Unter der linden, av Walther von der Vogelweide

Denne gangen skal vi virkelig kjenne historiens sus i det vi går inn i tysk middelalderdiktning. Og det gjør vi naturligvis med Walter von der Vogelweide (ca. 1170-1230), den største av dem alle. Han er ganske utrolig, og ligner knapt på noen av dem som skrev i hans samtid. I Norge og Norden har vi i alle fall ingen til å hamle opp med ham. Som ingen annen jeg kjenner til i denne perioden, greier han å skrive om levende mennesker med tanker, drømmer og fantasier, personer som kunne gått rett ut i verden og levd. Svært mye av den øvrige middelalderdiktningen blir enten litt karikert, litt opphøyd, eller begge deler. Det er Vogelweide som får til å skrive om vanlige mennesker, i vanlige liv, og uten at det skjer noe spektakulært med dem.

Han skrev det som kalles Minnesanger, etter det middeltyske ordet for kjærlighet, elskov: Minne. Det er altså ikke minnesanger som er rett norsk oversettelse, men «kjærlighetssanger», eller «kjærlighetsdikt». Vogelweide brakte denne sjangeren til sitt høydepunkt, nettopp fordi han skrev om levende mennesker, levende kvinner og menn som opplevde kjærligheten med alt som følger med, i motsetning til de andre minnesangerne som nok kunne bli litt konvensjonelle og monotone.

Vi skal gå nøye gjennom både forfatteren og sjangeren og diktet denne gangen, så det er bare å gjøre seg klar til et forelsket kjærlighetseventyr, fra høymiddelalderen.

Walter von der Vogelweide

Alt med ham er usikkert. Hva vi vet, er hva han skrev, og hvor han på visse tidspunkt oppholdt seg. En av de aller sikreste kildene vi har om ham, er at han kjøpte en kappe av pels i 1203. Der har vi kvitteringen. Ellers er det en del gjetting og spekulasjoner og resonnementer.

Fødselsdatoen er usikker, det samme er dødsdatoen, og livet han levde. Vi vet kort sagt lite sikkert om han. Alt sammen må vi resonnere oss frem til gjennom de over hundre tekstene vi har overlevert fra ham, og de tekstene som er skrevet om han, eller der han er nevnt. Og nevnt er han helst hos dikterkollegene sine. Til tross for berømmelsen sin, finnes ikke navnet hans i mange opptegnelser skriver tysk Wikipedia. Et eksempel der han finnes er en kvittering for et pelskappe han kjøper 12. november, 1203. Den koster 5 skilling, og ut i fra det kan man også slutte han ikke hadde råd til å kle seg bedre, og dermed antagelig ikke hørte til i de høyere klasser.

Vi vet han antagelig var av ridderslekt, muligens at han var født i et hoff som het Vogelweide, sannsynligvis i Eisactale ved Bozen, i Syd-Tirol. Dette området ligger i dag i det nordlige Italia, men den gang var det regnet som Østerrike, det nedre Østerrike. Det vet vi også fra Vogelweides egne tekster, der han skriver om seg selv ze Ôsterrîche lernt ich singen unde sagen. «I Østterike lærte jeg å synge og snakke». Han var ved barbenbergernes hoff i Wien, og tjenestegjorde under Leopold V (1177-1194) og sønnen Friedrich (1194-1198).

Den grundigste lett tilgjengelige teksten om han på nettet finnes på Detusche Biographie. Her står det litt mer i detalj om hvordan spekulasjonene går, når det gjelder å årstallsfeste de viktige datoene i Vogelweides liv, og andre viktige begivenheter i livet hans. Han begynte å dikte rundt 1190, da har vi spor av ham, og om vi antar man starter å dikte i 20-års alderen, så blir fødselsåret rundt 1170. Lignende er det tvil og spekulasjoner om omtrent alt som er kjent om han. Det gjelder også sånn han skriver at han var med i korstoget i 1228, det er sikkert han skriver det, usikkert han var det.

Lettere enn å si noe om hvem han var og hva han gjorde, er det å si noe om tekstene hans, og hva de gjorde. Hvordan han var som forfatter, og hva han hadde å bidra med i litteraturhistorien. Her skiller han seg ut som den betydeligste av de tyske middelalderdikterne, og en av de aller mest betydelige i Europa. Han skrev ikke bare minnesanger, eller Mädchensanger, han skrev også om politiske spørsmål, om riket, om keiseren og om paven. Dette var han den eneste av minnesangerne som gjorde.

Det hadde vært kjekt å vite noe mer om denne tyske poeten med det forunderlige navnet, og skjønne mer av hva det var med ham som gjorde at han klarte å skille seg sånn ut fra de andre. Han var kjent og verdsatt allerede i sin samtid, men hvordan han reagerte på det og hva mål han hadde i livet sitt, det vet vi lite om.

