Bergmanden, av Henrik Ibsen

Vi er kommet til august måned, som jeg har valgt å tilegne Henrik Ibsen (1828 – 1906). Tidligere har jeg postet et dikt av ham, det monumentale Terje Vigen. På litteraturbloggen er postet innlegg om flere av skuespillene hans, om enn denne bloggen også er vanskelig å opprettholde. Det er selvsagt i skuespillene Ibsen viser sitt mesterskap, og det er også i dem han legger den beste poesien sin. Her i august vil jeg poste fire av de rene diktene hans, og begynner med det mest kjente av dem: Bergmanden.

Diktet ble første gang trykket i 1851, da Ibsen var bare 23 år. Dette er lenge før han har fått skrevet noen av sine betydelige teaterstykker. Kun nybegynnerstykkene Catalina, Kjæmpehøien og Norma er skrevet. Riktignok er det ikke denne tidlige versjonen av diktet vi kjenner i dag. Ibsen omarbeidet diktet i 1863, året etter Kjærlighetens komedie og samme år som Kongsemnerne.

Tematikken og skrivemåten i diktet er veldig Ibsensk, om det er lov å formulere seg så enkelt. Det er lett å lese det selvbiografisk, og det er nok også sånn det er tenkt. Den unge Ibsen er selv Bergmannen, som med tunge hammerslag vil hogge seg nedover i fjellet for å nå skattene som finnes i det. Det er selvsagt metaforisk, fjellet er verden eller samfunnet,eller til og med menneskelivet, hvor skattene er usynlige og det er tjukke lag hard stein for den som prøver å hogge seg ned til den. Det er også metaforisk at retningen er nedover. Ibsen er villig til å gå nedover, ned i dypet, også i betydningen ned til de dystre følelsene.

Fra strofe fire kommer en kontrast med tiden før dikter-jeg’et, som altså er Ibsen selv, begynte å hogge seg nedover i tilværelsen. I denne strofen er alt åpent, lett (blomsterveje), og retningen er oppover (himlens stjernerad). Denne lyse, lette og fredelige verden gir dikter-jeg’et fra seg frivillig. Det er et kall, som Ibsen behandler også i mange av sine teaterstykker, både de berømte og de mindre kjente. I Ibsens verden må kunsteren følge sitt kall. Og han må tåle alle forsakelser det nødvendigvis fører med seg.

Tvilen er i dette diktet nedfelt i strofe 8. Her spør han seg om han kanskje har valgt feil vei, om det virkelig finnes i dypet det han leter etter. Tvilen er imidlertid allerede overvunnet i neste strofe. Det er ikke så mye tvilen som er overvunnet, som det er kallet som krever at dikterens retning er nedover. Det er ikke sikkert det finnes noen svar der nede, men det er likevel den veien han skal.

I aller siste strofe blir til og med håpet om endring oppgitt. Denne gravingen, som ikke er graving, men hamring og hogging, den skal fortsette helt til livets siste dag. Det er ikke håp om noe lys eller solstråler. For kunstneren venter det ensomme mørke, og ingen belønnning, ingenting.

Bergmanden

Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, —
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, —
fred og ørk fra evighed; —
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. —

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! —

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

1863

Kommentar til diktet

Til tross for den dystre tematikken er diktet bundet og ordnet i formen. Om ikke dikteren har helt kontroll over kallet han må følge, så har han full kontroll over ordene han bruker for å følge det. Rimmønsteret er gjennomført a-a-b-b, med trykktung ending i de to første linjene, trykklett i de to siste.

Åpningen er en oppvisning i trykktunge stavelser. Det er bare ordene «med» og «og» som ikke får trykk, her er det også i ordene tunge hammerslag. Det er i sistestrofen dette blir best gjentatt. Vi har lett-lett-Tung, mellomslag (), og lett-lett-Tung igjen. Slaget kommer på Hammerslag.  En god oppleser kan få det til å høres ut som bergmannen nå er sliten, han har jo hamret hele livet.

I strofene mellom første og siste er det ikke så tunge endelser i førstelinjene. ‘t’ og ‘d’ er mykere lyder enn ‘g’, ‘e’ og ‘i’ er lysere vokaler enn ‘a’. Det er også bare i første og siste det blir hamret.

