[Uten tittel]

Dette er et dikt som er skrevet uten tittel, og som jeg vil skal bli stående uten tittel. Det er skrevet lørdag 2. mai, står det i notatet mitt, og så står det ikke mer. Det trenger det heller ikke gjøre. Resten sier diktet.

 

*

Solen går
Sakte
Over himmelen
Tiden går
Med
Jeg sitter og ser på
Sitter og ser
I hodet er ingenting
Ingenting
Mer.

Diktsamling Nr. 124

ES2015

 

Reklamer

Sonett 123, av William Shakespeare – No, Time, thou shalt not boast that I do change:

Det er kanskje passende at jeg nærmer meg å være ajour med sonettene samtidig som sonettene til den skjønne ungdom nærmer seg slutten. Fra nummer 127 er sonettene tilegnet den mørkhårede damen (the dark lady), der har jeg postet for alle frem til 140, om enn de fleste i uferdige versjoner. Jeg sitter altså i april 2017 og skriver dette, det er påskeaften, og kanskje passende å tenke over de helt store tema. Mens jeg skriver dette hører jeg passende Bachs Matteuspasjon, dirigert av Helmuth Rilling, Hanssler complete edition. I de siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom, han jeg gjentatte ganger har skrevet om, og hver gang har holdt frem som det viktigste at ingen vet hvem han er, og ingen kan finne det ut. Shakespeare har ikke etterlatt seg noen spor, annet enn sonettene selv, og de er så lite konkrete at det eneste man egentlig har å spekulere fra, er tilegnelsen i utgaven publisert av Thomas Thorpe i 1609, der THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS. er Mr.W.H. Punktumene og de store bokstavene er fra originalen, kursiven er min. Initialene W.H. er han sonettene er tilegnet, og man går derfor ut fra at det også er han poeten henvender seg til i de 126 første sonettene. Alle med initialer W.H. i Shakespeares samtid er prøvd som kandidat, i tillegg til mange som ikke har hatt dem, men ingen av teoriene kan bli bekreftet eller avkreftet.

Derfor leser ikke jeg sonettene biografisk. For meg er det poeten eller sonettskriveren som er den elskende, og den skjønne ungdom som er den elskede, og de to kan like godt være oppdiktede ideal, som to virkelige mennesker med vanlige liv. De to, den elskende og den elskede, er som de nedfeller seg i sonettene, det er alt vi vet om dem, og alt vi trenger å vite.

Her, i sonett 123, vender poeten seg tilbake til de evige tema, etter å ha balet litt med mer hverdagslige problemer i sonett 122, og strevd med manglende trofasthet i sonettene 117 til 121. Han henvender seg til Tiden selv, Tiden personifisert med stor bokstav, og setter sin egen kjærlighet til den skjønne ungdom opp mot Tidens gang. Han hevder Tiden er foranderlig, eller at med Tidens gang blir tingene som skjer, verkene som blir bygget og bragdene som blir gjort, alt blir forandret og oppfatningen av det blir forandret. Det er ikke til å stole på, det er ikke til å bli stående og beundre, det er gamle ting i ny kledning, som vi i våre korte liv likevel vil sette pris på, og liksom vil late som er det vi egentlig ønsket. I alt dette ubestandige og foranderlige er det noe sonettskriveren sverger på vil vare evig, og det er hans egen sannhet, hans egen trofasthet.

Sonnet 123

No! Time, thou shalt not boast that I do change.
Thy pyramids built up with newer might
To me are nothing novel, nothing strange;
They are but dressings of a former sight.
Our dates are brief, and therefore we admire
What thou dost foist upon us that is old,
And rather make them born to our desire
Than think that we before have heard them told.
Thy registers and thee I both defy,
Not wond’ring at the present, nor the past,
For thy records, and what we see, doth lie,
Made more or less by thy continual haste.
This I do vow and this shall ever be:
I will be true despite thy scythe and thee.

Min oversettelse

Sonett 123

Nei! Tid, du skal ikke skryte av at jeg endres:
Dine obelisker bygget opp med nyere velde
Er ikke noe nytt for meg, ikke noe rart
De er ikke annet enn kledning av et tidligere syn.
Våre dager er korte, og derfor beundrer vi
Hva gammelt du lurer inn i oss;
Og gjør det født til våre ønsker
Heller enn å tenke at dette har vi hørt før.
Dine protokoller og deg trosser jeg begge.
Uten å undres over verken nåtiden eller fortiden,
For dine minner og hva vi ser i dem, de lyver,
Gjort mer eller mindre av din kontinuerlige hast.
Dette sverger jeg skal for alltid være;
Jeg vil bli sann, tross din ljå og deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

I de første uktastene inneholder oversettelsen alltid feil. Her må også med at sonetten florerer i litt ulike utgaver, nettsiden Shakespeare-sonnets har ikke utropstegn etter No (nei) i første linje, quarto-utgaven av 1609 har det, og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems skriver at dette er ett av bare fem eksempler på utropstegn i denne førsteutgaven, og altså noe ganske spesielt. Redaktøren av Shakespeare-sonnets forklarer ikke hvorfor han har tatt det bort.

