Ensomhet, av Arild Nyquist

Godt nytt år!

Dette er årets første post, på årets første søndag, men den er skrevet på skuddårsdagen, 29. april, og tilbakepostet. I 2012, forrige gang det var skuddår, postet jeg et dikt hver søndag, og hver måned hadde sin forfatter. I år vil jeg gjøre det samme. Den gang postet jeg bare norske forfattere, 12 stykker, men i år vil jeg poste på vanlig måte. Så det vil bli norsk, russisk, engelsk og – for i år – svensk. Jeg bestemte meg for å gjøre det på denne måten i ettertid, og hadde allerede postet Oppnå, av Helge Torvund, den 24. januar. Selv om det er en forfatter jeg har fått sansen for og liker godt, blir det litt mye å poste fem dikt av ham, på bekostning av andre forfattere jeg kunne postet. Så i stedet bruker jeg måneden januar til å poste nye norske dikt, helst av nålevende og aktive forfattere, men jeg vil gjøre et unntak for Arild Nyquist og hans Ensomhet.

Det var et dikt jeg hørte første gang på radioen. Jeg satt i en bil, jeg tror ikke jeg kjørte selv, kanskje var det far, og vi var på vei et sted langt unna. Antagelig kjørte vi hjem fra en ferie, det var et sted i Norge det er berømte bratte bakker, skilt og advarsler, kjør på lavt gir. Det var ikke snø, det var grønt. I alle fall, så hørte jeg dette diktet opplest, jeg husker selvsagt ikke av hvem, og heller ikke hvilket program. Men diktet har jeg husket siden. Ikke helt ordrett, viser det seg, da jeg søkte på diktet, søkte jeg «symfoni av ensomhet». Det skal være «for et helt orkester». Meningen er imidlertid den samme, det er en ensomhet som nok riktignok er vond, men som blir uttrykt på en morsom måte. Den er ikke bare nok for jeg-personen som har den, den gjelder for flere, for et helt orkester!

Ensomhet

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! Ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

fra Kelner, 1979

 

Kommentar til diktet

Jeg kjenner Nyquist litt, men ikke inngående. Interesserte kan lese om ham på norsk biografisk leksikon, klikk gjerne på lenken så dette gode leksikonet får de offentlige midlene til å være oppe og aktivt. Han ble født i 1937, i Oslo, og bortsett fra noen år som formingslærer i Lofoten, levde han hele sitt liv der eller i nærheten, til han døde i 2004. Han skrev lyrikk og prosa, for barn og voksne, i mange forskjellige sjangre. I tillegg til diktene skrev han sangtekster, eller tekster han selv fremførte til musikkakkopagnement, og i prosa skrev han både skjønnlitteratur og kåserier. Han var en populær oppleser, og han opererte på toppen litt som billedkunstner. Han var med andre ord en artig kar, som jeg ikke yter rettferdighet med hva jeg skriver om ham, så lite som jeg kjenner ham selv og tekstene hans direkte.

Diktet jeg skal presentere i dag kjenner jeg imidlertid godt. Det er det bare å lese, og ta til seg. For dem som er interessert i slikt, så er det skrevet (eller i hvert fall utgitt) i 1979, det var et år postmodernismen stod på høyden, i hvert fall i Norge. Romanforfatteren Kjartan Fløgstad gav i 1977 ut boken Dalen Portland, i 1980 Fyr og flamme, begge er noe av det mest postmoderne vi har. Det er lek med ord og med stilarter, alt er lov, alt er morsomt. Det er et slags vrengebilde av modernismen. Der alt i modernismen er dønn seriøst, er alt i postmodernismen dønn moro. Den modernistiske forfatter tar seg selv og sin kunst veldig alvorlig, det ser ut som han (eller hun) jobber hardt, mens den postmodernistiske forfatter tar seg selv og sin kunst helt useriøst, og får det til å se ut som han (eller hun) bare leker. Selvsagt er dette skrevet kategorisk, og for oversiktens skyld, det finnes tøys og moro i modernismen også, som også de postmodernistiske forfatterne jobbet hardt og tok arbeidet sitt alvorlig (og sikkert seg selv høytidelig), men det er karakteristisk at det ikke ser sånn ut. Moroen i modernismen er ofte grell, et bilde på en verden ute av kontroll og på farlige veier, man ler nok litt i uhygge (som i romanene til Thomas Mann og Robert Musil, eller tekster av Kafka), mens i postmodernismen ler man virkelig av noen som tar noen ting alvorlig.

