Fuglen og gjerdet

Tidligere skrev jeg praktisk talt alle mine dikt mens jeg hørte på musikk. Og jeg som kjenner musikken jeg hører på, kan øyeblikkelig se hvilken sang det er skrevet til. Innholdet og stemningen er som regel veldig tett. Sånn er det også i denne sangen, eller dette diktet, skrevet ganske sikkert mens jeg hører på You’re a big girl now, av Bob Dylan. Den som kjenner sangen, og det bør jo alle gjøre, vil straks se fuglen som sitter på gjerdet, og synger, og så håper han at hun skal høre ham synge gjennom disse tårene. For Dylan er dette bildet bare et vers i sangen, poenget er et annet, og den står seg sterkt sammen med de andre sangene på Blood on the tracks. Min fugl og mitt gjerde står seg på sin måte, sammen med de andre diktene i min lille samling, Når de ikke er her, som jeg poster fredager dette året.

Fuglen og gjerdet

Jeg ser en fugl sitter på et gjerde

Og den synger så høyt

Jeg vil gjerne synge med

Men hun er et annet sted

 

Og jeg vil med fuglen fly

Til å være med henne, på ny

Se her, sier jeg, og smiler glad

Jeg har med en fugl, hvis du vil ha.

 

Og så vil hun smile tilbake til meg

Fuglen er fin, men jeg vil ha deg

Så kan fuglen fly for seg selv

Gjerdet står allikevel.

Nr. 8

ES2015

Reklamer

Ganske gamle dikt: 6 linjer har jeg satt av til disse ord

Sommeren 2000 var en av de siste unge ES tilbrakte hjemme og sammen med foreldrene. Fra 2002 og fremover, var det språkreiser, og fra 2009 var han blitt jeg, og gift. De ni årene fra 2000 til 2009, allerede i 2000 i stand til å skrive linjer som dette. Det er motiv tilbake til 1993, og skoletiden. En sjanse til, ting som ikke er hendt, hele måten diktet er skrevet på. Det er overbrukt, som unge ES nok kjente at livet hans også var det, de samme historiene og mønsterne hadde repetert seg vel ofte. På den positive siden, og som en hilsen fra meg til ham, så er det at de nye sjansene kom, igjen og igjen og igjen. Til slutt gikk det bra, og siden har det vært bra.

*

Seks linjer har jeg satt av til disse ord
Som i form og innhold blir nøyaktig som jeg tror
Motivet for diktet er også kjent
Gjøre rede for ting som ikke er hendt
Vær så snill en sjanse til, må med
Jeg har sett dette diktet før et sted.

ES2000

Over hill, over dale (fra A midsummer night’s dream), av William Shakespeare

God sommer! I dag skal jeg poste noen linjer av Shakespeare. De kan kalles et dikt, men de er ikke er en sonett. Linjene er hentet fra komedien A midsummer night’s dream, der de finnes i replikken som åpner akt 2, i alvenes verden. Der gjelder fantasiens og drømmenes lover, og det er glimrende uttrykt over 16 raske linjer.

Årsaken til at denne poesibloggen beveger seg inn i dramatikken er at alle sonettene til Shakespeare er nå postet. Dere finner dem lettest på siden tilegnet dem, eller så kan dere bruke kategorien Shakespeare sonetter. Det går også an å finne frem ved hjelp av tagger, merket Shakespeare eller sonetter, men da begir man seg ut på eventyr. Jeg har ikke vært helt konsekvent i bruken av tagger gjennom årene, og det har tatt meg ti år å poste de 154 sonettene Shakespeare skrev. Resten av året skal jeg bruke en lørdag i måneden til å poste av Shakespeare andre tekster og utdrag man kan kalle dikt. Først ut er altså det man må kalle Over hill, over dale, fra åpningslinjen i replikkken som nå skal få lov til å fungere som et dikt.

