Rastlose Liebe

Rastløs kjærlighet. Det norske ordet for kjærlighet dekker ikke godt denne delen av den, vi har skilt litt kjærligheten og lidenskapen. Vi finner dem sammen i ordet å elske, som både kan være religiøs kjærlighet, og akten å elske. Engelske love og tyske Liebe dekker begge deler, slik italienske amore og russiske любовь også gjør det, mer enn vårt kjærlighet.

Kanskje er det bare med meg det er sånn. For meg er ordet kjærlighet religiøst og filosofisk, den kan ikke være rastløs, kjærligheten er evig. Det er lidenskapen som stadig skifter.

Johann Wolfgang von Goethe skrev diktet Rastlose Liebe i 1776, i følge engelske Wikipedia under en storm i Thüringen. I dag er nok teksten kanskje mer kjent i tonsettingen til Schubert og Beethoven, dømt etter søketreff på nettet, den gang var i hvert fall ikke Goethe selv opptatt av det. Musikken har den fordel at den trenger ikke oversettes, og egentlig heller ikke å forstås, stemningen den setter er umiddelbar. For å komme seg gjennom et dikt, trengs det av og til litt mer trening og veiledning.

Det er det denne bloggen er til for. Og den er som alle faste lesere vet herlig lite opptatt av søketreff og siste mote, her er enhver tids mote like interessant som dagens. Og det er bare å kaste seg over unge Goethes skildring av sin rastløse kjærlighet, eller rastløse lidenskap, fra den gang han var 27 år gammel, i 1776.

Rastlose Liebe

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie – soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

1776/1789

Rastløs kjærlighet

Snøen, og regnet,
Og vinden i mot,
I kløftenes damp,
Gjennom tåkeduftene,
Alltid videre! Alltid videre!
Uten rast og ro!

Heller gjennom lidelser
Kan jeg slå meg,
Enn for mange livets
gleder holde ut.
Alle tilbøyeligheter
Fra hjerte til hjerte,
Akk, hvor så besynderlig
Det skaper smerten!

Hvordan – skal jeg flykte?
Trekke mot skogen?
Alldeles forgjeves!
Livets krone,
Lykke uten ro,
Kjærlighet, er du!

Språk, form og innhold

I dette diktet er takten viktig, og skifte av takt blir brukt som et virkemiddel. Ingen av de tre strofene er identiske i sin oppbygning, og verselinjene skifter også versefot inne i samme strofe. Det samme gjelder for rimmønsteret.

Første strofe er på 6 linjer. Den har parrim i de fire første linjene, enderim i de to siste. Skjematisk AABBcc. Takten er tofotet jambe i starten, veldig markant og taktfast, taTAM, taTAMta/ taTAM, taTAMta, lett-tung. Så skjer det et taktskifte fra strofe 5, akkurat i det meningsinnholdet også skifter, nå skal det være fremad, og raskere! Denne versefoten kalles anapest, og egner seg for marsj, tataTAM, tataTAM/ tataTAM, taTAM, lett-lett-tung. De fire første linjene har trykklett utgang, de to siste trykktung. Merk også effekten av at anapesten ikke blir benyttet i aller siste linje, det er ikke ohne Rast, ohne Ruh, men ohne Rast und Ruh. Det blir kuttet en forventet trykklett stavelse, og trykket på trykksterke Ruh blir forsterket. Det er ingen ro.

I andre strofe er det tofotede daktyler over 8 verselinjer. Rimmønsteret er kryssrim, ABABCDCD, og alle linjer har trykklett utgang. Takten er tung-lett-lett, og linje 4 og 6 har trykklett opptakt. Dette er en mellomstrofe.

I siste strofe er vi tilbake i 6 vers, med omtrent samme oppbygning som i strofe 1. Rimmønsteret er AABBcc, det er fremdeles to takter, men versefoten er her daktylisk, som i strofe 2. Avslutningen henter opp avslutningen i stroe 1, med ro, men denne gangen går takten opp, og det blir en slags ro i den rastløse kjærligheten.

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

Goethe: Rastlose Liebe (trykkfordeling)

Språklig er det ingen spesielle vanskeligheter, og innholdet trenger neppe noen nærmere forklaring.

Først er det at han rir eller beveger seg mot snø, regn og vind, i den klamme tåkeluften, alltid videre, uten å raste eller hvile. Det gjelder i direkte betydning, der han rir gjennom skogen i Thüringen, og det gjelder i overført betydning som et bilde på livet han lever i den rastløse kjærligheten. Konstruksjonen i starten går ikke å få over i norsk. Det er dativ i pronomenet (dem) som knytter snø, regn og vind til preposisjonen entgegen (i mot). På norsk står valget mellom å avsløre preposisjonen med en gang, og omskrive «mot snøen, mot regnet/ mot vinden i møte», eller la preposisjonen komme til slutt hos oss også, og uten styringen til hjelp «Snøen, regnet/ Vinden i mot». Tredje linje har genitiv, Im Damp der Klüfte, det er «kløftenes damp» eller «dampen til kløftene». Tanken er at det stiger damp opp fra kløftene, og så rir han gjennom dem, gjennom tåkeduften. Immer zu må kunne kalles et fast uttrykk, et idomatisk uttrykk, går ikke å oversette i sine enkelte bestanddeler. «Alltid videre», må være greit, på norsk, selv om det er mer kraft i den tyske originalen. Uten rast og ro er identisk med Ohne Rast und Ruh.

I andre strofe sier han at han heller vil la seg slå av lidelser, enn å måtte holde ut for mange livets gleder. Det er en sånn motsetning som hjernen liker, motsatt av det vante, da slår den seg på. Alle tilbøyligheter fra hjerte til hjerte, det skaper på sitt eget vis smerten. Freuden/ des Lebens er genitiv, livets gleder. Das Neigen er substantivert verb, av zu neigen, «bøye, helle, skråne», men det er også substantiv, die Neige, som betyr «slutt, rest, skråning». De to ordene ser ut til å ha samme opphav, og betydningen er at man skråner mot noe, heller mot noe, har tilbøyelighet til noe. Tiltrekning, kan man kanskje også si, siden det er fra hjerte til hjerte. Ordet eigen har mange oversettelser, som man ser av gloselisten, slik det norske ordet «egen» også kan ha flere forskjellige betydninger. Jeg har lagt inn pronomenet «det» som er innbakt i det tyske verbet Schaffet ((det) skaper).

Så avslutter det med spørsmålet hvor han skal flykte hen? Skal han trekke inn mot skogen, og liksom gjemme seg der? Alt er forgjeves, utbryter han, det nytter ikke. Livets krone, en lykke uten ro, det er du, det er kjærligheten, Liebe.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
Klüfte -> die Kluft -/Klüfte; kløft
ertragen (erträgt, ertrug, hat ertragen, tr.) tåle, holde ut, bære; orke, greie
eigen (adj.) 1. egen, eget, egne 2. eiendommelig, særegen, egenartet 3. merkverdig, merkelig, besynderlig 4. pinlig nøyaktig, omhyggelig, pertentlig 5. kresen, utvelgende.
Schaffet -> schaffen (schafft, schaffte, hat geschafft, itr. tr.) gjøre, utrette, prestere, klare, rekke; arbeide, jobbe, holde på med; skaffe;
Wälderwärts – sammensatt, «mot skogen» -> Wald der, -es/Wälder; skog;
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Jeg husker godt da jeg selv var 27 år og i likhet med Goethe langt fra hadde avklart mine egne kjærlighetsforhold. Jeg leste ingenting av Goethe da, men var opptatt av de samme tingene, hvordan det å begjære noen langt i fra gav noen ro i sjelen, men hvor alternativet alltid var langt verre. Det hører med til alderen, rastløsheten, man vet dette skulle vært ordnet, er det ikke.

Goethe sammenligner denne følelsen og stemningen med å være i et ritt i vind, regn og snø, skikkelig uvær. Det er en kamp å komme seg gjennom, men det er ikke noe alternativ å snu. Stemningen blir heller pisket opp, han henter krefter fra dampen og tåken, og vil bare jage fremover, uten rast og ro.

Dette bildet av rytteren i uværet – den unge mannen i livet – setter stemningen for strofe 2, der refleksjonen foregår. Han resonnerer der at han heller vil ha lidelsene, enn å måtte holde ut for mange gleder. Han vil ha kampen. Det er litt av det samme, som når han henter krefter fra dampen og tåken, det gir ham noe å stå i det, han vil ikke ha ro, vil ikke ha alternativet. Det må skje noe. Andre halvdel av strofen er nesten litt humoristisk, den lidenskapelige unge mann tar litt avstand fra sitt eget liv og egne følelser, og ser seg selv og tilværelsen utenfra: det er egenartet hvordan alle disse forbindelsene og tiltrekningene mellom hjerte og hjerte skaper smerten han føler.

Så han har sett det. Og han har skjønt det. Og det er ikke noe å gjøre med det. Han kan ikke flykte inn i skogen heller, kan ikke gjøre eremitt av seg. Alt er nytteløst, kan ikke med, og kan ikke uten. Konklusjonen sier seg selv. Denne lykken uten ro, dette uværet av følelser som river og sliter, det er livets krone, det er kjærligheten. Lidenskapen. Liebe.

Goethe er en gigant. Og jeg er en prikk. Men livene våre forløp seg ikke så veldig ulikt i disse tingene her. Begge giftet vi oss i ganske voksen alder, og for begge var det mye stormer og slitasje underveis. Det er noe med hvordan Goethe så majestetisk setter ord på tingene, gjennom hele livet, og i alle stemninger og situasjoner. Han er alltid på høyden, skjønner det alltid, og uttrykker det presist og riktig. Og følsomt og stemningsfylt i tillegg. Han er dikterkongen, han skriver sitt liv så det blir universielt.

