Gamle dikt: Solen skinner voldsomt for tiden

Januar 1996 var en svært, svært produktiv måned i min lyriske karriere og en svært aktiv måned i mitt virkelige liv, og i mitt følelsesliv. Jeg var nettopp fylt 22 år, jeg var midt i mitt andre år som utflyttet student i Bergen, og det er ingenting som tyder på at studiene var viktigst for meg. Oioioi, jeg husker jo hva som skjedde, og aldri skal det ut på noen blogg. Men diktene, i hvert fall ett av dem, det poster jeg med glede for meg selv og andre.

Solen skinner voldsomt for tiden

Den skinner som bare det, og har gjort det helt siden

Din stemme nådde øret mitt

Munnen din, den snakket litt

Det er da veldig som himlen er klar

Du sa noen ord, hvem vet hva det var.

ES1996

Gamle dikt: Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Jeg har noen bøker med dikt jeg skrev på 1990-tallet. Jeg var ung og mildt sagt under utvikling. Det er pussig å lese kommentarene til diktene. Det er sjelden å lese tekster der forfatteren er så ute av stand til å gjøre seg opp tanker om hvordan tekstene virker på leseren. De har verdi som et artig minne om hvordan jeg den gang var. For eksempel hadde jeg planer om å skrive en stor roman. Den skulle hete LØGN, jeg hadde skrevet det med store bokstaver. Jeg skriver at jeg har lest 3 romaner «den siste tiden», flere enn i resten av mitt liv til sammen, frem til da, som om dette var noe. Et par år senere kunne jeg fort lese tre romaner i uken. Jeg var kort og godt som ung jypling ute av stand til å forstå noe som helst av hva som kreves. Men vakre dikt ble det plutselig.

Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Du er så vidunderlig, hva kan jeg gjøre

Av alle de mennesker som falt for deg

Kikket du bare ekstra på meg

Med deg ved min side, kan ting gå som de vil

Den eneste feilen, du er ikke til.

ES1994

Gamle dikt: Om kvelden kommer alltid tankene frem

Tja, det er kanskje å utlevere noe som grenser opp til dagboksnotater, men den unge dikterens egen introduksjon til dette diktet er bedre enn noe jeg selv vil være i stand til å tenke ut i dag.

Min filosofi om å alltid tenke løsning fremfor problem ble forkastet. Troen på egne evner og menneskets vilje ble svekket. Det er forferdelig hvordan bare ørsmå forandringer kan føre til så store forandringer i et humør.

Det er når man er 20 man tør bruke de store ordene. Gjør man det ikke da, er det for sent. Her er diktet jeg skrev, den gang, det skal være inspirert av Femme fatale, i versjon av R.E.M, og det må med som bakgrunnsinformasjon at ordet «vold» jeg bruker er hentet rett ut av et intervju med Michael Stipe, vokalisten i R.E.M, som sa at alle sangene de laget skulle inneholde vold, ekstrem lykke og et par ting til.

Om kvelden kommer alltid tankene frem
Det er ren og skjær vold å titte på dem
Oppi mitt hode, der er du til stede
Hjelpeløst sitter jeg her nede
Jeg kan sende et bilde av meg til mitt hode
Men aldri få levende deg til min klode.

ES,1994

Gamle dikt: Hva i all verden skjer med meg

Dette diktet er skrevet i september 1993, og ikke i august, som det blir postet her i 2011. Det skyldes at den unge Eivind ikke var så opptatt poetisk i august. Han var nemlig i militæret, som menig i militærpolitiet i Vatneleiren. Den poetiske tørken skulle ikke vedvare, heldigvis, for alle oss som interesserer oss for diktningen hans. Den varte bare i august måned. Så er det produktive måneder igjen, år etter år. Samme hva han driver med, samme hva han blir til. Her – september 1993 – spør han imidlertid: Hva i all verden er det som skjer med meg? Avslutningen på diktet tyder på at det er en oppvåkning det dreier seg om. Den skulle vedvare.

Hva i all verden skjer med meg
Ønsker noe, får svaret nei
Alt var så mye bedre før
Da gled tingene fint, som vann gjennom rør
Har jeg blitt så mye dårligere nå
Eller er det hukommelsen det skorter på?

