Jag diktar för ingen, av Vilhelm Ekelund

De siste søndagene nå i desember skal jeg poste svensk lyrikk av Vilhelm Ekelund (1880 – 1949). Det er en av mange svenske poeter jeg kanskje ikke ville støtt på, om det ikke var for arbeidet med denne bloggen. Det er synd, for den svenske litteraturen og særlig poesien er rik. Den skulle vært mer lest i Norge. Store språklige barrierer er det ikke. Derimot er det noen landegrenser som gjør at vi holder oss til de som hører til i vår egen norske, tradisjon. Det til tross for at vi like over landegrensen har et bredt utvalg lyrikere som overgår de vi flittig leser på norsk. Jeg vil gjøre mitt lille bidrag til neste år, der jeg i starten av hver måned vil presentere en svensk poet med et dikt på svensk. Det kommer i tillegg til de andre diktene jeg presenterer, og vil være bare en ren bonus. Også for meg, som med det får et påskudd til å lese flere svenske dikt og sette meg litt bedre inn i litt flere svenske poeter.

Først hadde jeg tenkt å presentere fire svenske lyrikere nå i desember, men jeg så det ble for smått. Allerede med Vilhelm Ekelund var det for mange dikt å velge mellom, og det ble for mange lyrikere å velge bort. På norsk har vi ingen lyrikere i verdensformat, ingen som setter tonen og finner nye måter å skrive på. De beste av våre er tidlig ute med å skrive sånn de gjør ellers, tidlige med å ta etter. Vi har Wergeland og noen nasjonalromantikere, vi har Obstfelder, men så blir det nok helst for spesielt interesserte, dikt for nordmenn og for norske forhold. Svenskene har en mye rikere lyrikktradisjon, med betydelige representanter innen de fleste retninger, og i de fleste perioder. Det er rett og slett mange flere å velge mellom.

Jeg kommer til å prioritere første halvdel av 1900-tallet, modernismens gullalder. Der er de svenske dikterne jeg har brukt mest tid på så langt, Edith Södergan og Gunnar Ekelöf. Jeg vil nå se hvordan det vokste rundt dem, hvor de kan ha fått inspirasjonen fra, og hvem de påvirket. De fire jeg har tenkt å ta for meg er Vilhelm Ekelund, Gunnar Björling, Knut Vennberg og Erik Lindegren. Med det utelater jeg interessante poeter som Hagar Olsson, Edith Södergans nære venninne, og Elmer Diktonius, hennes venn. Det er flere også, som Pär Lagerkvist, den senere Bertil Malmberg, og mange andre.

Nå er det imidlertid Vilhelm Ekelund. Han er født i 1880, og døde i 1949. Den lyriske produksjonen hans er kort og intens, i årene mellom 1900 og 1906. Jeg kom bort i ham i arbeidet med Edith Södergran, den første virkelige modernisten i svensk litteratur. Ekelund er en forløper. Han har antydninger til frie vers, om enn han er klassisk skolert, og behersket de klassiske formene og motivene, og holdt seg til dem i det meste av hva han skrev. Ekelund var også tidlig borti symbolismen, og har noen impresjonistiske trekk i noen av diktene sine. Men stort sett skriver han tradisjonelt, nesten klassisk.

 Diktet jeg presenterer i dag falt jeg for selv. Jeg tror ikke det er av hans mest kjente, det er kort og ganske lite ambisiøst, 8 linjer, og ganske konsentrert i mening og i uttrykk. Men det er noe som tiltaler meg i dette med å dikte for ingen, å skrive for diktets egen del, og ikke la seg fange av tanken om at dette må bli lest og likt og brukt, – og betalt for, kan man legge til. Det siste var noe Ekelund selv var opptatt av. Han er tidlig ute med å være kritisk til markedskreftenes påvirking på litteraturen, ikke noe man til vanlig forbinder med tidlig 1900-tall, men absolutt noe å snakke om og tenke på i dag. Ekelund mente forfatterne og kunstnerne måtte søke seg bort fra markedet og ønsket om å selge bøkene og kunstverkene, bort fra ønske om å få kritikerros og hederlig omtale, men heller søke seg mot det kunstneriske idealet. Mot slutten av forfatterskapet sitt gikk dette så langt hos Ekelund, at han ikke lenger fikk gitt ut verkene sine, og måtte gi dem ut på eget forlag. Det var dog lenge etter at han hadde gitt seg som poet, og begynt å skrive annen form for litteratur.
Ekelund var i midten av 20-årene da han skrev dette diktet. Han debuterte som 20-åring, i 1900, med samlingen Vårbris, og avsluttet med Dithyramber i aftonglans, 26 år gammel, i 1906. Diktsamlingen Hafvets stjärna, som dagens dikt er hentet fra, er fra samme år, men altså både skrevet og utgitt noe tidligere. Ekelund oppgir selv et sted at nesten alle diktene i samlingen er fra høsten 1905, september til november, men forskningen gir ikke Ekelund helt rett i det. Manuskriptet ble sendt til forlaget 13. september, 1905, så mye er sikkert. Så Ekelund var omlag 24-25 år, da han skrev dette diktet, og mente seg altså ikke å dikte for noen, å være ensom med vinden, regnet og natten.

Jag diktar för ingen

Jag diktar för ingen
för vinden som vandrar,
för regnet som gråter,
min sång är som blåsten,
som mumlar och går
i höstnattens mörker
och talar med jorden
och natten och regnet.

Fra Hafvets stjärna, 1906.