Minnesang

Det er lettere å skrive om sjangeren, enn om dikteren. For i sjangeren har vi tekstene. De kan vi lese og tolke og sammenligne, og studere trekk og utvikling. Det er ikke noe vanskelig å studere dette, for sjangeren er svært konvensjonell, og det var veldig strenge regler for hvordan det skulle være. Det var det kvinnelige ideal som ble skildret personifisert i den diktet er tilegnet, og det ble ikke holdt igjen i å beskrive hvor opphøyd, uoppnåelig og ufeilbarlig denne kvinnen var, og det eneste en stakkars mann og poet kunne gjøre var å stå i tjeneste til denne herskerinnen, og hengi sitt liv til henne uten håp om å oppnå noe som helst. Stilen ble lett litt monoton, veldig lett å parodiere, og så overdrevet at det ikke ble helt troverdig.

Mange av disse dikterne og tekstene deres er ganske forglemmelige, og lever best som bakgrunn for de som klarte å skille seg ut fra sjangerkonvensjonene, og for å vite hvem og hva som blir parodiert når disse selvhøytidelige tekstene og minnesangerne senere blir gjort komiske. Det er grunn til å tro at de var alvor den gang, i hvert fall for sangerne selv, som den gang virkelig var sangerne, og fremførte tekstene til en melodi de også hadde laget, og spilte på et strenginstrument.

Walther von Vogelweide brøt ut av de strenge sjangerkonvensjonene, og skrev ikke fra perspektivet til en nedrig mann som ser opp mot en opphøyd kvinne, herskerinnen over hans liv og hans følelser. I Vogelweides minnesanger er det kjærlighet mellom likeverdige parter, oppnåelig, frisk og spennende kjærlighet, slik de aller, aller fleste er så heldige å få oppleve en eller annen gang i livet. Det er stemninger å kjenne seg igjen i, selv om det er skrevet i en tid med få fellestrekk med vår egen. Det menneskelige er der allikevel, og det er det Vogelweide er så god til å få frem.

Det er diktet vi presenterer i dag også et utmerket eksempel på. Det er diktet som i original heter Under der linden, og moderne omskrivere ikke kan bestemme seg for om betyr Unter der Linde (entall) eller Unter den Linden (flertall). Uansett er det under lindetreet det foregår, eller under lindetrærne. Og det som foregår, er at jenta som er jeg-personen i diktet, har seg et lite eventyr med en gutt hun opplagt liker veldig godt.

Unter der linden

Jeg presenterer diktet i original til venstre, i en lett omskriving av meg til høyre. Så følger en oversettelse, og helt til slutt i posten en gjendiktning. Mellom der vil det være kommentar til språk, form og innhold, og generelle kommentarer.

Under der linden  

Under der linden
an der heide,
dâ unser zweier bette was,
dâ muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.  

Ich kam gegangen
zuo der ouwe:
dô was mîn friedel komen ê.
dâ wart ich empfangen
hêre frouwe
daz ich bin sælic iemer mê.
kust er mich? wol tûsentstunt:
tandaradei,
seht wie rôt mir ist der munt.  

Dô hete er gemachet
alsô rîche
von bluomen eine bettestat.
des wirt noch gelachet
inneclîche,
kumt iemen an daz selbe pfat.
bî den rôsen er wol mac
tandaradei,
merken wâ mirz houbet lac.

Daz er bî mir læge,
wesse ez iemen
(nu enwelle got!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflæge,
niemer niemen
bevinde daz wan er und ich und ein kleinez vogellîn:
tandaradei,
daz mac wol getriuwe sîn.
Unter den Linden  

Unter den linden
an der heide,
da unser beider Bett war,
da könnt ihr finden
schöne beide
gebrochen Blumen und Gras.
vor dem Walde in einem Tal,
tandaradei,
schône sang die Nachtigall.

Ich kam gegangen
zu der Au,:
da war meîn Friedel komen und.
da wurde ich empfangen
hêre Frau!
dass ich bin sælic immer mehr.
kust er mich? wohl tûsentstunt:
tandaradei,
sieht, wie rot mir ist der Mund.

Da hatte er gemacht
also reich
von Blumen eine Bettestat.
des wirt noch gelacht
inneclîch,
kommt iemand an denselben Pfad.
bei den Rosen er wohl mag
tandaradei,
merken wo mir das Haupt lag.  

Das er bei mir lag,
wusste es jamand
(nu enwelle Gott!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflegen,
nimmer niemand
befinde das, wan er und ich und ein kleines Vöglein:
tandaradei,
das mag wohl getreu seîn.
Walter von der Vogelweide: Under der linden

Under lindetrærne

Under lindetrærne
på heien
hvor vi begge hadde sengen vår
der kan dere finne
skjønne både
brukne blomster og gress
Ved skogen i en dal
tandaradei,
sang nattergalen skjønt.

Jeg kom gående
til gresslandet
der var min kjære kommet og
de ble jeg mottatt
ærede frue!
der ble jeg salig for alltid
Kyste meg? Fullt tusen ganger!
Tandaradei
Se, hvor rød er meg munnen.

Der hadde han laget
altså rik
av blomster et sengeleie
Det blir ennå ledd
inderlig
når noen kommer på den samme stien
ved rosene ville han
tanderadei
merke hvor hodet mitt lå.