ES1993

Gamle dikt: Over hele verden finnes det jenter

Den nitten år gamle Eivind Salen avsluttet videregående i 1993. Mai måned den gangen var han russ, med alle de gleder og enda større gleder det førte med seg. Heldigvis slukte han ikke alle gleder og lot dem forsvinne i seg sammen med minnene om dem, han skrev det også ned til glede for ettertiden. Og denne gleden blir nå lagt ut i Cyberspace, for at interesserte lesere også i 2011 og for all fremtid skal få å vite hvordan en 19 år gammel gutt tenkte den gang i 1993. Ingen skal tro annet enn at rytmebruddene er frivillige, som alt i diktet og i verden skal være det.

Over hele verden finnes det jenter
Som bare går omkring og venter
På å finne en vakker kar
Slik at de blir et lykkelig par
For det er gledens kilde
Her kommer jeg inn i bildet.

ES1993

Når alt i verden går meg i mot

Man skal ta alvorlig en ung manns alvor. Også når denne unge mannen er deg selv, i en tidligere og nå utilgjengelig utgave. Det var april i 1993, som jeg husker det nå var det en kjempemåned i et kjempeår. Men et av diktene den unge mannen jeg den gang var har etterlatt verden, gir et ganske annet inntrykk. Og sånn som jeg nå er skrudd sammen, kommer den sikkert ikke helt uventede sluttlinjen i diktet nå svært uventet. Ellers er jeg selv her jeg går, sitter og står, et synlig bevis på at dikteren i diktet tok feil.

Når alt i verden går meg i mot
Livet mitt blir et eneste rot
Jeg har fått nok, nå er jeg lei
Absolutt ingenting kommer min vei
Jeg vil ikke vente og se hva som skjer
Det er over nå. Jeg orker ikke mer.

ES1993

Gamle dikt: Med øynene lukket er allting lett

Den unge skoleelev Eivind Salen studerte fysikk, og hadde nok der fått med seg at det var noe som het nukleoner. Det er fellesbetegnelsen på protoner og nøytroner, partiklene en atomkjerne kan bestå av. Så det retoriske spørsmålet i det følgende diktet som skal mane til innsats, det er ikke helt treffsikkert. Vi består ikke bare av nukleoner, det er også elektroner som surrer rundt. Skrev jeg diktet på nytt i dag, ville jeg tatt med alt sammen, vi går rundt som kloner, er vi virkelig bare nukleoner, det vil si protoner og nøytroner, i tillegg til elektroner, er vi virkelig bare det? Hvordan skal vi da få noe til å skje? Vi trenger å skape liv. Det er på tide med iniativ. Oioioi, som vi går med øynene igjen, min venn.

Med øynene lukket er allting lett
Hvis de åpnes kan du fort bli trett
Hvorfor går vi rundt som kloner
Er vi bare en samling nukleoner
På tide å skape liv
Vi trenger initiativ.

ES1993

Gamle dikt: Høyt og lavt, att og fram

Den unge Eivind Salens liv ser ikke ut til å ha vært så interessant som han gjerne skulle ønsket det i februar 1993. Vi ser det av diktene hans, de er melankolske og nedfor, mange av dem omhandler abstrakte temaer, og mange av dem handler stort og viktig om å realisere sine drømmer, om å få gjennomført det livet man ønsker. I disse sakene løfter den unge skoleeleven blikket, og gir råd ikke bare til seg selv, men så å si hele menneskeheten. Passende nok har originalen også en og/å feil.

Høyt og lavt, att og fram
Plasker rundt i livets dam
Menneske, du driver og svømmer
I pytten langt fra havets drømmer
Men hiss deg ned, ta det pent
Finn havet nå, det er ikke for sent

ES1993

Gamle dikt: Med ett et minne fra da jeg fikk

Den 12 november 1995 hadde jeg et av mine mer poetiske øyeblikk. Da skrev jeg diktet jeg postet i fjor på denne tiden, det som på bloggen heter Gamle dikt: Omsider har jeg satt meg ned, og maten står på bordet.

Rett etterpå, i nøyaktig samme stemning, skrev jeg diktet jeg poster i år.

Med ett et minne fra da jeg fikk

mitt lille lykkes øyeblikk

Jeg tror jeg tar en pause nå

Jeg har en ting å tenke på

Da tiden stoppet, verden hvilte

Jeg tror det var til meg hun smilte.

ES1995

Gamle dikt: To herlige måneder er nå forbi..

Et dypt personlig dikt som nå ikke spiller den minste rolle lenger 16 år senere.

To herlige måneder er nå forbi

Jeg har vært så fornøyd det er lovlig å bli

Så innhenter den gamle tesen meg

Om at alle ting forandrer seg

Nå svinner de deilige tidene hen

Skal bli godt å bli litt trist igjen.

ES1994