Ganske gamle dikt: Jeg står på en klippe, ingenting skjer

Ganske sikkert skrev unge ES dette diktet tirsdag 13. juni, 2000. Det er på dagen 18 år siden, et ung liv. Det står bare «tirsdag» på det, antagelig er det dagen etter pinsemandagen, da samme unge ES skrev diktet jeg postet i mai, melankolske Hytteturen er forbi. Dagens dikt er også melankolsk, kanskje enda mer melankolsk. Disse gamle og ganske gamle diktene passer ikke til noen analyse, men det er veldig ofte klippemetaforen går igjen, stå der oppe på klippen, noe jeg – og heller ikke unge ES – aldri gjør i slike tanker. Det er alltid bare i dikt og i ord det går for seg på denne måten. Klippen og havet. Det er metaforisk kraft i det.

*

Jeg står på en klippe ingenting skjer
Havet er stille, ikke noe mer
Jeg står (og jeg står og jeg står
og står og står og står og står)
Og venter på bølger som aldri slår.

Jeg sitter på klippen står ikke nå
Havet har for alvor sluttet å slå
Jeg sitter og sitter og sitter
på klippen.
Alt jeg kan gjøre, reise meg opp
En liten bevegelse, så er det stopp.

ES2000

Reklamer

Sonett 154, av William Shakespeare – The little Love-god lying once asleep

Dette er den siste av Shakespeares sonetter. Og med postingen av den, avslutter jeg ti års arbeid med å få oversatt, kommentert og gjengitt alle Shakespeares 154 sonetter. Det vil si, jeg avslutter ikke arbeidet, med mange av dem er det ennå nok å gjøre. Men alle sonettene har nå en post og en lenke, et arbeid denne bloggen er alene om i Norge. Det finnes andre nettsider som skriver om sonettene, men ingen er i nærheten av å gjøre det så detaljert, og denne bloggen er den eneste som har både oversettelser og kommentar. Heller ikke i bokutgivelser er vi bortskjemte med det i Norge. Sonettene blir oversatt, og gjendiktet, men sjelden komplett, og ytterst sjelden med forklaringer på hva som står i originalen og hva som står i gjendiktningen.

De to siste sonettene skiller seg helt ut fra de 152 første. De fremstår nærmest som en epilog, eller en uavhengig kommentar, eller som å være skrevet for helt andre anledninger og med helt andre formål. Når de nå likevel er med, så passer de på en måte godt. De danner en slags avslutning. Det hadde kanskje vært vanskelig å la en avslutning til den skjønne ungdom eller den mørkhårede kvinnen, bære tyngden av å være en konklusjon. Konklusjonen som står i denne sonetten, passer derimot godt. Kjærligheten og lidenskapen kan varme opp vann, kan varme opp hva som helst, mens vann kan ikke kjøle den, ingenting kan kjøle den.

Sonnet 154

The little Love-god lying once asleep,
Laid by his side his heart-inflaming brand,
Whilst many nymphs that vowed chaste life to keep
Came tripping by; but in her maiden hand
The fairest votary took up that fire
Which many legions of true hearts had warmed;
And so the General of hot desire
Was, sleeping, by a virgin hand disarmed.
This brand she quenched in a cool well by,
Which from Love’s fire took heat perpetual,
Growing a bath and healthful remedy,
For men diseased; but I, my mistress’ thrall,
Came there for cure and this by that I prove,
Love’s fire heats water, water cools not love.

Min oversettelse

Sonett 154

Den lille kjærlighetsguden lå en gang og sov,
Lagt ved hans side hans hjerte-antennende fakkel,
Mens mange nymfer som sverget å holde på kyskheten
Kom trippende forbi; men i hennes jomfru hånd
Den fineste edsvorne tok opp flammen
Som hadde varmet opp mange legioner av sanne hjerter;
Og så var generalen av heftig lidenskap
Sovende, avvæpnet med en jomfruhånd .
Fakkelen slokket hun i en kjølig vannkilde like ved,
Som fra Kjærlighetens flamme tok evig hete,
Og ble til et bad med helberedende virkning,
For sykdsomsrammede menn; men jeg, min elskerinnes trell,
Kom dit for å bli kurert og ved det beviser jeg,
Elskovens flamme varmer opp vann, vann kjøler ikke kjærligheten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som jeg flere steder refererer er denne sonetten tett på den forrige, nummer 153, og gjenforteller den samme historien.

I det siste har jeg begynt å oversette love med elskov i stadig flere av sonettene. Det vanligere ordet, kjærlighet, er ikke helt dekkende, synes jeg, med det at lidenskapen da ikke er ordentlig med. Her, for sonett 154, går jeg for kjærlighet. Som i forrige sonett er kjærlighetsguden (Love-God) Cupido. Linje 2 har de samme vanskeligheter på engelsk som på norsk. Fakkelen som setter fyr i hjerter (= gjør dem forelsket) er et av Cupidos attributter, en av de tingene som kjennetegner ham. Det vanligste attributtet hans er pil og bue. Nymfene i linje 3 er jomfruene til Diana, sjekk kommentarer i forrige sonett. Diana var en gudinne som skulle passe på kyskheten både for seg selv, og for kvinner generelt. Nymfene hennes hjalp henne med det. Arbeidet deres vil bli lettere, om de får has på fakkelen til Cupido. Strengt tatt er nymfer i gresk mytologi vakre, unge kvinner som streifer omkring i skog og mark, men i sammenhengen her kan det vanskelig være disse Shakespeare har tenkt på. Særlig siden de skal vokte kyskheten, mens nymfene generelt sørget for fruktbarhet. I linje 4 står det også at det er fra hennes jomfru hånd (her maiden hand).

