Sonett XXVIII, av Erik Lindegren – att skjuta en fiende

I 1942 gav den svenske poeten Erik Lindegren ut en liten samling på 40 sonetter han kalte Mannen utan väg. I navnet var det sonetter, men tekstene hadde lite med den tradisjonelle formen å gjøre, annet enn at hver av dem består av 14 verselinjer med stort sett fem trykksterke stavelser. Lindegren kalte dem selv sönderbrutna, de var sonetter revet i stykker, og han kalte dem sprengda, en sjanger, der grensene var sprengt. Samlingen var for radikal til at noen tradisjonelle forlag ville gi den ut, så Lindegren finansierte utgivelsen selv på et eget lite forlag. Den fikk til å begynne med liten oppmerksomhet, få anmeldelser, men den ble lest og diskutert i litterære kretser, og Lindegren var også aktiv selv med å jobbe frem denne typen litteratur. I 1946 ble samlingen utgitt på ny, på Bonniers forlag, og nå ble den en av utgivelsene som fikk mest oppmerksomhet det året. Siden er det blitt hevdet å være 1900-tallets viktigste diktsamling i Sverige (av Knut Venneberg, som selv var i Lindegrens krets, og dermed kanskje ikke var helt uhildet).

Det er med denne samlingen modernismen for alvor kommer til Sverige, og Skandinavia. Det hadde vært tilløp tidligere også, sterkere i Sverige enn i Norge, men diktene i denne samlingen går lenger i å ta de gamle strofeformene og sønderrive dem. Det er mer radikalt hos Lindegren å forsøke å forsøke å gi ordene et nytt innhold, å i en ny tid få sagt ting som aldri har blitt sagt før. De gamle måtene å gjøre seg forstått på er virkningsløse, de gamle metodene å se etter sammenhenger må rives ned. Det er ganske illustrerende å bruke litt tid på denne samlingen, for å skjønne hva modernismen virkelig er for noe. Man vil med det kanskje også skjønne hvorfor nettopp denne samlingen ble møtt så fiendtlig, når svenskene allerede i godt 20 år hadde hatt sine finlandsvenske modernister og deres etterfølgere, mens vi i Norge hadde Rolf Jacobsen og noen få følgere.

I Norge kom debatten med det som fikk navnet Tungetaledebatten. Tungetale er å snakke uforståelige ord, ofte i religiøs ekstase. I kristendommen er den hos Paulus regnet til nådegavene, og for sterkt religiøse mennesker er det fremdeles slik at det gir mening når folk taler i tunger. For ikke-religiøse er det bare sprøyt, og det veksler mellom å være komisk og skremmende når noen kan tro det blir sagt noe viktig i den helt uforståelige talestrømmen. På 1950-tallet brukte Arnulf Øverland tungetale som metafor i foredragene Tungetale fra Parnasset, der han forsøker å ta et oppgjør med modernismen og dens uforståelige symbolbruk og ordsammensetninger. Det resulterer i den berømte tungetaledebatten, der tradisjonalister står mot modernister, og hvor tradisjonalistene mot hva de selv var overbevist, kjempet en håpløs kamp.

Den Øverland rettet angrepet mot var Erik Lindegren. I Sverige hadde den samme debatten foregått i tiåret før, og med en litt annen karakter. Sverige hadde de finlandsvenske modernistene, med Edith Södergran i spissen, og de hadde førende modernister som Gunnar Ekelöf og Gunnar Björling på 1930-tallet. Norge hadde Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet, men så var det lite med ordentlige modernister frem til Rolf Jacobsen, og selv han brøt ikke formene og tradisjonene som de svenske modernistene gjorde. Det var på 1940-tallet den svenske modernismen virkelig ble radikal, og her stodd Erik Lindegren i spissen. I artikelen Tungetale fra Parnasset retter Øverland sitt angrep mot ham.

Hver og en av 40 sonettene i samlingen kan brukes som eksempel. Det er ikke som i andre samlinger, der det er ett og to dikt som skiller seg ut, og utmerker seg over alle de andre. De er alle sammen besnærende, med linje etter linje som gjør sitt beste for å se viktige ut, men der det er vanskelig å finne sammenheng mellom de ulike linjeparene. Noen linjer skiller seg litt ut, som disse, i sonett III

vem tror att han utan blindhet kan krossa en spegel
vem tror han en gång kan leva och
Sonett III, vem vädjar väl lengre
Denne sonetten har gjentakelse av første ord, vem, i likhet med sonetten jeg skal poste, og flere av de andre sonettene. De fleste har det imidlertid ikke, som nummer 4, med disse linjene.
förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar,
bittert som en bruten gren i november
Sonett IV

Av begge går det an å se hvordan tungetaledebatten oppstår. Det gir i utgangspunktet ingen mening i linjen hvem tror han uten blindhet kan knuse (krossa) et speil, og det er ikke godt å si hva som er poenget med å trekke en sammenligning av at forintelsen sager en kropp i like deler, og at dette er bittert som en brukket gren i november. Man må famle seg om etter en mening, det går jo an å assosiere noe med at man må være blind for å knuse speil, og at mennesket blir til ingenting (forintelsen) er jo riktig, og det går kanskje an å bruke et sterkt bilde som at kroppen blir saget opp, og at dette er kaldt og mørkt og trist og håpløst som en bladløs gren som knekker i november. Her la jeg til mange ord, og jeg viste en måte å lese mening inn i det, men i følge dette er det som å lese mening inn i tungetale. Det kan godt hende man får mening ut av tungetale, og modernistiske dikt, men det har ingenting å gjøre med det som blir sagt, eller det som står der.

Så får vi se da, i det vi går inn i en av sonettene for å behandle den nærmere, om det er noen mening å få.

Sonett XXVIII

att skjuta en fiende och rulla en cigarrett
att flamma till och släckas som en fyr i storm

att sitta som en fluga i intressenters nät
att tro sig född med otur fast man bara är född

att vara en funktion av allt som inte fungerar
att vara något annat eller inte vara alls

att som den gråa stenen passas in i hatets mur
och ändå känna stenars samförstånd som ljungens glädje

att känna allt försummat i det rykande regnet
att njuta av spänningen vid det pyrande bålet

att tvivla på att detta måste vara sista gången
att bejaka allt bara det inte upprepas

att slå sig igenom och nå fram till en utsikt
där blixtar jagar för att hämnas mänskligheten

Fra Mannen utan väg, 1942

Litt om formen

En tradisjonell sonett består av 14 linjer med femfotede jamber. En jambe vil si at annenhver stavelse er trykktung, og at den første skal være trykklett. At jamben har fem føtter vil si at det er fem par av slike trykklette og trykktunge stavelser. Den italienske sonetten har rimmønsteret ABBA BAAB CDC DCD, mens den engelske etter Shakespeare rimer abab cdcd efef gg. Vi kan av rimmønsteret se at den italienske og engelske sonetten har en litt forskjellig inndeling. Den italienske deler linjene inn i 8 + 6, altså at først er det 8 linjer med et innhold, så skjer en vending (volta), og det samme innholdet blir sett på fra en annen vinkel. Den engelske deler inn i 12 + 2, eller 4 + 4 + 4 + 2. Der er det en tanke eller et bilde uttrykt i tre ulike variasjoner i de tre kvartettene før konklusjonen, der tanken blir sammenfattet i to fyndige linjer. Sånn er det litt enkelt forklart. Den italienske sonetten har hatt større innflytelse og blitt mer brukt, enn den engelske.

I sonetten til Lindegren er det ingen rim. Linjene er delt inn i to og to par, altså ikke 4 og 3 som den italienske, eller 4 og 2 som den engelske. Alle sonettene til Lindegren i denne samlingen har denne formen. Det er en sonett i oppløsning, den er «sprengt» og «brutt ned», som han selv sier.

Tross mangelen på rim og den parvise inndelingen av strofene er det noen rester av den gamle sonettformen. Det er ikke fulle jamber, for antallet trykklette stavelser mellom de trykksterke varierer, men det er jevnt over fem trykksterke stavelser i hver linje. Jeg viser med det første linjeparet:

att skjuta en fiende och rulla en cigarrett
att flamma till och släckas som en fyr i storm

Denne måten å skrive sonetter på er prøvd også i tradisjonell sonettdiktning. Det kan være en stram tvangstrøye å holde seg slavisk til vekslingen mellom trykklett og trykktung, og man fant at rytmen ble opprettholdt selv om man skjøt inn noen trykklette stavelser ekstra mellom de trykktunge.  Det viktige var at de trykktunge kom på riktig sted. Hos Lindegren blir dette strukket her og der, og han har linjer som gjør at det stokker seg for tungen som skal lese. I de to siste linjene i denne sonetten går det ikke an å få inn noen ordentlig takt, slik jeg vil lese er det to tilfeller av bitrykk i linje 13 (markert med fetkursiv), og i siste linje går det i oppløsning med för at hämnas mänsligheten. Der må man sette opp farten i lesningen, for å få med seg alt.

att slå sig igenom och nå fram till en utsikt
där blixtar jagar för att hämnas mänskligheten

Det er også andre steder i rytmen og takten går i stå. Mest markant er det i linjeparet 7-8, der det rett og slett blir for mange stavelser, og ordet samförstand ber om trykk det egentlig ikke er plass til. Jeg kan godt merke av trykk og bitrykk i linjene, men det gir egentlig ikke noen mening, for trykket kan godt også legges andre steder. Det er sonetter som er sprengt, dette, de bryter ut av formen, og gir plass til flere ord og stavelser, når forfatteren føler for det.

att som den gråa stenen passas in i hatets mur
och ändå känna stenars samförstånd som ljungens glädje

Det er to ting det går an å si om dette. Det ene er at forfatteren bryter ut av reglene for å si noe tilsynelatende uviktig, vanskelig, og nesten meningsløst. Det er ikke uten grunn tradisjonalistene føler nå er det lov å gjøre hva som helst, alle kjente regler blir brutt, og så for dette? Men modernistene stiller seg suverene overfor tradisjonen. De kan bruke den som det passer dem, og erklærer seg frie til å forkaste nøyaktig hva de vil. Tradisjonalistene er med dette truet, det er verden som de kjenner den og behersker den som blir satt til side, mens modernistene egentlig ikke engang nedlater seg til diskusjonen. Deres argumentasjon er at verden har beveget seg, en ny tid er kommet, og det trengs nye former og virkemidler for å beskrive den.

Den andre tingen å si er at sonettformen ikke er så sønderrevet som Lindegren selv hevder, og at det i alle fall ikke er tilfeldig sånn han setter den opp. I den tradisjonelle, italienske sonetten er linjeinndelingen 8 + 6 (= 14), med en volta. I den italienske sonetten markeres inndelingen med rimene (ABBA BAAB CDC DCD), med oppsettet av linjene (ofte 4 + 4 + 3 + 3) og med meningsinnholdet. Lindegren har ingen rim, men akkurat i strofe 8 og 14 har han et annet startord enn att. Videre er det i akkurat disse to rytmen og takten går aller mest i stå. Når vi senere skal se på meningsinnholdet, ser vi at også dette er oppfylt, med det man kan kalle negativ mening i de 8 første, så en volta (vending), og så positivitet i de 6 siste. Det er altså en modernist som til fulle behersker tradisjonen, dette her, men som velger å bryte ut av den for å få sagt ting på en annerledes og ny måte.

Erik Lindegren har selv lest inn disse sonettene på bånd. Det hadde vært interessant å høre, selv om jeg mistenker ham for å ville ta litt lett på rytmen og takten, og at han i opplesningen ville være villig til å eksperimentere med hvor trykket skal legges. Med andre ord, han ville ikke lese sonettene opp likt hver gang. Selv når sonetten er skrevet, er ikke formen stivnet. De gamle reglene gjelder ikke lenger. Alt er i bevegelse. Formen er ikke så viktig som den var. Den er valgt nesten for å vise at nå i den moderne tid er ingenting hellig. Sonettformen er sønderrevet, som Lindegren selv formulerer det. Nå er det over til innholdet.

Kommentar til språket

Den svenske litteraturbanken har en fantastisk presentasjon av Erik Lindegren og hans forfatterskap. Der er også samlingen Mannen utan väg utførlig behandlet. De har telt forekomsten av forskjellige substantiv i samlingen, og funnet de substantivene som forekommer 9 ganger eller mer: öga, död, hand, hjärta, ljus, spegel, sten, dröm, jord, minne, sol, liv, vatten, blod, sanning, tro. Det er relevant for denne sonetten også, for her har vi substantivet sten brukt to ganger. Først er det brukt i direkte betydning, som den konkrete gjenstanden plassert inn i en mur. Deretter er den brukt i overført betydning, der det er de fysiske egenskapene til stenen som er tatt i bruk for å uttrykke et uvanlig bilde. Svært mange av modernistene bruker stenen på denne måten, den mest grå og livløse gjenstanden som finnes.

Når det gjelder selve ordene, og hva de betyr, så er som vanlig svensk veldig tett på norsk, det er bare skriftbildet som er litt annerledes. Bokstaven ä er e, uttalt mer likt ‘æ’. ö er ø, og det er noen rettskrivingsreformer vi har hatt i Norge, som de ikke har hatt i Sverige.

