er beskrevet i strofen.
I koret til den blir andre person flertallspronomenet brukt i imperativ form: Seid umschlungen Millionen! «Vær omslugne millioner!» Millionen er her et tall på menneskeheten. I andre linje er det brukt genitiv, Diesen Kuß der ganzen Welt, «dette kyss av hele verden». De to siste linjene består av en setning, som sier at det må eksistere en vennlig far, der over stjernehimmelen. Den vennlige faren er Gud, og for stjernehimmelen er brukt omskrivingen stjerneteltet (Sternenzelt). Tanken er at vi bor på jorden som under et stjernetelt. Med bror – Brüdre
Andre strofe avslutter med: Und wer’s nie gekonnt, der stehle/ Weinend sich aus diesem Bund. Pronomenet wer blir brukt i ubestemt form, det er den, og forkortelsen ‘s stpr her for das (det), altså den som aldri har gjort det skikkelig. Som så mange ganger ellers i dette diktet står partisippet (gekonnt – kunnet) uten verbet (hat – har). Det forvansker lesingen, men passer godt i rytmen, og jeg legger verbet vanligvis til i oversettelsen. Merk at ordet gekonnt på tysk også blir brukt som adjektiv, i betydningen «gjort av en som kan det», sånn cirka. Se gloselisten. Her blir også ordet stjele (stehle) brukt på en måte som er litt uvanlig, man stjeler seg bort, eller lister seg ut. Pronomenet der, blir brukt refleksivt, «den som ikke kjenner det, den stjeler/lister…» Hele strofen sier at den som lykkes i å være en venns venn har gjort en kupp, og at den som har funnet en bra kone bringer sin jubel inn i gleden. Ja, fortsetter det, den som bare er en sjel på denne jord, altså den som er så heldig å få leve, får ta del i det. Den som ikke kan, må liste seg ut av båndet som binder. Det er båndet å være sammen i gleden. Alle på jorden har muligheten til det. Alle som har en venn, eller en bra kone, blir spesielt uthevet til å være med.
I koret til denne strofen blir konstruksjonen Huldige der Sympathie brukt, verbet zu huldigen tar dativ. Den store ring (den großen Ring) er samme som stjernehimmelen – eller stjerneteltet i det første koret. På denne tiden så man ennå for seg himmelhvelvet, at himmelen besto av forskjellige ringer hvor ting er festet på og ting eksisterer. Man visste at solen var sentrum i solsystemet, men bildet om ringer besto. Hva som bebor den store ring hyller sympatien, og leder til stjernene, hvor det ukjente troner.
Böse (dårlig, ond, vond, sint, etc) blit satt som motsetning til Gute (God) i strofe 3. Jeg velger å oversette med ond, selv om det norske ordet kanskje er sterkere enn det tyske. Cheruben, eller på norsk Kjeruber, er en sort engler. Det er de som er satt til å vokte himmelens porter, og det er riktig som diktet sier, at kjerubene står foran Gud. Strofen sier at alle drikker glede ut av brystet til naturen, et bilde på hvordan alt levende får glede og livslyst ut av naturen selv. De gode og onde følger rosesporet hennes, altså til naturen, der Spur på tysk kan bety spor og fil (kjørefelt), men ikke spore, som også på tysk er die Spore. Det er alt både godt og vond i naturen følger sporet rosen har lagt, rose her brukt metaforisk som noe positivt og bra. Videre står det at naturen gir oss og vinranker kyss, kyss kan oppfattes som et slags livets kyss, et livgivende kyss, jeg oppfatter det videre som om det er naturen som er en venn prøvd i døden (einen Freund, geprüft im Tod). Så er det kontrasten, at vellyst er gitt makken som kryper på jorden, og at kjeruben – det høyeste – står for Gud. Dette kan sammen med resten av strofen og diktet leses som en hyllest til tingenes orden.
I koret blir det stilt spørsmål til de millioner – som fortsatt er menneskeheten – om de styrter nedover. Det blir spørsmål til om verden aner skaperen, altså Gud. Svaret er at han må søkes over stjerneteltet, samme bilde som i koret til strofe 1, og det blir her sagt at det er der han må bo.
