Eg åtte ikkje kjærleik, av Tor Jonsson

I dag er det på dagen 67 år siden Tor Jonsson sovnet stille inn på sykehuset i Oslo, etter å selv ha tatt sitt eget liv. Søndag 14. januar 1951, klokken 0505, sovnet han inn. Selvmordsmetoden hans var piller, de helte han inn i seg utpå morgenkvisten torsdag 11. januar. Det var forfatteren Tarjei Vesaas som fant ham. Jonsson hadde tatt inn hos Vesaas noen dager før. men hadde gått igjen før natten, noe som gjorde Vesaas urolig. Det var kjent i miljøet at Jonsson slet med selvmordstanker. De fant ham ute på Ingjerstrand, der han bodde. Ved siden av ham lå en lapp med dette diktet.

Eg åtte ikkje kjærleik

Eg åtte ikkje kjærleik
men tala pent med englemunn
og alle mine tome ord
gjer stygg mi levestund.

Eg såg det vonde koma
og visste kva det galdt
men åtte ikkje kjærleik
og difor sveik eg alt.

Eg brann for alle arme
og stod i broderring,
men åtte ikkje kjærleik
og difor er eg ingen ting.

Eg åtte ikkje kjærleik
og difor er eg jord.
Men kanskje finst eit rike
der einast kjærleik gror.

Gjev meg svolt og svide,
gjev meg einsemd på ei øy.
Den som elskar han skal sigre
over døden med å døy.

Døden går i verda
skapar dagen om til natt.
Der skal døden overvinnast
kjærleik einast leva att.

Gjev meg gull og grøde
gjev meg meire enn eg treng.
Ein gong skal eg døy i einsemd,
lik ein fugl med broten veng.

1951

Form og innhold

I et sterkt dikt som dette er det nesten godt å begynne med det formelle. Diktet har 7 strofer, hver på fire linjer. Linjene 2 og 4 rimer, og det er trykktung utgang på rimlinjene. Bortsett fra i strofe 1 og delvis 3 er det enstavelsesord, i strofe 1 er det englemunn – levestund, i strofe 3 broderring – ingenting. Rimordene slutter stort sett på konsonant, men med unntak i strofe 5 øy – døy og delvis 4, der r-en i jord-gror er lite hørlig. Tradisjonelt kalles dette mannlig og kvinnelig utgang, trykktung konsonant og trykklett vokal.

Innholdet skulle ikke være så vanskelig å få med seg. Jeg skiller denne gang mellom ordforklaringer, der jeg skrive hva ordene betyr, og noen tolkninger, der jeg skriver hva Tor Jonsson har ment. Det første skal være udiskutabelt, ordenes betydning finner man i oppslagsverk og kjenner selv, mens tolkning av metaforer og hva Jonsson har ment alltid vil være åpent for diskusjon. Jeg liker ikke å lukke tolkningen av dikt, så selv om jeg skriver konkrete betydninger av konkrete ord, så kan det hende diktet gir mening også med andre lesninger av disse ordene.

Ordet åtte er eide, slik at åtte ikkje kjærleik blir «eide ikke kjærlighet». Den vendingen går igjen i mange av strofene, og er også et sentralt tema i Jonssons øvrige liv og diktning. Arme i strofe 3 er fattige og stakkarslige, så når han brann for alle arme, så brant han for de som ikke hadde det så bra her i verden. Einast i strofe 4 er kanskje best omskrevet med «bare», slik at einast kjærleik gror blir «bare kjærlighet gror». Ordet har sammenheng med «eneste», men blir som man ser brukt litt annerledes, på bokmål må man skrive om «kjærlighet er det eneste som gror». Svolt er «sult», svide er samme ord som «å svi», her brukt som substantiv. Assosiasjoner jeg får er svi i betydningen gjøre vondt, og svidd, altså et landskap eller noe som er svidd av, helt uttørket og utarmet. Einsemd er ensomhet, sigre er seire, om noen skulle være i tvil om det. I strofe 6 er einast en gang til, tydeligere i betydningen «eneste». Grøde er avling.

Å tale pent med englemunn vil si å tale fint og sant. Englene er uskyldige, de er guds budbringere, de kan ikke gjøre noe vondt og de kan heller ikke si noe vondt eller usant. Om man snakker med englemunn, sier man nok kanskje ikke det man egentlig tenker, for mennesketankene er nok ofte styggere enn det som blir sagt. I alle fall legger Tor Jonsson det frem slik at det var det for ham, her. Det vonde i strofe 2 tror jeg er en eufemisme for døden, selvmordet. Jonsson visste at dette kunne bli en veldig mulig utgang på livet han levde, og nå som han har bestemt seg for å gjøre det, så har han dekning for å skrive at han har sett dette komme. Broderringen i strofe 3 får være opp til hver enkelt å tolke, når man står i ring med sine brødre – i overført betydning – så er man med i et fellesskap. Jeg vil nok lese det i sammenheng med at han brant for de fattige, og står i ring med andre som gjorde det. Tor Jonsson var selv en fattig, og kan derfor også si at han stod i ring med sine egne brødre. Men avslutningen på den strofen sier at han til tross for dette er ingenting, når han ikke eide kjærlighet. Det er sterke ord, og et uttrykk for en særs mørk sinnsstemning, den han begår selvmordet i.