Perioden diktet blir skrevet er Sturm und Drang. Det passer veldig godt at Sturm und Drang sammenfaller med tiden Goethe er i 20-årene. Det er nesten så Goethes livsløp følger – eller styrer – tysk litteraturhistorie. 20-årene er tiden for de stormende følelser, for den rastløse kjærligheten, det ville rittet. Da omfavner man stormen, søker ro i uro, og jager av gårde med kraft og vilje, på jakt etter en lykke og et mål man ikke har klart for seg hva er, og hvor hele livet står på spill. Sånn er Rastlose Liebe også, den rastløse kjærligheten, den unge Goethe slår seg for et øyeblikk til ro med at sånn må det være for han. Han har ikke noe annet. Og han konkluderer med at han liker det.

Tøft.

Min gjendiktning

Dette diktet er gøy å gjendikte. Mye lek med rytmen, mye å bryne seg på og få til!

Rastløs kjærlighet

Mot snøen, og regen,
Mot vinden i vegen,
I dampen fra kløfter,
Tvers tåkedufter,
Alltid jo! Alltid jo!
Uten rast og ro!

Mer med å lide
Kan jeg meg slage,
Enn la i livet
Gleder meg plage.
Alt det tilbøy’lig
Fra hjerte til hjerte,
Akk, så merkverdig
Skaper min smerte!

Hvor skal jeg stikke?
Mot skogen å trekke?
All ting forgjeves!
Livet skal leves,
Lykke, ei ro,
Elske, du jo!

ES2020

Herbstgefühl, av Johann Wolfgang von Goethe

Etter et par uker med vårdikt, kommer her et for årstiden upassende dikt om høstfølelsen. Herbstgefühl ble skrevet i 1775, og utgitt samme år. Det hører til blant Goethes berømte, som representant for perioden Sturm und Drang, og det står nevnt og behandlet i Goethe Handbuch. Jeg kommer til å benytte informasjonen derfra når jeg skriver formelt om diktet, men som alltid krydre litt med min egen opplevelse av diktet, ganske så subjektivt, uvitenskaplig og hverdagslig.

Herbstgefühl

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

1775

Høstfølelse

Bli frodigere grønt, du løv,
På vinrankene
Hit opp til mitt vindu!
Svell ut mer tettpakket,
Tvillingbær, og modne
Raskere og glinsende fullere!
Dere steker Mor sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den yndige himmels
virksomme fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Ut av disse øynene
Den evig stimulerende kjærlighetens
Fulle, svulmende tårer.

Språk, form og innhold

Dette diktet er skrevet på høyden av Sturm und Drang-perioden, og mangler rim og fast rytme.

Det er ikke så relevant med trykkfordeling i et dikt s

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

Goethe: Herbstgefühl

Diktet er slett ikke så enkelt å få over i norsk. Først ut er setningen Fetter grüne, du Laub, / Am Rebengeländer/ Hier mein Fenster herauf, som går over de første tre linjene. Verbalet er grüne, imperativ 2. person av grünen «å bli grønt». Adjektivet Fett er brukt som adverbial, i komparativ, det skal grønnes mer næringsrikt, eller mer frodig. Så er det en henvendelse til løvet, du Laub, og første linje blir noe i retning av «Grønnes frodigere, du løv». Grønnes for grünen er ikke helt godt, og det er problemer også med å få finne et godt ord for fetter. Jeg vil unngå komparativ med «mer», altså ikke «mer fruktbart», «mer næringsrikt», men heller «frodigere», «rikere» eller «fyldigere». Første linje voldte meg mye bry, før jeg endte opp som jeg gjorde.

Neste setning som går over nye tre linjer har noen av de samme vanskelighetene. Det er komparativ, av et langt adjektiv brukt som adverb, Gedrängter, og det er ikke så lett å finne et tilsvarende norsk ord, og i alle fall ikke noe som bøyes med komparativendingen -er, og ikke med hjelpeordet «mer». Når verbet quellet heller ikke har noen opplagt norsk oversettelse som helt passer i sammenhengen, blir det vanskelig. Tanken er at tvillingbærene på vinrankene skal svulme ut og vokse tettpakket og modnes raskere og glinsende, ja, glinsende fullere, står det til og med. Siden det er vinranker, sier nok vi heller druer, enn bær.

Neste setning går over flere linjer, og bruker objektsformen av 2. person flertall, Euch. Det er på norsk bokmål «dere», men norsk bokmål skiller ikke mellom objektsform og subjektsform for dette pronomenet. Og i denne konstruksjonen blir det forvirrende, siden objektet kommer først i setningen, på subjektet sin plass. Det er solen som ruger, steker (brütet) bærene, og ikke omvendt, det er «dere» som er objektet for handlingen. Det samme gjelder den yndige himmelens virkende fyldighet (Des holden Himmels/ Fruchtende Fülle). Her er det genitiv i Des holden Himmels, så det er (den yndige himmelens) virkende fyldighet som er subjekt i den delen av setningen. Vendingen Fruchtende Fülle er heller ikke opplagt hvordan å oversette til norsk, se gloselisten for alternativ, og vi har i setningen også ordet Scheideblick, som volder litt problemer. Ordet ser ut til å være sammensatt av scheiden, skille, og blick, blikk, men sammensetningen «skilleblikk» gir ikke mening. Så det er nok heller å skilles som en avskjed, det er avskjedsblikket til solen. I vanlig norsk blir setningen: Mor sols avskjedsblikk ruger dere, himmelens virksomme fylde omsuser dere. Ideen er at det er dette som får vindruene til å gro, og bli modne.

Videre fortsetter det med euch, dere, og det er fortsatt bærene eller vindruene som er objektet. De blir kjølt av månens vennlige trolldomspust, et ord som lar seg oversette til norsk, Zauberhauch. Det samme gjelder betauen, bedugger. Det er skutt inn et utrop, ach!, akk! Et plutselig utrop. Før setningen fortsetter og avsluttes, med at det bærene (dere – euch) bedugges med, er den evig stimulerende kjærlighets fulle, svulmende tårer, som kommer ut av disse øynene som er det. Poetens øyne. Der Liebe står i genitiv, så det er kjærlighetens tårer. Ordet vollschwellende henter opp igjen ordene eller meningen «full» og «svulmende» som er brukt i diktet om plantene og bærene, voller og quellet, og også Fülle.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Fetter -> fett (adj.) fet, fettholdig, tykk; fruktbar, næringsrik.
grüne – konjunktiv -> grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives
Laub das, -(e)s/; løv, løvverk.
Rebengeländer -> Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke. Geländer das, -s/-; gelender, rekkverk
Gedrängter-> gedrängt (adj. adv.) 1. sammentrengt; fullpakket; 2. kortfattet, knapp, konsentrert
quellet -> quellen I. (st.) quillt, quoll, ist gequollen (itr.) 1. strømme, velte fram 2. svelle (ut).
II. (sv.) quellte, hat gequellt (tr.) (la) svelle, legge i bløt.
Zwillingsbeeren -> Zwilling der, -s/-e; tvilling. Beere die, -/-n; bær
brütet -> brüten (sv. itr. tr.) 1. ruge, klekke ut ( overført, også: pønske på, gruble) 2. (overført) steke, være trykkende varmt
Scheideblick -> scheiden (scheidet, schied, hat/ist geschieden, tr. itr., refl.) skille, skille ut, utskille, skilles, ta avskjed, tre tilbake;
Fruchtende -> fruchten (sv. itr.) nytte, virke; es fruchtet nichts det nytter ikke.
Fülle die, -/ 1. fylde, fyldighet, korpulense 2. overflod, mengde, rikdom 3. fyll, farse.
kühlet -> kühlen (sv. tr.) kjøle, avkjøle; kjølne;
Zauberhauch -> Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
betauen – «Bedugge» -> tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine
belebend oppkvikkende, stimulerende.

Kommentar

Det er vakkert. Det er skrevet i 1775, av den 26 år gamle Johann Wolfgang von Goethe. Men det peker mange, mange, mange år frem i tid, og passer nesten til et impresjonistisk, lite pianoverk fra rundt 1900-tallet, dette med at det er ikke så viktig hva som egentlig er, men hva inntrykk jeg får av det. «Jeg» er her det sansende subjektet, det er ikke sånn at det jeg føler og får ut av det, er viktigere enn alle andres, men heller jeg-kan-bare-gi-uttrykk-for-det-jeg-føler-og-sanser. Det er å akseptere at den objektive virkelighet er ingen gitt å akseptere, og trekke det lengst mulig over i den andre retningen: her er min subjektive oppfattelse.

Og det er så vakkert gjort. Det er som strømmen av ord kommer av seg selv. Det er et øyeblikks inntrykk, festet fast på papiret, inn i evigheten.

Konkret dreier det seg om et rom i andre etasje i huset Goethe vokste opp i, i Frankfurt Hirschgraben. Der var det vindu med utsikt ned mot hagen, eller et vindu plassert slik at det skulle kompensere for den manglende hagen. Herfra kunne unge Goethe sitte og se over muren, og ut over et fruktbart område lenger unna. Han skriver om det i sin biografi, Dichtung und Wahrheit, i første bok, der, og beskriver hvordan han likte å sitte der, og hva han så.

