Telefonsamtale

Bak denne tittelen ligger det et fint, lite kjærlighetsdikt. Jeg tror jeg skrev det i 2017, men hvem vet? Jeg har elsket den samme personen og hatt telefonsamtaler med henne, i årevis.

Telefonsamtale

Det enkleste øyeblikk jeg kan tenke meg

jeg tok opp telefonen, ringte til deg

og du tok den til øret

ditt nydelige øre

og nå skal du høre

vi snakket, vi snakket

for jeg hadde ringt

vi snakket, vi snakket

om forskjellige ting

du snakket til meg med stemmen din

og jeg tok den rett og slett opp på bånd

sånn

så når jeg vil høre noe vakkert og bra

så hører jeg bare på det du sa

da jeg ringte til deg

og du snakket til meg

om forskjellige ting

som vi to luftet da jeg hadde ringt.

ES2017 (?)

Reklamer

God jul (I år ønsker jeg det intenst)

Så, kan man kalle dette her et dikt, eller hva skal man kalle det? Det er skrevet juletider, tiden folk ønsker hverandre god jul, som jeg også gjør, men på en annen måte.

God jul

I år ønsker jeg det intenst

Det er så mye som ikke er så godt
og så mye som er så altfor godt
Livet er altfor vondt å ha
og altfor vondt å miste.

Jeg er ikke vant med å bety så mye
som jeg betyr for mitt barn
Og hun betyr mer for meg
enn jeg er i stand til å holde ut.

Jeg ønsker så inderlig at det skal bli en
god verden
for henne å vokse opp i
at hun skal få helt normale sjanser
til å oppleve de samme gleder og sorger
som jeg

Jeg er blitt sånn i mot krig
mot vold, fattigdom og umulighet
det er en så vanvittig bra verden
når den er helt normal
med normale folk

men herreminhatt
så mye j****skap det også er plass til.

tidligere levde jeg godt med det
ønsket god jul som noe man bare sa
levde livet mitt

nå har jeg dette barnet mitt
som ser meg som den største tryggheten hun har

herre min hatt
som jeg ønsker god jul
nå.

Nr. 150

ES2017

Jeg vil drikke hele livet

Det er 29. desember. Også dette året går mot slutten, slik alle år gjør det, og også livet før eller siden gjør det. Diktsamlingen Ta en slurk jeg har postet fra fredager dette året, har handlet om vann og det å være tørst. For meg er det en sammenheng mellom å være sulten og tørst på mat og drikke, med det å være sulten og tørst på livet. Det passer godt med det at man er syk, så er man ikke lenger så sulten og tørst, da har man ikke så lyst på mat og ikke så lyst på livet. Da er det noe feil. Når man er sunn og frisk, så vil man ha mer av alt.

Jeg ønsker at livet skal være rikt. At det skal gi meg mange gleder og opplevelser, mye kunnskap og ting å vite, mye å ha i hodet og kroppen, mye å være meg med. Det må derfor fylles opp, jeg må drikke av det livet jeg lever, jeg må være levende, ha mer av alt, så lenge jeg er sunn og frisk, og fremdeles lever. Det er å håpe det vil bli så rikt som mulig, at når det en gang går mot slutten slik 2017 går mot slutten, så vil det gå an å si det var et begivenhetsrikt liv, slik 2017 var et begivenhetsrikt år, og at nå har det ikke mer å gi, nå er det nye år og liv som skal ta over. For 2017, snart, for meg – om lenge!

Jeg vil drikke hele livet

Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet
Jeg vil drikke hele livet

Dette er dikt nummer tolv.
Det skal være sånn.

Jeg vil drikke hele livet.
Jeg vil drikke hele livet
Og når det alt kommer til sin stopp
Så er det også alt – drukket opp.
Nr. 12

 

ES2017

Samme. Hvilken. Orden.

Det er siste mandag i 2017. Jeg skal poste et dikt fra Diktsamling, diktsamlingen der jeg legger diktene som ikke får plass andre steder. Dette diktet er forsøkt med i Lyrikk17, en samling som skal postes om noen år. Den samlingen er ikke ferdig, men uansett hvordan den blir, vil dette diktet ikke få plass. Det er et dikt jeg selv ikke forstår helt, et dikt jeg ikke helt kan bestemme meg for om jeg burde skrive mer på, redigere eller gi opp, og som jeg ikke føler disse ordene heller forklarer det bedre.

Samme. Hvilken. Orden

Samme. Hvilken. Orden

Jeg legger i mine ord

Samme hva jeg skriver

sier, tenker, mener, tror

Så er der uroen der på ekte

Og min orden bare en jord.

Ordene fester seg fast.

De strømmer ut av meg av seg selv

De er sin egen kontroll

Min orden er ingen jord

Min orden er ord

Og uroen, uroen, uroen

 

Nr. 148

ES2017

Elven

Forrige gang jeg postet et dikt fra minisamlingen Ta en slurk var selveste Havet tema. Nå bremser jeg litt opp, ned til elven, et svært poetisk landskapsfenomen, eller hva vi skal kalle det, men på norsk nok dessverre ikke et særlig poetisk ord. Det har nok sin grunn at sanger og visesanger på norsk ikke er i nærheten av å nevne elver og bruke det som motiv, som engelskmennene er med sin river. Russerne har vakre reka, italienerne sin fiume, mens tyskerne er litt som oss, og har der Bach eller der Fluss. Ordlyden har sitt å si hvordan det kan brukes i dikt i de forskjellige land og språk.