At han lå med meg
Om noen visste det
(nu det ville ikke Gud!) så skammet jeg meg
Hva han gjorde med meg
aldri skal noen
vite det, utenom han og jeg,
og en liten fugl
tanderadei,
som kan være helt trofast.

Språk, form og innhold

Språket er en ekstra utfordring denne gangen, og jeg skal ikke gjøre krav på verken å kunne eller å være vant med tekster på middelaldertysk. Jeg har brukt tysk Wikipedia (Unter den Linden) til kjapt å finne ut av ordene i originalen, og så har jeg satt dem over sånn noenlunde til et slags moderne tysk. I min oversettelse og mitt arbeid med teksten legger jeg originalen til grunn,

I første strofe er det noen ord som nå skrives på annen måte, dâ for da, vinden for finden, ir for ihr og schône for schöne. Ordet muget er vesensforskjellig, oversettelsen er kan, og jeg vil gjette på at det er det nåværende ordet mögen i en annen skriveform vi har å gjøre med. I andre person flertall er det i dag mögt som er korrekt, den gang altså muget. At Blumen blir skrevet bluomen er ingen sak, i hele diktet har substantivene liten bokstav, det å skrive med stor bokstav kom inn senere. Ordet tandaradei er et lydmalende ord for sangen til nattergalen, oppfunnet av Vogelweide, for dette diktet. Ordet Sang ble skrevet med c, sanc, men også her går det an å tenke seg at uttalen ikke var så ulik.

I andre strofe er det zuo for zu, ouwe for Aue, dô for da eller dort, daz for dass, iemer for immer og mê for mehr. I tillegg er det uttrykket hêre frouwe, som det går an å se opphavet til, hêre er beslektet med ehre (ære) og frouwe er nær en litt voldsom variant av vårt norske frue. Ordet sælic skal også gå an å kjenne igjen for en skandinav, det er salig. Kuster mich kan godt være kust er mich, kysset han meg, at middelaldertysk kunne slå inn pronomenet i verbet. Wol ble skrevet uten h, wohl, og tûsentstunt skulle også gå å kjenne igjen, «tusenstund». Også for munt (Mund) ble t brukt for d i enden, uttalen er ganske sikker nokså lik.

I tredje strofe er det het for hat, gemachet for gemacht, gelachet for gelacht, kumt for komt, iemen for jemand, pfat for Pfad, Bî for bei, rôsen for Rosen og mac for mag, Videre er ordet bettestat, det tror jeg ikke blir brukt lenger, men det skal vel ganske sikkert tilsvare norsk «sengested», der vi nå bruker sengeleie (tysk: Bettruhe). Ordet inneclîche er skrevet uvant, men er ordet innig, inderlig eller hjertelig. Både det ordet og riche har en -e til slutt i bøyningen, som ikke trengs i dag, som ikke brukes. Riche er forresten reich, nå har det fått diftong, originalen ligner vårt norske ord for rik. Den siste linjen er spesiell, wâ mirz houbet lac, men det er samme lydregler og skriveregler som vi ser gjelder ellers i diktet. Det er wâ for wo, mirz er satt sammen av mir daz, eller «til meg (hodet)», hodet er skrevet houbet, med en -e- mellom b og t, sånn som for gemachet og gelachet, denne e’en er forsvunnet. Så skrives -g i ending -c, lac for lag.

I siste strofe er det nok en gang z for s i das, bî for bei og flere av de endringene vi tidligere har sett. Ny er vel sô for so, schamt for schämt, niemer for nimmer, iemen og niemen for jemand og niemand og wan for wann. Linje to har wessez iemen, der wessez vel må være sammensatt av wesse og ez, moderne wusste es jemand. Ordet nû i parentesen i linjen under tror jeg må være en partikkel, et utrop, kanskje slik vi nå på norsk bruker «nå», særlig i muntlig tale. Ordet enwelle ser jeg som en eldre entwille, prefiks ent- i betydningen mot, altså «mot Guds vilje». Linje 4 har wes for was, og pflæge for pflege. Jeg tror bevinde er befinde, v for f, og så er det z for s i kleines. I siste linje er nytt ord getriuwe, i dag skrevet getreue.

Formen er etter hva jeg kan se 2+2+4, altså to takter i de to første linjene, fire i den tredje, og så er det tre sånne tripler i strofen. Til sammen 9 linjer. Versefoten ser ikke ut til å være konsekvent,men det er sjelden mer enn to trykklette stavelser etter hverandre. Det forekommer heller aldri to trykktunge etter hverandre. Så stort sett går det annenhver, men det varierer om linjene har en trykklett stavelse først som opptakt.

Rimmønsteret er ABcABcdod. Små bokstaver betyr trykktung utgang, siste stavelse har trykk, mens store bokstaver betyr at utgangen av linjen er trykklett. Bokstaven o tilsier at linjen ikke har rim. Det er linje 8, med nattergalens «tandaradei». Den linjen kan jeg heller ikke være sikker på hvor trykket skal være i. Den bryter med alt.