Votary (løftebundet, innviet) er en som er bundet av en ed, her en jomfru bundet av løftet om renhet. Merk at dette er det eneste stedet hos Shakespeare hankjønnsformen er brukt om en kvinne, ellers er det votaress. Det er vanskelig å finne et enkelt norsk ord å oversette med. Det norske ordet innviet er mer knyttet til en seremoni, enn til et løfte. Og ordet løftebundet er litt svakt, mens edsvoren kanskje er mer knyttet til å sverge på å utføre en oppgave, enn det en votary er. Uansett er det denne jomfruen til Diana som er denne edsvorne. Legion er et ord brukt både på norsk og engelsk om et stort antall. Det er også navnet på en romersk militær enhet, og dette bildet sitter i når man på Shakespeares tid tenkte seg legioner av engler og djevler i himmel og helvete. Det er fakkelen som har varmet hjertene, og ikke omvendt, selv om setningsstrukturen med varmet etter objektet i en leddsetning kan få det til å se ut litt forvrirende. Jeg har stokket om på rekkefølgen i oversettelsen i forhold til originalen, for å gjøre dette klart. I neste linje er det generel av heftig lidenskap (General of hot desire), noe som tar opp igjen det militære bildet. Denne generalen er den sovende Cupido. Også her i linje 7 og 8 har jeg omplassert leddene i setningen sånn at meningen skal bli klar.

At hun kastet fakkelen i en vannkilde like ved, og dermed kjølte den av, så vi i sonett 153. Jeg oversetter quenched (bråkjølet) med slokket, sånn at det skal bli tydelig hva som skjer for dem som bare vil lese oversettelsen, og ikke alle forklaringene. Kjærlighetens – eller lidenskapens – flamme (Love’s fire) er her konkret fakkelen til Cupido, den varmer opp vannet i kilden den er kastet i. Det er det som gjør at den får evigvarende varme (heat perpetual), også denne referansen er med i nummer 153, der varmen er dateless (datoløs (= uten ende)). Det samme gjelder at varmebadet har helsefremmende virkning, ideen om varme bad stod sterkere i fortiden enn nå, som et sted for å ivareta og forbedre helsen. Jeg har strukket oversettelsen litt, der i linje 11, men meningen er helt korrekt, selv om ordene ikke er det.

Avslutningen av sonetten er ikke helt godt gjort, siden setningen med konklusjonen begynner midt i linje 12, og ikke i de to avsluttende. Sånn blir det at det som hører sammen, ikke er satt sammen, og rimene får formell mer enn forsterkende virkning (gode rim skal skape eller vise frem en forbindelse mellom ordene som rimer, her rimer perpetual på thrall, meningsløst, siden perpetual har å gjøre med varmen i kildebadet, linjene 9-12, mens thrall er om jeg-personen som introduseres her helt til slutt, og kun har å gjøre med linjene 13-14). Siden han ikke blir kurert i dette varmebadet, noe vi så tydelig i sonett 153, betyr det at vannet ikke kan kjølne den sterke lidenskapen, kjærligheten, mens vi altså har tydelig sett at kjærlighetens flamme er i stand til å varme opp vannet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

inflame 1. eggepirreprovoserehisse opptirre 2. (også overført) (an)tennesette fyr påfå til å flamme oppfyre opp 3. (medisin) bli betentgjøre betentinflammerehovne (opp) 4. bli opphisset 5. (også overført) ta fyr 6. (om situasjon) puste til ildenforverre
brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
chaste 1. kyskrenærbar 2. (overført) strengtuktet 3. (overført) enkelren
votary 1. (religion) innvieten som har avlagt et religiøst løfte 2. dyrkertilbeder(Guds) tjener 3. (overført) ivrig tilhengerentusiastisk utøverivrig forkjemper
quenched bråkjølt
well 1. brønn 2. lyssjakt, luftsjakt 3. heisesjakt 4. senkebrønn, kum, kammer 5. reservoar, beholder 6. petreoleumsteknologi, olje- og gassutvinning, offshore brønn, borebrønn 7. oppkomme, kilde, ile 8. halvlederteknikk sluk
remedy 1.  (medisinlegemiddellegerådbehandling 2. (bote)middel(hjelpe)råd 3.  (jusrettslig tvangsmiddelrettsmiddelkompensasjonavhjelp  (myntpressingtillatt avviktoleranse
thrall (også overført) 1. slavetrell 2. trelldomslaveri

Kommentar til sonetten

For de som vil vite mer om kildestoffet til disse to siste sonettene, anbefaler jeg omtalen av sonett 153 på nettsiden Shakespeare-sonnets. Der står det at det er basert på et dikt i en gresk antologi tilskrevet Marcianus Scholasticus. I boken Shakespeare’s sonnets: With three hundred years of commenatry, står følgende om epigrammet:

Marcianus’s epigram (in [James] Hutton’s translation [1940-41, 386]) is as follows: ‘Beneath these plane threes, detained by gentle slumber, Love slept, having put his torch in the care of the Nymphs; but the Nymphs said one to another: «Why wait? Would that together with this we could quench the fire in the hearts of men.» But the torch set fire even to the water, and with hot water thenceforth the LoveNymphs fill the bath.’

