Et kjent motiv fra en kjent poet denne søndagen. Amerikaneren Edgar Allan Poe er jo mest kjent for sine noveller og for sine små grøssere, men han var også en mer enn alminnelig habil poet. I diktet jeg presenterer i dag, behandler han den velkjente ideen om at livet bare er en drøm, og at man egentlig aldri kan vite ordentlig om man sover eller er våken, eller hvor den egentlige virkeligheten er. Men før jeg kommer til diktet, vil jeg si litt om forfatteren av det. Dette er livet til den legendariske Edgar Allan Poe.
Om forfatteren: Edgar Allan Poe (1809 – 1849)
Edgar Allan Poe hører til de diktere der livshistorien passer inn med diktningen. Han er grøsseren og uroens mester, og han levde også et urolig liv, der han hadde sine problemer. Hans biologiske foreldre var skuespillerne David Poe og Elisabeth Hopkins Poe fra Boston, Massachutes. Det er i nordstatene. Begge foreldrene døde svært tidlig, faren David i 1810, moren Elisabeth i 1811, begge altså mens unge Poe bare var et spebarn. Hans søsken gikk det også dårlig med, broren døde og søsteren ble gal. Edgar ble sendt som fosterbarn til John og Frances Allan i Richmond, Virginia. Det er i sørstatene. For øvrig er det herfra Edgar Allan Poe tar mellomnavnet sitt.
Om man leser litt kunstneriske og fantasifulle gener inn i skuespillerforeldrene, blir det en ordentlig kollisjon når lille Edgar møter fosterforeldrene sine. Dette var handelsfolk. Stefaren John Allan var en mer enn velstående handelsmann som tjente stort på å eksportere tobakk, biinntekter kom fra handel med hvete, klær og gravsteiner, og han eide som skikkelige sørstatsfolk flest selvfølgelig slaver. John Allan var av skotsk opprinnelse, og sammen med konen Frances var han medlem i The episcopal church. Dette er en slags anglikansk kirke i USA. I denne ble Edgar Allan Poe døpt. Kontrasten til skuespilleroppveksten han kunne fått i Boston er kolossal.
Som liten gutt ble Edgar Allan Poe i 1815 tatt med til England (via Skottland), der han gikk barneskolen i en forstad til London. I 1820 vendte den lille familien tilbake til USA, der Poe først forsøkte seg ved universitet i Virgina i 1825, siden i US army i Boston i 1827. Den første karrieren gikk i stå på grunn av spillegjeld, den andre karrieren endte også dårlig. Spillegjelden ødela helt et allerede dårlig forhold til fosterforeldrene, særlig til faren. Man må her forstå godeste John Allan, stesønn Edgar skriver og ber om mer penger til å finansiere utdannelsen, og så viser det seg at alt sammen går til gambling. Universitetet i Virginia hadde på godt amerikansk vis forbud mot gambling, i likhet med forbud mot alkohol, tobakk og litt mer overraskende – skytevåpen -, men forbudet ble på like godt amerikansk vis nokså oversett. Så lenge det var forbudt, var det greit at man drev med det likevel, så lenge det skjedde noenlunde i skjul og den offentlige moral ikke ble utfordret direkte. Det ble den da spillegjelden til Poe vokste seg så stor at den verken lot seg betale, eller skjule, og så ble Poe utvist fra universitetet i Virginia. Og avvist av fosterfaren.
Det skal ikke stor forestillingskraft til for å skjønne hvilken fortvilet situasjon unge Poe var i etter dette. Han var forlatt av to sett med foreldre, og hadde misbrukt muligheten til å få seg en utdannelse. Han flyttet tilbake til fødebyen Boston, og skrev seg inn i det militæret med å lyve både på alderen og på navnet, noe måtte han jo ta seg til for livsoppholdet. Men poeten Poe hørte jo ikke hjemme der, og etter to av fem års tjeneste, ønsket han å forlate hæren før tiden. Han fikk lov på betingelse av at han forsonet seg med faren. Dette forholdet var nå på et slikt lavmål, at fosterfaren knapt brydde seg med å svare på brevene hans. Først da moren døde i 1829 ble det en ordning. Nå 20 år gamle Edgar Allan Poe hadde mislyktes både ved universitetet, og i hæren. Og han hadde fortsatt mesteparten av livet foran seg.
