Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017

Advertisements

Sonett 90, av William Shakespeare – Then hate me when thou wilt; if ever, now;

Her ber poeten den elskede om ikke å utsette det lenger, for smerten er så fryktelig og den vil komme uansett, la den like godt komme med en gang så ikke lidelsen blir forlenget. Den ender likevel med det som må leses som en bønn om likevel å bli.

And other strains of woe, which now seem woe,
Compared with loss of thee, will not seem so.

Men det er en bønn som ikke etterlater store ønske om å bli oppfylt. Det er resignert, og sonette 90 er kulminasjonen av de fire foregående.

Sonnet 90

Then hate me when thou wilt; if ever, now;
Now, while the world is bent my deeds to cross,
Join with the spite of fortune, make me bow,
And do not drop in for an after-loss:
Ah! do not, when my heart hath ‘scaped this sorrow,
Come in the rearward of a conquered woe;
Give not a windy night a rainy morrow,
To linger out a purposed overthrow.
If thou wilt leave me, do not leave me last,
When other petty griefs have done their spite,
But in the onset come: so shall I taste
At first the very worst of fortune’s might;
And other strains of woe, which now seem woe,
Compared with loss of thee, will not seem so.

Min oversettelse

Så hat meg når du vil, hvis noen gang, nå
Nå, mens verden er lagt for å krysse mine gjerninger
Ta del i stikket fra lykken, gjør at jeg må bøye meg
Og stikk innom for et etter-tap
Ah!, gjør ikke, når mitt hjerte har flyktet fra denne sorgen
Kom som belønning av en erobret smerte
Gi ikke en vindfull natt en regnfull morgen
Å hvile ut et bevisst overkast
Hvis du vil forlate meg, forlat meg ikke sist
Når andre vonde sorger har gjort deres stikk
Men når onset kommer, så skal også smaken
Først det aller verste av lykkens velde
Og andre strains av smerte som nå ser ut som smerte
Sammenlignet med tapet av deg, er ikke det.

Kommentar til oversettelsen

Uferdig.

Kommentartil sonetten

Kommer…

Sonett 89, av William Shakespeare – Say that thou didst forsake me for some fault

Dette er sonett 89 av William Shakespeare.

Sonnet 89

Say that thou didst forsake me for some fault,
And I will comment upon that offence:
Speak of my lameness, and I straight will halt,
Against thy reasons making no defence.
Thou canst not, love, disgrace me half so ill,
To set a form upon desired change,
As I’ll myself disgrace; knowing thy will,
I will acquaintance strangle, and look strange;
Be absent from thy walks; and in my tongue
Thy sweet beloved name no more shall dwell,
Lest I, too much profane, should do it wrong,
And haply of our old acquaintance tell.
For thee, against my self I’ll vow debate,
For I must ne’er love him whom thou dost hate.

Min oversettelse

Gitt at du forlot meg for en eller annen feil
Og jeg vil kommentere denne fornærmelsen
Snakk om min lamhet, og jeg vil straks halte
Og mot din begrunnelse ikke gjøre meg opp noe forsvar.
Du kan ikke, kjære, vanære meg halvparten så ille
For å sette en form på en ønsket forandring
Som jeg av meg selv vil fornedre meg, når jeg kjenner din vilje
Jeg vil forbindelser kvele, og se underlig ut
Være borte fra dine spaserturer, og i min tunge
Din søte, elskede navn skal ikke mer hvile
Hvis ikke jeg, for profan, skulle gjøre noen feil mt det.
Og glad for vår gamle forbindelse fortelle
For deg, mot meg selv sverger jeg debatt
For jeg må aldri elske den du mest hater.

Kommentar til oversettelsen

Say that kunne oversettes med «Si at», men meningen er «Gitt at». De fire første linjene er litt kronglete i oversettelsen. Meningen er at den elskende sonettforfatteren vil innrette seg etter alt den skjønne ungdom mener om ham. Om han forlater ham, vil han finne seg i det, om han sier han er halt, vil han halte, slik at det blir riktig. Han vil ikke forsvare seg mot det den elskede måtte mene, uansett grunnene han måtte ha for det.

