Basseng

Jeg vet ikke om dette diktet helt lyktes meg. Men nå har jeg skrevet det, og plassert det i samlingen Lyrikk11. Da må jeg også poste det. Sånn er det.

Basseng

Kjøpt meg et basseng

grav det ut

Jeg trenger å svømme

i annet enn livet

om det går an

å si noe sånt.

 

Jeg trenger å si

hva jeg har lyst til å si

og vil ikke bare si

hva det går an å si

jeg vil si svømme

og gjøre det også

i bassenget

jeg får om det går

som det skal gå

og jeg får min vilje

i det jeg vil tro på.

Nr. 8

ES2011

Alene i Kiev

Det første diktet jeg skal poste i samlingen «Lyrikk11» heter «Alene i Kiev». Det er en litt merkelig tittel, siden diktet ikke ser ut til å ha noe med Kiev å gjøre. Forklaringen er nok så enkel at vinterferien 2011 var jeg i Kiev, og der skrev jeg diktet. Siden har det skjedd veldig mye i Kiev, og nå for tiden er det jo virkelig mye på gang. Den gang var imidlertid alt dette ukjent. Jeg satt for meg selv på rommet i leiligheten i Petsjersk, hadde fått meg en øl, og skrev diktet.

Alene i Kiev

 

Veggene er mine venner i kveld

Til dem skal jeg snakke

De skal få se meg smile til dem,

Og jeg skal se de smile tilbake

 

Jeg har åpnet en literflaske med øl

Jeg har mitt humør i behold.

Veggene er mine venner i kveld.

Til dem gir jeg min skål.

Nr. 1

ES2011

Stopper ikke opp (hjemme)

Diktsamlingen 2009 er en spesiell samling i et spesielt år. På begynnelsen av året gikk det raskt nedover med helsen, det ende med at jeg ble innlagt på sykehus. Så giftet jeg meg, helt uvanlig til meg å være. Og det var slik at fra vi giftet oss, gikk det flere måneder før vi kunne bo sammen.

 

Stopper ikke opp (Hjemme)

 

Det stopper ikke opp.

Min ferd er uten stopp.

Den går ned til et sted

alltid lenger fremme

Og først når jeg kommer ned til bunns

et sted som ikke finnes

noe sted

er jeg hjemme.

 

Nr. 9

ES2009

DSCF5827

Ikke så viktig

Vanligvis på fredager poster jeg dikt fra en litt spesiell av diktsamlingene mine. Ikke at noen av dem er særlig spesiell, men noen av dem er mer spesielle enn andre. Om ikke annet, så fordi de har et spesielt navn. Balladen om E og B, En bitte liten historie, sånne. Tirsdager har jeg hatt fra de ordinære samlingene. Ikke at noen av dem er helt ordinære heller, de har som man forstår et ordinært navn. Lyrikk03, Lyrikk07, sånne. I fjor postet jeg Lyrikk08 tirsdagene, i år er det Lyrikk09. Jeg ligger med det fire år på etterskudd. Med den farten vil jeg ikke få postet diktene jeg skriver i år, før i 2017. Det er litt for lenge til. Så jeg har bestemt meg for å kutte et år med å trykke Lyrikk10 her i år, fredagene. Det blir som om det var en spesiell diktsamling. Som det på noen måter også er Alle diktsamlingene er som alle diktene mine – litt spesielle.

Dette er ikke så viktig.

Ikke så viktig

Jeg tror ikke det er så viktig
Jeg tror jeg vil skrive en setning
Jeg tror jeg vil skrive det ned
Så jeg har det et sted.

Jeg begynner på ny.
Det er ikke så viktig
hva det blir
hvem jeg er

det er ikke så viktig
det der.

Nr. 1

Lyrikk10

Jeg gir opp

Godt nytt år! Året 2012 var et svært godt år på denne bloggen, og jeg håper 2013 skal bli enda bedre. Jeg vil følge opp som vanlig med egne dikt hverdager, og andres dikt i helgene. Hver ukedag får ett dikt i måneden, og hver ukedag har en bestemt type dikt knyttet til seg. Tirsdagene har alltid vært der jeg poster mine uhøytidelige lyrikksamlinger, der jeg for hvert år skriver 12 dikt og setter dem sammen så det blir fint. Nå har jeg kommet frem til året 2009. Det var det året jeg begynte med denne bloggen. Det året postet jeg et innlegg hver eneste dag, og det var litt spesielt å skrive dikt i et worddokument med tanke på å poste det først om tre år, når jeg hadde så mange andre dikt å poste hele tiden.

