En pause (i all evighet)

I natt sovnet vi som vanlig alle tre sammen, kona, barnet og jeg. Vi er ikke så nøye på det, ikke som det var da jeg selv vokste opp, og vi barna måtte ligge i egen seng, om det ikke var noe spesielt. Med vårt barn er det alltid noe spesielt. Jeg har så intenst lyst til å ta vare på øyeblikkene med henne, at de skal vare for alltid. Uansett hvor lange dager jeg har hatt på jobb og hvor sliten jeg måtte være, er det barnet med meg, og ut, eller å leke. Jeg vil ikke miste et sekund.

 

En pause (i all evighet)

Er det noen som husker ordet

en kassett?

 

Det fantes en knapp

pause

 

.

 

Det gikk an å stoppe

bildet dirret

lyden.

 

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

et dirrende pausende

i evighet.

ES2016

Helt nye dikt

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Slutten kunne også vært slik:

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

en dirrende pause

i evighet.

Oppnå, av Helge Torvund

I dag skal jeg bryte ut av det meste og poste et helt nytt dikt av Helge Torvund. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, og lokalavisene i Rogaland er fulle av stoff, siden Torvund er Jærbu fra Hå kommune, og det er sjelden det kommer poeter derfra. Til gjengjeld er de som kommer, gjerne gode.

Jeg har laget meg noen selvpålagte regler, her på bloggen. Jeg forsøker å respektere opphavsrettigheter, poster sjelden dikt fra etter andre verdenskrig, og enda sjeldnere fra forfattere i live. Det er kun i bloggens første år det har skjedd, med Hilde Myklebust og Bob Dylan, og to poster som skiller seg helt ut fra alt annet. Det var før bloggen hadde funnet sin form.

Nå som jeg er på etterskudd forsøker jeg å ta meg selv ved å poste dikt bakover i tid, en post til dagen, de gangene jeg husker det og har anledning. På søndager er det dikt fra verdenslitteraturen, der jeg slapp en gang i 2014, et år jeg skulle ha russiske dikt som spesiale. Jeg håper ennå å få fylt det opp. Det tar mye lenger tid lage poster der jeg kommenterer andres dikt, enn der jeg poster mine egne, de siste er jo i praksis allerede skrevet. Og tid har jeg lite av om dagen, som småbarnsfar, og med hverdagen fylt opp av andre ting.

Egentlig hadde jeg tenkt å starte året med brask og bram, poste Norges skål, eller Norge, kjempers fødeland, som det også er kjent som, av Johan Nordahl Brun, men så kom jeg altså over disse diktene til Helge Torvund, og bryter med det meste, som jeg srev først i innledningen.

Jeg er ikke godt bevandret i nye norske dikt, følger ikke helt med i den nye litteraturen, og enda mindre i forskningen om den. Torvund ble jeg tipset om av en venninne for noen år siden, hun var også fra Jæren. Jeg sjekket ham opp da, men ble ikke direkte grepet. Jeg er heller ikke så altfor begeistret for den nye litteraturen, jeg er en mann for det utvidede 1800-tallet, fra opplysningstiden til verdenskrigene. Jeg liker sterke følelser i dikt, og i vår tid er det mer spøk og lek og eksperimentering, enn de sterke følelsene, synes jeg. Alvoret blir også så enormt alvorstungt, for de som skriver alvorlig. Det blir en verden jeg ikke kjenner meg igjen i, selv om jeg også lever i den.

Så kom jeg altså over Torvund på ny, i forbindelse med utgivelsen av den nye boka hans. De postet et flott dikt av ham i Jærbladet, Du kom med roser, et veldig konkret dikt, som jeg liker, tilsynelatende enkelt, som jeg også liker, med forbindelse fra første til siste strofe gjennom diktets eneste rim (Du kom med roser/slik kan skje (…) Du kom med roser/og det vart fred), og i mellom ikke stort mer enn at en du-person snittet rosene, og satte dem i en vase, «djuprøde/mot mørke, grøne blad». Treffsikre ord, enkle, og i denne sammenehengen, lyriske. Jeg tenkte å poste dette diktet, til jeg kom over et enda bedre dikt på Torvunds Twitter-konto.

