Mørketid

Det er 13 desember. Dagene blir omtrent ikke mørkere. Kulden ligger tungt om oss. Dette er et dikt skrevet til denne dagen og tiden.

Mørketid

Fra begge sider av dagen

Kryper mørket seg inn

Jeg krøller meg

sammen

i

stemningen min.

mer vil jeg ikke si

Nå skal jeg drukne

I deilig

Mørketid.

ES2018

Reklamer

For alltid Kvart på tolv

Et spesielt dikt avslutter min lille samling dikt i Lyrikk16. Det er skrevet til en ganske spesiell sang, en sang som særlig det året satte meg i gang til å skrive en mengde dikt. Det er Bob Dylan som har skrevet sangen, en rockpoet som regelrett har fått nobelprisen i litteratur siden den gang, så han har fått en anerkjennelse han ikke trenger på at han har ordene i sin makt. I denne sangen synger han imidlertid ikke ord som gir mening, det er stemningen som er hele poenget, og denne stemningen har en helt spesiell virkning på meg. Sangen er I’m not there (1956), det er tittelen på sangen, inkludert årstallet, og den finnes på bootlegen som nå er offisiell utgivelse, the Basement tapes, fra 1967.

Mer tror jeg ikke jeg vil si. 2016 var et godt år, 2018 har også vært et godt år, dette er dikt å avslutte med.

For alltid Kvart på tolv

Hun kan ikke klokken
Den er plutselig kvart på tolv
Jeg kommer til henne
Vet jeg aldri hva hun skal
Hun kan finne på
Å gå
Barbeint på mine golv
Og de er jo så skitne
Og blir alltid så rene
Det er noe med henne
Jeg kan se på de beina
Fra anklen og opp
Og opp, og opp
Og hun kan ikke klokken
Det kan ikke jeg heller
Sammen med henne
Er det andre ting som teller
Barbeint på mitt golv
Og alltid kvart på tolv
For Alltid kvart på tolv.

Lyrikk16, nr. 12

ES2016

Epitafer, av William Shakespeare

Store norske leksikon skriver at et epitaf er et gravmæle med innskrift, en minnetavle over en fremstående person i en kirke. Skikken går langt tilbake, viktige menn vil gjerne ha sitt minne husket, og har gjort det med å bygge store gravmonument, og pyntet med kunst og innskrifter. I litteraturen har det også blitt en egen sjanger. Slike tekster skulle få plass på gravsteinen, og måtte være korte og fyndige. Mange av dem er standardformuleringer med standardvisdom, mens noen er mer originale og med sin egen vri.

Shakespeare skrev en del slike epitafer for forskjellige mennesker i hans samtid. I alle fall er det flere epitafer som er tillagt ham. Det passer godt å avslutte min 10 årige gjennomgang av alle dikt Shakespeare har skrevet, alt av sonetter og smådikt, og noen utdrag fra teaterstykkene, med samlingen epitafer. Desto mer passende er det, at den siste skrev han til seg selv.

Ben Jonson

Her vil jeg ha med en sjelden personlig historie. Det var i Bergen, på 90-tallet, eller like over år 2000, vi satt en gjeng i Studentteateret Immaturus, og en jeg kaller med initialene HMH fortalte om Shakespeare og Ben Jonson. Det handlet om epitafen Jonson begynte på, og Shakespeare avsluttet. Han her, HMH, studerte teatervitenskap, på hovedfagsnivå, så vidt jeg husker, og kjente til både Shakespeare og Jonson. Det gjør jeg også nå, men den gang var dette mitt første møte med Jonson, og den lille rivaliseringen han og Shakespeare hadde. Historien setter forholdet mellom dem ganske godt på plass. Jonson begynner ganske bra, men Shakespeare avslutter ved å vise hvem som er mesteren.

Teksten må deles i to, for å få frem effekten.

Here lies Ben Jonson
That was once one

Here ligger Ben Jonson
Som en gang var én.