Det ser vi også av Nyquists dikt. Vi kan sammenligne det med hvilket som helst følelsesrikt dikt fra modernismen, eller dikt om ensomhet fra en hvilken som helst tid, forfatteren skriver alltid som om han (eller hun) mener det, og virkelig har det vondt. De ensomme diktene til Sigbjørn Obstfelder, for eksempel, Jeg ser, Navnløs og særlig Ene. Ensomheten er en fortvilelse, dikteren er desperat over ikke å nå frem til andre, til å være alene i denne truende og uforståelige verden. Hos Nyquist er det bare gøy, rop og brøl, kom og se hvor ensom jeg er! Nok til flere!

Måten det er skrevet på passer også til postmodernismen. Det bryter regler og leker med sjangerbrudd. Det er et dikt satt opp som vers, men det er skrevet i prosa. Ensomhet, sier du. Det er greit med litt ensomhet, bare det ikke blir for mye. Dette er som man skal skrive en artikkel eller et kåseri om ensomhet, ser slett ikke ut som noe dikt. Modernismen bryter også regler, løser opp vers og strofer, har frie rytmer og ingen rim. Men i modernismen er det et bilde på en verden som også er i oppløsning, romantikkens og klassisismens ordnede former egner seg ikke til å beskrive den. I postmodernismen er det lek og moro, stilbrudd for bruddenes egen skyld. Kanskje går det an å si at også dette er et bilde på en verden i oppløsning, der det ikke lenger finnes noen felles, samlende verdier, men der alt blir en mosaikk av ulike former og uttrykk, som det pleier å formuleres. En venninne av meg så på postmodernisme i begravelser, en av de strengeste, mest rituelle begivenheter som finnes, tidligere med strenge regler om hva man kunne og ikke kunne gjøre. Man spilte høytidelig, religiøs musikk. Nå har popsanger vært så vanlig i så mange år at ingen engang reagerer på dem lenger. Da min søster giftet seg var det ikke Mendelsohns bryllupsmarsj fra hans opera basert på En midtsommernatts drøm, av Shakespeare, som ble spilt, men temaet fra Star Wars.

Alt er lov. Alt er fritt. Alt er gøy. Alt er tull.

Alt er støy, kan man legge til. Kjartan Fløgstad sa at han skriver for å desinformere, eller noe i den stilen, jeg husker ikke ordene eller sammenhengen. For meg har det å gjøre med at om man i støyen av all informasjon som strømmer mot én legger seg til den samme måten å skrive på, så blir man bare en del av støyen. Man må på en måte bryte ned kommunikasjonen, gjøre det hysterisk, som det også er.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å bli en del av støyen og ordflommen selv.

Jeg vil også skrive litt om tegnsettingen i diktet til Nyquist. Selv modernistene var forsiktige med å sette punktum midt i en verselinje, det var et uhyre sterkt uttrykk, noe man sjelden gjorde. Sjekk et hvilket som helst dikt av Obstfelder, enda så frie strofene hans er, så pleier det være veldig gjennomtenkt hvilke ord som havner på hvilke linjer, og setninger og meninger pleier å få gjort seg ferdige i linjer de hører hjemme. Sjekk Ene, for eksempel, tilsynelatende helt fritt og ubundet, men hver linje har ein egen og klare mening. Hos Nyquist er bruddet regelen, det finnes ikke en linje som ikke begynner på noe annet enn det linjen handler om. Alle punktum er satt midt inni. Det samme gjelder kolon, tankestreker og utropstegn (bortsett fra det aller siste).

Et mindre poeng er det at diktet bryter flere tegnsettingsregler,  det skal være komma etter «litt ensomhet», før «bare det ikke blir for mye», og det skal være hermetegn i utsagnene som kommer etter kolon. So what.