Time står med stor bokstav, så han henvender seg til Tiden som en person. Tiden har evnen til å endre og ødelegge, her forsikrer den elskende poeten altså at det ikke vil skje med ham. På engelsk er change (endre, forandre, skifte) ikke transitivt, så det trengs ikke spesifiseres hva som skal endres. På norsk må med endre meg eller forandre meg, noe som gir en idé om at sonettskriveren skal forandre seg, og bli litt annerledes. Det er altså Kjærligheten hans som er bestandig, det er den som ikke skal forandres. Jeg prøver nå i en revidert versjon å la endres stå i stedet for «endre meg». Pyramidene (pyramids) på Shakespeares tid trengte ikke være bare pyramider, ordet ble også brukt om obelisker og om tårn, og om støttepilarer. Det skriver både Oxford-utgaven av sonettene og nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ShakespeareWords. Kanskje skulle det vært oversatt med et annet ord enn pyramide, for å vise at det nok ikke er de egyptiske pyramidene det er snakk om. Uansett er de nå i Tidens eie, thy pyramids, kanskje forstått som om det er pyramidene (og andre store prosjekter) bygget i løpet av tidens gang, og som det nå er Tiden som bærer videre. Oversettelsesteknisk er det spørsmål om hvordan man skal oversette might, i denne sammenhengen, jeg finner «velde» å være mest dekkende. Kanskje må jeg også ha med her at det har vært spekulert i hva newer might (nyere velde) skal være, om sonetten kanskje refererer til noen nyere pyramider, eller tårn eller søyler, og ikke til de gamle egyptiske. Det kan også være en referanse til samtidens ambisjoner om å bygge pyramidene på ny, eller til å signalisere ambisjoner ved å ville bygge pyramidene, i direkte eller overført betydning, kanskje litt sånn som Jens Stoltenbergs nå herostratisk berømte månelanding. For meg er det ikke så viktig å tvinge mening inn i hvert ord, den overordnede meningen er veldig klar, her handler det om å sette egen kjærlighet i sammenheng med store og varige prosjekter. Om man ser til nybygging av pyramidene, så passer det godt til å være ny kledning av gamle syn, det gamle på en ny måte, ikke noe nytt under solen.

I andre kvartett er poenget at vårt liv er kort, og at vi derfor setter pris på hva som kommer inn i det av ting som har vært før, for oss vil det uansett være nytt. To foist something/someone (up)on someone er «å prakke noe(n) på noen», skriver ordboken, det er tiden som lurer det inn i oss, smugler det inn, og får det til å se nytt ut, selv om det egentlig er gammelt. I våre korte liv synes vi det er greit, det passer våre ønsker (born to our desire), og det er ikke så farlig at dette er noe vi har hørt eller lest om.

Med register i linje 9 menes offisielle nedtegnelser, eller officially written records, som Oxford-utgaven av sonettene skriver. Poeten henvender seg i denne kvartetten til Tiden selv, og det er Tidens offisielle nedtegnelser, tidens protokoller, poeten trosser, som han også trosser Tiden selv. Ordet register har samme mening som record, i linje 11, der er det også tidens nedtegnelser, protokoller og arkiv det dreier seg om. Merk at ordet record for å være tro mot den jambiske rytmen skal ha trykket på andre stavelse, reCORDS. Med Not wond’ring at the present, nor the past menes at poeten ikke undrer seg eller forundrer seg over hva som har skjedd, eller som nå skjer, han blir ikke brakt ut av likevekt, lar seg ikke imponere. For han vet at tingene ikke er som de ser ut, slik det står i linje 11, thy records, and what we see, doth lie, «dine nedtegnelser og hva vi ser (i dem), lyver». Her kan vi kanskje ta med i forbifarten at verbet doth blir brukt i pural, selv om det strengt tatt er singular, tilsvarende does. Linje 12 har en forklaring på hvorfor vi ikke kan stole på hva som står i Tidens protokoller, hvorfor de lyver, det er fordi Tiden går med en slik fart (thy continual haste), at hva som skjer blir gjort mer, eller mindre (made more or less). Så tiden er ustadig, mens poetens kjærlighet til den skjønne ungdom, er evig.

Det er dette som står i den siste kupletten, konklusjonen. Sonettskriveren sverger han vil forbli sann (true), tross tidens og dens ljå (I will be true despite thy scythe and thee). Med sann menes trofast, altså trofast i kjærligheten til den skjønne ungdom, men også det at sonettskriveren vil snakke sant. I linje 13 kan den andre this (dette) referere til selve sonetten, beslektet med slik det er brukt i berømte sonett 18, men det kan også referere til utsagnet han kommer med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der de bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok og Oxford dictionary of English language.

foist smugle (inn), ta inn i smug
defy trosse, gjøre motstand
scythe ljå

Kommentar til sonetten

I denne og de andre siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom vender vi altså tilbake til de evige og opphøyde tema, etter at poeten har strevd med å forklare ubestandighet og utroskap i sin egen kjærlighet til den skjønne. Nå er det tvert i mot at kjærligheten er bestandig og urokkelig, og at den og sonnetskriveren forblir sann, samme hva Tiden forsøker å gjøre med den.

Formelen for Shakespeares elisabethianske (eller engelske) sonetter er tre kvartetter med fire linjer først, og så en tolinjet kuplett til slutt. Hver av kvartettene inneholder et bilde eller en tanke, og de tre kvartettene er variasjoner av denne tanken. Så kommer konklusjonen, som enten er en oppsummering og en spissing av de tolv første linjene, eller en tanke som står i motsetning til dem. Skal det stå som en motsetning, som det delvis gjør i denne sonetten, så er det en ganske sterk disbalanse i argumentasjonen, siden første «halvdel» får 12 linjer, og konklusjonen bare får 2. I de italienske sonettene perfeksjonert av Petrarca er styrkeforholdet 8 linjer først, og så 6 linjer til slutt. Da får man en ordentlig motsetning, og to tanker som kan møte hverandre og konkurrere.

Ideen i de tre første kvartettene i sonett 123 er at ingenting i Tiden egentlig er nytt. Først er det pyramidene som ikke er noe nytt og merkelig, bare ny kledning av gamle syn. Så er det livet som er kort, og vi derfor tror det er nytt og ønsket, det Tiden lurer i oss, og som egentlig er gammelt, og noe vi har hørt før. I tredje kvartett er det en viss utvikling, med at poeten proklamerer at han forakter Tiden og dens protokoller, for hva vi ser i den og dem er løgn, forstørret eller forminsket av tidens gang. Mot dette setter han sin egen kjærlighet, som vil forbli sann, og som den er, til tross for Tiden og dens ljå, den ljåen som ellers hogger ned alt.

