Erlkönigs Tochter, av Johann Gottfried Herder

I dag er det en ganske spesiell reise vi skal gjøre her på bloggen. Vi er i tysk litteratur kommet frem til Sturm und Drang. Der er det Johann Gottfried Herder (1744-1803) som er representanten, en personlighet som hadde mange sterke tanker om hvordan diktningen og kulturen skulle være, men som aldri fullt lyktes å uttrykke sine ideer selv. Det var gjennom andre han fikk sin påvirkning, det var andre som skulle realisere ideene hans.

En av ideene var å løfte frem de gamle folkevisene, og sette dette i sentrum også for samtidens diktning. Det var dette som skulle være mesterverkene, ikke de gamle klassikerne fra gresk og latinsk litteratur. Det var i middelalderen, ikke i antikken, og i alle fall ikke i renessansen, diktningen nådde sitt høydepunkt. Og årsaken er at i denne perioden, i middelalderen, var diktningen ennå levende, med omreisende poeter og trubadurer, som fremførte sin verk muntlig, og ikke fulgte andre regler enn det som funket når det ble sunget og lest for et publikum.

Dermed ble det ikke bare å skrive nytt det gjaldt om, men også å oversette og løfte frem det gamle. Og da ikke det gamle som allerede i århundrer hadde blitt løftet frem og gjennomarbeidet og finpusset til det fullkomne og vel så det, antikkens lærde tekster, men det umiddelbare og uberørte i folkediktningen. Det var en hel verden å åpne, ikke bare i den tyske folkediktningen, men i alle lands folkediktning.

Herder gav dette ut i en samling på to bind, i 1778-1779, Volkslieder, med dikt fra flere av landene og språkene i Europa, oversatt til tysk. Dette er i slutten av Sturm und Drang perioden, men de karakteriserer virkelig perioden, og Herders personlighet og temperament, og de peker veldig tydelig og illustrerende fremover mot romantikken, og viser forbindelsen mellom de to. Det er følelsene, det folkelige, det opprinnelige, og det har elementer fra folketroen – og det er de store spørsmål som står på spill, bryllup og ekteskap, liv og død

Strengt tatt er her også elementer av diktergeniet som ikke kan la seg temme av regler og konvensjoner, men den siden av Herder og perioden kommer ikke så godt frem i akkurat dette diktet. Herder var nok heller ikke kanskje tilstrekkelig til geni til å få det helt til, og han hadde nok kanskje trengt noen regler til å legge litt bånd på seg, men det er en annen sak.

Det blir en lang post for å gå gjennom et langt dikt, der det er mange innfallsvinkler, og mange ting å si. Parallellene og inspirasjonene frem til Goethes Erlkönig er helt åpenbar, det må med, og det samme må forbindelsen til den danske folkevisen Herder oversetter, og som folk flest her i Norge vil skjønne mye bedre enn Herders tysk. Det er fascinerende å se hvor mye som er prikklikt folkevisen, men også hva Herder velger å kutte vekk, og som man nok må innrømme løfter teksten lite grann. Til sist må det til en ordentlig forfatterpresentasjon, av en fascinerende mann som virkelig har satt spor etter seg, og som likevel etterlater seg et inntrykk av ikke å helt ha fått det til, hvor begrensningene la bånd på geniet, og hvor kronen på noe verk aldri kom.

Johann Gottfried Herder

Johann Gottfried Herder (1744-1803)

Johann Gottfried Herder var litt voldsom. Han var litt mye. Med den karakteregenskapen traff han tiden der alt skulle være orden, dannet, avklaret, formelt. Han ble født inn i opplysningstiden, klassisismen. Det var nødt til å bli brytninger.

Johann Gottfried ble født 25. august, 1744, i Mohrungen, i Øst-Preussen, det nåværende Polen. Faren, Gottfried, var fra 1735 klokker, pikeskolelærer og kantor for den polske menigheten. Moren var Elisabeth Pelz, skomakerdatter, 21 år gammel da hun giftet seg med Gottfried i 1738. De fikk fem barn, tre overlevde. Familien var fattig, og oppdragelsen var streng. Prøyserdisiplin er et ord vi ennå kan bruke i dag, faren utøvde prøyserdisiplin overfor sine barn, oppgaver skulle gjøres i rett orden, og til rett tid. Plikten kom først.

Også på skolen gjaldt streng disiplin, fra klokken syv om morgenen, til fire om ettermiddagen, og av og til lenger. Stoffet skulle pugges. Det skulle forstås, og det skulle læres utenat. Lille Johann Gottfried utmerket seg som en lærenem elev, og fikk ekstraundervisning i hebraisk, gresk og latin, for å kunne komme inn på universitetet. Viktig også i ung alder, var at Johann Gottfried fikk ganske god undervisning i musikk, og interesserte seg for det.

I 1762 kom unge Herder til universitetet i Königsberg, og skulle aldri se Mohrungen igjen. Han skulle studere kirurgi eller medisin, tatt med dit av en lege, men dette studiet var ikke noe for ham, så han hoppet over til teologi. Og han fulgte forelesningene til en ikke helt ukjent Immanuel Kant, som på denne tiden var 38 år, og ennå i sin ungdoms fulle kraft.