Legenden vil ha det til at Jonson skribler dette ned på en lapp, og leverer det over til Shakespeare, så han skal fortsette. Shakespeare skriver epitafen ferdig med dette:

Who while he lived was a slow thing
And now, being dead, is no thing.

Som mens han levde var en langsom ting
Og nå, når han er død, er ingen ting.

Hele livet siden har jeg husket at det var et eller annet kult med Ben Jonson og William Shakespeare, og at de skrev en eller annen epitaf sammen. Men jeg har måttet slå opp flere ganger for å se hva det var, nå igjen.

Det var kanskje med en viss skuffelse jeg første gang så i ordentlige utgivelser av Shakespeare, at teksten nok er apokrofisk. Oxford-utgaven skriver det sedvanlig nøkternt, teksten er tilegnet Shakespeare i Bodleian manuskriptet av 1650. Den finnes også i flere manuskripter. Det er utmerket mulig at Jonson og Shakespeare satt og drakk sammen, og skriblet ned noen rim i lag, men at akkurat denne utvekslingen skal ha funnet sted, passer bedre med at noen senere har sittet og tenkt seg, hva de kunne ha skrevet. Poenget i den er typisk Shakespeare, noe som ikke gjør det mindre sannsynlig at beundrere av ham skal ha tenkt det ut.

Både historien og epitafen er likevel artig. Så artig at jeg legger den inn en gang til, samlet, og uten oversettelse og kommentar.

Here lies Ben Jonson
That was once one
Who while he lived was a slow thing
And now, being dead, is no thing.

Elias James

Denne epitafen var å finne i søndre sideskip i St. Andrew-kirken, nær garderoben, som ble ødelagt i den store brannen i 1666. Den finnes i John Stows, Survey of London (1633), men uten å være tilknyttet Shakespeare eller noen annen forfatter. Den er også svært lik mange andre epitafer. Først i Bodleian manuskriptet av 1650 er det tilegnet Shakespeare.

When God was pleased, the world unwilling yet,
Elias James to nature paid his debt,
And here reposeth. As he lived, he died,
The saying strongly in him verified:
«Such life, such death». Then, a known truth to tell,
He lived a godly life, and died as well.

Min oversettelse

Når Gud var fornøyd, men verden ennå ikke,
Betalte Elias James sin gjeld til naturen,
Og her plassert. Som han levde, døde han,
Talemåten ble i ham bekreftet sterkt:
«Som i livet, som i døden». Så det er helt sant å si,
Han levde et godt liv, og døde like så.

Etter min mening er epitafen litt anonym. Det samme var den personen epitafen er tilegnet, Elias James. Han var den ølbrygger (brewer) som døde ugift, og etterlot seg 10 pund til de fattige. Eiendommen hans lå nær Shakespeares i Puddle Dock Hill, så de to kan ha kjent hverandre eller visst om hverandre. Det gjør det mulig at Shakespeare skrev teksten, men ingen kan vite. Som alltid har engelskmennene gjort absolutt alt ut av det lille som finnes av informasjon, og Oxford-utgaven av diktene henviser til Leslie Hotson, Shakespeare’s sonnets dated (1949), for den fulle diskusjonen om saken. Jeg vil kalle det – fascinerende.

An Extemporary Epitaph on John Combe, A Noted Usurer

I den neste epitafen er det litt mer krutt.  Oversatt blir tittelen: En improvisert epitaf om John Combe. En kjent ågerkar. Jeg er ikke så kjent i engelsk at jeg vet om usurer er et ord som engelskmenn er familiære med, men jeg vet at den norske oversettelsen ågerkar ikke er kjent i dag blant folk flest. Det er et gammelmodig ord, om folk som lånte ut ting til ågerrente. Lånehai, er kanskje dagens ord for å uttrykke noe tilsvarende, men som det er forskjell på å låne i dag og før, så er det forskjell i å være ågerkar og lånehai. I alle fall er usurer, om det er ågerkar eller lånehai, et sterkt negativt ladet ord.