At Tiden farer frem med ljå er et bilde Shakespeare også ellers har brukt i sonettene sine. Det er begge de to som har med tiden å gjøre, nummer 12 (And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence – og ingenting kan mot Tidens ljå forsvare seg) med de 12 månedene i året, og nummer 60 (And nothing stands but for his scythe to mow – Og ingenting står mot hans ljå å slå) med de 60 sekundene i et minutt, og 60 minutt i en time. I tillegg er det brukt i nummer 100 (So thou prevent’st his scythe and crooked knife – Så du hindrer hans ljå og krokete kniv). Som man ser er det alltid brukt på denne måten, nesten som ljåen er et attributt til tiden. På norsk er det Døden som er mannen med ljåen, men også Tiden personifisert er ofte også utstyrt med en ljå og et timeglass.

Det andre bildet Shakespeare bruker er pyramid (pyramide, obelisk, pillar), et ord Shakespeare bruker to andre steder, begge i Two noble kinsmen, som han skrev sammen med John Fletcher, og som derfor står litt utenom Shakespeares øvrige tekster. Også der er det ikke de gamle egyptiske pyramidene som skal bygges, men nye og ambisiøse, slik at pyramidene blir en slags metafor for noe stort og praktfullt, noe ambisiøst. For poeten i denne sonetten vil det imidlertid aldri bli noe stort og forunderlig over dem, bare varianter over ting han har sett før. Også når han snakker om registerne (registers) og protokollene (records), ting som har hendt, så er det noe som ikke imponerer ham. Kritikken går i at det er ikke helt hva det gir seg ut for, det er varianter av ting man har sett før, det er ikke sant og ekte. Mot dette setter poeten sin kjærlighet, her uttrykt gjennom poeten selv (I will be true – Jeg vil forbli sann), som noe som ikke vil endre seg, og som ikke vil se ut som noe annet enn det det er.

Denne sonetten begynner med No, Nei, i første linje. Den neste sonetten, nummer 124, har No som første ord i linje 5, mens nummer 125 har no som start i linje 9. Nektelsesordet innleder altså hver av de tre kvartettene nedover. Man skulle, som Shakespeare-sonnets skriver, da vente at nei innledet konklusjonen i sonett 126, men i den sonetten er det ingen konklusjon, den har bare 12 linjer.

Min gjendiktning

Forrige sonett, nr 122, gjendiktet jeg så det skulle være trykktung utgang i hver linje. Det er noe formen krever, men som er vanskelig på norsk, siden det praktisk talt krever at hver linje må slutte med et enstavelsesord. De aller fleste norske ord med to stavelser har trykket på første stavelse, i alle bøyninger av substantiv og verb er det slik, bøyningsendelsen er alltid trykksvak (unntak kan være siste ‘e’ i bestemt flertall substantiv, den kan tvinges til å være trykksterk, som i linje 7 i gjendiktningen min). Så å tvinge inn denne regelen gir ganske store begrensninger for hvordan linjene må settes opp. Og resten av linjen får jeg ikke til å følge jambene. Norsk er ikke laget for å skrive sonetter på denne formen, og det kan godt hende gjendiktningene ville blitt bedre ved ikke å følge reglene så strengt. Uansett er disse gjendiktningene mest ment som litt uhøytidelige øvelser for meg selv, sonettene leses som all poesi best i original, oversettelsene og gjendiktningene fungerer helst som en forklaring, en inngangsport.

Sonett 123

Nei! Tid, skryt ei at jeg meg endres snart:
Dine søyler bygget med nyhets makt
Er ei for meg verken nytt eller rart
Kun kledning av en tidlig’re prakt.
Vårt liv er kort, så beundrer vi det
Du lurer i oss som gammelt er;
Og gjør det heller født til ønskene
Enn tenke vi har vel hørt før det der.
Dine registre og deg trosser jeg.
Uten å undres over verken nå eller før,
For hva som står og hva vi ser, er feil
Gjort mer, gjort mindre av farten du gjør.
Hva evig vil være sverger jeg på;
Forblir jeg sann, tross deg og tross din ljå.

 

Vemod

Dette diktet skrev jeg 21. juni, 2011. Jeg var i Bergen. Min kone var på Ganddal, hun hadde allerede flyttet, for å begynne i sin nye jobb. Jeg måtte fullføre min gamle, først. Og så var jeg med meg selv, litt, igjen, og kjente på vemodet, som jeg har kjent så godt i så mange år, og vet så mye om.

Vemod

I hverdagens mas og slit og kav

Hvor er mitt liv blitt av.

Hvor kan jeg se det,

Hva gjorde jeg med det

Hva tenkte jeg på?

Og hvor er det nå?

På kalenderen er jeg 37 år

All tiden jeg får

Hva skal jeg med den?

Sorgen, gleden

Kommer og går

Og kommer og kommer

og kommer

og går

År etter år.

Nr 6

ES2011

Sonett 106, av William Shakespeare – When in the chronicle of wasted time

Dagens sonettene er en av de vakreste, og en av de ukjente vakreste. Den bruker et motiv Shakespeare bruker ofte, og alltid med stor virkning, nemlig forholdet mellom skjønnheten dikteren skriver om og den skjønnheten han forsøker å beskrive. Eller skjønnheten i diktet, og skjønnheten i verden. Sonett 17 og sonett 55 er to eksempler, nr. 17 er en av de jeg har lært utenat, med en av de vakreste kvadruplene i samlingen, og verdenslitteraturen:

If I could write the beauty of your eyes,
And in fresh numbers number all your graces,
The age to come would say ‘This poet lies;
Such heavenly touches ne’er touch’d earthly faces.’