Foruten rytmen er det i dette diktet å diskutere hva det dulgtes hjertekammer står for. Det er også dette dikteren vil finne frem til. Her går han inn i tradisjonen fra romantikerne, de som ville trenge inn i det skjulte i menneskelivet og i tilværelsen. Det var kunstnergeniet som var i stand til det, og det var også dette geniet som var i stand til å formidle videre for andre hva dette er for noe. Siden vil Ibsen gi seg selv en videre oppgave, som vi vet. Det er ikke bare de skjulte sider i tilværelsen han vil trenge inn i, og vise frem. Han vil også inn i skyggesidene i samfunnet, og vise disse frem slik at vi reagerer på dem og gjør noe med dem. Men gjennom hele forfatterskapet passer ideen om Bergmannen for Ibsen. Det er han som forsaker alt annet, og ofrer seg for å hogge seg ned dit ingen andre mennesker kan se, for å uttrykke det litt storslått.

Redskapet for Ibsen er imidlertid ikke hammeren. Det er pennen.

 

Gamle dikt: Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Jeg har noen bøker med dikt jeg skrev på 1990-tallet. Jeg var ung og mildt sagt under utvikling. Det er pussig å lese kommentarene til diktene. Det er sjelden å lese tekster der forfatteren er så ute av stand til å gjøre seg opp tanker om hvordan tekstene virker på leseren. De har verdi som et artig minne om hvordan jeg den gang var. For eksempel hadde jeg planer om å skrive en stor roman. Den skulle hete LØGN, jeg hadde skrevet det med store bokstaver. Jeg skriver at jeg har lest 3 romaner «den siste tiden», flere enn i resten av mitt liv til sammen, frem til da, som om dette var noe. Et par år senere kunne jeg fort lese tre romaner i uken. Jeg var kort og godt som ung jypling ute av stand til å forstå noe som helst av hva som kreves. Men vakre dikt ble det plutselig.

Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Du er så vidunderlig, hva kan jeg gjøre

Av alle de mennesker som falt for deg

Kikket du bare ekstra på meg

Med deg ved min side, kan ting gå som de vil

Den eneste feilen, du er ikke til.

ES1994

Gamle dikt: Med ett et minne fra da jeg fikk

Den 12 november 1995 hadde jeg et av mine mer poetiske øyeblikk. Da skrev jeg diktet jeg postet i fjor på denne tiden, det som på bloggen heter Gamle dikt: Omsider har jeg satt meg ned, og maten står på bordet.

Rett etterpå, i nøyaktig samme stemning, skrev jeg diktet jeg poster i år.

Med ett et minne fra da jeg fikk

mitt lille lykkes øyeblikk

Jeg tror jeg tar en pause nå

Jeg har en ting å tenke på

Da tiden stoppet, verden hvilte

Jeg tror det var til meg hun smilte.

ES1995

Gamle dikt: To herlige måneder er nå forbi..

Et dypt personlig dikt som nå ikke spiller den minste rolle lenger 16 år senere.

To herlige måneder er nå forbi

Jeg har vært så fornøyd det er lovlig å bli

Så innhenter den gamle tesen meg

Om at alle ting forandrer seg

Nå svinner de deilige tidene hen

Skal bli godt å bli litt trist igjen.

ES1994

Gamle dikt: Startskuddet går, det samme gjør jeg

Det er årets siste onsdag og bloggens nest siste dikt. Det er skrevet av en ung, 23 år gammel Eivind Salen, søndag 28 desember 1997. Han skriver at han har begynt å gå, at starskuddet har gått, og at han nå beveger seg. Han vet ikke hva han skal og skriver ingenting om hvorfor han går, men han skriver at han alltid vil være på vei dit, og nærme seg uendelig sakte. Jeg håper han er fornøyd med hvor jeg har brakt ham, og at han i det minste ville vært ganske fornøyd med at jeg har lært meg russisk og nå giftet meg med en russisk kone. Og jeg kan fortelle ham at jeg går jeg også, jeg beveger meg jeg også, det skal aldri stoppe…

Startskuddet går, det samme gjør jeg
Uendelig sakte nærmer jeg meg
Jeg hører stemmer, hviske kom
Avstanden vet jeg ingenting om
Fart er noe jeg ikke har
Men skuddet gikk, og jeg var klar.
Så nå og for alltid er jeg på vei
Uendelig sakte nærmer jeg meg.