Språk og ordforklaringer

Diktet skulle ikke by på utfordringer for noen som behersker noen av de skandinaviske språkene. Dette er veldig likt norsk, med för for «for», sång for «sang» og är for «er». Ordet blåsten er ikke så mye brukt på norsk, men er helt gangbar, både på bokmål og nynorsk, og sikkert i de fleste av dialektene. Det er «blåst», eller «sterk vind», eller noe som «blir blåst».

Så gjenfortalt blir diktet at dikteren ikke dikter for noen, «dikter for ingen», og så føler en tankestrek, og et linjeskift, noe som indikerer at tanken fortsetter, dikter for ingen, for vinden som vandrer og regnet som gråter. Sang er et ord som ofte blir brukt synonymt til dikt, opprinnelig er jo ordet lyrikk ment å være «sang til lyrespill», og her er altså sangen som vinden, den som mumler og går, i høstnattens mørke, og snakker med jorden, og natten og regnet. Det er ganske rett frem. Han dikter ikke for mennesker, han dikter som til naturen selv.

Kommentar til diktet

Det er ikke første gangen Vilhelm Ekelund har brukt dette motivet, om ikke å dikte for noen. Siste diktet i samlingen Elegier, fra 1903, begynner slik:

För ingen diktar jag. För ingen brinner,
I, mina vers, er dunkla lågas sus!
I ljufva stunden inget ögas ljus
för tanken, inget hjärtas mål jag finner.

För ingen diktar jeg er også tittelen på diktet, oppgitt i innholdsfortegnelsen i samlingen. Det diktet er imidlertid en sonett, med to firelinjede strofer til å begynne med, og to trelinjede til slutt. I strofene på tre linjer rimer de to første linjene, mens de siste linjene rimer med hverandre. Det er altså et komplisert rimmønster, og komplisert oppsett, en av de mest høytidelige lyriske formene. Det handler også om savnet etter noen å dikte til, og det kan virke mot slutten at det også skal komme en slik, i en fjern fremtid, når han ikke finnes, og ej ens min graf mer minnes, da slutter det slik:

O vet, till dig var alla dessa sånger!
O vet, till dig jag sorgsen många gånger
i kvällen kom att gråta vid ditt bröst.

Så det er noe ganske annet. I diktet Jag diktar for ingen er jo nettopp poenget at ingen trenger høre diktet. Det er et dikt som nærmest blir en del av naturen, dikteren og diktets plass er blant vinden og regnet, det er vinden som vandrer og regnet som gråter, det er ikke mennesker som gjør det, her. Og det er heller ikke noe ønske om at det skal være noe slikt menneske, verken nå eller en gang i fremtiden.

I dette diktet er det nok å mumle og gå, i høstnattens mørke, og snakke med jorden, og natten og regnet. Det er ganske uttrykksfullt. Høstnettene er det ikke lunt ute. Da er det ganske kaldt og surt. Den som er ute da, har det ensomt.

Diktet er også enkelt satt opp. Ingen rim. Frie vers. Ordene er sin egen kraft, meningen i dem er alt, og det er ikke noe kunstnerisk eller kunstferdig oppsett til å bære diktet og gjøre det til noe mer enn det det er. Sånn sett kan man si oppsettet av diktet i seg selv er en avvisning av alle ønsker om å gjøre noen til lags. Her er ikke noe behagelig rim, ikke noe man er vant med å lese, ikke sånn dikt skulle være på den tiden. Sånn sett kan man også si diktet För ingen diktar jeg, fra samlingen Elegier, er litt kokett, siden det helt åpenbart er diktet for noen, og dikteren virkelig har gjort seg flid med å lage et fint dikt etter alle kunstens regler, bokstavlig talt. Kort etter skriver han Jag diktar for ingen, og nå er det alvor. Nå er det en dikter som er beredt å gå hele veien, for å oppfylle sine kunstneriske idealer, og skrive diktene sånn som han selv mente de måtte være.

Søndag kveld

Samlingen Familielykke rakk jeg ikke å skrive ferdig før jeg begynte å poste den. Den begynte i hodet mitt, ute på tur med mitt kjære barn, vinteren og våren 2016, mens jeg ennå var i ferdrepermisjon. Jeg assosierer den med turområdene våre, området rundt Stokkalandsvannet og Stokkalandsfjellet. Så vokste barnet til, og ble litt mer aktivt, slik at jeg ikke fikk så mye tid til å gå og tenke og skrive meg dikt mens vi var ute på turene våre. Dette diktet her, er skrevet en augustkveld, i 2017. Familielykke er det, like så fullt.

Søndag kveld

Det mørkner i august

Jeg skulle ønske jeg hadde ordene
til å formulere rødvinen mot munnen
og stemningen.

Ved siden av meg – mitt barn
I stuen – min kone

Jeg er i dette
og utenfor dette
Tonen de snakker i
Sangen hun synger
Ordene mine

Det mørkner utenfor vinduet.
Som poet strekker jeg ikke til
Som menneske…

ES2017

 

Lykke

Dette er et litt spesielt dikt. Jeg kan ikke si noe annet, enn det. Eller, det kan jeg jo, jeg kan si mer. Jeg liker dette diktet godt, og jeg mener det passer til opplesning. Synd det ikke er opplesning på nettet. De som kjenner meg, får prøve å høre stemmen min, og hvordan jeg leser det.

Dikt

(Leses fort, leses sakte)

Lykke, Lykke, Lykke

Lykken er et tog som går forbi

når du er på vei til stasjonen.