Det blir spekulert om disse sonettene ble skrevet før eller etter de øvrige, noe vi selvfølgelig aldri vil få svar på. I alle fall er de mer som andre sonetter fra Shakespeares samtid, og skiller ikke Shakespeare ut som noe helt spesielt, noe de andre sonettene hans virkelig gjør. Der er det kjærlighet, lidenskap, lengsel og begjær i mange forskjellige faser og kulører, både evig og personlig, slik at de har allmenn gyldighet og også kan relateres til personlig. Mange av de beste sonettene leses utmerket godt isolert for seg, og slik er det nok de aller fleste møter sonettene til Shakespeare i dag, de leser eller hører om de mest kjente. Som syklus stiller de vel så mange spørsmål som de gir svar. Og de gir næring til evigvarende forskning, om hvem den skjønne ungdom i de første 126 sonettene var, og hvem den mørkhårede kvinnen fra sonettene 127-152 kan ha vært.

For meg har det vært å bli kjent med dem på en måte jeg aldri kunne ha tenkt meg, med å skrive om hver og én, fra de 52 første i bloggens åpningsår, 2009, til 12 i året frem til i dag, da en av verdenslitteraturens største sonettsamlinger avsluttes med en uhøytidelig og lite spesiell sonett, nummer 154. Hver av delene i samlingen har hatt en slik utilfredsstillende avslutning, nummer 126 for den skjønne ungdom, og enda mer nummer 152 for den mørkhårede kvinnen. På en merkelig måte skaper disse to merkelige siste en slags avrunding, og det passer jo på sett og vis som en kommentar til alle de andre, at ingenting er i stand til å slokke kjærlighetens flamme, at den bare vil varme opp vannet den blir kastet i, og at det ikke finnes noen kur for det å være forelsket. Det er gammel visdom, gammel allerede da Marcianus Scholasticus samlet ideen i sitt lille dikt år 500 etter kristus. Så gikk det nye 1000 år før Shakespeare tok opp motivet, og avsluttet sin sonettsamling. Etter nye 500 år, skriver jeg om dem begge, her.

Ut året vil det lørdager bli postet andre sonetter og lyriske tekster av Shakespeare, hentet fra stykkene hans og løse tekster. Jeg har ikke bestemt meg for hvilke jeg vil ha med, ennå. Det finnes ytterst få, om noen, dikt og tekster av Shakespeare som ikke hører til i sonettsamlingen eller i et teaterstykke, og det som finnes er av litt tvilsomt opphav. Mange av stykkene til Shakespeare er som kjent skrevet på vers, på blankvers, så der er det mye det går an å hente ut, og presentere som et dikt. I utgivelsen lyrikk gjennom 4000 er det flere eksempler på det, enn på at sonettene er oversatt. Det finnes også en og annen sonett i noen av stykkene, men dette er i de stykkene som regnes som tidlige, og sonettene der holder en annen og lavere standard enn de som er med i de 154 sonettene som ble utgitt sammen i Quarto.

Jeg vil også bruke tiden på å forbedre de sonettene som allerede er postet. Mange av dem er ennå uferdige, og noen er knapt nok påbegynt. I det minste skal alle ha en oversettelse å stole på, litt kommentarer om hva som står og hvordan jeg har tenkt, og en kort presentasjon først og kommentar etterpå. Så er det noen som får et omfang utover det også, med utfyllende kommentarer, og kanskje også en gjendiktning

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort veldig, veldig fritt, denne gangen. Uhøytidelig som origianlen. Ikke en gang sonettformen er beholdt, eller noen som helst form.

Cupido lå en gang og sov,
Ved hans side flammen lå,
Da ble flammen nymfers rov
Som kyskhet hadde sverget på
Den fine jomfru tok den brann
Som hjerter hadde varmet opp;
Og så var lidenskapens sjefstyrann
Av jomfruhånd blitt ført til stopp.
Ild slokket i en kilde kald,
Som så evig vil bli varmet vel,
Og bli et bad kurere skal,
Syke menn; som jeg, min kjæres trell,
Jeg kom for kur og viste med det,
Cupidos ild kan varme vann, vann kjøler ikke kjærlighet ned.

ES2018

En gave forgjeves og tilfeldig (Дар напрасный, дар случайный), av A. S. Pusjkin

Dette diktet skrev Aleksander Sergejevitsj Pusjkin på bursdagen sin 26. mai, 1828, altså for veldig nøyaktig 190 år siden. Det er litt atypisk på mange måter, atypisk Pusjkin, atypisk Russland, og atypisk et dikt å skrive im wonderschönen Monat Mai, som tyskerne vil ha det. Det er heller ikke noe typisk bursdagsdikt, akkurat. Derimot er det et dikt fullt av vemod og livslede, skrevet av alltid unge Pusjkin den dagen han fylte 29. år.

Pusjkin er født i 1799, og han døde i 1837. Han ble ikke mer enn 37 år. Duellen han døde i skyldtes en skandale, den kunne utmerket godt vært unngått. Kanskje er det livsleden som også førte til en dødslengsel? Pusjkin er ellers mer kjent for å være mer optimistisk og livsglad, i hvert fall er han mer det i diktningen sin, enn hans samtidige andre store poet, Lermontov. For Lermontov gir det liksom mening at det endte i døden, allerede fra veldig ung alder skrev Lermontov dikt om hvor tomt livet føltes for ham. Pusjkin skriver dikt om vakre vinterdager, om kjærligheten og om vakre kvinner, det er ikke så mange dikt hos Pusjkin om tomhet og meningsløshet. Pusjkin fyller de russiske livene med mening, og innhold. Utenom i dette diktet her.

*

Дар напрасный, дар случайный,
Жизнь, зачем ты мне дана?
Иль зачем судьбою тайной
Ты на казнь осуждена?

Кто меня враждебной властью
Из ничтожества воззвал,
Душу мне наполнил страстью,
Ум сомненьем взволновал?..

Цели нет передо мною:
Сердце пусто, празден ум,
И томит меня тоскою
Однозвучный жизни шум.