Shakespeare skrev nemlig ikke mange dikt, Det han skrev, og som er bevart, finnes i sonettene og poemene, og selvfølgelig i teaterstykkene. Utenom det, er det veldig, veldig lite, og det som finnes er gjerne også litt omdiskutert. Det er vanskelig å bestemme hvor autentiske de er. Først er det spørsmålet om de er skrevet av Shakespeare selv, noe som vanligvis er umulig å besvare tilfredsstillende, og dernest er det spørsmålet hvorvidt innholdet er originalt. Kanskje kan man vente en stor forfatter som Shakespeare ikke skrev ned ting som ikke kom fra ham selv, han trenger ikke standardfraser og kjente morovers, men det går ikke alltid an å vite sikkert. Jeg har sett litt på disse småtekstene, som regel epitafer, gravskrifter, og jeg tror jeg skal poste litt av dem mot slutten av året. Da vil jeg også legge frem litt av diskusjonen rundt hvor innholdet kommer fra.

Så er det den spesielle Shall I die, en tekst på 9 strofer og 450 linjer, heftig diskutert siden 1986, om det er Shakespeare, eller hva det er. Interesserte kjenner sikkert teksten og diskusjonen like godt som jeg. Det er rikelig med tilgjengelig stoff på nettet, enkle søk bringer deg rett inn i det. Jeg hekter meg imidlertid på redaktør Collin Burrow og Oxford-utgaven av sonettene og poemene. Jeg synes dette er tvilsomt, og det er en kvalitetsdom. Dette diktet har ikke mesterkloen til Shakespeare. Selv i små utdrag tekst av ham, er det en sånn snert og vidd, at det er interessant og artig nesten uansett. Det mangler i dette ganske lange diktet, som virker å være ganske blasst og gjennomsnitlig.

Diktet er funnet i to kopier fra 1630-tallet, og ble tilegnet Shakespeare den gang, men det var da Gary Taylor annonserte at det lille verket skulle med i The Complete Shakespeare at det virkelig ble diskusjoner. Det er gjort seriøs forskning, det er studert forekomst av ord og sammenlignet med andre tekster av Shakespeare, og Taylor kom altså til at det er sannsynlig nok til at teksten kom med. Collin Burrow tar den dermed også med i sin utgave av diktene, men med reservasjoner, og med en ganske grundig gjennomgang av diskusjonen. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på den, annet enn å påpeke at så fort man får hektet navnet Shakespeare på en tekst, så vil den bli lest og studert for all fremtid. Denne teksten har fått en oppmerksomhet kvaliteten på den ikke skulle tilsi.

Denne lille innledningen tjener til å antyde hva jeg skal poste av Shakespeare utover året. Det blir å ta fra disse småtekstene, epigrafene og små hilsningene. Så er det å se litt på de ytterst få sonettene Shakespeare skrev, og som ikke hører til de 154 i hovedsamlingen. Disse er alle sammen fra teaterstykkene hans, stort sett fra det lite kjente stykket Love labour’s lost, og de er av en lavere kvalitet. Utover det er det å se i teaterstykkene hans etter andre linjer som kan fungere som dikt, og da blir det med en gang rikelig. Shakespeare skrev som kjent det aller meste av teaterstykkene sine på vers, såkalte blankvers av femfotede jamber (samme form som sonettene). I dette er det svært mange utdrag som kan fungere som selvstendige dikt, og som sådan har de fått plass i flere diktsamlinger og antalogier.

Teaterstykkene er ment for å spilles på scenen. Det som blir presentert som «dikt», er egentlig replikker. De er ment for å sies av en karakter, som en del av handlingen eller som denne karakterens refleksjoner over det som foregår. Utdraget jeg skal presentere i dag er svar på et spørsmål, ment for å introdusere karakteren og gruppen den tilhører, i tillegg til en ny del av handlingen. Det er altså En midtsommernatts drøm, der den lille feen (Fairy) som på Pucks spørsmål i starten av scene 1 i akt 2 introduserer seg selv og sine med denne flyvende fantasien av noen vers. Det er ikke noe «dikt», i den forstand, men det er svært poetisk, og det er mange av diktets virkemidler som blir brukt. Utdraget leses greit for seg selv, men fullt utbytte får man bare av sammenhengen det er satt i. Akt 1 har foregått i palasset til Theserus, der det forberedes til bryllupsfest, og hos håndverkerne som planlegger et lite teaterstykke til samme festen.  Her følges virkelighetens og fysikkens lover, det er virkelighetens verden.

