Smelte en sten

Min datter er så vakker at jeg har ingen måte å uttrykke det på. Ordene mine har ingen sjanse mot den skjønnhet hun utstråler i virkeligheten, den forundrer meg hver gang jeg ser henne. Så jeg kan skrive hva jeg vil, så sterkt jeg vil, det blir aldri i nærheten likevel. Derfor kan jeg også leke litt med ordene, og med diktskrivingen. På rappen laget jeg en ny versjon av dette diktet, Smelte en sten, der forandringene er kosmetiske, men en høytidelig analyse kan være fullt av stort alvor. For eksempel er det innslag av rim i den første versjonen, enderim med at pen rimer på sten,  og nytt rim med deg – meg, og til slutt vekk – flekk. I den andre versjonen er det bokstavrim, alliterasjon, med at søtsmeltestein alle begynner på s, og gir en sammenheng mellom de tre ordene, en sammenheng som også gjelder semantisk. Videre er søt et annet ord enn pen, kanskje er det også en viss forskjell om det er søthet eller penhet som smelter stenen, eller steinen. Ordet stein er lydlig annerledes enn sten, med diftong, og ikke regnet for å være så pent. litt mer sånn vi snakker, litt mer uhøytidelig. Jeg fikk nesten lyst til å skifte ut -e med -a i smelte, også, altså smelta, slik vi ville sagt det her i Rogaland. Hadde jeg lest det opp, hadde jeg garantert sagt smelta, i denne versjonen, smelta en stein, kanskje til og med smelta ein stein. Diftongen går igjen i degmeg, eller deimei, som det blir sagt, og lager en forbindelse der også. Diftongen blir imidlertid ikke brukt mer i diktet, det er bare i første del den spiller noen rolle. Midtstrofen, eller de to linjene i midten, er kanskje litt lettere å forstå i versjon to, der er det skrevet enklere ut, mer rett frem. I første versjon, originalversjonen, om man vil, må man kanskje lese et par ganger for å se at det går opp grammatisk, og at meningen egentlig er klar. Det er om den lyriske jeg-personen, jeg-et i diktet, står foran diktets deg (som i virkeligheten er Irina, min datter), så skal ikke diktets deg (altså hun) bli forundret om diktets jeg smelter vekk, slik en stein ville gjort.

Sånn kan man skrive i det vide og det brede. Eller bare la diktene stå som de er.

Smelte en sten

Irina
Du er så pen
At du kan smelte en sten

Så står jeg for deg
Når du smiler til meg

Bli ikke da forundret
Om jeg smelter vekk
Og etterlater meg
Ingenting annet
Enn en våt flekk

Nr. 6

Versjon 2

Smelte en stein (alternativ)

Irina
Du er så søt
At du kan smelte en stein

Så om jeg står foran deg
Og du smiler til meg

Bli ikke forundret
Om jeg da smelter vekk
Og fra meg er igjen
Kun
en våt flekk
Nr. 6

En pause (i all evighet)

I natt sovnet vi som vanlig alle tre sammen, kona, barnet og jeg. Vi er ikke så nøye på det, ikke som det var da jeg selv vokste opp, og vi barna måtte ligge i egen seng, om det ikke var noe spesielt. Med vårt barn er det alltid noe spesielt. Jeg har så intenst lyst til å ta vare på øyeblikkene med henne, at de skal vare for alltid. Uansett hvor lange dager jeg har hatt på jobb og hvor sliten jeg måtte være, er det barnet med meg, og ut, eller å leke. Jeg vil ikke miste et sekund.

 

En pause (i all evighet)

Er det noen som husker ordet

en kassett?

 

Det fantes en knapp

pause

 

.

 

Det gikk an å stoppe

bildet dirret

lyden.

 

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

et dirrende pausende

i evighet.

ES2016

Helt nye dikt

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Slutten kunne også vært slik:

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

en dirrende pause

i evighet.