Fjerde strofe sier gleden er den sterke fjæra, eller drivfjæra, i naturen. Det er den som får hjulene i urverket til å gå rundt. Sånn var det klokker ble bygd den gang, de var mekaniske, med fjærer og hjul. Dette var den gang et teknologiens under, og vel egnet til å være et bilde på hvordan gleden er underet som får naturens urverk til å gå rundt. Det blir videre forklart i andre halvdel av strofen, hvordan det er glede som lokker blomsten ut av kimene. Det er glede som gjør at vi vil fortsette å holde på. Det er også gleden som lokker solen ut av firmamentet, gleden som får alt til å gå rundt, som fjæren i et urverk. Både Keimen (kimer) og Räumen (rom) blir brukt i en litt spesiell flertallsform, korrekt form er uten -n til slutt. Ordet – eller ideen – Firmament (firmament) møter vi mange ganger i sonettene til Shakespeare også. Ordet er latinsk, og betyr der støtte, feste, i vår betydning er det et annet ord for himmelhvelvet som i gamle dager ble oppfattet som en kuppel. Solen beveger seg over denne kuppelen, eller dette hvelvet, gjennom dagen. Slutten på strofen er litt spesiell. Det er naturen (hun – sie) som ruller sfærene i rommene, også en gammel idé om hvordan himmelen er satt sammen av lag på lag med sfærer, hver av dem får sitt rom, sånn det er skrevet i diktet, og så er det «rommene (die – som) ikke kjenner seerens rør (des Sehers Rohrnicht kennt)». Dette kan gi mening om det er seerens røren, det at seeren rører på sfærene og rommene, men å røre er på tysk rühren, og ser ikke ut til å ha noen forbindelse med Rohr. Så det er seerens rør. Seeren kan være Gud, som ser alt, eller hvert enkelt menneske og levende vesen i naturen, som også ser og observerer. Best mening gir det hvis det er Gud, og rommene ikke kjenner rørene han har laget for dem. Dette bildet henger da sammen med ideen om naturen og verdensrommet som et gigantisk urverk, der alt henger sammen, og driver hverandre.
I koret der står det at brørdene må gå sin bane (i livet) slik solene hans flyr over himmelens prektige plan. Hans (seine) er seeren fra strofen over, det som må være skaperen, Gud. Hans soler farer glade over himmelen, slik må vi også fare glade gjennom livet, lik vi er en helt på vei mot seieren.
Strofe 5 begynner med blomstrende «Ut av sannhetens ildspeil smiler hun til forskeren», Aus der Wahrheit Feuerspiegel/ lächelt sie den Forscher an. Hun er fremdeles gleden, Freude, og bildet er mangetydig. Forskeren forsøker å finne svar på ting, forsøker å finne svar på ting, det smiler gleden til. Det kan bety at gleden er glad for at forskeren forsøker å finne disse svarene, eller at gleden smiler over at forskeren tror det er mulig. Det kan også bety at når forskeren forsøker å se inn i sannhetens speil, så ser han gleden smile til ham der inne. Gleden er her, som ellers i diktet, sett som en slags naturkraft, eller en urkraft, det som holder det hele i gang. Hun – ennå gleden – leder den tålmodiges bane (des Dulders Bahn) til den dydens bratte haug (Zu der Tugend steilem Hügel). I tre av disse fire første linjene er det brukt genitiv. Tanken er at den som tålmodig skal komme seg opp til dydens topp, selv om veien er bratt, og det er gleden som skal lede dit opp. Det fortsetter også blomstrende med Auf des Glaubens Sonnenberge/ sieht man ihre Fahnen wehn, eller «På troens solskinnsfjell/ ser man hennes faner vaie». Det er ennå gleden som er personifisert «hun», eller her «hennes». Hun står i koret av engler, det er slik man ser henne i fra troens solskinnsfjell. Men nest siste linje er vanskelig: Durch den Riß geprengter Särge, «Gjennom riften sprengte sarg». Jeg tror det er riften mellom liv og død, den sprenger sargen, som er likkisten, og man kan se det når man tror og står på troens fjell. Enklekor er en sang av glede, selvfølgelig, die Freude hører også hjemme der. Så kan vi si at strofen bindes sammen med at forskeren aldri kan finne svar på sånne spørsmål, de viktigste, det er det gleden og troen som kan. Den tålmodige kan bli med til dyden, og der bli frelst, og ta del i gleden også etter riften mellom liv og død. Sånn tolker jeg det.