Dette kan man lese mye artig ut av, også uten denne konkrete bakgrunnsinformasjonen. For bak et vindu er man alltid bak et stengsel til utenomverden, og poeten føler en sterk tilknytning og en slags lengsel til verden der ute. Dette står ikke i direkte i diktet, men det er inderlig uttrykt, hvordan han ønsker at planten skal vokse, modnes og ruges raskere, fullere og mer svulmende, og dette ønsket er også et uttrykk for mer, mer, mer. Det er ønske om liv. Inderligheten blir raffinert uttrykt gjennom ordvalg, setningsoppbygning og struktur. Det er svært mange adjektiv i komparativ, mange verb i imperativ, og ordene er ikke plassert i setningen sånn man er vant med. Så det er sammenpakket med innhold i diktet, slik plantene også blir sammenpakket. Og så ender det selvfølgelig med tårer til slutt, det enkleste og mest direkte uttrykk for sterke følelser. Når også tårene er fulle og svulmende, så er også det et uttrykk for slektskapet til plantene, og naturen, og livet, og tilknytningen til dem.

Man skal aldri skrive altfor mye om et dikt. Det holder å lansere noen måter å lese det på, så man vet hva man kan få ut av det. Diktet hører til Goethes berømte. Det går langt videre enn hvordan man ellers skrev dikt på denne tiden. Det gir en rolle til dikteren, til subjektet, som går utenpå det man skrev bare et lite tiår tidligere. Det uttrykker driftene og livsviljen til Sturm und Drang-bevegelsen, men det er også knapt og konsentrert og nesten litt ydmykt, og gir seg ikke ut for å være det viktigste i universet. Det er et fascinerende stykke tekst.

Først het det Im Herbst, og ble trykket i tidsskriftet Iris, i september 1775, samme år diktet er skrevet. Det året forlot unge Goethe sin kjærlighet og forlovede Lily Schönemann, og begynte et nytt liv som embedsmann i tjeneste hos Hertug Carl August i Weimar. Også her kan man kanskje lese litt, lengselen tilbake på det som var, tanken på et nytt liv, og ønske om at også høsten skal by på rikdommer. Og tårer, livgivende tårer, stimulerende tårer, fulle og svulmende tårer av kjærlighet, til å bedugge det hele. Fascinerende.

Ikke vindruer, men plommer! Bugnende, de også.

Min gjendiktning

For dette diktet trenger det ikke være så stor forskjell mellom gjendiktningen og oversettelsen, fritt som det er i rim og rytme, men jeg har likevel prøvd meg på å gjendikte følelsen og stemningen, heller enn ordene. Dette er resultatet.

Høsfølelse

Grønn frodigere, du løv,
På vinrankene
Hit til mitt vindu opp!
Svulme tettere,
Tvillingbær, og modne
Hurtigere og glinsende fullere!
Dere ruger moder sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den hulde himmels
Fruktbare fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Av disse øyne
Den evig levende kjærlighets
Fulle, bugnende tårer.

ES2020

Im Herbst, Goethe, 1775
Faksmile fra Johann Georg Jacobis tidsskrift, Iris

Vom Berge, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort dikt vi presenterer av den tyske kjempen, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Diktet Vom Berge består bare av fire linjer, men en god dikter får sagt mye også med få ord, og en grei kommentator som jeg vil alltid ha nok av ord å pøse ut for å forklare det som allerede er forklart. Det er litteraturviterens forbannelse, det at man skal si noe om tekster, er alt er sagt så utmerket godt i teksten selv, og det er en forbannelse jeg styrer unna ved ikke å være det, men en helt grei blogger.

Diktet hører til i kategorien Lili-Lyrik, dikt skrevet til den 17 årige bankierdatteren Anna Elisabeth Schönemann, som Goethe var forelsket i. Goethe forlovet seg med henne i april 1775, men brøt forlovelsen i oktober samme år. Goethe sier selv (i en samtale med Johann Peter Eckermann, en av Goethes fortrolige) han var oppriktig forelsket i henne, og at hun var den første han kunne si det om, men at et ekteskap ikke var forenelig med hans planer (tysk Wikipedia). Dette tæret sånn på ham, at han avbrøt sitt opphold i Frankfurt, med en reise til Sveits fra 14. mai til 22. juli, der han fikk tingene litt på avstand, og kunne tenke seg om. Han søkte også å sette ord på sine tanker og følelser gjennom brev, og gjennom dikt, og de 14 diktene han skrev om dette går under betegnelsen Lili-Lyrik.

Vom Berge er et av dem.

Vom Berge

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

1775/1789

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, ikke elsket deg,
Hvilken fryd ville dette blikket gitt meg!
Og dog om jeg, Lili, ikke elsket deg,
Kunne jeg her og kunne jeg der finne min lykke?

Språk, form og innhold

Det er fem takter og trokeisk versefot i linjene, det går tung-lett, tung-lett fem ganger. Rimene er i andre og fjerde linje, OaOa, og utgangen av partallslinjene er trykktung. Strofeformen er standard. Trykkfordelingen er satt opp under.

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

Goethe: Vom Berge (trykkfordeling)

Innholdet er et retorisk spørsmål: Hvis jeg ikke elsket deg, Lili, hvilken lykke ville da blikket ditt gi meg? Kunne jeg i det hele tatt finne lykken noe sted?

I oversettelsen lurte jeg litt på preposisjonen, preposisjonsbruken er aldri en til en mellom to språk, og von kan i sammenhengen her brukt kanskje oversettes med av, fra og om, selv om den siste nok er litt anstrengt. I tillegg er det en litt underlig form av Berge, det er flertallsformen, men brukt i entall, von dem (=vom) Berge, ikke von den Berge, som ville vært korrekt.

I selve teksten er brukt konjunktiv, gäbe (linje 2) og Fände (linje 4), en form som indikerer at det er den som snakker som kommer med en mening eller et håp eller en antagelse, det er ikke den objektive virkeligheten (som blir uttrykt gjennom den vanlige formen, indikativ). Her i teksten er det en hypotetisk virkelighet det er snakk om, hva ville vært, om jeg ikke elsket deg, Lili? På norsk blir dette uttrykt gjennom hjelpeverb.

Gloseliste

Kort liste denne gang, men slått opp på Ordnett.no uansett.

Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet

Kommentar

Diktet kan leses med og uten å kjenne bakgrunnen for det. Uten, så ser man en dikter som elsker sin Lili. Som alle forelskede mennesker blir han lykkelig av blikket til sin elskede. Uten denne forelskelsen, blir lykken vanskelig å finne, både i blikket, og i det hele tatt. At diktet heter Vom Berge, Fra fjellene, gir det litt ekstra tyngde og høytidelighet. Det er ikke bare en vanlig mann som er forelsket.

Det blir også gitt høytidelighet og fylde i måten det er skrevet på. Det er rytme, det er innskudd, Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte, og det er deilige bokstavrim med navnet hennes, og liebe og liebte. Bokstavrim er det også i Welche Wonne, og innskudd kommer på nytt i Und doch, wenn ich, Lili, dich nicht liebte, og så gjentakelsen på slutten – poetisk!

Kjenner man bakgrunnen, vet man at diktet rent faktisk er skrevet fra fjellene, i Sveits, og at det uttrykker dype kvaler fra en ung mann, som nå står og skal ta avgjørelsen hvordan fremtiden skal bli. Han er 25 år, tiden i livet man gjør skjebnesvangre valg, og hvor alltid mye står på spill. Hele livet man videre skal leve. Hva vil man? Hva kan man klare?

For Goethe er livssituasjonen spesiell, gitt at han er et enormt talent, og er fullt klar over det selv. Et ekteskap og familieliv vil begrense utfoldelsen av dette talentet. Det er ikke det livet han vil leve. Men han elsker sin Lili, og vet at lykken i livet har han med henne. Så da er spørsmålet om han skal forsake lykken, for å oppnå høyere mål, og han vet med seg selv at det er det han skal. Og vi vet nå at det er det han gjør.

Diktet leses best mot denne bakgrunn.

Min gjendiktning

I en gjendiktning skal det være riktig og det skal være enkelt. Denne gangen får jeg det ikke til. Jeg vil gjerne beholde originalens Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück, som på norsk blir «fant jeg her og fant jeg der» . Deretter er det bare plass til to stavelser, og den er vrien, når det skal rime på dein Blick i linje 2. Løsningen jeg går for er ikke spesielt god, men alternativene jeg har prøvd, er verre.

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, deg ei elsket,
Hvilken lykke gav meg blikket!
Og dog, om jeg, Lili, deg ei elsket,
Fant jeg her og fant jeg der min lykke?

ES2020

Auf dem See, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag skal vi på sjøen. Dit er det den tyske gigant, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), som tar oss. Farkosten er en liten robåt, ein Kahn, som de sier det på tysk. Og diktet som beskriver turen er av Goethes mest berømte. Det ble skrevet i 1775, og trykket første gang i 1789. I Goethe Handbuch er det beskrevet fra sidene 139 til 142, som et av diktene som blir viet særskilt oppmerksomhet, på Encyclopedia Britannica er det omtalt som et av Goethes most perfect poems, og tonsettingen til Franz Schubert hører også til komponistens mest populære. Så det er ikke småtterier. Har du en robåt, kom deg ut i den, har du ikke, les dette diktet, og se hvordan det bør være!

Auf dem See

Und frische Nahrung, neues Blut
Saug’ ich aus freier Welt
Wie ist Natur so hold und gut,
Die mich am Busen hält!
Die Welle wieget unsern Kahn
Im Rudertakt hinauf,
Und Berge, wolkig, himmelan,
Begegnen unserm Lauf.

Aug’, mein Aug’, was sinkst du nieder?
Goldne Träume, kommt ihr wieder?
Weg, du Traum! so gold du bist;
Hier auch Lieb’ und Leben ist.

Auf der Welle blinken
Tausend schwebende Sterne
Weiche Nebel trinken
Rings die türmende Ferne;
Morgenwind umflügelt
Die beschattete Bucht
Und im See bespiegelt
Sich die reifende Frucht.

På sjøen

Og frisk næring, nytt blod
Suger jeg av den frie verden
Hvor er naturen så hengiven og god
Som holder meg ved brystet
Bølgene vugger båten vår
I rotakten bortover
Og fjellene, skyet opp mot himmelen
Møter vår ferd.