I løpet av perioden i militæret hadde han også gitt ut sin første diktsamling, Tamerlane and other poems. Tamerlane er det engelske, latiniserte navnet for Timur Lenk, den mildt sagt beryktede tyrkisk-mongolske hærføreren som grunnla det timuridske riket med sentrum i Samarkand. Riket var grunnlagt på restene av det store mongolske imperium fra Djengis Khan, og Timur Lenk sies greit å ha overgått sine fryktede forfedre i grusomhet. Det var en passend person å velge for den senere grøsserkongen Poe. Utgivelsen ble for øvrig fullstendig mislykket, og en av de mest ubemerkede debutene i amerikansk litteraturs historie, som jeg så det så fint formulert et sted. Eller, rett skal være rett, de 50 utgavene som ble trykket opp for Edgar Allan Poes egen regning, gjør verket til et av de sjeldneste verkene i amerikansk litteraturhistorie. Det er dette som står her, i avsnitt 3.
Utover 1830-tallet hadde han større suksess med diktningen, han kunne i det minste leve noenlunde av den, og han ble selv redaktør i et slags tidsskrift i Richmond. Men de personlige problemene vedvarte, nå med alkoholisme og rusmidler, og noen fryktelige kvinnehistorier. Blant annet giftet han seg i 1836 med sin 13 år gamle kusine, Virginia Klemm. Hun var knapt blitt voksen før hun i 1842 sprengte et blodkar, og ble invalid til hun døde av tuberkolose fem år senere.
Det er kanskje ikke så rart at han med en slik bakgrunn henfalt til grøsse- og horrorsjangeren. Jeg har ikke lest fortellingene hans, og skal ikke uttale meg annet enn å gjenta at det er for disse han er aller mest kjent. Men han skrev altså også dikt. Og diktet jeg har valgt å presentere, er fra helt på slutten i Edgar Allan Poes korte liv. Han hadde da vært gjennom lange perioder varierende galskap, tiltakende alkoholisme og et selvmordsforsøk i 1848. Denne bakgrunnsinformasjonen gir den rette stemningen for lesningen av diktet.
Det heter A dream within a dream, og en nærlesning vil vise at det er ikke nettopp noen positive drømmer det her er snakk om. Selv om diktet har både rim og rytme og faste verselinjer, så er tankesettet og fortvilelsen i det, mer passende til nyromantikken eller modernismen som skal komme omlag 50 år senere, enn den mer brusende romantikken som rådet på midten av 1800-tallet da Edgar Allan Poe døde.
*
A Dream Within A Dream
Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.
I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?
1849
Min oversettelse
Ta dette kyss på pannen!
Og, i det jeg skiller meg fra deg,
La meg åpent tilstå:
Du tar ikke feil som mener
At mine dager har vært en drøm;
Likevel hvis håp har flytt avsted
I en natt, eller i en dag,
I en visjon, eller i ingen,
Vil det derfor være mindre borte?
Alt det som vi ser eller synes
Er bare en drøm inni en drøm.
Jeg står midt i bruset
Av en surf-plaget kyst
Og jeg holder i min hånd
Korn av den gylne sand
Hvor få! men som de kryper!
Gjennom fingrene til dypet
Mens jeg gråter - mens jeg gråter!
Å Gud! kan jeg ikke gripe
Dem med et fastere favntak
Å Gud! kan jeg ikke bevare
En fra den nådeløse bølge
Er alt det vi ser eller synes
Bare en drømm inni en drøm?