Koret til strofe 5 har at menneskeheten – igjen uttrykt gjennom Millionen – må være tålmodige, og vente modig på en bedre verden. Det tyske ordet Dulden kan bety «tåle, holde ut, godta tålmodig» og «lide, være tålmodig». Det blir gjentatt i de to første linjene. Og så blir det på nytt brukt uttrykket Sternenzelt, over stjerneteltet, så er det en stor Gud som blir belønnet.
Strofe 6 handler om forsoningen, om hvordan negative følelser skal forgå og forsvinne. Den begynner med en vending som ikke gjør seg på norsk: Göttern kann man nicht vergelten. Direkte oversatt er det «Guder kan man ikke gjengjelde». Og det er ikke så lett å vite hvordan man skal oversette annet enn direkte. Meningen er nok at man kan ikke gjengjelde hva guder gjør, og – i neste linje – at det er skjønt å være deres like. Så følger at gremmelse (Gram) og armod (Armut) skal melde seg, og sammen med de glade (mit den Frohen) fryde seg (sich erfreuen). Dette er nok ganske sikkert et uttrykk for at gremmelse og armod skal forsvinne i glede, og at mennesker på den måten skal være gudenes like. Videre i denne strofen følger en del konjunktiv-konstruksjoner, Groll und Rache sei vergessen/ unserm Todfeind sei verziehn. Her kan konjunktiven sei greit oversettes med norske «være». Det blir litt gammelmodig, men det er originalen også. Avslutningen er at ingen tåre skal presse ham, ingen anger nage ham. Det er for meg litt uklart hvem pronomenet ihn (ham) peker tilbake på, om det er dødsfienden (Todfeind) i linje 6, eller om det er han som gjør seg lik gudene, og som på denne måten gleder seg.
Koret sier her at skyldboken er tilintetgjort, altså at våre synder er tilgitt, og at hele verden har sonet ut. Så er det en ny henvisning til brødrene, om at over stjerneteltet – stjerneteltet igjen – dømmer Gud hvordan vi er dømt (richtet Gott wie wir gerichtet). Her er verbet gerichtet i partisipp, så direkte oversatt er det: «dømmer Gud hvordan vi dømt»
I strofe 7 er Pokaler drikkebeger, der gleden sprudler. Dette er i direkte og overført betydning, man kan også lese det direkte som om gleden ligger i vinen de drikker. Det blir understreket i linje 2, der gleden er er i druenes gylne blod (in der Traube goldnem Blut). Det at druene her har blod, og ikke juice eller saft, passer med at det så er kannibalene som drikker dem i neste linje. Det er et ganske dristig bilde, egentlig, synes jeg, med det gylne blodet i druene. Sanftmut er mildhet, saktmodighet. Så kannibalene drikker saktmodighet av druenes blod, som det står. Og så er det linje 4, der jeg oppfatter meningen sånn at fortvilelsen drikker heltemot. Delsetningen har bare subjekt og objekt, verbalet er underforstått fra det som gjelder i helsetningen, «drikker» (trinken). For å summere opp så er det gleden (eller vinen!) som sprudler i begrene, og av den drikker kannibaler saktmodighet og fortvilelsen håp. I andre halvdel av strofene skal gjestene reise seg fra stolene (Brüder fliegt von euren Sitzen), og la de fulle rømer-glassene gå (der Volle Römer kraißt). Uttrykket volle Römer er ikke en «full romer», men «full rømer«, en type glass laget i Rhin-området fra 1400-tallet av. Glasset er laget for hvitvin og brennevin, og ble veldig populært i Nord-Europa, i følge Wikipedia. Kraißt er en gammel skrivemåte for kreißt, «sirkulerer, kretser». Skummet (fra vinen) skal sprute til himmelen, skålen går til den gode ånd.
Koret fortsetter i den gode stemningen. Den som lover (lovpriser) stjernenes virvel, den som priser Serafens hymne, dette glasset skal til den gode ånd (dem guten Geist) som bor over stjernehimmelen. Igjen er det stjerneteltet som blir brukt som bilde. Det er dativ som viser at skålen går til denne ånden, det står dem (guten Geist), dem er dativ-formen. Seraph, eller Seraf, er en engel i første orden, som i følge Jessaja 6 står omkring Guds trone og lovpriser ham. Serafens hymne er en hyllest til Gud (Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet, Jes, 6.3).