Øye, mitt øye, hva synker du ned?
Gyldne drømmer, kommer dere igjen?
Vekk, du drøm! så gold du er;
Her er også kjærlighet og liv.

På bølgene blinker
Tusen svevende stjerner
Myke skyer drikker
Rundt omkring det tårnende fjerne
Morgenvinden omflyr
Den skyggelagte bukten
Og i sjøen speiler
Seg den modnende frukt

Språk, form og innhold

Diktet er satt sammen av tre strofer. Den første og siste har 8 linjer med kryssrim, den midterste fire linjer og parrim. Ingen av strofene er like. Første strofe er 4+3 , det vil si de fire linjeparene i strofen har 4 takter i første linje, 3 i andre. Man teller takter ved å telle trykktunge stavelser. Versefoten er strengt jambisk takt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i oddetallslinjene, lett-tung, lett-tung, lett-tung i linjer som er partall. Enden på linjene er konsekvent trykktung.

I midtstrofen skifter det til 4+4 og trokeisk versefot, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Utgangen er trykklett i de to første linjene, trykktung i de to siste. Rimmønsteret skrives AAbb, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse, eller kvinnelig utgang, som det også blir kalt.

I tredje og siste strofe er det konsekvent 3+3, alltid 3 takter, og alltid trykksterk stavelse først i strofen, men midttakten er en daktyl i partallsstrofene (trykktung stavelse fulgt av to trykklette). Linjene har trykklett, kvinnelig utgang, utenom i linje 6 og 8, som ender trykksterkt.

Jeg har laget trykkfordeling for alle tre strofene, trykksterk stavelse i fet skrift.

Und frische Nahrung, neues Blut
Saug’ ich aus freier Welt
Wie ist Natur so hold und gut,
Die mich am Busen hält!
Die Welle wieget unsern Kahn
Im Rudertakt hinauf,
Und Berge, wolkig, himmelan,
Begegnen unserm Lauf.

Goethe: Auf dem See (Strofe 1)

Aug‘, mein Aug‘, was sinkst du nieder?
Goldne Träume, kommt ihr wieder?
Weg, du Traum! so gold du bist;
Hier auch Lieb‘ und Leben ist.

Goethe: Auf dem See (Strofe 2)

Auf der Welle blinken
Tausend schwebende Sterne
Weiche Nebel trinken
Rings die türmende Ferne;
Morgenwind umflügelt
Die beschattete Bucht
Und im See bespiegelt
Sich die reifende Frucht

Goethe: Auf dem See (Strofe 3)

Språklig er det ikke noe stort problem å skjønne innholdet i diktet, men det er litt detaljer i oversettelsen. Tysk skiller mellom Der See – hankjønn -, som er innsjø, og die See – hunkjønn – som er sjø og hav. Her er det Auf dem See, altså hankjønn, og ferskvann, I første strofe suger dikteren frisk næring og nytt blod ut av den frie verden han er i, der han befinner seg i robåten. Han utbryter at naturen er snill og god (det finnes også andre måter å oversette hold på (se gloselisten), man skal ikke flisespikke for mye på uttrykket hold und gut, snill og god holder lenge). som holder ham til brystet sitt Dette var inntrykkene på innsiden, så er det utsiden, der bølgene vugger båten (her går det an å oversette også med robåten, det er en robåt det er), og det går bortover (hinauf) langs sjøen i rotakten (Im Rudertakt). Så er det fjellene som strekker seg opp mot himmelen, de møter dem på ferden.

I midtstrofen er det altså drømmene som trenger seg på. Øynene trekker seg nedover, et uttrykk også for nedstemthet, og drømmene kommer tilbake. Han henvender seg direkte til dem med ihr, dere, det er direkte spørsmål først til øyet, så til drømmene, i de to første linjene. Deretter blir drømmen kommandert vekk, den er gold og innholdsløs, her er også (auch) kjærlighet og liv (Lieb und Leben).

I sistestrofen er det tusen svevende stjerner som blinker i bølgene. Myke skyer drikker av tårnende fjerne, står det poetisk, kanskje like greit å la de linjene stå assosiative som de er. Det er det fjerne som tårner seg opp foran dem, en vakker måte å se det på og å uttrykke det på. Morgenvinden kretser om bukta, der skyggene også leker seg, eller flyr om (umflügelt), som det står. Den modne frukten speiler seg i sjøen, her skal det ikke være stor betydning at det står bespeiler seg, og ikke speiler seg.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Nahrung die, -/; næring, føde, levevei;
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
Busen der, -s/- 1. bryst, barm; 2. vik, bukt;
Kahn der, -s/Kähne 1. liten robåt 2. pram, lekter 3. (slang) loppekasse, (slitt) tøffel; fengsel.
Ruder das, -s/-. 1. ror; 2. åre;
hinˈauf (adv.) (herfra) opp dit, opp.
himmelan (adv.) (litterært) opp mot himmelen.
begegnen (sv. itr., med dat.) møte, møtes; komme i møte; støte på
weich (adj.) myk, bløt, mør, mild
rings (adv.) rundt omkring på alle sider/kanter.
türmen (sv. tr. itr., refl.) 1. tårne/hope seg opp 2. (itr., omgs.) løpe vekk, stikke av.
beschatten (sv. tr.) skygge, sette i skygge, legge skygge på, kaste skygge over;
reifende -> reifen (sv. itr.) modne, utvikle seg.
Frucht die, -/Früchte; (også overført) frukt;

Kommentar til diktet

Fordelen med å skrive blogg, og ikke vitenskaplige forskningsartikler og studier om dikt, er at man står ganske fritt til å sette fagkunnskapen til side, og la sine egne følelser flomme. Jeg elsker dette diktet, jeg liker det.

I en verden, hvor vi lever nå, og naturopplevelsene må vike for teknologi, turer på robåt er noe vi opplever via en skjerm, så er det befriende å lese en tekst der man virkelig befinner seg ute i verden. Og det er hele hovedsaken!

I første strofe beskrives situasjonen, slik Goethe som Mesteren kan det. Det er selvfølgelig vakkert, selvfølgelig overbevisende, treffsikkert finner han ordene som setter både situasjonen og stemningen. Man kan se for seg den unge dikteren sitte i båten, og suge inntrykkene til seg, akkurat slik han selv formulerer.

Så går det som det ofte går, refleksjonene tar overhånd, tankene farer, og man forlater egentlig den situasjonen man er i. Dette skriver Goethe ikke mye om, bare et par linjer, øynene går ned, og ikke ut, drømmene kommer tilbake, man fantaserer seg vekk.

Men i dette diktet er ikke det poenget. Dikteren avviser drømmen og fantasien, han vil ikke bruke situasjonen og stemningen til å fantasere frem vakre tanker om sitt eget liv og sin egen fremtid. Han vil være her og nå. Det å være i båten, i stemningen, er nok: Weg, du Traum! so gold du bist;/ Hier auch Lieb und Leben ist.

Og så er han tilbake i situasjonen i tredje strofe. Her er det ingenting som trekker vekk, her er det bare han, situasjonen og stemningen.

Går det an å si det bedre? Man skal være i livet, være i situasjonen? I våre dager er det ikke bare tankene som forsvinner vekk, hele opplevelsen erstattes jo av og til av ønsket om å formidle den direkte og øyeblikkelig på sosiale medier. Man kan liksom ikke være i en robåt i bølgeskvulpet uten å ville ta bilde av det og fortelle alle hvor fint det er. La opplevelsen være opplevelsen!

I diktet er det raffinert gjort, med at rotakten også liksom ligger baki der, med den varierende takten og rytmen. I midtstrofen forsvinner det litt, med de mange taktslagene i det drømmen blander seg inn. Den blir kommandert vekk, og man er tilbake i de rolige tretakterne i siste strofe.

Litteraturhistorisk, så kan man si den ganske frie rytmen, i hvert fall den varierende rytmen, passer godt i perioden diktet er skrevet, Sturm und Dran på 1770-tallet. Da lot man seg ikke fange i et bestemt mønster. Sturm und Drang er jo også de stormende følelsene og trangen etter noe mer, drivet etter å få utrettet noe i livet. Her blir det kommandert på plass, det skal ikke være så stormende og brusende og drivende.

Det skal være her. Og nå. På sjøen.

Jeg liker det, som de sier på norsk. Dette er digg.

Min gjendiktning

I gjendikten for dette diktet gjelder å over den spesielle takten og taktvariasjonene. Rimene må også være på plass. For å få det til, har jeg måttet strekke språket litt, og funnet formuleringer som ikke er helt gangbar norsk, og som er nynorsk på bokmål. Godt er det ennå ikke, men en gjendiktning er det.

På sjøen

Og friske næring, nye blod
Sug’ jeg av verden vel
Hvor vår natur er snill og god
Som meg til brystet held.
De bølger vugger båten vår
I åretakten her
Og fjell som opp mot himm’len går
De møter våres ferd.

Øyet mitt, hva ned du faller?
Gyldne drømmer frem seg kaller?
Vekk, du drøm! så gold du er;
Her skal liv og kjærlek vær’!

Og på bølger blikker
Tusen svevende stjerne’
Myke skyer drikker
Om det tårnende fjerne
Morgenvinden seiler
Den beskyggete bukt
Og i sjøen speiler
Seg den modnende frukt

ES2020

An Lottchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er et langt dikt vi bringer til torgs i dag, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Dette er et av kjærlighetsdiktene hans, skrevet i ung alder, da han var 26 år i 1775. Dikter heter An Lottchen, og er skrevet til Charlotte Buff (1753-1828), damen han forelsket seg i under sitt opphold i Wetzlar, hvor unge Goethe hadde en stilling som jurist. Charlotte Buff var imidlertid allerede forlovet, med Johann Christian Kestner (1741-1800). Det førte til at Goethe snart etter forlot Wetzlar, men han glemte ikke sin Lottchen, noe dagens dikt og en av tysk litteraturs mest berømte romaner, er et eksempel på.