1828

Min oversettelse

En gave forgjeves, gave tilfeldig,
Livet, for hva er du gitt meg?
Eller hvoror er du med en skjult skjebne
Dømt til henrettelse?

Hvem var det som med fiendtlig makt
Påkalte meg fra intetheten,
Fylte sjelen min med lidenskap,
Og oppskaket fornuften med tvil?..

Mål finnes ikke foran meg:
Hjertet er tomt, ørkesløs forstanden
Og piner meg med tungsinn
Livets enstonige støy.

Kommentar til språket og oversettelsen.

På norsk bruker vi ikke stemt s, eller z, og det er derfor etter hva jeg vet heller ikke vanlig å transkribere de russiske stemte vislelydene til bokstaven z. Vi uttaler ustemt uansett, og kan derfor like gjerne skrive s. Jeg veksler litt, ser jeg. Det dreier seg om de kyrilliske bokstavene з (s, z) og ж (sj, zj). Ellers er det å si om oversettelsen at jeg ikke kan garantere at jeg har fått alt riktig. Da trengs det en korrekturleser. Men store feil skal det ikke være, og under gjør jeg rede for hvordan jeg har tenkt.

Første linje direkte oversatt er «gave forgjeves, gave tilfeldig», eller i mer naturlig norsk «en forgjeves gave, en tilfeldig gave». дана (gitt) er partisipp av  дать (gi), slik at linje to blir spørsmålet: livet, hvorfor er du meg gitt? Russisk har to ord for «hvorfor», det vanlige почему, og det Pusjkin her bruker, зачем, som litt mer har betydningen «hvorfor, i hvilken hensikt«. мне er dativsformen for meg, så for virkelig å få frem den, kunne vi på norsk oversette med «til meg». Alt i alt skulle de to første linjene være greie. Deretter blir det litt verre. Kombinasjonen судьбою тайной (med den hemmelige skjebnen) er satt i instrumental, i nominativ er det судьба тайная (hemmelig skjebne). осуждена (dømt) er partisipp av осудить (å dømme). Så det poeten spør om i første strofe, er hvorfor livet er gitt ham, som en tilfeldig og forgjeves gave, bare for å ende i døden til slutt uansett.

I andre strofe må man nesten stokke litt om på rekkefølgen av ordene for å få det riktig på norsk. De to første linjene består av en setning der verbet воззвал (vossval – kalle, påkalle) kommer til slutt. På norsk blir det unaturlig, så jeg flytter det opp på plassen etter subjektet кто (kto – hvem) i setningen, der det hører hjemme. Sammensetningen враждебной властью (vrasjdebnoj vlasiu – fiendtlig makt) står i instrumental, noe som på norsk vanligvis blir markert med preposisjonen med, slik jeg også har gjort. Substantivet ничтожества står i genitiv, styrt av preposisjonen из (iz – fra, av). Verbet Воззвать (vozzvat – rope, kalle på) er satt sammen av forstavelsen воз- (vos – i, på osv. (egentlig er det в med hjelpelyder)) og звать (zvat – rope, kalle). Jeg leser disse to linjene som at intetheten er døden eller tilværslen før fødselen, altså tiden man ikke eksisterer (og dermed heller ikke kjenner noen smerte eller lede), og så er det noe som har kalt ham derfra og inn i livet ved fødselen. Pusjkin spør hvilken fiendtlig makt som har gjort det? Det er en omskriving av den folkelige kunnskapen at ingen har bedt om dette livet, man blir bare sendt inn i det. Tredje linje må analyseres. Verbet er наполнил (napolnil – fylte), pronomenet мне (mnje – (til) meg) står i dativ, «fylte meg», og så står душу (dusju – sjel) i akkusativ og страстью (strastiu – (med) lidenskap) i instrumental. Det skulle bety at «noe har fylt meg sjelen med lidenskap». Jeg kan ikke se noe annet system enn samme кто (kto – hvem) fra første linje, altså den samme som kalt ham fra intethet, fylte sjelen med tvil. Det er også denne som i siste linje i strofen oppskaket fornuften med tvil (Ум сомненьем взволновал – um somnenjem vzvolnoval). Hele strofen er i oversettelsen skrevet litt om, sånn at den skal gi mening på norsk, uten at det skal være nødvendig å lese disse forklaringene.

I første linje i siste strofe står mål i flertall (цели – tseli), mens på norsk kommer det ikke frem av bøyningen om det er ett eller flere mål. I andre linje bytter den russiske originalen om på rekkefølgen av adjektiv og substantiv, på norsk blir det; hjertet (er) tomt, ørkesløs (er) forstanden. De russiske adjektivene står i kortform, uten ending, noe som betyr at det er predikativ bruk, altså sånn vi på norsk får sagt med å bruke koppula-verbet er (hjertet er tomt). Motsatt er attributativ bruk, der russisk bruker adjektivets langform, mens vi på norsk setter adjektivet foran substantivet (tomt hjerte). Substantivet тоска (toska – tungsinn, lede) er satt i instrumental i linje 3, slik at det oversatt blir «piner meg med lede». I siste linje står adjektivet Однозвучный (odnosvutsjnyj – enstonig, monoton) til шум (sjum – støy, bråk, larm), mens жизни (zjizni – livets) står i genitiv, altså blir det «livets monotone støy» det avslutter med. I oversettelsen er jeg for denne strofen tett på originalen, mens jeg i gjendiktningen har stokket litt om på det.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene er satt i fet skrift, i noen av ordene er aksenten er markert med kursiv.