 

Deva, Deva, Deva

Det var alt jeg ville si

om hele situasjonen.

Nr. 7

ES2011

Om vaaren, av Olaf Bull

I november skal jeg poste dikt av den norske dikteren Olaf Bull (1883 – 1933). Det er en av de største dikterne vi har hatt, om enn han vant bedre innpass hos dikterkolleger og kritikere, enn ellers i befolkningen. Folkekjær ble Olaf Bull aldri. Til det er diktene hans for dystre og for krevende, og handler ikke om de tingene folk flest liker å lese om når de først setter seg ned for å lese dikt. Mer innpass hos folket vinner dikterne som våger å begeistre, som skriver beruset om naturen, og som ikke stadig behøver minne seg selv og leseren om at alt vil ta slutt og dø en gang.

Jeg har allerede postet og kommentert Olaf Bulls to mest kjente dikt, Metope, fra samlingen med samme navn, den kom ut i 1927,  og Til dig, det første diktet i debutsamlingen Digte, som kom ut i 1909.

I arbeidet med å velge ut dikt å poste leste jeg på ny gjennom samleutgaven av Bulls dikt, utgitt på Gyldendal i serien Norges nasjonallitteratur i 30 bind. Der ser jeg at det er diktene i debutsamlingen som treffer meg best. Olaf Bull er da fremdeles ung, hans liv er ulevd, hans drømmer uprøvd. Han er 26 år, han har store ambisjoner med litteraturen, det er det eneste han vil leve av, og han har også det praktiske liv som skremmer ham. I denne samlingen finnes også de sterkeste diktene hans, om ikke i kvalitet, så i følelse. Det er bare å sammenligne Til dig med Metope. Kvaliteten i det siste er udiskutabel, men det er det første diktet som har den størse lidenskapen. Denne lidenskapen finnes det spor av i mange av diktene fra debutsamlingen.

Diktet jeg poster i dag er representativt. Det minner om Til dig, med det at det bruker noen av de samme virkemidlene, og har beslektet tema og motiv. Også her er det en kvinnehistorie, som i årstidene må være om våren, og det er et uttrykt ønske om at diktets sommer skal vare evig. Det er typiske tema og motiv hos Olaf Bull, dette. Olaf Bull har mange dikt som foregår om våren, og mange der målet er å gjøre varig en hendelse som er flyktig. Det er også dette det handler om i Metope, som kommer 16 år senere.

OM VAAREN

Eia, ja dét var vaaren! 
Den gurgler i hver en bæk -; 
min frakke i solen baaren 
praler i flæk ved flæk! 
Og flækkenes milde vrimmel 
yngler, blir altid fler – 
som stjerner i vaarens himmel 
jo mere én ser og ser!

Men venner, hvor havene vasker 
derude ved kaiens kav -! 
Træernes kroner pladsker 
i luftens lyse hav -! 
Mit ansigt gløder i feber 
og fødderne er som is, 
der op mot veiret jeg stræber 
og lugter Paradis! 

Bækkene bobler gustne 
langs strøgets sol-allé; 
lindene luder rustne 
ud af en blaa-vaad sne. 
Smaapiger paa høie hæle 
redder sig frem overalt 
paa øer af mager tæle 
til solbelyst asfalt. 

Og under de mørke kjoler 
sprat skjørtets vaarblaa bræm – 
ja, dét var de første violer 
som fløi af vinteren frem! 
Føddernes vevre tunger 
spiller mod grusets graa – 
min gud, hvor de deilige unger 
egentlig smukt kan gaa! 

Hver pigelig røst paa gaden 
slaar gjennem luften ud 
saa nære og klart, som kom den 
til mig med særskilt bud! 
Hvor inderlig nøie luften 
tar mærker af alt, som sker – 
den speiler jo lyden og duften 
af stemmer og vaarsød lér!

Mit blik er i sol begravet, 
og blæst om haaret slaar; – 
det er som en marsch mod havet, 
skjønt jeg mod landet gaar. 
Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

For nu maa de bleke sevjer 
stige bak trærnes bark 
fra herlige brønder og evjer 
dybt i den sværmende mark! 
Jeg ser den i træet paa tonen, 
den sagte, fyldende flom – 
naar saften er naadd til kronen 
blusser den ud, som blom! 

Men se, om jeg endnu kan finde, 
hvor helst i skog jeg gaar, 
paa alle de stumme kviste 
et eneste bladgrønt saar?! 
Det er, som de anende vender 
al lufts befrugtende slør 
i deilige, tomme hænder 
af vimrende eventyrklør!

O, du min veninde i smerte, 
min svaiende, myge vaar 
med livet under dit hjerte: 
alt hvad du vil, du faar! 
Du bærer jo livet i dig – 
som sommeren aldrig gjør – 
Aa kunde min stemning gi dig 
et digt, som aldrig dør!

fra Digte, 1909

Kommentar til språket

Diktet skal ikke være så altfor vanskelig å forstå for norskkyndige, spesielt når man er klar over at mange ord som den gang ble skrevet med ‘æ’, nå blir skrevet med ‘e’. En annen skriveregel som er endret er at lyden ‘å’ den gang ble skrevet ‘aa’, i dag er det altså ‘å’. Jeg har funnet frem til noen ord det kan være tvil om, og satt dem om til moderne norsk.

Baaren i strofe 1 ville vi i dag skrevet båret. Prale er «å briske seg», eller «å skryte». Flæk er «flekk».

