Min kone (Naturkraft)

Dette er et kjærlighetsdikt. Så sant som det blir.

Naturkraft

Min kone er en naturkraft
Hun kan ikke nås med fornuften
Og følelser biter uberegnelig på henne
Hun blåser som vinden
Slår inn over land som bølgene
Renner som elven
Spruter som vulkaner
Krefter som jordskjelv
Sterk som fjell
Vakker som solnedgang
Og soloppgang
Og så videre, og så videre
Ubeskrivelig

ES2017

Irina (2017)

Dikt er følelser. Og ingen følelser er sterkere enn å få et barn, få en datter. Min datter heter Irina. Og hele meg og min verden er fylt av poesi om henne. Dette diktet er fra 2017, det året hun var to og ble tre, en herlig alder, som alle aldre med henne er herlige. Hun er bare

Irina (2017)

Jeg er så glad i deg
Mitt lille barn
Jeg har lyst å kalle deg
Irina.

Du er det vakreste jeg vet
Det er navn på kjærlighet
Og det varer i evighet
Og så videre

Du er skjønn som en drøm
Rikere enn livet

For meg
Er alt som fins
Laget for
å rime på deg.

Jeg kan stå og se på soloppgangen
Og tenke på deg
Jeg kan lete frem all verdens ord
Det holder med
Irina

ES2017

Fiskeren

Fiskemotivet. Eller fiskermotivet. Jeg liker det. Det er det jeg vil si i innledningen. Ellers står det i diktet, det jeg egentlig vil si.

Fiskeren

I overført betydning
ser jeg for meg meg selv
som fisker
jeg hiver snøret i
i vannet
håver inn
og der
mot meg
svømmer en fisk
den vakreste fisken jeg vet
min kone
Olia
det er ganske sånn det var
sånn flaks
sånn fisk.

ES2017

For den som vil bruke diktet, er det bare å bytte ut navnet Olia med navnet på kona. Sigrid, Kristin, Hilde, Bente, alt passer, også lengre navn, Benedikte, Elisabeth, Katrine, og korte,, Britt. Sånn flaks, sånn fisk.

Fugl og dikt

Dette er et dikt der jeg følte jeg virkelig hadde en god idé, men der det bare ikke ville lykkes meg å få den ut. Jeg satt og jobbet med diktet любовь (Kjærlighet), en sonett av Vljatsjeslav Ivanov (1866-1949), en meget vanskelig tekst å jobbe med. Ivanov var en meget spesiell fyr, noe man kan finne ut ved å lese bloggposten min om ham og posten hans, og dette diktet er svært, svært strengt i formen. Det er en sonett, på russisk, der alle de formelle krav til en sonett skal være oppfylt, og denne sonetten skal også være en del av en krans, der også de formelle kravene er oppfylt. En sonettkrans er en samling på 14 sonetter, der hver av dem begynner med samme linje som den forrige slutter med. Så når Ivanov vil lage en sonettkrans kalt Любоь (Kjærlighet), så vil han vise hvor stor og fantastisk kjærligheten er. Et uløselig hele, der alt er på sin plass. Dette måtte jeg finne ut av, mens jeg jobbet med diktet. Jeg liker ikke å poste dikt uten at alle vanskeligheter er overvunnet, og her var det virkelig mange vanskeligheter å overvinne.

Midt mens jeg sitter oppslukt med denne gamle russiske sonetten, som få utenom jeg egentlig vil være noe særlig interessert i, smeller det i vinduet. Det er en stær som flyr på. Og dette møtet mellom den virkelige verden, med fuglen og vinduet, og den veldig kunstige, med diktet til Ivanov, det gjorde et veldig inntrykk på meg. Det var dette jeg forsøkte å få ut, dette med å sitte fordypet i noe, helt ens eget, og så kommer virkeligheten og krasjer inn.

Fugl (Det fløy en fugl mot vinduet)

Det fløy en fugl på vinduet
Mens jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt
Det var virkeligheten som kom på besøk
Uten rim og rytme, og uten å være formfullendt.
Det var krasj.

Diktet jeg jobbet med var en sonett,
som igjen var del av en krans,
der alt er strengt og på plass
noe av det strengeste det går an å skrive

Fuglen var en stær
Nå ligger den på ryggen
med de små fuglebeina til værs
Jeg fikk stå i vinduet og se den kave.

ES2017 – Diktsamling Nr. 162

Stær, Terrasse, Vindu
Fuglen på vinduet.

Ordene

Dette er diktet som sier hvordan det er å være meg, når jeg har det vanskelig, og når jeg kjemper mot mine demoner og spenninger inne i meg. Jeg vet som alle andre dårlig hvor alt dette kommer fra, hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, og strever med de tingene jeg strever med, men jeg vet veldig godt at jeg har et enormt behov for å kunne skrive det ut, liksom formulere det i ord, og så skal det være

Ordene

Kunne jeg finne ordene
som kunne skrive spenningen ut av kroppen
Som bare kunne skrive
hva det vil si
å være jeg
så alle kunne forstå det
og si at det er greit
Det er helt greit.

ES2017

Lyrikk2017, nr. 2