Bare den

I dag, på Skjærtorsdag, en uvanlig påske, våknet jeg som vanlig tidlig, og stod opp for å forberede Goethes dikt, Herbstgefühl, som jeg skal poste lørdag. Det var ennå mørkt, og månen hang der oppe, over husene, og det var liksom bare den og jeg.

Jeg tenkte å skrive et dikt. Om dette å være meg, og gang på gang på gang stå opp sånn tidlig, for å jobbe med dikt, eller for å skrive dikt selv. Eller begge deler. Og så tenkte jeg på Goethes vakre dikt, Lied der Mignon, med åpningslinjene Nur wer die Sehnsucht kennt, bare den som kjenner lengselen. Og skrev ned noen ord. Med bruk av teknikker og virkemidler som er vel kjent, og vel brukt. Uten så veldig stor interesse for andre enn meg selv, men for meg er jo alt jeg tenker, gjør og føler av aller fulleste interesse. Jeg vet ikke om jeg har slektskap i disse følelsene. Jeg tenkte å kalle diktet «Jeg». Jeg rakk ikke å ta et bilde av månen før den var borte.

Bare den
som har våknet
mens morgenen ennå
er natt
og månen i mørket
henger i sitt lysskinn
og
satt seg ned
i tanker
om å skrive
et dikt
er.

ES2020

Månen. Og kraftlinjer.

Tårnet

Åh. Av og til leser man dikt av seg selv, som man nesten skulle ønske man ikke selv hadde skrevet, sånn at man kunne yte det rettferdighet med å si dette er bra. Dette er et dikt som griper meg på ny, når jeg leser det etter å ha glemt det. Dette her med det tårnet, man har klatret opp på, og stiller seg til skue, for alle å se, se.

Tårnet

Jeg har bygget
Meg et tårn
Nå klatrer jeg opp

Utsikten er ikke noe å snakke om
Den er selvfølgelig fantastisk

Men jeg?
Hvem er jeg?

På toppen av tårnet står jeg
Åpner meg opp

Alt jeg har tenkt, og sagt og gjort
Er åpent for alle å se
Se

ES2018

Far (Helt)

Dette er et dikt om å være far. Når det er jeg som er faren. Mange dikt er skrevet om fedre, mange taler holdt, som regel om hvor trygge og sterke de er, når faren er god. Når det er en selv som er faren, så vet en jo at tryggheten kan være så som så, og styrken enda mer tvilsom. Men en vet jo hvordan en selv var som barn, og hvor viktig det er å ha en far som er trygg og ordner alt, og at en selv må være denne faren, for sitt barn. Da er det godt å kjenne kjærligheten fra barnet, som gir en uttømmelig energi, og som gjør at også en selv føler at det er mulig, for dette barnet klarer jeg alt.

Helt (Far)

Når mitt lille barn
Holder sine små armer
Rundt min store hals
Og sier kjære far

Da åpner himmelen seg
Og alle religioner blir sanne
På en gang
Og jeg tror på dem.

Jeg tror også på livet
Og på verden
Og på menneskeheten
Og dyreriket

Og universet
Og det uendelige
Og at alt er mulig
Og at jeg klarer alt

Kjære barn, jeg er far
Jeg klarer alt.

ES2017

Ordene

Dette er diktet som sier hvordan det er å være meg, når jeg har det vanskelig, og når jeg kjemper mot mine demoner og spenninger inne i meg. Jeg vet som alle andre dårlig hvor alt dette kommer fra, hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, og strever med de tingene jeg strever med, men jeg vet veldig godt at jeg har et enormt behov for å kunne skrive det ut, liksom formulere det i ord, og så skal det være

Ordene

Kunne jeg finne ordene
som kunne skrive spenningen ut av kroppen
Som bare kunne skrive
hva det vil si
å være jeg
så alle kunne forstå det
og si at det er greit
Det er helt greit.