I strofe 8 blir man bedt om å fatte mot i vanskelige lidelser. Hülfe er en gammel skrivemåte for Hilfe, hjelp. Man skal ha hjelp, hvor uskylden gråter. Det er eder sverget i evighet, og det er sannhet mot både venn og fiende. Det er opplysningstidens ord og uttrykk som blir brukt her, ord for en revolusjonær og omskiftelig tid. Man skal stå stolt foran kongetronen, nå gjelder det det gode og nå gjelder det blodet (Brüder gält’ es Gut und Blut -).. Det gode er alt det positive i verden, verdiene som skal overleve og dyrkes, mens blodet er forbrødringen, slektskapet, samhøringen. Da kan man stå stolt foran kongetronen. De to siste linjene starter med en dativ, Dem Verdienste seine Kronen, jeg tolker det slik at det er kongens krone som skal få fortjenesten, og stokker om på rekkefølgen av ordene for å få denne meningen frem. Seine Kronen (hans kroner) er subjekt i setningen. Til slutt er det løgneyngelet som skal møte sin undergang.
Også her står koret som en kommentar til strofen, som en slags oppsummering og konklusjon. Den hellige sirkel skal sluttes, man skal sverge ved den gylne vinen, sverge på å være tro til de hellige løfter, og man skal sverge det med han som er stjernedommeren (= Gud).
I utgaven av 1808 stoppet diktet her, Schiller redigerte bort den siste strofen. Men opprinnelig så var den med, og jeg tar den med her. Den er jo revolusjonær og fin. Den begynner med redning fra tyrannenes kjetting, at også bøllen skal få storsinn. Og videre at det skal være håp på dødssengen, nåde ved den høyeste rett. Fire fine sammensetninger mellom noe som er bra mot noe som er dårlig, der det som er bra alltid vinner. Sånn går det også i andre halvdel av strofen, de døde skal leve, brødre drikker og stemmer i: Alle synder skal tilgis, og det skal ikke mer være noe Helvete.
Koret som avslutter diktet starter med en klar og munter (heiter) avskjedsstund, det blir en søt søvn i likkledet. Han henvender seg til brødrene, og ber om et mildt ord (einen sanften Spruch) ut av dødsrikets munn.
Gloseliste
Glosene er slått opp på Ordnett.no, hvis ikke annet er oppgitt. De er inndelt etter strofer og refreng, så det skal være lettere å finne frem.
Funke der, -n/-n, Funken -s/-; (også overført) gnist, glo, glød Ely̱si·um -s, Elysien das dichter. ≈ Paradies das vollkommene Glück betreten tre inn på, bestige, tråkke på; gå, komme inn i, sette foten på; Feuertrunken -> Feuer das, -s/- 1. flamme, fyr; bål 2. ild (også militærvesen); brann 3. (overført) temperament, glød, begeistring 4. (sjøfart) fyr. trunken (adj.) beruset, drukken Zauber der, -s/ 1. trolldom 2. fortrylelse, sjarm. weilen (sv. itr.; høytidelig) oppholde seg, dvele
seid(2. pers. flt. presens indikativ og imperativ flt. av sein); seid vorsichtig! vær forsiktig! umˈschlingen (st. tr.) slynge rundt, omfavne; eng umschlungen tett omslynget
Wurf der, (e)s/Würfe 1. kast, terningkast; gelingen (gelingt, gelang, ist gelungen, itr. med dat.) lykkes; ; se også ▶gelungen. 1. vellykket 2. pussig, komisk, festlig. hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull. erringen (erringen, errang, hat errungen, tr.) tilkjempe seg, (lykkes) vinne, nå fram til (ved anstrengelse). einmischen (sv. tr., refl.) blande inn, blande seg inn. |gekonnt (adj.) skikkelig gjort, dyktig utført, perfekt|
bewohnen (sv. tr.) bebo, bo i huldigen (sv. itr., høytidelig); jemandem huldigen hylle en unbekannt (adj.) ukjent; thronen (sv. tr.) trone
Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke Wollust die, -/Wollüste; vellyst Che̱·rub Ke̱·rub [ˈçe:rʊp, ˈke:rʊp] -s, Cherubim der rel. biblischer Engel (der das Paradies bewacht)
dulden (sv. tr. itr.) 1. tåle, holde ut, godta tålmodig, finne seg i, tolerere 2. lide, være tålmodig. droben (adv.) = dort oben der oppe
vergelten (st. tr.) gjengjelde; Böses mit Gutem vergelten gjengjelde ondt med godt Gram der, -(e)s/; gremmelse, sorg, bekymring erfreuen (sv. tr., refl.); jemanden erfreuen glede en; erfreut sein über etwas (akk.) glede seg over noe, være glad for noe; sich einer Sache (gen.) erfreuen glede seg over noe, nyde noe, noe er godt likt; kunne glede seg ved noe; sich an etwas (dat.) erfreuen glede seg over noe. Groll der, -(e)s/; uvilje, nag, forbitrelse Rache die, -/; hevn Reue die, -/; anger nagen (sv. tr. itr.) 1. gnage 2. tære på 3. nage, pine, plage.