Chatlotte Buff er modellen for Lotte i Unge Werthers lidelser, og mannen hennes, Johan Christian Kestner, er modellen for Albert, som Lotte i romanen er forlovet med. Som man ser er fiksjonen og realiteten vevd tett sammen, Goethe skriver om egne erfaringer, Sturm und Drang. Det er de sterke følelser, og trangen etter å utrette noe som er målet, mer enn å oppfylle diktets – og kanskje samfunnets – regler og konvensjoner.

For dette diktet er det altså slik at kjennskap til biografien høyner kvaliteten på lesningen. Det er en ung mann som skriver til ei jente han er svært forelsket i, som fyller sinnet hans og livet hans, men som allerede har lovet seg bort med en annen, og som han dermed aldri kan få. Det er kjærlighet, forelskelse, lengsel, som aldri kan bli tilfredsstilt. Det er fra Goethe, til Lotte, An Lottchen.

An Lottchen

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Wohl ist mir’s, daß ich dich nicht verkannt,
Daß ich gleich dich in der ersten Stunde,
Ganz den Herzensausdruck in dem Munde,
Dich ein wahres, gutes Kind genannt.

Still und eng und ruhig auferzogen
Wirft man uns auf einmal in die Welt;
Uns umspülen hunderttausend Wogen,
Alles reizt uns; mancherlei gefällt,
Mancherlei verdrießt uns, und von Stund zu Stunden
Schwankt das leichtunruhige Gefühl;
Wir empfinden, und was wir empfunden,
Spült hinweg das bunte Weltgewühl.

Wohl, ich weiß es, da durchschleicht uns innen
Manche Hoffnung; mancher Schmerz.
Lottchen, wer kennt unsere Sinnen?
Lottchen, wer kennt unser Herz?
Ach, es möchte gern gekannt sein, überfließen
In das Mitempfinden einer Kreatur,
Und vertrauend zwiefach neu genießen
Alles Leid und Freude der Natur.

Und da sucht das Aug oft so vergebens
Ringsumher und findet alles zu;
So vertaumelt sich der schönste Teil des Lebens
Ohne Sturm und ohne Ruh,
Und zu deinem ewgen Unbehagen
Stößt dich heute, was dich gestern zog.
Kannst du zu der Welt nur Neigung tragen.
Die so oft dich trog
Und bei deinem Weh, bei deinem Glücke
Blieb in eigenwillger, starrer Ruh?
Sieh; da tritt der Geist in sich zurücke,
Und das Herz – es schließt sich zu.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Til Lotte

Midt i tumultene av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Tenker jeg på ditt, o Lotte, tenker på ditt de begge,
Som ved stille aftenrød.
Du rekker oss vennlig hånden
Da du oss på rik dyrket mark
I fanget på den herlige natur
Mange lett tildekkede spor
Viser en elskelig sjel.

Det er meg vel at jeg ikke tok feil av deg
At jeg deg allerede i den første stund,
Med hele hjerteuttrykket i munnen,
Kalte deg et sant, godt barn.

Stille og trangt og rolig oppdratt
Kaster man oss plutselig ut i verden
Hundretusener bølger omskyller oss
Alt pirrer oss, mange slags ting behager
Mange slags ting ergrer oss, og fra stund til stunder
Vakler den lett urolige følelsen;
Vi fornemmer, og hva vi fornemmet
Skyller bort den brokete verdenstummelen.

Jeg vet det, vel, det sniker seg gjennom inni oss
Mange forhåpninger, mange smerter,
Lille Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lille Lotte, hvem kjenner vårt hjerte?
Akk, jeg skulle gjerne gjøre det kjent, flyte over
I medfølelelsen til et dyr
Og fortrolig nyte dobbelt på ny
Alle naturens lidelser og gleder.

Og der søker øyet så ofte forgjeves
Rundt omkring og finner alt til;
Så fortumler seg den skjønneste delen av livet
Uten storm og uten ro

Og til ditt evige ubehag
Støter deg i dag, hva som trakk deg i går
Kan du til verden bare hengivenhet bære
Som deg så ofte bedro
Og ved din ve, ved din lykke
Forbli i egensindig, stiv ro?
Se, der trår ånden i seg tilbake
Og hjertet – det lukker seg til.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i mot
«O hun er verdt, å være elsket»
Ropte jeg, bønnfallt deg himmelens reneste velsignelse
Som den deg nå i din venninne gir.

Språk, form og innhold

Formen er litt komplisert i dette diktet her. Det er asymetrisk, med ulik struktur i både linjer og strofer og helhetlig oppsett. Første strofe har 9 linjer, andre har 4, og så følger to med 8 linjer. Der brytes altså mønsteret at en kort strofe følger en lang. Fra strofe 4 er mønsteret 8 + 4, altså en strofe på 8 linjer blir fulgt av en strofe på 4.

For første strofe er grunnformen 5 + 5, det vil si fem takter i hver linje. Men det er også linjer som har 6 og det er linjer som har 4. Trykklett stavelse følger alltid trykktung, så det er trokeisk versefot, med tung-lett, tung-lett, og så videre. Enden i partallslinjene er trykktung, enden i oddetallslinjene trykklett. Strofen har litt uvanlig 9 linjer, men det er sånn at hvis de ekstra taktene hadde vært fordelt utover, så hadde det blitt tilsvarende 8 linjer med 5 trykktunge stavelser i hver. Linje 3 har 6, og låner en av linje 4. Linje 9 har en takt til hver av linjene 5-8.

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling)

Rimmønsteret er kryssrim i de første fire strofene, så omsluttende rim i de neste. Skjematisk satt opp blir det AbAbCdddC. Halvrim er tillatt, som i Freuden-beiden.

Firerstrofene har også femfotet troke, tung-lett fem ganger, og den første har omsluttende rim (aBBa), mens de to neste har kryssrim (AbAb). I første firerstrofe har linjene 1 og 4 trykktung utgang, i de to andre er det linje 2 og 4 som ender trykktunget. Det vil si at hele diktet ender i en trykktung stavelse.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling, siste strofe)

Merk at her er det en linje som stikker seg ut med fire trykksterke stavelser. Det er den som sier hun er verdt å være elsket!

I strofene med 8 linjer er det konsekvent kryssrim, og ganske konsekvent 5+5 trokeisk versefot. Partallslinjene har trykktung utgang. oddetallslinjene trykklett. Også her er linjer som skiller seg ut med 4 og med 6 takter, men alltid sånn at når noen linjer har 4, så finnes en med 6 i nærheten, sånn at grunnmønsteret med 5+5 følges.

Oversettelsen er ikke helt rett frem alle steder, og det er også steder der også innholdet i originalen er uklart. Goethe strekker språket i dette diktet.

Første ufordring i oversettelsen er i linje 3, hvor det står Denk ich dein, «Tenker jeg ditt» må være den mest direkte oversettelsen, «tenker jeg på deg», er meningen, men det må omskrives, for det er ikke det som står i originalen. Formuleringen i originalen gir rike assosiasjoner. Jeg vet ikke om jeg fikk det til godt, sånn som jeg nå har formulert det. Og denken dein die beiden klarer jeg ikke å trenge gjennom. Jeg oversetter nøyaktig som det står, «tenker på ditt de begge», men skjønner ikke hva det betyr. Første strofe er ellers introduksjonen, her treffer han sin Lotte, midt i gleder og sorger og livets tummel. Hun rekker dem hånden, og viser spor av en elskelig sjel. Jeg er litt usikker på om Schoße er fang eller planteskudd, formen på substantivet er flertallsformen, men pronomenet In dem tilsier dativ entall. Derfor må det være fanget. Jeg setter opp begge i gloselisten.

Den første firerstrofen har jeg måttet kave en del med, men nå skal den være på plass. Han er glad for at han ikke tok feil av henne, men kalte henne et sant, godt barn fra første stund. Linje 3 tolker jeg sånn at det er ordene i hjertet som blir uttrykket gjennom munnen, han mener det virkelig når han kaller henne et godt barn.

Følgende åtterstrofe sier at hun er oppdratt stille og rolig det som på tysk heter eng. Betydningen av eng er smal og trang, men det blir brukt en del i betydningen «trang oppvekst», «små kår», og slikt. Her beskriver det imidlertid hvordan hun er oppdratt, og det er et spørsmål hvilket norsk adjektiv som egner seg å bruke. Meningen er nok at det ikke var rom for mange sprell, kanskje er ordet smal best å bruke, tilsvarende norske å gå den smale sti. Ordet erziehen betyr oppdratt, med prefikset auf- er det ikke noe oppslagsord på ordnett.no, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det bare er en slags forsterkning eller en fullførelse, at man ferdig oppdratt kastes inn i verden. Så er det karakteristisk Goethe, med de skiftende bølger som omskyller oss gjennom livet, det pirrer oss alt sammen, det er mange slags ting som behager oss, og som ergrer oss, og fra tid til annen vakler den lett urolige følelsen. Sånn er livet, i følge Goethe, sånt skriver han mange dikt om. Det gis oss mange inntrykk gjennom livet, vi føler og fornemmer disse inntrykkene, det er dette som er vår del av det brokete virvar som er verden. Bak dette ligger selvfølgelig følelsen han får av sin Lotte, fornemmelsene og inntrykkene derfra.

Videre står det at det er mange håp og mange smerter som sniker seg gjennom inni oss, det er sånn det er formulert. Jeg forsøker å holde på den sammensatte formen, gjennomsniker (durchschleicht), og å unngå en refleksiv vi kanskje må ha må norsk. Han skriver han vet det vel (wohl). Så følger direkte spørsmål til Lotte: Hvem kjenner våre sinn? Hvem kjenner våre hjerter?