Så gjenfortalt i vanlig norsk sier diktet: å skjute en fiende og rulle en sigarett, å flamme til og slokkes som en fyr (ild, for eksempel flammen fra fyrstikken) i storm, å sitte som en flue i interessenters nett, å tro seg fødd med utur, selv om man bare er født, å være en funksjon av alt som ikke fungerer, å være noe annet, eller ikke være i det hele tatt, å som den grå stein passes (bli passet, bli fått til å passe) inn i hatets mur, og enda kjenne steiners samforstand som roens glede.

Deretter er det i linjene 9 til 14: å kjenne seg forsømt i det rykende regnet, å nyte av spenningen ved det glødende bålet, å tvile på at dette må være siste gangen, å bejae alt bare det ikke repeteres, å slå seg gjennom og nå frem til en utsikt, der lyn (i flertall) jager for å hevne menneskeligheten.

Merk at det til slutt er menneskeligheten (mänskligheten) som skal hevnes, ikke «menneskeheten». Det er altså ikke urett begått mot menneskeheten lynene skal hevne, men noe som har med menneskets natur å gjøre. Så er det tolkning hva dette betyr, jeg heller mot at det er begått forbrytelser mot menneskenaturen eller til og med at den er tapt. Man kan lete i diktet eller i verden hva forbrytelsen kan være, og siden diktet er skrevet i 1942, så kan det jo ha med verdenssituasjonen og også diktets første linje å gjøre. Og med det er jeg etter en kort gloseliste over i kommentarene til diktet.

Gloseliste

Glosene er ikke kvalitetssikret, ikke sjekket av andre enn jeg selv, men de skal være riktige. Der jeg har vært i tvil, har jeg søkt opp i ordbøker på nettet.

släckas slokkes
otur utur, uflaks
samförstånd «samforstand», samme ord på svensk som på norsk, og like uvanlig der som her.
ljungens -> ljung ro
försummat forsømmet, viet for liten oppmerksomhet
pyrande glødende
bejaka «baja-e», være bejaende, ville svare ja på spørsmål, være positiv
upprepas repeteres (opp)
blixtar -> blixt lyn

Kommentar til diktet

Jeg har frem til nå ikke lagt noe vekt på det, og behandlet diktet mer som del av en litterær debatt (mellom tradisjonalistene og modernistene) enn den del av samfunnsdebatten. Men diktsamlingen ble utgitt i 1942, den ble skrevet i 1941. Sverige var ikke i krig, men også svenskene fikk godt med seg hva som skjedde ute i verden. Dette alvoret ligger over flere av diktene i samlingen, selv om dette ikke kvalifiserer til å være krigsdikt eller til å skildre en verden i krig. Det er det allmennmenneskelige disse diktene angår, vil jeg si, men i å skrive om dette er Lindegren påvirket av den dystre verden han lever i. Og i dette diktet er det linjer som har direkte med vold og drap å gjøre.

Det starter i linje 1, med den liksomlette setningen: att skjuta en fiende och rulla en cigarrett. Det er en sammensetning av noe som skulle være veldig forferdelig og uvanlig, og noe som særlig på den tiden var noe veldig hverdagslig og vanlig. Det å skyte en fiende er å myrde et menneske, det skulle være sjokkerende og skjellsettende, om man ikke reagerer mer enn at man bare tenner seg en sigarett etterpå, vitner om en verden som har mistet sin moral. Det skildrer også det hverdagslige krigen har blitt for soldatene, det var virkelig for mange å ta seg en røyk med gutta, etter at dagens drap og myrderiet var forbi.

Diktet følger imidlertid ikke opp denne starten. Ingen av de neste linjene ser ut til å ha noe direkte med krigen å gjøre. Det er også vanlig for disse diktene, at linjene virker litt som løsrevne påstander, og ikke henger sammen som man forventer det i tradisjonen. Manuskriptene til Lindegren viser også at han flyttet om på linjene også, i utarbeidelsene av sonettene, sånn at det ikke var noe selvsagt hvor i en sonett en linje eller et linjepar hørte hjemme. Derimot er det i utkastene liten variasjon og utskiftning av ordene i en linje.

Et virkemiddel Lindegren bruker flittig er å komme med en påstand, som får seg et uvanlig brudd i fortsettelsen. Eksempelet med å skyte en fiende og rulle en sigarett passer også inn i dette, som gjør linjen att tro sig född med otur fast man bara är född. Man tror man er født spesielt uheldig, men man er bare født. Alle mennesker føler seg sånn uheldige, eller er det. Siden teksten beveger seg så fort fra den ene meningen til den neste, er det ikke så lett å diskutere med den, og det ser heller ikke ut til å skulle være meningen. Det er påstander, dette, og de gir seg ikke ut for å være noe annet. Hjernen er programmert til å søke mening, men disse linjene gjør det ikke lett for den.

Virkemiddelet med å gi en livløs gjenstand levende egenskaper bruker Lindegren ofte. I midtstrofen er det egentlig litt komplisert gjort, med at mennesket først blir sammenlignet med en grå sten, og så blir denne stenen plassert inn i hatets mur. Det er stenen som blir plassert der, men mennesket som er denne stenen, så det skal leses som at egenskapene til stenen passer for oss mennesker i det den blir satt i muren. Stenen er viljeløs, den grå stenen anonym, men hatets mur er likevel virkningsfull og stengende og ubrytelig. Og den består av enkeltstener, enkeltmennesker. I neste linje blir det lagt til at selv om man befinner seg der, i hatets mur, så kjenner man forståelse (samförstånd ) og roens glede.

Jeg vil tolke alle de 8 første linjene lignende dette. Det passer å lese det opp mot verdenssituasjonen og andre verdenskrig, der det er enkeltmennesker som er brikker i et spill, uten å kunne gjøre så mye med det, men også sånn at uten disse brikkene ville ikke spillet blitt spilt. Krigen trenger soldatene, og vanlige mennesker blir tvunget til å stille opp. Slik flammer de til, og slokkes (linje 2), de gjør en bragd, og dør, slik er de veldig en flue i nettet til interessentene. Krigen tjener interessene til en veldig liten gruppe mennesker på toppen, og vanlige folk er bare som fluer i disse interessene, uten evne til å komme seg ut av nettet og uten verdi. Sånn føler man seg fødd i uflaks (linje 4), men det er bare et resultat av at man er født, at man finnes. Alle blir sendt i krigen. Det er ikke noe unntak her. Sånn er man også en funksjon av alt som ikke fungerer (line 5). Linjene leses veldig godt opp mot krigen, men bortsett fra den første og kanskje andre linjen er ikke krigen nødvendig for å gi diktet mening. Også i vår tid og våre samfunn, uten denn krigen, er enkeltmennesker flest en brikke i større interessers spill, og det har ikke noe å gjøre med at man har spesiell uflaks. Det holder at man er her, og eksisterer. Dog skal man kanskje vokte seg for å lese altfor mye samfunnskritikk inn i diktet, og generelt være litt forsiktig med å tolke noe her for bokstavlig eller konkret.

I siste halvdel, siste 6 linjer, er stemningen en annen, som jeg tidligere har skrevet. Det har skjedd en vending, en volta. Paradoksale sammensetninger som «rykende regn» er vanlige i modernismen, og hos Lindeberg, det er ment å ha en sjokkerende virkning og kanskje også røske hjernen ut av de vante tenkemønstere. Diktet vil utfordre hva det rykende regnet (Line 5) og glødende bålet (linje 6) skal bety, og det er denne utfordringen som irriterte tradisjonalistene så voldsomt. De mener at det betyr ingenting, og at betydningen man eventuelt legger inn i det bare er en gjettelek, som når man oversetter folk som taler i tunger.

Jeg vil være forsiktig med det rykende regnet, og at alt skal være forsømt der, men det er ikke så vanskelig for meg å finne mening i overført betydning av å nyte spenningen ved det glødende bålet. Det kan for eksempel være et bilde på å være i live, eller det kan være konkret med det å være rundt et bål, og nyte spenningen der. Hva som videre står, gjør at jeg jakter etter positive meninger også i disse linjene. Å tvile på at det her må være siste gang (linje 11), er å lure på om det finnes et liv etter døden, og det blir fulgt av et krasj i linjen etter. Her skal man bejae alt, så lenge det ikke repteres. I så fall skal man ikke bejae livet, om det repeteres, som man i linjen over var i tvil om. Igjen er det modernismens trang til å bryne hjernen mot brutte forventninger, sjokkerende sammensetninger og paradokser, aldri la den få ro til å gå på autopilot.

Gjentakelsene med att ender i at man lykkes med noe i linje 13. Siden det i min lesning gjelder enkeltmennesket i alle linjene, må det gjelde også her. Og da slår man seg altså gjennom til en utsikt, der man ser en livløs gjenstand (lyn – blixt) ta hevn over menneskeligheten (mänskligheten). Livløse gjenstander tar ikke hevn, selvsagt, de har ingen vilje, men det går an å bruke det som et bilde på at rettferdigheten skjer fyllest på en måte. Lynets egenskaper er kraft og fart, ingenting er raskere enn lynet, så når lynet jager, går det fort. Denne utsikten er det enkeltmennesket blir stilt overfor, etter å ha brutt seg gjennom noe. Hva det betyr, er åpent for tolkninger og diskusjon, om det er dikteren som når frem til innsikt som gir denne utsikten, om det er uttrykk for et intenst ønske om å hevne dette drapet eller denne forbrytelsen mot menneskeheten, det er det opp til leseren å avgjøre.

De radikale modernistiske diktene er vanskelige uten veiledning, og virket uforståelige da de kom. Men denne måten å skrive dikt på har vært bortimot enerådende siden retningen for alvor slo i gjennom. Det sagt, så er det en grov feilslutning å kalle alle dikt skrevet etter andre verdenskrig modernistiske. Det er imidlertid riktig at de tradisjonelle former og virkemidler ble stadig mindre brukt, og det de siste godt femti år er helst for moro og i sangtekster dikt blir skrevet i bunden form med rim og fast rytme. I samme periode har det skjedd en tilvending. De radikale diktene og virkemidlene virker kanskje ikke så fremmede og sjokkerende som de en gang gjorde. Folk flest leser ikke dikt, men synes vel ikke det er noe vanskeligere å lese dikt fra 1940-tallet enn fra 1840-tallet, eller fra hvilken som helst periode.

Jeg både leser og skriver dikt, og forsøker å ta meg tiden til å sette meg inn i og forstå dikt skrevet i veldig mange forskjellige perioder. Så er det å forsøke å overbringe det videre, her på bloggen, hva som er meningen med diktet og hvordan det er forsøkt gjort. Tradisjonalistene tapte tungetaledebatten. De avviste det nye uten å sette seg inn i det. For Lindegren må det ha vært en stor seier, at han først måtte finansiere utgivelsen av diktene sine selv, og at svært, svært få brydde seg. Men i løpet av et tiår og to blusset debatten opp, først i Sverige, så i Norge. Historiens dom er at Lindegren hadde rett, og denne lille diktsamlingen er i dag ennå lest og høyt skattet. Det er denne bloggposten også et eksempel på. Til tungetale å være, har disse sonettene mye interessant innhold.

I rörelse, av Karin Maria Boye

Denne sommeren skal jeg poste to dikt av svenske poeter. Først ut er Karin Boye. Fra før har jeg postet Ja visst gör det ont, fra samlingen For trädets skuld (1935). Det er diktet med de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, om det å sprette ut i livet, både for knoppene om våren og jentene i livets vår. Ordene har gått inn i dagligtalen, også på norsk. I dagens dikt finnes det også noen bevingende ord: Den bästa dagen är en dag av törst. Her skal vi se nærmere på diktet disse ordene er satt inn i, og hva det betyr.

Ingen dikt på bloggen er i nærheten av å være så populære som de norske kvinnelige poetene Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Gunvor Hofmo. Like over språkgrensen finnes det to til, som burde vært flittig lest, om det er kvalitetene ved de tre som er poenget. Edith Södergran er pioneren, alle har de latt seg inspirere av henne. Særlig er det lett å se hvor Hofmo har ideene og inspirasjonen sin fra. Men Edith Södergran står litt i en særstilling, livet hennes kan ikke sammenlignes med så mange, og måten hun dyrker en triumferende ensomhet og selvstendighet har kanskje ikke så enormt stor appell for alle. Da er det mer folkelighet over Karin Maria Boye, hun har nå etter hvert alle forutsetninger for å være en populær dikter, selv om hun ikke hadde det lett i sin samtid.

Karin Boye ble født i 1900 i Göteborg, men flyttet 9 år gammel til Stockholm. Faren var sivilingeniør, godt bemidlet, og moren kom også fra en velstående familie. Men moren var alkoholisert, så den borgerlige idyllen i det boyeske hjem hadde sine skyggesider. Lille Karin Boye skrev tidlig dagbøker, og der ser vi religiøs undring og tidlig søken etter sin seksuelle legning. Hun var poet i ung alder, kan man si, og hun endte sitt liv tragisk med selvmord i 1941. Da hadde hun ti-tolv veldig vanskelige år bak seg, med et håpløst ekteskap, med Leif Björk, fulgt av samlivsbrudd, tunge depresjoner, og nytt samliv med tyske Margot Hanel. Forholdet til Hanel kostet mer enn det gav, Hanel var sterkt sjalu, kronisk syk, og hennes sykdom krevde mye behandling det var opp til Karin Boye å gi. I disse vanskelige årene, er det det meste av hennes viktigste litterære produksjon foregår.