Min gjendiktning til norsk
En drøm inni en drøm
Ta mitt kyss på pannen, nå
Og, i det vi skilles må
Skal du min tilståelse få.
Du tar ikke feil i din dom, så døm
At livet er ikke mer enn en drøm
Men hvis håpet er seilt av sted
En natt, en dag, hvem vet vel det
I en visjon, eller ingen
Er det da den forsvunnede tingen?
Alt vi ser og synes i livets strøm
Er bare en drøm inni en drøm
Jeg står midt i bruset
Av bølgene, kruset
Og jeg holder i min hånd
Gyllen sand, se sånn
Så få! men som de kan krype
Gjennom fingrene mine til dypet
Mens jeg gråter må du begripe!
Å Gud, kan jeg ikke gripe en dag
med et mye fastere tak
Å Gud! Kan jeg ikke spare
Én fra bølgene bare?
Er alt hva vi synes og ser i livets strøm
Bare en drøm inni en drøm?
Kommentar til oversettelsen
Diktet byr ikke på noen spesielle problemer i oversettelsen, og moderat engelskkyndige vil greit kunne lese diktet i original. Brow betyr først og fremst «bryn», men på norsk sier vi aldri at vi skal kysse noen på brynene, og det går greit å velge pannen i stedet. Engelskmennene sier da også sjelden at de skal kysse noen «on the forehead». Med parting står valget mellom å oversette med «avskjed», «atskillelse» eller «oppbrudd». Avow er «erklære åpent», «tilstå» og «vedkjenne seg». Jeg stokker litt om på rekkefølgen av ordene, for å få klar og fin mening på norsk. Linje 6-9 er greie å forstå i originalen, men linje 9 er vanskelig å få oversatt ordentlig til norsk. Det er bruken av engelsk the som blir umulig, «den mindre borte» er noe annet enn the less gone, og ved å omskrive for eksempel med «den som er mindre borte», synes jeg det blir nokså klumpete. Jeg omskriver lett, og mister litt mening på veien.
«Bruset» er selvfølgelig ikke noen fullgod oversettelse av roar, som i alle fall jeg også assosierer med løvebrøl og rumling og brumling, men jeg velger den oversettelsen som passer best til det kysten gjør i linje 2. Både engelsk grasp og norsk «gripe» har en overført betydning av å begripe med forstanden, som det konkrete å gripe (sandkornene) med hendene. Clasp oversettes i blå ordbok fra kunnskapsforlaget med «hekte, spenne; omfavnelse; fangtak; hekte; folde (hendene); holde fast; omfavne». Det gjelder å få med sidebetydningen av å kunne holde fast også med forstanden. Det engelske ordet save som ligner på safe = trygg, gjør seg mye bedre enn det tilsvarende norske redde, med stamme av «redd». «Frelse» går heller ikke å oversette med, for det er ikke religiøs frelse det er snakk om her. Jeg velger «bevare», selv om det langtfra er fullgodt. Meningen i denne bønnen, er om det ikke er mulig å gjemme unna en, få berget et eneste av disse sandkornene, som den nådeløse bølge nå er i ferd med å sluke opp. Det engelske save passer perfekt, tilsvarende på norsk finnes ikke.
Gjendiktningen strekker selvfølgelig betydningen enda litt lenger, og kutter enda litt mer. Men her er i det minste rimene bevart, på bekostning av rytmen og noen steder også på bekostning av meningen.
Kommentar til diktet
Det er et velkjent motiv helt tilbake til oldtiden at man egentlig ikke kan vite om det er når man sover, eller er våken, at man egentlig drømmer. Den kinesiske vismannen Lao tse skriver at han en gang drømte at han var en sommerfugl, og stiller så spørsmålet, hvordan kan han vite at han ikke er en sommerfugl som drømmer at han er et menneske? Edgar Allan Poe legger inn enda et ekstra lag, slik at vi ikke bare lever i en drøm, men en drøm innenfor en annen drøm. Det er derfor god avstand til alt virkelig, og håndfast. Det er et fortvilet dikt, dette er virkelig horror, dette er redselen for selve eksistensen.