Gustne i strofe 3 er flertall av gusten, som er å være» sykelig, gråblek eller gulblek», eller «falmet». Lind er løvtreet, og at linden luder kan jeg ikke skjønne annet enn må være at linden luter, altså bøyer seg fremover.

Bræm, eller «brem», i strofe 4 er «kant» (skjørtekanten).

Kommentar til diktet

Diktet består av 9 strofer, hver med 8 verselinjer.

Merk hvordan diktet formelig skyter ut i førstestrofen: Eia, ja dét var vaaren!

Strofe 6 har et rytmebrudd.

Dér skinner de stærke skoger 
og knaker i nyhørt lyd, 
og bækkenes blaa ploger 
skjærer sin muld med fryd.

Det er sistestrofen som er den vakreste. Jeg leser det med ungdommens temperament, Bull bryter liksom ut av den avmålte stil. Han er beruset av sin egen stemning, og ønsker at denne skal være nok til å få frem det diktet som gjør at minnet om denne kvinnen varer evig. Her er vi ved et av de klassiske temaene i dikterkunsten, det å bevare det som livet selv ikke vil bevare. I dette diktet, Om vaaren, gir Olaf Bull det et høyst levende uttrykk.

Borte! av Henrik Ibsen

Forrige uke gikk vi gjennom det nokså monumentale diktet Bergmanden, av Henrik Ibsen. I dag skal vi behandle et dikt som er atskillig lysere og lettere.

Det vil si, jeg har alltid lest det som et litt lyst og lett og ubekymret dikt. De første kommentarene har minnet meg på at diktet kan leses på andre måter, og at den tilsynelatende ubekymretheten i den enkle rytmen og bagatelliseringen over hun som er borte blir en kontrast til tyngden i følelsene hans om hun virkelig betydde noe for ham. Om det som kalles «en fæst kun» er år med levd liv, for eksempel, blir tolkningen en annen, selvfølgelig.

For så vidt behandler diktet et av de sentrallyriske temaene, alle tings forgjengelighet. Men det er så lyst og lett at det selvsagt ikke er noe særlig tyngde over det. Det er hvordan livet lett flyter forbi, og forsvinner etter hvert. Her er det en liten, munter fest som blir brukt til å illustrere det. Når festen er slutt, går alle til grinden. Så tar man farvel, og dette farvel blir tatt av vinden.

Her er det en viss videre betydning, av at minnene er så lette at vinden kan blåse vekk med dem. Kanskje kan vi også lese en viss oppløsning i ordet «rester», om enn man skal vokte seg for å bli for analytisk i et enkelt dikt som dette.

I strofe to blir tilstanden i huset beskrevet, etter at alle gjestene har gått. Igjen er det dette at noe har vært, men er ikke lenger. Huset er ikke forandret fra før festen begynte, men siden det var så mye støy og moro mens festen pågikk, er det tifold øde og stille nå som alt er slutt.

Så er det den nydelige, lille oppsummeringen i siste strofen. Det var bare en liten fest, hun var bare en liten gjest. Nå er det borte alt i hop.

Borte!

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, —
og nu er hun borte.

fra Digte, 1871

Kommentar til diktet

Rimmønsteret er a-b-a-b, og rytmemønsteret blir variert fra strofe til strofe. Ulikt i Bergmanden er det her ingen trykktunge utganger, utenom i siste strofen, det er lett og ledig alt i hop. Det er akkurat som det er vanskelig å holde noe fast i dette diktet.

Vi ser også den Ibsenske teknikken av å la ikke bare siste ordet rime, men de to siste (fest kun, gæst kun). Det har ofte en forfriskende effekt, på denne måten får han mange rim som ikke blir brukt så mange andre steder.

Det at siste strofen har trykktung utgang i første og tredje linje gjør at man stopper opp litt her. Det som følger vil bli tillagt litt større vekt. Natten den sorte er det som venter ham nå, og det er veldig passende rimet at det er i dette sorte den kvinnelige gjesten forsvinner inn i. Det er også passende at siste ord er borte. Diktet er også borte i det ordet blir uttalt.

Fra betong til gress

I fjor flyttet jeg fra Nordnes i Bergen til Ganddal i Sandnes. Jeg flyttet fra en kunstig, nyoppusset, flashy leilighet i en gammel arbeiderblokk i ekte betong til mitt gamle barndomshjem, forsiktig pusset på, men alltid med sjelen bevart. Jeg har terrasse og hage der jeg før hadde parkeringsplass, her er vann og fjell og terreng, der var Bergen sentrum. Det var en begivenhetsrik og betydningsfull flytting, og den var ledsaget av diktskriving som vil bli postet fredager dette året. Første diktet ut er: Fra betong til gress.

Fra betong til gress

I åtte år har jeg bodd i en blokk
satt opp som en kloss
for oss som skal bo der
nå er det nok
Jeg reiser hjem
til hage og trær
og blomster og gress
og himmelen vid
Du deilige tid!
Farvel til by og betong!
Bergen – so long!
Nå reiser jeg
til deg du hei!
Og Ganddal og Jæren
og gleden og meg.

Dikt 1, Fra Nordnes til Ganddal

ES2011,

Die Einsame, av Joseph Freiherr von Eichendorff

Et romantisk dikt av den tyske romantikeren Joseph Freiherr von Eichendorff (1788 – 1851) poster jeg i dag. Eichendorff er en av de største tyske romantikerne, både i produksjon og kvalitet, og siden ingen nasjon tok til seg romantikken som tyskerne, er diktene til Eichendorff nettopp hva man må lese, hvis romantikken er den perioden man liker best.