ES1997

Gamle dikt: Ingenting spiller det noen rolle for meg

Dagens nostalgiske dikt er fra 1995, den gang jeg var 21 år, studerte ved universitetet i Bergen på andre året, og tappert gav uttrykk for tanker og følelser i utallige dikt. Deriblant dette.

Ingenting spiller det noen rolle for meg
Ikke tenker jeg på det, åh nei
Jeg registrerte bare det jeg fikk høre
Hva raker det meg, hva hun har å gjøre?
Nei, at hun valgte annet, det tar jeg lett
Stort sett.

ES1995

Telefonen

Etter det følelsesmessige opprøret fra forrige fredag, kommer denne uken et roligere dikt. Men trist er det fortsatt. Og hverdagslig.

Telefonen

Jeg var aldri så glad
som da telefonen ringte
aldri så trist
som jeg la røret på.
 
Jeg fant frem en blyant
satte på kaffen
ønsket ikke noe annet
nå.

ES, Balladen om E & B, Nr 7

Hånd griper kaffekopp

Gamle dikt: Gi alt du har, jeg klarer alt

Juli 1993 var jeg den 19 årige Eivind Salen. Denne 19 åringen hadde nettopp avsluttet gymnaset, og hadde bestemt seg for å gjøre seg ferdig med militæret, før han begynte med utdannelsen på universitet. For å få noe ut av militæret, bestemte han seg for å søke USK, eller «utskrevet sersjant kurs», det vil si å ta vanlig førstegangstjeneste, og så ende opp som sersjant, eller noe sånt. Men som også den senere Eivind Salen har hatt problemer med, så skjedde også her noe feil med papirene og søknadene, slik at han uventet endte opp på befalsskole i stedet. Overgangen var enorm for den unge og upregede sjelen, og han bevarte sine tanker for ettertiden gjennom dikt som dette.

Vi lever på en vanskelig jord

Jeg er så liten, motstanden stor

Er det mulig, en eneste mann

Det er så hardt, kan det gå an?

Saker er klar, universet har talt

Gi alt du har, jeg klarer alt.

ES, 1993

Om hundrede år er alting glemt, av Knut Hamsun

Knut Hamsun er og skal være kjent som romanforfatter. Han er en mester i prosa, og han er også en mester i å skrive poetisk prosa, om et slikt uttrykk kan brukes, i naturskildringer og egentlig i hver linje han skriver. Jeg blir øyeblikkelig revet med når jeg skal skrive noe om Hamsun. Han er min norske favorittforfatter, og det er ingen i nærheten.

Eller hva skal man si til setninger som:

Det begynder å fryse på mens jeg vandrer hjemover igjen til min tømmerkoie, frosten kraver snart alle moer og myrer og gjør det let å gå. Jeg driver sagte og likegyldig frem med hænderne i lommen. Det haster ikke med mig, det er det samme hvor jeg er. (En vandrer spiller på sordin)

Det er intet som å bli alene igjen og gå og være inadvendt og fredelig i skogene. Koke kaffe og stappe pipen og tænke ganske småt og langsomt derved. Så, nu fylder jeg kjedlen med sne, tænker jeg, og nu maler jeg disse kaffekorn med en sten; senere har jeg å banke godt min sovepose i sneen og få den hvit igjen i ulden. Det er ikke litteratur og store romaner og offentlig mening i dette, hvad så? (Den siste glæde)

Jeg har en liten urørt sum av ømhet i mig, nu kan jeg bruke den op! (Rosa)

Og her vil den oppmerksomme leser se at jeg har bare valgt en liten del av de minst kjente sitatene fra de mindre kjente verkene. De kjente sitatene kjenner man selv og finner man andre steder. Romaner som Pan og Markens grøde er fulle av poesi, Sult og Mysterier likeså, men av en type, og verkene jeg har sitert fra er også en rik kilde til noen av de beste setningene noen norsk forfatter har skrevt. Det er i romanene Knut Hamsun har sin storhet.

Men han skrev også teaterstykker, de er forglemmelige, og han skrev noen få dikt, som heller ikke er gode. Jeg vil likevel hente frem ett av dem og presentere det i dag, siden det har en kjent setning i seg, men det ikke er så mange som vet hvor den kommer fra.