Motsetningen til Kan var Johann Georg Hamann (1730-1788), sønn av en lege som skulle kurere en øyesykdom Herder hadde. Han stod for tanker som at «poesien er menneskets egentlige språk», «sanser og lidenskaper ytrer seg gjennom bilder», og negasjonen av opplysningstidens ide «Erkjennelsens tre berøver oss livets frukt» (Askerøi, s. 19). Dette er Sturm und Drang.

I 1764 reiste Herder til Riga for å bli lærer ved katedralskolen der. Riga var på denne tiden russisk, vunnet fra svenskene i den store nordiske krig i 1721, men det tyske miljøet stod sterkt, og det var flere som Herder, som kom dit for å undervise. Det var under oppholdet i Riga Herder utviklet fedrelandskjærligheten som skulle få så stor betydning, her begynte han å bruke begrepet Volkstum, folkekultur, og her begynte han å argumentere for at et land måtte bruke sine nasjonale diktere og nasjonale språk. Det var folkevisen, heller enn det klassiske greske og latinske.

Fra Riga gikk reisen i skip til Nantes, fra mai til juli, hvor Herder skrev sin Journal meine Reise im Jahr 1769, en slags dagbok, eller reisedagbok. Her tar Herder et oppgjør med fornuftsmennesket, fra opplysningstiden, og omfavner følelsesmennesket, det kommende Sturm und Drang, og romantikken. Nantes imponerer ham ikke det minste, fransk som det er, Herder vil ha det enkle og folkelige, det opprinnelige, ikke det forfinende.

Og så – møter han Goethe. Det er i Strassbourg, 4. september, 1770. Goethe er 21 år, Herder 26. I biografien sin Dichtung und Wahreit mange år senere beskriver Goethe møte, og setter vel på mange måter kollegaen og inspirasjonskilden på plass, Goethes karakteristikker er uhyre treffende. Goethes talent er helt overlegent Herders. Men kontakten mellom de to ble fruktbar for dem begge. Og Herder greide å overtale Goethe til å forlate den klassiske dannelse, og gå over i den nye tid, det mer frie og folkelige, det umiddelbare og uraffinerte, det som skulle bli Sturm und Drang.

Det blir en lang karakteristikk for en interessant mann, dette, for en poet jeg ikke kommer til å poste så altfor mange dikt av. I Tyskland finnes mange bedre å velge fra. Herder påvirker mer enn han skaper, kan man litt lettvint si. Men viktig for personligheten hans, og noe som Goethe påvirker, er at han hadde en øyelidelse som gjorde det ene øyet nesten konstant betent. Han gjorde flere forsøk på å operere bort lidelsen, med datidens enkle medisin og kirurgi, uten bedøvelse selvsagt, og sånn smerte, det åpner nok kanskje litt for å være litt irritabel og voldsom. Det er ikke så lett å være så systematisk, når det er så vondt hele tiden, da er det lettere å slippe til utbrudd – å la følelsene ta over.

Årene 1771-1775 tilbrakte Herder som prest i Bückeburg. og fra 1776 Weimar, invitert av Goethe. Det er her han gir ut sine Volkslieder, Folkeviser, i to bind, (1778-1779), hvor Erlkönigs Tochter er hentet. Samlingen består av folkeviser fra forskjellige språk og land, oversatt til tysk av Herder. Herder mente at dette var toppen av diktning. Den muntlige overlevering, det levende dikt, det stor høyt over det forfinende, stivnede, diktningen som fulgte med boktrykkerkunsten, renessansen og opplysningstiden. Da gikk diktningen fra folket til fyrstene, hevdet Herder, fra levende liv til død kunst. Dette er mine ord, ikke hans.

Som vi vet fikk Herder helt enorm betydning med disse tankene. Han formulerte dem i en rekke verk, i en rekke brev, og i en rekke samtaler, men han greide selv aldri forfatte det verk som skulle manifistere idene hans. Det var andre, større talent enn hans, som skulle bruke dem. Sånn er det bare å sammenligne diktene Herder skrev, og Goethe skrev, Herder skriver akkurat som utkast, og så skriver Goethe mesterverket. Det finnes flere eksempler på det. Mest kjent er kanskje die Blute, som forløper til Goethes Heidenröslein.

Ja, og så Alvekongens datter. Dagens dikt. Forløperen til Goethes Erlkönig, et av Goethes aller mest kjente dikt overhodet. Vi kan si motivet med rittet, invitasjonen til dansen og døden til slutt brukt i begge, og versoppbygningen er den samme, selv om diktet hos Goethe er gruppert i strofer på fire, og ideene er brukt litt annerledes. Erlkönigs Tochter er ikke Herders eget verk, men en oversatt dansk folkevise. Hva Herder gjør, er å løfte den frem, oversette den, og få gjennomslag for at sånn som dette kan – og skal – stor poesi skrives.

Her på bloggen blir det ekstra artig, siden det er en gammel dansk folkevise, presentert gjennom den tyske, skriftlige versjonen for nesten 250 år siden, og så derfra oversatt og gjendiktet til moderne norsk bokmål. Det er fint. Det er

Erlkönigs Tochter

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

»Willkommen, Herr Oluf! Was eilst von hier?
Tritt her in den Reihen und tanz mit mir.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeittag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Zwei güldne Sporne schenk ich dir.