Diktet jeg skal poste er imidlertid skrevet og offentliggjort noen år tidligere. Fra 1926 var Boye medarbeider i et litterært tidsskrift, Clarté, der dette diktet ble offentliggjort og i følge Johan Sverjedal ”inte utan rätt har kallats Clartés kampsång” (Svedjedal 2011 – jeg har sitatet fra den svenske litteraturbanken). Når man leser diktet I rörelse, ser man at det kan være kampsang for litt av hvert. Det er en eventyrlyst og virketrang der, som passer til å overvinne motstand og få noe ut av livet og av dagene. Clarté var tidsskriftet til den sosialistiske organisasjonen Svenska Clartéforbundet, opprettet etter fransk mønster, og med motto: Forsvara, förklara, forändra. På 1920-tallet var den sosialistiske bevegelse nettopp i rörelse, den ønsket samfunnsendring, til et mer rettferdig samfunn med jevnere fordeling av godene, og det var mer enn i dag en kamp om å få disse endringene gjennom, gjerne med makt og alle nødvendige midler.

Samlingen diktet ble utgitt i, Härdarna (1927), er imidlertid ikke noen politisk diktsamling. Disse diktene handler om livet, om det å være menneske, og sånn synes jeg diktet I Rörelse også godt leses.

I RÖRELSE

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.

Fra diktsamlingen Häderna, 1927

Kommentar til språk og innhold

Svensk er veldig nær norsk, og det er stort sett bare skriftbildet som ser litt annerledes ut. De bruker ä for norsk e med uttale ‘æ’, ö for ø. Så er det i flere ord der de har å, mens vi har a (nattlång – nattlang, gång – gang, sång – sang).

Først sier diktet at den mette dagen ikke er bra, den beste dagen er en dag av tørst. Det er ikke når man er fornøyd og føler man har oppnådd det man vil at livet er på sitt største, det er når man tørster etter å klare ting.

Så er det at det nok finnes mål og meningen i ferden vår, men det er veien som (mest) er verdt anstrengelsene. Det vil si at det ikke er så viktig at man får til det man prøver på, det er veien mens man prøver å komme dit som er viktig. En omskriving av dette er det kjente: veien er målet.

Strofe 3 sier at det beste målet er en rast (hvil) som varer hele natten lang. I denne rasten skal ilden tennes, og brødet brytes i hast. Det er ikke reisens ende som er målet, men heller rasten man har underveis. Jeg leser det litt som gleden over å være på vei mot noe, men man skal alltid være litt forsiktig med å tolke i vei og legger mer inn i diktet enn det som står der. Kanskje kan man tillegge vekt at brødet brytes i hast, at den type hast er den som gjelder. Ikke den som er hastverk etter suksess og seire. Men det at brødet brytes i hast, er selvfølgelig også et tegn på at man er sulten, og vil ha mat.

Deretter er det at stedet man sover en eneste gang (blott en gång – bare en gang), blir søvnen trygg og drømmen full av sang. Det handler om å være i bevegelse, ikke ville sove trygt på samme sted, hver natt.

Avslutningen sier bryt opp, bryt opp! Den nye dagen gryr. Uendelig er vårt store eventyr. Her tenker jeg det er oppbruddet med rasten og søvnen, oppvåkningen til den nye dagen, der uendelig med muligheter skjuler seg. Det er bare å ta fatt, underforstått med vissheten om at man ikke trenger å få dekket over alt, det er lysten og nysgjerrigheten etter å få gjøre det som er saken.

Gloseliste

mödan anstrengelsen
ställen stedet
sömnen søvnen
oändligt uendelig

Kommentar til diktet

Diktet heter Rörelse, noe som betyr bevegelse. Det er veldig kort, veldig konsentrert, med 10 linjer til sammen. I alle linjene gjelder det om å være i bevegelse, på vei, ikke stoppe opp og slå seg til ro med det man har. Det er mer viljen til bevegelse, og forandring, det handler om, enn selve bevegelsen. Det handler om ikke å søke ro og trygghet, men heller forsøke å erkjenne at den egentlige roen og tryggheten ligger i stadig å være på vei. Det er i overført betydning en reise, der målet for reisen ikke er poenget, men alt handler om å være på vei mot dette målet.

Diktet er delt opp i 5 par med to linjer som rimer. De er nesten for korte til å kalles strofer, og ser nesten mer ut som 5 aforismer. Særlig gjelder dette de to første linjeparene, der det er livsvisdom som uttrykkes i fyndige setninger – nettopp aforismer. De to er variasjoner over samme tema, at man ikke skal være så opptatt av å oppnå noe, og i alle fall ikke telle, veie og måle hva et menneske har oppnådd, det er ikke det man skulle trakte etter, sier diktet. Begge disse to første linjeparene fungerer helt godt som løsrevne sitat, og linjen Den bästa dagen är en dag av törst, trenger ikke en gang linjen den hører sammen med. Den er eksempel på en linje som nesten er mer kjent enn diktet den hører til i.

Etter de fyndige påstandene i starten, går diktet over til å være litt mer av et helhetlig dikt, litt mindre en liten aforismesamling. Fremdeles, i strofe 3, er det en påstand som settes frem, om at rasten er det beste målet, men så går det over i å beskrive hvordan denne rasten skal være. Det er ikke så aforismeaktig, en aforisme trenger aldri noen forklaring. Strofe 4 henger også godt sammen med nummer 3, på en annen måte enn de to første henger sammen. De to første er litt variasjoner over samme tema, mens nummer 3 og 4 begge handler om rasten. Først er det å spise der, og tenne bål, så er det å overnatte på et sted man bare er en gang.

Om avslutningen skriver den svenske litteraturbanken at det klingar delvis okarakteristiskt hurtigt och äventyrsromantiskt. Det er riktig, men det er vel også den slags som gjør at Boye har den brede, folkelige appellen som hun har? I et fyndig dikt som dette, er det kanskje også en naturlig konklusjon. Du skal være sulten, ikke mett, ønske reisen, ikke målet for den, og du skal aldri slå deg til ro med bare å være på et og samme sted. Du skal være i bevegelse, og i rørelse. Og du skal være urolig, nettopp når du ikke er det. Da er det bare å oppfordre til å bryte opp, slippe det som holder deg fast i det vante, og ha tro på eventyret som venter når man tør og tar sjansen.

Dagen gryr med alle muligheter, uendelig er det eventyret som står foran oss. Det er bare å begi seg ut i det!

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.

 

 

Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!
Se i vår tillbedjans brunn den vill bliva
djupare.
Sju dagar och sju nätter
fira vi upp vatten
ur vår brunn för dig.
Sju månader och tre år
samma ställe
be vi om din nåd:
giv oss inlåt till den tysta kammare, där du
tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.

 

Jag, av Edith Södergran

Jeg henter frem denne og de andre postene om Edith Södergran (1892 – 1923) etter å ha lest gjennom verkene hennes skikkelig, og jobbet litt med dem. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er blitt begeistret for henne, både diktningen og personen. I diktene ser man en rikdom av tema og motiv man skal lete lenge etter i Norden. Her er en billedrikdom hun er nokså alene om. Stiltonen og stemningene varierer, fra det vare og forsiktige til det intense og suggererende. Ambisjonsnivået er uten grenser. Hun viker ikke unna for noen spørsmål, går rett i strupen på de vanskeligste spørsmålene livet har å by på, og insisterer på å komme seirende ut.

Den veldige begeistringen for kunsten og livsmulighetene i en ny verden står i ganske påfallende kontrast til det livet Södergran selv lever. Det har mange vanskeligheter ved seg. Hun er dødsdømt allerede i 1909, 16-17 år gammel, da hun får påvist tuberkolose, samme sykdom som faren nettopp døde av. I årene som følger får hun behandling for den, på sanatorier rundt om i Europa, særlig i Svetis, Davos, men også hjemme i Raivola. Deler av behandlingen er veldig smertefull, med en nål som ukentlig må stikkes inn i lungene hennes for for å fylle dem opp med et stoff, etter at de kunstig ble kollapset for liksom å kunne bygge dem opp igjen. Hun orket ikke denne behandlingen, og tok avgjørelsen heller å leve det livet hun har fått, la sykdommen gå sin gang. Fra 1914 er det som kjent verdenskrig. Södergran er Finlandsvensk, men Finland er en del av storfyrstedømmet Russland.

Ingen av diktsamlingene hennes får noen særlig god mottakelse i hennes levetid. Det er imidlertid noen som gir dem skikkelig oppmerksomhet, blant annet Hagar Olsson, venneskapet med henne blir viktig. Der får Södergran en støtte som hjelper henne. Hun får aldri noen mann, aldri noen barn, aldri noen kjærlighet som jeg kjenner til. Av det lille jeg har fått med meg av forskningen, er forholdet til menn omdiskutert. Södergran var enebarn, faren var fjern og døde tidlig, moren og faren var i ferd med å ta ut seperasjon da det skjedde, og Södergran hadde et veldig tett forhold til moren. Senere i livet kommer en Elmer Diktonius og besøker henne, på oppfordring fra Hagar Olsson, men da er Södergran allerede ganske døden nær.

På den tiden hadde også familien Södergran mistet formuen sin og det meste av eiendelene sine i den russiske revolusjonen, og borgerkrigen som fulgte. Det er enormt harde slag hun må igjennom i livet. Men det biter omtrent ikke på henne i diktningen. Det er ei dame med en kraft man ikke finner maken til verken blant menn eller kvinner, en insistering på triumf og mening man vanskelig kan la være å la seg rive med litt av. Det er som om hverdagen ikke spiller noen rolle for henne, hun har satt seg høyere oppgaver, som et slags overmenneske hos Nietzsche. I et liv som mangler mening og der hverdagen bare byr på vanskeligheter, skal kunstneren gjennom kunsten skape mening og vise vei over hverdagens banaliteter. Man kan nesten driste seg til å skrive: mane frem bildet av en bedre verden.

Hun viker ikke tilbake for noen utfordringer, Edith Södergran, ingen ambisjoner er for store. Det er fire fem dikt av henne jeg får behandlet denne måneden, på Helt grei litteratur er det mange flere (der er alle fem diktsamlingene hennes behandlet, Dikter (1916), Septemberlyran (1918), Rosenaltaret (1919), Framtidens skugga (1920) og Landet som icke er (1925 – posthumt).

Jeg tar også med den første innledningen jeg hadde til denne posten, før jeg egentlig var kommet i gang:

Etter sommerferien vil det nok ta litt tid før bloggen er helt oppe og går igjen, men jeg skal se om jeg ikke får begynt å poste noen utkast, i det minste. Dette er et dikt av den svenske poeten Edith Södergran. Om henne og diktningen hennes har jeg skrevet tidligere, i forbindelse med diktet Avsked, et dikt hentet fra samme samling dagens dikt er en del av. Det er et dikt som handler om et av de mest grunnleggende lyriske tema av dem alle, særlig i den nye tid vi kaller modernismen, om hva det vil si å være jeg, hvem jeg er i en kaotisk og uforståelig verden. Som så mange andre av Södergrans dikt lyser det Gunvor Hofmo av dette diktet, setningene

Var jag en sten, den man kastat hit på bottnen?
Var jag en frukt, som var för tung för sin gren?

ligner på Hofmos berømte

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,

fra Fra en annen virkelighet. Det å sammenligne en selv med en stein var noe man ikke gjorde før modernistene. Til å begynne med var det dristig, nå er det blitt vanlig. Hos en dikter som Tor Ulven er det et av hans sentrale motiv, om enn han gjør det på en annen måte enn det blir gjort hos Hofmo og Södergran. Nå skriver jeg meg bort fra diktet jeg skal presentere, og som jeg ikke har tid til å skrive mer om, enn hva jeg alt har gjort.

Jag

Jag är främmande i detta land,
som ligger djupt under det tryckande havet,
solen blickar in med ringlande strålar
och luften flyter mellan mina händer.
Man sade mig att jag är född i fångenskap –
här är intet ansikte som vore mig bekant.
Var jag en sten, den man kastat hit på bottnen?
Var jag en frukt, som var för tung för sin gren?
Här ligger jag på lur vid det susande trädets fot,
hur skall jag komma upp för de hala stammarna?
Däruppe mötas de raglande kronorna,
där vill jag sitta och speja ut
efter röken ur mitt hemlands skorstenar…

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg kunne kanskje skrevet dette i innledningen eller i forklaringen til selve diktet også, men jeg velger å gjøre det her, i ordforklaringen. Når Södergran skriver hun er främmande i dette land, så ligger det i det også en mulighet for en veldig konkret mening. Södergran er finlandsksvensk, fra Raivola, men tilbrakte store deler av barndommen i St. Petersburg, og 3 år av ungdommen og tidlig voksen alder på reise i Europa for behandling av tuberkolosen hun led av. Hun må ha hatt en velutviklet følelse av å være fremmed, fremmed var hun overalt. Hun skrev på svensk, men var aldri hjemme i Sverige, eller blant svenske forfattere. De så på henne som svært provensiell. Og som en oppkomling, med den veldig spesielle, modernistiske stilen, og den påfallende selvsikre tonen.

Født i fangenskap gir også mening for landet Finland, fanget i Storfyrstedømmet Russland, uten at Södergran kan sies å ha vært plaget av det. Generelt var hun veldig lite opptatt av politikk. Hun dempet til og med skrivingen sin, da hun oppdaget den kunne bli brukt politisk.