John Combe døde 10. juli 1614, og ble begravd i Stratford. Det er ikke sånn at Shakespeare og Combe hadde noe dårlig forhold. Tvert i mot så stod de to familiene nær hverandre. Combe etterlot også Shakespeare 5 pund i testamentet sitt. Videre bygde de sine monumenter av samme stein, og Shakespeare etterlot sverdet sitt til Johns bror, Thomas. Så det er ikke så mye mer her, enn at John Combe gjennom utlånspraksisen sin ble blant Stratfords rikeste, og at Shakespeare selvsagt er den mest kjente dikteren derfra.

Ten in the hundred here lieth engraved
A hundred to ten his soul is ne’er saved.
If anyone ask who lieth in this tomb,
«O ho!» quoth the devil, «’tis my John-a-Combe.»

Min oversettelse

Ti av hundre ligger her begravd
Hundre til ti er hans sjel aldri frelst.
Hvis noen spør hvem som ligger i graven,
«Å hå!» sa djevelen,, «det er min mann, John Combe.»

Ti av hundre er ti prosent, ågerrenten. Renten på dagens forbrukslån kan være atskillig høyere, men får du 10 % avkastning på kapitalen din, blir du raskt rik, om du har litt å starte med. Det står om Combe at lending money at the usual ten in the hundred made him the richest man in Stratford. (Shakespeare in Warwichshire, 119), Oxford-Shakespeare 726. Jeg siterer Oxford-utgaven av sonettene og diktene til Shakespeare, en utgave som igjen siterer Shakespeare in Warwichshire, som jeg ikke har lest. Uansett ble Ten in the hundred en talemåte i tiden. Det samme er motsatsen, hundred to ten, her ment som odds i et veddemål, vedder du en tier, gir jeg deg hundre, på at sjelen hans ikke blir frelst. Også dette er folkevett i tiden, ågerkarene er djevelens menn, de kommer ikke til himmelen. Spørsmålet If anyone ask er standard i sånne korte gravmæler, eller epitafer. Formuleringen ble også brukt i den til Sir Edward Stanley.

Diktet er så artig at jeg spanderer en liten gjendiktning.

Ti av hver hundre her ligger begravd
Hundre til ti på han aldri blir spart.
Hvis noen vil spør hvem som ligger her sånn,
«Hå hå!» sa Fanden,, «det her er John Combe.»

Another Epitaph on John Combe

For de som likte John Combe, er det én til om ham. Den første må nok leses litt humoristisk, om enn det kanskje er spesielt å lese noe humoristisk, om noen som nettopp er død. John Combe var altså en reell, levende person, og det er mulig å få sikker kunnskap om ham og hans forhold til Shakespeare, da det finnes kilder og rettsdokument. Så her støtter jeg meg til Oxford-utgaven av Shakespears sonetter og dikt, som igjen støtter seg til en utgave ved Bodleian-biblioteket, Ashmole 38, på side 180, der det står: «He being dead, and making the poor his heirs, hee [Shakespeare] after writes this for his epitaph». Videre står det at denne John Combe, ågerkaren, testamenterer 5 pund til Shakespeare, og 30 til de fattige. Det står mer i J. Q. Adams, Shakespeare as a Writer of Epitaphs», Chicago 1923.

Howe’er he livèd judged not,
John Combe shall never be forgot
While poor hath memory, for he did gather
To make the poor his issue; he, their father,
As record for his tilth and seed
Did crown him in his latter deed.

Min oversettelse

Hvordan han enn levde ikke dømt,
John Combe skal ikke bli glemt
Mens fattige har hukommelse, for han samlet inn
For å gjøre de fattige til sin sak: han, deres far,
Som opptegnelse for hans avling og frø
Kronet ham i hans senere gjerning.