Det samme er hvordan elvene ser ut, og hva ideer folk i landet og språket har av en elv. Her er det særlig forskjellene mellom de norske og russiske elvene jeg har i tankene, i Norge er de små og mange, ofte i stryk nedover fjellsidene og gjennom landskapet, herlige å gå tur langs. De russiske er digre og endeløse, verdens største land, og for det meste helt flatt. Elvene er brede som fjorder, og flyter helt stille, ypperlig farbare med båter, eller med kjøretøy på isen om vinteren, så der går det mye i at «elven flyter stille (tikha)» .

Her hos oss har vi Figgjoelven. En kort elv fra Edlandsvannet til Sele, høydeforskjellen er minimal, og fra litt etter Foss Eiekland er det enkelt å padle i kano eller kajakk ned til sjøen. Det går laks i elven, og den har fortsatt rester av fint turterreng, selv om det meste rundt den nå er utbygd. Men jeg har gått mange, mange turer i fjellet, langs større og skikkeligere elver. Og så har jeg en merkelig dragning mot elver, litt ut over det vanlige, vil jeg tro, med å ville lære meg navnet på mange, og pugge de største i verdensdeler og i land, og sjekke på kart hvor de begynner og hvor de ender. Helt uvanlig er det jo ikke, elver er ferdselsårer og bringer livgivende vann, de er ganske fantastiske, og så fort man forlater Norge og reiser inn i innlandet på kontinentet, så vil man raskt se at det ikke finnes store byer i verden som ikke har en stor elv rennende gjennom den, om byene da ikke ligger på kysten. Ofte er det begge deler.

Dette ble en lang innledning, for et lite dikt. Kanskje må jeg også ha med at min ide om elver i tekster og kunst er mest preget av engelsk og amerikansk sang, av populærkulturen, det er det jeg har vokst opp med, og har i blodet, men det er jo en enkel og fin metafor, dette med at elven bringer alt vannet fra kilden, og ut i havet, litt sånn som tiden går, kanskje, og så alt dette fine, filosofiske at man kan ikke gå uti samme elven to ganger, eller en gang, det er i det hele tatt mye å la seg inspirere av, når det gjelder elver.

Jeg lot meg altså inspirere til dette.

Elven

Elven renner inn i munnen min
Jeg kaller den Eivind,
som meg selv
Vi minner oss om hverandre
elven og jeg
Jeg er veldig glad i elven
den er veldig glad i meg.
Og jeg gaper opp
hele mitt liv
og lar elven renne
til alt tar slutt
elven renne
i meg
og ut

Nr. 11 (2. januar, 2017)

ES2017

Havet

Diktene i Ta en slurk har med vann å  gjøre, og med å være tørst, i ulike betydninger og sammenhenger. Den store og mektige ansamlingen av vann er Havet, så stort og mektig at det passer liksom ikke helt i vår tid, da alt skal være så uhøytidlig og morsomt og kjapt. Det gjør seg ikke med setninger som at mennesket i tusener av år har skrevet om havet og vært tiltrukket av havet, likevel ligger det der, gåtefullt og uttømmelig. Det er et av de evige, lyriske tema, havet, døden og kjærligheten er blitt et godkjøpsbegrep, men det er det jo blitt fordi disse tingene er tema i utallige dikt og andre typer tekster og kunstverk, det har en enorm tiltrekning. Når jeg først er i gang, så kan jeg jo også ta med at det gjelder en god del andre ting som har med vann å gjøre også, elver og innsjøer, vann til å vaske bort, regn, det har alt sammen en veldig metaforisk kraft, og det egner seg til å uttrykke viktige sider av livet, som det kanskje ikke er så lett å få uttrykt i vanlige ord.

Sånn er det også med havet. Men nå skal det liksom være litt spøkefullt, da, og de helt store spørsmålene er ikke i vår tid å ta alvorlig. Vi er ikke en tid for de store ord og tanker. Vi er en tid for kjappe meldinger, og så – videre.

Jeg, har imidlertid skrevet om Havet.

Havet

En gang snakket jeg med havet
eller rettere sagt
lyttet.
*
Havet snakker i bølger og storm
Havet hvisker i stille vær
Havet ler av sånne som meg
Som forsøker å skrive hva havet er.
Slik har jeg det også med livet
Kanskje spesielt mitt eget
Jeg skulle så gjerne vite hva det er
det som fyller meg med slik uro og undring
slik som havet
slik som livet
slik som bølgene frem og tilbake
frem og tilbake
frem og tilbake

ta en slurk, unge mann
smak – saltvann.
*
En gang snakket jeg med livet
eller rettere sagt
tiet.
Nr. 10

ES2017

Regnvær

16. oktober,2017 var jeg i Athen. Det var så varmt at det var mulig og naturlig å gå i kortbukse. Det var naturligvis sol. Sånn er det av og til, regn er helt feil. Sånn var det også da jeg skrev dette diktet, en eller annen annen gang i 2017, mens jeg satt inni huset mitt, antageligvis med regn utenfor, helt feil.

Regnvær

Av og til er regn
helt feil
Det våte været og grå dråper
har ingenting
med meg å gjøre
Jeg sitter inni mitt hus,
mitt liv, min musikk
Og tenker, tenker bare på
Hverdagene ikke grå
helgen himmelblå.
Nr. 146

ES2017