Alt dette er for å forklare virkemidlene og perioden det er skrevet i. Vår tid er en tid for skrik og skrål, derfor blir det både «ropt» og «brølt» i det lille diktet, selv om det handler om en stille ting som ensomhet. At det er ensomhet nok for to (utropstegn!) og fire (utropstegn!) og – på riktig ille dager – et helt orkester (utropstegn, og slutt!) er uvanlig og sprøtt, ensomhet er jo noe man har alene, man kan ikke ha ensomhet for flere, haha. Det kan neppe være en alvorlig ensomhet om man formulerer det på den måten.

Vel, kanskje er det det. Nyquist var en kul fyr, da blir kanskje også ensomheten hans kul? Eller kanskje blir det bare mer teit å skrive om ensomhet seriøst og gravalvorlig, slik det er gjort tusen ganger før og fremdeles blir (ble) gjort av alle som ikke ville noe med skrivingen sin? Man er nødt til å skille seg ut, få det til på en annen og egen måte, bli lagt merke til. Det siste er også sentralt i vår tid, kampen om oppmerksomheten, får man den, er det bra uansett. Det er ikke lenger lov å skille mellom høyt og lavt, godt og dårlig, postmodernistene forsøkte til og med å blande disse tingene.

Så er det opp til leserne om det skal være noe poeng i det. Den veldige eksperimenteringen og forvanskningen av kommunikasjonen gjør det av og til vanskelig for ikke-skolerte lesere, lag på lag med spøk og ironi kan være vanskelig både å forstå og å trenge gjennom, sjanger- og stilbruddene kan virke uvante og fremmede, og er jo også mange ganger ment å være det. Jeg er et følelelsesmenneske, jeg liker sterke følelser i diktene. Det ser jeg i diktet til Nyquist, selv om han later som han distanserer seg fra dem og viser dem frem og ler av dem. Derfor liker jeg dette diktet. Det er opp til hver enkelt om man vil være enig eller uenig, om man vil like diktet eller ikke, og hva man vil like eller mislike det for.

Slik er det i vår tid. Alt er lov.

Godt nytt år!

En vakker symfoni

Dette diktet avslutter den lille samlingen med 12 dikt fra Lyrikk13, en samling jeg er godt fornøyd med. Også er avslutningsdiktet er fint, særlig er avslutningslinjen viktig og gjør det hele ikke bare fint, men også sant.

 

En vakker symfoni

Og så stod verden stille

Alle ting var som jeg ville

Og jeg så det selv så tydelig

Det er en vakker symfoni

 

Når jeg står opp er verden glad

I mitt hjem er alt jeg vil ha

Og i min kropp er så sunn energi

Det er en vakker symfoni

 

Min kone sover i vår seng

Velkommen – refreng

Mitt liv er godt som liv kan bli

Det er en vakker symfoni

 

Det er en vakker symfoni

Og fuglene synger året rundt

Det er så godt å leve og å tenke sundt

Og jeg har sånn appetitt på det som skjer

Jeg vil bare leve, mer og mer

Jeg vil så alle hører det få lov til å si

Det er en vakker symfoni

 

Men jeg er ikke alltid lykkelig.

 

Nr. 12

Hjemreise

Dette diktet skrev jeg på flyet hjem fra Kiev sommeren 2013. Igjen i sin hjemby var min kone. Vi hadde kranglet, men det var ikke derfor hun ble igjen. Jeg måtte jobbe, hun hadde lenger ferie. Likevel, det var forferdelig å reise hjem, og ikke få gitt min kjære, kjære kone en skikkelig klem først, reise hjem til det tomme huset, sitte der i flyet. Stemningen fra den gang gjør at dette diktet fremdeles får det til å grøsse i meg. Det er intenst ensomt. Akkurat som jeg hadde det.

 

Hjemreise

I flyet er lyder man sjelden hører

Alene om bord er jeg

Hvem vet at jeg er her

Hvem vet hva jeg tenker

Er noen her klar over meg?