Dette er mer en normal epitaf, uten at jeg synes den har så mye ved seg. Oversettelsen er litt vanskelig å få i glatt og god norsk, engelskkyndige ser lett hva som er problemet. Poenget er at John Combe ikke vil bli glemt av de fattige, for han gjorde deres sak til sin. Jeg er ikke sikker på hvem he (han) er, i linje 4, men det er han som kroner ham i siste linje. I min lesing skulle både he og him være John Combe, men det vil bety at han kroner seg selv, og slik kan det umulig være. Det gir mening hvis he i linje 4 er Gud, men da kan jeg ikke forstå hvorfor forfatteren ikke bare skriver God, Gud. Det er ikke så mye å bråke med. Det er ikke noe dikt å huske for annet enn at det godt mulig er skrevet av Shakespeare.

Upon the king

Dette er en epitaf som godt kan forbigås i stillhet. Det er lite som indikerer at dette er av Shakespeare, annet enn at han var blant the King’s Men, og at han var den ledende forfatteren der. Men det kan være skrevet av hvem som helst. Teksten finnes under et bilde av James I, satt foran hans Works (1616). Det blir tillagt Shakespeare i to manuskript, Folger V.a.160 (1633-34) og Folger V.a,262(1650). Men Bodleian Ashmole 38 mener det heller er Robert Barker eller John Bill som skrev det, de som stod for trykkingen av boken og bildet. Her er også argumentet at om det korte diktet virkelig var av Shakespeare, så ville det stått der.

Crowns have their compass, length of days their date,
Triumphs their tombs, felicity her fate:
Of more than earth, can earth make none partaker,
But knowledge makes the KING most like his maker.

Min oversettelse

Kronen har sin omkrets, dagene sin dato,
Triumfer sine gravsteiner, lykken har sin skjebne:
Av mer enn jord, kan jorden ikke gjøre noen deltaker ,
Men kunnskap gjør KONGEN mest lik skaperen.

På meg virker dette å være nokså intetsigende, og enda en tekst ettertiden må bale med, fordi noen har klart å knytte navnet Shakespeare til den.

Epitaph on himself

Så er vi kommet til epitafen Shakespeare (angivelig) skrev til seg selv. Det er den siste teksten jeg kommer til å poste av Shakespeare. Det er rett og slett ikke mer å ta av. Etter dette, vil arbeidet med ham bestå i å fullføre og forbedre innleggene som allerede er postet. Hovedtyngden er selvsagt de 154 sonettene, de seks månedene med utdrag fra teaterstykkene og mer eller mindre tvilsomme småtekster, er mer av kursorisk interesse. Epitafen til Shakespeare er godt kjent, i alle fall vet mange som i utgangspunktet har litt interesse for Shakespeare, at det finnes en morsom epitaf om ham. Jeg trodde selv en stund dette var original Shakespeare, men må nok en gang i møte med bedre kunnskap gå med på at dette er standard, folkelig visdom, proverbial, som engelskmennene sier. Det hindrer ikke at det er en artig tekst.

Good friend, for Jesus’ sake forbear
To dig the dust enclosèd here.
Blessed be the man that spares these stones,
And cursed be he that moves my bones.

Linjene er gravert inn på steinen ved graven hans i Stratford, så det er reelt epitafen til Shakespeare, dette her. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at linjene er der for å hindre at knoklene blir flyttet til det som på engelsk kaller Charnel house, et slags hus for benrester. Hvorvidt det er Shakespeare selv som har skrevet dem, kan vi aldri få vite. Og det er også å melde at benrestene til Shakespeare har fått ligge i fred. Ingen har våget å utfordre forbannelsen.

Også om dette står det side opp og ned i flere bøker. Oxford-utgaven har flere referanser. Jeg vil ha med at noen utgivelser på 1600-tallet, Folger, ikke har med de to første linjene. Det er også de to siste som er kjent, og som det er snert i.

Dermed er jeg ferdig. Shakespeare skal få ligge i fred, for meg. Jeg skal ikke røre benrestene hans, jeg skal spare steinen, hedre minnet. Det eneste som gjenstår, er gjendiktningen av epitafen.