Her er de trykktunge stavelsene i første strofe markert med fet skrift. Mønsteret følges i de tre andre strofene også.

Under der linden
an der heide,
unser zweier bette was,
muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.

Walter von der Vogelweide: Unter der linden (trykkfordeling)

Innholdet i diktet kommer forhåpentligvis frem i oversettelsen og gjendiktningen, for de som ikke klarer å trenge gjennom originalen og min egentlig ganske halvhjertede omskriving til moderne tysk.

Poenget er at det er jenta som er stemmen i diktet, hun er jeg-personen. Hun er full av sitrende spenning og forelskelse av det hun har opplevd, og går og tenker på det. Det er formidlingen av denne forelskelsen og denne hendelsen som er diktet.

I første strofe blir stedet introdusert. Det er under lindetrærne oppe på heien, det var der de hadde sengen sin, og lå sammen. Ennå kan man finne brukne blomster og gress der oppe, sporene etter dem. Så er det denne nattergalen som blir introdusert, med sangen sin, tandaradei. Dette er for øvrig et motiv brukt i de senere ballader, og selvfølgelig også i tidligere, klassisk diktning, dette med en slags gjentagende linje som et omkved. Det er en fin effekt, at det egentlig betydningsløse ordet tandardei blir gjentatt på samme sted i hver strofe, men hver gang gir en forskjellig slags mening.

I andre strofe kommer hun gående til dette stedet, til denne sengen han har forberedt. Der er kjæresten allerede og venter på henne. Hun blir mottatt, og utbryter «hellige frue», etter dette er hun lykkelig for alltid. Med få ord får hun sagt det, leserens fantasi strekker til for hva som der skjer med henne. Om han kysset henne? Åja, mange ganger, utallige, – og så kommer tandaradei – sånn man nynner når man gjør noe ulovlig, noe litt usømmelig, men spennende og ufarlig (kanskje til og med litt farlig, hvis det blir oppdaget, men risikoen gjør det bare enda mer spennende og gøy!). Så er det regelrett adjektivbeskriving, rød munn, som leppene blir når blodet strømmer til dem.

I tredje strofe blir igjen stedet beskrevet. Han har forberedt en seng til henne, av roser, rikt dandert. Så står det at om noen kommer forbi på stien, og ser disse rosene ligge der, så vil de utmerket godt skjønne hva som har skjedd. Og da vil de få seg en god latter. Det er lett å se hvor hodet hennes lå. Tandaradei.

I siste strofe kommer en slags refleksjon, om noen visste hva som har foregått – Gud gi at det aldri skjer! som det står i parentesen i linje 3, nei, da er det ikke godt å si hva som kommer ut av det. Ingen må vite. Og ingen vil få vite. Det er bare han og jeg-personen, som vet, han og hun, og denne fuglen som sang. Hemmeligheten er trygg. Tandaradei!

Gloseliste

Det er litt spesielt å ta med en gloseliste når så mange av ordene ikke er i bruk lenger, og noen av dem også har annet opphav enn tysk. Her er en liten gloseliste, som nok ikke står i stil til det lange diktet. Mange av ordene er forklart i gjennomgangen av språket. Merk at jeg hadde en uke på meg til dette, jeg har ikke slått opp alle ordene jeg skriver om der, det har jeg for alle ord satt i denne og andre gloseliste. Her er de slått opp på Ordnett.no.

die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo
gebrochen (adj.) 1. brutt, brukken 2. nedbrutt 3. gebrokken.
Frau die, -/-en; kvinne, frue, hustru; (foran navn) fru;

Kommentar

Det er artig å lese kjærlighetsdikt fra middelalderen. Det er en tenkt historie, dette, Walter von Vogelweide er ingen kvinne, men det er så fantasifullt og levende at man kan se for seg at akkurat sånn må det ha vært. Det er oppmerksomhet om enkelte detaljer, som at hun tenker på merket etter der hodet lå, i blomstene, og at hun hørte nattergalen. Og så den frydefulle spenning at ingen må få vite!

Sånn har det vært mellom mennesker i tusener av år! Hun møter ham, og de har sine hemmeligheter. Hun sier ingenting om dem, bare åpner døren på gløtt om at han kyssset henne tusen ganger (tusenstund).

I middelalderen er mange av de andre tekstene så stive og formelle at det er vanskelig å forestille seg noe forelsket kjærlighetsliv. Eller så er de så grove og plumpe at de blir parodier i den andre retningen, som hos Boccaccio, og andre. Det kan være fint å opphøye kvinnen, det kommer vakre kjærlighetsdikt ut av det hos Dante og Petrarca, som jeg begge har postet fra. Men kjærlighet og forelskelse er menneskelig, det er et hverdagslig eventyr, de færreste kvinner føler seg så spesielle som de er skrevet å være.

