Jag diktar för ingen, av Vilhelm Ekelund

De siste søndagene nå i desember skal jeg poste svensk lyrikk av Vilhelm Ekelund (1880 – 1949). Det er en av mange svenske poeter jeg kanskje ikke ville støtt på, om det ikke var for arbeidet med denne bloggen. Det er synd, for den svenske litteraturen og særlig poesien er rik. Den skulle vært mer lest i Norge. Store språklige barrierer er det ikke. Derimot er det noen landegrenser som gjør at vi holder oss til de som hører til i vår egen norske, tradisjon. Det til tross for at vi like over landegrensen har et bredt utvalg lyrikere som overgår de vi flittig leser på norsk. Jeg vil gjøre mitt lille bidrag til neste år, der jeg i starten av hver måned vil presentere en svensk poet med et dikt på svensk. Det kommer i tillegg til de andre diktene jeg presenterer, og vil være bare en ren bonus. Også for meg, som med det får et påskudd til å lese flere svenske dikt og sette meg litt bedre inn i litt flere svenske poeter.

Først hadde jeg tenkt å presentere fire svenske lyrikere nå i desember, men jeg så det ble for smått. Allerede med Vilhelm Ekelund var det for mange dikt å velge mellom, og det ble for mange lyrikere å velge bort. På norsk har vi ingen lyrikere i verdensformat, ingen som setter tonen og finner nye måter å skrive på. De beste av våre er tidlig ute med å skrive sånn de gjør ellers, tidlige med å ta etter. Vi har Wergeland og noen nasjonalromantikere, vi har Obstfelder, men så blir det nok helst for spesielt interesserte, dikt for nordmenn og for norske forhold. Svenskene har en mye rikere lyrikktradisjon, med betydelige representanter innen de fleste retninger, og i de fleste perioder. Det er rett og slett mange flere å velge mellom.

Jeg kommer til å prioritere første halvdel av 1900-tallet, modernismens gullalder. Der er de svenske dikterne jeg har brukt mest tid på så langt, Edith Södergan og Gunnar Ekelöf. Jeg vil nå se hvordan det vokste rundt dem, hvor de kan ha fått inspirasjonen fra, og hvem de påvirket. De fire jeg har tenkt å ta for meg er Vilhelm Ekelund, Gunnar Björling, Knut Vennberg og Erik Lindegren. Med det utelater jeg interessante poeter som Hagar Olsson, Edith Södergans nære venninne, og Elmer Diktonius, hennes venn. Det er flere også, som Pär Lagerkvist, den senere Bertil Malmberg, og mange andre.

Nå er det imidlertid Vilhelm Ekelund. Han er født i 1880, og døde i 1949. Den lyriske produksjonen hans er kort og intens, i årene mellom 1900 og 1906. Jeg kom bort i ham i arbeidet med Edith Södergran, den første virkelige modernisten i svensk litteratur. Ekelund er en forløper. Han har antydninger til frie vers, om enn han er klassisk skolert, og behersket de klassiske formene og motivene, og holdt seg til dem i det meste av hva han skrev. Ekelund var også tidlig borti symbolismen, og har noen impresjonistiske trekk i noen av diktene sine. Men stort sett skriver han tradisjonelt, nesten klassisk.