Gode venn, for Jesu’ skyld la vær
Å grave i støvet omsluttet her.
Velsignet være han som sparer denne stein,
Forbannet være han som flytter mine bein.

Korte dikt og småtekster, av William Shakespeare (kanskje)

Nå begynner vi virkelig å gå tom for dikt å poste av William Shakespeare. De 154 sonettene ble postet fra bloggens begynnelse til juni i år. Så var det tre måneder med utdrag fra teaterstykkene, tekster som kan fungere som dikt. I oktober var det en ganske grundig gjennomgang av sonetter å finne i teaterstykkene hans. Nå kommer en tilsvarende grundig gjennomgang av småtekster tilegnet Shakespeare, skriblet på lapper og vegger forskjellige steder, og med egenskaper som kjennetegner et dikt.

Det er ikke mange av dem. Til grunn legger jeg Oxford-utgaven av The Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow. trykket i 2002. Så tekstsnuttene som kommer seg inn der, kommer seg også inn i denne bloggposten. Jeg har også skrevet dem av derfra, og ikke sett etter alternative versjoner eller ytterligere sånne tekster på internettet. De gangene jeg har gjort det, har det ikke vært mye å finne. Disse tekstene har også mest kursorisk interesse, og er nesten mest å sammenligne med skriblerier man tidligere skrev på doveggene. For alle sammen er det også spekulasjoner om Shakespeare virkelig er forfatteren.

Shall I die (utdrag)

Først ut er diktet Shall I die. Det er et lengre dikt, på 1700-tallet antatt å være av Shakespeare, men Colin Burrow tror ikke det, og jeg tror heller ikke det. De første teaterstykkene til Shakespeare er ganske dårlige, må man kunne si. Men etter det har alt han skriver et stempel av kvalitet som nesten er å kjenne igjen i hver eneste setning. Han skrev ikke noe likegyldig. Diktet Shall I die, er likegyldig.

Jeg tar med begynnelsen:

Shall I die? Shall I fly
Lovers’ bait and deceits,
sorrow breeding?
Shall I tend? Shall I send?
Shall I sue, and not rue
my proceeding?
In all duty her beuty
Binds me her servant for ever.
If she scorn, I mourn,
I retire to despair, joining never.

og slutten

Whilst I dreamt, I, exempt
From all care, seemed to share
pleausre’s plenty;
But awake, care take
For I find to my mind
pleasures scanty.
Therefore I will try
To compass mye heart’s chief contenting.
To delay, some say,
In such a case causeth repenting.

Rimerier kaller man dette. Det eksisterer i to manuskripter, begge fra 1630-tallet. På det ene av dem står navnet William Shakespeare på. Det er det hele. Siden navnet Shakespeare står på, lever denne teksten gjennom verdenshistorien, med 9 strofer som dem jeg har presentert. Da diktet ble introdusert med i Oxford-utgaven, oppstod en stor diskusjon om diktets ekthet. Den går ikke jeg inn i, jeg tar bare konklusjonen. Et annet dikt, A Funeral Elegy, har også vært tilegnet Shakespeare. Men her setter Burrow foten ned, og det gjør jeg også. Dette diktet skal ikke med.

Upon a Pair of Gloves that Master Sent to his Mistress

Om et dikt som refereres til med en slik tittel, så snakker vi. Det dreier seg om en tekst i det som kalles Shakespeare Birthplace Trust MS ER.93, i følge Oxford-utgaven av diktene. Det skal være en poetisk antologi (miscellany), eller kanskje bedre sagt «en-sop-i-hop-blanding», der det om denne korte teksten står akkurat det tittelen over sier. Det er: «Shakespeare på et par hansker herren sendte til sin kjæreste». Det er selvfølgelig diskutert grundig hva både denne trusten og disse tekstene er for noe, men det går langt ut over det som er meningen med denne bloggen. Her holder det å si at den er samlet av Sir Francis Fane (1611-1680), rundt 1629. Og så er det teksten:

The gift is small,
The will is all:
Alexander Aspinall

Min oversettelse

Gaven er liten,
Viljen er alt:
Alexander Aspinall.