Nr. 55 er den berømte som begynner Not marble, nor the gilded monuments, der poeten selvbevisst og kraftfullt skriver at skjønnheten vil overleve både marmor og gylne monumenter, og leve videre i disse versene. Den sonetten slutter slik:

So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Sonett 106, som vi skal ta for oss i dag, behandler temaet og motivet på en annen måte. Poeten ser ikke for seg en fjern fremtid, der den elskedes ungdoms skjønnhet vil være tapt for verden, men være bevart på en måte i beskrivelsen av ham i sonettene. Den fremtidige verden vil kunne se ham for seg, vil kunne forstå at dette må ha vært en stor skjønnhet, men vil aldri kunne se ham riktig som han var. Her i nr 106 er det gjort motsatt. Poeten går tilbake til fortiden, der dikterne og krønikeforfatterne malte bilder av skjønne damer og tapre riddere, mesterlig beskrevet, men uten at poeten kan gå med på at objektet for beskrivelsene fortjente de mesterlige ordene. Det gjør bare den skjønne ungdommen han skriver om.

 

Sonett 106

 

When in the chronicle of wasted time

I see descriptions of the fairest wights,

And beauty making beautiful old rhyme,

In praise of ladies dead and lovely knights,

Then, in the blazon of sweet beauty’s best,

Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow,

I see their antique pen would have express’d

Even such a beauty as you master now.

So all their praises are but prophecies

Of this our time, all you prefiguring;

And for they looked but with divining eyes,

They had not skill enough your worth to sing:

For we, which now behold these present days,

Have eyes to wonder, but lack tongues to praise.

Sonnet 106

 

Når jeg i de tapte tiders krøniker

ser beskrivelser av de vakreste menn og kvinner

Og skjønnheten lager skjønne gamle rim

Til døde damers og ridderes pris

Da, i blasoneringen av søte skjønnheters beste

Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn

Jeg ser den gamle penn ville ha uttrykket

Til og med en sånn skjønnhet som din mester nå

Så alle deres priser er som profetier

Av denne vår tid, alt du refererte

Og for de så bare guddommeliggjørende øyne

De hadde ikke evner nok til å synge din verdi

For vi, som nå ser disse vår tids dager

Har øyne til å beundre, mangler språk til å prise.

 

Språket og oversettelsen

Som vanlig er kildene jeg bruker nettsiden Shakespeare sonnets og boken The Oxford Shakespeare – Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow, utgave fra 2002.

Vendingen chronicle of wasted time («krøniker fra en tapt tid», eller «krøniker fra bortkastet tid») i starten byr på litt problemer. En krønike er opprinnelig en kronologisk historiefremstilling fra middelalderen, tilsvarende fra antikken ble kalt «annaler» (annals, på engelsk). Wasted time kan imidlertid bety enten «tapt tid», tid som er forbi, eller «bortkastet tid», tid som ikke ble utnyttet, eller det kan være en kombinasjon av de to («tid som er forbi og som ikke ble utnyttet»). Oxford-utgaven foreslår også at det kan være en personifisering av tiden (time), og at waste blir et attributt (attenuated, skinny Time, «svekkede, magre Tid»). Nettsiden Shakespeaare sonnets skriver at ordet wigh (vette, overnaturlig skapning) var arkaisk allerede på Shakespeares tid, og at fairest wighs trygt kan oversettes med «vakreste menn og kvinner.» Med vendingen beauty making beautiful old rhyme menes at skjønnheten (i verden) stimulerer til å skrive skjønne vers (i bøker, krøniker, altså i tekst). Gamle krøniker var gjerne skrevet på rim, eller i verseform.

For ordet blason (blasonering), sjekk gloselisten, og søk eventuelt videre selv på nettet for ytterligere forklaringer. Blazon of sweet beauty’s best er den heraldiske beskrivelsen av det skjønneste av alle ting, måten å beskrive det skjønneste skjønne på. Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow («Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn») er eksempler på dette skjønneste av skjønnheter, hvordan hver del av den beskrives, eller hver kroppsdel av det skjønneste menneske. Med the antiq pen (den gamle pennen) menes redskapet disse gamle mesterne skrev med, hadde de vært i live nå, slik at de kunne sett den skjønnheten sonettforfatteren skriver om, så ville de ha uttrykt (would have expressed) til og med en slik skjønnhet som har nå (as you master nå). Master er her «å ha herredømme over», eller «ha i sin besittelse».

Linje 9 og 10 betyr at alle skildringene av skjønnheter i tidligere tider egentlig var et varsel om den skjønnheten som skal finnes nå, og som sonettforfatteren skriver om. Ordet prefigure (forvarsle) har bibelske dimmensjoner, skriver Oxford Shakespeare, det gamle testamentet varsler om (prefigure) hva som skal komme (eller bli fullendt) i det nye. Slik «varsler» også de skjønne beskrivelsene til de gamle mesterne om den skjønnheten som nå er materialisert i den skjønne ungdom sonetten er skrevet til. De guddommelige øyne (divining eyes) i linje 11 er øynene som var i stand til å se den kommende skjønnheten, selv om de ikke unne se ham i live. Interesserte vil sikkert ha fått med seg andre steder at originalen, det vil si quarto fra 1609, har still enough (fremdeles nok), og ikke skill enough (evner nok), i linje 12. Det blir ennå diskutert hva som er riktig, fasiten er tapt. Meningen er at siden de ikke kunne se skjønnheten de skrev om, ettersom han ennå ikke fantes, så hadde de heller ikke evnene til å beskrive ham skikkelig.

Konklusjonen i de to siste linjene er at vi som har øynene til å se skjønnheten som han er, mangler evnene (eller språket) til å beskrive det. Så vi kan beundre (wonder) skjønnheten, men vi kan ikke beskrive ham. På engelsk – som i flere språk – kan tongue bety både tunge, og språk.