og difor er eg jord, skriver Jonsson i strofe 4. Jord kan være mye. Det er det vi til slutt ender opp som, når legemet råtner vekk etter døden, men det er også materialet planer og liv vokser i. Jonsson skriver det direkte, jeg er jord, så det skal være et uttrykk for hvordan han føler seg nå mens han ennå er i live, vil jeg si. Men man skal heller ikke overanstrenge seg i lesingen og tolkingen. Vel så viktig er at ordet er satt i rim med gror, og at det er kjærlighet som skal gro. Det er vanskelig å lese dette som annet enn håp, håp om et kjærlighetsrike som skal finnes et sted. Det kommer ikke frem om Jonsson selv vil være en del av dette kjærlighetsriket.

I strofe 5 må nok svolt og svide leses som et bilde om vanskelighetene han ber om, slik også ensomhet på en øy skal være et bilde på en svært sterk ensomhet. Så forsøker han seg med en kraftig påstand, den som elsker skal seire over døden med å dø, noe som nok er ment å være en liten provokasjon, en påstand å diskutere. Både hva som er meningen med den, og om det er sant. For meg er det vanskelig å lese det annerledes enn at Tor Jonsson vil gjøre døden til en seier, og at det skal være en seier over døden, men utover det vil jeg være forsiktig med å ene noe mer. Kanskje kan man rive seg med til dristige meninger, som at kjærlighet overvinner alt, og det å elske er sterkere enn døden, men man skal jo være litt forsiktig, for det er den manglende kjærligheten som driver Jonsson i døden. Det er også vanskelig å tolke Jonsson bokstavlig, for hvordan kan man seire over døden med å dø?

Strofe 6 utdyper litt, med døden som går omkring og gjør dag om til natt, altså lys om til mørke, liv om til død. Men så skal Døden overvinnes, og kjærligheten være det eneste som finnes igjen. På ny er det klart at kjærligheten skal være sterkere enn døden. Hvorvidt Jonsson klarer å overbevise med denne meningen er fremdeles diskutabelt. Det er en fin tanke, og det er lett å bli begeistret i den, men det er en tanke som ikke overlever godt når den blir kritisk prøvd. Og i Jonssons dikt er det mer i form av en håp eller en drøm, eller et ønske, enn noe som han virkelig tror på, vil jeg si. Det kan også være uttrykk for et ønske om ikke å etterlate seg bare dysterhet, men selv i dødsdiktet vise lys og håp. Her er det leserne som kan tenke og bedømme.

Avslutningsstrofen passer i et dikt som kanskje ikke er helt i balanse, som heller ikke dikteren er det i det det blir skrevet. Strofe 5 og 6 er strofene der kjærligheten er sterkere enn døden, i strofe 7 er på ny ensomheten håpløs. Strofe 7 leses godt mot strofe 5 også med det at i 5 er det sult og svie som skal gis ham, i strofe 7 er det gull og grøde, i strofe 5 ensomhet, i strofe 7 mer enn han trenger. Likevel er det strofe 5 som ender i en slags seier, mens strofe 7 ender i håpløs ensomhet. En fulg med brukket vinge er selvfølgelig en fugl som ikke kan fly. Da er det ikke mye fugl igjen. Sammenligningen bryter imidlertid litt med resten av diktet, og med Tor Jonssons øvrige diktning. Det er her en detalj å merke at han sier at han dør i ensomhet/ lik en fugl med brukket vinge, han sier ikke at han er det. Han sier at han dør på samme måte som en fugl med brukket vinge ville gjort det.

Kommentar til diktet

Diktet ble skrevet i 1951, kort tid før Tor Jonsson tok livet sitt. Det kom imidlertid ikke med i den posthume diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere samme år, og heller ikke i Tekster i samling, utgitt i 1956. Først i 1975 ble det utgitt, da Inger Heiberg satt sammen en ny utgave av Tekster i samling. Dette er det Ingar Sletten Kolloen som skriver, i sin omfattende biografi, Berre kjærleik og død, utgitt i 1999. Han skriver forsiktig om hvorfor diktet ikke ble utgitt tidligere, enda andre dikt Jonsson hadde etterlatt seg ble det, også dikt han ikke selv hadde gjort klar for sin siste samling. Kolloen skriver at de som satt sammen denne samlingen, Kjetil Ljøstad, Rolv Thesen, Bjarte Birkeland og Halldis Moren Vesaas, var forsiktige med å utlevere dikteren og hans omgangskrets. Han tar imidlertid ikke i bruk ordene at diktet er for sterkt, at det er noe med det som gjør at de første som satt sammen diktsamlinger av Jonsson,  ikke ville at dette diktet skulle bli kjent. Derimot skriver han at det neppe er diktets kvalitet som gjør at det er utelatt, han insinuerer sterkt at det er andre grunner.