Så er det alvenes verden, som blir satt opp i kontrast. Dette er fantasiens og drømmenes verden, der det er fantasiens lover som gjelder. Den er grenseløs og uhindret, den flyr fra det ene stedet til det andre, helt uanstrengt. Shakespeare får dette frem også med et særdeles virkningsfullt taktskifte, fra den trauste femfotede jamben (lett-tung x 5), til galopperende tofotede anapester (lett-lett-tung x 2). Og så er det en detalj for spesialistene, i verset med ordet moon (måne) brytes rytmen,  der er det en annen takt (tung-lett-lett, lett-tung-lett): Swifter than the moon‘s sphere. Dette inntreffer hver eneste gang månen nevnes, den er trykksterk på et tryksvakt sted i verset, sånn at den ødelegger den taktfaste lesningen. Sånn an det leses inn innhold, med at månen er nattens himmellegeme, natten er tiden for alvene, og for drømmer og fantasier, da går ikke lenger hverdagen – og takten – sin vante gang.

Alt dette er umulig å få med seg i å lese alvens replikk for seg selv. Men man får en pekepinn. Så da er det å gi først Puck ordet, for å stille spørsmålet sitt, og så kommer alvediktet!

Puck: How now, spirit! whither wander you? (Nå, du ånd, hvor vandrer du hen?)

Over hill, over dale (from Midsummernight’s dream)

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon’s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip’s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I’ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

Min oversettelse

Over fjell, over dal,
Gjennom busk, gjennom roser,
Over park, over påler,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg vandrer overalt,
Raskere enn månens sfære;
Og jeg tjener alvedronningen,
Å fukte hennes kloder oppå det grønne.
De høye marianøkleblommer hennes håndlanger være:
I deres gylne kappes flekker ser du;
De være rubiner, alvegunst,
I disse prikkene lever deres smak:
Jeg må søke noen duggdråper her
Og henge en perle i hver nøkkelblomsts øre.
Farvel, du latsabb av en ånd, jeg er vekk:
Vår dronning og alvene kommer hit straks.

ES2018

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er ikke spesielt vanskelig å gjengi innholdet i dette utdraget. Problemet ligger i å overføre de poetiske kvalitetene. Engelsk har både over (over) og gjennom (thorough) som tostavelsesord, uten trykk, noe som er med å få frem den drivende rytmen i starten. På norsk må det være trykk på første stavelse i gjennom. Engelsk har også muligheten til å få sagt I do wander (jeg vandrer), mens norsk må legge til et litt kunstig hjelpeverb for å få de samme to trykklette stavelsene i starten. Så er ordet brier ((viltvoksende) roser) enstavet, mens det på norsk verken stemmer med rytmen eller rimet å oversette med det ordet egentlig betyr. Jeg vil gjerne dette utdraget litt sånn at det fungerer som et dikt også på norsk. Derfor oversetter jeg med vilt, som rimer litt på ild i linje 4, og jeg legger til en ekstra trykklett stavelse til slutt i linje 1 og 3.

Første reelle vanskelighet i oversettelsen er vendingen moon’s sphere (månens sfære), det er ikke godt å si hva denne sfæren legger til månens raske bevegelser. Jeg oversetter med sfære også på norsk, og sette opp i gloselisten hva annet det kan bety. Fairyqueen blir vel ofte på norsk ofte oversatt med «alvedronning», mens det vel er slik at opphavelig må fairy tilsvare fe og elf være alv. Alvedronningen er imidlertid et mye mer poetisk ord, så uten at jeg kan dette veldig nøye, så er det vanligvis fairyqueen som blir brukt på engelsk, og alvedronning på norsk. Forskjellen mellom en fe og en alv er vel kanskje litt oppkonstruert, de er overnaturlige vesener begge to, og lever og virker om natten. Her endrer jeg på teksten, om eksperter instruerer meg. Verselinje 8 er også vanskelig, med To dew her orbs upon the green («å fukte hennes himmellegemer oppå det grønne»). Det er nydelig poetisk og fantasifullt, og det er hovedpoenget i originalen, men det skal jo også gi mening. Det får jeg med å oversette orbs med kloder, og ellers gjøre det nokså ordrett. På norsk har det langt fra de poetiske kvalitetene, og vi har ikke noe godt ord tilsvarende orbs (himmellegeme, kule, klode), men det får gå.