Ein Hemd von Seide so weiß und fein,
Meine Mutter bleicht’s mit Mondenschein.«

»Ich darf nicht tanzen, nicht tanzen ich mag,
Frühmorgen ist mein Hochzeitstag.«

»Hör an, Herr Oluf, tritt tanzen mit mir,
Einen Haufen Goldes schenk ich dir.«

»Einen Haufen Goldes nähm ich wohl;
Doch tanzen ich nicht darf noch soll.«

»Und willt, Herr Oluf, nicht tanzen mit mir,
Soll Seuch und Krankheit folgen dir.«

Sie tät einen Schlag ihm auf sein Herz,
Noch nimmer fühlt er solchen Schmerz.

Sie hob ihn bleichend auf sein Pferd.
»Reit heim nun zu deine’m Fräulein wert.«

Und als er kam vor Hauses Tür,
Seine Mutter zitternd stand dafür.

»Hör an, mein Sohn, sag an mir gleich,
Wie ist dein’ Farbe blaß und bleich?«

»Und sollt sie nicht sein blaß und bleich,
Ich traf in Erlenkönigs Reich.«

»Hör an, mein Sohn, so lieb und traut,
Was soll ich nun sagen deiner Braut?«

»Sagt ihr, ich sei im Wald zur Stund,
Zu proben da mein Pferd und Hund.«

Frühmorgen und als es Tag kaum war,
Da kam die Braut mit der Hochzeitschar.

»Sie schenkten Met, sie schenkten Wein;
Wo ist Herr Oluf, der Bräutigam mein?«

»Herr Oluf, er ritt in Wald zur Stund,
Er probt allda sein Pferd und Hund.«

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og vidt,
For by på sin bryllupsfest;

Der danser alvene på det grønne land,
Alvekongens datter rekker ham hånden.

«Velkommen, Herr Oluf! Hvorfor ile herifra?
Trå inn i rekkene og dans med meg.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, herr Oluf, trå i dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min mor med måneskinn.»

«Jeg får ikke danse, danse kan jeg ikke,
I morgen tidlig er min bryllupsdag.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå i dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull tok jeg vel;
Dog danser jeg ikke, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ikke danse med meg,
Skal farsotter og sykdommer følge deg.»

Hun gjorde ham et slag på hjertet hans,
Ennå føler han sånn en smerte.

Hun løftet ham blekende på hesten hans.
«Ri hjem nå til din frøkens verd.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren hans skjelvende der.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blass og blek?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg treftes i alvekongens rike.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tro,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen og som det dag knapt var,
Der kom bruden med brudefølget.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgommen min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen for stunden,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

Språk, form og innhold

Det er 21 strofer med to linjer i diktet. Takten er 4+4, altså hver av linjene har 4 trykktunge stavelser i seg. Det varierer hvor mange trykklette stavelser det er mellom de trykktunge, som markert her i de to første og den siste strofen.

Herr Oluf reitet spät und weit,
Zu bieten auf seine Hochzeitsleut;

Da tanzen die Elfen auf grünem Land,
Erlkönigs Tochter reicht ihm die Hand.

Die Braut hob auf den Scharlach rot,
Da lag Herr Oluf, und er war tot.

Herder: Erlönigs Tochter (trykkfordeling)

Den varierte rytmen gir en god del liv til teksten, den føles veldig elastisk og fri, og det gir rike muligheter for den som skal lese teksten opp. En følelse jeg har, er også at den frie vekslingen av en og to trykklette stavelser mellom de tykktunge gjør teksten litt skumlere, det er et driv som er ute av kontroll. Kanskje er det innholdet mer enn rytmen som gjør dette, drivet er frem til Olufs død, som man kjenner er utgangen på diktet.

Rimene er parrim, hver av linjene i strofene rimer. Halvrim er tillatt, weit-leut, i strofe 1. Alle linjene har trykktung utgang. Der er ingen variasjon, ingen trykklette stavelser ved enden av linjene.

Opprinnelig hadde den danske folkevisen Omkved: Men dansen går så lett over lunden, som ble gjentatt etter hver strofe. Det er hos Herder redigert bort. Mer om dette og om andre endringer Herder gjør, lenger nede hvor jeg skriver om folkevisen Herder bygger på, Elveskrud.

Innholdet i diktet er at Herr Oluf er på vei til sin bryllupsfest da han treffer på alvene i alvedans. Alvekongens datter rekker ham hånden, og vil ha ham med i dansen, men Herr Oluf vegrer seg, og sier at det kan han ikke gjøre, siden han skal ha bryllup neste morgen. Alvekongens datter prøver å lokke ham, og da det ikke går, sier hun at hun skal straffe ham med sykdom, siden han ikke vil. Hun slår ham på hjertet, og det gir ham en voldsom smerte, men han kan ri derfra. Moren som møter ham på trappen foran huset er vetttskremt, siden han ser så blek ut, og han forklarer hva som har skjedd. Bryllupet går neste dag som planlagt, men da bruden får se ham, så er han død.