Gloser

wigh vette (fellesbetegnelse for alle overnaturlige skapninger – wikiepedia, neppe helt dekkende)

blason blasonering (metode for å beskrive våpenskjold – wikiepedia). Jeg tar også med forklaringen i Oxford Shakespeare:

blazon a formal catalogue of the elements
of a lady’s beauty, as in a heraldic
description, which became one of the
standard elements in sonnet sequences in
the 1590s.

prefigure «prefigurere, varsle, forvarsle» (mine forslag), å foreslå, indikere eller presentere på forhånd noe som senere skal komme. Jeg tar med forklaring på engelsk fra free dictonary:
1. To suggest, indicate, or represent by an antecedent form or model; presage or foreshadow: The paintings of PaulCézanne prefigured the rise of cubism in the early 1900s.
2. Archaic To imagine in advance.

 

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker her et klassisk grep for å beskrive skjønnheten til ungdommen han skriver til. I stedet for å beskrive den direkte, så beskriver han hvor umulig det er å beskrive den. Også Dante brukte dette grepet i sin guddommelige kommedie, der han skal beskrive paradis. Vanlige ord blir tomme i møte med det. Shakespeare bruker ofte dette grepet, og med stort mesterskap og stor kraft. I denne sonetten forestiller han seg de store forfatterne og poetene fra tidligere tider, og legger store kvaliteter i deres skrivemåte, de var de gamle mesterne. De beskrev noe virkelig skjønt. Men han vil ikke gå med på at en slik skjønnhet som de beskrev kunne finnes, han mener ordene var vakrere enn objektet de skrev om. Først nå, i vår tid, er det kommet en skjønnhet som gjør ordene verdige. Da dukker imidlertid problemet opp at de gamle mesterne ikke kunne se denne skjønnheten, de kunne bare forestille seg den. Dermed kunne heller ikke deres beskrivelser yte denne skjønnheten rettferdighet. De samtidige, som lever med den, mangler språkbegavelsen til å beskrive det de ser. Så de kan bare beundre skjønnheten, ikke beskrive den fullt og rettferdig.

Med det blir vi etterlatt et inntrykk om en skjønnhet som går utenom alle ord og forsøk på beskrivelse. Det er nok kanskje med et glimt i øyet Shakespeare skriver dette, ettersom han kanskje selv var klar over at han langt overgikk de gamle mesterne, og at nettopp hans tekster beskriver akkurat en slik stor og guddommelig skjønnhet som han skriver de gamle mesterne skrev om. Shakespeare gjør det bare bedre.

Slik er Shakespeares tekster lag på lag med fortettet mening. Det er mesterlig kjærlighetsdiktning, beskrivelse av skjønnhet som overgår det meste, samtidig som han utmerket er klar over at det likevel bare er ord, og det ikke er slik at den skjønnheten som ble beskrevet, nødvendigvis er den skjønnhet som var. Det er imidlertid heller ikke poenget med kjærlighetsdiktning, der nettopp den skjønne man elsker skal bevares og beskrives i skjønn diktning, slik Shakespeare har gjort.

 

Tiden og jeg

Den store kategorien min «Diktsamling» er på en måte skrinet med det rare i. Det er en stor samling dikt som ikke passet inn, eller som jeg ikke fikk riktig til. På datamaskinen har jeg også et stort – og etter hvert gammelt – dokument som heter «Lyrikk under arbeid». Der ligger testrester og forsøk fra en tid tilbake, ideer og eksperiment jeg har hatt, dikt jeg har prøvd på, ord og setninger. Der henger også rester av dikt jeg fikk til på en annen måte, sammensetninger av ord jeg likte godt, men som altså ikke hørte hjemme i diktet jeg hadde skrevet. Av og til blar jeg gjennom denne samlingen, Lyrikk under arbeid, og finner ordsammensetninger som allerede er ferdige dikt. Jeg har bare ikke sett det. Tiden og jeg er et slikt dikt. Det har endt opp som nummer 102 i Diktsamlingen.

 

 

Tiden og jeg

Tiden som var

Tiden som er

Tiden som blir

og alt det der.

 

Det går som det vil

 

Alt går på

Alt går frem

Jeg går bort

og ikke hjem

Nr. 102

Sonett 65, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 64 (When I have seen by Time’s fell hand defac’d)

Godt nytt bloggår! Vi fortsetter på poesibloggen med egne dikt i ukedagene, og dikt fra verdenslitteraturen i helgene. Lørdager er satt av til sonettene til Shakespeare, der det fortsatt vil bli postet en i måneden, i år fra nummer 65 til 76. For å se postene om de andre sonettene er det bare trykke på  lenkekategorien til høyre, prøve en tags (da vil man komme også til andre bloggeres poster om emnet) eller rett og slett skrive hva man er ute etter inn i søkefeltet wordpress har latt meg sette opp.

I år har hovedkilden min for sonettene, The amazing web site of Shakespeare sonnets, skiftet utseende (og vel også navn, kan det se ut som, «amazing» er tatt bort). Dette er en gammel side som har ligget ute på nettet lenge. Jeg brukte den også ved andre gangs gjennomlesning av sonettene, det må ha vært på begynnelsen av 2000-tallet. Den ser friskere ut nå, men innholdet er viktigst, og det var og er, suberb. Jeg anbefaler den siden heller enn min egen.

Jeg har også funnet en annen ypperlig side for sonettene, og Shakespeares øvrige tekster. Den heter Shakespeareswords, og har glimrende menyer, samt alle Shakespeares tekster med ordforklaringer i margen. Man kan klikke på ordene, eller søke på dem, og få straks opp alle stedene Shakespeare har brukt dette ordet, eller denne formuleringen. Dette tok timevis med leting i tekster og hukommelse tidligere, nå er det her ved et tastetrykk. Det gjør også mitt arbeid lettere, da jeg med en gang kan se hvilke ord som er vanskelige i sonetten, og hva de betyr. Den siden anbefaler jeg også.

