Gamle dikt: En gang, jeg så deg vel ikke

Julemåneden desember 1996 har jeg allerede postet en del dikt fra. Vi har det artige Det er et sted som jeg vet om, skrevet 4. desember 1996, postet 29. desember, 2010, om det stedet som vi kanskje drømmer om, der man komme og være, og være i fred. Og vi har det enda artigere God jul til naturen, god jul til vår sol, som jeg skrev julaften 1996, og som jeg postet lille julaften 2009, i bloggens første år. Det er et dikt som er godt besøkt, og vel fortjent, glad som det er til julen, men så var det hun som så gjerne skulle vært der, og som ikke var der, som lager en litt annerledes avslutning enn hva det glade julediktet bygger opp til.

Etter de to diktene var det ikke så mange igjen, det året, den måneden. Jeg hadde eksamener, reiste hjem, skrev ikke dikt.

Men jeg skrev dette

En gang, jeg så deg vel ikke

Men det var så nære på

Jeg kunne se, og røre òg

Jeg kunne se, som sagt, og røre

Det var en gang, men helst var ikke

Det var slik det gikk, det gikk ikke.

ES1996

 

 

 

Gamle dikt: Jeg har ikke glemt henne, langt i fra

Når stjernene gråter, gjør jeg det også.

Det var en setning unge Eivind Salen skrev, november 1996, da han var 22 år og på vei til å bli 23, og det var en rekke med ting som gikk så galt, så galt, så galt.

Jeg drømte, jeg ønsket, intenst

At telefonen var til meg

Det var den

Etterpå var alt verre.

Det var et anti-dikt. 23. november har jeg notatet: Trist, trist, trist, trist, trist, trist — 14 ganger, fyller hele linjen. Og så disse diktene, anti-diktene og setningene.

Jeg husker jo noe av hva det gikk i den gang, ingenting spiller noen rolle nå, det var de tingene det innebar å være i live og være meg den gang, og som ikke har noe med meg å gjøre nå lenger. Damer som gikk tapt, vilt vondt når det stod på, nye kom, og nå er jeg godt gift og lykkelig med henne og mitt barn. Glad at det gikk som det gikk.

Men inspirert av Bob Dylan, If you see her, say hello, veldig inspirert der, skrev jeg dette diktet som er dagens på bloggen:

Jeg har ikke glemt henne, langt i fra

Fremdeles gjør hun meg bare glad

Jeg husker det godt, hånd i hånd

Nedover fjellet var det sånn

Jeg tar frem minnet, av og til

Si det til henne, hvis du vil.

 

ES1996

Gamle dikt: Natten kommer, lyder forsvinner

Dette diktet er skrevet til Sound of silence, av Simon & Garfunkel. Det synes. I boken min står det ikke mange dikt fra juni 1996, og de som står, har overstrykninger og piler, og ser ikke ut til å ha blitt helt ferdige. Det ser ikke ut til at jeg fikk det helt til. Jeg var 22 år, den gangen. Juni 1996 var en krisemåned, i et kriseår. Heller ikke dette diktet fikk jeg til.

 

*

Natten kommer, lyder forsvinner

Stjerner lyser og mennesket finner

Sin plass ved en annens side

Snart er det på tide

Å synke hen til det stille og fine

Og ha en annen i armene sine

Og aldri kan jeg minnest

Stillhet

er det vakreste som finnest.

*

ES1996

Jeg tok meg den frihet å redigere litt i diktet, nå som jeg postet det. Unge ES ville nok tolerere det.

Gamle dikt: Jeg kysset solen nylig

I februar 1996 skrev jeg det utmerkede diktet om å kysse solen. I mai samme år, utviklet jeg det videre. Andre strofe, der, er det jo litt schwung over.

Jeg kysset solen nylig

Så nære fikk jeg være

At jeg fikk kysse solen

Da er man veldig nære

 

Når man har vært så nære

at man har kysset solen

Da det er ikke noe man heller ville gjerne

kysse, tenker jeg

og kikker på en stjerne.

ES1996

Gamle dikt: Jeg tenker på en lykkelig tid

Mars 1996 var en vemodig tid for den gang 22 år gamle ES, jeg tror jeg skal slutte å bruke fullt navn så ofte, så godt bloggen er besøkt om dagen. ES får holde, en 22 år gammel student, i Bergen, en som hadde vært veldig forelsket, veldig lykkelig, men her, i mars, fikk det hele til å krasje sammen for seg. Dermed ble også de lykkelige minnene fylt med malurt, siden det som var, var over. 18 år senere spiller det naturligvis ikke så stor rolle, den 22 år gamle ES er borte, i stedet sitter 40 år gamle ES her og skriver om ham, og publiserer diktene hans. «Man stiller ikke krav i paradis», skrev han den gang. Nå parafraserer han setningen. Og gjengir dette diktet, om et fotografi jeg vet så godt hva er, men ikke vil poste.

 

Jeg tenker på en lykkelig  tid

En som flyktig gled forbi

Og la igjen et fotografi

På dette der er også jeg

Midt i verden ser du meg

Åh, hvor allting gikk min vei

Himlen var så blå, så blå

Bare fine skyer på

Dessverre er det over nå.

ES1996

Gamle dikt: Jeg kysset solen, svetten rant

Februar 1996 var et høydepunkt. Da var det på topp, da var livet brennhet og deilig, alt var i fart, alt svirret rundt, det kokte rundt meg og i meg, det var toppunktet etter en lang og lykkelig periode, så ramlet alt ned, men det er en historie som hører til mars. Jeg skrev mange, mange dikt, skrev mye, mye annet, var i live og aktiv, det var supert å være meg, og det ville jeg gi uttrykk for på alle mulige måter. Også dette morsomme diktet. Metaforene skulle være enkle å få øye på, billedbruken enkel å skjønne.

Jeg kysset solen, svetten rant

Føltes herlig, leppen brant

Det var så godt, jeg ville mer

Og da skjedde, det som skjer

Jeg og solen, kropp mot kropp

Og jeg måtte brenne opp.

ES1996