I romantikken ville dikterne bort fra den kjølige og strenge klassisismen, der enhver følelse skulle være underlagt tankens og formens strenge kontroll. Romantikerne var ikke så radikale at de ville bryte fullstendig med formene, men formen skulle aldri være hovedsaken. Det var følelsen som skulle uttrykkes.

Og den store følelsen er naturligvis kjærligheten. Den viktigste kjærligheten for romantikerne var til kvinnen, naturligvis, og til naturen, der naturen kanskje stod som enda viktigere enn kvinnen etter hvert. Det gjaldt i hvert fall når romantikken glir over i nasjonalromantikken, der kjærligheten til hjemlandets natur står høyere enn alt.

Denne store og vakre naturen kunne bare fullt ut sanses av den geniale dikter. Det er nesten litt som i hulelignelsen til Platon. Vanlige folk ser bare skyggen av hvor vakkert tingene virkelig er, mens diktergeniet ser tingene selv. Og det virkelige geniet evner til og med i inspirasjonens flamme å gi dette et uttrykk, slik at noe av dette aller vakreste kan overføres dem som ikke er i stand til å se det selv. Dette er med i min forståelse av romantikken, og mange av tekstene blir artige å lese i et slik lys.

Det store målet for romantikerne var å forene naturen og sjelen, slik at man gikk i ett med naturen, og alt sammen gikk opp i en høyere enhet. Eichendorff har mange dikt der han skriver om dette, Die Einsame er bare ett av dem.

Die Einsame

Wär’s dunkel, ich läg’ im Walde,
Im Walde rauscht’s so sacht,
Mit ihrem Sternenmantel
Bedeckt mich da die Nacht.

Da kommen die Bächlein gegangen,
ob ich schon schlafen tu?
Ich schlaf nicht, ich hör noch lang
Den Nachtigallen zu.

Wenn die Wipfel über mir schwanken,
Das klingt die ganze Nacht.
Das sind im Herzen die Gedanken,
Die singen, wenn niemand mehr wacht.

Min oversettelse

Die Einsame

Var det mørkt, og jeg lå i skogen,
I skogen bruser så sakte,
Med sin kappe av stjerner
Dekker natten meg.

Der kommer bekken,
om jeg fortsatt sover tu’?
Jeg sover ikke, jeg har allerede lenge
hørt på Nattergalene.

Når tretoppene over meg svinger,
Da klinger den ganske natt.
Da er til hjertene tankene,
Sangene, når ingen mer er våkne.

Kommentar til oversettelsen

Wär’s dunkel betyr noe sånt som «om det var mørkt», eller «om det hadde vært mørkt», det er en slags hypotetisk tid.

I strofe 2 er det en bekk som kommer og spør om den ensomme sover. Det gjør han ikke, han har lenge ligget og hørt på nattergalen. Jeg klarer ikke helt å finne ut av «tu» i ob ich schon schlafen tu. Er det noen som kan hjelpe meg her? Linje 3 og 4 i denne strofen er atskillig mer elegant på tysk, enn i norsk oversettelse.

Jeg har lenge vært glad i det tyske uttrykket die ganze Nacht, og synes tilsvarende kan brukes på norsk. Derfor «den ganske natt». En mer vanlig norsk uttrykksmåte er her «hele natten», men det klinger slett ikke så poetisk. I linje 3  er det dativ flertall, slik at det ikke er «i hjertene», men «til hjertene» naturens sang skal komme.

Kommentar til diktet

Dette er et romantisk dikt, der sjelen og naturen går sammen. Det er også den ensomme observatør som skildrer det. Vi ser også det mystiske i diktet, med at det er en slags tvil om dette har hendt eller ikke, om det er fantasi eller søvn.

A dream within a dream, av Edgar Allan Poe

Et kjent motiv fra en kjent poet denne søndagen. Amerikaneren Edgar Allan Poe er jo mest kjent for sine noveller og for sine små grøssere, men han var også en mer enn alminnelig habil poet. I diktet jeg presenterer i dag, behandler han den velkjente ideen om at livet bare er en drøm, og at man egentlig aldri kan vite ordentlig om man sover eller er våken, eller hvor den egentlige virkeligheten er. Men før jeg kommer til diktet, vil jeg si litt om forfatteren av det. Dette er livet til den legendariske Edgar Allan Poe.

Om forfatteren: Edgar Allan Poe (1809 – 1849)

Edgar Allan Poe hører til de diktere der livshistorien passer inn med diktningen. Han er grøsseren og uroens mester, og han levde også et urolig liv, der han hadde sine problemer. Hans biologiske foreldre var skuespillerne David Poe og Elisabeth Hopkins Poe fra Boston, Massachutes. Det er i nordstatene. Begge foreldrene døde svært tidlig, faren David i 1810, moren Elisabeth i 1811, begge altså mens unge Poe bare var et spebarn. Hans søsken gikk det også dårlig med, broren døde og søsteren ble gal. Edgar ble sendt som fosterbarn til John og Frances Allan i Richmond, Virginia. Det er i sørstatene. For øvrig er det herfra Edgar Allan Poe tar mellomnavnet sitt.