Så er det over til verket, sonett nummer 65 av William Shakespeare. Den omhandler et tema vi kjenner fra flere av sonettene. Det er Tidens ødeleggende kraft, her personifisert med stor forbokstav, og hva som skal til for å stå i mot dens virke. Her, som i så mange av de andre sonettene, er det sonetten selv som er det beste forsvarsmiddel. Den kan aldri Tiden få til å falme.

Sonnet 65, William Shakespeare

Since brass, nor stone, nor earth, nor boundless sea,
But sad mortality o’ersways their power,
How with this rage shall beauty hold a plea,
Whose action is no stronger than a flower?
O! how shall summer’s honey breath hold out,
Against the wrackful siege of battering days,
When rocks impregnable are not so stout,
Nor gates of steel so strong but Time decays?
O fearful meditation! where, alack,
Shall Time’s best jewel from Time’s chest lie hid?
Or what strong hand can hold his swift foot back?
Or who his spoil of beauty can forbid?
O! none, unless this miracle have might,
That in black ink my love may still shine bright.

Min oversettelse

Siden verken messing, stein, eller jord eller sjø,
Men trist dødelighet overstyrer deres kraft
Hvordan skal skjønnheten holde en sak mot dette raseriet
Hvis saksinnlegg ikke er sterkere enn en blomst?
Å! Hvordan skal sommerens honningpust holde ut
Mot den ødeleggende beleiring av hamrende dager,
Når uinntagelige steiner ikke er så standhaftige
Og heller ikke stålporter er så sterke mot Tidens forfall?
Å fryktsomme tanke! Hvor, akk,
Skal Tidens beste juvel fra Tidens bryst være gjemt?
Eller hvilken sterke hånd skal holde hans raske fot tilbake?
Eller hvem kan forby hans spill av skjønnhet?
Å! ingen, om ikke dette mirakel har makt
At i svart blekk skal min elskede skinne klart.

Kommentar til oversettelsen og språket

Selv i en prosaoversettelse blir første linje veldig klumpete i en norsk oversettelse om man vil ha med alt. Jeg har strøket ut Boundless, som kunne vært direkte oversatt med «ubundet», selv om «grenseløs» kanskje er et mer naturlig ord å bruke. Tanken er at sjøen ikke er bundet av noe. Konjunksjonen som binder sammen linje 1 og 2 er slett ikke enkel å få over i norsk. Det mangler noen ord som «… kan stå i mot», «har noe å stille opp med» eller noe sånt. Siden det ikke finnes noen slike ord i den engelske originalen, har jeg tatt det bort også på norsk, selv om det gjør sonetten litt vanskeligere å lese.  Oversway er ikke et ord som blir brukt i daglig tale, og det er ikke oppført i kunnskapsforlagets blå ordbok, men i sway betyr «svinge, svaie», og sammensetningen oversway betyr her noe sånt som «å overstyre, kontrollere». Vi har uttrykket To exercise sway over, som betyr «å styre over», i følge Oxford English dictonary, som jeg ikke har tilgang til selv, men som flere kommentatorer henvender seg til. Sjekk nærmere på Shakespeare sonnets. Plea betyr «rettssak; sakførsel; forsvar; påstand; unnskyldning; partsinnlegg; påskudd, bønn, oppfordring», to hold a plea «å holde en sak for retten», altså klare å forsvare en sak i retten, det vil si vinne saken. Action har selvfølgelig grunnbetydning «handling» eller «gjerning», men det blir også brukt – som her – om å en «prosess, klage» eller «søksmål», altså legal action. Meningen i de fire første linjene er at verken messing, stein, jord eller sjø kan stå i mot dødligheten, selv de er foranderlige. Hvordan kan da skjønnheten ha noe å stille opp, når den ikke er sterkere enn en blomst? Blomst står her i kontrast til de harde og solide tingene i linje 1, og man får lett assosiasjonene til en blomst som lett visner, lett visner, og i det hele tatt er skrøpelig. Men blomsten er skjønn, og med dette får vi også bildet av at skjønnheten lett visner, lett kan tråkkes ned, og i det hele tatt er skrøpelig. I hvert fall kan den ikke holde sin sak mot dødeligheten – som altså er tiden, når ikke en gang havet, jorden og steiner kan klare det.

De neste fire linjene er ikke så kompliserte som de fire første, selv om også disse trenger kommentatorhjelp. Sammenligningen går til krigen og slagmarken, stilt i kontrast til sommerens honningpust (summer’s honey breath). Det er en ødeleggende beleiring (wrackful siege), der dagene spiller rollen som rambukken som skal slå inn døren på middelalderborgen (battering days). Impregnable betyr «uinntakelig, uoverinnelig», i en litt anstrengt sammensetning med steiner (rocks). Det gir mening når man holder det opp mot kampen mot dødeligheten og tiden, der selv steiner blir foranderlige i tidens løp, om de er aldri så uinntakelige i seg selv. Spørsmålet er hvordan sommerens honningpust kan holde ut, når ikke engang steiner, eller som det kommer i neste linje, stålporter kan gjøre det (Nor gates of steel). Underveis har jeg plukket ut «standhaftig» som en av flere betydninger for stout. I denne kvartetten oversetter jeg but med «mot», som skal få frem den riktige meningen på norsk.

«Meditasjon» blir litt kunstig på norsk, så jeg oversetter meditation med «tanke». Ordene jewel («juvel») og chest («bryst») er greie, juvelen er den skjønne ungdommen disse sonettene er tilegnet, brystet er stedet juvelen kan bli oppbevart, som i et smykkeskrin. Jeg oversetter spoil med «spill», selv om «ødeleggelse» kanskje er en mer nærliggende å bruke, hvis det ikke var for at dette er brukt før i oversettelsen min for et annet ord, og at rytmen blir finere med «spill». Meningen skal være klar. Poeten spør hvor man kan gjemme unna denne skjønne ungdommen han elsker, så tiden ikke skal ødelegge ham og skjønnheten hans. Hvem kan stanse Tiden i hans raske marsj fremover, og hvordan han spiller bort så mye skjønnhet underveis.