Kreatur kan oversettes med kreatur, eller dyr. Det tyske ordet er noe vanligere brukt enn det norske. På slutten er spørsmålet hvordan man skal plassere genitiven. I originalen kommer ordet natur fint til slutt, hos meg kommer meningen godt frem, på norsk.

Vendingen findet alles zu er en vanskelighet, jeg oversetter den bare som den står, ordrett, med betydningen til for zu. Jeg er ikke sikker på om det går bedre på tysk enn på norsk, men kan ikke si jeg skjønner hvordan denne konstruksjonen gir mening, og hvilken mening det gir. Siste del av den er grei, livet fortumler seg i den skjønneste delen av det, i ungdommen, når det ikke er storm, og ikke er ro.

Til ditt evige ubehag støtter deg i dag hva som trakk deg i går. Det er en god retorisk figur, det der, motsetninger satt opp mot hverandre. Videre tror «hengivenhet» er rett oversettelse av Neigung, hun trekker til verden hengivenhet, den verden som så ofte har bedratt henne. Ved hennes ve, ved hennes lykke – nok en motsetning satt opp mot hverandre, nok en retorisk figur – ble (jeg) i egensindig, stiv ro. Subjektet er utelatt, verbet (blieb) står i fortid første eller tredje person, så hvem som ble i egensindig, stiv ro skal komme frem av det. De to siste linjene i strofen er greie, ånden trekker seg tilbake, hjertet lukker seg til.

Og så er det avslutningen, svært høytidelig, men legitimert av det som har stått hittil i diktet, og det som er Goethes oppriktige tanker. Han går mot henne, fri, og tenker hun er verdt å være elsket. Han roper det, ved himmelens reneste velsignelser, som nå blir gitt ham gjennom venninnen, Lottchen. Pronomenet er i siste linje viser tilbake på hannkjønnsordet himmelen i linjen over. Jeg skal ikke si for sikkert at dir i nest siste og siste linje er samme, i nest siste passer det litt til henne, i siste passer det bare til ham, synes jeg. Men jeg er ikke sikker på at jeg har skjønt alt her riktig. Kanskje er det også at hun kan få den reneste velsignelsen gjennom sin venninne, og dein, dich og dir gjennom diktet hele tiden er henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord er markert med fet skrift, oppslagsord i tysktysk ordbok med fetkursiv.

Getümmel das, -s/-; tumult, tummel, trengsel, virvar.
bebauter -> bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
Schoße -> Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt. Schoss der, -es/-e [kort ɔ], -es/-e; (botanikk) (plante)skudd.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
Spur die, -/-en 1. spor; 2. anelse, liten mengde; 3. kjørefelt, fil.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verkennen (uregelmessig tr.) ta feil, misforstå, feilvurdere, bedømme galt, underkjenne; etwas nicht verkennen måtte innrømme noe.
genannt (adj.) nevnt, kalt, omtalt.
auferzogen -> erziehen (erzog, hat erzogen, tr.) oppdra; er ist gut erzogen han er godt oppdratt.
Wirft -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
um·spü̱·len umspült, umspülte, hat umspült mit OBJ ■ etwas umspült etwas um etwas herum fließen Der Fluss umspülte die kleine Insel.
Wogen -> Woge die, -/-n; (en) bølge.
reizt -> reizen (sv. tr. itr.) 1. provosere, irritere 2. pirre, egge 3. sjarmere, lokke, friste 4. (kortspill) by.
mancherlei (adj., ubøy.) mange slags, litt av hvert.
verdrießt -> verˈdrießen (verdrießt, verdross, hat verdrossen; itr.) ergre, forarge;
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
spülen (sv. tr.) spyle, skylle.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Weltgewühl -> Gewühl das, -(e)s/-e; vrimmel, mylder; trengsel, kaos.
durchschleicht -> schleichen (schleicht, schlich, ist/hat geschlichen, itr. refl.) liste seg, snike seg;
innen (adv.) inni, innvendig;
überfließen (st.) I. (ˈüberfließen, ist übergeflossen, itr.) renne, flyte over; (overført) strømme over. II. (überˈfließen, ist überflossen, tr.) oversvømme.
Mitempfinden das, -s/; medfølelse, det å føle med en.
vertrauen (sv. itr.) stole på.
zweifach (adj.) dobbelt.
ringsherum, ringsumher (adv.) rundt i ring, rundt om, (fra) alle kanter.
vertaumelt -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
Unbehagen -> Unbehagen das, -s/; ubehag.
Neigung die, -/-en; 1. skråning, helling. 2. tendens, tilbøyelighet, forkjærlighet, interesse, lyst. 3. dragning, sympati, hengivenhet;
eigenwillig (adj.) egensindig; særpreget.
starrer -> starr (adj.) stiv; starr vor Kälte stiv av kulde; ein starrer Blick et stivt blikk.
schließt sich zu -> ˈzuschließen (st. tr.) stenge av, lukke, låse.
entgegen -> entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
erflehte -> flehen (sv. itr.) bønnfalle, trygle; zu Gott flehen be (inderlig) til Gud.
Segen -> Segen der, -s/; velsignelse; jemandem Glück und Segen wünschen ønske en hell og

Kommentar

Det er litt vanskelig å trenge helt inn i dette diktet til Goethe. Det står ikke omtalt annet enn med tittelen i Goethe Handbuch, og det er ikke utfyllende opplysninger noen steder på nettet jeg kan finne. Det er skrevet på et tidspunkt da forholdet mellom Goethe og Charlotte Buff forlengst var avklart, og forbi, og Goethe allerede var over i en forelskelse og forlovelse med Anna Elisabeth Schönemann, som blir kalt Lili i diktene. Med litt mer håndfast om tilblivelseshistorien til diktet, og noen oppklaringer om innholdet, så ville det vært lettere.

Men vi får ta hva vi har.

Diktet er karakteristisk Goethe med at han hele tiden må ransake seg selv og sine følelser. Han søker hele tiden klarhet, også i det kaotiske virvar av følelser som gjelder mellom mann og kvinne, der det i livet aldri er helt rent bare mellom hun og ham, men der allerede levd liv og samfunnets regler og normer også spiller inn. Han var forelsket i Charlotte Buff, hun gav ham mye, men hun var jo allerede gift, og dermed utilgjengelig for ham. Nå er det gått tre år, og han er ennå ikke ferdig med henne, enda han også har truffet en annen, som han også har følelser til.

Diktet er skrevet med en veldig avklaret ro, en veldig høytidelighet. Dette er oppgjøret. Derfor er det også stort og komplisert anlagt, med mange strofer og komplisert versemønster. Midt i Sturm und Drang perioden lar han seg heller ikke styre av regler i diktningen, følelsene og tankene får fritt utløp, det er tillatt å bryte de etablerte mønstre. Men dette er et personlig dikt, mer enn det er et dikt til å definere litteraturhistorien.

Han tiltaler henne med deg, og setter mer deg og oss (uns), enn deg og meg (mich). Det er hun som er hovedpersonen, i seg selv, og ikke hva hun gjør med ham, og hva han føler. Han er bare glad for at han kjente henne riktig fra første stund, og kalte henne et sant og godt barn, som hun også viste seg å være.

Goethe er gjennom hele livet glad i strofer av typen som nummer 3 og 4, innholdet, der han analyserer og reflekterer over livets betingelser, hvordan vi kastes fra det ene til det andre, lykke og ulykke, håp og mismot. Disse omskiftningene er det ikke noe å gjøre med, de vil alltid være der. Forholdet de to hadde er en sånn omskifting, men det blir ikke fremhevet som poenget her. Det kapittelet skal avsluttes.

Så kommer det mot slutten til det egentlige oppgjøret, som ikke er noe oppgjør i den forstand, det er ikke noe å skille hva som er rett og galt. Han ber henne om å forbli i ro og fred, sånn jeg leser det, at hun må fortsette å være den hun er. Det er i det ånden trekker seg tilbake, og hjertet kan lukke seg. Merk at Goethe ikke legger inn noe smerte i at forholdet mellom dem er avsluttet, ikke noe ønske om at tingene skulle vært avsluttet, det er ønske om full forsoning. Og fra hans side er det full forsoning, slik det er uttrykt i diktet.

Til slutt er det de siste fire høytidelige linjer, der det stråler stille takknemlighet ut av at han fikk møte henne, og gå fritt i mot henne. Konklusjonen hans er at hun er verdt å være elsket, men det er ingen bebreidelse eller klander at det ikke er han som skal få gjøre det. Han ber, bønnfaller om himmelens reneste velsignelse, som nå blir gitt i din venninne, som det står.

Med dette legges dette kapittelet vekk, og det blir ikke mer Lottchen på Goethe. Hun er en av de mest berømte mennesker i litteraturhistorien, modellen til Lotte i Unge Werthers lidelser, og personen Goethe skriver til her, og tenkte veldig mye på, i unge år av sitt liv. Her har han tenkt ferdig.

For oss andre er dette kanskje en måte å ta et oppgjør på, ikke henfalle til bitterhet og ønske om alt som kunne vært annerledes, men aksept til livets betingelser, og takknemlighet for det man tross alt fikk være med på. Diktet leses også godt som biografi, og som uttrykk for hvordan man tenkte allerede på 1770-tallet, ikke så altfor ulikt sånn man kan tenke i dag. Forelskelse som blir og ikke blir gjengjeldt og oppfylt, det er et tema som har opptatt mennesker i alle århundre vi har eksistert, og som utallige diktere har uttrykt sin mening om. Få så majestetisk og verdig som Goethe.