Det ble i intervjuet nevnt at han hadde 15000 følgere der, hvorpå han svarte kledelig: «Heilt ubegripeleg – eg veit ikkje kva eg gjer rett».

Antagelig har han noen tanker om det, for både Twitter-kontoen og Facebook-kontoen er svært gjennomarbeidet og fin, en ro og verdighet og lun humor man sjelden finner på de hektiske nettsidene der. Jeg likte det, jeg er også en følger. På Twitter har han den nydelige beskrivelsen på profilen sin: Mind the gap between your meaning and the world.

Diktet jeg poster i dag ble opprinnelig postet i Dagbladet. Det var Torvund selv som fotograferte diktet i Dagbladet, og la det ut på Twitter. Det hører til i den store samlingen «Alt brenner», som skal være ute til salgs, nå.

Om dette diktet er ikke jeg den rette til å sette det i noen kontekst, plassere det i noen tradisjon, forklare hvordan det passer i Torvunds forfatterskap eller hvordan Torvunds forfatterskap passer inn blant andre forfatter fra samme tid, som er vår egen. Jeg leser ham kun for meg selv, og kan si hva jeg får ut av det. Kanskje kan jeg med det også åpne lesingen for andre, og få vist at dikt fremdeles kan være relevant i vår tid, tross alle andre måter vi har for inntrykk og uttrykk nå om dagen, og hvor lett det er å lage bilder og film av alt. Kanskje har ordene fremdeles en hensikt, også når de blir gjort langsomme, og plassert i et dikt.

Torvund er forresten sin egen beste ambassadør i akkurat det. Han gjør en utmerket jobb i å gjøre seg selv og diktene relevante og interessante, gjennom opptredenen i tradisjonelle medier og i sosiale medier, han svarer godt for seg, det er ikke noe tull med ham. Han er heller ikke så påtrengende og masete som kjendisene ser ut til å måtte være nå for tiden.

Ja, jeg vil også si at noe av det jeg likte med Torvund er hvordan han makter å gi oss en pause i alt maset og all støyen. Han gir litt ettertanke på Twitter, litt ro på Facebook, har har noen ord du kan ta med deg på turen din, ut i naturen, jærstrendene, eller ord som stimulerer deg til å ta turen ut dit, og bli din egen poet. Diktet «Oppnå» leser jeg på denne måten, det er nesten en «anti-tittel», det er nettopp å ikke oppnå noe, som er hensikten. Å gjøre noe for sin egen del, å gå ut på stranden for å være der, å oppnå å ikke bry seg om å oppnå noe, og med det se den egentlige verdien i tingene.

 

Oppnå

Ein dag gjekk gjennom meg

Både den og eg var gjennomsiktige

 

Stranda eg såg frå vinduet ved baren

og isen i glaset som klinka blankt.

 

Eg lærer av smil og lått

Eg lærer av mine hender som er

så usikre.

 

I dag er dagen meg og eg er

eit glimt av lys der ute over måkene.

 

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko

forstår eg alle tings verdi.

fra Alt brenner, 2016.

Irina, jærstrand

Kommentar til diktet

Jeg er ikke så god til å lese dikt som dette. Jeg får ikke noen umiddelbar mening i starten, med dagen som gikk gjennom meg, og hva det betyr at den og dikter-jeg’et var «gjennomsiktige». Jeg liker ikke å tenke og spekulere i hva det mon kan bety, hva det er jeg ikke forstår. Det blir for mye av en gjettelek, for min del. Glass og luft er gjennomsiktige materialer, hvordan dagen og jeg kan være det, vil ikke jeg være den som forklarer. En gjennomsiktig t-skjorte skjuler ikke det som er bak, man ser rett gjennom. Alt ligger åpent.

