Gamle dikt: Jeg har så mange ord jeg gjerne ville si

16. desember, tredje onsdag i måneden, og tid for det siste diktet fra 1995 for i år. Jeg vet nøyaktig hvem diktet er skrevet til og for, men selv om det nå er 14 år siden dette utspilte seg, så skal navnet ikke ut på internett. Det navnet vil aldri bli kjent. Men diktet vil bli kjent, for alle som vil lese det. Det er slett ikke bortkastet tid, for diktet er riktig søtt.

Jeg har så mange ord til deg jeg gjerne ville si

Men jeg får dem ikke riktig frem, og det er nok fordi

Du står der og smiler, og venter slik på meg

Mens jeg står der og mumler, og kommer ingen vei.

ES95

Gamle dikt: Dette diktet vil jeg ikke huske…

Så er vi ved desember, og det er på tide å poste det siste diktet fra 19-åringen Eivind Salen, det siste han skrev før han forlot tenårene. Jeg vet ikke om flere av diktene hans vil bli postet, hvem vet hvordan jeg kommer til å opprettholde denne bloggen til neste år, og hvem andre enn jeg vil kunne finne på å poste dikt fra 19-åringen Eivind Salen? Det var bare han som kunne skrive dem, og bare jeg som kan poste dem. Og som avslutningsdikt for i år og kanskje for alltid vil jeg poste diktet han skrev da han kom hjem fra nyttårsfesten, og strengt tatt allerede var 20, og det allerede var 1994, i alle fall, men før man sover, er ingen ny dag, og dette er det siste mulige diktet tenåringen Eivind Salen skrev. De siste linjene har en humor og en humor og en snert jeg den dag i dag ofte bruker, og således blir vi forenet, den på vei mot 20-årige Eivind Salen, og jeg, 16 år eldre.

Dette diktet vil jeg ikke huske, jeg er altfor full

Likevel styrer jeg unna klisjeer, tull rimer på gull

Ingen andre er som meg, men det er merkelig

Hvor jeg enn går på min vei, folk ser meg lykkelig.

Dette er ekstrem lykke. Verken mer eller mindre.

Eller kanskje mindre.

ES1993

Det er forresten uklart om disse linjene egentlig hører sammen, eller om de er skrevet hver for seg to og to. Det kommer ikke frem fra kildene, kan man si. Takk for et godt år, 1993, må det bli glemt og husket akkurat slik som det skal.

Gamle dikt: Med mot som en løve

Torsdagen er dagen for spesielle dikt og overraskelser. Overraskelsen i dag er et dikt fra 1999, altså et dikt skrevet mellom ungdomsdiktene jeg poster onsdagene og de senere diktene jeg poster de andre dagene. Årsaken er så prosaisk at de fire onsdagene i en vanlig måned dekker årene fra 1993 til 1996, og når det er en femte onsdag blir det 1997. Siden de senere diktene begynner fra Lyrikk02 i 2002, er det fire år i mellom hvor alle dikt jeg skrev ville blitt helt glemt, om jeg ikke hentet frem noen av dem her på torsdagene av og til. Det er forresten ikke så sikkert de vil bli mindre glemt, selv om jeg gjør det.

Dette diktet er fra en torsdag i april, 1999.

Med mot som en løve, en løve med mot
Jeg løper mot banen, jeg idiot
Jeg har tenkt ut på forhånd, hvordan det skal gå
Jeg skal ganske enkelt lykkes nå
Tenker jeg, med mot som en løve
Men fant aldri banen, og fikk aldri prøve

ES1999

Gamle dikt: Jeg er et menneske…

Disse diktene om onsdagene poster jeg i god tid i forveien. Jeg postet dem alle sammen i rekkefølge en onsdag i februar, og ved å se på klokkeslettene for de forskjellige månedene, vil den som skulle være interessert i det, se hvor lang tid det har tatt å skrive dem inn med kommentarer, og finne på noen tags, sette rett dato og laste dem opp. Jeg kan derfor ikke vite noe om mottagelsen, om de blir besøkt, om noen leser dem, om noen har kommentarer. Det er uansett ikke jeg som skulle svare på disse kommentarene, det er den utgaven av meg som skrev diktene, og den 16 år eldre versjonen jeg er i dag, har mistet mye av troren på det denne 19 åringen brant for. Og denne 19-åringen brant, det kan man se ut i fra mengden dikt og tekster han skrev, og hvordan han selv behandlet dem, med kommentarer og forklaringer. Han ville blitt i fyr og flamme over ros, det vet jeg, men han ville også straks latt det gå til hodet på seg, det vet jeg også. Så om jeg selv hadde denne 19-åringen til råd og veiledning, så ville jeg værrt forsiktig med hvordan jeg ordla meg, og fått ham til å forstå at mesteparten av det han skrev var like til å renskes bort, men plutselig glimter han til med fine setinger, liksom han treffer dem i vanvare. Følgende blinkskudd får han til fordi omkring rimer med ingenting, og at han ennå ikke kan nok om litterær teori (han kan ingenting, det kan jeg si rett ut, ingenting) til å forstå at paradokser er et enkelt virkemiddel.

Jeg er et menneske, og skal være smart

Men klarer ikke alltid å se ting så klart

Jeg er et menneske, og vet ikke riktig

Men ser ingen grunn til å være forsiktig.

Jeg er et menneske, og raver omkring

Har bind for øynene, men ser ingenting.

ES,1993

Gamle dikt: Jeg vet om et land bortenfor havet

Denne og den neste torsdagen vil jeg poste noen riktig gamle dikt av meg selv. Tilbake i 1992 var jeg bare 18 år, og gikk på skolen som elevene jeg i dag underviser. Jeg hadde ikke begynt å skrive dikt systematisk, men dikt skrev jeg, og noen ytterst få er verdt å vise frem. Og da med et smil…

Jeg vet om et land…

Jeg vet om et land bortenfor havet
Der aller har det som de vil ha det
Ingen kjenner ondskap der
Alle har hverandre kjær
Jeg drømmer om dette landet
Det ligger bortenfor vannet.

ES 1992 (18 år)

Gamle dikt: Et lite menneske på en liten klode…

Jeg liker den 19 årige dikteren Eivind Salen aller best når han kategorisk avviser alt han mangler av livserfaring og boklig lærdom, og skriver som den kloke, gamle vismannen mett av dage. Jeg liker ham når han kategorisk griper verden han like kategorisk avviser kan begripes, når han opphøyer seg til læremesteren, når han uten tegn til sjenanse skriver om noe han tror han er alene om å ha sett, som om ingen andre kan ha sett. Og som om de andre øyeblikkelig vil forstå og godta hans tanke om hvordan alt henger sammen, om de bare får lest diktet hans. Dette er den unge, uvitende dikters forhold, det er uskyldens gave, og den kommer ikke igjen, og jeg kan ikke skjønne at ikke også andre 16 år etter vil la seg sjarmere av denne 19 åringen i mengden som skriver om det lille mennesket i den store virkeligheten. Ja, jeg er glad disse tankene ikke er tapt.

Et lite menneske på en liten klode

Kan ha store tanker i et lite hode

Sitter så uskyldig, tenker så hardt

Finner ikke svar, men er det så rart

Han er bare et menneske på vår lille jord

Men har havnet i en virkelighet som er så stor.

ES, 1993