Disgrace brukt som verb er å «vanære» eller «gjøre skam på».

Ellers er ikke denne oversettelsen skikkelig gjort.

Kommentar til sonetten

Kommer…

Sonett 88, av William Shakespeare – When thou shalt be dispos’d to set me light

Enda en enesteånde vakker sonette, hvor poeten reduserer seg selv i forklaringen hvorfor den elskede er borte, og bruker dette til å utholde avskjeden. Det er gjort med en slik avklaret ro at poeten ikke er i nærheten av å bli stakkarslig. Dette er sonett 88 av William Shakespeare.

Sonnet 88

When thou shalt be dispos’d to set me light,
And place my merit in the eye of scorn,
Upon thy side, against myself I’ll fight,
And prove thee virtuous, though thou art forsworn.
With mine own weakness being best acquainted,
Upon thy part I can set down a story
Of faults concealed, wherein I am attainted;
That thou in losing me shalt win much glory:
And I by this will be a gainer too;
For bending all my loving thoughts on thee,
The injuries that to myself I do,
Doing thee vantage, double-vantage me.
Such is my love, to thee I so belong,
That for thy right, myself will bear all wrong.

Min oversettelse

Når du skal bli disponert til å sette mitt lys
Og plassere hva jeg har oppnådd i hånens lys
Fra min side vil jeg sloss mot meg selv
Og vise deg edel, selv om du er forsverget
Med min egen svakhet best ledsaget
På din del kan jeg skrive en historie
Om skjulte feil, hvori jeg er forbundet
At du i å miste  meg skal vinne mye heder
Og jeg gjennom dette vil også tjene på det
For å tilpasse alle mine kjærlige tanker til deg
Skadene jeg da gjør på meg selv
Ved å gjøre deg fordel, dobbel fordeler meg
Slik er min kjærlighet, jeg hører sånn til deg
At jeg for din rett, for meg selv vil tåle alt galt.

Kommentar til oversettelsen

Den er under arbeid…

Kommentar til sonetten

Kjærligheten blir gjort så ekte at den andres suksess bringer glede til den elskende, selv når han selv må lide for den og ikke engang får noen anerkjennelse for den. Det er virkelig vakkert gjort å få det til. Denne sonetten skulle bare leses på ny og på ny.

 

Sonett 86, av William Shakespeare

Dette er den siste av sonettene der Shakespear skriver om rivalen som også hyller den ukjente, skjønne ungdom i vers. Det blir gjerne spekulert i hvem både den skjønne ungdom og denne rivalen er, eller var, men det er svært lite trolig det noensinne vil komme sikre svar på dette. For den som vil lese mer om dette, er det bare å sjekke behandlingen av sonett 86 på nettsiden Shakespeare-sonnets. Jeg skriver ikke noe om noen sonetter uten å ha sjekket opp på denne siden først. De siste årene er det kommet til mange, mange flere nettsider som tar for seg sonettene til Shakespeare, men etter min mening holder Shakepare-Sonnets (opprinnelig The amazing web site of Shakespeare’s sonnets) stand som den beste. Jeg er imidlertid mindre enn forfatteren av disse nettsidene opptatt av den konkrete bakgrunnen for sonettene. For meg er det ikke noe savn at vi ikke vet hvem sonettene er skrevet til, eller i hvilken grad de gir uttrykk for forfatterens oppriktige følelelsesliv. De beveger seg på et annet plan. Dette er evige uttrykk for følelser vi mennesker går gjennom når vi elsker noen så høyt, at kjærligheten til dette mennesket overgår alle andre tanker og følelser, og vi verken kan sette dette mennesket høyt nok, eller oss selv lavt nok i forhold til dette. I sonettene som går til rivalen er det også sjalusien som får komme til uttrykk. Det er en spesiell form for sjalusi, siden det mer er oppmerksomheten til den elskede det konkurreres om, og ikke dennes seksuelle tjenester. Det handler om å ville ha sin elskede for seg selv, også når man skriver dikt til ham og ønsker å dyrke ham.