Jeg som skriver blogg trenger ikke være så forsiktig med å legge frem egne meninger, jeg tenker at diktet er for sterkt og personlig, slik at folk som kjente Tor Jonsson personlig ikke ville ha det knyttet til ham. Nå, så lenge etterpå, er Tor Jonsson mer blitt et navn i litteraturhistorien, enn et menneske som nylig har levd, og det er ikke lenger det behovet for å beskytte ham og hans nærmeste. Det er mulig å behandle diktet mer som tekst, enn som et svært personlig testamente, noe det opprinnelig var.

Senterstrofen er nummer 4. Det er tre strofer før, og tre etter. De tre strofene før er svært, svært dystre og negative. De er skrevet av et menneske uten håp, og det i ordets rette forstand, for han er nå i ferd med å skulle ta sitt eget liv. Alle disse tre første strofene har vendingen åtte ikkje kjærleik, og alle tre har ganske ekstreme konsekvenser av hva det vil si. I første strofe heter det at det gjorde stygg min levestund han i andre at han svek alt og i tredje at han derfor er ingen ting. Det er vanskelig å tro at Jonsson selv kan ha ment det, det er et uttrykk for mørket, fortvilelsen og depresjonen han har havnet i, i virkeligheten svek ikke Jonsson noe og han var ganske mye. Og han hadde en vakker levestund som mange finner inspirasjon i, og har noe å hente fra. Når han skriver at han ikke eide kjærlighet, så er det nok en kvinnes gjensidige kjærlighet han har i tankene, for det lyktes ikke Jonsson i å oppnå. Men han er likevel stor kjærlighet til del, både i samtiden og ettertiden. Han var også en mester i å uttrykke denne kjærligheten i ord, og til å uttrykke lengselen etter den, mens han altså føler han føler han sviktet når det gjaldt å få erfare den. På grunn av det anser han hele sitt liv og hele sin eksistens null verdt. Ganske sterkt.

Så er det midtstrofen, der det blir uttrykt et håp om at det skal finnes et rike, der kjærligheten gror. I samme strofe blir det skrevet på ny at dikteren ikke eide kjærlighet, og derfor er jord. Som jeg skrev i gjennomgangen av innholdet, er jord det blomster og planter kan gro i. Her er det kjærligheten som skal gro, og det kunne kanskje gått an å koble det til at dikteren skal være denne kjærligheten gror i, men det er jo da litt vanskelig at han nettopp har skrevet at han selv ikke eier kjærlighet, og det er derfor han er jord. Skal bildet bli fylt ut på denne måten, må det være slik at kjærlighet gror der kjærlighet ikke finnes. Med litt hjelp fra velviljen kan man anstrenge seg til å lese at kjærlighetens rike gror ut av Tor Jonssons tekster og minne. Det er en vakker tanke, men det er ikke helt den som er uttrykt, synes jeg. I bildet med at dikteren er jord, er det vel heller egenskapen ved jord som en død ting dikteren ser seg som, siden han ikke eide kjærligheten. Da er det ikke liv igjen. Men, de velvillige kan altså kanskje trekke det til at ut i fra denne livløse jorden, så skal det gro et kjærlighets rike. Naturligvis går det også an å lese midtstrofen som to atskilte utsagn, det ene at dikteren er jord, det andre at det finnes et rike der kjærligheten gror, og at disse to ikke har noe med hverandre å gjøre. Det går videre da an å knytte første del av strofen til første del av diktet, der alt er dødt og håpløst, mens andre del knyttes til resten, der det finnes litt liv og håp.

Strofe 5 og 7 starter begge som sagt med vendingen gje meg, satt sammen som en kontrast mellom lite og mye. Der det blir gitt lite, i strofe 5, skal den som får det likevel seire, om han bare elsker. Som i strofe 4 er det ikke helt klar sammenheng mellom de to første og de to siste linjene i strofen. Først står det gje meg, altså jeg-personen, dikteren, så står det den som elsker, brukt som en generell vending. Det blir ikke sagt at jeg-personen er den som elsker, og det blir heller ikke sagt at det er han som skal være den som seirer over døden med å dø. Det er bare nærliggende å tro at det er sånn det skal leses. I strofe 7 er det første person begge steder, meg og eg, og ingen tvil om at dikteren snakker om seg selv. Ved siden av å være en kontrast til strofe 5, er det også en kontrast mellom starten og slutten av strofen. Først at han får så mye, så at han dør i ensomhet, som en fugl med brukket vinge. Lest sammen med strofe 5, som strofen er knyttet til, blir det slik at om man får lite, men elsker, så vil man likevel seire, selv over døden, og selv med å dø, mens om man får mye, mer enn man trenger, så hjelper ikke det, dikteren vil likevel dø i ensomhet. Man kan lese det til at det er fordi han ikke elsker, ikke eide kjærligheten, og derfor ikke kan gjøre nytte av noen ting som han får.