For min del er det heller ikke så viktig å finne ut nøyaktig hva dette her betyr. For meg er det viktige i diktet å bygge opp en stemning om gjør at sluttlinjene får full effekt. Andre strofe er på ny litt sånn mystisk og merkelig, om en strand sett fra baren, i direkte eller overført betydning, og «isen i glaset som klinka blankt». Det er en nydelig klang i sistelinjen der, verbet «klinka» er spenstig og treffende, men heller ikke her vil jeg ut på noen tolkningsgalei om hva dette skal bety. Kanskje er det et poeng at tre av substantivene og det ene adjektivet er gjennomsiktig, som «dagen» og «jeg» var i strofe 1. «Is», «vindu» og «glass» kan vi se gjennom, slik også noe som er «blankt» kanskje også kan assosiseres med noe gjennomsiktig, blank is og blankt glass er i hvert fall mer gjennomsiktig enn is og glass som ikke er det. Det gjør i hvert fall at strofe 1 og 2 hekter seg litt sammen, at strofe 2 henter opp motiv fra den første.

Tredje strofe er midtstrofen, og den eneste strofen med tre linjer. Det er også strofen som har gjenkjennelige, klassise lyriske virkemidler, gjentakelse og linjebrudd, og det er også en strofe som er direkte og lett å forstå. Den er skrevet i standard norsk setningsoppbygning, Subjekt – Verbal – Objekt (eller preposisjonsuttrykk, om man vil, i dette tilfellet), i alle de andre strofene er setningsoppbygningen vanskeligere. Dikterjeg’et lærer av smil og latter, og av sine egne, usikre hender. Med ord som «smil» og «latter» er det vanskelig å tenke seg noe dystert og trist, «usikre hender» er veldig menneskelig».

Så kommer fjerdestrofen, den mest uforståelige av dem alle, i hvert fall for min del. «Dagen er meg», og «jeg er et glimt av lys der ute over måkene». Særlig det siste der er vanskelig, mens jeg godt kan gå med på at dikteren føler seg i ett med dagen han står og iaktar i. Det er som det skal være. Men hva lyset over måkene er, går over hodet på meg, uten at jeg lar meg plages av det. For oss vestlinger som er vant med måker er det en skrikefugl, en av de minst poetiske av dem alle, så det kan være fuglen er valgt som en hverdagslig kontrast til det ellers litt høytravende glimtet av lys. Kanskje har vi også på ny å gjøre med iaktageren som har vanskelig for å orientere seg, som står i en verden han ikke helt skjønner. For meg gir det mening, men jeg skal ikke gå god for at det var denne meningen Torvund forsøkte å uttrykke. Kanskje har vi også i strofe 4 å gjøre med en ny dag, til forskjell fra den gjennomsiktige i førstestrofen. Kanskje har dikterjeg’et med en ny dag også kommet til en ny innsikt. Det er den som glimter over måkene, og den vi ser i sistestrofen.

Men nå skal jeg ikke tolke meg inn i det kjedelige. Midt mens vi står der og lurer på hva i all verden det er for noe, hva det er med dette diktet, som virker så gjennomarbeidet, men samtidig så ugjennomtrengelig, så kommer de to avslutningslinjene og bringer klarhet over det hele. Eller, kanskje er klarhet et for sterkt ord, det uforståelige i diktet og i verden forblir uforståelig, men det er en konklusjon og erkjennelse det går an å forholde seg til, og leve med. Det er noe så godt og gammeldags som et budskap, en dikter som vil formidle en livsvisdom til sin leser, slik det var i en tid vi ellers har beveget oss bort fra.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko

forstår eg alle tings verdi.

Den visdommen er verdt å ta med seg. Mange har prøvd å si det samme, på andre måter, her står det klart og reint. Jeg må skrive det med jærsk diftong, reint. Jaget om å hele tiden oppnå noe, om å hele tiden gjøre noe for å få til noe annet, det gjør at tingene i seg selv mister sin verdi. Når naturen blir til for at man skal fotografere seg selv i den, og legge det ut på sosiale medier for å få respons og oppmerksomhet. Jeg skal ikke gå i fellen og ytterligere skitne til Torvunds klare budskap med ytterligere forklaringer. Diktet har en moral, et slags budskap, uten å være påtrengende. Det er dikterjeg’et som har konklusjonen, leseren står fritt til å komme med sin egen. Denne leseren er enig med dikteren.

Her er diktet som Torvund postet det selv, på Twitter-kontoen sin.

 

Jul i fremmed land

Denne julen er jeg for første gang i utlandet. Og det er jeg i Kiev, i Ukraina, et land som ikke feirer jul som oss. De har den ikke en gang på samme dag. Den ortodokse kirke følger den julianske kalender, og får julen – 24 desember – på det som for oss er 6 januar. Da har jeg reist hjem igjen. Så det blir et år helt uten jul i år. Om det skriver jeg et dikt.