Språklig er det noen små detaljer. Hochzeitsleut er et annet ord for Hochzeitsfest, eller bryllupsfest. Vendingen Hør an oversetter jeg med hør nå, det skal jo være litt muntlig. Anhören er å høre på eller lytte til, eller høre etter. Vendingen darf noch soll tror jeg ikke er så vanlig, jeg oversetter mer eller mindre direkte. Det er andre detaljer også, kanskje også noen jeg har gått glipp av, men i hovedsak skal oversettelsen være greit. Innholdet er lett å skjønne, lett å gjengi.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Hochzeitsleut -> Hochzeitsfeier die, -/, das Hochzeitsfest bryllupsfest.
Sporne -> Sporn der, -s/Sporen; (botanikk, zoologi, takket hjul) spore
Hemd das, -(e)s/-en; skjorte, trøye; ein bügelfreies Hemd en strykefri skjorte.
Seide die, -/; silke
Seuche die, -/; epidemi, farsott
bleichen (sv. tr. itr., også st.; særlig i sammensetninger, se verbleichen) ble(i)ke; ble(i)kne, bli hvit, fargeløs, falme.
wert (adj.) verd
zittern (sv. itr.) skjelve
proben (sv. tr. itr.) prøve, øve
Hochzeitschar -> Schar die, -/-en; skare, flokk
Met der, -(e)s/; mjød.
Scharlach der, -s/-e; skarlagen ( kostbart vevet stoff, klesdrakt av høyrød farge – Det norske akademiets ordbok); (bare ent.) skarlagensfeber
aufheben (st. tr.) 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avslutte, avskaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange.

Den danske folkevisen – Elveskrud

Jeg vil gjerne ta med den danske folkevisen Herder har brukt for å lage sin versjon. Den er hentet fra nettsiden Heimskringla, hvor den er kategorisert under Kæmpe og Trylleviser. Versjonen der er hentet fra Danske Folkeviser i utvalg, redigert av Axel Olrik (1864-1917) og Ida Falbe-Hansen (1849-1922).

Her setter jeg strofene nummerert, selv om de selvfølgelig ikke er det i originalen. Linje 3 i den første strofen er omkvedet, som blir gjentatt etter hvert versepar. Det er et poeng at omkvedet skifter litt karakter etter hva som skjer gjennom visen, det er annerledes når det blir sagt når han rir, når han blir bydd opp til dans, når han kommer hjem blek og skremt, og når han til slutt dør. Men dansen den går så lett gjennom lunden, hele tiden.

Vi ser også at Herder har skrellet bort 6 strofer. Det er ikke så mange gaver alvekongens datter forsøker å gi hos ham, Herder stopper når poenget kommer frem. Dessuten går det raskere hos Herder fra Oluf kommer hjem, til bryllupet står. Herder holder ikke på spenningen unødig, de strofene bidrar ikke vesentlig i den danske originalen. Og til slutt slutter Herder med at Oluf er død, mens den danske folkevisen tar med også hans vordende brud og hans mor, som dør av sorg.

Elveskrud

    1. Hr. Oluf rider saa vide,
    alt til sit Bryllup at byde.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.


    2. Hr. Oluf rider med Bjerge[2],
    der dansed Elver og Dverge.


    3. Der dansed fire, der dansed fem,
    Elverkongens Datter rækker Haanden frem.


    4. Elverkongens Datter rækker Haanden fra sig:
    „Og lyster Hr. Oluf træde Dansen med mig?“


    5. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa[3]!
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    6. „Og hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    to Bukkeskinds Støvler saa giver jeg dig.


    7. To Bukkeskinds Støvler, sidder vel om Ben[4],
    forgyldene Sporer derom spændt.


    8. Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    en Silkeskjorte giver jeg dig.


    9. En Silkeskjorte saa hvid og fin,
    den blegte min Moder ved Maaneskin.“


    10. „Jeg ikke tør, jeg ikke maa,
    i Morgen skal mit Bryllup staa.“


    11. „Hør du, Hr. Oluf, træd i Dansen med mig!
    et Hoved af Guld saa giver jeg dig.“


    12. „Et Hoved af Guld[5] kan jeg vel faa.
    men danse med dig jeg ikke maa.“


    13. „Og vil du ikke danse med mig,
    Sot og Sygdom skal følge dig!“


    14. Hun slog ham for hans Hærdeblad,
    det gjalded under hans Hjærterod.


    15. Hun løfte Hr. Oluf paa Ganger rød:
    „Du rid nu hjem til din Fæstemø!“


    16. Der han kom til Borgeled,
    der staar hans Moder og hviler sig ved.


    17. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvi bær du saa bleg en Kind?“


    18. „Jeg maa vel være om Kinden bleg,
    for jeg har været i Elvekvinders Leg.“


    19. „Hør du, Hr. Oluf, kær Sønne min:
    hvad skal jeg svare unge Brud din?“


    20. „Du sige, jeg er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    21. Aarle om Morgen, det var Dag,
    da kom den Brud med Brudeskar'.


    22. De skænkte Mjød, og de skænkte Vin:
    „Hvor er Hr. Oluf, kære Brudgom min?“


    23. „Hr. Oluf er i Lunde,
    at prøve Hest og Hunde.“


    24. „Har han kærer' sin Hest og Hund,
    end han har sin unge Brud?“


    25. Hun ledte i Lofte, hun ledte i Vraa,
    hun fandt Hr. Oluf paa Bolster[6] blaa.


    26. Hun tog op det Skarlagen rød,
    da laa Hr. Oluf og var død.


    27. Hun minded ham for sin røde Mund,
    saa døde hun i den samme Stund.


    28. Aarle om Morgen, før det var Dag,
    da var der tre Lig i Hr. Olufs Gaard.


    29. Den ene Hr. Oluf, den anden hans Mø,
    den tredje hans Moder, af Sorgen var død.
    Men Dansen den gaar saa let gennem Lunden.