I hvert fall er denne kvinnen under lindetreet veldig fornøyd med tingenes tilstand. Hun ser klart ut til å foretrekke at han har rosesengen klar til henne når hun kommer, og at han gir henne en behandling hun og han er alene om å vite, enn at han skriver opphøyde kjærlighetsdikt om hvor uoppnåelig hun er. Hun her er veldig fornøyd med å være oppnåelig, for å si det sånn.

Det er vel de fleste.

Min gjendiktning

Det er noe eget å gå inn og gjendikte dikt fra middelalderen. Jeg mener nå at i en gjendiktning skal man forsøke å trenge seg litt inn i dikterens hode og verden, og forsøke å dikte frem på ditt språk det han eller hun vil ha sagt i sitt. Men i dikt fra Middelalderen, av Walther von der Vogelweide, da føler jeg at jeg beveger meg inn i et hode og en verden fremmed for meg. Jeg har dog forsøkt å bevare tonen og stilen fra originalen, og å få rytmen og rimene på riktig plass.

Under en linde

Under en linde
(et) sted på heden
hvor sengen til oss begge lå
der kan du finne
skjønne gleden
med brukne blomster, brukne strå
Foran skogen i en dal
tandaradei,
fagert sang en nattergal.

Jeg kom i gange
(til) gress og tue
der jeg min kjære kommet ser
og meg i fanget
Milde frue!
der ble jeg salig evig mer
Kysset meg? Ja, lykkestund!
Tandaradei
Se, hvor er meg rød min munn.

Der hadde han laget
altså rike
av blomster lite sengested
Av latter plaget,
inderlige
Blir den som samme sti vil tre
Ved de roser vil man nå
tanderadei
merke hvor mitt hode lå.

At han i mitt leie
Visste man det
(nu motvilje Gud!) jeg skammer meg
Hva han gav slags pleie
Aldri kan det
Bli kjent av folk, kun han og jeg,
og en liten fugleskvett
tanderadei,
som alltid vet å holde tett.

ES2020

Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017

Sonett 90, av William Shakespeare – Then hate me when thou wilt; if ever, now;

Her ber poeten den elskede om ikke å utsette det lenger, for smerten er så fryktelig og den vil komme uansett, la den like godt komme med en gang så ikke lidelsen blir forlenget. Den ender likevel med det som må leses som en bønn om likevel å bli.

And other strains of woe, which now seem woe,
Compared with loss of thee, will not seem so.

Men det er en bønn som ikke etterlater store ønske om å bli oppfylt. Det er resignert, og sonette 90 er kulminasjonen av de fire foregående.

Sonnet 90

Then hate me when thou wilt; if ever, now;
Now, while the world is bent my deeds to cross,
Join with the spite of fortune, make me bow,
And do not drop in for an after-loss:
Ah! do not, when my heart hath ‘scaped this sorrow,
Come in the rearward of a conquered woe;
Give not a windy night a rainy morrow,
To linger out a purposed overthrow.
If thou wilt leave me, do not leave me last,
When other petty griefs have done their spite,
But in the onset come: so shall I taste
At first the very worst of fortune’s might;
And other strains of woe, which now seem woe,
Compared with loss of thee, will not seem so.

Min oversettelse

Så hat meg når du vil, hvis noen gang, nå
Nå, mens verden er lagt for å krysse mine gjerninger
Ta del i stikket fra lykken, gjør at jeg må bøye meg
Og stikk innom for et etter-tap
Ah!, gjør ikke, når mitt hjerte har flyktet fra denne sorgen
Kom som belønning av en erobret smerte
Gi ikke en vindfull natt en regnfull morgen
Å hvile ut et bevisst overkast
Hvis du vil forlate meg, forlat meg ikke sist
Når andre vonde sorger har gjort deres stikk
Men når onset kommer, så skal også smaken
Først det aller verste av lykkens velde
Og andre strains av smerte som nå ser ut som smerte
Sammenlignet med tapet av deg, er ikke det.

Kommentar til oversettelsen

Uferdig.

Kommentartil sonetten

Kommer…

Sonett 89, av William Shakespeare – Say that thou didst forsake me for some fault

Dette er sonett 89 av William Shakespeare.

Sonnet 89

Say that thou didst forsake me for some fault,
And I will comment upon that offence:
Speak of my lameness, and I straight will halt,
Against thy reasons making no defence.
Thou canst not, love, disgrace me half so ill,
To set a form upon desired change,
As I’ll myself disgrace; knowing thy will,
I will acquaintance strangle, and look strange;
Be absent from thy walks; and in my tongue
Thy sweet beloved name no more shall dwell,
Lest I, too much profane, should do it wrong,
And haply of our old acquaintance tell.
For thee, against my self I’ll vow debate,
For I must ne’er love him whom thou dost hate.