 

En mann ved min side, han leser i bøker

Ved siden av ham sitter jeg

Hva ser han i boken

Hva gjør han i morgen

Det er et helt fremmed liv, for meg

 

Og nå reiser jeg hjem

Til et hus som står tomt

Til ting som må gjøres

Og som ingen vet om

Nr. 7 (dette diktet prøvde seg først i diktsamling, som nr. 97)

ES2013

Gamle dikt: Du kjenner ikke meg…

August 1996 var jeg 22 år, og reiste tilbake til Bergen for en høst som ikke skulle gå så altfor bra, etter en vår som ikke gikk så altfor bra. Noen av diktene jeg skrev i den perioden var litt mer enn de vanlige sekslinjersrimeriene jeg hadde skrevet hittil. De var langt i fra stor kunst, til det leste jeg altfor lite ennå selv, men det var litt mer enn det hittil hadde vært. Det var litt ut i litt mer ukjent innhold, og det var litt ut av sekslinjersformen i noen av diktene. Som stor fan av meg selv, det må jeg nok innrømme at jeg er, tross alle mine feil, så er jeg stor fan og mer enn normalt interessert i min egen utvikling, og hva som har skjedd meg. Jeg vet ikke om følelsene jeg her uttrykker er oppriktige, men hadde jeg dem, er jeg stolt av dem.

Du kjenner ikke meg, jeg er her hver dag

Hver dag går jeg i gatene her

Ingen i gaten vet hvem jeg er

Som en fugl uten vinger, eller hva det kan kalles

Går jeg de gater og kan ikke annet

Ikke noe spesielt mål å nå

Det er bare dette, bare å gå.

ES1996

Alene i Kiev

Det første diktet jeg skal poste i samlingen «Lyrikk11» heter «Alene i Kiev». Det er en litt merkelig tittel, siden diktet ikke ser ut til å ha noe med Kiev å gjøre. Forklaringen er nok så enkel at vinterferien 2011 var jeg i Kiev, og der skrev jeg diktet. Siden har det skjedd veldig mye i Kiev, og nå for tiden er det jo virkelig mye på gang. Den gang var imidlertid alt dette ukjent. Jeg satt for meg selv på rommet i leiligheten i Petsjersk, hadde fått meg en øl, og skrev diktet.

Alene i Kiev

 

Veggene er mine venner i kveld

Til dem skal jeg snakke

De skal få se meg smile til dem,

Og jeg skal se de smile tilbake

 

Jeg har åpnet en literflaske med øl

Jeg har mitt humør i behold.

Veggene er mine venner i kveld.

Til dem gir jeg min skål.

Nr. 1

ES2011

Finnes noen i verden

Året 2008 var egentlig ganske bra. Det var det året jeg begynte å skrive blogg, Helt grei blogg, jeg er en notorisk skribent, og nå hadde jeg ingen til å redigere meg. Jeg kunne publisere alt jeg ville umiddelbart. Jeg skrev en bloggpost hver eneste dag. I vinterferien reiste jeg til Ukraina, til Kiev, allerede for tredje gang. Jeg gikk på restauranter, museum, og gikk rundt i gatene, hadde det fint. Det er dekket på bloggen.

Jeg reiste også til Polen, til Berlin, og jeg var på en rekke skiturer, også hytteturer. Påsken var kjempebra hjemme på Ganddal. Om sommeren fikk jeg oppfylt drømmen med å reise den transsibirske jernbanen. Etterpå besøkte jeg mor og far i Spania. Høstferien reiste jeg til Syd-Russland, Rostov-na-Don, og nedover til Sotsji.

Da jeg kom hjem fra denne ferien var far død. Resten av året var grusomt.

Finnes noen i verden

Finnes noen i verden

som kan se meg

Jeg har lyst til å skrive

se mine tårer

men jeg gråter ikke

gjør ingenting

som noen kan se

om jeg er død

eller levende.

 

Fantes det noen i verden

Fantes det noen i meg

 

Men jeg gråter ikke

gjør ingenting

og ingen kan si

det

gjør ingenting.

Dikt 7

ES,2008

Avsked, av Edith Södergran

Det er en ekstra søndag denne måneden, da skal jeg poste et dikt fra et av de andre skandinaviske landene. Denne gangen blir det en svensk, eller rettere sagt finlandsvensk kvinne, den store Edith Södergran (1892 – 1923). Hun har skrevet mange vakre og kjente dikt det er fristende å poste, det er bare å fråtse i diktene hennes som er lagt ut flere steder på nettet.