vernichten (sv. tr.) tilintetgjøre; utrydde, legge i grus; aussöhnen (sv. tr.) forsone, forlike; richten (sv. tr., refl. itr.) 1. rette; 2. stille (inn riktig); 3. rette seg, innrette seg; 4. ordne, forberede, tilberede, dekke; gjøre i stand, re opp; 5. dømme
sprudeln (sv. itr.) sprudle, flomme ut/over; skumme over; springe fram/ut. Pokal der, -s/-e; pokal Traube die, -/-n 1. (vin)drue 2. (overført) klase, klynge. Blut das, -(e)s/; blod; (overført) avstamning, slekt; temperament, sinnelag die Sanftmut mildhet, saktmodighet Sitzen das, -s/; det å sitte, sitte i ro, stillesitting kreisen (sv. itr.) kretse, gå rundt, sirkulere, rotere spritzen (sv. tr. itr.) 1. sprute 2. vanne, stenke, skvette; 3. sprøyte 4. (omgs.) ile, løpe, pile (av gårde).
loben (sv. tr.) rose, lovprise Seraph (nach dem Alten Testament) Engel der Anbetung mit sechs Flügeln [und der Gestalt einer Schlange] (Duden)
Leiden das, -s/-; lidelse, smerte geschworen (adj.) (ed)svoren Eid der, -(e)s/-e; ed I. der Verdienst -es/; inntekt, fortjeneste. II. das Verdienst -es/-e; fortjeneste, fortjenstfull handling. Brut die, -/-en; yngel, kull; (overført) pakk, yngel; die ganze Brut hele ruklet.
schwören (schwört, schwor, hat geschworen, tr. itr.) sverge, forsikre Gelübde das, -s/-; høytidelig løfte
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe. Bösewicht der, -(e)s/-e eller -er; skurk, usling, bølle Hoffnung die, -/-en; håp, forhåpning; forventning Sterbebett das, -(e)s/; dødsseng verˈgeben (st. tr.) 1. tilgi 2. tildele, gi bort 3. være lovet bort, være opptatt;
heiter (adj.) 1. klar, vakker, strålende 2. munter, glad, livlig. Schlaf der, -(e)s/; søvn Le̱i̱·chen·tuch -(e)s, Leichentücher das gesch. ein weißes Tuch, in das man früher im Christentum oder noch heute im Islam einen Toten einwickelt und beerdigt Spruch der, -(e)s/Sprüche 1. ordtak, fyndord, sentens, aforisme, strøtanke 2. kjennelse, dom
Kommentar
Det er et uvanlig kraftfullt dikt, dette her. Og det er gjort ennå mer kraftfullt gjennom tonene til Beethoven, i hans niende symfoni, en av musikkhistoriens største verk. Jeg kan vanskelig lese diktet uten å gjøre det til denne berømte melodien, som går gjennom hele den over tjue minutter lange siste satsen.
Diktet er skrevet i 1785. Det er ennå tidlig i Schillers karriere, det er før han har slått ordentlig igjennom, og før han har møtt Goethe i Weimar. Det er også på 1780-tallet, midt mellom 1770-tallets Sturm und Drang, og 1790-tallets Weimar-klassisisme. Schiller er ennå ikke 30 år, og har ennå ungdommens begeistring.