Kommentar

Dette er første og sannsynligvis eneste gang jeg presenterer et oversatt dikt her på bloggen. Men versjonen til Herder får frem et vesentlig poeng: Etter opplysningstiden og klassisismen, hvor det bare er de klassiske diktene som blir lest og brukt og beundret, så løfter først tyskerne bak bevegelsen og perioden Sturm und Drang, siden romantikerne, frem den nasjonale folkediktningen, og finner idealene og inspirasjonen derfra. Johann Gottfried Herder var tidlig med å gjøre det, allerede i 1778, mens vi i Norge og Danmark vet dette ble gjort først utpå 1800-tallet.

Det er også interessant hvordan Herder bruker den danske originalen. Han lager sin tyske versjon, som ikke er identisk. Han kutter ut omkvedet, han kutter ut noen strofer der poenget allerede er kommet frem, strofer som ikke tilfører historien noe, og han kutter også ut halehenget til slutt, hvor bruden og brudgommens mor også dør. Det siste endrer historien, hos Herder er det bare alvekongen og hans datter som har kraften. Tragedien blir nesten større der. De to etterlatte damene må leve med sorgen over sønnen og mannen som er tapt. Det er også svært virkningsfullt å avslutte diktet med ordet død, på tysk Tot, noe også Goethe utnytter i sin versjon, Erlkönig.

Vi ser også at Herder konsekvent har trykktung utgang i linjene sine, mens den danske folkevisen har noen få med trykklett. Det er lov i versemålet, det er 4+4 som er saken, 4 trykktunge stavelser i hver linje, men det går an å variere med 1 og 2 trykksvake stavelser mellom dem. Også her fungerer det godt i Herders versjon.

Videre er det interessant med dette diktet, hvordan det peker frem til Goethes Erlkönig. Motivet med rittet, med dansen, med gavene, med alvenes trussel om maktbruk, og døden til slutt, er brukt. Men hos Goethe er det ikke en fullvoksen mann som skal hjem til sitt bryllup, det er en far som skal hjem med sin sønn. Og det er bare sønnen som ser og hører alvekongen. Versjonen hos Goethe er svært uhyggelig og virkningsfull.

Både hos Herder og Goethe blir alvenes makt vist frem. Særlig Herder var noe av en mystiker, særlig i denne perioden på 1770-tallet, og det er ikke godt å si hvor mye han selv la i denne type overtro. Goethe var en rasjonalist, men samtidig en rasjonalist som holdt alle muligheter åpne. Han ville inn til sannheten, uansett hva den var. Mystikken og det overnaturlige preger de gamle folkevisene, og det kommer inn igjen i periodene som henter det frem igjen, i Sturm und Drang, og i romantikken. I den danske folkevisen er det ikke så synlig, og kanskje ikke engang så uhyggelig, for her er det også andre som dør, enn de som er utsatt for alvekongens makt.

Uansett hva man måtte tro på, går det ikke an å nekte for at det er virkningsfullt med disse alvene og alvekongens datter som lokker de som rir forbi, inn i dansen sin. De har mektige krefter, og kan lokke med flotte gaver, i tillegg til sin forføreriske overtalelsesevne, og det hjelper ikke at man forsøker å ri forbi og unngå dem. Da bruker de makt, en uforklarlig makt, som også er virkningsfull. Hos Goethe er det nok bare med trusselen, «Hvis du ikke kommer, bruker jeg makt», mens hos Herder og i folkevisen slår alvekongens datter et slag mot hjertet til Oluf, og han kjenner stor smerte. Dette er dødsslaget.

Alvekongens datter er et dikt som er gøy å lese, det er spennende og skummelt, og det knytter interessant sammen flere perioder i kulturhistorien vår, og åpner for innsikt i emner man skulle tro man ikke brydde seg. Tyske dikt fra 1770-tallet, oversatt fra en dansk folkevise fra enda noen hundre år før, Alvekongens datter har ennå mye å gi. Det er bare å la seg lokke inn i denne verden.

Min gjendiktning

Jeg har gjendiktet fra Herders versjon, rett fra tysk, uten å se på den danske versjonen. Det er vesentlig å få rytmen og rimene korrekt, og å få det til å se lett ut. Det er viktigere enn at innholdet er nøyaktig gjengitt.

Alvekongens datter

Herr Oluf rider sent og bredt,
For å byde på sin bryllupsfest;

Der danser de alver på grønne land,
Og kongens datter gir ham sin hand.

«Velkommen, Herr Oluf! Hva sånn på vei?
Trå inn i rekka og dans med meg.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, herr Oluf, trå dansen med meg,
To gylne sporer skjenker jeg deg.

En skjorte av silke så hvit og fin,
Bleker min moder med måneskinn.»

«Jeg kan ei danse, ei danse jeg får,
I morgen tidlig mitt bryllup går.»

«Hør nå, Herr Oluf, trå dansen med meg,
En haug med gull skjenker jeg deg.»

«En haug med gull, det tok jeg vel;
Dog danser jeg ei, kan eller skal.»

