Fugl og dikt

Dette er et dikt der jeg følte jeg virkelig hadde en god idé, men der det bare ikke ville lykkes meg å få den ut. Jeg satt og jobbet med diktet любовь (Kjærlighet), en sonett av Vljatsjeslav Ivanov (1866-1949), en meget vanskelig tekst å jobbe med. Ivanov var en meget spesiell fyr, noe man kan finne ut ved å lese bloggposten min om ham og posten hans, og dette diktet er svært, svært strengt i formen. Det er en sonett, på russisk, der alle de formelle krav til en sonett skal være oppfylt, og denne sonetten skal også være en del av en krans, der også de formelle kravene er oppfylt. En sonettkrans er en samling på 14 sonetter, der hver av dem begynner med samme linje som den forrige slutter med. Så når Ivanov vil lage en sonettkrans kalt Любоь (Kjærlighet), så vil han vise hvor stor og fantastisk kjærligheten er. Et uløselig hele, der alt er på sin plass. Dette måtte jeg finne ut av, mens jeg jobbet med diktet. Jeg liker ikke å poste dikt uten at alle vanskeligheter er overvunnet, og her var det virkelig mange vanskeligheter å overvinne.

Midt mens jeg sitter oppslukt med denne gamle russiske sonetten, som få utenom jeg egentlig vil være noe særlig interessert i, smeller det i vinduet. Det er en stær som flyr på. Og dette møtet mellom den virkelige verden, med fuglen og vinduet, og den veldig kunstige, med diktet til Ivanov, det gjorde et veldig inntrykk på meg. Det var dette jeg forsøkte å få ut, dette med å sitte fordypet i noe, helt ens eget, og så kommer virkeligheten og krasjer inn.

Fugl (Det fløy en fugl mot vinduet)

Det fløy en fugl på vinduet
Mens jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt
Det var virkeligheten som kom på besøk
Uten rim og rytme, og uten å være formfullendt.
Det var krasj.

Diktet jeg jobbet med var en sonett,
som igjen var del av en krans,
der alt er strengt og på plass
noe av det strengeste det går an å skrive

Fuglen var en stær
Nå ligger den på ryggen
med de små fuglebeina til værs
Jeg fikk stå i vinduet og se den kave.

ES2017 – Diktsamling Nr. 162

Stær, Terrasse, Vindu
Fuglen på vinduet.

Ordene

Dette er diktet som sier hvordan det er å være meg, når jeg har det vanskelig, og når jeg kjemper mot mine demoner og spenninger inne i meg. Jeg vet som alle andre dårlig hvor alt dette kommer fra, hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, og strever med de tingene jeg strever med, men jeg vet veldig godt at jeg har et enormt behov for å kunne skrive det ut, liksom formulere det i ord, og så skal det være

Ordene

Kunne jeg finne ordene
som kunne skrive spenningen ut av kroppen
Som bare kunne skrive
hva det vil si
å være jeg
så alle kunne forstå det
og si at det er greit
Det er helt greit.

ES2017

Lyrikk2017, nr. 2

Hjem

Dette diktet passer ikke til å hete «Hjem». Det handler ikke om Hjem, det handler nesten om det motsatte. Men bedre tittel finner jeg ikke, og på et vis passer det også.

Diktet og samlingen (Atskillelse) passer godt å poste i dag, da det enda en gang blir klart at min kone og mitt barn reiser fra meg igjen. Sånn har det vært i alle barnets leveår, hver gang vinter går mot vår, i en forlenget påskeferie, reiser de fra meg, og jeg savner så verden ikke blir stor nok for følelsene mine. Det er fra naturens side laget altfor sterkt, jeg må være med dem, selv om praktiske forhold gjør det umulig.

Det var min personlige historie. Dette er diktet, skrevet i 2017, er jeg ganske sikker på, eller 2018, da de også reiste bort.

Hjem

I et fly
Er min kone
Og mitt barn
Og min verden.

Det vil sprute ord ut av meg
I tre uker.

Min lengsel vil aldri bli tømt
Den vil flyte utover som
Store elver
Og hele havet

I ord som på død og liv må få sagt
Det som ikke er mulig å si.