Så vi kan lese diktet todelt. Det ene er som et teknisk mesterverk, noe Schiller kanskje ikke ville vært enig i, diktet ble jo først ordentlig berømt etter hans levetid. Beethovens 9’de symfoni er skrevet i 1824, nesten 40 år etter diktet, og nesten 20 år etter Schiller er død.
Teknisk er diktet så sterkt fordi det henger så godt sammen i komposisjonen. Det er ord og motiv som kommer igjen og igjen, med variasjoner, nesten som i et symfonisk verk. Det første koret sier at en mektig far må bo (wohnen) over stjernehimmelen, det neste henter opp dette må å bo (bewohnen), og det går igjen nedover i korene. Det samme gjør ordet millioner. Rimene her er også beslektet, og binder strofene sammen.
Diktet blir et sterkt uttrykk for gleden og for forbrødring i gleden. Det er den som er gudegnisten, den som binder sammen, den som gjør tiggere til fyrster, alle er i stand til å føle den samme gleden. Og så er det i strofe 2 uttrykk for vennskapet, og ekteskapet, og hvordan dette også binder sammen i det samme båndet. Alle vesen er forent i dette, i strofe 3, det er naturgave. I strofe 4 er det drivverket i naturen, strofe 5 – midtstrofen – setter troen og vitenskapen på plass. Strofe 6 lar gleden overvinne sorg og armod og alt vondt, strofe 7 er festen med gleden som sprudler i begrene, her drikker man for samholdet. Strofe 8 er en slags avslutningsstrofe, og ble det i den senere reviderte versjonen til Schiller selv. Her blir det sverget evig troskap til gleden, evig forbrødring. Strofe 9 er en oppsummering og understreking, her er det at gleden og troen og forbrødringen overvinner alt. Det er redning for tyrannenes kjetting, for øvrig et tilbakevendende tema i hele Schillers liv og diktning, det er håp og nåde, de døde skal leve, synderene skal tilgis, og det skal ikke være noe mer Helvete.
Ideen med å ha et kor er ganske briljant i akkurat dette diktet her. Koret er at alle stemmer i det som er sagt i strofene. Her er motivene som går igjen mye mer tydelige, og det er fremfor alt korene som binder diktet virkelig sterkt sammen. Her er det millionene, som er menneskene, brødrene, som stadig blir påkalt, og den trygge faderen som bor over stjernehimmelen (eller stjerneteltet, som er uttrykket som brukes konsekvent gjennom diktet).
Det er ikke mange tekster som så kraftfullt har greid å gi et uttrykk for begeistring, glede og forbrødring. Det er ikke så altfor mange som har forsøkt, heller. Diktet er litt utilgjengelig, jeg måtte selv ha nesten 11 år før jeg virkelig kunne ta fatt på det, og trenge inn i det og presentere det ordentlig. Men når det arbeidet først er gjort, så er diktet veldig lett å forstå, og veldig lett å glede seg over.
I dag har diktet også verdi som historisk dokument. Det uttrykker fascinerende hva som var viktig den gang, hvilke verdier som gjaldt, og hvordan man så på vitenskap og Gud, tro og sannhet. Dette er tiden hvor opplysningstiden går inn i sin revolusjonære fase, også i Europa, det er fire år før revolusjonen i Frankrike, og 9 år etter frigjøringserklæringen i USA. Troen og religionen står ennå sterkt, behovet for en trygg og faderlig Gud er der, men det er her også en begeistring og forbrødring over Gleden og Naturen, på en måte som beveger seg litt bort fra Gud og religionen. Det er ikke helt en kristen forbrødring dette dreier seg om, og det er i hvert fall ikke alene de kristne verdier. Selv om de kristne verdiene også er sterkt representert, med synderne, frelsen, troen og sannheten.
Og så synes jo jeg personlig det alltid er på sin plass å gi en liten hyllest til gleden. Den er det kjekkeste vi har, og når vi slår oss sammen i den, har vi alle sammen gode liv. Med det vil jeg avslutte det som ikke akkurat har vært 11 års arbeid, men nesten 11 år fra diktet først optimistisk ble postet, til diktet nå – 26. mars, 2020 – er oversatt, kommentert, forklart og gjendiktet. Endelig kan jeg si An die Freude, jeg er med, jeg skjønner det, her er det.