Mellom disse to strofene er strofe 6. Man kan gjøre seg tanker om at det ville blitt et helt annet dikt og et helt annet budskap, om diktet hadde sluttet her. Sistelinjene er Der skal døden overvinnast/ kjærleik einast leva att. Det er en setning å gå inn i døden med. Tor Jonsson slutter imidlertid ikke her, og går inn i døden med linjene Ein gong skal eg døy i einsemd,/ lik ein fugl med broten veng. Igjen er å si at det er kraftfulle saker, og forståelig at folk som kjente Jonsson ville være forsiktige med å la dette bli et minne knyttet til ham. Strofe 6 har riktignok et oppløftende avslutningsbudskap, men man må jobbe litt for å knytte det til resten. Første del av strofen er Døden går i verda/ skapar dagen om til natt, og så kommer linje 3 i strofen med et der, en stedsbetegnelse. Det gir vanskelig mening om dette stedet skal være der døden går i verden og skaper dagen til natt, altså første del av strofeen. Derimot blir det forståelig om det kan vise tilbake til kjærlighetens rike i senterstrofen, nummer 4.

Samlet sett er diktet kanskje litt forvirret, usammenhengende og vanskelig å få full mening fra. Det er imidlertid ikke et dikt skrevet for å være i balanse, det skal ikke uttrykke tankene til et menneske som har det helt fint, dette er diktet til et menneske på randen av selvmordet. Slik blir det uhyggelig sterkt. Som jeg har forsøkt å vise og som alle lett kan si, er det heller ikke slik at dette bare er rot og rør, diktet har også betydelige litterære kvaliteter. Det er mange sammenhenger som ligger gjemt, og det åpner seg mer mening med nærmere og gjentatt lesning. Noen av sammenhengene og noe av meningen går ikke helt opp, synes jeg, men dette er det urimelig å forlange av et sånt dikt, synes jeg.

Jeg skrev også litt om selvmordet i Norsk kjærleiksong, og har skrevet om den siste samlingen Ei dagbok for mitt hjarte i Helt grei litteratur. Der står det mer om bakgrunnen for selvmordet, og om Tor Jonssons liv.

Annerledes nå

Dette diktet tror jeg ikke jeg skal si så mye om, det er skrevet om våren, postet om våren. Ellers sier diktet det som skal sies, det kan ikke bli sagt annerledes enn det som står der.

 

Annerledes nå

På trærne spretter bladene
Tulipaner står i blomst
Og det synger glade fugler
Våren spruter
Overalt.

Jeg sitter
Med en kaffekopp
På terrassen.

I stolen
Ved siden av
Er ingen.

Det kryper ikke
Noe barn her
Og gurgler
Av glede.

Tulipanene er røde, gule, oransje
Himmelen er blå.
Fargene er som de pleide å være
Bare helt annerledes
Nå.
Nr. 4

ES2015

Lied der Mignon (Nun wer die Sehnsucht kennt), av Johann W. von Goethe

I skuddår poster jeg dikt hver søndag. I 2012 var det bare norske dikt, i 2016 gikk det på rundgang, en dikter fikk hver sin måned med fire eller fem søndager å poste dikt fra. Måneden mars var for Goethe. Opprinnelig postet jeg fem Lieder av ham: Nähe des Geliebten (Nær den elskede), Wanderer’s Nachtlied (Vandrerens nattsang), Nachtgedanken (Nattanker) og Meerstille (Havstille). Fra 2019 og utover skal jeg imidlertid poste samtlige Lieder av Goethe, og deretter samtlige ballader, sonetter og det som kalles Vermischte Gedichte (blandede dikt). Så diktene jeg først postet mars 2016, vil bli flyttet til den plassen de skal være i Lied-samlingen.

I stedet skal jeg mars 2016 poste andre dikt av Goethe. Innleggene vil bli skrevet første halvdel av 2019, og tilbakedatert. Først ut er et dikt fra romanen Wilhelm Meister, diktet som sikkert er mest kjent etter førstelinjen Nun wer die Sehnsucht kennt (bare den som lengselen kjenner). Dette er et dikt, eller en Lied, mange store komponister har tonsatt, sånn som Franz Schubert, Robert Schumann, Ludwig van Beethoven. Det er et kort dikt, men usedvanlig effektfullt

Lied der Mignon

Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!
Allein und abgetrennt
Von aller Freude,
Seh ich ans Firmament
Nach jener Seite.
Ach! der mich liebt und kennt,
Ist in der Weite.
Es schwindelt mir, es brennt
Mein Eingeweide.
Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!

Entstanden bis 1785, Erstdruck 1795/96

Mignons sang

Bare den som lengselen kjenner
Vet hva jeg lider!
Alene og atskilt
Fra alle gleder,
Ser jeg på himmelhvelvet
Til alle sider.
Akk! den som elsker og kjenner meg,
Er langt unna.
Det gjør meg svimmel, det brenner
Mitt indre.
Bare den som kjenner lengselen
Vet hva jeg lider!

