Savner i dag også

Samlingen Atskillelse består av 8 dikt, og slutter med To små armer (I evigheten). De fire neste er epilog, først Solen, så dagens, Savner i dag også. Det diktet, det har jeg skrevet og redigert litt på. Det er særlig siste linje, om den skal være som den er, eller om den skal være annerledes. Nå postes den som det står, og som jeg først skrev det. Andre ganger har jeg syntes en annen slutt er bedre. Merkelig. Dikt er stemning. Stemning skifter. Da jeg satt og savnet, var det omtrent sånn, omtrent sånn som det står nå, jeg vet ikke. Andre ganger har det vært annerledes. Jaja.

Savner i dag også

Jeg savner henne i dag også
Jeg skriver rolige setninger.
Spiser vanlig mat.

Jeg sikter ikke på henne
Når jeg skriver
Hun er alltid mer enn
Jeg får plass til

Når jeg har skrevet det beste jeg kan
Er hun pluss

Jeg har henne ikke i ordene
Har henne her

I savnet.

ES2018

Jeg har mine skor

I diktsamling kan det havne alle slags dikt. Jeg vil tro det er flere dikt om sko, der, i hvert fall er dette der. Og det handler om sko. Og om den som er oppi skoene.

Jeg har mine sko

Jeg har mine sko
Og skorne har meg
Jeg går på de skoene, går med dem
Hele mitt liv, langs hele min vei.

Og over er stjernene
Under er jeg
Under der igjen, skoene
Og med dem på er jeg alltid på vei.

Så får du besøk en gang
Av sko med en som du ikke kan se
Så husk hva jeg sa her, om meg og min vei
Og skoene som alltid, liksom, har meg med.

ES2018

Venting

Jeg har skrevet mange dikt om å vente og å savne, dette er litt annerledes. Jeg vet nøyaktig hvor det er skrevet, under nøyaktig hvilke omstendigheter, og hvorfor det er skrevet som det er. Det er et eksperiment. Det er et forsøk. Er dette.

Vente

Veggene på husene og bilene i gatene
Og duene, alltid på jakt, etter et eller annet
Å spise, de på nabobordet snakker om
Andre språk, mens jeg, har vært for meg selv
I hele dag.
De er gule og lyserøde og av mur, veggene
Gaten, med bilene, er enveiskjørt, som om det
Skulle bety noe, når jeg, har vært for meg selv
I hele dag.
Rundt et hjørne, kan det hende hun kommer.
Det er disse hjørnene, som er håpet mitt i dag
Fra et av dem, vil hun smette frem.

ES2018

To små armer (I evigheten)

Dette er et sånn forunderlig dikt, som kanskje lykkes, kanskje ikke. Hva det skal uttrykke, er soleklart, om det uttrykker det, er et annet spørsmål. Det er avslutning på den lille, uhøytidelige samlingen Atskillelse. De fire neste diktene er en ren epilog. Det slutter med dette.

To små armer (i evigheten)

Det er som jeg ikke
kan tro det selv
Men jeg vet det er sant
allikevel

To små armer
skal holde meg
Og jeg skal holde
tiden fast
i evigheten jeg.

ES2018

Himmelgledebrus

Dette er et dikt som passer når man for eksempel har savnet noen helt enormt, og de for eksempel har vært på en reise, og kommer hjem, og er kone og barn, skjønne og elsket, da er det

Himmelgledebrus

Himmelgledebrus
Det er nesten ikke
til å tro
Men det er dog sant
Det er det jo.

Mitt barn, min engel
Kommer hjem
Og jeg kan finne
Himmelbrennevinet frem.

Det kan man drikke
uten rus
Servere henne
Himmelgledebrus.

ES2018