Flyreisen

Diktet er skrevet omtrent for ett år siden, 3. april, 2018. På det flyet, flyreisen handler om.

Flyreisen

Så sitter jeg på flyet
Som en ensom majestet
Men hva jeg har i hodet
Er det ingen her som vet.

Hjemme er et hus
Som det ikke er noen i
Her sitter jeg og reiser
Dit som ingenting vil bli

Hva er det nå dette livet
Hva bruker jeg det til?
Hva var nå denne reisen hjem
Forklar meg, er du snill.

Forklar meg, er du snill.
Hvor er det jeg vil hen?
Hva er det jeg kaller livet?
Hva er det jeg kaller  hjem?

I byen som jeg reiser fra
Er min kone og mitt barn
Og alle ting jeg tenker på
Og alle ting jeg skriver nå
Og alt jeg kan få si
Ender i
Min kone og mitt barn

ES2018

Hjem

Dette diktet passer ikke til å hete «Hjem». Det handler ikke om Hjem, det handler nesten om det motsatte. Men bedre tittel finner jeg ikke, og på et vis passer det også.

Diktet og samlingen (Atskillelse) passer godt å poste i dag, da det enda en gang blir klart at min kone og mitt barn reiser fra meg igjen. Sånn har det vært i alle barnets leveår, hver gang vinter går mot vår, i en forlenget påskeferie, reiser de fra meg, og jeg savner så verden ikke blir stor nok for følelsene mine. Det er fra naturens side laget altfor sterkt, jeg må være med dem, selv om praktiske forhold gjør det umulig.

Det var min personlige historie. Dette er diktet, skrevet i 2017, er jeg ganske sikker på, eller 2018, da de også reiste bort.

Hjem

I et fly
Er min kone
Og mitt barn
Og min verden.

Det vil sprute ord ut av meg
I tre uker.

Min lengsel vil aldri bli tømt
Den vil flyte utover som
Store elver
Og hele havet

I ord som på død og liv må få sagt
Det som ikke er mulig å si.

ES2017

Savn (Kom mørke, kom)

De sterkeste diktene er de av savn. I fjor serverte jeg fredagene samlingen Når de ikke er her, i år blir det fortsettelse med samme tema i Atskillelse. Hver gang min kone tar med seg vårt barn og er på ferie uten meg, så blir følelsene veldig sterke, og jeg skriver veldig mange dikt for å få dem ut. Uten selvfølgelig å kunne få dem ut, for savnet er altfor sterkt. Dette er det første diktet, i en samling dikt jeg skrev i 2017 og 2018, mens jeg var alene, og min kjære kone og elskede barn, var vekk.

Savn (Kom mørke, kom)

Jeg savner
så nattmørket utenfor
strømmer inn
og dekker lyset

Det blir ikke mørkere
om jeg lukker
øynene

Jeg har aldri sett sofaen min så tom
som når hun ikke sitter i den
Barneleker ligger meningsløst på gulvet
Kom mørke,
kom.

ES2017

Min kone

Dette.

Min kone

Min kone er så pen
At jeg har bare lyst å gråte
Jeg ser ut i rommet
Hun ikke er her
Uten henne er selv fargene
Grå
Og lyset er akkurat som om det
Ikke er skrudd
På.
Jeg ser ut i rommet
Det er så tomt
At det gjør vondt
Det er stoler og bord og hyller
Som ikke er henne
Det er enormt med luft
Og stillhet
Som minner om
At hun er
Et annet sted
Jeg gråter
(alltid tørt)

Og hver tåre er et smil fra henne
Du har meg ennå
har meg nå.

ES2015-17

 

Hvor er min kone hen

Dette diktet er jeg ikke sikker på når jeg skrev ferdig. Så jeg setter 2015 til 2017 på det. Ennå er jeg ikke helt sikker på hvordan det skal være på slutten. Men hvordan det skal være ellers, er jeg ganske sikker på. Det er skrevet tett på Simple twist of fate, av Bob Dylan, og bruker samme strofeform som det er der. Tre rim pluss to, fast form, det er i sangtekster man finner det i vår tid, og hos meg, som man ser. Så gjelder det om rim og rytme er i stand til å uttrykke de følelsene diktet skal uttrykke, uten at det blir satt melodi til.

Hvor er min kjære hen

Jeg står opp, ser ut vinduet
Min kvinne ser ut et annet sted
Og i mellom raser regnet ned
Jeg lukker alt igjen
Hvor er min kjære hen

I gatene går folk som før
Min kvinne gjør som hun alltid gjør
Jeg tenker på fjellene, der det snør
Dekker alt igjen
Hvor er min kjære hen

Jeg har min jobb, jeg har mitt liv
Kjører rundt i min elektriske bil
Jeg vet jeg lever med min tvil
Kommer hun igjen
Hvor er min kjære hen

Og så følger tiden årets gang
Nå er det vår med fuglesang
Deretter venter en sommer lang
Alt skjer igjen og igjen
Men
Hvor er min kjære hen

Hvor er min kjære hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Nr. 10

ES2015-17

Den siste strofen er jeg ikke sikker skal med. I noen versjoner har jeg hatt kvinne eller kone i stedet for kjære. Den siste strofen kan også være slik:

Hvor er min kjære kone hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Gråte en elv (og svømme til dem)

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om dette diktet, annet enn å poste det, og kanskje gråte litt.

Gråte en elv (og svømme til dem)

Ordene
strømmer
sakte
ut av meg

Min kone
Mitt barn
Jeg savner dem så.
Jeg vil gråte en elv
Og svømme til dem
Slik at jeg endelig, endelig
Endelig
får se dem igjen.
Nr. 9

ES2015

De kommer ikke

I 2015 var min datter inne i sitt første leveår. Påsken tilbrakte vi i utlandet, hos min svigermor, hennes bestemor. Dette blir mer personlig enn denne bloggen pleier å være, og skal være, men disse diktene er også skrevet til en veldig konkret, personlig situasjon. Min kone og barnet kom nemlig ikke hjem som planlagt, etter denne ferien, de kom hjem noen uker etterpå, og det var nok til at jeg gikk på veggene og vel så det, i savn. Det var en tid med intense følelser, og intens diktskriving, og noen av diktene fikk altså plass i samlingen jeg skal poste fredager dette året. Den har navnet Når de ikke er her, med det første diktet De kommer ikke.

De kommer ikke

En tekstmelding
En telefon
Vi kommer ikke hjem allikevel

Jeg leser meldingen
legger på
Og åpner den verden
jeg er i
nå.

Nr. 1

ES2015

Barnegråt, Barnetåre, Trist