Min datter, min datter

Litt på etterskudd er jeg kommet, så jeg må tilbakeposte dette diktet her. Det er skrevet april 2015, men jeg var i Norge, min kone og barn i Kiev. Det var et savn av en annen verden, helt annerledes alt annet jeg har kjent. Mandag 11. september, dagen diktet postes, var min datters 3-årsdag. Dagen etter reiste de til Kiev på ny, uten meg. Så det passer ganske godt.

Min datter, min datter

På Skype
Snakket jeg med deg
Føttene sprellet
Din mor la telefonen ned foran deg
Slik at jeg så bare føttene
Artig vinkel
Du sprellet og levde
Jeg er så glad i deg
At det er fysisk
Det er en del av kroppen min
Å være glad i deg
Jeg har armer, ben
Og er glad i dag

Du er et eventyr
Med øyne
Jeg lengter så vinen smaker vondt

I Kiev er min kone og mitt barn
Hvilket lykkelig liv jeg har
Hvilket lykkelig liv jeg har

Nr. 145

ES2015

Reklamer

Kom hjem, Irina!

Etter en liten og ufrivillig pause med posting av dikt fra den etter hvert store diktsamlingen med dikt som ikke får plass andre steder, regner jeg nå med å være i gang igjen. Diktet er postet fra oktober 2016, jeg var ikke mer enn noen måneder på etterskudd denne gang, og hver mandag fremover vil det bli postet et nytt diktsamlingsdikt inntil jeg på ny er ajour. Dagens dikt er skrevet under en raptus i 2015, tror jeg, da min kjære kone og mitt kjære barn satt fast i utlandet, og ikke klarte å komme seg hjem til meg. Dette diktet sier noe om hvordan det er.

Gjentagelsene illustrerer hvordan dette er det eneste man har i hodet. Diktet har ikke flere enn to ord, «kom» og «hjem», som begge er korte enstavelsesord som ender på m. Det tredje ordet er navnet Irina. Mer trengs egentlig ikke, annet enn å forklare leseren at dette diktet må leses om og om igjen til de på ny er hjemme. Kun da vil man ha en idé om hvordan det er.

Kom hjem, Irina!

 

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Irina

Kom hjem, hjem, hjem, hjem, hjem

Kom, kom, kom, kom

hjem

Irina

hjem

kom hjem, hjem, hjem

Irina

kom, Irina

hjem, Irina

Kom hjem, Irina

Kom!

Hjem!

Irina!

 

Les det om igjen

Til hun er kommet hjem.

 

 

Nr. 130

ES2015

Min kone, mitt barn

Våren dette året ble min kone og mitt barn sittende igjen i Kiev, etter at jeg først var reist hjem. Det var problemer med passet. Det gjorde at jeg skrev en rekke dikt om savn, som dette, til min kone og mitt barn.

 

Min kone, mitt barn

 

Min kone

og mitt kjære barn

mitt kjære, kjære, kjære barn

min Ira.

 

Jeg klarer ikke skrive mer enn det.

Det er de to som fyller tankene.

Og tyter ut i ordene

Slik at de fire første linjene

 

Kan gjentas en gang til:

 

Min kone

og mitt kjære barn

mitt kjære, kjære, kjære barn

min Ira.

 

Sånn. Les diktet på ny, med mer innlevelse.

 

Nr. 118

ES2015

Savn (min kone og mitt barn)

På grunn av noe tull med pass og reisedokumenter har jeg vært uten min kjære kone og mitt enda kjærere barn i snart en måned nå. De reiste i mars, en gang, tirsdag 17. mars, kanskje, og så var jeg med dem i påsken, og nå er de ikke her. Det er savn, et tema som bare velter seg frem, en følelse som aldri får plass i kroppen, som bare må ut, må ut, må ut, og aller helst bli forløst, men det går ikke, for de får ikke lov til å reise hjem ennå, på grunn av lover og regler.

Jeg snakket med dem på Skype i går. Jeg så mitt barn sprelle. Hun har lært å krype mens jeg har vært vekke. Utenfor er våren og minner meg om at de skulle vært her, jeg skulle vist henne den.

Savn (min kone og mitt barn)

Klokken har sluttet å gå

Tiden står stille nå

Mitt savn er så stort

at det skulle rekke helt bort til henne

så hun kunne se det

at det er en som savner henne

verre enn alt.

 

Kreftene er laget for sterke for meg

Jeg elsker dem slik at det ødelegger meg

Vi snakker på Skype

Alltid to føtter som spreller for meg

To deilige munner som smiler til meg

En sier: hei far, nå skal jeg vise for deg

Hva jeg er i stand til

og har gjort første gang uten deg

Og hvor over alle grenser uutholdelig det er

når jeg gjør dette og du ikke får være med meg.

 

Min kone smiler

Jeg finner en vegg

Klar til å droppe alle rom og regler

Bare løpe mot den i stor fart.

ES2015

Så greit alene

Er dette det første diktet postet dette året? Jeg tror det, jeg er på etterskudd, og i tvil om jeg skal opprettholde denne bloggen i det hele tatt. Det er fremdeles dikt å legge ut, og det hadde vært greit å komme gjennom sonettene til Shakespeare, men jeg er over ett år på etterskudd med dem, og har sjelden tid til å jobbe med dem. Mitt liv leves i virkeligheten, ikke i dikt, tekst.

Men nå er min kone og mitt kjære barn på ferie i Kiev. Jeg er alene igjen. Da kommer tankene frem, som jeg har formulert det en gang også for lenge siden, da jeg var i 20-årene, i Bergen. Nå er mitt liv helt annerledes. Tryggheten jeg aldri hadde, har jeg, jeg fant henne jeg ville leve med, hun er i Kiev, men jeg reiser snart ned til henne. Da er ikke savnet så vondt og vanskelig som det var, da er det et savn man vet vil gå over, man har en dato og klokkeslett, om en uke er jeg der. Dette er diktet.

Så greit alene

Tirsdag klokken 1315

gikk flyet

mens jeg var på jobb

og alt var konkret

kaffe, kontor.

Tirsdag klokken

hele dagen

savnet jeg dem

voldsomt.

De reiste med flyet

med meg i mitt sinn

De har blitt forunderlig viktige

i hverdagen min

Jeg vil være med dem

hver dag, hver time

og la dem være fargen

i dagene mine

Klokken 2115 landet flyet i Kiev

Mitt liv, mitt liv

Det skulle jeg mene

Med dem har jeg det også

greit alene.

ES2015

 

Savn

Jeg er nå omtrent ett år på etterskudd når det gjelder Diktsamlingdiktene, de diktene jeg prøver på, men ikke helt får til. Det er nå mandag morgen, 18. januar, 2016, og jeg poster tilbake et dikt jeg skrev i april 2015, til februar 2014. Det er et svært enkelt dikt, latterlig enkelt, det bryter alle regler, innvendingene mot det ramler i mot en, det ser jo nesten helt tilfeldig ut, som det også er. Men det gir uttrykk for en sann og ekte følelse, skriver jeg, da jeg i april 2014 satt igjen i Norge, og min kone og mitt barn ikke kom seg ut av Kiev, fordi det ble noen problemer med passet. Det var… som det står i diktet.

Savn

Jeg har aldri i mitt ganske liv

savnet så intenst

nå sitter jeg hjemme.

 

Nr. 114 (kom ikke med i Lyrikk15)

ES2015