Språk, form og innhold

Teksten foreligger i litt ulike versjoner, om den skal være en sangtekst, eller om det er det opprinnelige diktet. I romanen står alle linjene etter hverandre, slik jeg har postet det her, mens når det står som Lied-tekst, blir det delt opp i to strofer. Så trenger komponisten bare lage en melodi, som sangeren synger to ganger. Inndelingen er naturligvis mellom Nach jener Seite og Ach! der mich liebt und kennt. Personlig foretrekker jeg denne strofeinndelingen.

Uansett er det konsekvent de samme linjene og oppbyningen av linjene. Rimet er det samme, kennt-trennt-ment-kennt-brennt-kennt, leide-Freude-Seite-Weite-Weide-leide. Takten ser ut til å være Tung-lett-lett, tung-lett-tung og tung-lett-lett, tung, vekselsvis. Det vil si tre tunge stavelser i oddetallslinjene, to trykktunge i linjene med partall. Linjene 1, 3, 5, 7, 9 og 11 har trykktung utgang, 2, 4, 6, 8, 10 og 12 har trykklett. Det er rytmebrudd i linje 9, Es schwindelt mir, es brennt, der takten er jambisk. Ellers starter linjene med en daktyl, trykktung stavelse fulgt av to lette. Det passer godt med et rytmebrudd akkurat i denne linjen, det er eneste stedet han beskriver i rene ord hvordan det føles.

Rytmen og takten er viktig i dette diktet, og er med på å gi det kraften det har. Det er monotont, vuggende, slik ensomheten og lengselen også er det. Den ene variasjonen i rytmen, i linje 9, er etterlengtet, men det linjen sier, er ikke noe oppløftende. Så blir starten av dikten gjentatt, i samme monotonien. Tam-ta-ta,tam-ta-tam/ tam-ta-ta-tam-ta, med fet skrift på den viktige andre trykktunge stavelse i oddetallslinjene. Den takten bremser også tempoet man leser, den veier tungt.

Språklig er det ingen vanskeligheter i diktet. Det er vanlige, enkle ord, satt sammen på en vanlig, enkel måte, Firmament er himmelvelvet, navnet man brukte den tiden man virkelig trodde det var en kuppel, var et hvelv. Jeg oversatte med himmelhvelvet, som er et mer kjent norsk ord. I gjendiktningen bruker jeg firmament for å få rimet til å gå opp.

Innholdet er at diktets jeg-person, Mignon selv, beskriver hvordan han har det. Han sier at det kan bare den forstå, som selv lengter. Videre sier han hvordan han ser på himmelhvelvet, og uttrykker ensomheten på den måten, og han sier også at de som kjenner ham og elsker ham er langt unna. Deretter kommer ord på følelsene, han blir svimmel og det brenner ham i hans, så sterkt som han lengter, og til slutt blir det gjentatt at dette kan bare den forstå, som selv lengselen kjenner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. For Firmament har jeg også brukt bokmålsordboka på nett, for en norsk forklaring.

abtrennen (sv. tr.) løsne, ta av; sprette av; skjære av; skille fra, dele av;
Sehnsucht die, -/; lengsel.
das Firmament -(e)s/-e firmament ((fra latin ‘støtte, feste’) himmelhvelv (som ble oppfattet som en fast kuppel) Norsk ordbok)
Seite die, -/-n; side, kant (nach allen Seiten/Richtungen til alle sider, i alle retninger)
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand (in die Weite ziehen dra ut i den vide verden.)
schwindeln (sv. itr.) 1. bli svimmel; mir schwindelt jeg blir svimmel. 2. lyve; das ist alles geschwindelt det er løgn alt sammen.
Eingeweide das, -s/-; innvoller; det indre.

Kommentar

Diktet avslutter 11 kapittel i romanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796). Dessverre har jeg ikke fått lest denne romanen ennå, så jeg kjenner ikke boken annet enn av omtale, og jeg kjenner bare Mignon gjennom Goethes mange dikt om ham. Så jeg må se på diktet som et selvstendig dikt, på egne ben, og ikke som hva det også var ment som, et uttrykk for sinnsstemningen til en karakter i en roman.

I ungdomstiden min og godt ut i forlengslen av den, var jeg selv svært, svært opptatt av lengsel, og det å lengte. Jeg vil nok si jeg ganske godt visste hva lengsel var, og dermed kunne vite hvordan Mignon lider. Enda så mange dikt og ord og tekster jeg pøste ut, fant jeg aldri denne formuleringen: kun den som kjenner lengselen, vet hva jeg lider. Det er nydelig formulert, selv i vanlig prosa. Her i diktet er det skrevet ut i poesi, der det får tillagt effekt av rytme og rim. På norsk ser man selv hvordan det går, i min oversettelse og gjendiktning, på tysk er det ganske kraftfullt.

Det synes i alle fall jeg. Og det syntes også komponister som Schubert, Schumann, Beethoven og Tsjaikovskij, komponister som virkelig visste hva det ville si å lengte, og som virkelig ble grepet av dette enkle, lille diktet. Som Goethe ikke gav ut som et selvstendig dikt, men la inn i en karakter i en roman, en karakter som skrev dikt for moro skyld og for å sette ord på sine følelser. Han setter nok ord på mange andre sine følelser også.