Min oversettelse

Gitt at du forlot meg for en eller annen feil
Og jeg vil kommentere denne fornærmelsen
Snakk om min lamhet, og jeg vil straks halte
Og mot din begrunnelse ikke gjøre meg opp noe forsvar.
Du kan ikke, kjære, vanære meg halvparten så ille
For å sette en form på en ønsket forandring
Som jeg av meg selv vil fornedre meg, når jeg kjenner din vilje
Jeg vil forbindelser kvele, og se underlig ut
Være borte fra dine spaserturer, og i min tunge
Din søte, elskede navn skal ikke mer hvile
Hvis ikke jeg, for profan, skulle gjøre noen feil mt det.
Og glad for vår gamle forbindelse fortelle
For deg, mot meg selv sverger jeg debatt
For jeg må aldri elske den du mest hater.

Kommentar til oversettelsen

Say that kunne oversettes med «Si at», men meningen er «Gitt at». De fire første linjene er litt kronglete i oversettelsen. Meningen er at den elskende sonettforfatteren vil innrette seg etter alt den skjønne ungdom mener om ham. Om han forlater ham, vil han finne seg i det, om han sier han er halt, vil han halte, slik at det blir riktig. Han vil ikke forsvare seg mot det den elskede måtte mene, uansett grunnene han måtte ha for det.

Disgrace brukt som verb er å «vanære» eller «gjøre skam på».

Ellers er ikke denne oversettelsen skikkelig gjort.

Kommentar til sonetten

Kommer…

Sonett 88, av William Shakespeare – When thou shalt be dispos’d to set me light

Enda en enesteånde vakker sonett, hvor poeten reduserer seg selv i forklaringen hvorfor den elskede er borte, og bruker dette til å utholde avskjeden. Det er gjort med en slik avklaret ro at poeten ikke er i nærheten av å bli stakkarslig. Dette er sonett 88 av William Shakespeare.

Sonnet 88

When thou shalt be dispos’d to set me light,
And place my merit in the eye of scorn,
Upon thy side, against myself I’ll fight,
And prove thee virtuous, though thou art forsworn.
With mine own weakness being best acquainted,
Upon thy part I can set down a story
Of faults concealed, wherein I am attainted;
That thou in losing me shalt win much glory:
And I by this will be a gainer too;
For bending all my loving thoughts on thee,
The injuries that to myself I do,
Doing thee vantage, double-vantage me.
Such is my love, to thee I so belong,
That for thy right, myself will bear all wrong.

Min oversettelse

Sonett 88

Når du skal bli disponert til å sette mitt lys
Og plassere hva jeg har oppnådd i hånens lys
Fra min side vil jeg sloss mot meg selv
Og vise deg edel, selv om du er forsverget
Med min egen svakhet best bekjent
På din del kan jeg skrive en historie
Om skjulte feil, hvori jeg er besudlet
At du i å miste  meg skal vinne mye heder
Og jeg gjennom dette vil også tjene på det
For å tilpasse alle mine kjærlige tanker til deg
Skadene jeg da gjør på meg selv
Ved å gjøre deg fordel, dobbel fordeler meg
Slik er min kjærlighet, jeg hører sånn til deg
At jeg for din rett, for meg selv vil tåle alt galt.

Kommentar til oversettelsen

Den er under arbeid…

Gloseliste

Glosene satt opp under her er slått opp i Ordnett.no. Den bruker Kunnskapsforlagets blå ordbøker, slik jeg brukte i den første oversettelsen.

scorn 1. forakthån 2. gjenstand for forakt/hån

forsworn mensvoren (som har sverget falskt)

acquaint bare i uttrykk

UTTRYKK
be acquainted with

være (be)kjent medvære fortrolig medkjenne (til)
acquaint oneself with

gjøre seg kjent medsette seg inn ilære å kjenne

acquaint someone with something

underrette noen om noemeddele noen noe

conceal 1. skjulegjemmedølge 2. hemmeligholdefortielegge skjul på

attaint 1. (jus, historisk) dømme til tap av ære, liv og gods 2. (litterært) besudlebesmittevanære 3. (gammeldags) anklage 4. (gammeldags) infiseresmitte

vantage 1. fordelgunstig anledning 2. (i tennis) fordel

Kommentar til sonetten

Kjærligheten blir gjort så ekte at den andres suksess bringer glede til den elskende, selv når han selv må lide for den og ikke engang får noen anerkjennelse for den. Det er virkelig vakkert gjort å få det til. Denne sonetten skulle bare leses på ny og på ny.

 