Här ligger jag på lur vid det susande trädets fot, «her ligger jeg på lur ved det susende treets fot», til den vil jeg si at Södergran i svært mange av diktene sine gjennom hele karrieren bruker tre og trær som bilder på noe. Det er ikke så rart, der hun bor i Raivola, i Finland, skogenes land. Så det er bilde på at stammene er glatte, slik at det er vanskelig å komme seg opp til de bevegelige (tre)kronene. Likevel er det der hun skal sitte og speide etter røyken fra hjemlandets skorsteiner. Det er ikke definert hva hjemlandet er, for Södergran kan det like gjerne være St. Petersburg, fødebyen, og der hun gjennomførte sin skolegang. Det kan også være et generelt bilde på noe, å speide over til et hjemland et annet sted.

Så alt i alt er det noen motsetningsfulle bilder som møter hverandre i diktet. Jeg er fremmed, i et land dypt under det trykkende havet. Så kommer solen, og gir luft, luft mellom «mine hender». Så er det noen linjer om fangenskapet, ingen kjente ansikter, og spørsmål om man var en stein eller en frukt for tung for sin grein, to motsetningsfulle bilder. Det første henger sammen med landet dypt under havet, der en stein vil synke ned, det andre passer bedre i tremotivene som følger. Stein er livløs, frukt er livgivende, der nok også et poeng. Uansett blir disse to spørsmålene bare forlatt, nå ligger hun ved de glatte stammene, og tenker altså hvordan hun skal sitte i trekronene, og speide over til sitt hjemland.

Ganske spesielt. Kanskje ikke så rart disse diktene fremprovoserte uforklariglihetsdebatten, svenskenes versjon av vår egen tungetaledebatt. Det er ikke nødvendig å forstå disse diktene til punkt og prikke, så lenge bildene gir mening og man får noe å hente ut av diktene. Jeg har også som leser en motvilje mot dikt jeg oppfatter som utilgjengelige. Diktene til Södergran er veldig langt fra å være det. De er ganske inspirerende, som jeg forhåpentligvis vil klare å få vist.

Gloser

Glosene er slått opp i svenska akademiens ordbok. Noen har flere betydninger, jeg har satt inn den jeg tror skal være den riktige her.

blickar blinke
ringlande (strålar) «stråler i ring» -> ringla legge seg i ring, gjøre ringer
Man sade mig man sa meg
trädet treet
hala glatt
raglande vaklende -> ragla 1. vakle, være nær å miste balansen 2. vinglende
speja speide

Kommentar til diktet

Diktet heter Jag. Diktet kan altså leses hvordan det er å være meg, for denne dikteren. Hun skriver hun er fremmed i dette land, der landet kan være hva som helst, et konkret land, eller bilde på et eller annet. Det kan være hun er fremmed i verden, eller fremmed i eget liv. Det kan være et premiss om at ingen forstår henne, eller hun forstår ingen, uten at det ennå er knyttet noen negativ følelse til det. Negative følelser ligger ikke for Södergran, hun skriver sjelden om dem. Det trykkende havet kan vanskelig være et konkret hav, det må være et bilde på noe. Å være fremmed i et land under et trykkende hav, er neppe noe særlig. Det er premisset i diktet. Resten handler om å bryte ut. Det begynner med solen, som blinker inn, og hun får luft mellom hendene. Dypt under havet er ikke det så verst.

Så er det dette at man sier henne hun er født i fangenskap, og hun sier selv her er ikke noe ansikt som er meg bekjent. Hun sammenligner seg med en stein, kastet ned der på bunnen, livløs og tung, så med en frukt, livgivende, men for tung for treet som holder den. Bildet er rikt, hun kan være frukten, Finland eller samfunnet greina, hun er for tung for den, og ramler ned, men frukten er likevel livgivende. Spørsmålet om hun er en død sten eller en livgivende frukt blir hengende åpent, typisk Södergran, alltid over i noe nytt å skrive om, inntrykkene og bildene blir ikke fordøyd hos henne.

I neste linje ligger hun som et menneske, vil jeg si, der med de glatte stammene av trærne. Hun drømmer om å sitte i de vaiende kronene, sitte i toppen, men de glatte stammene er altså en hindring. Men i avslutningen sitter hun der allikevel, vil jeg si, bare ved å tenke det, så når hun opp: där vill jag sitta och speja ut/ efter röken ur mitt hemlands skorstenar… «Der vil jeg sitte».

Så diktet ender med at hun i en tenkt, hypotetisk fremtid sitter i tretoppene og speider etter røyken som kommer ut av hjemlandets piper. Også det er billedrikt, hun i de levende trærne, fri og frisk, mens røyken kan være avfallsstoffene, sladderen, eller hva som helst. I hvert fall er det hun som er endt opp i det gode, hun som ikke er fanget lenger, og heller ikke kan kalles fremmed, hun bryter ut og opp, og godtar ikke premissene som blir gitt henne. Det er insisterende og suverent, som alltid hos Södergran, særdeles billedrikt og livsbejande, hun er rett og slett noe helt for seg selv. Når hun skriver et dikt som heter jeg, så kan det ende opp med å bli noe slikt som dette. Det er fjernt fra alle famlende forsøk norske poeter har gjort på å definere seg selv, skrive om det å være jeg, og alltid ende opp med å ha vansker med å orientere seg. Södergran klatrer opp i trærne, for å se ting fra høyden.

Ene, av Sigbjørn Obstfelder

Et langt og komplisert dikt denne dagen, men et dikt med en passasje som var den skrevet spesielt for meg. Det er setningen om at «mitt liv er ord – og det er skade». Jeg brukte mange år før jeg ble gift, og forsøkte å skrive ned mine følelser i stedet for å leve dem. Også mitt liv var ord, også jeg følte skaden det var. Diktet til Obstfelder var for komplisert at jeg fikk så veldig mye mer ut av det den gangen, det var denne passasjen, om at mitt liv er ord, og at det er skade. Det er ord jeg selv har brukt, tenkt på, levd etter, skrevet, skrevet, skrevet. Jeg poster diktet først nå, og så håper jeg at jeg får tid til å få skrevet mer om det med det første.

Jeg ser WordPress av og til svikter meg i formatteringen av diktet. Korrekt gjengitt er diktet her hos bokselskapet.no, hvor jeg også har hentet utgaven fra.

Ene

Jeg havde ild nok, da jeg var ung, 
— ild nok, —

et blaatoppet luehav, 
ideer, ideer, 
gjæring og fødsel, 
brusen og smelten!

Da jeg var ung!

— Noget, som tabtes, 
noget, som ei fandtes, 
haab, som brast, 
ild, som sluktes . . .

Der arbeider sig frem her inat 
hos en forpint mand, 
i en jaget sjæl, 
ord.

Ord . . .

Mit liv er ord. 
(Og det er skade.) 
Visne ord. 
Stivnede hjerteslag.

Hjerteslag!

Gud! 
Du, som er jeget i livsfylden!

Gud, 
du, som skaber! 
— smerter, 
kimer, 
ord — 
du — 
hvem jeg tænker mig lig os, 
men dit ansigt klart, 
din pande lys —

du — 
hvis menneskenavn 
ensomheden 
atter og atter 
om mig hvisker, 
vifter og hvisker, 
med ukjendte stemmer nynner,

— dette forpinte menneske, 
som blot, blot, blot 
har ord — 
husker du det da?

— — — — — — — — — —

Nu brænder lyset ned i stagen, 
nu vandrer mørkets aander 
paa spidse tær 
ind i mit rum.

Lysner der linjer 
der borte i krogen?

Var det mørket, som hvisked 
om kvindelinjer, 
hvide og runde?

Hulker der hjerter 
der borte i krogen?

Er det aander, som sukker? 
om død, og om nat?

Hjerteslag . . . :

Den, 
hvem dødsdronningen 
har udkaaret, 
den, 
hvem dødsdronningen 
elsker, 
han 
er ene.

Den, 
hvem dødsdronningen, 
naar paa jord 
er nat, 
men det i himlens lydfyldte hvælving 
er dag, 
er blændende, himmelsk dag,

den, 
hvem dødsdronningen 
har da betegnet, 
dødsdronningen, dødsdronningen, 
han 
er ved jorddag ene.

Fra Digte, 1893

 

Ordforklaringer og diktets oppbygning

Det er et langt dikt, og mye å ta opp. Ild er mye brukt som uttrykk for glød og vilje og skaperkraft, med blaatoppet luehav mener han at det var blå topper på flammenes luer, eller egentlig bare at det «brant kraftig i ham», da han var yngre. Gjæring og fødsel er en annen type metafor, altså ikke metafor med ild, gjæring betyr at noe vokser, fødsel at noe skapes. Så bruser det opp, brusende følelser, brusende hav, og smelter, går over i en annen form, blir til noe annet. Det kan også være resultatet av ildens arbeid. Obstfelder bruker denne strofen til å uttrykke at det boblet i ham, det var mye som skjedde, han hadde kraft og energi.

Så gjentar han ordene «Da jeg var ung», og setter dem for seg selv, på en egen linje, som en egen strofe, så å si, før ditet skifter litt karakter. Nå er det ikke skaperkraft og ting som skjer, lenger, nå er det  «noe som ble tapt», «noe som ikke fantes (ei fandtes)», «håp som brast» og ild som ble slukket. Det er en motsetning til den første firelinjers strofen over, og en kontrast til den. Dette står også som et slags subjekt til det som senere kommer, alle disse tingene er det som arbeider seg frem her inat, i den neste strofen, hvor det er en forpint mann (forpint mand), og en «jaget sjel» (jaget sjæl) som har ordet. Vi ser også her at ordene og setningene går i oppløsning, sekvensen slutter også med et eneste ord, og det er også ordet ord.

Ordet ord blir gjentatt, i en helt linje for seg selv. Det er viktig i dette diktet. Det er også temaet i den neste firelinjers strofen, den jeg best kjenner diktet gjennom.

Grepet med å la siste ordet i en strofe bli gjentatt på en egen linje blir brukt igjen, også for ordet hjerteslag. Det er stivnede hjerteslag, noe som nok ikke her helt enkelt å se for seg, men som i hvert fall ikke har noe med livsglød og energi å gjøre. Det er mer å ha blitt stivnet i å leve, et grufullt bilde.

Så henvender dikteren seg til Gud, noe han også gjør i diktet Navnløs. Som der er det ingen kjærlig, god Gud det er snakk om, ikke den kristne guden som man kjenner ham fra Bibelen og kirketradisjonen. Dette er en ubestemmelig Gud, jeget i livsfylden, blir han kalt, noe det kan være grunnlag for å skrive avhandlinger om. Jeg tolker det slik at det er det som kan kalle alt liv jeg, en slags mystisk kraft som finnes i alt liv, kanskje noe i retning Brahman i hinduismen uten at verken jeg eller Obstfelder kjenner den særlig godt. Det er den modernistiske Guden, den man tviler på finnes, som man henvender seg til i mangel på alternativ. En annen slik modernistisk Gud finner man i Gunvor Hofmos Det er ingen hverdag mer (Gud, hvis du ennå ser).

Hos Obstfelder er det satt sammen slik at Gud er du som skaper! avsluttet med utropstegn. Men så fortsetter det i neste linje med » – smerter/ kimer, ord», hvorpå det blir naturlig å tolke at dette ikke er en Gud som skaper liv, men som skaper smerter. Eller at smertene blir den sentrale delen av livet, i hvert fall livet til subjektet som skriver diktet. Kime er «kime (eller spire) til liv», også i overført betydning, kanskje særlig det. Så er det beskrivelse av Guden, lik os, eller «røyk», altså en uklar, mystisk Gud, men med et klart ansigt (klart ansikt) og lys pande (lys panne).

Så blir det litt vanskelig i neste strofe, der dikterjeget fortsetter å henvende seg til Gud (du), men der det er uklart om ensomheden (ensomheten) er menneskenavnet som atter og atter om mig (om meg) hvisker, altså at Guds navn for mennesker er ensomhet, eller om det er slik at menneskenavnet på Gud er det som ensomheten hvisker, altså at ensomheten er personifisert og hvisker etter Gud. Antagelig er det det siste. For øvrig er det en retorisk figur, her, med hvisker, vifter og hvisker, en bestemt form for gjentakelse. Avslutningen på denne strofen, med ukjendte stemmer nynner, passer godt for perioden skrev i, enten man kaller den modernismen eller nyromantikken. Det er et syn på verdensaltet som et sammensurium av stemmer og røster, denne nynningen eller sangen fra alt, det er en idé de har, og som ble mye brukt. Her er det imidlertid litt vanskelig om dette setningsleddet henger sammen med det over, altså at det på en måte nynner menneskenavnet på Gud, eller noe annet som har med denne strofen å gjøre, eller om det er dette forpinte menneske i neste strofe som nynner det.

Jeg synes ikke det er så altfor viktig. Det sentrale er stemningen som ligger i diktet, og følelsen av at alt går i oppløsning, og det ikke er så lett å avgjøre hva som hører sammen med hva. Slik leser i alle fall jeg det.

Det forpinte menneske i neste strofe er nok dikteren selv, og blott betyr bare,  det forpinte menneske som bare har ord. Spørsmålet husker du det da? med  «du» i kursiv er litt vanskelig å forstå den konkrete meningen med. Du er Gud, men hva det er, skal ikke jeg begi meg ut i noen forklaring på.