 Diktet jeg presenterer i dag falt jeg for selv. Jeg tror ikke det er av hans mest kjente, det er kort og ganske lite ambisiøst, 8 linjer, og ganske konsentrert i mening og i uttrykk. Men det er noe som tiltaler meg i dette med å dikte for ingen, å skrive for diktets egen del, og ikke la seg fange av tanken om at dette må bli lest og likt og brukt, – og betalt for, kan man legge til. Det siste var noe Ekelund selv var opptatt av. Han er tidlig ute med å være kritisk til markedskreftenes påvirking på litteraturen, ikke noe man til vanlig forbinder med tidlig 1900-tall, men absolutt noe å snakke om og tenke på i dag. Ekelund mente forfatterne og kunstnerne måtte søke seg bort fra markedet og ønsket om å selge bøkene og kunstverkene, bort fra ønske om å få kritikerros og hederlig omtale, men heller søke seg mot det kunstneriske idealet. Mot slutten av forfatterskapet sitt gikk dette så langt hos Ekelund, at han ikke lenger fikk gitt ut verkene sine, og måtte gi dem ut på eget forlag. Det var dog lenge etter at han hadde gitt seg som poet, og begynt å skrive annen form for litteratur.
Ekelund var i midten av 20-årene da han skrev dette diktet. Han debuterte som 20-åring, i 1900, med samlingen Vårbris, og avsluttet med Dithyramber i aftonglans, 26 år gammel, i 1906. Diktsamlingen Hafvets stjärna, som dagens dikt er hentet fra, er fra samme år, men altså både skrevet og utgitt noe tidligere. Ekelund oppgir selv et sted at nesten alle diktene i samlingen er fra høsten 1905, september til november, men forskningen gir ikke Ekelund helt rett i det. Manuskriptet ble sendt til forlaget 13. september, 1905, så mye er sikkert. Så Ekelund var omlag 24-25 år, da han skrev dette diktet, og mente seg altså ikke å dikte for noen, å være ensom med vinden, regnet og natten.

Jag diktar för ingen

Jag diktar för ingen
för vinden som vandrar,
för regnet som gråter,
min sång är som blåsten,
som mumlar och går
i höstnattens mörker
och talar med jorden
och natten och regnet.

Fra Hafvets stjärna, 1906.

Språk og ordforklaringer

Diktet skulle ikke by på utfordringer for noen som behersker noen av de skandinaviske språkene. Dette er veldig likt norsk, med för for «for», sång for «sang» og är for «er». Ordet blåsten er ikke så mye brukt på norsk, men er helt gangbar, både på bokmål og nynorsk, og sikkert i de fleste av dialektene. Det er «blåst», eller «sterk vind», eller noe som «blir blåst».

Så gjenfortalt blir diktet at dikteren ikke dikter for noen, «dikter for ingen», og så føler en tankestrek, og et linjeskift, noe som indikerer at tanken fortsetter, dikter for ingen, for vinden som vandrer og regnet som gråter. Sang er et ord som ofte blir brukt synonymt til dikt, opprinnelig er jo ordet lyrikk ment å være «sang til lyrespill», og her er altså sangen som vinden, den som mumler og går, i høstnattens mørke, og snakker med jorden, og natten og regnet. Det er ganske rett frem. Han dikter ikke for mennesker, han dikter som til naturen selv.

Kommentar til diktet

Det er ikke første gangen Vilhelm Ekelund har brukt dette motivet, om ikke å dikte for noen. Siste diktet i samlingen Elegier, fra 1903, begynner slik:

För ingen diktar jag. För ingen brinner,
I, mina vers, er dunkla lågas sus!
I ljufva stunden inget ögas ljus
för tanken, inget hjärtas mål jag finner.

För ingen diktar jeg er også tittelen på diktet, oppgitt i innholdsfortegnelsen i samlingen. Det diktet er imidlertid en sonett, med to firelinjede strofer til å begynne med, og to trelinjede til slutt. I strofene på tre linjer rimer de to første linjene, mens de siste linjene rimer med hverandre. Det er altså et komplisert rimmønster, og komplisert oppsett, en av de mest høytidelige lyriske formene. Det handler også om savnet etter noen å dikte til, og det kan virke mot slutten at det også skal komme en slik, i en fjern fremtid, når han ikke finnes, og ej ens min graf mer minnes, da slutter det slik:

O vet, till dig var alla dessa sånger!
O vet, till dig jag sorgsen många gånger
i kvällen kom att gråta vid ditt bröst.

Så det er noe ganske annet. I diktet Jag diktar for ingen er jo nettopp poenget at ingen trenger høre diktet. Det er et dikt som nærmest blir en del av naturen, dikteren og diktets plass er blant vinden og regnet, det er vinden som vandrer og regnet som gråter, det er ikke mennesker som gjør det, her. Og det er heller ikke noe ønske om at det skal være noe slikt menneske, verken nå eller en gang i fremtiden.

