Bare den

I dag, på Skjærtorsdag, en uvanlig påske, våknet jeg som vanlig tidlig, og stod opp for å forberede Goethes dikt, Herbstgefühl, som jeg skal poste lørdag. Det var ennå mørkt, og månen hang der oppe, over husene, og det var liksom bare den og jeg.

Jeg tenkte å skrive et dikt. Om dette å være meg, og gang på gang på gang stå opp sånn tidlig, for å jobbe med dikt, eller for å skrive dikt selv. Eller begge deler. Og så tenkte jeg på Goethes vakre dikt, Lied der Mignon, med åpningslinjene Nur wer die Sehnsucht kennt, bare den som kjenner lengselen. Og skrev ned noen ord. Med bruk av teknikker og virkemidler som er vel kjent, og vel brukt. Uten så veldig stor interesse for andre enn meg selv, men for meg er jo alt jeg tenker, gjør og føler av aller fulleste interesse. Jeg vet ikke om jeg har slektskap i disse følelsene. Jeg tenkte å kalle diktet «Jeg». Jeg rakk ikke å ta et bilde av månen før den var borte.

Bare den
som har våknet
mens morgenen ennå
er natt
og månen i mørket
henger i sitt lysskinn
og
satt seg ned
i tanker
om å skrive
et dikt
er.

ES2020

Månen. Og kraftlinjer.

Covid-19

Jeg tenkte, uvanlig til denne bloggen å være, å skrive et dagsaktuelt dikt. Det er et helt nytt dikt, med helt nye tanker, om det som opptar meg akkurat nå. Og det er dette viruset, og hva det gjør med samfunnet, livet og tilværelsen. I overskriften på bloggposten kaller jeg det Covid-19, navnet på korona-viruset, og her i diktet kaller jeg det bare virus. Og skriver som jeg gjør.

Virus

Det er noe med
hvordan
fuglene synger
denne våren
som om de ikke helt kan tro det selv
Det er noe med
verden, livet, alt
som er forandret
og fuglene
som synger som de skal
når våren kommer

Men

ES2020

Februar morgen

Det er morgen. Det har vært en mild vinter, så langt, og i vår del av landet har vi alltid milde vintre. Men i dag ligger snøen her, lite grann, frost, lite grann. Biler parkert på gaten må skrape vinduene eller ha gode varmeapparat. Jeg sitter her, skriver et eksperimentelt dikt, en test, går det an å skrive dikt på denne måten, kan det bli noe av dette? Er dette

Februar morgen

Det er den spesielle tiden vi har
Måneden februar
Vintermørket ligger der
I frost og snø og dårlig vær
Hver morgen
Rimer det på marken
Og ikke i diktet, alltid
Alltid
Frost og snø og kalde dager
I samlebegrepet februarplager
Tiden går og diktet går
Mot sol og blomster, lys og vår
Men det vi har - se rundt deg
Er februar.
Rimer det?

ES2019

Irina

Det kan godt hende jeg har skrevet andre dikt også som heter Irina. Svært mange av diktene mine kunne godt hete Irina. Dette er et dikt som forsøker å forklare det, fylle navnet med innhold. Med det navnet og den som bærer det er selvfølgelig sitt eget innhold, ikke mulig å nærme seg med ord.

Irina

Jeg har lyst til at de skal lese disse ordene om 500 år
Sånn at de skal vite
det guddommelige, eventyrlige har vært her
en skjønnhet som overgår
det vanlige mennesker kan tenke seg
og vanlige ord kan uttrykke

Jeg ser på deg, Irina
og tenker at vi må skifte ut språkene våre
vi trenger noe annet for å uttrykke deg.

Den måten du er fantastisk på er ikke laget
for de ordene vi hittil har brukt.

Det er utvidet med Irina.
Nr. 2

ES2019 (siste linje 2020)