Diktet deler seg her, cirka på midten, og det går en strek over siden for å markere skillet. Kanskje har det gått litt tid mellom første og andre del. I hvert fall begynner andre del med en ny observasjon, og andre tankemønstre. Her er det lyset som brenner ned, det gjelder lysestaken på rommet, men det kan også gjelde i overført betydning, at det er livet hans som brenner ned. I det som følger er jeget i diktet nesten over i en drømmeverden, noe som var typisk for modernismen, og for nyromantikken. Det er mørkets ånder (aander) som kommer inn på rommet, og han ser antydninger til kvinnelinjer, kvide og runde.

Stoffet er under arbeid…

 

Kommentar til diktet

Diktet er utgitt i 1893, da Obstfelder var 27 år. Det er tidlig til å begynne å se seg tilbake til da han var «ung», som han gjør i dette diktet. Han døde 7 år senere, så han var på vei mot slutten, og han skulle ikke utgi flere diktsamlinger enn denne ene som diktet er hentet fra.

Jeg skal skrive mer fyldig…

 

 

Det siste møtes sang, av Anna Andrejevna Akhmatova

I dag skal jeg presentere et dikt av poeten Marina Ivanovna Tsvetajeva omtalte som «gråtens muse» (Муза плача – musa pltatsja). Det er Anna Andrejevna Akhmatova (1889 – 1966), den kvinnelige Pusjkin. Akhmatova er tender i språket, hun får det til å se lett ut, men man gisper av stemningen og følelsene som kommer ut av de enkle observasjonene og nøkterne formuleringene. Men hun lever i en helt annen tid enn Pusjkin. Han fikk boltre seg i den russiske romantikken, der de store, sterke følelser skulle kontrolleres i ganske strenge lyriske former. Det er geni og orden, på en måte. Akhmatova er i modernismen, da verden på noen måter går ut i kaos. Det er en verden der Gud ikke lenger trenger finnes som en guddommelig garanti for orden og mening. Det er også en tid der menneskeheten for første gang opplever at fremtiden vil være vesensforskjellig fra fortiden, at teknologiutviklingen radikalt endrer måten å leve på.

Omkalfatringene i virkeligheten gir seg også utslag i omkalfatringer i kunsten. Den blir veldig ekseperimentell, det utvikler seg mange forskjellige retninger. Målet er ikke egentlig noe orden i kaoset, men å gi uttrykk for kaoset, gjennom kunsten. De strenge former i lyrikken blir forlatt. Man blir dristigere i billedbruken, det er ikke engang sikkert alt er ment å bli helt forstått, man kan jo ikke godt si man forstår verden. Det er også ganske abstrakte målsetninger de har, noen av symbolistene, der det meste av det de skriver om skal være symbol på noe annet. Akhmatova tilhørte den gruppe poeter som reagerte på symbolistenes avanserte billedbruk. De fikk navnet akmeistene, og hadde som mål at lyrikken heller skulle forsøke å nærme seg den sansbare virkeligheten, og ikke som symbolistene, fjerne seg fra den. Det er dette som gjør at Akhmatovas lyrikk ser enkel ut, sammenlignet med for eksempel Aleksander Blok og Andrej Belyj. Her snakker jeg selvsagt om å være enkel å lese, lyrikk som den til Akhmatova er veldig, veldig vanskelig å skrive. Jeg kjenner ingen andre som klarte det som henne, så tilbakeholdent, og likevel så sterkt.

Vi må også ha med litt om hennes utrolige, urolige liv. Hun var født i 1889, det vil si at hun var i 20-årene mens første verdenskrig rullet. Da kommunistene hadde overtatt makten i Russland, og borgerkrigen satte i gang, var hun 30. Hun var på vei mot 40 da Stalin kom til makten, og hun var litt over 50 da andre verdenskrig startet i Sovjetunionen. Det var urolige tider hele livet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Russland en av sine mest blomstrende, kunstneriske perioder. Sjelden har det spiret og grodd i så mange retninger, sjelden har kunstscenen der borte vært så levende. Men det ble hardt og brutalt knust da kommunistene kom til makten. Det går ikke an å si det på annen måte. Plutselig skulle kunsten tjene staten. Og det var til og med staten som skulle definere hva slags form kunsten skulle ha. Hovedsaken var at den skulle være enkel å forstå. Ingen flere eksperimenter, ingen vanskelige ord og metaforer. Styrke og kraft, rett frem. Betongkunst.

For Akhmatova og hennes omgangskrets var dette uutholdelig. Stort sett var all publisering av hennes dikt forbudt i hennes levetid. Hun livnærte seg av oversettelser. Det var ikke alle det gikk så bra med. Hennes to ektemenn ble begge arrestert, den ene (som da var hennes eks-mann) arrestert og skutt i 1921, den andre i 1938. Han døde senere i konsentrasjonsleire. Også hennes eneste sønn ble arrestert, og sendt i arbeidsleir. Det samme gjaldt flere av hennes nære venner og støttespillere. Hun hadde god grunn til å frykte for sitt eget liv også, i Stalinårene.

Diktet jeg poster i dag er skrevet før alt dette. Det er nydelig, i all sin tilbakeholdenhet. Det er en sang om et siste møte. Men her er ikke godt å si om det skjer noe møte i det hele tatt.

ПЕСНЯ ПОСЛЕДНЕЙ ВСТРЕЧИ

Так беспомощно грудь холодела,
Но шаги мои были легки.
Я на правую руку надела
Перчатку с левой руки.

Показалось, что много ступеней,
А я знала – их только три!
Между кленов шепот осенний
Попросил: «Со мною умри!

Я обманут моей унылой
Переменчивой, злой судьбой».
Я ответила: «Милый, милый –
И я тоже. Умру с тобой!»

Это песня последней встречи.
Я взглянула на темный дом.
Только в спальне горели свечи
Равнодушно-желтым огнем.

Pesnja poslednej vstretsji

Tak bespomosjtsjno grud holodela
No sjagi moi byli legki
Ja na pravuiu ruku nadela
Pertsjatku s levoj ruki.

Pokazalos, sjto mnogo stupenej
A ja snala – ikh tolko tri!
Mezjdu kljonov sjopot osennij
Poprosil: «So mnoiu umri!»

Ja obmanut moej unyloj
Perementsjivoj, sloj sudboj
Ja otvetila: «Milyj, miljyj –
I ja tozje. Umru s toboj!»

Eto pesnja poslednej vstretsji.
Ja vzgljanula na temnyj dom.
Tolko v spalnje goreli svetsji
Ravnodusjno-zjoltym ognjom.

Вечер, 1912

Min oversettelse og gjendiktning

Sangen til det siste møtet

Så hjelpeløst kaldt ble brystet,
Men mine skritt var lette.
Jeg har lagt over høyre hånd
Hansken fra min venstre.

Det syntes å være mange trappetrinn,
Men jeg visste det var bare tre av dem!
Mellom lønnetrærne høstens hvisking
Tilbød: «Dø med meg!

Bedratt av min motløse
Foranderlige, onde skjebne».
Svarte jeg: «Elskede, elskede –
Og jeg også. Dør med deg!»

Det er sangen til det siste møtet.
Jeg kastet et blikk på det mørke huset.
Bare på soverommet brant det lys
Likegyldig-medgul flamme.

Det siste møtets sang

Så hjelpeløst kjølnet brystet av,
Men skrittene mine var lette.
Jeg over til høyre hånd hansken la
Som hadde vært på min venstre.

Det så ut til å være mange trinn,
Men jeg visste det bare var tre!
Lønnetrær hvisket høsten inn
Tilbød: «Med meg, dø med!»

Snytt av mitt triste være
Onde skjebnes skiftende vei.
Jeg svarte: «Kjære, kjære –
Og jeg òg. Dør med deg!»

Det er det siste møtets sang.
Jeg så opp på det mørke hus.
Bare på kammerset brant
Med gult, likegyldig lys.

Fra Kveld, 1912

Ekstra kommentar til innlegget

Jeg har bearbeidet posten og oversettelsen nå i slutten av mai 2018, og endret måten å lese og forstå diktet på. Det er noen viktige detaljer som ikke kom med i sånn jeg omtalte diktet først. Til å begynne med er hun på vei ned trappen, og ikke opp, sånn at hun er på vei bort fra det siste møtet, og ikke til det. Videre er det høsten som ber at hun må dø med seg, noe jeg ikke presiserte i bruken av verbet попросил (poprosil – be, by). Til slutt er det lys i flertall, горели свечи, noe jeg presiserte i forklaringen, men ikke hadde med i oversettelsen. Forklaringen min om hva den siste strofen betydde, og med det tolkningen av hele diktet, var også litt ufullstendig. Det at det brenner lys på soverommet, betyr at han fortsatt er våken, og at hun ennå bryr seg nok til å se at han er det og ta det med i diktet.

Gjendiktningen blir aldri helt god for russiske dikt, og den blir sjelden helt ferdig, men jeg har sett litt på den også, og endret litt.

I tillegg til små og større endringer i oversettelsen og omtalen, er det lagt til en gloseliste, og formatet er endret til sånn postene skal se ut nå om dagen.

30. mai, 2018.

Kommentar til oversettelsen

Allerede i tittelen er det et par, små vanskeligheter. Песня er sang, последный встреча «det siste møte» er satt i genitiv, så det blir «Det siste møtes sang» eller «Sangen til et siste møte». Smak og behag. Jeg ser også at min utmerkede kilde til russisk kultur og folklore, Russian Context (E. M. Boyle, G. Gerhardt (redaktører), 1997) oversetter tittelen til Song of the last tryst, som er «Sangen til det siste stevnemøtet». Jeg ser min store ordbok ikke har åpning for noe sånt i de fem betydningene de legger til ordet (встреч), så jeg lar det være.

Adjektivet Холодный er kald, det avledete verbet холодеть blir ikke så mye brukt, men betyr «å bli kald». Шёпот er hvisking,

Клён er lønnetre, her satt i genitiv flertall, styrt av preposisjonen foran (между – mellom). Попросил er fortid av попросить, som er perfektiven til просить, «be om noe». Jeg mener den perfektive varianten i dette tilfellet ofte blir brukt i høflig og formell tiltale, som når man ber om å få snakke med en offisiell person på telefonen. Så jeg legger inn adjektivet «høflig» i oversettelsen.

Обманут er kortform av adjektivet обманутый «bedradd». Kortformen av adjektivet blir på russisk brukt predikativt, altså om noe som er noe (kjolen er rød), mens langformen blir brukt attributivt, altså noe som blir direkte knyttet til substantivet (en rød kjole). Man blir bedradd av noe, og da skal det som følger stå i genitiv. Det er en serie adjektiv – унылый som «mismodig, trist», переменчивый (av перемена – forandring) er «fordanderlig, ustadig, omskiftelig» og til sist злой, som er «ond» – og substantivet судьба, «skjebne». Милый kan være to ganske forskjellige ting, enten «kjæreste, elskede» eller «søt, hyggelig, grei, kjekk; snill, elskverdig; kjær». Jeg oversetter med hver av de to første i oversettelsen og gjendiktningen.

Det er noen finesser i den siste strofen. Det er sangen til det siste møtet. den som nå har vært. Hun kaster et blikk opp å soverommet, opp på kammerset, der det brenner lys med likegyldig, gul flamme.

Равнодушно-желтым er en liten nøtt til slutt. Det er en sammenbinding som ikke blir ofte brukt, lik sånn som vår «likegyldig-gult», som jeg har brukt. Slik løste jeg den nøtten. Свечи, «lys», står i flertall, så det er altså flere lys som brenner likegyldig-gule».

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordet er satt i fet skrift.

беспомощно – adverb -> беспо́мощный 1. hjelpeløs, bortkommen, ubehjelpelig 2. hjelpeløs, ubehjelpelig; ubehjelpsom
холодела – fortid, hunkjønn -> холоде́ть 1. (становиться холодным) bli kald 2. (от страха и т.п.) fryse
надела – fortid, hunkjønn -> наде́ть ta på (seg)
перчатку – akkusativ -> перча́тка hanske, vante

ступеней – genitiv flertall -> ступе́нь trinn, trappetrinn
кленов – genitiv flertall -> клён lønn, lønnetre
попросил -> проси́ть be, by

обманут – kortform -> обма́нутый bedradd, lurt, snytt
унылой – genitiv entall -> уны́лый 1. mismodig, motløs, trist, mistrøstig, stusselig 2. trist, stusselig, kjedelig
переменчивой – genitiv entall -> переме́нчивый foranderlig, ustadig, omskiftelig; skiftende

взглянула – взгляну́ть однокр. kaste et blikk på, se på

Kommentar til diktet

Det var en glede å oversette første strofe. Det er sånn som dette jeg synes dikt skal skrives. Det er poesi som stopper verden. Ord, som krever å bety veldig mye, men som er helt enkle og betegner helt dagligdagse ting. Det er også flott når situasjonen betyr mye mer for det lyriske jeg i diktet, enn det gjør for leseren. Som om det er en ekstra hemmelighet, der. Et triks mellom forfatter, det lyriske jeg, og leser. Hva er det med dette at brystet er hjelpeløst kaldt, mens skrittene er lette? Og hvorfor detaljen om at den venstre hanske er lagt over høyre hånd, en detalj som tar plassen til halve strofen?