Linje 9 blir notorisk lang på norsk, selv om jeg oversetter cowslip bare med nøkleblom (i stedet for marianøkleblom). Pensioner må nesten være «håndlanger», eller det gammeldagse «kongelig livdrabant» i denne sammenhengen. Igjen er det poetiske og fantasifulle det viktige, og det taper seg veldig i en oversettelse. Marianøkleblom finnes ikke hos oss på vestlandet, men den finnes i øst, og er der kjent med sine gule, små, litt nøkkellignende blomster, og store tykke blader. På flere språk har den navn med nøkkel i seg, og tanken om at den er i stand til å åpne portene til paradis. Den har også helberedende virkning, i folkemedisinen, og det er mange sagn knyttet til den. Disse assosisasjonene ligger også i diktet, det er denne blomsten som er alvedronningens hjelper.

I gjendiktningen har jeg lekt meg litt, og skiftet lite grann om på ting.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok på nett (Ordnett.no).

brier (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
pale 1. stakepålepæl 2. (gammeldags) pålverk 3. sprosse 4. (heraldikk) stolpeeiendomsmerke 5. (inngjerdet) område 6. grenseområdesfære
sphere 1. (astronomi)  sfære 2. (stjerne eller planet) kule 3. (matematikk) kule 4. (gammeldags) himmellegeme 5. (overført) sfæreområdefagkretsfeltkompetanseområdeomgangskrets
dew duggefukte
orb  (poetisk) himmellegeme 2. kuleklodesfære  (poetisk) øye 4. rikseple 5. avrundet helehelhet  (gammeldags)  kretsringsirkel  (gammeldags) kretsbanekretsløp
cowslip (plantearten Primula veris) marianøkleblom
pensioner 1. pensjonisten som mottar støtte 2. (i Cambridge) student som ikke er scholar (stipendiat) 3. håndlanger 4.  (gammeldags) kongelig livdrabant
ruby 1. (mineralogi) rubin  (i ur) rubinstein 3. rubinrødt 4. (også ruby port) rød portvin  (typografi) agat (5 1/2–punkters stilgrad)
favour 1. gunstyndestvelviljeanerkjennelse 2. gunstbevisningbegunstigelse 3. tjeneste 4. fortrinnfordelfavørgode 5. partiskhetfavoriseringproteksjon 6. (gammeldags) utmerkelsestegn(medlems)emblemmerkerosettsløyfekokardekotiljong
freckle 1. fregne 2. liten flekkprikk
savour 1. (karakteristisk) smak 2. (overført) bismakduftatmosfærekrydder 3. (gammeldagsduftaroma  (overført) tiltrekning
lob 1. (tennis, fotball) lobb 2. (cricket) forklaring: bløt ball 3. latsabbslabbedask
anon 1. (hverdagslig) snart 2 (gammeldags) straks 3. (gammeldags) en annen gang

Litt om form og oppbygning

Jeg nevnte litt om formen og oppbygningen i innledningen, men den er litt mer komplisert enn jeg skrev der. Den er vekslende, lekende og skiftende. Jeg har markert med fet skrift for trykksterke stavelser, og fetkursiv for bitrykk. Jeg kan ikke garantere at jeg fikk det helt riktig, og jeg tror kanskje ikke det er ment å være noen fasit heller hvordan det skal gjøres. For ordene dewdrops (duggdråpe) og cowslip (marianøkelblom) er det to enstavelsesord satt sammen. Da skal i regelen begge ha et visst trykk. De samme linjene har i starten henholdvis I must go seek (jeg må gå og søke) og And hang a pearl (og henge en perle), der jeg tror trykket skal fordeles likt, og så kommer et par ekstra stavelser med et ekstra trykk i linjen under med ordet every (hver).

Over hill, over dale,
Thorough bush, thorough brier,
Over park, over pale,
Thorough flood, thorough fire,
I do wander everywhere,
Swifter than the moon‘s sphere;
And I serve the fairy queen,
To dew her orbs upon the green.
The cowslips tall her pensioners be:
In their gold coats spots you see;
Those be rubies, fairy favours,
In those freckles live their savours:
I must go seek some dewdrops here
And hang a pearl in every cowslip‘s ear.
Farewell, thou lob of spirits; I‘ll be gone:
Our queen and all our elves come here anon.