Edith Södergran er i sannhet en fascinerende karakter. Hun er altså finlandsvensk, med finlandsvenske foreldre, men hun er født i den russiske byen St. Petersburg i 1892. Hun var eneste barn i søskenflokken, men begge foreldrene hadde avdøde barn fra tidligere ekteskap, det vil si, morens avdøde barn var født utenfor ekteskap. Særlig moren kom fra gode kår, men familien slet likevel økonomisk, fordi faren hadde vanskelig for å få seg stabil jobb med stabil inntekt. Familien flyttet til Raivola, på Karelen i datidens Finland, snart etter fødselen, men hun i årene 1902 – 1908 gikk på tysk pikeskole (under den tyske hovedskolen) i St. Petersburg.

Her ser vi hvor kort det er fra Raivola til St. Petersburg, knappe tre mil. Dagens finske grense er ende noen mil i nordvest. De nye grensene ble til etter vinterkrigen, og er vel langt på vei et ran mot Finland.

I 1910 fikk Södergan påvist tuberkolose, den sykdommen som til slutt skulle ta livet av henne. Hun måtte på grunn av dette avbryte skolegangen 16 år gammel, og i stedet tilbringe årene 1911 – 1914 ved et sanitorium i Sveits. Det er i denne perioden første verdenskrig bryter ut. Byen hun hadde sin skolegang i, St. Petersburg, er som man vet helt sentral i begivenhetene som ledet opp til den. Det var her den russiske tsar Nikolai II måtte besvare brevene fra Wilhelm II av Tyskland, om hvordan man skulle håndtere konflikten mellom Serbia og Østerrike-Ungarn. Skolen Södergran gikk på lå like overfor vinterpalasset, der tsaren bodde. Hun kom veldig tett på begivenhetene.

Det er altså store ting som påvirker henne på det personlige plan (tuberkolosen, de urolige familieforholdene) og fra den verden hun lever i (urolighetene i St. Petersburg, verdenskrigen). Kunstnerisk kunne hun nok ha fått mange påvirkninger fra tiden i St. Petersburg, da denne perioden var uvanlig livlig i russisk kunst, men som purung skoleelev er det nok begrenset hvor mye hun fikk med seg av det. Da var det kanskje vel så viktig at hun fikk kommet seg ut i verden, og sett alle menneskene på sanatoriet i Sveits. Disse sanatoriene kunne være de reneste intellektuelle symposiene.

Kort etter oppholdet i Sveits utgav Södergran sin første diktsamling, Digter (1916), hvor vårt dikt i dag er hentet fra. Samlingen fikk ingen stor oppmerksomhet da den kom ut, som ingen av Södergrans dikt eller diktsamlinger ble lagt merke til. Det er først etter hennes død hun har vokst seg stor.

Således passer vårt dikt, Avsked (Avskjed), godt inn. Hun er maksimalt 24 år da hun skriver det. I verden er det krig. I kroppen hennes har tuberkolosesykdommen allerede herjet. Hun kan vanskelig ha forhåpninger om et lykkelig liv, med den bakgrunnen og de fremtidsutsiktene hun har. Derfor tar hun avskjed, ubemerket, som hun føler seg og forblir, og for aldri mer å komme tilbake.

Avsked

Egensinnigt och kallt blev mitt hjärta
sen jag började längta efter dina smekningar.
Mina systrar hava ännu icke märkt
att jag icke mera ser på dem…
Jag talar aldrig mer med någon…
Jag vet ej huru ofta
jag kysser den lilla kattungen som sover vid mitt bröst.
Gärna ville jag hava en smula ledsamt,
men mitt hjärta är lyckligt och skrattar åt allt.

Mina systrar, jag gör, vad jag aldrig har velat,
mina systrar, hållen mig tillbaka –
jag vill icke gå bort från eder.
När jag sluter mina ögon, står han framför mig,
jag har många tankar för honom och inga för alla de andra.

– – – – – – – – – – – – – – – – – –

Mitt liv har blivit hotfullt som en ovädershimmel,
mitt liv har blivit falskt som ett speglande vatten,
mitt liv går på en lina högt uppe i luften:
jag vågar icke se det.
Alla önskningar, jag hade i går,
sloka som de lägsta bladen på palmens stjälk,
alla böner, jag sände i går,
äro överflödiga och obesvarade.
Alla mina ord har jag tagit tillbaka,
och allt vad jag ägde har jag skänkt åt de fattiga,
som önskade mig lycka.
När jag riktigt tänker,
har jag ingenting kvar utav mig själv än mitt svarta hår,
mina två långa flätor, som glida som ormar.
Mina läppar hava blivit glödande kol,
jag minns ej mer, när de började brinna…
Förfärlig var den stora branden som lade min ungdom i aska.
Ack, det oundvikliga skall ske som ett svärdshugg –
jag går utan avsked och obemärkt,
jag går helt och kommer aldrig åter.

