Livs(g)lede

Dette diktet er skrevet etter modell av Arnulf Øverlands kjente En hustavle. Det er nummer 5 i samlingen Atskillelse, om det å være borte fra sin kone og sitt barn, eller noen, og å vente på dem.

Livs(g)lede

Det er en stund i livet
der tiden skulle stå stille
Det er når jeg er hos henne
Tenke ville, ville, ville.

Det er en stund i livet
Som jeg ikke nå kan kjenne
Jeg kan tenke det ville, ville
Men jeg er ikke hos henne.

Det er en stund i livet
Jeg gjerne skulle se komme
Den at jeg er hos henne
At ventetiden er omme.

ES2018

Sneglene

Dette diktet heter sneglene, men det handler om Irina.

Vi har et barn
mer fantastisk
enn solen og regnbuen
på en gang
og uten regn
Hun er sine egne regler
Hun ser et fly, en flue, en snegle
og ingenting er viktigere
enn å fortelle det
med armer og ben
i vill bevegelse
De skulle bare visst,
sneglene,
hvem som har sett dem!

ES2018

Diktsamling nr. 163

Snegle, Snail, Улытка, Schnecke
Snegle!

Flyreisen

Diktet er skrevet omtrent for ett år siden, 3. april, 2018. På det flyet, flyreisen handler om.

Flyreisen

Så sitter jeg på flyet
Som en ensom majestet
Men hva jeg har i hodet
Er det ingen her som vet.

Hjemme er et hus
Som det ikke er noen i
Her sitter jeg og reiser
Dit som ingenting vil bli

Hva er det nå dette livet
Hva bruker jeg det til?
Hva var nå denne reisen hjem
Forklar meg, er du snill.

Forklar meg, er du snill.
Hvor er det jeg vil hen?
Hva er det jeg kaller livet?
Hva er det jeg kaller  hjem?

I byen som jeg reiser fra
Er min kone og mitt barn
Og alle ting jeg tenker på
Og alle ting jeg skriver nå
Og alt jeg kan få si
Ender i
Min kone og mitt barn

ES2018

An die Günstigen (Til de begunstige), av Johann W. von Goethe

Det andre diktet vi poster av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er en kort hyllest til dikterkunsten. Goethe skrev det i 1799, og fikk det trykket først i 1800. Om enn det kan virke fremmed og uviktig i dag, treffer det godt tidsånden da det ble skrevet. Danskene H. C. Andersen og Adam Oehlenschläger brukte starten på diktet i tilegnelser. For Oehlenschläger var det mottoet for hans store utgivelse, Digte (1803), samlingen som introduserte romantikken i Norden, og som inneholdt danskenes mest kjente dikt, Guldhornene. For Andersen var det en tillegnelse til leserne i hans Phantasier og Skizzer (1831), et av hans tidlige, og mindre kjente verk.

An die Günstigen

Dichter lieben nicht zu schweigen,
Wollen sich der Menge zeigen.
Lob und Tadel muß ja sein!
Niemand beichtet gern in Prosa;
Doch vertraun wir oft sub rosa
In der Musen stillem Hain.

Was ich irrte, was ich strebte,
Was ich litt und was ich lebte,
Sind hier Blumen nur im Strauß;
Und das Alter wie die Jugend,
Und der Fehler wie die Tugend
Nimmt sich gut in Liedern aus.

Til de begunstigede

Diktere liker ikke å tie
De vil seg for mengden vise
Lovord og kritikk må det være
Ingen bekjenner seg gjerne i prosa
Dog betror vi oss ofte sub rosa
I Musenes stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strebet
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster bare i bukett
Og alderen slik som ungdommen
Og feilen slik som dyden
Tar seg i sanger godt ut.

Språk, form og innhold

Diktet er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Rimmønsteret er AAbCCb, der stor bokstav representerer trykklett utgang (trykklett siste stavelse), liten bokstav er trykktung. Formen er helt konsekvent gjennomført.

Innholdet skulle være rett opp i dagen. Det handler om at dikteren må skrive, at han vil vise seg for mengden, og at det må være både lovord og kritikk. Videre går det i at prosaformen ikke egner seg så godt for bekjennelser, da er det bedre å skrive på vers. Musene er de de greske skytsgudinnene for diktning, vitenskap og musikk, og i deres stille lund er det i overført betydning diktningen kan skje.