I dette diktet er det nok å mumle og gå, i høstnattens mørke, og snakke med jorden, og natten og regnet. Det er ganske uttrykksfullt. Høstnettene er det ikke lunt ute. Da er det ganske kaldt og surt. Den som er ute da, har det ensomt.

Diktet er også enkelt satt opp. Ingen rim. Frie vers. Ordene er sin egen kraft, meningen i dem er alt, og det er ikke noe kunstnerisk eller kunstferdig oppsett til å bære diktet og gjøre det til noe mer enn det det er. Sånn sett kan man si oppsettet av diktet i seg selv er en avvisning av alle ønsker om å gjøre noen til lags. Her er ikke noe behagelig rim, ikke noe man er vant med å lese, ikke sånn dikt skulle være på den tiden. Sånn sett kan man også si diktet För ingen diktar jeg, fra samlingen Elegier, er litt kokett, siden det helt åpenbart er diktet for noen, og dikteren virkelig har gjort seg flid med å lage et fint dikt etter alle kunstens regler, bokstavlig talt. Kort etter skriver han Jag diktar for ingen, og nå er det alvor. Nå er det en dikter som er beredt å gå hele veien, for å oppfylle sine kunstneriske idealer, og skrive diktene sånn som han selv mente de måtte være.

Lykke

Dette er et litt spesielt dikt. Jeg kan ikke si noe annet, enn det. Eller, det kan jeg jo, jeg kan si mer. Jeg liker dette diktet godt, og jeg mener det passer til opplesning. Synd det ikke er opplesning på nettet. De som kjenner meg, får prøve å høre stemmen min, og hvordan jeg leser det.

Dikt

(Leses fort, leses sakte)

Lykke, Lykke, Lykke

Lykken er et tog som går forbi

når du er på vei til stasjonen.

 

Deva, Deva, Deva

Det var alt jeg ville si

om hele situasjonen.

Nr. 7

ES2011

Om vaaren, av Olaf Bull

I november skal jeg poste dikt av den norske dikteren Olaf Bull (1883 – 1933). Det er en av de største dikterne vi har hatt, om enn han vant bedre innpass hos dikterkolleger og kritikere, enn ellers i befolkningen. Folkekjær ble Olaf Bull aldri. Til det er diktene hans for dystre og for krevende, og handler ikke om de tingene folk flest liker å lese om når de først setter seg ned for å lese dikt. Mer innpass hos folket vinner dikterne som våger å begeistre, som skriver beruset om naturen, og som ikke stadig behøver minne seg selv og leseren om at alt vil ta slutt og dø en gang.

Jeg har allerede postet og kommentert Olaf Bulls to mest kjente dikt, Metope, fra samlingen med samme navn, den kom ut i 1927,  og Til dig, det første diktet i debutsamlingen Digte, som kom ut i 1909.

I arbeidet med å velge ut dikt å poste leste jeg på ny gjennom samleutgaven av Bulls dikt, utgitt på Gyldendal i serien Norges nasjonallitteratur i 30 bind. Der ser jeg at det er diktene i debutsamlingen som treffer meg best. Olaf Bull er da fremdeles ung, hans liv er ulevd, hans drømmer uprøvd. Han er 26 år, han har store ambisjoner med litteraturen, det er det eneste han vil leve av, og han har også det praktiske liv som skremmer ham. I denne samlingen finnes også de sterkeste diktene hans, om ikke i kvalitet, så i følelse. Det er bare å sammenligne Til dig med Metope. Kvaliteten i det siste er udiskutabel, men det er det første diktet som har den størse lidenskapen. Denne lidenskapen finnes det spor av i mange av diktene fra debutsamlingen.

Diktet jeg poster i dag er representativt. Det minner om Til dig, med det at det bruker noen av de samme virkemidlene, og har beslektet tema og motiv. Også her er det en kvinnehistorie, som i årstidene må være om våren, og det er et uttrykt ønske om at diktets sommer skal vare evig. Det er typiske tema og motiv hos Olaf Bull, dette. Olaf Bull har mange dikt som foregår om våren, og mange der målet er å gjøre varig en hendelse som er flyktig. Det er også dette det handler om i Metope, som kommer 16 år senere.