Alle som kan det minste om poesi vil straks si hva jeg mener med at Shakespeare satte sitt kvalitetsmerke på alt han skrev. Det er bare tre linjer, men det er finurlig og originalt, ordene smetter inn på tungen, rytmen er morsom og helt i tråd med innholdet. Innholdet er også litt mer enn bare det man ser ved første øyekast. Å sende et par hansker er ikke rare gaven, som det står, men det er tanken som teller, eller viljen (will), som det står på engelsk. Underforstått er den ganske godt til stede. Dette er ikke i seg selv så originalt. Det er proverbial, som de sier det så fint på engelsk, litt sånn ordspråkmessig, som vårt «det er tanken som teller».

Alexander Aspinall var rektor (schoolmaster) ved Stratford 1582-1624. Han giftet seg med enken Shaw i 1594, og så skal det være i den forbindelse han kjøpte disse hanskene fra Shakespeares far til sin forlovede. Så er det Shakespeare selv, som skal ha lagt til et lite epigram med denne teksten. Det er opp til hver og én å tro om det er ekte. Til argumentasjonen ligger at enkefru Shaw hadde to sønner, William og July, og at William var en hanskemaker. Ordet will er på engelsk et ordspill for verbet (vilje) og navnet Will (forkortelse for William), i tillegg til at det er slang for «utstyret» til en mann. De som kjenner sonettene til Shakespeare, vet alt om dette.

Om det er Shakespeare eller ikke, er det en artig tekst, synes jeg.

Verses upon the Stanley Tomp at Tong (East End og West End)

Disse to tekstene er å finne i St. Bartholomews-kirken i Trong i Shropshire. De er skrevet på et monument i italiensk stil, til medlemmer av Stanly-familien. Familien Stanly besto av Sir Thomas Stanley, kona Margaret Vernon og sønnen Sir Edward Stanley. Monumentet er udatert, og befinner seg på den nordre side av alteret. Teksten eksisterte ved et besøk i kirken 23. september 1663, hvor noe som heter College of Arms gjorde notater fra kirken (Church notes section), og skrev inn denne teksten der. Selve notatboken fra besøket i kirken, er tapt. Men i margen i den ferdige teksten står det Shakespeare, og det står også om versene at These following verses were made my William Shakespeare the late famous Tragedian. Det er også funnet i flere andre manuskript, med og uten Shakespeares navn, og med flere variasjoner. Deretter løper diskusjonene, hvem er det egentlig til, når er det egentlig skrevet, og er det virkelig Shakespeare?

Engelskmennene tar sin Shakespeare alvorlig. Diskusjonen går grundig, det står ypperlig i Oxford-utgaven, med referanser hvor de skal gå de som vil finne ut mer, alt altså basert på ytterst lite informasjon og holdepunkter. Her på denne bloggen slipper vi det, og kan gå rett til tekstene, først East end, så West end.

East end

Ask who lies here, but do not weep.
He is not dead; he doth but sleep.
This stony register is for his bones;
His fame is more perpetual than these stones,
And his own goodness, with himself being gone,
Shall live when earthly monument is none.

Min oversettelse

Spør hvem som ligger her, men ikke gråter.
Han er ikke død, han bare sover.
Denne steinete protokll er for hans knokler;
Hans berømmelse er mer evig enn disse stein,
Og hans egen godhet, når han selv er borte,
Skal leve når jordiske monument er ingen.

Begynnelsen Ask who lies (spør hvem som ligger her) er standardformuler i tekster som dette. Register er written record. Om det står også i sonett 123.

West end

Not monumental stone preserves our fame,
Nor sky-aspiring pyramids our name.
The memory of him for whom this stands
Shall outlive marble and defacers hands.
When all to time’s consumption shall be given,
Stanly for whom this stands shall stand in heaven.