ES2017

En drøm, en fisker, en drøm

Det er en stund siden jeg har postet i kategorien Reservedikt tror jeg. Det er dikt som ikke kom seg med i noen bestemt diktsamling. Alle mine diktsamlinger er ganske uhøytidelige, som regel bestemt av at det skal være 12 dikt i dem, også fordi det skal la seg gjøre å poste ett av dem hver måned gjennom et år her på bloggen. Det er ikke mer høytidelig enn det. Dikt som er til overs blir plassert i en annen samling, eller i den store Diktsamling, med dikt som ikke kommer seg inn noe sted. Og så er det noen ganger jeg legger 2-3 dikt nederst i dokumentet, dikt som hadde passet i samlingen, men som det ikke er plass til, skal det være tolv. Litt er nok også farget av at jeg er vokst opp i et liv med CD-plater, der det av og til var noen «bonusspor», i tillegg til de 10-12 sangene på platen. Så er det også noen «bonusspor» i noen av samlingene mine. Noen av dem er fine, noen av dem er så som så, og så er det dette diktet her, som ikke fikk plass i Lyrikk17, samlingen jeg poster tirsdager dette året.

En drøm, en fisker, en drøm

De lager ikke fiskere lenger.
Og drømmer er ikke
Hva de var
Men jeg skal det alt sammen til side
Den saken er klar

Jeg skal fiske med den beste stangen
Jeg skal drømme den største drøm
Og så skal jeg tenke på den gangen
Saken var klar
Og tingene jeg kjente
var hva de var.

ES2017

Savn (Kom mørke, kom)

De sterkeste diktene er de av savn. I fjor serverte jeg fredagene samlingen Når de ikke er her, i år blir det fortsettelse med samme tema i Atskillelse. Hver gang min kone tar med seg vårt barn og er på ferie uten meg, så blir følelsene veldig sterke, og jeg skriver veldig mange dikt for å få dem ut. Uten selvfølgelig å kunne få dem ut, for savnet er altfor sterkt. Dette er det første diktet, i en samling dikt jeg skrev i 2017 og 2018, mens jeg var alene, og min kjære kone og elskede barn, var vekk.

Savn (Kom mørke, kom)

Jeg savner
så nattmørket utenfor
strømmer inn
og dekker lyset

Det blir ikke mørkere
om jeg lukker
øynene

Jeg har aldri sett sofaen min så tom
som når hun ikke sitter i den
Barneleker ligger meningsløst på gulvet
Kom mørke,
kom.

ES2017

Telefonsamtale

Bak denne tittelen ligger det et fint, lite kjærlighetsdikt. Jeg tror jeg skrev det i 2017, men hvem vet? Jeg har elsket den samme personen og hatt telefonsamtaler med henne, i årevis.

Telefonsamtale

Det enkleste øyeblikk jeg kan tenke meg

jeg tok opp telefonen, ringte til deg

og du tok den til øret

ditt nydelige øre

og nå skal du høre

vi snakket, vi snakket

for jeg hadde ringt

vi snakket, vi snakket

om forskjellige ting

du snakket til meg med stemmen din

og jeg tok den rett og slett opp på bånd

sånn

så når jeg vil høre noe vakkert og bra

så hører jeg bare på det du sa

da jeg ringte til deg

og du snakket til meg

om forskjellige ting

som vi to luftet da jeg hadde ringt.

ES2017 (?)

God jul (I år ønsker jeg det intenst)

Så, kan man kalle dette her et dikt, eller hva skal man kalle det? Det er skrevet juletider, tiden folk ønsker hverandre god jul, som jeg også gjør, men på en annen måte.

God jul

I år ønsker jeg det intenst

Det er så mye som ikke er så godt
og så mye som er så altfor godt
Livet er altfor vondt å ha
og altfor vondt å miste.

Jeg er ikke vant med å bety så mye
som jeg betyr for mitt barn
Og hun betyr mer for meg
enn jeg er i stand til å holde ut.

Jeg ønsker så inderlig at det skal bli en
god verden
for henne å vokse opp i
at hun skal få helt normale sjanser
til å oppleve de samme gleder og sorger
som jeg

Jeg er blitt sånn i mot krig
mot vold, fattigdom og umulighet
det er en så vanvittig bra verden
når den er helt normal
med normale folk

men herreminhatt
så mye j****skap det også er plass til.

tidligere levde jeg godt med det
ønsket god jul som noe man bare sa
levde livet mitt

nå har jeg dette barnet mitt
som ser meg som den største tryggheten hun har

herre min hatt
som jeg ønsker god jul
nå.

Nr. 150

ES2017