Året 2009 ble også spesielt på det personlige plan. Slutten av 2008 nådde et bunnmål, da min far døde, og jeg ikke hadde utsikter til særlig lystige dager foran meg. Men ganske tidlig dette året traff jeg hun som skulle bli min kone, og vi giftet oss allerede til sommeren dette året. Så tingene gikk fort, og lykken snudde.

De fleste diktene er imidlertid skrevet mens det ennå så mørkt ut. Sånn som innledningsdiktet, jeg gir opp.

Jeg gir opp

Jeg har skrevet en søknad

Hvor skal man gå

for å gi opp

 

Jeg vil ikke ha svar

Jeg vil ikke ha avslag.

 

Jeg vil gi opp.

 

Det er min søknad.

Og jeg innvilger den

 

med aldri å stanse å skrive.

Dikt:   1

Lyrikk09

Julekuler

Til dig, av Olaf Bull

I 1909 gav den da ukjente Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883 – 1933) – Olaf Bull – ut sin første samling dikt, kalt Digte. Første dikt i denne samlingen var et ordentlig vårdikt, et kjærlighetsdikt med våren som motiv og symbol, og sommer i alle kommende år som ønske til slutt. Det er et flott dikt å starte debutsamlingen sin med, for diktet kan jo i seg selv være denne spirende kjærlighetsvåren som ønsker og lover slik om sommer. Det er også et flott dikt å poste her i dag, søndag 3. april, med våren i anmarsj utenfor vinduene våre og i livene våre, og med mye god sommer og kjærlighet foran oss!

Den lystige innledningen passer kanskje godt til diktet vi skal presentere i dag, men det passer nok ikke fullt så godt for forfatteren bak det. Olaf Bull var en seriøs dikter, som nok kan bli vel kunstnerisk og utilgjengelig for de fleste i mange av sine dikt. Han strevde med de store, lyriske tema, om kunsten og livet, evigheten og forgjengeligheten, og forsøkte å gi det uttrykk i mange lange og krevende dikt, der man skal kjenne referansene godt for å henge med. Det er dikt for lærde, og for kjennere. Men så hender det også at han slår til med noen dikt som blir allemannseie, som Til dig, vi poster i dag, og Metope som ble postet i mars 2009.

Så er det til diktet. Det passer til menn eller kvinner i alle aldre, som er eller har vært forelskede, og kan om man ønsker det litt like godt leses fra en som ser forover, som en som ser bakover (selv om det siste nok er det riktigste). Det er ikke mange norske dikt som behandler våren og den forelskede kjærligheten så godt som dette diktet her, og da gjenstår vel ikke stort mer å forlange? Det er til deg! min kjæreste! kun deg!

Til dig

Til dig, du kjæreste, kun dig,
min deilige vaar, min ungdom,
mit følge paa somrens vei -!

Husker du foraarets tid dér,
hvor veien kom gjennem parken
under de solblaa trær?

Det bugned og sprak i ru mark,
og stammerne drak av solen
gjennem den brustne bark!

Du bar med et trodsigt og blankt smil
din herlige dronningkappe,
overgydt av April!

Dit haar var en skinnende ung fest,
hvor blomsterne slang og svinget
slig som de kunde det best — —

Da syntes vi begge, vor blaa vaar
burde jo ha som sommer
alle de kommende aar!

fra Digte (1909)

Kommentar til språket

Jeg har hentet denne versjonen fra Dikt.org. Vi skulle ikke ha noen vanskeligheter verken med å lese eller forstå diktet. For den som ikke skulle være klar over det, skal dig leses «deg», akkurat som man ville gjort det i dag. Det gjør at ordet rimer helt på vei, i første strofe.  Ellers ser vi det blir brukt gjentagelser  som virkemiddel i første strofe. Tredje strofe har lydmalende ord og rim i bruken av rak (lest med kort ‘a’, uttalt ‘rakk’) og ark (også med kort ‘a’), det er lyden av den brustne bark som sprekker. Fjerde strofe har lang vokallyd i smil, et ord man ikke kan uttale uten å gjøre det om man gjør i-lyden lang nok. Denne strofen har også et herlig rim med smil mot april, i det egentlig dristige uttrykket overgyldt av April. Den dikteren henvender seg er forgyllet av april måned, vårmåneden.

I siste strofe er verbtiden betydningsfull. Hele diktet er skrevet i fortid, som fra en som ser seg tilbake, men her blir fortiden syntes brukt om hva de trodde den gang, og at den burde ha sommer kommende år, ikke at den bør ha det. Det kan tyde på at forholdet allerede er slutt, eller i alle fall at det ikke er det samme lenger. Se for øvrig kommentarer lenger nede.