OM VAAREN

Eia, ja dét var vaaren! 
Den gurgler i hver en bæk -; 
min frakke i solen baaren 
praler i flæk ved flæk! 
Og flækkenes milde vrimmel 
yngler, blir altid fler – 
som stjerner i vaarens himmel 
jo mere én ser og ser!

Men venner, hvor havene vasker 
derude ved kaiens kav -! 
Træernes kroner pladsker 
i luftens lyse hav -! 
Mit ansigt gløder i feber 
og fødderne er som is, 
der op mot veiret jeg stræber 
og lugter Paradis! 

Bækkene bobler gustne 
langs strøgets sol-allé; 
lindene luder rustne 
ud af en blaa-vaad sne. 
Smaapiger paa høie hæle 
redder sig frem overalt 
paa øer af mager tæle 
til solbelyst asfalt. 

Og under de mørke kjoler 
sprat skjørtets vaarblaa bræm – 
ja, dét var de første violer 
som fløi af vinteren frem! 
Føddernes vevre tunger 
spiller mod grusets graa – 
min gud, hvor de deilige unger 
egentlig smukt kan gaa! 

Hver pigelig røst paa gaden 
slaar gjennem luften ud 
saa nære og klart, som kom den 
til mig med særskilt bud! 
Hvor inderlig nøie luften 
tar mærker af alt, som sker – 
den speiler jo lyden og duften 
af stemmer og vaarsød lér!

Mit blik er i sol begravet, 
og blæst om haaret slaar; – 
det er som en marsch mod havet, 
skjønt jeg mod landet gaar. 
Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

For nu maa de bleke sevjer 
stige bak trærnes bark 
fra herlige brønder og evjer 
dybt i den sværmende mark! 
Jeg ser den i træet paa tonen, 
den sagte, fyldende flom – 
naar saften er naadd til kronen 
blusser den ud, som blom! 

Men se, om jeg endnu kan finde, 
hvor helst i skog jeg gaar, 
paa alle de stumme kviste 
et eneste bladgrønt saar?! 
Det er, som de anende vender 
al lufts befrugtende slør 
i deilige, tomme hænder 
af vimrende eventyrklør!

O, du min veninde i smerte, 
min svaiende, myge vaar 
med livet under dit hjerte: 
alt hvad du vil, du faar! 
Du bærer jo livet i dig – 
som sommeren aldrig gjør – 
Aa kunde min stemning gi dig 
et digt, som aldrig dør!

fra Digte, 1909

Kommentar til språket

Diktet skal ikke være så altfor vanskelig å forstå for norskkyndige, spesielt når man er klar over at mange ord som den gang ble skrevet med ‘æ’, nå blir skrevet med ‘e’. En annen skriveregel som er endret er at lyden ‘å’ den gang ble skrevet ‘aa’, i dag er det altså ‘å’. Jeg har funnet frem til noen ord det kan være tvil om, og satt dem om til moderne norsk.

Baaren i strofe 1 ville vi i dag skrevet båret. Prale er «å briske seg», eller «å skryte». Flæk er «flekk».

Gustne i strofe 3 er flertall av gusten, som er å være» sykelig, gråblek eller gulblek», eller «falmet». Lind er løvtreet, og at linden luder kan jeg ikke skjønne annet enn må være at linden luter, altså bøyer seg fremover.

Bræm, eller «brem», i strofe 4 er «kant» (skjørtekanten).

Kommentar til diktet

Diktet består av 9 strofer, hver med 8 verselinjer.

Merk hvordan diktet formelig skyter ut i førstestrofen: Eia, ja dét var vaaren!

Strofe 6 har et rytmebrudd.

Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

Det er sistestrofen som er den vakreste. Jeg leser det med ungdommens temperament, Bull bryter liksom ut av den avmålte stil. Han er beruset av sin egen stemning, og ønsker at denne skal være nok til å få frem det diktet som gjør at minnet om denne kvinnen varer evig. Her er vi ved et av de klassiske temaene i dikterkunsten, det å bevare det som livet selv ikke vil bevare. I dette diktet, Om vaaren, gir Olaf Bull det et høyst levende uttrykk.