Sonnett 86

Was it the proud full sail of his great verse,
Bound for the prize of all too precious you,
That did my ripe thoughts in my brain inhearse,
Making their tomb the womb wherein they grew?
Was it his spirit, by spirits taught to write
Above a mortal pitch, that struck me dead?
No, neither he, nor his compeers by night
Giving him aid, my verse astonished.
He, nor that affable familiar ghost
Which nightly gulls him with intelligence,
As victors of my silence cannot boast;
I was not sick of any fear from thence:
But when your countenance filled up his line,
Then lacked I matter; that enfeebled mine.

Min oversettelse

Var det hans stolte seil av hans store vers
Ment for deg som altfor kostbar belønning
Som la mine modne tanker i en likvogn i min hjerne
Og gjorde deres grav til livmoren de vokste i?
Var det hans ånd, som ånder lærte å skrive
Over en dødelig høyde, som slo meg død?
Nei, verken han, eller hans like om natten
Som har gitt ham hjelp, har stilnet mitt vers.
Verken han, eller hans familiære spøkelse
Som nattlig lurer ham full av informasjon,
Som seierherrer av min stillhet ikke kan skryte;
Jeg var ikke syk av noen frykt derfra.
Men når ditt ansiktsuttrykk fyller opp hans linje,
Så manglet jeg midler, og det svekket mine vers.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har omskrevet ganske godt første fire linjer så de skal gi mening lest på norsk uten kommentarene til dem. Direkte oversatt blir proud full sail «det stolte, fulle seil», men det ligger mer betydning gjemt i ordene. Det kan referere til en seilbåt, eller en hel flåte seilbåter. Det kan også leses i overført betydning, med seksuelle hentydninger. Å oversette bound for med «ment for» treffer ikke helt, det skal mer være «på vei mot» eller «ha som mål». Prize er «pris» eller «belønning», vi må bare her holde styr på metaforen vi befinner oss i, en kapret seilbåt vil også være en pris, som alt man kan stjele til seg på sjøen vil være det. Ripe er «moden», slik en ide og en tanke er moden når den kan settes ut i live. Hearse er på norsk «likvogn» eller «begravelsesbil», inhearse blir å legge inn i en slik likvogn, altså på en måte å legge i likkiste eller begrave. Womb er som kjent «livmor», i overført betydning det sted der noe kan vokse frem. Meningen i disse fire første linjene er at rivalens diktning er som en seilflåte på jakt etter den elskede ungdom som belønning, og at dette først gjorde poeten bak sonetten stum av skrekk, for siden å tjene til den inspirasjon som gjorde at de allerede modne tanker fikk vokse seg enda bedre.

De fire neste linjene kunne også vært omskrevet for å få klarere frem hva de sier. Her har jeg i noe større grad beholdt språkføringen fra originalen, noe som går på bekostning av lesbarheten. Spirit i linje 5 er problematisk. En ting er at her kan ligge en nøkkel til hvem denne rivaliserende poeten egentlig var, siden en George Chapman i et verk utgitt i 1609 hevder å være inspirert av «the spirit of Homer«. En annen er hva linjen egentlig skal bety. Jeg overser problemet med å oversette rett frem, som linjen står. Problemet går på det at det er forskjell på spirit i entall og flertall, i entall kan det bety noe som på folkelig norsk kan kalles dagsformen, altså en tilstand, noe som ikke er så lett å ta med seg i flertall. Der må det være ånder. Pitch er her høyden en rovfugl flyr i før den styrter ned mot byttet sitt. Peer er adelsmann, compeers blir jevnbyrdige adelsfolk, eller bare jevnbyrdige, uansett rang. Her viser compeers tilbake til åndene i linje 5, eller til andre poeter som også er rivaler om den skjønne ungdommen. Astonish betyr vanligvis «forbause» eller «forbløffe», her i en mening som også har gjort at sonettpoeten har måttet tie stille. Det har han altså ikke. Meningen i linje 5 – 8 er at rivalens måte å skrive på (spirit, og problemene jeg har beskrevet om det) lik rovfuglen fra høyden kan uskadeliggjøre vår poet, men at dette ikke vil skje, verken fra denne hovedrivalen sonetten er rettet mot, eller andre denne rivalen eventuelt vil få hjelp eller inspirasjon fra. Det fortsetter altså som det begynte i linje 1 – 4, at rivalen har ikke noe å stille opp med.