Fra Digter, 1916

Kommentar til språket

Jeg mener de skandinaviske språkene ikke trenger oversettes. Vi skal lese hverandre i original. Det krever imidlertid litt arbeid med enkelte særegne ord i hvert av språkene. Jeg har satt opp noen av ordene som kan være vanskelige under, med en liten forklaring til hvert av dem.

En smekning er en lett og øm berøring med hånden, «kjærlig berøring» ville vi kanskje sagt på norsk. Märkt er «merket», huru ofta er «hvor ofte» og ledsam er «sørgmodig» eller «trist».

Å vela er det samme som «å tvile». Å hålla er selvfølgelig «å holde», hållen blir en slags «holdt», et partisipp, søsterne har holdt henne tilbake.  Svenskkyndige må gjerne rette meg, om min tolkning her er feil.

Hotfull er «truende» eller «skremmende», satt sammen av hot, som betyr «trussel», og –full. Ovädershimmel er «uværshimmel», første linje i siste strofe blir altså på norsk «Mitt liv har blitt truende som en uværshimmel. Sloka er «å henge slapt», de lägsta er de laveste, og stjälk er «stilk». Det er poetens ønsker som henger slapt som bladene på en palme, de strutter ikke etter å bli oppfylt. Mine två långa flätor er «mine to lange fletter», de glir som ormer (glida som ormar). Leppene er blitt glødende kull (Mina läppar hava blivit glödande kol), poeten minnes ikke når de begynte å brenne (började brinna). Förfärlig er «forderdelig», det oundvikliga «det uunvikelige» eller «uunngåelige». Til slutt ender det med at det lyriske jeg går ubemerket (obemärkt), og kommer aldri tilbake (åter).

Kommentar til diktet

100 år etter det er skrevet er det ikke lenger sjokkerende å lese dette diktet. Det er sånn man skriver dikt, nå for tiden, en rekke setninger med sterkt uttrykk, mer eller mindre løsrevet fra hverandre. Den gang var denne formen radikal. Modernismen hadde langt fra satt seg, selv om den blomstret i Europas kulturelle sentere, deriblant det St. Petersburg, der hun vokste opp. Hos oss i Norge hadde vi hatt Sigbjørn Obstfelder, men man trenger ikke være altfor trenet for å se at modernismen i Södergrans diktning hadde kommet lenger, enn den var hos Obstfelder. Obstfelder ser mer utover, han kommuniserer med verden. Dette diktet til Södergran ser bare ut til å ville sette ord på dikterens egne følelser, for dikterens egen del. Det er dikt som lukker seg selv igjen.

Den intense ensomheten i dette diktet peker mer fremover mot Gunvor Hofmo enn bakover mot Sigbjørn Obstfelder. Les de første linjene:

Egensindig og kaldt ble mitt hjerte
siden jeg begynte å lengte etter din kjærlige berøring.

Avvisningen er fullstendig allerede fra starten. Det er når hun begynte å lengte etter den kjærlige berøringen, etter kjærligheten, at hjertet ble kaldt. Her er ikke håp om at hun skal så mye som lengte etter slike berøringer igjen, med det vil hjertet bare bli kaldere.

Videre i første strofe går det i at hun ikke lenger deltar i samvær med sine søstre. Hun ser ikke på dem, snakker ikke med dem, eller med noen. Og de har ennå ikke merket det. Det er naturlig å lese at hun mener sine kvinnelige medsøstre, og ikke sine kjødelige søstre (hun har heller ikke noen), i disse linjene. De skriver ut en fullstendig og ugjennomtrengelig ensomhet. Hun har en liten kattunge ved sitt bryst hun kysser på. En katt kommuniserer ikke, gir ikke menneskelig kjærlighet, om enn den er aldri så søt og fin. Linjene kan leses direkte, eller i overført betydning. Uansett er det dette dyret, dette kosedyret, og ikke andre mennesker, hun gir sin oppmerksomhet.