De enkle rimene og nesten litt muntre rytmen står i en merkelig kontrast til diktets forferdelige innhold. Det eneste faste punkt i diktet er i starten, med kysset på pannen før avskjeden. Her i de tre første linjene er rytmen spesielt lett og grei. Avskjedshilsenen til det lyriske jeg’et, som nå skal reise et sted, er at den han tar avskjed med, ikke tar feil, når denne mener livet til jeg’et har vært en drøm. Spørsmålet om håpet nå er vekk blir her noe selvsagt, det er selvfølgelig borte, det har flytt avsted, og om det var om natten eller dagen, en visjon eller ikke, det spiller ingen rolle, for det er like fullt borte. For alt hva vi ser i denne verdenen, er ikke mer enn en drøm, og til og med en drøm inne i en annen drøm.
Men det er ikke første strofe som er den aller mest fortvilte her. Det er i den andre det eksistensielle angstskriket virkelig lar seg høre. Her står jeg’et på en strand, brenningen fra bølgene gir suset og bruset han hører, eller brølet av virkeligheten. Han holder i hånden gyllen sand, gylne sandkorn, det er få av dem, men likevel renner de gjennom hånden hans uten at han kan hindre det. Assosisajonene er mange. Vi har timeglasset, der sanden renner ut, i overført betydning livsløpet, der tiden renner ut. Det engelske ordet creep er ypperlig i denne sammenhengen, lydelig skjærer det i ørene med den skarpe ee-lyden, a creep er også et kryp, og vi får ekle assosiasjoner om ekle kryp som kryper rundt omkring, og han kan ikke hindre det. Sandkornene kryper aktivt gjennom fingrene hans, og han kan ingenting gjøre for å hindre det. While I weep – while I weep er uhyggelig kraftfullt, gjentatt to ganger, den voksne mannen ser livet renne ut mellom fingrene sine, og kan ingenting annet gjøre enn å gråte over det. Det er et forferdelig virkningsfullt bilde.
Han påkaller Gud, en Gud han ikke akkurat ser ut til å ha noe håp om kan bidra med redning, det er slik jeg leser diktet en ikke-troendes bønn til Gud som et siste desperat forsøk i den aller mest fortvilte situasjon. Han ber om et fastere favntak, han ber om å få kunne gripe disse sandkornene fastere. Med alt det disse sandkornene kan bety, blir det en meget sterk mening her. Det kan være at han vil stanse tiden som renner fra ham, det kan være han ønsker forstandsmessig styrke til å begripe hva som foregår her, hva livet er for noe, hva det er for noe han vet han bør holde, men ikke klarer. Jeg tror også vi kan lese sandkornene som mennesker, det ene kornet etter det andre renner ut, og blir tatt av bølgene.
En slik tolkning passer fint til neste to linjer, der han på ny henvender seg til Gud i et vokativt utrop, og spør om han ikke kan berge en eneste en av disse sandkornene. Det kan jo være at han mener et eneste menneske, og at dette mennesket er ham selv. Det kan også være at han bare vil ha kontroll på noe som helst, et eneste lite håndfast sandkorn å orientere seg etter.
Konklusjonen som i første strofe ble fremsatt rolig og greit, alt er bare en drøm inne i en annen drøm, blir nå satt frem helt fortvilet. Er virkelig alt som vi ser og synes vi ser, bare en drøm inni en drøm? Finnes det virkelig ingenting?
Når man ikke kan svare ubetinget jo på et slikt spørsmål, er det klart man kan bli litt sinnsforvirret. Edgar Allan Poe kunne ikke det, og belønningen ved det er det vi som får, ved å kunne lese mesterlig poesi med virkemidler, motiver og tankeinnhold flere tiår forut for sin tid. Straffen tok han selv, ved å leve et liv i angst, depresjon og rusmidler.
Helt grei poesi 