Sonett 86, av William Shakespeare

Dette er den siste av sonettene der Shakespear skriver om rivalen som også hyller den ukjente, skjønne ungdom i vers. Det blir gjerne spekulert i hvem både den skjønne ungdom og denne rivalen er, eller var, men det er svært lite trolig det noensinne vil komme sikre svar på dette. For den som vil lese mer om dette, er det bare å sjekke behandlingen av sonett 86 på nettsiden Shakespeare-sonnets. Jeg skriver ikke noe om noen sonetter uten å ha sjekket opp på denne siden først. De siste årene er det kommet til mange, mange flere nettsider som tar for seg sonettene til Shakespeare, men etter min mening holder Shakepare-Sonnets (opprinnelig The amazing web site of Shakespeare’s sonnets) stand som den beste. Jeg er imidlertid mindre enn forfatteren av disse nettsidene opptatt av den konkrete bakgrunnen for sonettene. For meg er det ikke noe savn at vi ikke vet hvem sonettene er skrevet til, eller i hvilken grad de gir uttrykk for forfatterens oppriktige følelelsesliv. De beveger seg på et annet plan. Dette er evige uttrykk for følelser vi mennesker går gjennom når vi elsker noen så høyt, at kjærligheten til dette mennesket overgår alle andre tanker og følelser, og vi verken kan sette dette mennesket høyt nok, eller oss selv lavt nok i forhold til dette. I sonettene som går til rivalen er det også sjalusien som får komme til uttrykk. Det er en spesiell form for sjalusi, siden det mer er oppmerksomheten til den elskede det konkurreres om, og ikke dennes seksuelle tjenester. Det handler om å ville ha sin elskede for seg selv, også når man skriver dikt til ham og ønsker å dyrke ham.

Sonnett 86

Was it the proud full sail of his great verse,
Bound for the prize of all too precious you,
That did my ripe thoughts in my brain inhearse,
Making their tomb the womb wherein they grew?
Was it his spirit, by spirits taught to write
Above a mortal pitch, that struck me dead?
No, neither he, nor his compeers by night
Giving him aid, my verse astonished.
He, nor that affable familiar ghost
Which nightly gulls him with intelligence,
As victors of my silence cannot boast;
I was not sick of any fear from thence:
But when your countenance filled up his line,
Then lacked I matter; that enfeebled mine.

Min oversettelse

Var det hans stolte seil av hans store vers
Ment for deg som altfor kostbar belønning
Som la mine modne tanker i en likvogn i min hjerne
Og gjorde deres grav til livmoren de vokste i?
Var det hans ånd, som ånder lærte å skrive
Over en dødelig høyde, som slo meg død?
Nei, verken han, eller hans like om natten
Som har gitt ham hjelp, har stilnet mitt vers.
Verken han, eller hans familiære spøkelse
Som nattlig lurer ham full av informasjon,
Som seierherrer av min stillhet ikke kan skryte;
Jeg var ikke syk av noen frykt derfra.
Men når ditt ansiktsuttrykk fyller opp hans linje,
Så manglet jeg midler, og det svekket mine vers.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har omskrevet ganske godt første fire linjer så de skal gi mening lest på norsk uten kommentarene til dem. Direkte oversatt blir proud full sail «det stolte, fulle seil», men det ligger mer betydning gjemt i ordene. Det kan referere til en seilbåt, eller en hel flåte seilbåter. Det kan også leses i overført betydning, med seksuelle hentydninger. Å oversette bound for med «ment for» treffer ikke helt, det skal mer være «på vei mot» eller «ha som mål». Prize er «pris» eller «belønning», vi må bare her holde styr på metaforen vi befinner oss i, en kapret seilbåt vil også være en pris, som alt man kan stjele til seg på sjøen vil være det. Ripe er «moden», slik en ide og en tanke er moden når den kan settes ut i live. Hearse er på norsk «likvogn» eller «begravelsesbil», inhearse blir å legge inn i en slik likvogn, altså på en måte å legge i likkiste eller begrave. Womb er som kjent «livmor», i overført betydning det sted der noe kan vokse frem. Meningen i disse fire første linjene er at rivalens diktning er som en seilflåte på jakt etter den elskede ungdom som belønning, og at dette først gjorde poeten bak sonetten stum av skrekk, for siden å tjene til den inspirasjon som gjorde at de allerede modne tanker fikk vokse seg enda bedre.

De fire neste linjene kunne også vært omskrevet for å få klarere frem hva de sier. Her har jeg i noe større grad beholdt språkføringen fra originalen, noe som går på bekostning av lesbarheten. Spirit i linje 5 er problematisk. En ting er at her kan ligge en nøkkel til hvem denne rivaliserende poeten egentlig var, siden en George Chapman i et verk utgitt i 1609 hevder å være inspirert av «the spirit of Homer«. En annen er hva linjen egentlig skal bety. Jeg overser problemet med å oversette rett frem, som linjen står. Problemet går på det at det er forskjell på spirit i entall og flertall, i entall kan det bety noe som på folkelig norsk kan kalles dagsformen, altså en tilstand, noe som ikke er så lett å ta med seg i flertall. Der må det være ånder. Pitch er her høyden en rovfugl flyr i før den styrter ned mot byttet sitt. Peer er adelsmann, compeers blir jevnbyrdige adelsfolk, eller bare jevnbyrdige, uansett rang. Her viser compeers tilbake til åndene i linje 5, eller til andre poeter som også er rivaler om den skjønne ungdommen. Astonish betyr vanligvis «forbause» eller «forbløffe», her i en mening som også har gjort at sonettpoeten har måttet tie stille. Det har han altså ikke. Meningen i linje 5 – 8 er at rivalens måte å skrive på (spirit, og problemene jeg har beskrevet om det) lik rovfuglen fra høyden kan uskadeliggjøre vår poet, men at dette ikke vil skje, verken fra denne hovedrivalen sonetten er rettet mot, eller andre denne rivalen eventuelt vil få hjelp eller inspirasjon fra. Det fortsetter altså som det begynte i linje 1 – 4, at rivalen har ikke noe å stille opp med.

