Gamle dikt: Jeg sier stille…

Dikt fra juli 1997 har jeg allerede postet, det korte og enkle Et lite dikt av en liten mann. Det var det eneste diktet jeg skrev den måneden. Så nå, når jeg i følge programmet skal poste et dikt fra juli 1997, må jeg ta et fra juni det året i stedet. Det var en måned jeg skrev jeg skrev mange fine dikt. Et av dem var dette

 

 

Jeg sier stille

Vær så snill, en gang til?

Vær så snill, VÆR SÅ SNILL

Jeg sier det så mye du vil

Vær så snill, VÆR SÅ SNILL, vær så snill

 

Jeg har sagt det så ofte

at jeg har glemt hva jeg ville

Sa jeg det for stille?

ES1997

Gamle dikt: Så gikk det galt som på forhånd var spådd

Det var et heidundrende år, sånn jeg husker det nå, 18 år etter. Optimismen bare sprengte ut av kroppen, vandrende energibomber var vi, var jeg. Men allerede 5. mars, så må det ha skjedd et eller annet, for da var det plutselig en samling dikt om hvor avsluttet alt var og hvor galt alt sammen hadde gått. Det er en fin alder, 21 år, da alt er definitivt og endelig.

Så gikk det galt som på forhånd var spådd

Hva må egentlig til før målet blir nådd

Sjansene kommer, haglende tett

Fælt det går galt når det virker så lett

Muligheter finnes, og snart kommer flere

Jeg sitter stille og lar dem passere.

ES1995

(Sjarmerende var «haglende» skrevet med to g-er, «hagglende«, sånn skal det være i triste dikt)

Gamle dikt: Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Jeg har noen bøker med dikt jeg skrev på 1990-tallet. Jeg var ung og mildt sagt under utvikling. Det er pussig å lese kommentarene til diktene. Det er sjelden å lese tekster der forfatteren er så ute av stand til å gjøre seg opp tanker om hvordan tekstene virker på leseren. De har verdi som et artig minne om hvordan jeg den gang var. For eksempel hadde jeg planer om å skrive en stor roman. Den skulle hete LØGN, jeg hadde skrevet det med store bokstaver. Jeg skriver at jeg har lest 3 romaner «den siste tiden», flere enn i resten av mitt liv til sammen, frem til da, som om dette var noe. Et par år senere kunne jeg fort lese tre romaner i uken. Jeg var kort og godt som ung jypling ute av stand til å forstå noe som helst av hva som kreves. Men vakre dikt ble det plutselig.

Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Du er så vidunderlig, hva kan jeg gjøre

Av alle de mennesker som falt for deg

Kikket du bare ekstra på meg

Med deg ved min side, kan ting gå som de vil

Den eneste feilen, du er ikke til.

ES1994

Gamle dikt: Hvor lenge skal jeg sitte og skrive ned

Det er skuddårsdagen, og jeg skal publisere et dikt fra februar 1994. Den gang skrev jeg bare to dikt som fant plass i oppsummeringsboken min, begge er allerede postet. Det er skikkelig fine, forelskede dikt, skrevet av en ung mann i militærtjeneste, som drømmer om en jente han ikke har, og som opplever katastrofen: Når han ringer etter henne, er hun ikke hjemme. Det blir ikke verre enn dette, i ungdommelige, sterke følelser, og det er utilslørt uttrykt i diktene Telefonen ved øret og Når verden er kald. Jeg må derfor i dag hente et dikt fra mars samme år, hvor situasjonen ikke var noe særlig forandret, han var fortsatt i militærtjeneste, og han hadde ennå ikke kommet i kontakt med henne. Håpløsheten er som man forstår endeløs, og diktet den unge mannen produserte er dette:

Hvor lenge skal jeg sitte og skrive ned
Tankene jeg beskjeftiger meg med
Hvor lang tid skal det gå, før jeg kan si
At drømmen min nå er blitt virkelig
Alt jeg ber om er et eneste tall
Så må jeg vente, og det er hva jeg skal.

ES1994

Gamle dikt: Jeg er en tulling, en dust og et fe…

Av de gamle diktene er det kanskje best når det ikke blir for pompøst. Det er det i alle fall ikke her. Dessverre er det ikke så lett å finne andre kvaliteter i dette diktet her fra mars 1995. Men nå er det uansett vekket til live.

Jeg er en tulling, en dust og et fe

En tom parentes, men skjønner jeg det

Jeg er den gale fyren på helt feil plass

Alt jeg gjør går rett i dass

Listen med feil er ufattelig lang

Men jeg klarte noe nesten en gang.

ES1995

Gamle dikt: Når verden er kald er det noe som varmer…

I februar 1994 skrev jeg to dikt jeg har tatt med i diktboken min. Det ene postet jeg i fjor, det andre poster jeg nå. Begge er skrevet til min Beatrice, min Diotima, min store dikteriske forelskelse, som vil komme til å leve hele sitt liv uten noengang å vite at hun var gjenstand for utallige høystemte dikt ført i pennen av den purunge utgaven av Eivind Salen.

Når verden er kald er det noe som varmer

Drømmen der du er i mine armer

Kanskje jeg smiler, kanskje du ler

Kanskje det ikke skjer noe mer

Tenk hvis jeg bare, en eneste gang

Får oppleve denne drømmen her sann.

ES1994

Gamle dikt: Jeg har så mange ord jeg gjerne ville si

16. desember, tredje onsdag i måneden, og tid for det siste diktet fra 1995 for i år. Jeg vet nøyaktig hvem diktet er skrevet til og for, men selv om det nå er 14 år siden dette utspilte seg, så skal navnet ikke ut på internett. Det navnet vil aldri bli kjent. Men diktet vil bli kjent, for alle som vil lese det. Det er slett ikke bortkastet tid, for diktet er riktig søtt.

Jeg har så mange ord til deg jeg gjerne ville si

Men jeg får dem ikke riktig frem, og det er nok fordi

Du står der og smiler, og venter slik på meg

Mens jeg står der og mumler, og kommer ingen vei.

ES95