Jeg har lagt til et «verken» i linje 9, siden det engelske nor i neithernor har en betydning av «eller ikke» som vi har det når eller står etter verken. På engelsk er neither strøket for å få rytmen til å gå opp.  Gulls er et sjelden ord, gull brukt som verb kan bety noe sånt som «å fylle noe opp med noe så det blir stappfullt». Her i sonetten er det brukt mer i betydningen «lurer ham», i en slags forståelse i retning av «fyller ham opp med tøys». Intelligence er her «kunnskap» eller «informasjon», slik at  Gulls him with intelligcence blir noe sånt som «lurer ham full av informasjon», slik jeg har skrevet. Meningen i linje 9 – 12 er at rivalen, det nattlige spøkelset (nightly goast) ikke kan skryte av å ha fått sonettpoeten til å tie, han er ikke redd ham.

Countenance er ansiktsuttrykk. Feeble er «svak eller «ynkelig», enfeeble «å gjøre svak» eller «ynkelig». Meningen i konklusjonen er at når sonettpoeten i det siste kan ha skrevet svakere vers, altså sonetter, så er det denne rivalen som er skyld i det.

Kommentar til sonetten

Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems (fra 2002) gjør i kommentaren til denne sonetten oppmerksom på sammenhengen mellom ordene sail (seil) i linje 1 og womb (livmor) i linje 4. Det er begge ting som vokser, som blir spent, sveller (engelsk: swell), det ene av vind, det andre av det nye livet i magen.

Sonett 85, av William Shakespeare

Mitt arbeid med sonettene er i likhet med arbeidet med resten av bloggen litt på etterskudd. Jeg er nå i gang med å rette opp denne.

Sonnett 85

My tongue-tied Muse in manners holds her still,
While comments of your praise richly compiled,
Reserve their character with golden quill,
And precious phrase by all the Muses filed.
I think good thoughts, whilst others write good words,
And like unlettered clerk still cry ‘Amen’
To every hymn that able spirit affords,
In polished form of well-refined pen.
Hearing you praised, I say »tis so, ’tis true,’
And to the most of praise add something more;
But that is in my thought, whose love to you,
Though words come hindmost, holds his rank before.
Then others, for the breath of words respect,
Me for my dumb thoughts, speaking in effect.

Min oversettelse

Min tungebundede Muse tier høflig stille
Mens ord om din pris rikt hopet opp
Reserverer  din karakter med gylden penn
Og kostbar frase fylt med alle Musene.
Jeg tenker gode tanker, mens andre skriver gode ord
Og som bokstavløs klerk fortsatt roper «Amen»
Til enhver hymne som den verdie ånd har råd til,
I polert form fra raffinert penn
Hørende deg priset, jeg sier «det er så, det er sant»
Og til det meste av prisen legge til noe mer
Men hva er i min tanke, hvis kjærlighet til deg
Selv om ord kommer bakerst, holder plassen foran
Så andre, for ordets pust respekt
Meg for mine dumme tanker, snakker i effekt.