Kaldt bryst er lite følelser, lette skritt tilsier at personen ikke gruer seg, selv om det venter et møte der det nok burde vært følelser. Den overdrevne detaljen om hanskene indikerer også at personen er distansert, kjølig og analytisk. I et reelt sinnsopprør legger man ikke merke til sånne detaljer, om man gjennomfører dem.

Så følger disse trappetrinnene, som det forekommer jeg-personen å være så mange av, men så er det bare tre. Det indikerer at det er lang vei allikevel, det er kanskje ikke så enkelt. Det er noe diffust her, som man også ofte finner hos Obstfelder.

Herfra slutter på en måte møtet som skal finne sted i huset, det er nå høsten som overtar. I lønnetrærne høres høstens hvisking, klart farget av jeg-personens fantasi, at nå skal hun dø, sammen med «meg». Hvem denne «meg» er, kan også være mange. Det kan være høsten, det kan være høstbladene, eller det kan være den hun skal møte i huset. Jeg får det best til å være høsten, men synes ikke dette diktet skal leses så konkret. Det holder at jeg-personen hører hviskingen, der hun står, foran dette møtet, som hun har et kjølnet bryst i forhold til.

Deretter har vi den sterkt stemningsskapende tredjestrofen, den enste der jeg-personen sier noe om seg selv. Det er tre adjektiv, mismodig, skiftende og ond, og de blir satt sammen med skjebnen. Det er ikke noe positivt, det er ikke noe lystig liv. Så hun bestemmer seg for å dø med høsten, eller med den hun tiltaler som Милый (Milyj), «kjæreste, elskede». Det kan derfor være et uttrykk for nølen, det som skjer i den første strofen. Vi har at handlingen bremser veldig opp, der hun kommer mot trappen, og stopper, for å høre på høstens hvisking i lønnetrærne.

Det er svært trist, svært vondt, det som skjer til slutt. Vi har jo ikke fått særlig mye informasjon, vi kan ikke vite hva det er. Men vi kan mer enn anta at dette ikke er noe godt. Det blir ikke noe møte. Vinden i trærne er det siste møtes sang. De tre trinnene er så lange som de syntes, de er uoverstigelige, det blir ikke møte. Og inne i huset er det bare på soverommet det lyser, likegyldig og gult. Altså selv ikke lyset har noe optimistisk å tilby.

Nye strofer, av Eugenio Montale

En uferdig posting denne gangen, diktet Nuove stanze, av Eugenio Montale. Det er nå en gang et hobbyprosjekt, denne bloggen her, og det er ikke alltid jeg har tid til å lage postene til den standarden jeg ønsker. Om sommeren kommer jeg typisk på etterskudd, det har jeg gjort nå, så da poster jeg diktet, uten at jeg engang rekker å oversette det.

Vi kan ta med litt informasjon om forfatteren. Eugenio Montale (1896 – 1981) har jeg postet dikt av før, jeg vender alltid tilbake til ham når jeg skal poste italienske dikt. Så er han også den største nyere italienske poeten, med en karriere som går over omtrent hele 1900-tallet, fra debuten i 1925 (Ossi di seppia) til siste utgivelse i 1980 (Altri versi), året før hans død. Jeg har postet Il professore, et dikt valgt veldig tilfeldig, fordi jeg hadde lagt merke til dette diktet i samleutgaven (Tuttie le poesie, Milano 1984) jeg kjøpte første året jeg var i Italia og skulle lære italiensk. Det er nok ikke mange som velger ut akkurat dette diktet for å presentere Montale. Det andre diktet, Quasi una fantasia (Nesten en fantasi), fra debutsamlingen Ossi di seppia, er derimot et av de store og kjente diktene hans.

Det samme kan sies om diktet jeg poster i dag, men som jeg neppe rekker å gjøre meg ferdig med, før jeg må over til andre gjøremål. Nuove stanze er fra samlingen Le occasioni, som kom ut i 1939. Det er et spesielt år i Europa og Italia.

Nuove stanze

Poi che gli ultimi fili di tabacco

al tuo gesto si spengono nel piatto

di cristallo, al soffitto lenta sale

la spirale del fumo

che gli alfieri e i cavalli degli scacchi

guardano stupefatti; e nuovi anelli

la seguono, più mobili di quelli

delle tue dita.

 

La morgana che in cielo liberava

torri e ponti è sparita

al primo soffio; s’apre la finestra

non vista e il fumo s’agita. Là in fondo,

altro storno si muove: una tregenda

d’uomini che non sa questo tuo incenso,

nella scacchiera di cui puoi tu sola

comporre il senso.

 

Il mio dubbio d’un tempo era se forse

tu stessa ignori il giuoco che si svolge

sul quadrato e ora è nembo alle tue porte:

follia di morte non si placa a poco

prezzo, se poco è il lampo del tuo sguardo,

ma domanda altri fuochi, oltre le fitte

cortine che per te fomenta il dio

del caso, quando assiste.

 

Oggi so ciò che vuoi; batte il suo fioco

tocco la Martinella ed impaura

le sagome d’avorio in una luce

spettrale di nevaio. Ma resiste

e vince il premio della solitaria

veglia chi può con te allo specchio ustorio

che accieca le pedine opporre i tuoi

occhi d’acciaio.

fra Le Occasioni, 1939

 

Min oversettelse

Etter at de siste stumper av tobakken

til din gestus slukker seg i tallerknen

av krystall, til taket langsomt stiger

spiralen av røyken

som løperne og hestene i sjakken

ser på forbauset; og nye ringer

følger den, mer mobile enn de

fra fingrene dine.

 

Kommentar til oversettelsen

Jeg ser jeg kommer ikke til å bli ferdig, så jeg har bare oversatt litt fragmentarisk strofe 1 for å gi en skisse av hva det går i.

Filo betyr «tråd, garn, stump». Gesto er det samme ordet som vårt «gest», eller «fakte». Soffitto er tak. Scacchi er sjakk, cavallo er hest, alfiere løper, så det er altså to sjakkbrikker dette er. Stupefatto er «forbauset, forbløffet». Anello er «ring». Sjakkbrikkene står altså og ser forbauset på nye røykringer stige langsomt til taket.

Kommentar til diktet

Det er altså en meget, meget konkret hendelse som blir beskrevet, fjernt fra det man tidligere kunne vente å finne i poesien. Det er at tiden stopper opp, røyken får tid til å stige til værs, uten at den skal symbolisere noe mer. Røyken får lov til å være røyk, slik kaffekanne senere skulle bli kaffekanne i den norske profil-kretsen.

Posten er altså uferdig, og gir bare en liten pekepinn på hva det går i.

Nocturne, av Sigbjørn Obstfelder

Det passer godt å avslutte lyrikkåret her på bloggen med en Nocturne. Hver søndag dette året, dette skuddåret, har jeg postet et dikt av en norsk poet, ny poet for hver måne. I desember har det vært Sigbjørn Obstfelder. Vi Skandinaver tenker vel helst på Evert Taube når vi hører ordet Nocturne, han som med ordene «Sov på min arm! Natten gömmer/ under sin vinge din blossande kind, til en aldeles nydelig melodi laget en sang som har funnet sin plass i de fleste visesangbøker som blir utgitt hos oss. Det er imidlertid melodien mer enn ordene som er minneverdige, kombinasjonen blir uslåelig, særlig når sangen skifter toneart i det som er andre strofe, og får til en overgang mellom å ville og ikke ville jeg ikke kjenner maken til, det å gi seg hen, gi etter, jeg setter det opp som sitat:

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.

Frédéric Chopin har også laget noen vidunderlige Nocturner, særlig er den i C-moll godt kjent, blant annet etter å ha funnet sin plass i filmen Pianisten, om den jødiske pianisten Wladislaw Szpilman, og hans grusomme opplevelser under andre verdenskrig. Selv nå som jeg bare tenker på det, blir jeg grepet av det. Han finnes på YouTube, der han spiller den nevnte Nocturnen. Jeg har sett filmen mange ganger, jeg har kjøpt boken og lest den, virkningen er helt enorm.

Nocturnen til Sigbjørn Obstfelder er i en annen kategori. Det er en tekst utgitt i hans første og eneste diktsamling, Digte, en samling jeg nå har fått skrevet om på litteraturbloggen. Det er i den delen av samlingen som kalles Melodier, hele verket er førsteklasses utgitt og fritt tilgjengelig på nettet av bokselskap.no. Det finnes også på Wikisource. Av innholdsfortegnelsen kan man se at flere av diktene under Melodier har titler fra musikkverdenen, i tillegg til Nocturne, er det her Barcarole og Berceuse. De andre diktene under melodier er også rytmiske, som Regn, den kjente barnereglen, og de har en klang i ordene som gjør at de nærmer seg å være melodier, så nærme ord kan komme. Obstfelder var svært opptatt av musikk og komposisjon, men han hadde ikke talent i dette selv, ikke på langt nær som han hadde det med ordene. Han klarte riktignok å sette sammen noen melodier, og var stolt av dette selv, men på langt nær noen som var bra nok til å vekke interesse hos andre enn ham selv, og til å bli fremført.

Nocturne har med natt å gjøre, det er en stemning, og ikke en bestemt takt eller rytme, ikke en måte å danse på. Det er musikk eller tekst som passer om natten, når det er mørkt ute, og man vet man skal sove, og tankene beveger seg ut mot det svermende og drømmende. Det er om natten lengselen er sterkest, om natten man føler. Om dagen har man andre ting å tenke på. Da skjer det ting.

Obstfelder er en ordkunstner, og i hans Nocturne er det ordene som er melodien.

Nocturne

Møllens vinger stanser sin susen,
aaen speiler nattens øie,
blomsternes læber ydmygt beder,
trærnes kroner hvisker, hvisker.

Presterne tænder de blege kjerter,
nonnerne nynner de fromme bønner,
børnene folder de spinkle hæneler,
svanerne skjuler sit næb under vingen.

Snart skal de sove, alle de trætte,
hvile hodet mygt paa puden,
glemme de graa, sørgmodige tanker,
slumre, sove, drømme, sove.

Ude i blaaet svæver en kvinde,
Herrens moder, Maria, Maria,
lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.
 fra Digte, 1893

Ordforklaringer

Møllen er innsektet, det lille, brune, i slekten sommerfugl, men ikke vakker, og den har vinger som lett papir, en lett serviett, bare svak susen kan komme fra den. Møllen er også aktiv om skumringen. Skru på lyset, eller tenn opp bålet, så kommer den flyvende. Aa, eller å, som skrivemåten er nå, er en liten elv. Ordet blir ikke så mye brukt lenger, så mange kjenner det kanskje best fra uttrykket: «Mange bekker små, gjør en stor å». At åen speiler nattens øye kan kanskje være noe så konkret som at speilbildet av månen er synlig i den, hvis man da går med på at nattens øye er månen, og ikke har en annen betydningen.

Blomsternes læber er blomstenes lepper, jeg er ikke så god med blomster at jeg trygt kan si hva det er for noe, så jeg siterer store norske leksikon som sier at det er «de frie delene av de for øvrig sammenvokste kronbladene hos arter i bl.a. leppeblomst- og maskeblomstfamiliene». For ordet beder er det best å by til dansk ordbok, som forklarer verbet med at det er «å la dyr gresse» eller «å holde hvil». At blomstenes læpper ydmygt beder vil da si at kronbladene i blomsten tar seg en hvil, blomsten faller til ro. Trærnes kroner eller trekronene skulle være kjent, det er tretoppene, særlig for trær som har en samling greiner i toppen, som i typiske barnetegninger, med en stamme og en grønn runding øverst. At trekronene hvisker er i overført betydning, eller besjeling om man vil, trærne får menneskelige egenskaper. Det de gjør er å suse, lage små lyder, hviske.

En kjerte skriver norsk ordbok kommer fra norrønt kerti fra latin charta, som betyr «veke», eller egentlig «papir». Det er en spesiell type lys, kjertelys, slike prestene og andre kunne tenne på Obstfelders tid. Bokselskapet har i sin ordforklaring til diktet at det dreier seg om en høy type vokslys. At «barna folder de spinkle hæneler» er verd å stusse litt over, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at de folder de spinkle hendene sine, men jeg har ingen forklaring på skrivemåten. Næb er «nebb», og kan godt uttales som «nebb» om man leser diktet høyt.

I tredje strofe ser man tydelig dansken i Obstfelders måte å skrive på. Det er de myke lydene d, b og g for de harde t, p og k, så han skriver mygt for mykt og puden for puten. Skrivemåten aa blir brukt for å, det ble endret med rettskrivingsreformen i 1917. Endringen «d, b, g» til «t, p, k» i en rekke ord skjedde i 1907. Flere av dialektene har beholdt den danske uttalen, området som blir kalt «den bløde kyststriba», fra sør til sørvest. Som Stavangermann sa Obstfelder ganske sikkert selv d, b og g i disse ordene.