Barnet og lokomotivet

Tidlig i vår dette året var vi i Kiev, min familie og jeg. Lille Irina gikk i sitt andre år, og lærte etter hvert språk i en fei. Det var en verden som åpnet seg for henne, ting, og navn på ting. Vi kunne glede henne enormt med å kjøpe små plastleker til henne. Billige greier, like spennende og interessant som alt annet hun fikk i hendene. Blant de tingene som gledet henne mest, og som vi hadde med ut hver dag, var et lite lekelokomotiv. I plast. Vi kjøpte to stykker, for en stund fant vi ikke det ene. Det jeg husker best var brunt, og med gule hjul og litt annet gult på. Det jeg skriver om i diktet var gult og oransje, det stemmer, vi hadde et i oransje og gult også. Jeg tror kanskje det gikk an å trykke på pipen lengst foran, det var et damplokomotiv, og så beveget det seg. Lille Irina var ikke så opptatt av det. Som oftest lekte hun med det i sanden, i sandkassen, og der virket ikke bevegelsen uansett. Kunne ikke bry henne mindre.

 

Barnet og lokomotivet

 

Jeg ser på mitt barn

Som leker

Med et lokomotiv

Vi har kjøpt henne.

Gult og oransje

Av plast

Kunne ikke bry henne mindre

 

Toget

Sier hun

*

Min datter

Er sitt eget språk

Sitt eget liv

Sin egen verden

Lokomotiv

Nr. 4

ES2016

Mirakel

Ordet «mirake6″l kommer av det latinske mirari, «å undre seg». I følge ordboken betegner ordet en overnaturlig eller uforståelig hendelse, altså et under. Å få vårt første barn som vi gjorde i 2014 var ikke noe overnaturlig, det var tvert i mot veldig naturlig. Men det var likevel helt uforståelig, og for vår del et virkelig under – eller mirakel.

Mirakel

Dette år har et mirakel

To armer

To ben

I en krøll

Levende øyne

Levende munn

Mirakelet

Er hun

 

Nr. 2

ES2014

Irina i stolen og livet

Dette diktet er skrevet etter det er postet, og etter samlingen det hører til skulle være ferdig. Sånn blir det av og til, man har da annet å gjøre i livet enn å skrive dikt.

 

Og så står hun i stolen

Og så står hun i stolen

Med hele seg

Inn fra vinduet skinner solen

Og i mitt indre så skinner jeg.

 

Det er slik en glede i å leve

I stolen med begge bein

Så skinnende til stede

Som om alt var til for meg.

 

Så smiler hun ned av stolen

Og kommer bort til meg

Nå, far, trenger du ikke skrive

Nå skal jeg vise deg livet

Og så legger jeg fra meg teksten

Og så legger vi i vei

Hei!

 

Dikt til Irina, Nr. 11 (19. februar, 2016)

ES2016

Til henne

I dag er det ett år siden vår første datter, Irina ble født. Det var en torsdag, vi var uvant med dette her, men vi reiste inn til sykehuset og fødte barnet i løpet av en time. Det var en helt enorm opplevelse, og jeg har bare seilt videre i den siden. Dette er dikt nummer 9 i samlingen jeg har skrevet til barnet. Som de fleste andre diktene i samlingen handler det om at nå er alt forandret, det er større rikdom i verden og livene våre, alt vi gjør har fått mer mening, det er en større glede i alt, og den gleden – er henne.

 

Til henne

Alt jeg gjør

det jeg gjør jeg for henne

når jeg vanner blomster

er det hun som blomstrer

 

Jeg våkner hver dag

og er glad for du lever

noen ganger våkner jeg

ekstra om natten

 

Selv ugresset blir vakrere når du finnes

Selv vanlige setninger skinner

Jeg kan skrive og gjøre hva jeg vil

Det blir gull og lykke fordi du

er til.

 

Nr. 9

 

ES2015-16 (skrevet ferdig 28. februar, 2016)