Min gjendiktning

Min gjendiktning er ikke spesielt god. Skulle det vært ordentlig gjort, måtte nesten hele teksten skrives om, sånn som Lev Mai (1822-1882) gjorde med den russiske versjonen Pjotr Tsjaikvoskij satte musikk til. Jeg har mer eller mindre bare tvunget de tyske ordene inn i norske, og kuttet endelser der jeg må. Ganske konsekvent er det gjort i endelsene av verb i presens i oddetallslinjene.

Mignons sang

Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!
Ensom og innadvendt
Fra alle gleder,
Ser jeg på firmament’
Til alle sider.

Akk! den meg elsk’ og kjenn’,
Er i det vide.
Det svimler meg, det brenn’
Mitt eget indre.
Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!

ES2019

Videre i mars 2016 vil jeg poste dikt fra Antiker Form sich nährend, An Personen, An Kunst og til slutt fra det som kalles Parabolisch. Kategoriene er fra Goethe, Sämtliche Werke, som bygger på samleutgaven Goethe selv var med å lage og gi ut i 1829.

Ensomhet, av Arild Nyquist

Godt nytt år!

Dette er årets første post, på årets første søndag, men den er skrevet på skuddårsdagen, 29. april, og tilbakepostet. I 2012, forrige gang det var skuddår, postet jeg et dikt hver søndag, og hver måned hadde sin forfatter. I år vil jeg gjøre det samme. Den gang postet jeg bare norske forfattere, 12 stykker, men i år vil jeg poste på vanlig måte. Så det vil bli norsk, russisk, engelsk og – for i år – svensk. Jeg bestemte meg for å gjøre det på denne måten i ettertid, og hadde allerede postet Oppnå, av Helge Torvund, den 24. januar. Selv om det er en forfatter jeg har fått sansen for og liker godt, blir det litt mye å poste fem dikt av ham, på bekostning av andre forfattere jeg kunne postet. Så i stedet bruker jeg måneden januar til å poste nye norske dikt, helst av nålevende og aktive forfattere, men jeg vil gjøre et unntak for Arild Nyquist og hans Ensomhet.

Det var et dikt jeg hørte første gang på radioen. Jeg satt i en bil, jeg tror ikke jeg kjørte selv, kanskje var det far, og vi var på vei et sted langt unna. Antagelig kjørte vi hjem fra en ferie, det var et sted i Norge det er berømte bratte bakker, skilt og advarsler, kjør på lavt gir. Det var ikke snø, det var grønt. I alle fall, så hørte jeg dette diktet opplest, jeg husker selvsagt ikke av hvem, og heller ikke hvilket program. Men diktet har jeg husket siden. Ikke helt ordrett, viser det seg, da jeg søkte på diktet, søkte jeg «symfoni av ensomhet». Det skal være «for et helt orkester». Meningen er imidlertid den samme, det er en ensomhet som nok riktignok er vond, men som blir uttrykt på en morsom måte. Den er ikke bare nok for jeg-personen som har den, den gjelder for flere, for et helt orkester!

Ensomhet

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! Ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

fra Kelner, 1979

 

Kommentar til diktet

Jeg kjenner Nyquist litt, men ikke inngående. Interesserte kan lese om ham på norsk biografisk leksikon, klikk gjerne på lenken så dette gode leksikonet får de offentlige midlene til å være oppe og aktivt. Han ble født i 1937, i Oslo, og bortsett fra noen år som formingslærer i Lofoten, levde han hele sitt liv der eller i nærheten, til han døde i 2004. Han skrev lyrikk og prosa, for barn og voksne, i mange forskjellige sjangre. I tillegg til diktene skrev han sangtekster, eller tekster han selv fremførte til musikkakkopagnement, og i prosa skrev han både skjønnlitteratur og kåserier. Han var en populær oppleser, og han opererte på toppen litt som billedkunstner. Han var med andre ord en artig kar, som jeg ikke yter rettferdighet med hva jeg skriver om ham, så lite som jeg kjenner ham selv og tekstene hans direkte.

Diktet jeg skal presentere i dag kjenner jeg imidlertid godt. Det er det bare å lese, og ta til seg. For dem som er interessert i slikt, så er det skrevet (eller i hvert fall utgitt) i 1979, det var et år postmodernismen stod på høyden, i hvert fall i Norge. Romanforfatteren Kjartan Fløgstad gav i 1977 ut boken Dalen Portland, i 1980 Fyr og flamme, begge er noe av det mest postmoderne vi har. Det er lek med ord og med stilarter, alt er lov, alt er morsomt. Det er et slags vrengebilde av modernismen. Der alt i modernismen er dønn seriøst, er alt i postmodernismen dønn moro. Den modernistiske forfatter tar seg selv og sin kunst veldig alvorlig, det ser ut som han (eller hun) jobber hardt, mens den postmodernistiske forfatter tar seg selv og sin kunst helt useriøst, og får det til å se ut som han (eller hun) bare leker. Selvsagt er dette skrevet kategorisk, og for oversiktens skyld, det finnes tøys og moro i modernismen også, som også de postmodernistiske forfatterne jobbet hardt og tok arbeidet sitt alvorlig (og sikkert seg selv høytidelig), men det er karakteristisk at det ikke ser sånn ut. Moroen i modernismen er ofte grell, et bilde på en verden ute av kontroll og på farlige veier, man ler nok litt i uhygge (som i romanene til Thomas Mann og Robert Musil, eller tekster av Kafka), mens i postmodernismen ler man virkelig av noen som tar noen ting alvorlig.