Om man leser litt kunstneriske og fantasifulle gener inn i skuespillerforeldrene, blir det en ordentlig kollisjon når lille Edgar møter fosterforeldrene sine. Dette var handelsfolk. Stefaren John Allan var en mer enn velstående handelsmann som tjente stort på å eksportere tobakk, biinntekter kom fra handel med hvete, klær og gravsteiner, og han eide som skikkelige sørstatsfolk flest selvfølgelig slaver. John Allan var av skotsk opprinnelse, og sammen med konen Frances var han medlem i The episcopal church. Dette er en slags anglikansk kirke i USA. I denne ble Edgar Allan Poe døpt. Kontrasten til skuespilleroppveksten han kunne fått i Boston er kolossal.

Som liten gutt ble Edgar Allan Poe i 1815 tatt med til England (via Skottland), der han gikk barneskolen i en forstad til London. I 1820 vendte den lille familien tilbake til USA, der Poe først forsøkte seg ved universitet i Virgina i 1825, siden i US army i Boston i 1827. Den første karrieren gikk i stå på grunn av spillegjeld, den andre karrieren endte også dårlig. Spillegjelden ødela helt et allerede dårlig forhold til fosterforeldrene, særlig til faren. Man må her forstå godeste John Allan, stesønn Edgar skriver og ber om mer penger til å finansiere utdannelsen, og så viser det seg at alt sammen går til gambling. Universitetet i Virginia hadde på godt amerikansk vis forbud mot gambling, i likhet med forbud mot alkohol, tobakk og litt mer overraskende – skytevåpen -, men forbudet ble på like godt amerikansk vis nokså oversett. Så lenge det var forbudt, var det greit at man drev med det likevel, så lenge det skjedde noenlunde i skjul og den offentlige moral ikke ble utfordret direkte. Det ble den da spillegjelden til Poe vokste seg så stor at den verken lot seg betale, eller skjule, og så ble Poe utvist fra universitetet i Virginia. Og avvist av fosterfaren.  

Det skal ikke stor forestillingskraft til for å skjønne hvilken fortvilet situasjon unge Poe var i etter dette. Han var forlatt av to sett med foreldre, og hadde misbrukt muligheten til å få seg en utdannelse. Han flyttet tilbake til fødebyen Boston, og skrev seg inn i det militæret med å lyve både på alderen og på navnet, noe måtte han jo ta seg til for livsoppholdet. Men poeten Poe hørte jo ikke hjemme der, og etter to av fem års tjeneste, ønsket han å forlate hæren før tiden. Han fikk lov på betingelse av at han forsonet seg med faren. Dette forholdet var nå på et slikt lavmål, at fosterfaren knapt brydde seg med å svare på brevene hans. Først da moren døde i 1829 ble det en ordning. Nå 20 år gamle Edgar Allan Poe hadde mislyktes både ved universitetet, og i hæren. Og han hadde fortsatt mesteparten av livet foran seg.

I løpet av perioden i militæret hadde han også gitt ut sin første diktsamling, Tamerlane and other poems. Tamerlane er det engelske, latiniserte navnet for Timur Lenk,  den mildt sagt beryktede tyrkisk-mongolske hærføreren som grunnla det timuridske riket med sentrum i Samarkand. Riket var grunnlagt på restene av det store mongolske imperium fra Djengis Khan, og Timur Lenk sies greit å ha overgått sine fryktede forfedre i grusomhet. Det var en passend person å velge for den senere grøsserkongen Poe. Utgivelsen ble for øvrig fullstendig mislykket, og en av de mest ubemerkede debutene i amerikansk litteraturs historie, som jeg så det så fint formulert et sted. Eller, rett skal være rett, de 50 utgavene som ble trykket opp for Edgar Allan Poes egen regning, gjør verket til et av de sjeldneste verkene i amerikansk litteraturhistorie. Det er dette som står her, i avsnitt 3.

Utover 1830-tallet hadde han større suksess med diktningen, han kunne i det minste leve noenlunde av den, og han ble selv redaktør i et slags tidsskrift i Richmond. Men de personlige problemene vedvarte, nå med alkoholisme og rusmidler, og noen fryktelige kvinnehistorier. Blant annet giftet han seg i 1836 med sin 13 år gamle kusine, Virginia Klemm. Hun var knapt blitt voksen før hun i 1842 sprengte et blodkar, og ble invalid til hun døde av tuberkolose fem år senere.

Det er kanskje ikke så rart at han med en slik bakgrunn henfalt til grøsse- og horrorsjangeren. Jeg har ikke lest fortellingene hans, og skal ikke uttale meg annet enn å gjenta at det er for disse han er aller mest kjent. Men han skrev altså også dikt. Og diktet jeg har valgt å presentere, er fra helt på slutten i Edgar Allan Poes korte liv. Han hadde da vært gjennom lange perioder varierende galskap, tiltakende alkoholisme og et selvmordsforsøk i 1848. Denne bakgrunnsinformasjonen gir den rette stemningen for lesningen av diktet.

Det heter A dream within a dream, og en nærlesning vil vise at det er ikke nettopp noen positive drømmer det her er snakk om. Selv om diktet har både rim og rytme og faste verselinjer, så er tankesettet og fortvilelsen i det, mer passende til nyromantikken eller modernismen som skal komme omlag 50 år senere, enn den mer brusende romantikken som rådet på midten av 1800-tallet da Edgar Allan Poe døde. 

 *

A Dream Within A Dream

Take this kiss upon the brow!
And, in parting from you now,
Thus much let me avow-
You are not wrong, who deem
That my days have been a dream;
Yet if hope has flown away
In a night, or in a day,
In a vision, or in none,
Is it therefore the less gone?
All that we see or seem
Is but a dream within a dream.