Jul uten jul

Så sier sangen
At engler daler ned i skjul
Det er jul
Det er jul
Det er jul

Og utenfor vinduet er trafikk
Ikke et julelys er tent
Omtrent
Fred på jord og fryd på jord
Ser ikke ut til å virke helt
Der disse folkene bor

De ser ut til å klare seg uten jul
De ser ikke ut til å bry seg
Om at englene daler ned i skjul
De ser ut til å ha en annen sang
Som om det var god jul
En annen gang.

Jeg drikker mitt glass til bunns
Det er god jul
I fremmed land.

ES2013

DSC_0359

Oktoberdikt

Det er oktober, høstferie og fint vær. Dagen er tilbrakt på terrassen, i kortbukse, som var det sommer.
Å velge seg april er enkelt, mai er den skjønne milde som kommer, det er å velge seg en av høstmånedene som teller. Jeg har allerede skrevet et Septemberdikt og – et veldig kort – desemberdikt. Jeg har snev av synestesi, og oktober er som april for meg en blå måned (april er mørkere blå, oktober lysere). Her er oktoberdiktet.

Oktoberdikt

Det er en glede å være til

Naturen er full av smil

Jorden snurrer rundt og rundt

og tipper over

mot oktober

Dagene og nettene

er omtrent like lange

Og bladene og regnbuen

har omtrent samme farge

Det er sol og regn

om hverandre.

Jeg har laget meg en kopp te

Jeg har så lyst til å være med

I alt hva naturen steller i stand

Det er oktober over det ganske land

Og naturen smiler seg i søvn

Snart hviler alt som før var grønt

Og sommeren går over

i oktober

Det er deilig å være til

Smil!

ES2013

Bildet er tatt oktober, 2011, med FujiFinepix100.

Bildet er tatt oktober, 2011, med FujiFinepix100.

Snø i april

I dag snødde det her på Ganddal. Trærne står som har de ikke skjønt hva årstid vi er inne i. Gresset er brunt på Jæren. Om natten er det frost. Hvor er golfstrømmen når man trenger den? Hvor er alle varme strømmer hen? Jeg roper fra hjertet: kom hjem, kom frem!

Dette er et dikt som er skrevet nå i dag, og har den prosaiske tittelen snø i april.

Snø i april

Det er meningsløst

Når

        det

                 daler

                            ned

Snø, eller sne.

Samme det.

Jeg har i ukevis ventet på vår

Ukevis målt tiden som går

Men været har sin egen tid

Været har – snø i april.

Ikke en gang regn

gjør oss våte

Det er meg en gåte

Snø i april

Meningsløst. Og enda litt til.

 

Det daler ned

Bare se.

Ingenting å dekke markene med

Fuglene synger som gale

Verden forlatt det normale

Snøen kan bare dale

Hvor den vil

Midt i april

Det er vår,

                    sier vi,

og enda litt til.

ES2013

Snø i april

Peisdikt

Det er torsdag i dag. Dagen for sprelske påfunn. For meg betyr det å fyre opp i peisen, og skrive et ferskt dikt. Det første i 2013.

Peisdikt

Hei mine venner, stopp

Lag dere vel en kaffekopp

Pust inn

Fyr opp

Lag peisvarme til en

vinterkropp

Ta en slurk

Drikk opp

Litt mer ved så er det nok

Sitt ned

Se det

Vinteren er til å leve med.

Sitter du godt?

Godt.

Pust ut.

 

ES2013

Peis

Dikt i høstmørket

Høsten er over oss, og jeg har i den forbindelse bestemt meg for å dikte opp et helt nytt dikt.

Dikt i høstmørket

Snakk ikke om høsten i mørket

Den er vakrere enn som så

Og bladene faller og faller

Det vakre kan ei bestå.

Det var alt så levende grønt

Så rødt og gult og skjønt

Jeg kan i timevis bare gå

Og stille tenke på

At alt det skjønne som faller nå

En dag skal gjenoppstå

*

Det er trøst – i høst.

ES2012