Giftemål (I do)

Et litt enkelt dikt i dag, for ikke å si veldig enkelt, sjarmerende for noen, forglemmelig for andre. Det er også det som er så fint med dette og andre dikt, postet i farten, skrevet uten å ville så veldig mye med det, etter å ha lest det er det ferdig. Sjarmert eller forglemt.

 

Giftemål (I do)

Jeg skulle ønske
Vi giftet oss på nytt
Og på engelsk
Så jeg kan få sagt:
I do.

De skulle spurt
Mens jeg holdt deg i hånden
Og så på deg
Vil du ha denne kvinnen
Som hos deg står
På engelsk
Tar du henne til ekte
Med alt hva det innebærer
Og jeg vet hva det innebærer
I do
I do, I do, I do.

Nr. 138

ES2016

Et uvanlig vanlig sted

Så introduseres også mandagsdiktene for i år, med følgende dikt fra Diktsamling, Et uvanlig vanlig sted. Hva skal man si om et slikt dikt? Ingenting, selvfølgelig. Det som skal sies, står i diktet.

Et uvanlig vanlig sted

Jeg reiste ned
Til et uvanlig vanlig sted
For et øyeblikks fred
Med tankene

På andre siden av fjorden
Et fjell

Jeg satt og kunne se
I tankene jeg hadde med
Mitt øyeblikk med fred
Et uvanlig vanlig sted.

Nr. 137

ES2016

Ti på halv tolv

Diktsamling er skrinet med det rare i. Her havner alt, som ikke passer inn andre steder. Dagens dikt ser jeg allerede ikke har noen annen plass, enn her. Det er skrevet 26. november, nå nylig, foran peisen, mens Tom Waits sang Invitation to the blues. Hva er det med klokken som gjør at jeg er så opptatt av den? Hvorfor er den alltid noe med tolv? Jeg har noen tanker om det, men skal ikke si det her. Her skal jeg bare nøye meg med å si at Tom Waits er overlegen i å få frem disse sterke følelsene jeg liker så godt, som om han har noe veldig viktig å si, som om selve livet står på spill for karakteren som synger, men der det ikke er så lett å skjønne hva som er så farlig. Jeg prøver mange ganger å få til noe av det samme. Her altså med dette klokkeslettet ingen må spørre om, og det banke-banke-bankende hjerte…

Ti på halv tolv

Spør meg aldri hva klokken er

Jeg hater klokkeslett

Tiden er min fiende

Og alt det vonde jeg har sett

Det fyller hele indre meg

Det fyller meg med smerte

Og jeg holder fast i hjertet mitt

Mitt banke-banke-banke, bankende hjerte

Klokken er ti på halv tolv

Hvis det var noen her som lurte

Ti på halv tolv

Om noen spurte

ES2016

En pause (i all evighet)

I natt sovnet vi som vanlig alle tre sammen, kona, barnet og jeg. Vi er ikke så nøye på det, ikke som det var da jeg selv vokste opp, og vi barna måtte ligge i egen seng, om det ikke var noe spesielt. Med vårt barn er det alltid noe spesielt. Jeg har så intenst lyst til å ta vare på øyeblikkene med henne, at de skal vare for alltid. Uansett hvor lange dager jeg har hatt på jobb og hvor sliten jeg måtte være, er det barnet med meg, og ut, eller å leke. Jeg vil ikke miste et sekund.

 

En pause (i all evighet)

Er det noen som husker ordet

en kassett?

 

Det fantes en knapp

pause

 

.

 

Det gikk an å stoppe

bildet dirret

lyden.

 

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

et dirrende pausende

i evighet.

ES2016

Helt nye dikt

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Slutten kunne også vært slik:

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

en dirrende pause

i evighet.

[uten tittel]

Thomas Stearns Elliot gjorde et poeng av selv å skrive fotnotene til verket sitt, Wasteland. Med det skulle han liksom gå inn i tradisjonen med de klassiske tekster, det moderne møter det klassiske, de klassiske kan ikke leses uten veiledning, da skal heller ikke hans gjøre det. Uten sammenligning for øvrig setter jeg selv [uten tittel] som tittel på dette diktet mitt. Det er slik man kan gjøre på papirlapper med dikt man finner fra store dikter, de ligger der skrevet, har ikke noen tittel. Av og til setter man bare første linje som tittel, da, eller finner på en annen tittel. Det er noe med katalogiseringen og registreringen som vi lier så godt, vi moderne mennesker, som gjør det ganske vanskelig om noe ikke har en tittel, eller annet å referere til. Så er det disse kunstnerne, da, og rockestjernene, som gjør det vanskelig med å nekte å sette tittel på platene sine, sangene sine, eller hva det måtte være for noe. Bob Dylan laget i 1968 en sang nede i kjelleren i en leilighet i New York, der han spilte og jammet med the band, I’m not there (1956), heter sangen, med årstall i parentes som del av tittelen. Det er ordstrøm uten meningsfylt innhold, det er improvisert sang, improvisert tekst, og det treffer en nerve i meg som gjør at jeg også bare setter i gang å skrive, sånn som dette her.

*

 

[uten tittel]

 

Jeg har ei jente

frisk som et eple

hun er sin egen verden

og som rimer på dette

Hun kommer uten sko

på gulvet jeg eier

og hun går uten hensyn

til hvor mye hun veier

hun svever over gulvet

og hun svever gjennom luften

og hun svever gjennom livet

og hun rimer på hva hun vil

ja hun er av den typen

som får den slags type ting

til.

Nr. 134

Mørk morgen (oktober, oktober)

Det er morgen. Allerede er det blitt 27. oktober. I overimorgen stilles klokken en time tilbake, for å komme til det vi kaller vintertid, men som er den egentlige, astronomiske tiden, der solen står i sør midt på dagen klokken 1200. For folk flest betyr det at morgenene blir litt lysere, kveldene litt mørkere. Sånn som det er nå, 27 oktober, er sånn det vil være på ny en gang i november, også da vil himmelen lukke seg mørk over jorden i nord, der vi bor. Nå ser jeg ingenting uten gatelysene utenfor vinduet. Selv trærne og buskene rett utenfor huset er usynlige, jeg ser ikke at vi har en terrasse, det er mørktt, mørkt, mørkt.

 

Mørk morgen (Oktober, oktober)

God morgen

 

 

La det synke inn

 

Det er mørkt

rundt verden min

 

Året, tiden og jeg i livet

går

Mørke morgener, mørke morgener

 

Jeg tenker på hva jeg har, hva jeg gir

hva jeg får.

 

Det er gode tider, godt liv, godt år

som går.

 

Morgenene kan være så mørke de vil, så mørke de vil

Jeg ser på meg selv, mitt sinn og mitt liv

Jeg får det til, jeg får det til.

 

 

 

 

 

God morgen.

ES2016