Diktsamlingen Hamsun gav ut heter Det vilde kor, og den kom ut i 1904, Knut Hamsun hadde da debutert med noen fantastiske romaner, nevnte Sult, Mysterier og Pan, i en periode på fem år fra 1890 til 1894. Men han hadde også utgitt noen forglemmelige romaner, Ny jord og Redaktør Lynge, og siden 1994 hadde han forvillet seg inn i sjangre han ikke hadde anlegg for, slik som noveller og dramatikk, reiseskildringer og forskjellig. Alright, det er kanskje litt drøyt å påstå han ikke hadde anlegg for noveller og reiseskildringer, han får også der brukt den eventyrlige evnen han har til å skrive vakre og levende setninger i prosa, det er en nytelse å lese ham samme hva han skriver, men verken novellene eller reiseskildringene har blitt de klassikerne romanene hans har blitt. Og de fortjener heller ikke det.

Det er en stund siden jeg leste biografiene og brevene til Hamsun (også brevene er forresten en oppsvisning i herlig språk!), så bedre informerte lesere får korrigere meg om jeg tar feil, men Hamsun var i 1904 nede i en av sine svakeste perioder litterært sett. Det er forresten merkelig hvor få norske forfattere som greide århundreskiftet. Man skal være godt informert for å ramse opp norske forfattere som skrev godt på begge sider av 1900-tallet. Hamsun hadde også problemer med overgang, etter å ha kommet ung og sint og fanget tidsånden på 1890-tallet og vist vei med en helt ny, litterær retning. Jeg ser ingen norsk forfatter som greide å følge ham. Etter Pan hadde han til og med problemer med å følge seg selv. Og på denne bakgrunn, er det han i 1904 gir ut diktsamlingen Det vilde kor.

Tittelen på samlingen passer godt inn i periodebenevnelsen Nyromantikken, «Det vilde kor» er koret av alle stemmer i naturen og i livet. Det kunne om det fungterte vært en kåt hyllest til livet og naturen og mysteriet med alt, men de tørre, versebundne diktene er bare ytterst sjelden det. Litt lystig kåtskap finner man riktignok i diktet «Alle borte», med friske «Å Gud hvor det var deilig» som snerten avslutning på de to strofene, Men stor kunst kan ingen kalle dette.

Stor kunst kan heller ingen kalle dagens dikt, «Om hundre år er allting glemt», eller «Om hundrede aar er alting glemt», det kan skrives på forskjellige måter, alt etter hvordan man velger å modernisere. Det er 4 strofer på 6 linjer med rimmønsteret a-b-a-b-c-c, der de to siste verselinjene er rim på «glemt», og hver strofe avsluttes med tittellinjen «Om hundrede år er alting glemt». Selv på begynnelsen av 1900-tallet kan dette neppe kalles noen stor og ny tanke, at alt dør bort og blir glemt har vært livsbetingelsen så lenge vi har levd her på jorden, og vi har erkjent det siden vi lærte å tenke. Hamsun får imidlertid konsentrert visdommen i en enkel og sitatvennlig setning på 6 ord, og denne formuleringen har jo også klart å bli husket.

Diktet er også smått episk, med en jeg-forteller som har en liten historie, og en liten innsikt. Diktet har også et kanskje litt vel åpenlyst og enkelt budskap, etter min smak, og etter Hamsuns temperament, kan man kanskje også si. Det er den stakkars jeg-personen, som i de tre første strofene opplever forskjellige lidelser og små gleder, men de er alle så betydningsløse, for om hundre år er alt glemt uansett. For lidelsen gir det lindring, for gleden gir det en tomhet. Så kommer en strofe med det som i dag ville bli kalt selvironi, om han nå vil bestemme seg for å skrive en roman «hver kommende jul» og bli feiret for den. Da er det verken trøst eller lindring at alt vil bli glemt, det er tvert i mot riktig skremmende. Men diktet er skrevet munter som en pop-sang, så ingen vil være redde og alle vil være trygge også etter å ha lest dette diktet.

OM HUNDREDE ÅR ER ALTING GLEMT

Jeg driver i aften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjerne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.

Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger til sjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.

Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør mig forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.

Det vilde kor (1904)