I stand amid the roar
Of a surf-tormented shore,
And I hold within my hand
Grains of the golden sand-
How few! yet how they creep
Through my fingers to the deep,
While I weep- while I weep!
O God! can I not grasp
Them with a tighter clasp?
O God! can I not save
One from the pitiless wave?
Is all that we see or seem
But a dream within a dream?
1849

Strand

Min oversettelse

Ta dette kyss på pannen!
Og, i det jeg skiller meg fra deg,
La meg åpent tilstå:
Du tar ikke feil som mener
At mine dager har vært en drøm;
Likevel hvis håp har flytt avsted
I en natt, eller i en dag,
I en visjon, eller i ingen,
Vil det derfor være mindre borte?
Alt det som vi ser eller synes
Er bare en drøm inni en drøm.

Jeg står midt i bruset
Av en surf-plaget kyst
Og jeg holder i min hånd
Korn av den gylne sand
Hvor få! men som de kryper!
Gjennom fingrene til dypet
Mens jeg gråter - mens jeg gråter!
Å Gud! kan jeg ikke gripe
Dem med et fastere favntak
Å Gud! kan jeg ikke bevare
En fra den nådeløse bølge
Er alt det vi ser eller synes
Bare en drømm inni en drøm?
 
Min gjendiktning til norsk
En drøm inni en drøm

 
Ta mitt kyss på pannen, nå

Og, i det vi skilles må

Skal du min tilståelse få.

Du tar ikke feil i din dom, så døm

At livet er ikke mer enn en drøm

Men hvis håpet er seilt av sted

En natt, en dag, hvem vet vel det

I en visjon, eller ingen

Er det da den forsvunnede tingen?

Alt vi ser og synes i livets strøm

Er bare en drøm inni en drøm

 

Jeg står midt i bruset

Av bølgene, kruset

Og jeg holder i min hånd

Gyllen sand, se sånn

Så få! men som de kan krype

Gjennom fingrene mine til dypet

Mens jeg gråter må du begripe!

Å Gud, kan jeg ikke gripe en dag

med et mye fastere tak

Å Gud! Kan jeg ikke spare

Én fra bølgene bare?

Er alt hva vi synes og ser i livets strøm

Bare en drøm inni en drøm?
 
Kommentar til oversettelsen

Diktet byr ikke på noen spesielle problemer i oversettelsen, og moderat engelskkyndige vil greit kunne lese diktet i original. Brow betyr først og fremst «bryn», men på norsk sier vi aldri at vi skal kysse noen på brynene, og det går greit å velge pannen i stedet. Engelskmennene sier da også sjelden at de skal kysse noen «on the forehead». Med parting står valget mellom å oversette med «avskjed», «atskillelse» eller «oppbrudd». Avow er «erklære åpent», «tilstå» og «vedkjenne seg». Jeg stokker litt om på rekkefølgen av ordene, for å få klar og fin mening på norsk. Linje 6-9 er greie å forstå i originalen, men linje 9 er vanskelig å få oversatt ordentlig til norsk. Det er bruken av engelsk the som blir umulig, «den mindre borte» er noe annet enn the less gone, og ved å omskrive for eksempel med «den som er mindre borte», synes jeg det blir nokså klumpete. Jeg omskriver lett, og mister litt mening på veien.

«Bruset» er selvfølgelig ikke noen fullgod oversettelse av roar, som i alle fall jeg også assosierer med løvebrøl og rumling og brumling, men jeg velger den oversettelsen som passer best til det kysten gjør i linje 2. Både engelsk grasp og norsk «gripe» har en overført betydning av å begripe med forstanden, som det konkrete å gripe (sandkornene) med hendene. Clasp oversettes i blå ordbok fra kunnskapsforlaget med «hekte, spenne; omfavnelse; fangtak; hekte; folde (hendene); holde fast; omfavne». Det gjelder å få med sidebetydningen av å kunne holde fast også med forstanden. Det engelske ordet save som ligner på safe = trygg, gjør seg mye bedre enn det tilsvarende norske redde, med stamme av «redd». «Frelse» går heller ikke å oversette med, for det er ikke religiøs frelse det er snakk om her. Jeg velger «bevare», selv om det langtfra er fullgodt.  Meningen i denne bønnen, er om det ikke er mulig å gjemme unna en, få berget et eneste av disse sandkornene, som den nådeløse bølge nå er i ferd med å sluke opp. Det engelske save passer perfekt, tilsvarende på norsk finnes ikke.

Gjendiktningen strekker selvfølgelig betydningen enda litt lenger, og kutter enda litt mer. Men her er i det minste rimene bevart, på bekostning av rytmen og noen steder også på bekostning av meningen.

Kommentar til diktet

Det er et velkjent motiv helt tilbake til oldtiden at man egentlig ikke kan vite om det er når man sover, eller er våken, at man egentlig drømmer. Den kinesiske vismannen Lao tse skriver at han en gang drømte at han var en sommerfugl, og stiller så spørsmålet, hvordan kan han vite at han ikke er en sommerfugl som drømmer at han er et menneske? Edgar Allan Poe legger inn enda et ekstra lag, slik at vi ikke bare lever i en drøm, men en drøm innenfor en annen drøm. Det er derfor god avstand til alt virkelig, og håndfast. Det er et fortvilet dikt, dette er virkelig horror, dette er redselen for selve eksistensen.