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at dette passer for forelskede kvinner og menn i alle aldre, men går man inn og ser nærmere på det, er det nok lettest å holde en tolkning der det er en mann som henvender seg til en kvinne, og ser seg tilbake på deres livs første vår. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men først si litt om årstidene som motiv i lyrikken.

Vekslingen mellom vår, sommer, høst og vinter er livets gang. Det representterer en syklus der livet skapes, lever, eldes og dør. Våren er det livgivende, da våkner blomster og trær etter å ha ligget døde gjennom vinteren. Fuglene kommer tilbake, synger og er glade. Det er forelskelsens tid, og også i naturen er våren en typisk parringstid. Det er en tid med glede, solen kommer, det blir varmere og lysere, symbolikken fungerer på mange plan. Sommeren er tiden da alt er på høyden. Alt som våren har lovet, blir oppfylt om sommeren. Dagene er på sitt lengste, lyseste og varmeste, de forelskede lever sammen i kjærlighet, og planter og dyr har rikelig med næring å forsyne seg fra. Litterært sett er det kanskje den mest uinteressante tiden. Der våren er forelskelsen, er sommeren ekteskapet. Mange romaner, dikt og fortellinger stopper med det, de fikk hverandre. Det er ikke om sommeren utviklingen skjer. Høsten er tiden forfallet skjer. Naturen blomstrer av, trærne mister sine blader, de friske grønnfargene forsvinner, fuglene begynner å reise sørover. Det blir også kaldere, surere, mer regn og vind. Hvis man fortsetter forelskelse – kjærlighet – ekteskap analogien, er det her forholdet begynner å få sine problemer. «Livets høst» er et uttrykk, da går det nedover. Om vinteren er alt dødt, nedfrosset. Snø og is dekker landskapet. Dagene er mørke, korte og kalde. Alt ligger og venter på en ny vår.

Her i diktet til Olaf Bull er det en slik vårlig kjærlighet dikteren henvender seg til. Det er et par tegn i diktet som tyder på at dette er en kjærlighet fra fortiden. I strofe 1 blir det sagt min ungdom, et uttrykk ungdommen selv ikke pleier å bruke, husker du, i strofe 2 blir heller ikke så ofte brukt av dem som ikke er gamle nok til å mimre. Hele diktet er også skrevet i fortid. Diktet er utgitt i 1909, så når Bull er født i 1883 må han være maksimum 26 år da han skriver diktet. Nå er jeg generelt tilhenger av å lese poesi uten å være så altfor opptatt av forfatterbiografiene, teksten skal tale for seg selv, og det vil jeg også la den gjøre her. Men om det ikke er en gammel eller til og med middelaldrende mann som ser tilbake,  så har diktet tross sine mange livsglade utbrudd også en sår tone, det er noe som tyder på at vårens løfter allerede ikke er oppfylt. Slik kan det leses, eller det kan leses som at den sansende jeg-personen i diktet tross sin lykkerus, egentlig ikke har noen tro på at lykken vil vare. Verbtiden i siste strofe er tegn på dette, som jeg skrev litt om under kommentarer til språket.

Diktet til Olaf Bull er altså på overflaten et vårlystig, livsglad forelskelsens dikt, men ved en litt nærmere lesning, ser man at dikteren selv ikke helt har troen på at dette vil vare, og at diktet således kanskje ikke er så optimistisk som det først ser ut. Det kan også leses som en lengsel etter at denne livsgleden og forelskelsen skal bli oppfylt, og at den ikke skal ta slutt, selv om man nok vet at det ligger i livets betingelser at det ikke vil skje.

 

Min sjel, igjen

Vi er kommet frem til det 11’te og nest siste av diktene i den som alle mine samlinger uutgitte samlingen Lyrikk02. Disse diktene er imidlertid opplest, alle som en, og tar jeg ikke feil, er de også alle sammen skrevet nettopp for å bli opplest på Ars Nova arrangementet på kvarteret det året. Jeg husker jeg stod ute i bakgården i flott lys og lette opp, og etterpå hadde meg en god fest.

Min sjel igjen

 

Her står jeg

Slik ser jeg ut

Når sjelen min er tatt

og vrengt ut.

 

Se på meg

Her jeg står

Uten sjel

Er det slik det går.

 

Her står jeg

Slik ser jeg ut

Når sjelen min er tatt

og vrengt ut.

Nr 11, Lyrikk02, ES2002