«Og vil, her Oluf, ei danse med meg,
Skal farsott og sykdom følge deg.»

Hun gjorde et slag på hjertet hans,
Han føler sånn smerte uten stans.

Hun løftet ham blek opp på hans hest.
«Ri hjem nå til din frøkens fest.»

Og som han kom for husets dør,
Stod moren der skjelvende like før.

«Hør nå, min sønn, si til meg straks,
Hvorfor er fargen din blek og blass?»

«Og skulle den ikke være blass og blek,
Jeg var i alvekongs rik’.»

«Hør nå, min sønn, så kjærlig og tru,
Hva skal jeg nå si til din brud?»

«Si henne, jeg var i skogen en stund,
Å prøve der min hest og hund.»

Tidlig morgen som knapt dag var,
Der kom bruden med brudeskar.

«De skjenket mjød, de skjenket vin;
Hvor er herr Oluf, brudgom min?»

«Herr Oluf er ridd til skogen en stund,
Han øver der sin hest og hund.»

Bruden løftet opp skarlagen rød,
Der lå herr Oluf, og han var død.

ES2020

Kilde

J. G. Herder: Om sprogets opprinnelse, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug, Oslo 1992. Oversatt og med etterord av Jan E. Askerøi.

Totentanz, av Johan Wolfgang von Goethe

I dag poster jeg på ny ambisiøst, selv om jeg egentlig ikke har tid til å presentere lange dikt som dette, og egentlig ikke har evner til å gjøre det med tyske dikt. Men det er Totentanz, Dødsdansen, La Dance Macabre, Dances of death, det høres tøft og skummelt ut på alle språk, og komponisten jeg brukte i min teaterkarriere, Jan Erik Mikalsen, han var opptatt av det og laget vel en del musikk til det. Så jeg har liksom hatt det i bakhodet hele tiden, og liksom støtt på det her og der, men jeg har ikke selv engasjert meg så veldig i det. Jeg har ingen dødsdrift, er ikke sykelig opptatt av den, forholder meg til den, tenker ikke på den.

Om selve Dødsdansen, og dens opprinnelse, henviser jeg til store norske leksikon. Der står det at dødsdansen har ukjent opprinnelse, men kan spores tilbake til middelalderen, med mulighet for at det er skuespillene og mysteriene den gang som har satt i gang ideen. Ideen går ut på at levende og døde danser sammen, ofte med at de døde fører an, gjerne med en fløyte eller annet å spille på. De døde er skjeletter, de levende som regel tydelig markert hvilken stand de kommer fra. Døden henter alle, fattig og rik, bonde og adelsmann.

Det er klart det kan være en besettende tanke, å la de døde reise seg dansende fra graven, og la de levende danse med dem. Særlig i tidligere tider, der dansen kunne bli sett på som noe synd og farlig, så er det noe i det å bare la seg rive med, glemme livet, danse i synden. Dansen skaper et fellesskap, der de som er med i den nesten kan komme i trance, mens de som står utenfor vel helst gjerne blir skremt. Og når det er døde og levende som deltar i dansen, så kan det fort virke temmelig suggererende, skummelt tiltrekkende.

Johann Wolfgang von Goethe skrev sin dødsdans i 1813. Det var et år hvor Napoleonskrigene raste. Napoleon hadde året før tapt hæren sin i felttoget mot Russland, men allerede rukket å bygge opp en ny, og utfallet av krigene var ikke gitt. Heller ikke hvor lenge de skulle vare. Død og ødeleggelser fulgte med disse krigene, som med alle andre kriger, og Goethe var selv en av dem som måtte på flukt, fra det urolige Weimar, til Teplice, i nåværende Tsjekkia, den gang en del av Østerrike-Ungarn. Det var under denne flukten han skrev diktet. 22. mai det året sendte han det i et brev til sin sønn, to år etter ble det trykket.

Diktet er skrevet i balladeform. Den tyske balladen er ikke som vår skandinaviske som vi finner dem i folkevisene. Ballare betyr å danse, ballade er Provençalsk for dansevise, så det viktigste er at balladen har en rytme det går an å danse til. Jeg skal ikke gå inn på metrikken Goethe bruker, og hvordan dette passer inn i tysk balladetradisjon, jeg er ikke god på den slags, men man ser straks at her er ikke noe omkved, og handlingen og stilen er jo også langt unna det vi finner i våre skandinaviske ballader. Diktet er imidlertid meget rytmisk. Som det må være for å kunne rive folk med i dødsdansen.

Jeg kan poste diktet, og begynne på oversettelsen, og så får vi se hvor langt jeg kommer etter hvert. Det er søndager jeg har satt av til å jobbe med søndager, og det er ikke alle søndager jeg har så mye ledig. Tysk er et språk jeg aldri har lært meg systematisk og skikkelig, så der kan jeg fort gjøre dumme feil. Det er bare fint om jeg blir gjort oppmerksom på dem, så jeg kan få det riktig.

Totentanz

Der Türmer, der schaut zu Mitten der Nacht
Hinab auf die Gräber in Lage;
Der Mond, der hat alles ins Helle gebracht;
Der Kirchhof, er liegt wie am Tage.
Da regt sich ein Grab und ein anderes dann:
Sie kommen hervor, ein Weib da, ein Mann,
In weißen und schleppenden Hemden.