Siste linje i første strofe kan vi kanskje tilskrive et ungt temperament. Hun vil være trist og lei, men hjertet ler (skrattar) av alt. Hun går altså ikke inn i det triste i ensomheten sin. Med det står hun i ungdommelig, provoserende opposisjon til verden. Det er ikke synd på meg! Vis meg ingen oppmerksomhet! Fuck off, som vi ville sagt det i dag.

Slik kan diktet leses på et overordnet plan. Det kan også leses mer direkte, der dikteren henvender seg til elskeren som har forsmådd henne. Dette gjør diktet mindre avvisende. Da er det denne elskeren som har gjort at hun har begynt å ignorere sine medsøstre, venninne sine. Det er det i protest mot ham at hun har det bra og kysser katten, til ham har hun behovet for å si at hun er lykkelig og at hjertet ler. Det egensindige hjertet i første linje blir da egoistisk, fordi hun i ønsket om den kjærlige berøring, setter alle andre hensyn til side.

Strofe nummer 2 er ganske kryptisk. Den gjør lesning nummer 1 vanskelig å opprettholde, men går an å forstå på bakgrunn av at dette er et dikt om en konkret mann. Her vil hun ikke forlate sine medsøstre. Likevel er dette mannen hun ser når hun lukker sine øyne, hun tenker mye på ham, og ikke noe på alle andre. I lesning nummer 1 er det vanskelig å forklare hvem denne mannen skal være. Hvordan kan hun ønske seg og være i intens ensomhet, når hun har en mann som hun tenker på så sterkt at han fyller sinnet hennes hver gang hun lukker øynene?

Siste strofe passer bedre til den første lesningen med den intense ensomheten. Her har Södergran noe av den distansen til sitt eget jeg, sitt liv og sin kropp, som skal bli karakteristisk for det videre forfatterskapet. Hennes liv er truende som uværshimmelen, et litt spesielt bilde, uværsskyer er mørke og tunge og trykkende, og henger over oss, truende med regn og kaldt. Det er vanskelig å se hvordan livet kan henge og være truende på samme måte. Det speilende vann livet er falskt som, viser ikke tingene som de er, bare bildene av det. Til sist er livet høyt oppe på en line, der jeg’et står nede på bakken, engstelig for at livet skal falle ned. Her har vi veldig konkret distanse mellom jeg’et og livet, et konkret bilde på den moderne fremmedfølelsen. Dikteren våger ikke engang å se på det.

Videre kommer motiv og tanker som skal dominere det tjuende århundre. Her er ikke lenger ønsker og håp, de har mistet sin kraft, henger slappe som palmeblad. Ordene har ingen virkning, de vil det dikteriske jeg’et bare ta tilbake. Hva hjelper vel ord? Ord må alltid ha en mening, og man kan ikke sette mening på det meningsløse. Denne tanken er ikke helt klart uttrykt i Södergrans dikt, men det antyder en lesning i den retning. At dikteren har sjenket sine eiendeler til de fattige som ville gjøre henne lykkelig, det må man kanskje sette på den ungdommelige konto. Det er vakkert skrevet, men er ikke så lett å se hva det skal bety. Det hører heller ikke helt hjemme i et sterkt dikt som dette, etter denne leserens smak.

Til sist kommer avslutningen som nok er dette diktets sterkeste del. Her reduserer Södergran jeg’et til kropp, og bare en del av kroppen: de to mørke flettene. Det er det eneste jeg’et har igjen av seg selv. Kanskje ser det da rart ut at dette jeg’et også har lepper som gløder som kull, som har begynt å brenne, og det ingen steder står at de har sluttet. Det står i konrast til linjene under, der ungdommen – med de sterke og levende følelser – er brent til aske. Og aske brenner ikke lenger.

Så gjenstår bare avskjeden. Den skal skje som et sverdslag. Denne formuleringen virker som om dikteren forventer å bli hogget ut av livet, det skjer brått og plutselig. Denne kraftformuleringen, bare ordet svärdshugg, har jo en god del kraft i seg, med to trykktunge stavelser og kraftige konsonanter (plosiver, for den som vil ha presise betegnelser), står i kontrast med den langt mykere avslutningen. Der forvinner hun bare.