Min kone

Dette.

Min kone

Min kone er så pen
At jeg har bare lyst å gråte
Jeg ser ut i rommet
Hun ikke er her
Uten henne er selv fargene
Grå
Og lyset er akkurat som om det
Ikke er skrudd
På.
Jeg ser ut i rommet
Det er så tomt
At det gjør vondt
Det er stoler og bord og hyller
Som ikke er henne
Det er enormt med luft
Og stillhet
Som minner om
At hun er
Et annet sted
Jeg gråter
(alltid tørt)

Og hver tåre er et smil fra henne
Du har meg ennå
har meg nå.

ES2015-17

 

Reklamer

Hvor er min kone hen

Dette diktet er jeg ikke sikker på når jeg skrev ferdig. Så jeg setter 2015 til 2017 på det. Ennå er jeg ikke helt sikker på hvordan det skal være på slutten. Men hvordan det skal være ellers, er jeg ganske sikker på. Det er skrevet tett på Simple twist of fate, av Bob Dylan, og bruker samme strofeform som det er der. Tre rim pluss to, fast form, det er i sangtekster man finner det i vår tid, og hos meg, som man ser. Så gjelder det om rim og rytme er i stand til å uttrykke de følelsene diktet skal uttrykke, uten at det blir satt melodi til.

Hvor er min kjære hen

Jeg står opp, ser ut vinduet
Min kvinne ser ut et annet sted
Og i mellom raser regnet ned
Jeg lukker alt igjen
Hvor er min kjære hen

I gatene går folk som før
Min kvinne gjør som hun alltid gjør
Jeg tenker på fjellene, der det snør
Dekker alt igjen
Hvor er min kjære hen

Jeg har min jobb, jeg har mitt liv
Kjører rundt i min elektriske bil
Jeg vet jeg lever med min tvil
Kommer hun igjen
Hvor er min kjære hen

Og så følger tiden årets gang
Nå er det vår med fuglesang
Deretter venter en sommer lang
Alt skjer igjen og igjen
Men
Hvor er min kjære hen

Hvor er min kjære hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Nr. 10

ES2015-17

Den siste strofen er jeg ikke sikker skal med. I noen versjoner har jeg hatt kvinne eller kone i stedet for kjære. Den siste strofen kan også være slik:

Hvor er min kjære kone hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Gråte en elv (og svømme til dem)

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om dette diktet, annet enn å poste det, og kanskje gråte litt.

Gråte en elv (og svømme til dem)

Ordene
strømmer
sakte
ut av meg

Min kone
Mitt barn
Jeg savner dem så.
Jeg vil gråte en elv
Og svømme til dem
Slik at jeg endelig, endelig
Endelig
får se dem igjen.
Nr. 9

ES2015

De kommer ikke

I 2015 var min datter inne i sitt første leveår. Påsken tilbrakte vi i utlandet, hos min svigermor, hennes bestemor. Dette blir mer personlig enn denne bloggen pleier å være, og skal være, men disse diktene er også skrevet til en veldig konkret, personlig situasjon. Min kone og barnet kom nemlig ikke hjem som planlagt, etter denne ferien, de kom hjem noen uker etterpå, og det var nok til at jeg gikk på veggene og vel så det, i savn. Det var en tid med intense følelser, og intens diktskriving, og noen av diktene fikk altså plass i samlingen jeg skal poste fredager dette året. Den har navnet Når de ikke er her, med det første diktet De kommer ikke.

De kommer ikke

En tekstmelding
En telefon
Vi kommer ikke hjem allikevel

Jeg leser meldingen
legger på
Og åpner den verden
jeg er i
nå.

Nr. 1

ES2015

Barnegråt, Barnetåre, Trist

Min datter, min datter

Litt på etterskudd er jeg kommet, så jeg må tilbakeposte dette diktet her. Det er skrevet april 2015, men jeg var i Norge, min kone og barn i Kiev. Det var et savn av en annen verden, helt annerledes alt annet jeg har kjent. Mandag 11. september, dagen diktet postes, var min datters 3-årsdag. Dagen etter reiste de til Kiev på ny, uten meg. Så det passer ganske godt.

Min datter, min datter

På Skype
Snakket jeg med deg
Føttene sprellet
Din mor la telefonen ned foran deg
Slik at jeg så bare føttene
Artig vinkel
Du sprellet og levde
Jeg er så glad i deg
At det er fysisk
Det er en del av kroppen min
Å være glad i deg
Jeg har armer, ben
Og er glad i dag

Du er et eventyr
Med øyne
Jeg lengter så vinen smaker vondt

I Kiev er min kone og mitt barn
Hvilket lykkelig liv jeg har
Hvilket lykkelig liv jeg har

Nr. 145

ES2015

Kom hjem, Irina!

Etter en liten og ufrivillig pause med posting av dikt fra den etter hvert store diktsamlingen med dikt som ikke får plass andre steder, regner jeg nå med å være i gang igjen. Diktet er postet fra oktober 2016, jeg var ikke mer enn noen måneder på etterskudd denne gang, og hver mandag fremover vil det bli postet et nytt diktsamlingsdikt inntil jeg på ny er ajour. Dagens dikt er skrevet under en raptus i 2015, tror jeg, da min kjære kone og mitt kjære barn satt fast i utlandet, og ikke klarte å komme seg hjem til meg. Dette diktet sier noe om hvordan det er.

Gjentagelsene illustrerer hvordan dette er det eneste man har i hodet. Diktet har ikke flere enn to ord, «kom» og «hjem», som begge er korte enstavelsesord som ender på m. Det tredje ordet er navnet Irina. Mer trengs egentlig ikke, annet enn å forklare leseren at dette diktet må leses om og om igjen til de på ny er hjemme. Kun da vil man ha en idé om hvordan det er.

Kom hjem, Irina!

 

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Irina

Kom hjem, hjem, hjem, hjem, hjem

Kom, kom, kom, kom

hjem

Irina

hjem

kom hjem, hjem, hjem

Irina

kom, Irina

hjem, Irina

Kom hjem, Irina

Kom!

Hjem!

Irina!

 

Les det om igjen

Til hun er kommet hjem.

 

 

Nr. 130

ES2015