Das reckt nun, es will sich ergetzen sogleich,
Die Knöchel zur Runde, zum Kranze,
So arm und so jung, und so alt und so reich;
Doch hindern die Schleppen am Tanze.
Und weil hier die Scham nun nicht weiter gebeut,
Sie schütteln sich alle, da liegen zerstreut
Die Hemdlein über den Hügeln.

Nun hebt sich der Schenkel, nun wackelt das Bein,
Gebärden da gibt es vertrackte;
Dann klippert’s und klappert’s mitunter hinein,
Als schlüg’ man die Hölzlein zum Takte.
Das kommt nun dem Türmer so lächerlich vor;
Da raunt ihm der Schalk, der Versucher, ins Ohr:
Geh! hole dir einen der Laken.

Getan wie gedacht! und er flüchtet sich schnell
Nun hinter geheiligte Türen.
Der Mond, und noch immer er scheinet so hell
Zum Tanz, den sie schauderlich führen.
Doch endlich verlieret sich dieser und der,
Schleicht eins nach dem andern gekleidet einher,
Und, husch, ist es unter dem Rasen.

Nur einer, der trippelt und stolpert zuletzt
Und tappet und grapst an den Grüften;
Doch hat kein Geselle so schwer ihn verletzt,
Er wittert das Tuch in den Lüften.
Er rüttelt die Turmtür, sie schlägt ihn zurück,
Geziert und gesegnet, dem Türmer zum Glück,
Sie blinkt von metallenen Kreuzen.

Das Hemd muß er haben, da rastet er nicht,
Da gilt auch kein langes Besinnen,
Den gotischen Zierat ergreift nun der Wicht
Und klettert von Zinne zu Zinnen.
Nun ist’s um den armen, den Türmer getan!
Es ruckt sich von Schnörkel zu Schnörkel hinan,
Langbeinigen Spinnen vergleichbar.

Der Türmer erbleichet, der Türmer erbebt,
Gern gäb er ihn wieder, den Laken.
Da häkelt – jetzt hat er am längsten gelebt –
Den Zipfel ein eiserner Zacken.
Schon trübet der Mond sich verschwindenden Scheins,
Die Glocke, sie donnert ein mächtiges Eins,
Und unten zerschellt das Gerippe.

Min oversettelse

Dødsdansen

Tårnvakten, som skuer i midten av natten
Ned på gravene i lag;
Månen, som har alt i klarhet fått brakt;
Kirkegården, ligger som om dagen.
Da beveger en grav seg og siden en annen:
De kommer hit over, en kvinne der, en mann,
I hvite og slepende skjorter.

Det rekker nå, det vil fryde seg straks,
Knoken til runden, til kransen,
Så fattig og så ung, og så gammel og så rik;
Dog hindrer slepet i dansen.
Og fordi her skammen ikke hindrer videre påbud,
De skjelver alle, som ligger atspredt
Skjorten over bakken.

Nå løfter låret seg, nå rister et bein,
Oppføre seg, da blir det innviklet;
Da kliprer og klaprer undertiden inn i,
Som om man med beinet slår takten.
Da kommer nå tårnvakten så latterlig for;
Da hvisker ham spøkefuglen, fristeren, i øret:
Gå! skjul deg i et av laknene.

Han gjør som befalt! og han flytter seg raskt
Nå under det hellige tårnet.
Månen, den skinner fremdeles så lyst
På dansen, som de så gyselig fører.
Dog endelig taper seg her og der,
Sniker den ene etter den andre kledd inn her,
Og, husj, er det under torva.

Men en av dem som tripper og snubler til sist
Og famler og grafser etter gravene;
Dog har ingen kamerat så vondt ham såret,
Han værer tørklet i luften.
Han rister i tårndøren, den slår ham tilbake,
Tilgjort og velsignet, til tårnvaktens lykke,
Blinker den av metallkors.

Skjorten må han ha,  så da hviler han ikke,
Da er det heller ikke å tenke seg om,
Den gotiske dekorasjon griper nå vekten
Og klatrer fra tinde til tinde.
Nå er om den fattige, tårnvakten gjort!
Det rykker seg fra snirkel til snirkel oppover,
Sammenlignbart med langbeinte edderkopper.

Vaktmannen blir blek, vaktmannen skjelver,
Gjerne gav han ham videre, lakenet.
Da avbrytes han – nå har han levd i det lengste –
Spissen av en jerntagg.
Snart gjør månen uklar sitt forsvinnende skinn,
Klokken den slår et mektig slag,
Og under knuser skjelettet.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er på vei, strofe for strofe. Det er selvsagt et stort tap i et dikt som dette ikke å oversette rytmen skikkelig. Jeg er også såpass ustødig i tysk, at får jeg ikke god tid på meg, vil ikke oversettelsen være verd så mye. Her er det mange steder jeg ennå er i sterk tvil, og ikke får god mening på norsk.

Diktet begynner rett på et ord som ikke står i ordboken, men et enkelt søk på nettet viser at Der türmer er en eldre betegnelse på han som stod vakt i tårnet, «tårnvakten». Jeg kan vel ta med her at det er synd Kunnskapsforlaget ikke har en like omfattende ordbok på vårt nabospråk tysk, som på russisk. Die Lage kan bety flere ting, blant annet «beliggenhet, utsikt», «situasjon, stilling», «lag, sjikt» og «leie». Hemd betyr «skjorte, trøye», det er greit, og schleppend betyr slepende, eller «langsom, treg» (av verbet schleppen – slepe). Hva «slepende skjorter» betyr, gir ikke bedre mening for meg enn for dere.