Дар1. (подарок) gave; donasjon 2. (способность) gave
казнь1. (судебная кара) henrettelse, eksekusjon, eksekvering (лишение жизни); dødsstraff (смертный приговор) 2. перен. (мучение) plage, pine
осуждена -> осуждённый I domfelte II прч от осудить ( осуждение 1. domfellelse 2. (порищание) fordømmelse.)
враждебной -> враждебный fiendtlig
ничтожества – genitiv, entall -> ничтожество 1. (убожество) elendighet, intethet, tomhet 2. (ничтожный) ubetydelighet, nullitét
воззвал -> воззвать св см взывать 1. (громко кричать) rope 2. (обращаться с просьбой) kalle på, rope til 3. (апелировать) påkalle vt, appellere til
сомненьем -> сомнение 1. tvil 2. tvil, tvilsmål
взволновал -> взволновать св см волновать 1. (беспокоить) gjøre nervøs; bekymre (вызвать озабоженность); sette i sinnsbevegelse, skake opp (приводить в возбуждение) 2. (вызывать волны) bølge, opprøre
празден – kortform, hankjønn -> праздный 1. (на занятый делом) ørkesløs, uvirksom 2. (на заполненный работой) ørkesløs 3. (бесцельный) ørkesløs, tom
томит -> томить 1. <св ис-> pine, plage, trykke 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)
тоскою – instrumental -> тоска 1. (грусть и уныние) tungsinn, lengsel 2. (скука) kjedsomhet, lede (уныние)
Однозвучный monotón, ènstonig

Litt om form

I den transkriberte versjonen av diktet under har jeg markert aksenten. Russisk kan ikke ha mer enn én trykksterk stavelse per ord, og alle ord skal ha trykk. Det gjør at russiske dikt ikke helt enkelt glir inn i den germanske verselæren. Det er fire trykksterke stavelser i hver linje, men antallet trykklette stavelser mellom dem varierer. Russerne fant tidlig ut at de ikke kunne følge den latinske og germanske metrikken med jamber, daktyler og trokeer, og alt det andre, de russiske versene måtte være litt friere. I strenge former, som sonetten og andre faste diktformer, måtte de trykktunge stavelsene komme riktig, men det måtte være lov å spe på med litt flere trykklette innimellom.

Her, i dette diktet, er det sånn cirka annenhver trykklett og trykksterk. Stort sett er første stavelse trykksterk, og siste stavelse trykklett. I linjene 2 og 4 er det litt flere trykktunge stavelser i utgangen. I siste strofe er det bare tre stavelser i siste linje, noe som gjør at den skiller seg ut. Det passer godt, siden det etterlater et tungt og vektig inntrykk. De lydmalende ordene med alle s- og sj-lydene i linjen forsterker dette, Однозвучный жизни шум, (odnuzvjutsjnyj zjisni sjum – enstonige livets støy), her, i sistelinjen blir det sagt noe viktig og riktig.

Russisk er et språk det er lett å rime med. Når man også tillater halvrim, blir det lett og uanstrengt (selv om Pusjkin selv skal ha klaget over at språket lukket ham, og språkets rimmuligheter begrenset hans utfoldelse). Her er det gjennomført kryssrim, første og tredje linjer rimer, andre og fjerde. Å gjendikte russiske dikt med samme rimmønster og samme økonomi i språket er notorisk vanskelig. Jeg pleier ta meg store friheter, og gjør det også denne gangen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i en periode med personlig krise for Pusjkin. Han kom ikke så godt ut av det, verken i privatlivet sitt eller med de russiske styresmakter. Han var under oppsyn av tsar Nikolaj I, hans personlige sensor, etter å ha vært forsvist første halvdel av 1820-tallet. På det personlige plan hadde han det vanskelig etter avslaget på frieriet til Anna Olenina.

Nå er ikke dette et dikt som krever biografiske opplysninger for å bli godt forstått, synes jeg. Dette er godt uttrykt og vanlig følt menneskelig lede. Man sitter der i livet sitt, har det ikke noe bra, og skjønner ikke hva man skal med det. Så venter døden i det fjerne, på en måte du ikke selv vet om. Slik er det jeg forstår vendingen om den skjulte skjebnen (судьбою тайной – sudboiu tainoj) i den første strofen. For Pusjkin er denne skjebnen litt spesiell, siden vi vet at hans død skyldes en dramatisk og unødvendig duell.

Videre er det fordømmelsen over å være født, hentet frem fra intetheten (Из ничтожества воззвал – iz nistjozjestva vozzval), som han formulerer det, og han operer med en makt, en кто (kto – hvem), som har gjort det. Denne makten har også fylt sjelen med lidelser, og fornuften med tvil. For denne strofen er det biografiske detaljene interessante. Vi vet Pusjkin har gått gjennom et følelsesmessig opprør, etter å ha vært forelsket i Anna Olenina, ønsket å få henne og til og med fridd, og så få et avslag, med alt det innebærer. For Pusjkin er lidenskapene på denne tiden bare til skade, han får ikke utløp for dem, det er lidenskap og sterke følelser til en kvinne han ikke har fått. Fornuften er i tvil om hva den skal gjøre. Han er i en begredelig situasjon. Riktignok er han allerede en stor og anerkjent dikter, men statusen hans hjelper ham ikke med kvinnen han ville ha, og han skriver bokstavlig talt på tsarens makt. Han har ikke noen frihet til å skrive hva han vil. Så hva skal han gjøre?

I tredje strofe blir det nærmest den naturlige forlengelsen av den gnagende tvilen og de sterke følelsene som ikke leder noen steder hen. Han har ikke noe mål, ikke noe han har ugjort og vil ha gjort, ikke noe prosjekt å leve for. Hjertet er tomt (Сердце пусто), skriver han, hjertet er stedet for følelsene, og forstanden er ørkesløs (празден ум), den leder ingen steder hen. Så alt han har igjen er å bli pint med tungsinn og lede, av livets enstonige og ensformige støy, alt som skjer rundt ham.