Borte! av Henrik Ibsen

Forrige uke gikk vi gjennom det nokså monumentale diktet Bergmanden, av Henrik Ibsen. I dag skal vi behandle et dikt som er atskillig lysere og lettere.

Det vil si, jeg har alltid lest det som et litt lyst og lett og ubekymret dikt. De første kommentarene har minnet meg på at diktet kan leses på andre måter, og at den tilsynelatende ubekymretheten i den enkle rytmen og bagatelliseringen over hun som er borte blir en kontrast til tyngden i følelsene hans om hun virkelig betydde noe for ham. Om det som kalles «en fæst kun» er år med levd liv, for eksempel, blir tolkningen en annen, selvfølgelig.

For så vidt behandler diktet et av de sentrallyriske temaene, alle tings forgjengelighet. Men det er så lyst og lett at det selvsagt ikke er noe særlig tyngde over det. Det er hvordan livet lett flyter forbi, og forsvinner etter hvert. Her er det en liten, munter fest som blir brukt til å illustrere det. Når festen er slutt, går alle til grinden. Så tar man farvel, og dette farvel blir tatt av vinden.

Her er det en viss videre betydning, av at minnene er så lette at vinden kan blåse vekk med dem. Kanskje kan vi også lese en viss oppløsning i ordet «rester», om enn man skal vokte seg for å bli for analytisk i et enkelt dikt som dette.

I strofe to blir tilstanden i huset beskrevet, etter at alle gjestene har gått. Igjen er det dette at noe har vært, men er ikke lenger. Huset er ikke forandret fra før festen begynte, men siden det var så mye støy og moro mens festen pågikk, er det tifold øde og stille nå som alt er slutt.

Så er det den nydelige, lille oppsummeringen i siste strofen. Det var bare en liten fest, hun var bare en liten gjest. Nå er det borte alt i hop.

Borte!

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, —
og nu er hun borte.

fra Digte, 1871

Kommentar til diktet

Rimmønsteret er a-b-a-b, og rytmemønsteret blir variert fra strofe til strofe. Ulikt i Bergmanden er det her ingen trykktunge utganger, utenom i siste strofen, det er lett og ledig alt i hop. Det er akkurat som det er vanskelig å holde noe fast i dette diktet.

Vi ser også den Ibsenske teknikken av å la ikke bare siste ordet rime, men de to siste (fest kun, gæst kun). Det har ofte en forfriskende effekt, på denne måten får han mange rim som ikke blir brukt så mange andre steder.

Det at siste strofen har trykktung utgang i første og tredje linje gjør at man stopper opp litt her. Det som følger vil bli tillagt litt større vekt. Natten den sorte er det som venter ham nå, og det er veldig passende rimet at det er i dette sorte den kvinnelige gjesten forsvinner inn i. Det er også passende at siste ord er borte. Diktet er også borte i det ordet blir uttalt.

Fra betong til gress

I fjor flyttet jeg fra Nordnes i Bergen til Ganddal i Sandnes. Jeg flyttet fra en kunstig, nyoppusset, flashy leilighet i en gammel arbeiderblokk i ekte betong til mitt gamle barndomshjem, forsiktig pusset på, men alltid med sjelen bevart. Jeg har terrasse og hage der jeg før hadde parkeringsplass, her er vann og fjell og terreng, der var Bergen sentrum. Det var en begivenhetsrik og betydningsfull flytting, og den var ledsaget av diktskriving som vil bli postet fredager dette året. Første diktet ut er: Fra betong til gress.

Fra betong til gress

I åtte år har jeg bodd i en blokk
satt opp som en kloss
for oss som skal bo der
nå er det nok
Jeg reiser hjem
til hage og trær
og blomster og gress
og himmelen vid
Du deilige tid!
Farvel til by og betong!
Bergen – so long!
Nå reiser jeg
til deg du hei!
Og Ganddal og Jæren
og gleden og meg.