Ergetzen, eller ergötzen, som det nå skal være, står ikke i ordboken, så da må jeg til Wikitionary for å finne meningen. Der står det at ordet betyr å glede noen, eller fryde seg (jemandem freuden, sich erfreuen). Die Schleppen er slep, men jeg ser ikke godt meningen det har her i diktet ennå. Jeg mener gebeut er en form for gebieten, som betyr «påby, være påkrevd», eller «råde over, herske, bestemme». Schütteln – skjelve, riste – er refleksivt på tysk. Zerstreut er atspredt. Hemdlein står ikke, men Hemd betyr skjorte, så det kan ha noe med det å gjøre. Hügel er «jordhaug, bakke». Jeg beklager at strofe i min oversettelse i nåværende versjon ser veldig rar ut.

Jeg begynner å angre litt på kjøpet av min blå ordbok for tysk. Det er ikke mange ordene som står der. Eller, sagt på en annen måte, det er mange ord som mangler. Wacheln (for wachelt) må jeg finne på internett, der det på Freedictionary får engelsk hovedbetydning wobble, norsk blir da «vakle, slingre, slarke». Det passer til dansen de døde skjelettene gjør, de danser liksom ved at føttene er lealøse. Jeg oversetter das Bein med et bein for rytmen. Gebärden betyr «te seg, oppføre seg». Vertrackte betyr «innviklet, spesielt vanskelig, ubehagelig». Jeg tror klippert’s und klappert’s skal være lydmalende ord, klipringen og klapringen til beina i skjelettene som danser. Jeg er ikke sikker på hva die Hölzlein, er for noe, her, det står ikke i ordboken, og på nettet ser det helst ut til å være et navn. Jeg tar i bruk det velkjente oversettertrikset å sløye hele ordet som gir problemer i oversettelsen. Der Schalk er «spøkefugl, skjelm», der Versucher  «frister». Det er fristeren som er spøkefuglen.

Schauderlich er avledet av Schauder, som betyr «gysning, gru». Schleichen er «liste seg, snike seg». Sammensetningen einher står ikke, men ein betyr «inn», og her er «her», så «inn her» må kunne gå som en oversettelse. Om jeg blir ferdig med oversettelsen i dag, skal jeg se om jeg får glattet ut det norske språket og gjort det mer forståelig. Her blir det litt ord for ord i farten. Rasen er «gressplen», eller «gresstorv». Siden vi her har med en gravplass å gjøre, er «torva» en fin oversettelse.

Tappen er «stolpre, famle, rave». Gruft er «grav», den gruften er flertall. Ordet mellom der, grapst, står ikke, verken i ordboken, eller fornuftige steder på nettet. Jeg tror det må ha noe med «å grafse etter, grabbe etter» å gjøre, at en av de døde «grafser etter gravene». Geselle er «kamerat, venn, kar», verletzen er «å skade» eller «å såre». Wittern er «å lukte, å være» eller «å ane», som i ane uråd. Tuch er «tørkle, klut». Rütteln er å «riste, ruske, ryste, rokke». Geziert betyr «tilgjort, affektert, unaturlig», mens gesegnet er «velsignet». Zinde er «tinde».

Rasten er det samme ordet som vi har i vårt «raste», når vi tar en liten rast, tar vi en liten hvil. Besinnen er å besinne seg, få tenkt seg om. brukt som substantiv, slik som her, er «overveielse» og «det å tenke seg om» naturlige oversettelser til norsk. Zierat står i min ordbok skrevet Zierrat, med dobbel r, og skal bety «forsiring, ornament, dekorasjon», altså et litt høytidelig ord for pynt. Wicht er et av mange, mange ord som ikke er oppført i ordboken min, men det ser ut til å bety «vekt». Rücken er å flytte seg med et rykk, eller «å rykke». Schnörkel er snirkel, hinan «oppover». Det er nok de snirklete linjene i det gotiske ornamentet det her menes med «snirkler».

Erbebt er «å beve» eller «å skjelve». Verbet häkeln kan bety forskjellige ting, «å hekle», eller «å småkrangle med noen». For artister på scenen er det å bli heklet å bli forstyrret av publikum, gjerne i form av direkte tiltale. Zipfel er «spiss, flik, snipp, hjørne, ende». Zachen er «spiss, tagg», eisern «jern, jern-«, så satt sammen må det bli jerntagg. Trüben er å gjøre «uklar/grumset», «fordunkle, kaste skygge over». Zerschellen er «å knuse». Gelippe er skjelett, eller «bærende konstruksjon».

Og det var så langt jeg kom i dag. Så får vi se når jeg får gjort dette ferdig.

Kommentar til diktet

Kommer etterpå.

Diktet har 7 strofer med 7 vers i hver. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c-d, altså i de fire første linjene er det kryssrim, så følger to linjer med rim, og en sluttlinje som står for seg selv. Det er trykktung, mannlig utgang på linjene 1, 3, 5 og 6, mens linjene 2, 4 og 7 har trykklett og kvinnelig.