Det siste er et ganske sterkt bilde, og nydelig utført på russisk, med alle hvislelydene i linjen Однозвучный жизни шум (odnozvutsjnyj zjizni sjum – enstonige livets støy), sånn at man nesten kan høre lydene, ssssjjj, zzzzjjj og tssssjj, og lignende monoton bakgrunnsstøy, som kan plage livet av en når man sitter og har det vondt med seg selv. Ikke noe særlig til stemning å ha, på sin egen 29 års dag. Men for Pusjkin har det i minste resultert i et sterkt dikt for ettertiden, et dikt som fant veien til Norge og norsk, 190 år etterpå. Uten at jeg tror akkurat det hjelper Pusjkin så mye.

Russisk Wikipedia har en omfattende nettside dedikert til diktet for dem som vil vite mer.  Jeg har brukt denne litt i min egen omtale, men det meste er som vanlig en sak mellom teksten og meg, og de som har glede av min måte å lese den på.

Diktet transkribert

Dàr napràsnyj, dàr slutsjànjnyj,
Sjisn, satsjèm ty mnjè dàna?
Ìlj satsjèm sùdboiu tàjnoj
Tý nà kàsn osùsjdena?

Ktò menjà vrasjdèbnoj vlàstiu
Ìs nisjtòsjestva vossvàl,
Dùsju mnjè napòlnil strastiu,
Ùm somnènjem vsvòlnoval?..

Tsèli njèt pèredo mnòiu:
Sèrdtse pùsto, pràsden ùm,
Ì tòmit mènja tòskoiu
Odnosvùtsjnyj sjìsni sjùm.

Min gjendiktning

En tilfeldig gave forgjeves,
Hvorfor er du meg livet gitt?
For hva er det fra skjebnen det kreves
At du dømt til døden er blitt?

Hva var det for fiendlige makter
Som meg kalte fra tomhetens hvil,
Fylte sjelen med lidelsens takter,
Oppskaket sinnet mitt med tvil?..

For meg fins ingen glede:
Hjertet er tomt, null mål
Det piner meg med lede
Livets monotone gnål.

ES2018

 

 

 

Sonett 153, av William Shakespeare – Cupid laid by his brand and fell asleep

Dette er Shakespeares nest siste sonett. I den og den neste forlater han å skrive om den skjønne ungdom og den mørkhårede damen. Disse to skiller seg helt ut, og er mest en morsom og uhøytidelig historie om hvordan kjærlighetsguden Cupido blir seg frastjålet elskovsfakkelen sin av en av Dianas jomfruer, og at hun forsøker å slokke den i et vann. Det er basert på et dikt i en gresk antologi tilegnet Marcianus Scholasticus fra det femte århundret etter Kristus, skriver nettsiden Shakespeare sonnets. Shakespeare legger i denne sonetten til at vannet ikke klarer å slokke fakkelen, og at det i stedet blir til et sydende bad, som kanskje kan ha kurerende virkning. I alle fall vil han forsøke selv å finne lindring for sine egne lidelser, forårsaket av kjærligheten og lidenskapen, men at en sånn lindring bare kan finnes i elskerinnens øye.

Sonnet 153

Cupid laid by his brand and fell asleep:
A maid of Dian’s this advantage found,
And his love-kindling fire did quickly steep
In a cold valley-fountain of that ground;
Which borrowed from this holy fire of Love,
A dateless lively heat, still to endure,
And grew a seething bath, which yet men prove
Against strange maladies a sovereign cure.
But at my mistress’ eye Love’s brand new-fired,
The boy for trial needs would touch my breast;
I, sick withal, the help of bath desired,
And thither hied, a sad distempered guest,
But found no cure, the bath for my help lies
Where Cupid got new fire; my mistress’ eyes.

Min oversettelse

Sonett 153

Cupido lå ved sin fakkel og falt i søvn:
En jomfru av Diana fant denne fordelen,
Og hans elskovstennende ild ble hurtig søkkvåt
I en kald fjellkilde i området;
Den lånte fra hans hellige ild av elsk,
En tidløs livfull varme, som ennå skulle vare,
Og ble til et sydende bad, som man ennå kan bevise
Virker mot merkelige lidelser med en suveren kur.
Men ved min elskerinnes øye ble elsken tent på ny,
Gutten for en test vil berøre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket hjelp av bad,
Og hurtig dit bort, en trist gjest i ulage,
Men fant ingen kur, badet for hjelpen jeg trenger ligger
Der Cupido fikk ny flamme; min elskerinnes øyne.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som i så mange av Shakespeares sonetter og skuespill er det mulig å lese inn ganske saftig seksuell betydning. I denne sonetten er det elskovens ild, som kanskje kan være en kjønnssykdom, elskerinnens øye som også kan være hennes kjønnsåpning, og berøre brystet (touch) som også kan ha en mening av å infisere, smitte. Det er standard symboler, og når man først åpner for å lese på denne måten, så ser man at det gir mening, men det er ikke sånn at det er nødvendig å lese inn disse betydningene for å få noe ut av sonetten.