Konklusjonen kommer i kupletten til slutt. Vi har i siste linje den vanlige konflikten om man skal oversette Love» med «kjærlighet» eller «elskede». Her virker det siste mest naturlig. Vi har et språklig virkemiddel i siste linje, der den elskede skal skinne i det svarte blekket. Det er riktig at blekk av og til kan være så svart at det liksom skinner, men det er også svart, fargen hvori alt forsvinner. Bright betyr som man vet på engelsk både «lys» og «klar», og mer til, og har også lydlig lyse toner som ikke kommer frem på norsk.

Kommentar til sonetten

Konflikten mellom den ødeleggende tiden og skjønnheten er et tilbakevendene tema i mange av sonettene. Den mest kjente er nummer 18, som kanskje også er den mest kjente av sonettene overhodet. Den er imidlertid harmonisk, lys og fin, som en sommerdag, mens denne her er mørkere som blekket den elskede skal skinne i. I nummer 18 blir den elskede sammenlignet med en sommerdag (Shall I compare you to a summer day), og det blir slik at den elskede er skjønnere. Han skal bevares i versene, for en sånn stor skjønnhet må bare bevares. Døden skal ikke få ham (Nor shall Death brag thou wander’st in his shade), det skal disse versene sørge for. Her i nummer 65 er det ikke direkte den elskede som det først blir skrevet om, men skjønnheten hans. Den blir sammenlignet med messing, stein og sjø, ikke fordi skjønnheten er skjønnere, som den naturligvis er, men fordi den er skjørere. Den vil gå tapt. I nummer 18 er skjønnheten så stor at den aldri må gå tapt, her i nummer 65 er utgangspunktet at alt vil gå tapt, særlig skjønnheten. Tiden er en stor fiende ingen kan holde seg mot. Sonetten har også flere utbruddsord, både linje 5, 9 og 13 begynner med O, linje 9 har også alack, alt sammen skal illustrere at poeten er følelsesmessig involvert. Det står ting på spill, og han risikrer å tape. I nummer 18 er det full kontroll fra start til mål. Der er den berømte avslutningskupletten:

So long as men can breathe or eyes can see,
So long lives this and this gives life to thee.

Det blir satt frem som en påstand fra en selvbevisst poet. Den står desto sterkere hvis man ser på de 17 forutgående sonettene, der det eneste håp for å bevare den elskedes skjønnhet er at han må få barn. I nummer 18 (og delvis nummer 17) er skjønnheten bevart i verselinjene. Poeten vet det.

Her i nummer 65 blir det bedt om et mirakel for å få dette til. Det er kun hvis dette mirakelet har makt, det mirakelet poeten ber om, at den elskede i svart blekk skal skinne klart (That in black ink my love may still shine bright). Det er en formidabel motstander mirakelet skal virke mot. Men siden sonetten er trykket og stadig blir lest, kan det se ut som mirakelet har lyktes.

Neste: Sonnet 66 (Tired with all these, for restful death I cry)

Sonett 60, av William Shakespeare

Den seksitende sonetten til William Shakespeare er en av hans berømte. Noe av berømtheten ligger i kvaliteten på sonetten, den er meget kraftfull, noe i at det er sonett nummer 60, og den gjør bruk av dette poenget med at det er seksti minutter i en time. Slik er den beslektet med sonett 12, som gjør bruk av at det er tolv måneder i et år. Slektskapen ligger også i tematikken med tiden som går, og også med redskapet Tiden (med stor T) bruker for å ta med seg det som er blitt for gammelt i den: En ljå (eng schythe). Det er neppe tilfeldig at dette er samme redskap som blir brukt av Døden selv, eller Mannen med ljåen, som han også blir kalt. Men der det eneste forsvaret poeten ser mot Tidens herjinger i sonett 12 (og alle andre sonetter fra 1 – 17) er at den skjønne må få seg et avkom i sitt bilde, er det her i sonett 60 forsøkt med et annet forsvar mot det som gjør at all ting forgår. Pust gjerne ut og inn et par ganger før dere leser denne sonetten, så kommer dere kanskje inn i rytmen til bølgeskvulpene som en del av sonetten består av.

Sonnet 60, William Shakespeare

Like as the waves make towards the pebbled shore,
So do our minutes hasten to their end;
Each changing place with that which goes before,
In sequent toil all forwards do contend.
Nativity, once in the main of light,
Crawls to maturity, wherewith being crowned,
Crooked eclipses ‘gainst his glory fight,
And Time that gave doth now his gift confound.
Time doth transfix the flourish set on youth
And delves the parallels in beauty’s brow,
Feeds on the rarities of nature’s truth,
And nothing stands but for his scythe to mow:
And yet to times in hope, my verse shall stand
Praising thy worth, despite his cruel hand.

Min oversettelse

Slik som bølgene går mot den steinete strand,
Går også våre minutter hastig mot sin ende;
Hver bytter plass med det som går foran,
I rekkens slit kjemper alle seg fremover.
Fødsel, en gang i et hav av lys,
Kryper mot modenhet, hvor den blir kronet,
Ufullkomne elipser mot hans glamorøse kamp,
Og Tiden som gav tar sin gave tilbake.
Tiden gjennomborer prakten satt for ungdomen
Og graver gropene i skjønnhetens bryn,
Mater sjeldenhetene til naturens sannhet,
Og ingenting holder seg for hans ljå å slå:
Og likevel mot tiden i håp skal mine vers få stå
Priser din verd, mot hans onde hånd.