Min Gjendiktning
Det vil bare være en start. Til slutt skal hele diktet være gjendiktet. Prioriteringen er at det skal være høytidelig, og at det skal kunne synge til Beethovens melodi. Schiller strekker grammatikken i språket, så det kan jeg også gjøre, og gjør.
Jeg har måttet anstrenge meg for å få med bindingene Schiller har mellom strofer og kor plassert langt fra hverandre. Og jeg har ikke klart det uten å måtte omskrive litt. Jeg har prøvd å følge de samme regler som Schiller selv ville fulgt.
Til gleden
Glede, skjønne gudestukne, Datter av Elysion, Vi trer inn som ildbedrukne, Himmelske, din helligdom. Trolldommen din binder atter, Det som motens sverd har delt; Tiggerbrødre fyrsteskattter, Der din vinge mildt har dvelt.
Kor Vær omslunget millioner! Dette kyss av verden helt! Brødre – over stjernetelt Er en elsk’lig far beboer.
Hvem det store kupp har vunnet, En sann venn sin venns å vær’, Hvem en yndig fru har funnet, Blander inn sin jubel der! Ja – hvem som kun ene sjele Være nevnt på jorden sånn! Og den som ei dette kunne, stjeler Seg i gråt ut av det bånd.
Kor Hva den store ring beboer, Hyller denne sympati! Hen til stjerner leder de, Hvor det ubekjente troner.
Glede drikker alle vesen Ut av brystet vår natur; Alle gode, alle bøsen, Følger hennes rosespor Kyss hun gav oss og bæret, En sann venn, er prøvd i død; Vellyst ble selv makk foræret, Og kjeruben står for Gud.
Kor Dere styrter, millioner? Aner du vår skaper, helt? Søk ham over stjernetelt! Over der er han beboer.
Glede heter fjæren sterke I den evige natur. Glede, glede driver verket I det store verdensur. Blomster lokkes ut av kime, Solen ut av firmament, Sfærer ruller i systemet, Med sin seer ei er kjent.
Kor Glade, som hans soler farer Gjennom himmelvelvets plan, Vandre, brødre, deres ban’, Glad, som helten seier klarer.
Ut av sanne flammespeilet Smiler hun sin forsker an. Opp til dydens jordhaug steile Leder hun tålmodig’s ban’. Oppå troens fjell solstenkte Ser man hennes faner så, Gjennom riftens kister sprengte Hun i kor av engler stå.
Kor Hold ut modig, millioner! Hold ut for en bedre verd’! Der oppe over stjerner er Lønnes Gud til rette toner.
Guder kan man ei gjengjelde; Skjønt det er å vær’ lik dem. Gru og armod skal seg melde, Med de glade frydes hjem. Bitter hevn skal glemt å være, Fiende vi tilgi kan. Ingen tåre skal ham tære, Ingen anger nage ham.
Kor Våre synder gjort til intet! Sonet ut er verden helt! Brødre – over stjernetelt Dømmer Gud, som vi skal bli det.
Gleden sprudler i pokaler, I de druers gylne blod Drikker mildhet kannibaler, Og fortviling heltemot – – Brødre, fly fra stolens pute, Glasset fullt det kretser om, Lar så skum til him’len sprute: Dette glass til gode ånd!
Kor Den som stjernens virvel lover, Den gir Seraphs Hymne pris, Dette glass til ånden gis Over stjerneteltet der over!
Fatt ditt mot der smerte leder, Hjelp, hvor uskyld gråter hen, Evighet, er sverget eder, Sann mot fiende og venn, Mandig stolt for kongetroner, – Brødre, gjelder godt og blod – Til fortjen’ste for hans kroner, Undergang til løgnebo!
Kor Lukk den hellig’ sirkel, dikter, Sverg ved denne gylne vin, Store løfte tro å bli, Sverg det ved den stjernelikte!
Redning fra tyrannens lenker, Storsinn også bøllen sett, Håpet seg ved døden skjenker, Nåde for den høy’ste rett! Også døde skal få leve! Brødre drikk og stem nå i, Syndere vær tilgitt gjeve, Helvete skal ei mer bli.
Kor Denne klare avskjedsstunden! Søte søvn i likets kle’! Brødre – mildt et ord må med Dødens rike ut fra munnen!
Helt grei poesi 