Brand brukt her, er fakkel. Fakkel er en av kjærlighetsguden Cupidos attributter, en av gjenstandene han ofte avbildes med og som dermed karakteriserer ham. Tanken er at han bruker denne fakkelen til å tenne lidenskapen i folk. Mest kjent og mest brukt av attributtene til Cupido, er buen og pilene, som han skyter med i blinde og gjør folk forelsket. Diana var en gudinne for jakt, og for månen og for fødsel, og hun var kjent for sin kyskhet og sin beskyttelse av kvinner. Hun var omgitt av jomfruer, og det var en av disse som fant denne fordelaktige situasjonen (this advantage). Siden Diana og hennes jomfru skal passe på sin egen og andre kvinners kyskhet, er det bra om de får tatt fra Cupido elskovsflammen hans. Det gjør denne jomfruen i de to neste linjene, hun tar fakkelen fra den sovende Cupido, og dypper den i vannet til en kald fjellkilde (cold  valley-fountain) som lå der. At vannet i kilden også er kaldt, passer godt, så det kan slokke den varme flammen.

Den engelske originalen begynner andre kvartett med relativpronomenet which (som), som skal vise tilbake til fjellkilden (valley-fountain). På norsk går ikke denne bruken av relativsponomenet, vi vil ha det umiddelbart etter ordet det viser til. Her må vi bruke påpekende pronomen, «den». Så det er fjellkilden som får varme fra Cupidos fakkel, når den blir kastet uti. Oversettelsen av ordet love (kjærlighet, forelskelse, elskov) er en sak nesten hver gang det blir brukt i Shakespeares sonetter. Den vanlige oversettelsen når ordet blir brukt som substantiv, er kjærlighet, men jeg oversetter stadig med elsk, der det er passionate love, altså lidenskap. Her skulle det være opplagt. Dateless (uten dato, uten «date», tidløs) er et ord Shakespeare bruker også i sonett 30. Her er det nok meningen at den ikke skal være rammet av tiden, at den er tidløs, alltid vil vare ved. Fra denne blandingen av fjellkilde og elskovsfakkel blir det et sydende bad (seething bath) med kurerende egenskaper (a sovereign cure) mot rare sykdommer (strange maladies). I linje 7 står which yet men prove (som ennå menn (be)viser), der bruken av prove (bevise) går litt i retning av «bekrefte», disse mennene kan ennå i dag bekrefte at det sydende vannet hjelper mot lidelsene deres. Uttrykket sovereign cure («suveren kur») er standard, det er en kur eller medisiner som virker suverent. De rare sykdommene (strange maladies) kan kanskje leses som kjønnssykdommer, men man er kanskje på tryggere grunn om man bare tenker seg alle slags rare lidelser som kan følge av å være forelsket, eller til og med andre ting.. Sonetten er herlig lite spesifikk, her.

Linje 9 sier at fakkelen til Cupido ble tent på ny (new-fired) i øynene til sonettskriverens elskerinne (my mistress eyes). Bildet er velkjent, øynene til forelskede mennesker kan funkle ganske godt, og de kan antagelig tenne opp igjen en sloknet fakkel til kjærlighetsguden. Det går an å spekulere om my mistress er den mørkhårede damen i de foregående sonettene, men det er ikke noe som tilsier at det må være det. Gutten i linje 10 er Cupido, trial (rettslig behandling, prøve) blir her brukt i betydningen «test». Fakkelen til Cupido skal testes ved å la den berøre brystet til sonettskriveren. Så først blir den tent i øynene til elskerinnen, så blir den testet i brystet til poeten. I linje 11 mangler litt pronomen og artikler. Jeg-personen er syk av det hele (sick withal), syk av hele historien, og han ønsker hjelp av et bad, eller av badet. Jeg må nok si jeg leser det som om det er snakk om badet i linje 7, det sydende bad av fjellkilden og Cupids fakkel, eller et helberedende bad. Det er imidlertid omdiskutert. Uansett setter han kursen mot dette badet, trist (sad) og i dårlig balanse, i ulage (distempered).

Så er konklusjonen at denne kuren ikke hjelper ham. Den eneste kuren som kan hjelpe, ligger i hans elskerinnes øyne, der Cupids flamme ble tent på ny.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blår ordbøker ligger til grunn.

brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
kindling 1. antenningopptenning 2. opptenningsvedtørrved
steep 1. legge i bløt 2. (la) stå og trekke 3. trekke (ut)vanne ut 4. (om lutefisk) lute (ut) 5. dyppefuktebløte (ut) 6. (bryggeri) støpestøpsette 7. (overført) gjennombløtegjennomsyre
fountain 1. (drikke)fontenespringvann 2. kaskade 3. (overført) kildevelloppkomme 4. (poetisk) kildebrønn 5. beholderreservoar
dateless 1. udatertuten dato 2. (hverdagslig) uten partner 3. tidløssom ikke blir foreldetsom ikke blir gammeldags 4. (poetisk) eldgammel
seething -> seethe 1. sydekokeskumme 2. (gammeldags, matlaging) koke 3. (overført) sydemyldrekokeboble
malady 1. sykdom 2. sykeonde 3. lidelse
trial 1. (jus) rettslig behandlingrettergangprosessrettssakdomsforhandlingprosedyre 2. prøveprøvingforsøkeksperiment 3. prøvekjøringprøveturprøving 4. prøvelse 5. (sport) uttakingskampforsøk, trial (ofte i motorsport og hesteveddeløp)
thither (gammeldags, litterært) der bortdit (bort)derhen
hie (gammeldags, poetisk eller spøkefullt) skynde seghasteile
distempered (gammeldags) (som er) i dårlig humør(som er) i ulage

Kommentar til sonetten

De to siste sonettene til Shakespeare er atskilt fra de andre, og fremstår nesten som en slags epilog. Det er ikke uvanlig å ende høytidelige og følelsesladde sonettsekvenser på denne måten, flere andre i Shakespeares samtid gjorde det.