Kommentar til oversettelsen

Make towards blir brukt i en slags mening som «gjør/lager seg mot», min oversetter glatter over denne litt underlige bruken av make. Pebbles er slike småsteiner som man gjerne finner på steinete strender, og i sjøen. Sequent betyr «rekkefølge», eller noe som følger etter hverandre i tid, toil betyr «streve, slite», gjerne i forbindelse med bevegelse, og contend betyr «å kjempe mot, slåss, være stridbar» eller «hevde, påstå». På norsk er mitt forslag her i linje fire foreløpig litt klønete. De fire første linjene sammenligner tiden som går med bølger som skyller mot en strand. Den neste bølgen skifter plass med den forrige bølgen, det neste minuttet skifter plass med det forrige minuttet. Begge deler er noe som i et menneskelig perspektiv varer evig, selv om det i linje to blir sagt at våre minutter går mot en ende. Denne enden er døden.

Naivity blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «naivitet; naturlighet», men The amazing website of Shakespeare’s sonnets (TAWSS) oppgir at betydningen her skal være «fødsel», og i dette tilfellet stoler jeg mer på den. Shakespeare har også andre steder brukt ordet i betydningen «fødsel», som denne nettsiden også viser til: I hope good luck lies in odd numbers. Away I go. They say there is divinity in odd numbers, either in nativity, chance, or death. Away! MW.V.1.4-5. (MW.V står for Merry wives of Windsor, sitatet er sagt av Falstaff, og finnes i femte akts første linje) Merk at sitatet og analysen til sonetten frekt er stjålet flere steder på nettet, uten kildehenvisning. Forfatteren bak TAWSS er den som har gjort arbeidet. Samme side hjelper meg også i å oversette resten av linje fem i sonetten. Main har grunnbetydning «kraft, makt, styrke; hovedledning, hoveddel, hovedmasse; hovedsak», men kan i følge ordboken også bety «hav» og «verdenshav», som også TAWSS påpeker.På norsk har vi ikke like gode muligheter til å få med begge disse betydningene, der den ene flott spiller tilbake på bølgene som slår frem og tilbake mot stranden, så jeg velger foreløpig en løsning hvor havet kommer vel mye med i forhold til originalen. Crooked blir i kunnskapsforlagets ordbok oversatt med blant annet «kroket, skjev, fordreid» og «uærlig». Jeg velgeren oversettelse som ikke står, «ufullkommen», siden det er et ord som greit får frem at elipsene ikke er fullkomne, det er noe feil med dem. Confound betyr «blande sammen, forvirre» i følge ordboken,  mens Miriam Webster oppgir synonymene «Baffle» og «Frustrate», noe jeg mener ligger mer til «forbløffe». I min oversettelse er hele dette ordet fjernet Meningen i linje 5 til 8 er slik jeg oppfatter den, at et menneske blir født, og beveger seg sakte til modenhet, hvor det er på sitt mest fullkomne. Men tiden vil fortsette å gå, og ødelegge skjønnheten. I sonetten er tiden aktiv, som om det var den som både skapte skjønnheten, og ødela den. TAWSS oppgir at elipsene er banen til himmellegemene.

Transfix betyr «gjennombore, stikke, nagle fast» og flourish betyr nautrligvis «blomstre». Disse betydningene gir imidlertid ikke helt god mening i linje 9, så i stedet for «blomstre» har jeg brukt «prakt», og med «gjennombore» mener jeg også «drepe», slik man på engelsk kan «transfix someone with a sword».  Parallels betyr selvsagt «paralleller», men å «grave (delve = «grave, spa opp; granske») paralleller i brynene» blir uforståelig på norsk. Jeg har valgt en oversettelse mer direkte i tråd med hva som har ment, det er altså «groper» eller «rynker» i pannen som er (noenlunde) parallelle. TAWSS peker interessant på at hver gang youth eller truth er brukt i enden av en linje i sonettene til Shakespeare, så er det i rim med det andre ordet. Således kan nature’s truth være noe av det nærmeste Shakespeare kommer et nødrim, siden det er litt vanskelig å forklare hva som egentlig er naturens sannhet, særlig i sammenhengen med at det er dens sjeldenheter som her skal mates (på). Meningen i linje 9 til 12 er at tiden man kan nesten si valser over alt som befinner seg i den, ødelegger ungdommen og skjønnheten, lager furer i et vakkert ansikt, og lar ingenting være igjen etter at han (tiden er personifisert) har gått over med sin ljå.

Jeg oversetter cruel med «ond», ellers skal både oversettelsen og meningen i konklusjonen (linjene 13 og 14) være ganske uproblematisk.

Kommentar til sonetten

En blogg skal være personlig, og jeg vil gjerne gi en personlig kommentar. Tross vanskelighetene med å oversette den er dette en sonett jeg liker svært godt.Min smak er slik, at jeg liker dikt som tar opp det forgjengelige i livet, og forsøker å finne noe i det som kan være varig. Jeg vet ingen som gjør dette så vakkert som Shakespeare. I denne sonetten tar han også opp dette temaet, og bruker de første 12 linjene på å beskrive hvordan ingenting kan stå seg mot tidens veldige kraft. Det er svært mye mening lagt inn i disse første tolv linjene, svært mange finurlige og interessante sammenligninger. Tenk bare over sammenligningen mellom havbølgene og minuttene, går det an å se for seg at minuttene skyller frem og tilbake mens livet går fremover mot slutten? Legg også merke til hvordan hver metafor Shakespeare bruker kommer igjen flere steder i sonetten. Når han har nevnt bølgene og havet, kommer også bølgene og havet i ordvalget main of light, «hav av lys». Min norske oversettelse er ikke i nærheten av å få frem dette meningsveldet. Man må lese den engelske originalen igjen og igjen, gjerne med kommentarer, for å få med seg alt det er tenkt på i sonetten.

Tyngden i de tolv første linjene blir satt sammen med den enkle, men verdige konklusjonen i linje 13 og 14. Hva enn Tiden med stor T måtte finne på, så vil poetens vers bestå, og i dem er den elskedes skjønnhet beskrevet. Og det vil Tiden aldri kunne ødelegge.