Det ser vi også av Nyquists dikt. Vi kan sammenligne det med hvilket som helst følelsesrikt dikt fra modernismen, eller dikt om ensomhet fra en hvilken som helst tid, forfatteren skriver alltid som om han (eller hun) mener det, og virkelig har det vondt. De ensomme diktene til Sigbjørn Obstfelder, for eksempel, Jeg ser, Navnløs og særlig Ene. Ensomheten er en fortvilelse, dikteren er desperat over ikke å nå frem til andre, til å være alene i denne truende og uforståelige verden. Hos Nyquist er det bare gøy, rop og brøl, kom og se hvor ensom jeg er! Nok til flere!

Måten det er skrevet på passer også til postmodernismen. Det bryter regler og leker med sjangerbrudd. Det er et dikt satt opp som vers, men det er skrevet i prosa. Ensomhet, sier du. Det er greit med litt ensomhet, bare det ikke blir for mye. Dette er som man skal skrive en artikkel eller et kåseri om ensomhet, ser slett ikke ut som noe dikt. Modernismen bryter også regler, løser opp vers og strofer, har frie rytmer og ingen rim. Men i modernismen er det et bilde på en verden som også er i oppløsning, romantikkens og klassisismens ordnede former egner seg ikke til å beskrive den. I postmodernismen er det lek og moro, stilbrudd for bruddenes egen skyld. Kanskje går det an å si at også dette er et bilde på en verden i oppløsning, der det ikke lenger finnes noen felles, samlende verdier, men der alt blir en mosaikk av ulike former og uttrykk, som det pleier å formuleres. En venninne av meg så på postmodernisme i begravelser, en av de strengeste, mest rituelle begivenheter som finnes, tidligere med strenge regler om hva man kunne og ikke kunne gjøre. Man spilte høytidelig, religiøs musikk. Nå har popsanger vært så vanlig i så mange år at ingen engang reagerer på dem lenger. Da min søster giftet seg var det ikke Mendelsohns bryllupsmarsj fra hans opera basert på En midtsommernatts drøm, av Shakespeare, som ble spilt, men temaet fra Star Wars.

Alt er lov. Alt er fritt. Alt er gøy. Alt er tull.

Alt er støy, kan man legge til. Kjartan Fløgstad sa at han skriver for å desinformere, eller noe i den stilen, jeg husker ikke ordene eller sammenhengen. For meg har det å gjøre med at om man i støyen av all informasjon som strømmer mot én legger seg til den samme måten å skrive på, så blir man bare en del av støyen. Man må på en måte bryte ned kommunikasjonen, gjøre det hysterisk, som det også er.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å bli en del av støyen og ordflommen selv.

Jeg vil også skrive litt om tegnsettingen i diktet til Nyquist. Selv modernistene var forsiktige med å sette punktum midt i en verselinje, det var et uhyre sterkt uttrykk, noe man sjelden gjorde. Sjekk et hvilket som helst dikt av Obstfelder, enda så frie strofene hans er, så pleier det være veldig gjennomtenkt hvilke ord som havner på hvilke linjer, og setninger og meninger pleier å få gjort seg ferdige i linjer de hører hjemme. Sjekk Ene, for eksempel, tilsynelatende helt fritt og ubundet, men hver linje har ein egen og klare mening. Hos Nyquist er bruddet regelen, det finnes ikke en linje som ikke begynner på noe annet enn det linjen handler om. Alle punktum er satt midt inni. Det samme gjelder kolon, tankestreker og utropstegn (bortsett fra det aller siste).

Et mindre poeng er det at diktet bryter flere tegnsettingsregler,  det skal være komma etter «litt ensomhet», før «bare det ikke blir for mye», og det skal være hermetegn i utsagnene som kommer etter kolon. So what.

Alt dette er for å forklare virkemidlene og perioden det er skrevet i. Vår tid er en tid for skrik og skrål, derfor blir det både «ropt» og «brølt» i det lille diktet, selv om det handler om en stille ting som ensomhet. At det er ensomhet nok for to (utropstegn!) og fire (utropstegn!) og – på riktig ille dager – et helt orkester (utropstegn, og slutt!) er uvanlig og sprøtt, ensomhet er jo noe man har alene, man kan ikke ha ensomhet for flere, haha. Det kan neppe være en alvorlig ensomhet om man formulerer det på den måten.