Ude i blaaet er «ute i blået», eller «ute i det blå». Herrens moder, Maria, eller jomfru Maria, hun som i følge Bibelen fødte Jesus Kristus, Guds sønn. Det er det det betyr at hun er «herrens Mor». Hun er subjektet i to setninger på en gang, slik strofen er satt opp, det er komma, og ingen punktum som lukker setningen. Dermed blir hun koblet både til verbet svæver, eller «svever», og til lukker i linje 3. Kanskje er det flisespikkeri å bry seg om dette. Det er i hvert fall hun som kjærlig lukker sjelens øyne, ordet «øye» er et ord Obstfelder bruker ofte i denne samlingen, som symbol for mye. Det henter også opp nattens øie i strofe 1. Hva jordvuggens gjænger eller «gjenger» er for noe, skal jeg ikke gi meg ut på å forklare, det er ikke ment bokstavlig, det er billedlig. Gjengene er det sporet en mekanisme går i, rillen i skruen, det noe kan dreie seg i. Å træde dem vil si «å tre» dem, som man trer en tråd i en nål, og varlig er «forsiktig».

Kommentar til diktet

Det er nesten som en vuggesang, dette diktet her. Lydene og klangen i det er viktigere enn innholdet. Ordene skal nesten sveve vekk, som gjenstandene og tingene de betegner. Her er mye bruk av bokstaven og lyden ‘s’, fonemet (språklyd, det formelle begrepet for lyden «s» og andre lyder bokstaver betegner, lyder (i språket) som ikke kan deles opp) er det som best gjengir nettopp susen, hvisken, det som er stemningslydene som skal frem. Så når Møllens vinger stanser sin susen, så er susingen som stanser også i ordene. Som jeg har skrevet er møllen også liten og lett, svevende, som det meste er det i dette diktet.

Rytmen er søvndyssende: tam-ta, tam-ta, tam-ta-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta, med de siste trokeene hviksende ut som trærnes kroner også hvisker, hvisker. Gjentakningen av ordet hvisker er et sterkt, retorisk virkemiddel. Det er et ord som bare blir gjentatt, og dermed forsterket. Akkurat denne gjentakelsen er veldig kjent og blir mye brukt som eksempel, blant annet på Store norske leksikon, i deres forklaring av det retoriske begrepet epanalepsis. Trærnes kroner hvisker, hvisker, det er en økonomisk bruk av ord, noe som gir ordet som blir gjentatt enda større vekt. Det inviterer til å leses lavere og lavere. Det skjer mens alt i naturen faller til ro, og finner hvile.

I strofe to er det menneskene som gjør seg klar for natten. Prestene tenner lysene, nonnene nynner de fromme bønner. Jeg vet ikke hva det kalles med et fremmedord, men det er verdt å merke seg hvordan de syngbare beslektede konsonantene n og m går igjen her, hvordan de har dobbelkonsonant i midten, nannana nanna, de fromme bønner. Jeg husker det var snakk om sistelinjen i denne strofen da jeg studerte nordisk språk og litteratur ved universitetet i Bergen på 90-tallet, «Svanen skjuler sitt nebb under vingen», men jeg husker ikke lenger hva snakket var. Både rytmisk og i innholdet skiller den seg litt ut, den er tilbake til naturen, det det handlet om i strofe 1, og som i strofe 1 handler det om å falle til ro, falle i søvn. Vi ser også at s-lyden er tilbake, svanene skjuler (sit). «Næb under vingen» er her litt utenom, passer ikke så godt inn i lydene og klangen som omgir det.

Strofe 3 er kanskje den mest søvndyssende av dem alle. Her er det også i innholdet, og gjelder dyr og mennesker, snart skal de sove, alle de trette, og siden en Nocturne helst skal leses om natten, tenker man kanskje etter om man kanskje også er litt trøtt selv. Bokstavrimene florerer i denne strofen, det er et prakteksempel, helt ned på barneskolen kan man trene seg på å finne bokstavrim her, snart-sove, hvile-hodet, paa-puden, glemme-graa, slumre-sove-(drømme)-sove). Viderekomne kan se hvordan ordparene med bokstavrim henger sammen også i innhold. I det siste eksempelet la jeg inn også ordet «drømme», som er et slags halvrim til slumre, fremre (uttalt fremme i munnhulen, med leppene (labbial), eller tungen mot tennene (dental)), syngbare konsonanter i midten, kort vokal foran, samme antall stavelser og uttale: slumre-drømme. Ordet sørgmodige stikker seg ut, med alle sine stavelser, i standard diktlesning skal det dermed tillegges mer vekt, men her skal man glemme det, glemme de graa sørgmodige tanker. Her skal man slumre og drømme, sove, sove. Det henter opp en gjentakelse fra strofe 1, der var det hviske, hviske, i strofe 3 er det sove, sove.

Siste strofen introduserer Herrens moder, Jomfru Maria. Hun er en kvinne som svever, ute i det store blå, mer som en idé enn som den konkrete Bibelskikkelsen. Kanskje er hun en del av drømmen, en del av søvnen, en del av verdensaltet. Dette er den eneste strofen som har rim, det kommer helt til slutt, i setningene som henger sammen:

lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.

Rytmen er tam-ta, tam-ta, tam-ta, taam-ta, tamta, tam-ta-ta, tam-ta, taam-ta. Dette diktet er skrevet i den tidlige modernismen, den karakteristiske 1890-talls modernismen, den drømmende, prøvende og utforskende, den mystiske. Særlig i Norge blir perioden av og til kalt nyromantikken, siden det på ny ble skrevet om naturen, men nå på en annen måte enn i høyromantikken og nasjonalromantikken. Naturen er ikke lenger guddommelig, trygg og god, ikke sublim og egnet til å fremkalle de store, sterke følelser, stiumlere driftene og ærgjerrigheten, naturen er nå mystisk, et slags alvelandskap, litt skummel, uforståelig. I diktet til Obstfelder blir jorden skildret som en vugge, som Herrens moder trer så fint og forsiktig inn i gjengene sine, krefter vi ikke kan forstå, en helhet vi er den del av, som vi lever i, men ikke har noen mulighet til å få oversikten over. Jeg ser nok Herrens moder mer som moder Natur, enn som Kristi moder i dette diktet, men det er opp til enhver å lese diktet som de vil. Diktet er mer ment å skape nattero, vugge i søvn, enn til å stiumelere til det helt store tankearbeidet.

Man ser hvor helhetlig diktet er skrevet. Hvordan lyder, klanger og virkemidler går igjen. Hvordan innhold blir hentet opp, hvordan alt henger sammen. Det er et dikt som ikke ser det som sin oppgave å fremme noe budskap, beskrive eller forklare menneskesinnet, gi oss en mening i tilværelsen eller gi oss lindring i mangelen på mening. Det er et dikt som vil åpne en drømmeverden for oss, slumre oss inn i søvnen, gjøre oss til ett med natten, la tankene sveve, sovne; kort sagt: En nocturne.

 

Venner, av Sigbjørn Obstfelder

I måneden desember skal vi ta for oss Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er vår kanskje største poet, selv om han bare var aktiv en kort periode, og bare fikk utgitt en eneste diktsamling. Fra den har jeg tidligere postet to dikt, Jeg ser og Genre. Det første er et av de sterkeste og mest kjente diktene som er skrevet på norsk, det andre et vakkert kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne, slik det kan bli sett i 1890-talls diktningen. Obstfelder er også min norske favorittpoet, om enn dette forholdet mellom oss var sterkere i mine yngre dager, enn nå. Delvis gjennom arbeidet med bloggen har jeg sett at det er mange foruten ham som har skrevet vakkert, og delvis er det slik at det blir med de første favorittdiktene med Obstfelder. Det er «Jeg ser» som lyser alene, «Genre» og prosadiktet «Byen» treffer gjerne unge studenter, på jakt etter en mening i eksistensen. I de øvrige diktene til Obstfelder er disse tingene ikke like klart og sterkt uttrykk, og det var jo heller ikke så mye han fikk skrevet.

Når det er sagt, så er det få norske diktsamlinger som kommer opp mot Obstfelders samling Digte som kom i 1893 (lenken fører til dokumentasjonsprosjektet til universitet i Oslo, der denne samlingen og andre tekster av Obstfelder er lagt ut).  Obstfelder har da vært mer eller mindre litterært aktiv siden slutten av 1880-tallet, der han skrev og fikk produsert tekster for gymnasavis, og også skrev tekster han ikke viste frem. I 1889 fikk han sin første utgivelse, Heimskringla, som var en parodisk tekst for studentersamfunnet (jeg har ikke lest den). I 1890 skrev han diktet jeg poster i dag, «Venner», som også er åpningsdiktet i diktsamlingen hans.

Det er et svært optimistisk dikt, skrevet mens han oppholder seg i Amerika, der han besøker broren Herman, og forsøker å få seg arbeid som ingeniør. I diktet ser han seg tilbake på studenttiden, og alle de givende samtalene han hadde der. Jeg ser en kanskje uventet referanse, i Bob Dylans sangtekst Bob Dylan’s dream (lenken leder til teksten til sangen på Dylans offisielle nettside). Sangen er fra platen The freewheelin’ Bob Dylan, som Dylan gav ut i 1963, da han var 22 år. Obstfelder var 24 da han skrev sin tekst. Begge lengter de tilbake til en ungdomstid, der de kunne sitte gjennom nettene og snakke om hva som helst, og hvor skjønt det var, og hvordan de lengter tilbake. Det er virkelig en av Dylans vakreste tekster, så man skulle ta seg tid til å studere den, og lytte til sangen, som også er veldig fin. Og de som fra før kjenner Dylan og denne sangen hans godt, kan ta seg tid til å lese dette diktet av vår egen Obstfelder, og se at det er et visst fellesskap mellom dem.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Vi kan begynne med å ta en titt på åpningsstrofen. Det består bare av en eneste setning, satt nedover linjene, med komma, bindestrek og innskudd, som om han kommer på ting etter hvert som han skriver. Det skal være Bare en liden vise om du og jeg, ikke store greiene, ikke noe høytidelig, forresten ikke om du og jeg, men om dagene, som den gang var, eller aller helst nettene, og så videre. Det er tankeassosisasjoner som utspiller seg. Når dikteren skriver ordet nætterne, så kommer han liksom på hvordan det så ut disse nettene, med lampen som lyste i tussmørket, og Buddha-figuren, en byste av Jacobsen (hvem nå dette kan være9, og Wagnerportrettet – med utropstegn! Så slutter strofen, med noe helt annet enn det den har begynt med.

Dette skiller seg helt ut fra all tidligere, tradisjonell diktning. Det er skrevet i 1890, året romanen Sult av Knut Hamsun ble utgitt, og vi får en markert ny retning i litteraturen vår. Obstfelder blir en helt sentral poet i denne retningen, den mest sentrale av dem alle, men han får ikke så mye glede av det i sin levetid. Det er godt gjort å skrive noe så radikalt nytt i så ung alder, og uten at man har vært i nærheten av å få etablert seg som forfatter. De fleste liker helst å begynne med å kopiere andre. Obstfelder begynner med å se ut som han har helt andre mål enn hva våre tidligere poeter har hatt, det gjelder ikke lenger om de samme tingene.

Så kommer strofene to og tre, som er satt litt inn som et innskudd i teksten. Fremdeles ser det ut som rytmen er helt tilfeldig, ordene valgt som de faller seg, rim er ikke tenkt på. Vi satt sammen i røykskyer, / vi drømte sammen om livet, det er slik vi snakker, det er slik ordene kommer når vi tenker. Det er stemningsskildring, som om Obstfelder virkelig ser for seg hvordan de satt og røykte, og drømte om livet og om fremtiden. Det er viktigere  å få sagt dette, enn å få satt det inn i noe dikt. Først deretter kommer de smått manipulerte linjene, der formen får forrang for innholdet. Var det virkelig prosa, virkelig en tankerekke, skulle det nå stått: jeg hadde den rikere sjel som fengslet fremtiden, du hadde det gladere hjerte med den varmere pulsen. Obstfelder stokker om på ordene, og setter også havde jeg, (…) havde du på egne linjer, og manipulerer med det trykket på dem. Vi kan også få med at Obstfelder viser selvinnsikt her. Som den fremtidige poet har han en rik sjel, men det glade hjerte hadde han aldri.

Strofe fire lukkes inne av to ord som står alene: Livet! og Lyset! Begge utstyrt med utropstegn. Her er Obstfelders fantasi i fri flukt. Kanskje kan vi si vi her ser optimismen til en ung dikter som ser en helt ny vei, helt nye muligheter i diktningen og i livet selv, muligheter ingen har tenkt på, og som det nå er fritt frem å utnytte. Obstfelder utdannet seg til ingeniør (om enn han aldri tok eksamen), og jeg mener vi her også kan se litt fra den den gang nymoderne fysikken. Det var nettopp på denne tiden man forsøkte å måle lysfarten for første gang, Maxwell hadde kommet opp med sine ligninger, snart skulle man si at fremtidens fysikk ville bestå av å finne flere desimaler i kjente størrelser. Samtidig er her også den poetiske, ny-romantiske mystisme, den som åpner for alt, der det ikke er noen begynnelse og ende, der ånd[en] risler i, og solen drypper af. Det må være dette som kalles frie vers, på alle tenkelige måter. I en visjonær utblåsning går man så ut av det tomme og kolde, og inn mot varmen, som er Gud, og lyset. Dette kan vanskelig leses som den kristne Guden, men et mystisk Gud, en erstatning for Gud, en ny-romantisk eller modernistisk Gud, en Gud man selv velger. For unge Obstfelder ser det her ut til å være begeistringens Gud.

