Sølepytt

Den gang jeg bodde i Bergen leste jeg opp flere av diktene mine og tekstene mine for et frivillig publikum. Mange av dem passer for å bli opplest, mange er skrevet for å bli det. Dette er dikt nummer 8 i den uhøytidelige samlingen Ta en slurk, en samling dikt om å være tørst, om vann og væske i alle former om mengder, og – som alle andre samlinger – om livet, og det å leve. Kanskje skulle også denne innledningen bli lest med tynn og usikker stemme, som om det var en sølepytt som leste den.

Sølepytt

Jeg forestiller meg alltid sølepytten
med enormt lys
stemme
Så når den leser sitt eget dikt
eller mitt
så blir det bare noen ynkelige pip
for den er bare en ynkelig pytt
Jeg er glad pyttene, jeg
For jeg føler de er litt som meg.
Snakker i ynkelige pip
og er bare en ynkelig pytt,
pytt, pytt.

Nr. 8 (2. januar, 2017)

ES2017

 

 

Advertisements

En ferie er slutt, er slutt, er slutt

I dag kom vi hjem fra ferie. Det er en del av privatlivet mitt, godt skilt fra mitt poetiske liv her på bloggen. I det poetiske livet er alt ord, lek med ord, og følelser uttrykt gjennom ord, i det virkelige liv kommer følelsene av seg selv. Og i denne ferien, og nå som den er slutt, ligger de utenpå meg. Det er så mange sterke inntrykk. Jeg har selv i innledningen lyst å bruke altfor mange ord på å få det forklart, jeg blir liksom ikke ferdig med det, det lar seg ikke gjøre å bli ferdig med det, jeg har som om jeg har havnet på feil side av tiden. Jeg skal ikke være her, etterpå, jeg skal være der, i ferien.

 

En ferie (er slutt, er slutt)

Ute er det kaldt
som august aldri skulle vært

linjeskiftene kan settes hvor som helst

alle triks
__kan brukes
ferien som har vært
kommer aldri tilbake
det er den beste som har vært
den lykkelige tid
en overflod av ord
og ord med innhold
glede, sol, frihet, varme
de beste dager som har vært
men nå er de slutt
nå sitter jeg her
i august
og kan ikke ville slå meg til ro med
at den ferien som har vært så god
mot meg og mine
er slutt
og alt jeg har igjen
er august.

 

Del 2

Så la meg si det like ut
En ferie
er slutt
er slutt
er slutt
er slutt…
osv

ES2017

Gi meg et glass og tid

Diktsamlingen Ta en slurk er en merkelig samling. Første del hadde jeg bare liggende, jeg vet lite om når og hvor de diktene ble til. Andre del skrev jeg raskt nede i kjelleren, foran peisen, tidlig i januar, i år. Det er lett å skrive disse diktene når man er i stemningen, og treffer nerven. Det å være tørst, er også å være tørst på livet, på russisk er ordet for tørst (хаждущий – hazjdusjtsji) oftere brukt om å tørste etter noe, virkelig ønske noe. Om man bare ønsker å drikke, så sier man det, «jeg har lyst til å drikke». Ordet for tørst blir ikke sløst bort på noe så enkelt som bare å drikke. Og så er det hvor tørst man er, hva som rekker for å tilfredsstille tørsten, eller begjæret, om det rekker med et glass, en flaske, en pytt, en elv eller en innsjø, eller havet. Kanskje var dette en vel avansert innledning for et vel enkelt dikt, kanskje hadde det vært like greit å bare gå rett til diktet, og bare be om et glass og litt tid.

Gi meg et glass og tid

Gi meg et glass
Gi meg et lass
Gi meg litt tid
Gi meg et liv

Å, som jeg vil ha det
hele havet
hele havet
hele havet

Nr. 7

ES2017

Hengebro

Et litt spesielt dikt i dag, fra samlingen med spesielle dikt, den uuttømmelige Diktsamling. Dette er et dikt om penger og om hengebroer, som får det sagt, men på en litt annen måte.

 

Hengebro

De sier penger kan kjøpe alt

Men jeg vil kjøpe en hengebro

Jeg vil ikke at noe skal rime på den

Jeg vil den skal være min.

 

Jeg kan ikke begynne så mange setninger meg jeg

Jeg har alltid likt å gynge

Hengebroen skulle overta

 

Har dere stått på en hengebro

Som er deres egen?

Stått der og gynget?

 

Om dere ikke har det

Så ser dere hvor mye pengene deres er verdt

Nr. 140

ES2017

Solskinnsdagen

Et helt nytt dikt i dag, et par dager etter vårjevndøgn, dagene er omsider lengre enn nettene, og det merkes, det merkes. Snøklokkene har vist sine hvite, hengende hoder i ukevis, krokusen har nettopp tittet frem, man trenger ikke lenger se nøye for å finne knoppene på trærne – og solen varmer aldri så lite grann. Slik er det også denne morgenen her, kuldegrader og rim på bakken, klar og stram luft, men solen på vei opp bak de små fjellene her i vår del av landet, klar til å varme opp dagen. Og inni sengen ligger en liten solstråle som er bare vår og bare bitt litt verdens, vårt lille barn, klar til å stå opp og varme opp dagen og livene våre, hun også. Det er en veldig tidlig vårdag, og som med alle tidlige vårdager, varsler den det som skal komme, og man vil ikke annet enn at det skal vare og vare.

Solskinnsdagen

Av alle dager velger jeg denne
En solskinnsdag uten ende
Og på toppen av alt har jeg henne
Som får alt til å stoppe opp.

Det er en lykke som gjelder akkurat nå
Og som jeg bruker mitt liv og min tid til å kjenne på
Og låse fast tiden så den ikke vil gå
I det Irina og solen står opp.

Og jeg ser at nå står alt i knopp
Så mye liv i en så liten kropp, topp
Jeg ser alle rim gå godt
Og alle ord og liv og alt går opp.

ES2017