Min oversettelse

Ei skal monument i stein bevare vårt ry,
Eller skyaspirerende pyramider vårt navn.
Minnet til ham som for dette står
Skal leve lenger enn marmor og skamferendes hender.
Når alt til tidens konsum skal bli gitt,
Stanly for hvem dette står skal stå i himmelen.

Og så var det ikke flere dikt av denne typen. Stor kunst er det ikke, og ikke har det særlig utover interessen om det er Shakespeare eller ikke som har skrevet det. Dette har interesse, fordi når man vil gi ut komplette verk av Shakespeare eller komplette oversikter hva han har skrevet, så vil man gjerne ha med absolutt alt. Det er ikke mulig å vite sikkert, og dermed oppstår diskusjonene. Man kan godt kalle disse diskusjonene som litt sære, og kun for spesielt interesserte, men det er også lov å si at diskusjonene vekker stort engasjement, også for de som ikke bryr seg noe særlig om Shakespeare, og knapt har lest tekstene hans.

Neste uke er det de såkalte epitafene av Shakespeare jeg skal poste. Disse er det noen flere av, og det er også noe sikrere at det er Shakespeare som har skrevet dem. De er også mer artige og finurlige, mange av dem, og har det jeg vil kalle litt av Shakespeares kvalitetsstempel. Lesere av bloggen må være tålmodige en uke.

Min kone

Dette.

Min kone

Min kone er så pen
At jeg har bare lyst å gråte
Jeg ser ut i rommet
Hun ikke er her
Uten henne er selv fargene
Grå
Og lyset er akkurat som om det
Ikke er skrudd
På.
Jeg ser ut i rommet
Det er så tomt
At det gjør vondt
Det er stoler og bord og hyller
Som ikke er henne
Det er enormt med luft
Og stillhet
Som minner om
At hun er
Et annet sted
Jeg gråter
(alltid tørt)

Og hver tåre er et smil fra henne
Du har meg ennå
har meg nå.

ES2015-17

 

Bildiktet (I bilen, på veien, i regn, i regn)

I dag var jeg ute på en lengre biltur. Det er poesi i det, det vet alle. Veien som strekker seg, kilometerne som legges bak deg, reisen, målet. Da sitter du der i tankene dine. Klassikerne finnes i populærmusikken, jeg skal ikke referere dem, det er også vel kjent, artisten på veien, mennesket på veien. Det er veldig lett å relatere seg til det. Her er mitt lille bidrag, i min lille stil.

I bilen, på veien, i regn
I regn
Den våte veien
Og jeg
I regn

Fra radioen strømmer en øm melodi
Som passer i stemningen jeg sitter i
Den grå, grå veien langt, langt frem
Og alle kilometerne jeg har igjen

Jeg ser på landskapet, ser på alt
For tidlig å tenke på hvor jeg skal.

I bilen, på veien, i regn
Melodien, stemningen og jeg.

ES2018

De andre bilene, er en annen verden.

Henne

Et ganske typisk dikt, dette her, sånn som jeg skriver dikt. Her er ingen konsulent, ingen skarp leser som skjærer vekk overflødige ord, ingen kritiker som tar bort de diktene som ikke holder mål. Det hadde nok vært nyttig. Kanskje er det ting å skjære bort i dette diktet her? Kanskje holder det ikke mål? Eller kanskje er det helt greit, sånn som alle diktene i denne bloggen skal være. I alle fall er dette diktet typisk, typisk meg, og det handler om det viktigste, henne.

Henne

For mange dager
er tilbrakt
med en kaffekopp i hånden
og uten å tenke på henne
jeg har hatt dager jeg har stått
i timevis i gresset
uten å tenke på hvor hun
er henne
det er så mange
som betyr så mye for meg
men bare hun
som er så inderlig
inderlig
alle steder
henne.

ES2016