Min gjendiktning

Et langt dikt å gjendikte, dette. En del vanskeligheter er det også. Rim og nødrim er presset inn, og det kunne være fristende å fortsette en setning til begynnelsen av neste verselinje – men sånt gjorde man ikke på Goethes tid, og det ville ikke være i diktets ånd å gjendikte på den måten. Andre triks må brukes. Helt godt blir det ikke, men gjendiktet blir det.

Bare en ting: jeg greide ikke konsekvent å få samme utgang på alle linjene som i originalen, og jeg greidde heller ikke å få alle linjene på riktig sted. Det er omskiftninger.

Og jeg har ennå ikke greid å glatte ut alle vanskeligheter. Denne var ekstra vrien. Jeg må nesten melde pass på å få rytmen og takten korrekt, jeg må bare prøve å få diktet med den verdigheten som er i originalen. Det er ikke godt, men det er en gjendiktning, en slags.

Til Lotte

Midt i all tumult av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Jeg tenker deg, o Lotte, tenker dine steder,
Som ved stille aftenrød.
Du din hånd oss vennlig rekker
Da du oss der mark er blitt av ur
I fanget til den herlige natur
Bak litt lett tildekket lur
Kjærlig sjel oss tekker.

Vel er meg at jeg deg ei miskjente
At jeg deg alt fra første stund,
Med hjertets uttrykk i min munn,
Deg et sant og godt et barn benevnte.

Stille, trangt og rolig først, så følger
Man kaster oss pluts’lig i verden ut
Oss omskyller hundretusen bølger
Alt oss pirrer, behag og sut
Mange ting oss ergrer, og om tid kan hende
En lett urolig stemning tør
Vi fornemmer hva vi kan fornemme
Spyler bort den broket verdensrør.

Vel, jeg vet det, det sniker seg i oss inn
Mange håp og mange smerter,
Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lotte, hvem kjenner våre hjerter?
Akk, det skulle vært gjort kjent, overflyte
I medkjenslen til et kreatur
Og fortrolig dobbelt opp å nyte
All sorg og fryd i vår natur.

Og der søker øyet så forgjeves
Rundt omkring og finner bare no’;
Så fortumler seg den beste tid som leves
Uten storm og uten ro

Og til ditt, det evig ubehaget
Skyver deg dag, hva i går deg drog
Kan du til verden hengivenhet drage
Den som ofte deg bedrog
Og ved din ve, ved din lykke
Bli i egensindig, stivnet ro?
Se, ånden vil tilbake rykke,
Og hjertet – lukkes i sitt bo.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i møte
«O hun er verdt, å elsket bli»
«Ropt’ jeg, bønnfalte deg av himm’lens signe søte
Som han deg nå kan i din kvinne gi.

ES2020

Mit einem goldnen Halskettchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Da fortsetter vi med diktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). I år vil vi poste dem annenhver uke, og ikke hver uke, som i fjor. Det vil si liederne fra Mit einem goldnen Halskettchen, som vi poster i dag, til Eigentum, som vi vil poste 19. desember, på årets nest siste lørdag. Den siste liederen, An Lina, blir postet 2. januar, 2021, og så fortsetter vi med balladene utover det året. Når jeg skriver vi, så er det jeg, det er ingen annen enn jeg som skriver og administrerer denne bloggen. Men sammen med leserne, så blir det vi. Velkommen!

Det første diktet av i år er ikke av Goethes sterkeste og mest betydelige, det er et enkelt lite dikt, om en som sender et brev med et gyllent halskjede til ei jente han liker.

Mit einem goldnen Halskettchen

Dir darf dies Blatt ein Kettchen bringen,
Das, ganz zur Biegsamkeit gewöhnt,
Sich mit viel hundert kleinen Schlingen
Um deinen Hals zu schmiegen sehnt.

Gewähr dem Närrchen die Begierde
Sie ist voll Unschuld, ist nicht kühn
Am Tag ist′s eine kleine Zierde,
Am Abend wirfst du′s wieder hin.

Doch bringt dir einer jene Kette,
Die schwerer drückt und ernster faßt,
Verdenk ich dir es nicht, Lisette,
Wenn du ein klein Bedenken hast.

1770, trykket 1775

Med et gyllent halskjede

Deg får dette bladet bringe et kjede
Som, ganske vant til bøyelighet,
Lengter etter å smyge seg om halsen din
I mange hundre små løkker.

La narren få begjæret
Hun er full uskyld, er ikke modig
Om dagen er det en liten pryd
Om kvelden kaster du det atter hen

Dog bringer deg en det kjedet
Som tungt trykker og mer alvorlig fatter
Fortenker jeg deg det ikke, Lisette
Når du en har liten betenkelighet.

Språk, form og innhold

Diktet har klassisk 4+4 jambisk form, altså annenhver stavelse lett-tung, 4 takter i oddetallslinjene, 4 takter i partallslinjene. Første linje ender trykklett, andre trykktung, og det samme gjelder for tredje og fjerde. Det er fire linjer i hver strofe, også det helt typisk. Rimmønsteret er kryssrim, AbAb, med halvrim tillatt. For eksempel rimer –wöhntsehnt i første strofe.

Dir darf dies Blatt ein Kettchen bringen,
Das, ganz zur Biegsamkeit gewöhnt,
Sich mit viel hundert kleinen Schlingen
Um deinen Hals zu schmiegen sehnt.

Goethe: Mit einem goldnen Halskettchen (trykkfordeling)

Innholdet i diktet er at jeg-personen sender et halskjede til ei jente som heter Lisette, og gjør seg noen tanker om hvordan hun vil motta det. Blatt (blad) i første strofe er nok et brev, en papirlapp, som følger med halskjede. Han skriver at det er vant med bøyelighet, og dermed også vil kunne slynge seg om halsen din. Her fungerer diktet best om man leser det med litt erotisk spenning, smykket er helt inntil huden hennes, noe han nok også kanskje drømmer om å være. Jeg bytter på rekkefølgen av linje 3 og 4 i oversettelsen, her i første strofe. Dobbeltbetydningen, eller underbetydingen, om felle og snare for Schlingen kommer med over i norsk både for «slynge» og «løkke». Det gir en ide om at han fanger henne.

I strofe 2 er det den lille narren (Närrchen) som skal ha begjæret (Begierde). Hun (Sie) – jenta – er ikke modig (nicht kühn), hun er uskyldig (voll Unschuld). Det er ikke hun som tar initiativet, det er han. Det er han som sender halskjedet. Om dagen er dette kjedet litt pynt, om kvelden kaster hun det bort igjen (wieder hin). Språklig ser jeg enkelte utgaver har apostrof etter Gewähr’, altså at det skal være Gewähre, og første person entall «jeg lar (narren) få». Uten apostrof blir det imperativ. Siste linje kunne vært oversatt annerledes. Det er wirfst du’s wieder hin som er problemet, «kaster du det igjen hen» blir det direkte oversatt. Det kunne blitt oversatt med «legger du det bort», for det er det hun gjør. Jeg har som vanlig når jeg er i tvil lagt meg nær originalen.

Tredje strofe gjør henne oppmerksom på at det er en som bringer henne dette halskjedet, det er en som gir det til henne. Siden det er et initiativ som betyr noe, han ønsker å oppnå noe med dette halskjedet, så kan det være det vil trykke henne og omfatte henne med alvor. Når hun går med det, vil hun måtte tenke på ham. Hun må også gjøre seg tanker om hvordan hun skal reagere på dette initiativet.

Siden det er han som krysser en grense, så fortenker (Verdenken) han henne ikke, når hun har betenkeligheter (Bedenken) med denne gaven hun har fått.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Ord som er oppslagsord står i fet skrift, ord som ikke er oppslagsord, står i fet kursiv.

Halskettchen Halskjede
Kettchen Lite kjede
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe
Biegsamkeit bøyelighet
Schlingen – flertall -> Schlinge die, -/-n 1. løkke 2. snare, felle.
schmiegen (sv., refl. tr.) smyge (seg inntil), krype tett inntil; (om klær) sitte tett inntil.
Gewähr – imperativ -> gewähren (sv. tr.) bevilge, innrømme, innvilge, la få;
Närrchen – verkleinerungsform -> Narr der, -en/-en; 1. narr 2. tosk, fjols;
Begier die, -/, Begierde -/-n; begjær, attrå, lyst.
Zierde die, -/-n; pryd, pynt.
ernster – komparativ -> ernst (adj.) alvorlig; oppriktig;
faßt – 3. person, entall, presens -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
Verdenk -> verˈdenken (uregelmessig tr.); jemandem etwas verdenken fortenke en i noe.
Bedenken das, -s/-; betenkelighet(er), tvil, innvending(er); ettertanke, overveielse;

Kommentar

Jeg skrev at diktet ikke er av Goethes sterkeste og mest betydelige, men mente ikke å devaluere diktet med det. Det er skrevet i 1771, og hører tematisk sammen med Mit einem gemalten Band, som jeg postet forrige uke. Begge diktene er skrevet på samme tid, og utgitt samme år, men jeg kan ikke se at diktet kom seg med i Weimar-diktsamlingen av 1775. Jeg har ikke funnet ut hvor diktet er utgitt, Goethe Handbuch nevner det ikke. Det har litt mindre mangfoldige kvaliteter enn Mit einem gemalten Band, det er litt direkte og 1 til 1 av det som står, og det som er ment.

Dog er det uttrykk av en tanke som ikke blir så ofte uttrykt. Gutten gir jenta en gave, alle vet at dette er noe, særlig når det er en kostbar gave som et gyllent halskjede. Her skriver han rett ut at dette er et initiativ som betyr noe, og at det nok ikke er bare glede å motta en sånn gave. Det er også ansvar og betenkeligheter.