Fra linje 9 og ut blir sonetten personlig. Der kommer et personlig pronomen inn, my (min), og henter sagnstoffet inn jeg-personens liv og samtid. Det knytter også denne avsluttende sonetten opp mot de foregående om den mørkhårede kvinnen (dark lady), siden det nå igjen handler om my mistress (min elskerinne).

Min gjendiktning

Cupido ved sin fakkel lå og sov:
Dianas jomfru denne fordel fant,
Hans elskovs ild ble dermed hurtig våt
I en fjellkilde på denne kant
Den lånte fra hans hellig’ ild,
En tidløs varme, som ennå held
Og ble et sydende bad, å bevise vil
Mot rar en liding kur så vel.
Men ved henn’s øye ble elsken tent,
Gutten for en test vil røre mitt bryst;
Jeg, syk av alt, ønsket av bad litt hjelp,
Og hurtig dit en gjest så mutt og trist,
Men ingen kur fant jeg, den vil vær’
Der Cupido fikk flamme; i øyet der.

ES2018

Ganske gamle dikt: Hytteturen er forbi

Fra år 2000 og fremover skrev ikke unge ES noen dikt i mai, og nesten ingen dikt i det hele tatt. Det å skrive dikt var en aktivitet for gymnastiden og studenttilværelsen, når ungdomstiden gikk over mot voksenlivet, så passet det seg liksom ikke å skrive dikt som før. Det tok seg opp igjen senere, men ikke sånn at det passer inn under kategorien Gamle dikt og Ganske gamle dikt, som jeg opererer med her på bloggen. De gamle diktene er fra 1990-tallet, de ganske gamle fra perioden 2000 til 2003. Det er ikke så mange av dem. Og det går ikke alltid å få dem postet samme måned som de er skrevet.

Dette diktet, imidlertid, er skrevet pinsemandagen år 2000. Den gang var pinsen i juni, nå har den nettopp vært. Så på en måte er det litt samme tiden, likevel, selv om måneden ikke var den samme. Hva slags hyttetur det kan ha vært, er jeg ikke lenger så sikker på, og dette er ikke en blogg der folk jeg har kjent skal kunne gå på jakt etter dikt om seg selv. Det gjør seg best anonymt, dikter-jeg’et mitt og til unge ES gjør seg best i ordene, i den virkelige verden går det i andre ting.

*

Hytteturen er forbi
Jeg er glad og trist fordi
Tre jenter var med
Og jeg kunne se
Hva jeg har og hva jeg trenger
Og hva jeg ikke kan holde ut lenger

På rommet mitt så sitter jeg nå
Og insinuerer hva jeg lett kan forstå
Fordi det fyller hele meg
Og gjør meg glad og trist og lei
Jeg tenker på henne så lenge jeg kan
Så holder jeg opp, for det går ikke an.

ES2000

Redd meg selv, igjen

Det er en flott pinsemandag over hele landet! Solen skinner, temperaturen er over 20 grader. Alt ligger til rette for en flott dag. I 2016 skrev jeg de seks første linjene i dette diktet, de lå i en klump. I dag la jeg til de seks neste, og delte diktet inn i tre korte strofer, etter å ha jobbet med et dikt av Pusjkin jeg poster nå på søndag. Det er et dikt om livsleden, en stemning poeter av alle format vel har kjent på. Dagen i dag, solskinnsdagen andre pinsedag, skulle ikke være en dag for livslede og misstemning. Men Pusjkin skrev sitt dikt på bursdagen sin, 26. mai (gammel russisk kalender), og det er ikke sånn at livsleden alltid går sammen med været og stemningen i verden. Jeg er i et fabelaktig humør i dag. Men jeg vet at andre typer tanker alltid er like i nærheten, plutselig begynner man å lure hva man gjør her i denne verden, og om man er i stand til å klare hva man har satt seg fore, om man kan gjennomføre livet.

*

Redd meg selv, igjen
Hva er det med meg?
Jeg har en kropp
jeg kjenner godt

Mitt sinn, mine tanker
jeg vet det, kjenner det.
Jeg kan, mitt humør
Har vært, her før.

Jeg kjenner mitt sinn
Ut og inn
Og er redd meg selv
Allikevel

ES2016 og 2018

17. Mai. 2018

Det er nasjonaldagen vår i dag. Til den og nasjonen er det skrevet ganske mange dikt, de fleste av dem for en annen tid enn den vi lever i i dag. Forsøkene på å skrive oppdaterte versjoner blir litt kortpustede, vil jeg si, det er i alle fall ikke noe varig og samlende som de gamle klassikerne har vist seg å være. Jeg har ikke noen tro på at jeg vil klare det noe bedre, men kanskje vil jeg få til å uttrykke hva 17. Mai er for meg, nå.

17. Mai – 2018

Det er noe med dagen

Folk tar sånn på vei

Det er noe annet med

Den 17. Mai?

For et par hundre år siden

På et nasjonalhellig sted

Satt de edsvorne menn

Og skrev grunnloven ned.

I dag pynter folk seg opp

Med bunad og flagg

Jeg er en del av det

Og har dressen på i dag.

På morgenen så sitter jeg

Ser ut ut på mitt sted

Og ser nasjonaldagen

Hvor jeg også er med.

Og stort større høytidsstund

Trenger ikke jeg

Det er mer enn god nok grunn for

Vår 17. Mai

ES2018

Jeg skrev på iPad. Der blir ikke formatet riktig. Det skal være inndelt i fire linjer. Jeg ordner det senere. I den foreløpige versjonen er kanskje diktet ikke helt renskrevet, heller. Det er et par ting der som kan bli litt endret.