De viktige poengene er at rytmen er svært taktfast i starten, med markante anapester i de fire første linjene. Så er det enda en anapest i linje 5, men denne linjen lar seg ikke lese like fort som de fire første, og den har også en ekstra stavelse i den andre versefoten. Så er det helt brudd i linje 6, der jeg vil sette bitrykk på swift- og than, men hovedtrykket er på moon sphere. Dette er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre, en sjeldenhet. Merk at her i disse linjene endrer også rimmønsteret seg, fra kryssrim til parrim. Så følger det jeg vil kalle en firfotet jambe i noen linjer, lett-tung x 4. Men det er en skikkelig vanskelighet i linje 10, der nesten hvert eneste ord kan leses med ord, og i alle fall passer det med tykk på gold coats spots. Jeg tror ikke disse linjene tillater flere enn fire trykktunge stavelser, så man må der man er i tvil bare velge hvor man setter dem. Jeg er ganske sikker på at favours (tjenester) og savours (smak) uttales som enstavelsesord, tryktunge. Linjen I must go seek some dewdrops here, er som om hvert ord skulle være trykklett, trykklett som feen selv. Det er også vanskelig å få plassert trykket i neste linje, and hang a pearl in every cowslip’s ear, her er det nesten som hvert ord vil ha litt trykk. Her er det også å henge noe, en perle, i en blomst, og det blir liksom naturlig at det skal ha trykk.

De to siste linjene skiller seg ut. Der snakker ikke feen lenger om hva han/hun driver med, men tar farvel med Puck. Der er det ikke lenger så spennende med rytmen. Her er det rene jamber, femfotede, som ellers i stykket. Så introduksjonen er slutt, feen har presentert seg. Diktet går igjen inn i den vante femfotede jambetakten.

Kommentar til teksten

Shakespeare er ordenes mester. Han er ubestridt eneren i engelsk litteratur, og han dominerer også i verdenslitteraturen. Det er en rikdom og en meningsfylde i slik han setter sammen ordene, at det er veldig, veldig få som kommer i nærheten. Vi ser det i alle delene av tekstene. For sonettene sier det seg selv at de er poetiske. Der fyller han de 14 tilgjengelige linjene med en rikdom av innhold, vakkert formulert, behagelig for tungen og øret, kreativt og med snert. I teaterstykkene ser vi det enda mer, i hvordan han bygger opp plottet, karakterene, og hvordan det ned til de minste replikker og linjer blir suverent gjort.

Stykket Midsummer nights dream er kjent for mange ting. Mer om stykket går det an å lese her, på Helt grei litteratur, der det også går an å klikke seg videre til flere detaljer om plottet, karakterene og noen få utvalgte sitat. Blant sitatene er denne replikken til feen, som her er gjengitt som et dikt. Shakespeare leker med rytmen, her, og i andre replikker, og variasjonen i rytmen er alltid virkningsfull og interessant. Det er et poeng i det, og det åpner for diskusjoner og tolkninger, og det er effektfullt når det blir gjort på scenen.

Så Shakespeare har de beste teaterstykkene, og han har det beste språket i dem. Hvert eneste av de store har flere replikker og utdrag det går an å plukke ut, og skrive en lang bloggpost om, sånn jeg har gjort her om replikken til feen. Stykkene og replikkene kan nærleses, og studeres i detalj, og man kan gå rett på de store sammenhenger og lange linjer. Shakespeare fungerer på mange nivå, på en måte som skiller ham helt ut fra omtrent alle andre, og det gjør at han kvalifiserer til helt grei poesi, og vel så det. Som poet er det også andre som kan måle seg med ham, men sånn poesien hos Shakespeare blir en del av dramatikken, der er Shakespeare temmelig alene. I de følgende måneder skal vi få se noen flere eksempler på det.

Min gjendiktning

Over fjell, over daler,
Gjennom busk, gjennom vil,
Over park, over paler,
Gjennom flod, gjennom ild,
Jeg kan vandre hvor som helst,
Raskere enn månen selv;
Alvedronning jeg å tjene,
Fukte hennes kloder pene.
Marianøkleblom drabant å være:
Dens gylne kappes flekker bære;
Som rubiner, alvegunst,
I de prikker lever deres dunst:
Jeg må søke dråper dugg å røre
Og henge en perle i hver nøkkelblomsts øre.
Farvel, du latsabb, jeg er vekk:
Vår dronning er her sporenstreks.