Kommentar til oversettelsen

Tongue-tied betyr direkte oversatt tungebundet (tie ~ «binde, knyte»), men dette er et ord vi ikke bruker så mye på norsk. Engelskmennene bruker det når man blir stum som følge av ytre omstendigheter, man vil si noe, men får det ikke til. Man er som bundet for tungen. Se for øvrig kommentarer til sonett 66 og 80 der uttrykket også er brukt. Nettstedet ShakespeareWords har som alltid en fullstendig oversikt over hvor ordet er brukt hos Shakespeare. Manners er det vi på norsk kaller «manerer». Det er altså som følge av manerer musen tier stille. Jeg har oversatt med «høflig» for bedre flyt i språket. Reserve (reserver) er brukt i betydning «ta vare på, bevar, spar (med tanke på fremtiden). Their (deres) i their character kan være en trykkfeil i originalkilden, det gir bedre mening om det står i entall, thy (din). Det er den skjønne ungdoms egenskaper (character) som skal bevares (reserve), ikke poetenes eller andre som kan settes i flertall. Quill er fjærpenn, eller altså en fjær som brukes som penn. Ordet henspeiler på piggen man skriver med. Meningen i de litt kompliserte fire første linjene er at sonettskriveren tier stille mens øvrige poeter (les: rivalene) skriver og skriver om alle den skjønne ungdommens egenskaper. De øvrige er inspirert av musene, mens sonettskriveren tilsynelatende ikke er det.

Unlettered kan også oversetets med «analfabet».

ShakespeareWords har også en oversikt over forekomsten av ordet Muse i Shakespeares tekster. Jeg har skrevet mest om musene i sonett 38, der de har størst betydning. Det står også litt i sonett 32.

Kommentar til sonetten

Kommer…

Sonett 84, av William Shakespeare

I sonett 84 åpner kampen mot rivalen opp for motiv brukt i noen av de tidligere sonettene. Det handler om at de andre poetene forsøker å smigre den skjønne ungdom med ord, og sammenligne ham med andre vakre ting i verden. Men i enhver sammenligning vil den skjønne egentlig komme dårligere ut, fordi han er noe helt for seg selv, og når man sier han er som noe annet, vil han ikke bli større, men mindre. Igjen er det slik at om det var mulig å skrive ham akkurat som han var, at han er han (that you alone, are you), så ville ingen pris være større. Konklusjonen på sonetten inneholder imidlertid noe kritikk av den skjønne, siden han i følge poeten ser ut til å glede seg over den verdiløse smigeren som blir tillagt ham.

Sonnett 84

Who is it that says most, which can say more,
Than this rich praise, that you alone, are you,
In whose confine immured is the store
Which should example where your equal grew?
Lean penury within that pen doth dwell
That to his subject lends not some small glory;
But he that writes of you, if he can tell
That you are you, so dignifies his story.
Let him but copy what in you is writ,
Not making worse what nature made so clear,
And such a counterpart shall fame his wit,
Making his style admired every where.
You to your beauteous blessings add a curse,
Being fond on praise, which makes your praises worse.

Min oversettelse

Hvem er det som sier mest, som kan si mer
Enn denne rike pris, at du alene er deg
I det begrenser muret inn er lageret
Som skulle gi eksempel på hva du grorr likt med
Lean penury inni pennen hviler
At du til hans subjekt låner ingen liten ære
Men han som skriver deg, hvis han kan si
At du er deg, så vil det gjøre hans fortelling verdig
La ham bare kopiere hva som er skrevet i deg
Og ikke gjøre verre hva naturen har gjort så klart
Og slik en motstander skal gjøre hans vidd berømt
Gjøre hans stil beundret overalt
Du til din nydelige velsignelse legger til en forbannelse
Å være glad av pris, som gjør din pris verre.

Kommentar til oversettelsen

De fire første linjene i denne sonetten er notorisk vanskelige å oversette, og finne meningen i. Confine betyr «innskrenke, begrense», mens immure bokstavlig er «mure inn» (vi har omlyd, n blir m, som den ofte kan bli foran lukkede konsonanter som m eller p), satt sammen blir betydningen noe sånt som «innskrenket innenfor murer».

Kommentar til sonetten

Kommer…