De enkle rimene og nesten litt muntre rytmen står i en merkelig kontrast til diktets forferdelige innhold. Det eneste faste punkt i diktet er i starten, med kysset på pannen før avskjeden. Her i de tre første linjene er rytmen spesielt lett og grei. Avskjedshilsenen til det lyriske jeg’et, som nå skal reise et sted, er at den han tar avskjed med, ikke tar feil, når denne mener livet til jeg’et har vært en drøm. Spørsmålet om håpet nå er vekk blir her noe selvsagt, det er selvfølgelig borte, det har flytt avsted, og om det var om natten eller dagen, en visjon eller ikke, det spiller ingen rolle, for det er like fullt borte. For alt hva vi ser i denne verdenen, er ikke mer enn en drøm, og til og med en drøm inne i en annen drøm.

Men det er ikke første strofe som er den aller mest fortvilte her. Det er i den andre det eksistensielle angstskriket virkelig lar seg høre. Her står jeg’et på en strand, brenningen fra bølgene gir suset og bruset han hører, eller brølet av virkeligheten. Han holder i hånden gyllen sand, gylne sandkorn, det er få av dem, men likevel renner de gjennom hånden hans uten at han kan hindre det. Assosisajonene er mange. Vi har timeglasset, der sanden renner ut, i overført betydning livsløpet, der tiden renner ut. Det engelske ordet creep er ypperlig i denne sammenhengen, lydelig skjærer det i ørene med den skarpe ee-lyden, a creep er også et kryp, og vi får ekle assosiasjoner om ekle kryp som kryper rundt omkring, og han kan ikke hindre det. Sandkornene kryper aktivt gjennom fingrene hans, og han kan ingenting gjøre for å hindre det. While I weep – while I weep er uhyggelig kraftfullt, gjentatt to ganger, den voksne mannen ser livet renne ut mellom fingrene sine, og kan ingenting annet gjøre enn å gråte over det. Det er et forferdelig virkningsfullt bilde.

Han påkaller Gud, en Gud han ikke akkurat ser ut til å ha noe håp om kan bidra med redning, det er slik jeg leser diktet en ikke-troendes bønn til Gud som et siste desperat forsøk i den aller mest fortvilte situasjon. Han ber om et fastere favntak, han ber om å få kunne gripe disse sandkornene fastere. Med alt det disse sandkornene kan bety, blir det en meget sterk mening her. Det kan være at han vil stanse tiden som renner fra ham, det kan være han ønsker forstandsmessig styrke til å begripe hva som foregår her, hva livet er for noe, hva det er for noe han vet han bør holde, men ikke klarer. Jeg tror også vi kan lese sandkornene som mennesker, det ene kornet etter det andre renner ut, og blir tatt av bølgene.

En slik tolkning passer fint til neste to linjer, der han på ny henvender seg til Gud i et vokativt utrop, og spør om han ikke kan berge en eneste en av disse sandkornene. Det kan jo være at han mener et eneste menneske, og at dette mennesket er ham selv. Det kan også være at han bare vil ha kontroll på noe som helst, et eneste lite håndfast sandkorn å orientere seg etter.

Konklusjonen som i første strofe ble fremsatt rolig og greit, alt er bare en drøm inne i en annen drøm, blir nå satt frem helt fortvilet. Er virkelig alt som vi ser og synes vi ser, bare en drøm inni en drøm? Finnes det virkelig ingenting?

Når man ikke kan svare ubetinget jo på et slikt spørsmål, er det klart man kan bli litt sinnsforvirret. Edgar Allan Poe kunne ikke det, og belønningen ved det er det vi som får, ved å kunne lese mesterlig poesi med virkemidler, motiver og tankeinnhold flere tiår forut for sin tid. Straffen tok han selv, ved å leve et liv i angst, depresjon og rusmidler.

Vi ere en nasjon vi med, av Henrik Wergeland

Det er mai måned, en måned som skal kalle litt på nasjonalfølelsen her i Norge. Det er måneden vi har 17. mai med grunnlov og selvstendighet fra Danmark, frigjøringen fra tyskerne fikk vi 8. mai, og mai måned er jo vakker i Norge, som den er det i alle andre land. Men når nasjonalfølelsen først er kalt på, kan man godt mene at mai måned er vakrere i Norge enn i noe annet land.

I våre dager er nasjonalfølelse i likhet med de fleste store følelser noe som best blir behandlet med litt ironisk distanse, i alle fall i opplyste kretser, man skal liksom komme med noen forbehold om man uttrykker glede og stolthet over Norge, nasjonen og det norske. Bare uttrykket «Stolthet over nasjonen», det høres ikke helt bra ut, det er nesten som nasjonalfølelsen har blitt noe truende.

Henrik Wergleand (1808-1845) levde en tid da en slik distanse ikke var nødvendig. Tvert i mot lå tidens krav i at man skulle elske landet sitt, og dyrke ferelandsstoltheten. Man skulle bygge opp en nasjonalfølelse.

Mot denne bakgrunn er det følgende dikt er skrevet.

 

Vi ere en nasjon vi med

Vi ere en nasjon vi med,
 vi små en alen lange,
 et fedreland vi frydes ved,
 og vi, vi ere mange.
 Vårt hjerte vet, vårt øye ser
 hvor godt og vakkert Norge er,
 vår tunge kan en sang blant fler
 av Norges æres-sange.

 Mer grønt er gresset ingensteds,
 mer fullt av blomster vevet
 enn i det land hvor jeg tilfreds
 med far og mor har levet.
 Jeg vil det elske til min død,
 ei bytte det hvor jeg er fødd,
 om man et paradis meg bød
 av palmer oversvevet.