Stofe fem følger opp dette mystiske, med en sjelefellesskap som bryter ned de fysiske størrelsene tid og rom. Der den ene er, er også den andre, eller var den andre, som det er formulert i diktet. Det er – slik jeg leser det – et åndelig fellesskap som teller like mye som det fysiske. Jeg mener det er ment å være gåtefullt, begeistret. Når livcellene svever, og i de to siste linjene hæver sig, / synker, så er det som om det er en organisme som puster. Det kan være selve verdensaltet, brystet som går opp og ned. Fantasi, religion, mystisme og virkelighet går i ett. Den ene verden er ikke virkeligere eller viktiere enn den andre.

I strofe seks har vi virkemidler som gjør det lett for den som skal analysere diktet, tydelige og fine. Det er en setning som lukker strofen sammen, åpner og ender den, nætterne var lange og lyse. I mellom dem er en ny tankerekke, formulert som en setning. De hadde mye å tale om, det var mye vakkert – og så fortsetter tankeassosisasjonene, hva som var vakkert (merk også hvordan diktet er fylt av positive, begeistrede ord). Det er solgløden, kanskje en liten opphenting av noe av det som ble sagt i strofe 4, og så er det vi længedes mot, som både kan vise tilbake til denne solgløden som allerede er nevnt, eller til det som nevnes i neste linje, kvinner. Vi vilde ofre vårt blod, står det så, enten for kvinnene, eller for noe annet, eller for alt. På ny står det at nettene var lange og lyse, med forsterket betydning.

Og så kommer den første forsiktige strofen, nummer sju. Nå har hav og tid skilt oss (Obstfelder skriver her kanskje konkret, han er i Amerika, i Vesten), og nettene er mørke der i vest, der han er. Han er nå ensom og alene, begeistringen gjelder ikke lenger. Her er for øvrig Obstfelder i samme stemning, som Dylan er i hele sin sang, nevnt i innledningen. Frem til nå har assosisasjonene og fantasien hatt fritt spill, nå er det så vidt han våger seg, kanskje er det noe som rører seg, i det golde hotellrommet. Nå er også ordvalget kaldt og trist. Men i slutten av denne strofen vokser det frem noe, ansiktslinjer som flakker i solhjørnet (på ny solen), bysten av Jacobsem, og Buddha frem fra mørket.

At Buddha nevnes gir en fin overgang til den lille avslutningsstrofen. Buddhismen er en religion full av mystisme, her er det også gode muligheter for liv etter døden. Og poeten våger spørsmålet:

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Dette ringer også frem til Obstfelders egen Jeg ser, jeg ser, / jeg er på feil klode, måten å avslutte de to diktene minner om hverandre. Her i dette diktet, Venner, ligger det et ønske om å møtes igjen, på en eller annen mystisk måte. Hvor fantastisk diktet har vært, fantastisk i betydningen mirakler kan skje, så ligger det også i avslutningen et visst håp om at mirakelet kan skje enda en gang. Selv om Obstfelder er et Atlanterhav fra sine gamle venner, så kan de kanskje møtes igjen, en eller annen gang, på en eller annen klode.

Stenen, av Olaf Bull

Dette er det siste diktet i debutsamlingen til Olaf Bull. Det er et godt dikt å avslutte med, også for meg, i mitt arbeid med ham.

I 1909 da debutsamlingen kom ut var Olaf Bull 26 år. Hans far, Jacob Breda Bull, var forfatter, og frem til han debuterte var også unge Olaf Bull nokså klar på hva han ville komme til å velge som yrkesvei. Jeg har mine opplysninger fra Store norske leksikons utdypningsartikkel. Der kan hvem som helst selv lese hvordan Olaf Bull etter examen artium i 1902 forsøkte å studere litt, reiste mye til Europas kulturhovedstader som København, Paris og Roma, og arbeidet som journalist i forskjellige aviser årene 1906 – 1908. Det var poet han ville bli.

Jeg synes diktene i debutsamlingen er de sterkeste Bull skriver. Det er her han har temperamentet, det er her ting står på spill. I de senere diktsamlingene har Bull en mer filosofisk tilnærming til livets brennende spørsmål, han føler dem ikke så sterkt. Ved siden av diktene jeg har behandlet på bloggen (Om vaaren, Fra Mezzainvinduet, og Smerte denne gangen, Til dig tidligere), er «Ungdom«, «Chopin i sideværelset«, «Et overstreget digt» og «Paa læsesalen» artige dikt, mens «Vaarpige» om enda en pike han sammenligner med våren, men aldri får,

Samlingen har også mystiske dikt som «Fantasi«, om månen som på nesten ny-romantisk magisk vis gir liv til nettopp – en fantasi, eller «Tjernet«, der den muntre rytmen tar bort noe av uhyggen som ellers kanskje er der. Her er ensomme dikt, som Alene, der selveste Aftenen vandrer gjennom våren, og der avslutningen minner litt om diktet vi skal behandle i dag:

Men der er deri ingen lære, / og ingen Panacé man har – / i det man er, der maa man være; / man kan ei være føre var / med det at aande og at leve / af all sin kraft i livets  strøm / for saa engang i angst at bæve / og gribe vissen mod en drøm!

Gold og Ensomhed er to andre dikt i samlingen, der ensomhet er tema og sterkt uttrykt.

Og så har vi det vonde diktet Foraar, der vårens livskraft blir satt i kontrast med et dødsfall og begravelse.

Det gives ei ude i al denne blaanede himmel  / et eneste aandedræt fra hendes bryst!

Dette er begynnelsen på diktet som avsluttes slik:

Aa om jeg kunde, kunne jeg bare glemme – / og drive mig selv til at gaa saa gal en gang / de trapper op, og spørge, om du var hjemme – / med tro paa det selv, og med glad og bevæget stemme – –

– – –

Fra frelserens gravlund toner der søndagsklang – -.

Det er et sterkt dikt jeg gjerne skulle ha fått behandlet på bloggen en gang. Dikt.org har diktet i sin diktdatabase, for dem som vil lese det.

Hele samlingen Digte er lagt ut på Wikisource. Der kan man studere alle diktene. Samlingen inneholder flere flotte dikt, enn de jeg har nevnt.

Og det hele avsluttes vakkert med diktet Stenen, der budskapet er at dikteren og kanskje mennesket Olaf Bull har tatt på seg en umulig og destruktiv oppgave, å fange det som aldri kan gripes. Det var i et forsøk på å nå dette umulige målet alle diktene i Digte ble skrevet, og alle hans fremtidige dikt skal bli skrevet.

STENEN

Jeg var i den yderste evighed,
bagom de synlige fjerners brand –
da var det, at nogen imod mig skred
frem paa en ukjendt stjernes rand.

Nogen, som bøiet sig frem og lo
bag slør, som hyllet dens hoved til,
og holdt en sten i sin ene klo
og hviskede kold og mild:

«Jeg slipper en sten i himmelrunden,
den golde sten, jeg her dig tér;
i næste sekund er den forsvunden;
den aflader aldrig at falde mer.

Begriber du, usle, hvad jeg gjør?
Jeg drypper en faldende sten i dit sind;
jeg saar i dit væsen en uro ind,
en uro, som aldrig dør.

Hvorhelst du forbrænder i lysets haller,
i elskov hos kvinder, blandt vaarhvide buske –
Stenen, som samtidig falder, falder
i ødets mulm, skal du huske» 

– – –

Og billedet brast, og jeg sænkedes ned,
ned paa min seng – jeg vaagnet i sved;
i bølger av iskold stjernedugg
hamret mit hjerte, hug i hug –

Men drømmen forblev i mit hjertes nat;
fra ungdom til moden alder
søgte mit sind forgjæves at gribe
den sten, som bestandig falder –
– – –

fra Digte, 1909

Noen ordforklaringer

Brand er «brann», og var korrekt norsk skrivemåte frem til rettskrivningsreformen av 1917. Hva de synlige fjerner er for noe, og hva det betyr å være bakenfor brannen der, er opp til enhver å fortolke. Rand er «kant».

Himmelrunden er i mitt hode et annet ord for himmelhvelvingen, altså himmelen tenkt som et hvelv, eller buet tak, slik man tenkte seg det i gammel tid.  Tér er presens av å te, som betyr å vise frem. Aflader ser ut til å bety «holder opp med», en slags «unnlater».

Kommentar til diktet

Diktet er som mange av Bulls dikt tradisjonelt i formen, om det ikke er helt tradisjonelt i innhold. Det har 7 strofer med 4 vers,. Rimmønsteret veksler litt mellom strofene, de tre første og det femte har a – b – a – b, det fjerde har a – b – b- a, det sjette har a – a- b – b, mens det syvende og siste har a – b – c – b. Det er også veksling mellom trykktung og trykklett utgang.

Uten at jeg skal påberope meg å være noen fasit i å finne riktig metrikk i gamle dikt, der både dikterne og leserne var skolert i å kjenne igjen de faste formene, så mener jeg her at første strofe går frem i daktyliske verseføtter (tung-lett-lett) med lett opptakt (Jeg). Det blir ta, tam – ta – ta, tam – ta – ta, tam – ta – tam, i første linje, og det samme uten opptakt i linje 2. Det ser ut til å være daktyler som avslutes med en avkortet troké, slik Per Einar Jensen skriver på sine fine og lettfatlige sider om verseføtter. Rytmen gir et veldig fint driv gjennom versene. Dette tar bort noe av det uhyggelige i temaet og innholdet.

Jeg-personen i diktet befinner seg på et drømmeaktig sted, bortenfor tid og rom.  Da er det noen kommer i mot ham, «paa en ukjendt stjernes rand», som det står. Dette er i 1909, fremdeles en stund før det er helt klart hva en stjerne egentlig er for noe. Hvem denne «nogen» er blir heller ikke beskrevet, det er noe mystisk og ukjent. Vesenet viser frem en stein, som blir sluppet ut i det som nå kanskje ville blitt kalt verdensrommet.

Strofe 4 er en nøkkelstrofe. Her skiftes også rimmønsteret, en teknikk for å trekke oppmerksomhet mot det. Metrikken går heller ikke opp i daktyler og avkortede trokeer, i hvert fall ikke i linje 2, der det går nesten helt i ball med antall stavelser og trykkplasseringen.

Jeg drypper en fallende sten i dit sind;

Også meningen i denne setningen er ikke helt lett å bli klok på. Hvordan kan man dryppe en stein? Hvordan kan man få en fallende stein inn i sinnet? Det er dristige bilder som hører fremtiden, og ikke fortiden til. Resten av strofen er hvordan denne «nogen» saar i dit væsen en uro ind / en uro, som aldrig dørDet er den fallende steinen som er såkornet, den er et bilde på den uro som finnes i dikterens vesen, den er en del av ham, og den vil aldri dø. En uro er den eneste frasen i hele diktet som blir gjentatt, som avslutning og start på to etterfølgende verselinjer, en sterk og vektig gjentagelse.

Siste strofe i første delen, den femte, går tilbake i drømmelandskapet og det tidløse fra begynnelsen av diktet. Vi ser i denne strofen motiv som går igjen gjennom hele diktsamlingen, og hele Olaf Bulls diktning. Her er livet som forbrænder, altså tiden som går, elskov med kvinner, og våren med sine vårhvite busker. Den stenen som falder, falder, på nytt et ord som blir gjentatt, den skal han måtte huske. At stenen faller og faller er et bilde på noe som er uten kontroll, noe det ikke er noe å gjøre med. Det er også et sterkt drømmebilde. Hvem har vel ikke drømt at en faller?

De to siste strofene er etter at dikter-jeg’et har våknet igjen. På ny skifter rytmen. Den første linjen i strofe 6 er en bråstopp i daktylen, Og billedet brast, ta, tam – ta – ta, tam – og – bråstopp (der man skulle vente to trykklette stavelser, ta-ta, slik som i de fleste strofene hittil). Tja, og jeg, er jo to trykklette stavelser som følger, men de hører helt med til det etterfølgende innholdet, der han senkes ned, og slett ikke til bildet som brast. Jeg holder på at det er bråstopp, selv om rytmemønsteret strengt tatt går opp. Dikter-jeg’et senkes videre nedover i andrelinjen, og våkner i svette. Rimet og i sammenheng med ned, fra linjen over.

Så kommer det som vel i sannhet må kalles et dristig bilde, bølger av iskald stjernedugg, hva nå det betyr, og hjertet som hamrer, hug i hug, rimet med stjerneduggen. Den har gjort et voldsomt inntrykk, denne drømmen.

Avslutningsstrofen kommer med en forklaring og konklusjon som må være endelig. I den bryter rimet og rytmen sammen. Det er ikke bare det at første og tredje linje ikke lenger rimer, de har også trykktung og trykklett utgang, vokalene i og a, på vei ned og opp i tonegangen, de er så forskjellige som de blir. Det er som om den unge Olaf Bull går frem til sin egen alderdom og skriver, at drømmen forble – altså i fortid – i mit hjertes natt, / fra ungdom til moden alder. Drømmen skal altså forfølge ham.

Og så er det forbannelsen: Tross det er umulig, vil hans sinn, der det i strofe 4 er sådd en uro inn, søke forgjæves at gribe / den sten som bestandig faller.

Dikteren var altså sanndrømt. Diktet kan stå som et program for Olaf Bulls senere forfatterskap. Målet med diktningen er å gripe denne steinen som faller, hva den enn er for noe, og få slutt på den uro som i diktersinnet er sådd.