Jeg har ikke funnet ut hvem Lisette er, om hun er en reell person, eller satt inn som et navn, for en annen Goethe har gitt gave til. Jeg vet heller ikke om diktet baserer seg på faktiske forhold, at unge Goethe virkelig gav en sånn gave. Men sånn diktet er skrevet, kan det se ut som han har gjort det. Det kan se ut som han har hatt en spenning han måtte få ut, og skrev et dikt for å gjøre det, dette diktet.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er litt fri, her og der, både nødrim og halvrim har jeg måttet åpne for, og så har resultatet blitt som dette.

Med et gyllent halskjede

Deg dette brev et kjede bringe,
Et som til bøy’lighet er vant
Det lengter etter seg å slynge
I hundre løkker om din hals.

Den lille narren får begjæret
Hun er full uskyld, ikke djerv
Om dagen liten pryd å være
Om kvelden har det gjort sin skjerv.

Dog er det en som gir deg kjedet,
Som tyngre trykker, alvor rår
Fortenker jeg deg ikke med det
Når du en ettertanke får.

ES2020

Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er tjukkeste desembermørke. Dagen blir ikke mørkere, enn den er i dag, 21. desember. Klokken 0519 i morgen snur solen, og vi går igjen mot lysere tider. Der fremme ligger måneden mai, med den månedens stemning, og selv om det ikke er lett å tenke på det nå, så er det et slikt dikt vi i dag skal poste.

Diktet Mailied satte Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som dikt nummer 51 blant Liederne i samlingene fra 1815, også Aufgabe letzter Hand, som jeg poster fra. Der er det ikke tenkt på at noen skal utgi et av diktene i uken, som jeg har gjort dette året, og derfor kommer dette lette, lyse vårdiktet helt merkelig plassert.

Det er maidikt og vårdikt på veldig mange måter. Våren er livets og forelskelsens tid, den bærer i seg løfter om sommer, og det er tiden blader og blomster spretter, og livet yngler. Goethe skrev diktet i mai og juni 1871, den gang han selv var 21 år gammel, og selv befant seg i livets vår. Det bare spruter livsglede av diktet, og jeg skal for denne stunden glemme at det er desember og mørkt og midtvinters.

Knopper spretter! Det er vår! (Goethe: Mailied)

Diktet er skrevet mens Goethe befant seg i Sesenheim, og hører til blant Sesenheimer-diktene. Sesenheim er en liten landsby i nærheten av Strasbourg, der Goethe studerte juss i årene 1770-71. I Sesenheim bodde prestedatteren Friedrike Brion, som Goethe forelsket seg i, og som er du-personen i dette diktet og flere av Goethes kjærlighetsdikt i perioden.

Diktet er fullt av energi og av liv, men Goethe selv var syk med en vond hoste denne tiden, og måtte holde seg innendørs. Det samme var Friederike Brion. Det er artig å ha i bakhodet, når man leser og tenker diktet som en vital forelskelseshistorie, fullt av liv og livsglede. Forelskelsen deres ble heller aldri noen ordentlig romanse. I 1771, samme år som Goethe skrev dette diktet, vendte han tilbake til Frankfurt som utdannet jurist, og forholdet til Friedrike Brion tok slutt.

Utgivelseshistorie

For et dikt som dette spanderer jeg et lite underkapittel på tilblivelseshistorien, hvordan diktet kom til å bli seende ut som det gjør i dag.

Det er endringer i diktet fra det originalt ble skrevet til senere utgivelser. Goethe skrev diktet i pinsen, og kalte det Maifest, i datidens skrivemåte Mayfest, og det var først med utgivelsen i 1789 det ble endret til nåværende Mailied (eller Maylied). Diktet kunne godt hete maifest, som en hyllest til festen mai måned er, men tittelen Mailied – eller: Maisang – gjør seg også godt. Det er et verdig dikt å gjøre krav på den tittelen.

Mailied

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Es dringen Blüten
Aus jedem Zweig
Und tausend Stimmen
Aus dem Gesträuch,

Und Freud und Wonne
Aus jeder Brust.
O Erd, o Sonne!
O Glück, o Lust!

O Lieb, o Liebe!
So golden schön,
Wie Morgenwolken
Auf jenen Höhn!

Du segnest herrlich
Das frische Feld,
Im Blütendampfe
Die volle Welt.

O Mädchen, Mädchen,
Wie lieb ich dich!
Wie blickt dein Auge!
Wie liebst du mich!

So liebt die Lerche
Gesang und Luft,
Und Morgenblumen
Den Himmelsduft,

Wie ich dich liebe
Mit warmen Blut,
Die du mir Jugend
Und Freud und Mut

Zu neuen Liedern
Und Tänzen gibst.
Sei ewig glücklich,
Wie du mich liebst!

1771, trykket 1775

Humle, frukttre, vår (Goethe: Mailied)

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg naturen!
Hvor glinser solen!
Hvor ler marken!

Det trenger seg på med blomstring
Fra hver grein
Og tusen stemmer
Fra krattet.

Og fryd og glede
Fra hvert bryst
O jord, o sol!
O lykke, o lyst!

O kjærlighet, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På den høyden der.

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Hvor elsker jeg deg!
Hvor blinker ditt øye!
Hvor elsker du meg!

Så elsker lerken
Sang og luft
Og morgenblomsten
Himmelduften

Hvor jeg deg elsker
Med varmt blod
Som du meg ungdom
Og glede og mot

Til nye sanger
og danser gir
Vær du evig lykkelig
Som du elsker meg!

Språk, form og innhold

Diktet har 9 strofer, hver på fire linjer. Hver linje har to takter, og versefoten er jambisk. Det går altså lett-tung, lett-tung, nedover. Linje 1 og 3 har trykklett utgang, linje 2 og 4 trykktung, veldig typisk. Rimene er i linje 2 og 4, of halvrim er tillatt, som i strofe 2 med ZweigGesträuch. Det er knapt nok halvvrim. Men det passer for perioden Sturm und Drang, som i det dette diktet blir skrevet er i ferd med å bli innledet.

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Goethe: Mailied (trykkfordeling)

Det er noen strofer som trenger litt forklaringer for oversettelsen.

I strofe to brukes konstruksjonen Es dringen Blüten, direkte oversatt «det trenger [seg på] blomstring». Sånn formulerer vi oss ikke på norsk, så jeg omskriver med «Blomstringen trenger seg på».

Jeg er ikke sikker på om jeg får helt grep om finessen i strofe 4, med først Lieb uten -e, så Liebe, med -e på slutten. Ordet for kjærlighet er die Liebe, og en kvinnelig kjæreste er også Liebe. Jeg oversetter med o kjærlighet, o kjære, men jeg er ikke sikker på om det er det som står i originalen. Ordet lieb blir helst brukt med liten bokstav, som adverb, og ikke med stor bokstav som substantiv. Det tyske ordet höhn hadde jeg lenge problemer med, før jeg skjønte det måtte være en poetisk forkortelse for höhen, høyder. Det er ord Goethe bruker ofte, men det er vanskelig å finne noen forklaring noe sted. Her står det i forbindelse med et annet vanskelig ord å få tak, for en som har tysk som fremmedspråk og ikke bruker det i dagligtale. Det er ordet jene, her Auf jenen Höhn. Duden skriver det er høystil, særlig skriftspråk, og at det er et demonstrativpronomen. Jeg oversetter med «Som morgenskyer/ på den høyden der».

Det tyske verbet blicken har jeg satt opp i gloselisten, selv om det har samme opprinnelse som vårt blikk. Hos oss blir det imidlertid brukt som substantiv, og bare helt nylig som verb, «å blikke», og da helst i betydningen «se stygt på». Men her i diktet handler det direkte sagt om det utelukkende positive å se forelsket på noen, det glimter, blinker og skinner i øynene, alle de tre verbene kunne vært brukt. I originalen, førsteutgaven av diktet, brukte Goeths også ordet blinken. I gjendiktningen er denne strofen sterkt omskrevet for å få takten til å gå opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

leuchten (sv. itr.) lyse, stråle, skinne; jemandem leuchten lyse for en.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
dringen (dringt, drang, ist gedrungen, itr.) bane (seg) vei; trenge (inn, på, fram), bryte fram (av noe).
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
Zweig der, -(e)s/-e 1. gren, kvist 2. (overført) gren;
Stimme die, -/-n; stemme, røst;
Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
segnen (sv. tr.) velsigne, signe;
volle -> voll (adj.) 1. full (i ulike betydninger) 2. hel, fullstendig; hel (klokke)time 3. fyldig, rund.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
Jugend die, -/; ungdom, unge mennesker;
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar

Dette er et av diktene nevnt på SNL, der det kraftfullt stod skrevet at «Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg«. Det er veldig sterkt sagt, og jeg tar opp det samme i behandlingen av Wilkommen und Abschied, som er skrevet i samme periode. Nå er formuleringen redigert bort, men de to diktene står ennå nevnt sammen med Heidenröslein, som eksempler på kjente dikt fra Sesenheimer-perioden.

Min gjendiktning

Dette er en gjendiktning i ordets rette forstand. En god del av innholdet er skrevet om, for å få det til å passe til norsk.

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg vår natur!
Hvor glinser solen!
For mark og ur!

Det bryter blomstring
Fra hver en grein
Og tusen stemmer
Fra kratt og hei.

Og fryd og glede
Fra hvert et bryst
O jord, o sol!
O fryd, o lyst!

O kjær, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På høyden grønn

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Jeg elsker deg!
Ditt øye skinner!
Du elsker meg meg!

Så elsker lerken
Sin sang og luft
Og morgenblomsten
Sin himmelduft

Hvor jeg deg elsker
Med varme blod
Som du meg ungdom
Og fryd og mot

Til nye sanger
Og danser gir
Vær evig lykke
Som du meg blir!

ES2019