Vel, kanskje er det det. Nyquist var en kul fyr, da blir kanskje også ensomheten hans kul? Eller kanskje blir det bare mer teit å skrive om ensomhet seriøst og gravalvorlig, slik det er gjort tusen ganger før og fremdeles blir (ble) gjort av alle som ikke ville noe med skrivingen sin? Man er nødt til å skille seg ut, få det til på en annen og egen måte, bli lagt merke til. Det siste er også sentralt i vår tid, kampen om oppmerksomheten, får man den, er det bra uansett. Det er ikke lenger lov å skille mellom høyt og lavt, godt og dårlig, postmodernistene forsøkte til og med å blande disse tingene.

Så er det opp til leserne om det skal være noe poeng i det. Den veldige eksperimenteringen og forvanskningen av kommunikasjonen gjør det av og til vanskelig for ikke-skolerte lesere, lag på lag med spøk og ironi kan være vanskelig både å forstå og å trenge gjennom, sjanger- og stilbruddene kan virke uvante og fremmede, og er jo også mange ganger ment å være det. Jeg er et følelelsesmenneske, jeg liker sterke følelser i diktene. Det ser jeg i diktet til Nyquist, selv om han later som han distanserer seg fra dem og viser dem frem og ler av dem. Derfor liker jeg dette diktet. Det er opp til hver enkelt om man vil være enig eller uenig, om man vil like diktet eller ikke, og hva man vil like eller mislike det for.

Slik er det i vår tid. Alt er lov.

Godt nytt år!

En vakker symfoni

Dette diktet avslutter den lille samlingen med 12 dikt fra Lyrikk13, en samling jeg er godt fornøyd med. Også er avslutningsdiktet er fint, særlig er avslutningslinjen viktig og gjør det hele ikke bare fint, men også sant.

 

En vakker symfoni

Og så stod verden stille

Alle ting var som jeg ville

Og jeg så det selv så tydelig

Det er en vakker symfoni

 

Når jeg står opp er verden glad

I mitt hjem er alt jeg vil ha

Og i min kropp er så sunn energi

Det er en vakker symfoni

 

Min kone sover i vår seng

Velkommen – refreng

Mitt liv er godt som liv kan bli

Det er en vakker symfoni

 

Det er en vakker symfoni

Og fuglene synger året rundt

Det er så godt å leve og å tenke sundt

Og jeg har sånn appetitt på det som skjer

Jeg vil bare leve, mer og mer

Jeg vil så alle hører det få lov til å si

Det er en vakker symfoni

 

Men jeg er ikke alltid lykkelig.

 

Nr. 12

Hjemreise

Dette diktet skrev jeg på flyet hjem fra Kiev sommeren 2013. Igjen i sin hjemby var min kone. Vi hadde kranglet, men det var ikke derfor hun ble igjen. Jeg måtte jobbe, hun hadde lenger ferie. Likevel, det var forferdelig å reise hjem, og ikke få gitt min kjære, kjære kone en skikkelig klem først, reise hjem til det tomme huset, sitte der i flyet. Stemningen fra den gang gjør at dette diktet fremdeles får det til å grøsse i meg. Det er intenst ensomt. Akkurat som jeg hadde det.

 

Hjemreise

I flyet er lyder man sjelden hører

Alene om bord er jeg

Hvem vet at jeg er her

Hvem vet hva jeg tenker

Er noen her klar over meg?

 

En mann ved min side, han leser i bøker

Ved siden av ham sitter jeg

Hva ser han i boken

Hva gjør han i morgen

Det er et helt fremmed liv, for meg

 

Og nå reiser jeg hjem

Til et hus som står tomt

Til ting som må gjøres

Og som ingen vet om

Nr. 7 (dette diktet prøvde seg først i diktsamling, som nr. 97)

ES2013

Gamle dikt: Du kjenner ikke meg…

August 1996 var jeg 22 år, og reiste tilbake til Bergen for en høst som ikke skulle gå så altfor bra, etter en vår som ikke gikk så altfor bra. Noen av diktene jeg skrev i den perioden var litt mer enn de vanlige sekslinjersrimeriene jeg hadde skrevet hittil. De var langt i fra stor kunst, til det leste jeg altfor lite ennå selv, men det var litt mer enn det hittil hadde vært. Det var litt ut i litt mer ukjent innhold, og det var litt ut av sekslinjersformen i noen av diktene. Som stor fan av meg selv, det må jeg nok innrømme at jeg er, tross alle mine feil, så er jeg stor fan og mer enn normalt interessert i min egen utvikling, og hva som har skjedd meg. Jeg vet ikke om følelsene jeg her uttrykker er oppriktige, men hadde jeg dem, er jeg stolt av dem.

Du kjenner ikke meg, jeg er her hver dag

Hver dag går jeg i gatene her

Ingen i gaten vet hvem jeg er

Som en fugl uten vinger, eller hva det kan kalles

Går jeg de gater og kan ikke annet

Ikke noe spesielt mål å nå

Det er bare dette, bare å gå.

ES1996