Jeg har lagt til et «verken» i linje 9, siden det engelske nor i neithernor har en betydning av «eller ikke» som vi har det når eller står etter verken. På engelsk er neither strøket for å få rytmen til å gå opp.  Gulls er et sjelden ord, gull brukt som verb kan bety noe sånt som «å fylle noe opp med noe så det blir stappfullt». Her i sonetten er det brukt mer i betydningen «lurer ham», i en slags forståelse i retning av «fyller ham opp med tøys». Intelligence er her «kunnskap» eller «informasjon», slik at  Gulls him with intelligcence blir noe sånt som «lurer ham full av informasjon», slik jeg har skrevet. Meningen i linje 9 – 12 er at rivalen, det nattlige spøkelset (nightly goast) ikke kan skryte av å ha fått sonettpoeten til å tie, han er ikke redd ham.

Countenance er ansiktsuttrykk. Feeble er «svak eller «ynkelig», enfeeble «å gjøre svak» eller «ynkelig». Meningen i konklusjonen er at når sonettpoeten i det siste kan ha skrevet svakere vers, altså sonetter, så er det denne rivalen som er skyld i det.

Kommentar til sonetten

Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems (fra 2002) gjør i kommentaren til denne sonetten oppmerksom på sammenhengen mellom ordene sail (seil) i linje 1 og womb (livmor) i linje 4. Det er begge ting som vokser, som blir spent, sveller (engelsk: swell), det ene av vind, det andre av det nye livet i magen.

Sonett 85, av William Shakespeare

Mitt arbeid med sonettene er i likhet med arbeidet med resten av bloggen litt på etterskudd. Jeg er nå i gang med å rette opp denne.

Sonnett 85

My tongue-tied Muse in manners holds her still,
While comments of your praise richly compiled,
Reserve their character with golden quill,
And precious phrase by all the Muses filed.
I think good thoughts, whilst others write good words,
And like unlettered clerk still cry ‘Amen’
To every hymn that able spirit affords,
In polished form of well-refined pen.
Hearing you praised, I say »tis so, ’tis true,’
And to the most of praise add something more;
But that is in my thought, whose love to you,
Though words come hindmost, holds his rank before.
Then others, for the breath of words respect,
Me for my dumb thoughts, speaking in effect.

Min oversettelse

Min tungebundede Muse tier høflig stille
Mens ord om din pris rikt hopet opp
Reserverer  din karakter med gylden penn
Og kostbar frase fylt med alle Musene.
Jeg tenker gode tanker, mens andre skriver gode ord
Og som bokstavløs klerk fortsatt roper «Amen»
Til enhver hymne som den verdie ånd har råd til,
I polert form fra raffinert penn
Hørende deg priset, jeg sier «det er så, det er sant»
Og til det meste av prisen legge til noe mer
Men hva er i min tanke, hvis kjærlighet til deg
Selv om ord kommer bakerst, holder plassen foran
Så andre, for ordets pust respekt
Meg for mine dumme tanker, snakker i effekt.

Kommentar til oversettelsen

Tongue-tied betyr direkte oversatt tungebundet (tie ~ «binde, knyte»), men dette er et ord vi ikke bruker så mye på norsk. Engelskmennene bruker det når man blir stum som følge av ytre omstendigheter, man vil si noe, men får det ikke til. Man er som bundet for tungen. Se for øvrig kommentarer til sonett 66 og 80 der uttrykket også er brukt. Nettstedet ShakespeareWords har som alltid en fullstendig oversikt over hvor ordet er brukt hos Shakespeare. Manners er det vi på norsk kaller «manerer». Det er altså som følge av manerer musen tier stille. Jeg har oversatt med «høflig» for bedre flyt i språket. Reserve (reserver) er brukt i betydning «ta vare på, bevar, spar (med tanke på fremtiden). Their (deres) i their character kan være en trykkfeil i originalkilden, det gir bedre mening om det står i entall, thy (din). Det er den skjønne ungdoms egenskaper (character) som skal bevares (reserve), ikke poetenes eller andre som kan settes i flertall. Quill er fjærpenn, eller altså en fjær som brukes som penn. Ordet henspeiler på piggen man skriver med. Meningen i de litt kompliserte fire første linjene er at sonettskriveren tier stille mens øvrige poeter (les: rivalene) skriver og skriver om alle den skjønne ungdommens egenskaper. De øvrige er inspirert av musene, mens sonettskriveren tilsynelatende ikke er det.

Unlettered kan også oversetets med «analfabet».

ShakespeareWords har også en oversikt over forekomsten av ordet Muse i Shakespeares tekster. Jeg har skrevet mest om musene i sonett 38, der de har størst betydning. Det står også litt i sonett 32.

Kommentar til sonetten

Kommer…