Dikt 1, Fra Nordnes til Ganddal

ES2011,

Die Einsame, av Joseph Freiherr von Eichendorff

Et romantisk dikt av den tyske romantikeren Joseph Freiherr von Eichendorff (1788 – 1851) poster jeg i dag. Eichendorff er en av de største tyske romantikerne, både i produksjon og kvalitet, og siden ingen nasjon tok til seg romantikken som tyskerne, er diktene til Eichendorff nettopp hva man må lese, hvis romantikken er den perioden man liker best.

I romantikken ville dikterne bort fra den kjølige og strenge klassisismen, der enhver følelse skulle være underlagt tankens og formens strenge kontroll. Romantikerne var ikke så radikale at de ville bryte fullstendig med formene, men formen skulle aldri være hovedsaken. Det var følelsen som skulle uttrykkes.

Og den store følelsen er naturligvis kjærligheten. Den viktigste kjærligheten for romantikerne var til kvinnen, naturligvis, og til naturen, der naturen kanskje stod som enda viktigere enn kvinnen etter hvert. Det gjaldt i hvert fall når romantikken glir over i nasjonalromantikken, der kjærligheten til hjemlandets natur står høyere enn alt.

Denne store og vakre naturen kunne bare fullt ut sanses av den geniale dikter. Det er nesten litt som i hulelignelsen til Platon. Vanlige folk ser bare skyggen av hvor vakkert tingene virkelig er, mens diktergeniet ser tingene selv. Og det virkelige geniet evner til og med i inspirasjonens flamme å gi dette et uttrykk, slik at noe av dette aller vakreste kan overføres dem som ikke er i stand til å se det selv. Dette er med i min forståelse av romantikken, og mange av tekstene blir artige å lese i et slik lys.

Det store målet for romantikerne var å forene naturen og sjelen, slik at man gikk i ett med naturen, og alt sammen gikk opp i en høyere enhet. Eichendorff har mange dikt der han skriver om dette, Die Einsame er bare ett av dem.

Die Einsame

Wär’s dunkel, ich läg’ im Walde,
Im Walde rauscht’s so sacht,
Mit ihrem Sternenmantel
Bedeckt mich da die Nacht.

Da kommen die Bächlein gegangen,
ob ich schon schlafen tu?
Ich schlaf nicht, ich hör noch lang
Den Nachtigallen zu.

Wenn die Wipfel über mir schwanken,
Das klingt die ganze Nacht.
Das sind im Herzen die Gedanken,
Die singen, wenn niemand mehr wacht.

Min oversettelse

Die Einsame

Var det mørkt, og jeg lå i skogen,
I skogen bruser så sakte,
Med sin kappe av stjerner
Dekker natten meg.

Der kommer bekken,
om jeg fortsatt sover tu’?
Jeg sover ikke, jeg har allerede lenge
hørt på Nattergalene.

Når tretoppene over meg svinger,
Da klinger den ganske natt.
Da er til hjertene tankene,
Sangene, når ingen mer er våkne.

Kommentar til oversettelsen

Wär’s dunkel betyr noe sånt som «om det var mørkt», eller «om det hadde vært mørkt», det er en slags hypotetisk tid.

I strofe 2 er det en bekk som kommer og spør om den ensomme sover. Det gjør han ikke, han har lenge ligget og hørt på nattergalen. Jeg klarer ikke helt å finne ut av «tu» i ob ich schon schlafen tu. Er det noen som kan hjelpe meg her? Linje 3 og 4 i denne strofen er atskillig mer elegant på tysk, enn i norsk oversettelse.

Jeg har lenge vært glad i det tyske uttrykket die ganze Nacht, og synes tilsvarende kan brukes på norsk. Derfor «den ganske natt». En mer vanlig norsk uttrykksmåte er her «hele natten», men det klinger slett ikke så poetisk. I linje 3  er det dativ flertall, slik at det ikke er «i hjertene», men «til hjertene» naturens sang skal komme.

Kommentar til diktet

Dette er et romantisk dikt, der sjelen og naturen går sammen. Det er også den ensomme observatør som skildrer det. Vi ser også det mystiske i diktet, med at det er en slags tvil om dette har hendt eller ikke, om det er fantasi eller søvn.