ES2018

Motsatt

Dette diktet henger jo tett sammen med det forrige, Hvis hun skjønte, som hun jo ikke gjør, og jeg spør videre hva om det var motsatt? Om det var jeg som ikke skjønte. Noe jeg gjør.

God ferie!

Motsatt

Hvis man kunne tenke
det var motsatt
at det var hun som ville til meg
og jeg
som sa
ha-ha
det vil aldri går bra!
du kommer ingen vei!
glem det, nei!
du må lide, nå
lide!
og det skal du vite
jeg føler ingenting for sånne som deg
så du kommer ingen vei
med å gråte
og med å
be om nåde
du vil ikke få det
om ting var slik fatt
at du ville til meg
og ikke motsatt.
Nr. 7

ES2015

 

Hvis hun skjønte

På ny er vi trygt plassert på ferie sammen i utlandet. Det var vi også før dette diktet ble skrevet, april 2015. Den gang kom jeg hjem først, og så ble det problemer da kona og barnet skulle komme etter. Så dette diktet er skrevet i en veldig konkret situasjon, men skulle gjelde alltid når det er noen man er vondt glad i, og så får man ikke være sammen med vedkommende så mye som man vil. Man skal ikke si så mye om sine egne dikt, og jeg skal ikke si mer heller. Jeg skal fortsette ferien, sammen med min kjæreste kone som overhodet ikke skjønner hvor glad jeg er i henne, og hvor enormt mye hun betyr.

Hvis hun skjønte

Hvis hun skjønte
Hvor vondt hun gjør meg
Når hun ikke
Kommer til meg
Men velger
Å leve
Som om jeg ikke teller
Som om det ikke gjør noe
Og ikke betyr noe heller
Hvis hun skjønte hvor tomt jeg har det
Og ikke gjorde noe med det
Men fortsatte bare
Å ha det som hun har det.
Og tenkte det er bra, det.
Sa det.
Mens jeg går til grunne i smerte
Uten at det noe er verdt det
Verden gikk videre, jeg trengte ikke vært med.
Hvis hun skjønte alt dette her
Å være
Der jeg ikke er.

ES2015

Midtsommer midt i livet

Det er den lyseste, varmeste og beste tiden på året. Jeg er midt i 40-årene, midt i livet, der alt er på høyden, lyst og varmt og best. Dette er mitt dikt.

Det vil si, dette er mitt forsøk på et slikt dikt. Det tar nok litt tid å få det ferdig. I mens kan jo tiden stoppe, og være som den er nå.

Midtsommer midt i livet

Epigraf: Så er det å trykke på pause.

*

Tiden trenger ikke gå mer nå.

Jeg leser T.S. Elliot, som siterer Dante og mange andre.

Jeg kan godt sitere ham. Jeg kjenner ham.

Og jeg kjenner mitt liv, som jeg nå har levd en god stund.

Og jeg har aldri hatt det bedre i grunn.

Jeg føler jeg har en hel sommer å kjenne på

Jeg kjenner jeg har hele livet i meg nå

Alt som har hendt. All tid som er

Ender i meg, som sitter her.

Og her vil jeg sitte, til solen går

Rundt og rundt, til neste år.

Midt i livet, sitter jeg

Og kjenner midtsommeren

Omfavne meg.

*

Trykk på pause, en gang til

Stopp tiden nå, vær så snill.

ES2018

Intenst

Det viste seg at lyrikk16 manglet dikt nummer 6. Lenger nede i dokumentet lå det imidlertid noen forsøk, som jeg trodde jeg ikke fikk til, men som så mange ganger før viste seg allerede å være et dikt. Her, i disse linjene, visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme videre. Nå, fant jeg ut, at jeg trenger ikke komme videre. Det kan stå som det står.

Intenst

Det er av og til så intenst
å være meg
i sol og regn
i sol og regn
hvor vil jeg hen
vet ikke
Beethoven spiller
sonate, Waldstein, tror jeg.

Lyrikk2016, Nr. 6

ES2016