I andre strofe er det en oppramsing av erfaringer dikteren har gjort, og som i sanger (Liedern) tar seg godt ut. Her kan det være på sin plass å minne om den opprinnelige betydningen av ordet lyrikk, det er sang til lyrespill. Goethe bruker blomsterbuketten som bilde på hva han har gått gjennom i livet, alt er nå som en blomsterbukett av forskjellige erfaringer han kan skrive ut i diktene sine.

Diktet er tilegnet de begunstigede, die Günstigen, jeg leser dette til å være dikterne. Så er det den latinske vendingen sub rosa, oversatt betyr det «under rosen», men det gir vel så god mening å beholde originalen også i en norsk oversettelse, for det er slik den blir brukt også hos oss. Rosen var i antikken taushetens og fortrolighetens symbol, så når noe blir sagt sub rosa, blir det sagt i fortrolighet. Dette har jeg fra Store norske leksikon.

Ellers skulle det ikke være så mye å si på oversettelsen i dette diktet her.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der annet ikke er oppgitt. Oppslagsordene står med fet skrift.

schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
Lob das, -(e)s/; ros, lovord;
Tadel der, -s/-; kritikk, irettesettelse, daddel.
beichtet -> beichten (sv. tr. itr.) bekjenne, skrifte.
vertraun -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
sub rosa adv. (latin egentlig ‘under rosen’) i fortrolighet (Bokmålsordboka)
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
litt -> leiden (leidet, litt, hat gelitten, itr. tr.) lide, tåle, finne seg i;
Alter das, -s/; alder
der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast 2. (overført) strid, dyst, kamp
Tugend die, -/-en; dyd
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar til diktet

Det er den begeistrede Goethe vi ser eksempel på her. Det er en kort, liten hyllest til dikterkunsten, og til troen på diktningens muligheter. Goethe søkte alltid etter idealene, han ville ha det sanne og det skjønne, og likte særlig godt når dette ble forenet. I diktningen så han denne muligheten, og det er det alle hans mange dikt i bunn og grunn handler om. Det er derfor kanskje naturlig at dette diktet kommer tidlig i samlingen, som en liten forsmak på hva vi har i vente, hva det senere skal handle om.

Min gjendiktning

Goethe er ikke så altfor ofte gjendiktet til norsk. De som bryr seg om ham kan nok ganske sannsynlig nok tysk til å lese ham i original, og de kan også reglene godt nok til å se at en gjendiktning ikke holder mål. I dette diktet skal ordene falle lett og naturlig på plass, og det går ikke an å bryte med metrikken. Jeg legger til en trykklett opptakt i aller første linje, og så trikser jeg det til litt for å få det til å gå opp. Enkelt og greit.

Til de begunstigede

En dikter vil ei tie stille
Å vise seg er hva han ville
Ros og daddel må til grunn
Ingen skrifter helst i prosa
Dog betror vi oss sub rosa
I de Musers stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strevde
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster kun i skrud
Og den gamle som den unge
Og det lette som det tunge
Tar seg godt i diktet ut.

ES2018

Forrige dikt: Vorklage, Neste dikt: Der neue Amadis, Oversikt over alle Goethes dikt: Goethe


Mitt liv, 44 år

Et dikt om å være 44 år, og ikke helt kunne skrive dikt om det. Diktet er litt i villrede om hva det egentlig vil, og hva slags dikt det vil være, slik en 44 åring gjerne er i tvil om dette og hint

44 år, mitt liv

44 år
hva er mitt liv
hva er jeg nå
hva kunne jeg bli
enkle spørsmål
enkelt.

Jeg ser på meg selv
min 44 år gamle kropp
Håret på hodet, magen
alt som er
som det ikke skulle være

Det er livet, det
min venn, meg selv
Jeg kunne vært så mye
jeg ikke er
Kunne vært fjellturen i dårlig vær
Kunne vært robåten i åpent hav
Kunne vært en av dem som kritiserte NAV
Kunne vært treet som noen nå hugger ned
Kunne vært veien de bygger et sted
Og som ingen egentlig ønsker
fordi den ødelegger mer enn den bygger
jeg kunne vært så mye
er så lite
jeg kunne gjort så mye
det gjør så lite.

ES2018

Diktsamling, nr. 161