ES2017

Lyrikk2017, nr. 2

Jeg er det dikt, av Inger Hagerup

Min far var ingen diktleser, og han hadde store problemer med å sette sammen to originale setninger som rimte. Han brydde seg ikke om dikt, og ikke om litteratur. Han leste ikke bøker, og skrev ingenting når han ikke måtte. I bokhyllen er alle bøkene mors. Det vil si, far hadde en diktbok han også. Mor viste meg den, etter at vi hadde hatt en liten samtale om dikt. Einar Salen, 1969, står det med kulepenn på første blad inne i boken. Det tatoverte hjerte, heter samlingen. Det er Klaus Hagerup som har samlet noen dikt av sin mor, Inger Hagerup. Fra den skal jeg hente dikt denne måneden her.

Jeg synes diktene er overveldende gode. Jeg har selvfølgelig et forhold til dem. Allerede som barn leste jeg og hørte jeg og dikterte jeg barnediktene fra samlingene Så rart (1950) og Lille persille (1961). Disse diktene er suverene. Foruten moroversene til Andre Bjerke er ingen i nærheten, ingen i det hele tatt. Alle gjør seg til når de skriver for barn. Inger Hagerup er så sikker i språket og på rytmen og lydene i språket, at den mystiske verden hun skaper virkelig er mystisk. Stemningen kommer av seg selv bare av ordene som står der, lydene i dem, innholdet kommer i tillegg. Det er en grunn, for eksempel, til at Lille persille er blitt en klassiker. Se også på vuggediktet – om det finnes et slikt ord, tilsvarende vuggesang – Kvelden lister seg på tå. Andre Bjerke skrev morovers. Inger Hagerup spiller på et mye større følelsesregister.

Egentlig tenkte jeg å ta et av barnediktene å presentere her på bloggen. Men det er bare fire søndager i måneden, og dermed fire søndager å ta av. Hun har flere dikt jeg gjerne skulle postet enn fire. Det er et imponerende spenn i uttrykk i diktene hennes. Her er mange med ungdommelig temperament, både med forventninger om opplevelser som skal komme og ting som skal bli utrettet, men også med ungdommelig tvil og usikkerhet. Her er dikt om å være ung kvinne, både positive og negative, kroppslige og åndelige, om jeg kan bruke litt gammelmodige uttrykk. I mange av diktene ser jeg litt av Edith Södergran i henne. Södergran må ha vært et forbilde for henne, Hagerup når aldri opp dit når de skriver om samme tema og på samme måte. Men Hagerup har etter min mening et rikere register, og kan skrive både glade og sinte dikt, noe jeg aldri har sett hos Södergran. Lesere som har lest bedre må gjerne opplyse meg!

Det første diktet jeg poster har i alle fall Södergrans stempel, mener jeg. Det er også det første diktet i diktboken, utgitt av den norske bokklubben, årstallet er ikke oppgitt. Diktet traff meg med en gang. Jeg kjenner igjen den måten å prøve på. Spørsmålet er ikke så mye «Hvem er jeg?», som «Hva er jeg?» Hagerup setter opp en samling ting som ikke er, umuligheter, potensial aldri oppfylt, mest det.

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev.

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Jeg er den stumme leppes bønn.
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent.

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber.
Jeg er de ting som aldri skjer.

Fra Jeg gikk meg vill i skogene, 1939

Kommentar til diktet

Dette er et dikt som taler veldig til mitt temperament. Jeg føler det akkurat som jeg har skrevet det selv. Og det er ganske spesielt at Inger Hagerup gjorde det 70 år tidligere. Jeg nevnte Södergran som strevde med de samme spørsmålene om jeg-et noen tiår tidligere, mellomkrigstiden var i det hele tatt full av slike fremmedgjorte jeg-personer.

Jeg gikk meg vill i skogene er Inger Hagerups debutsamling, og dette diktet er hentet herfra. Det har fortsatt litt av amatørens stempel, kanskje. Det er ikke helt fullendt, muligens, det sitter ikke helt, overalt. Jeg liker sånne dikt. Og jeg synes det passer ekstra godt i dette diktet, siden det skal uttrykke hvordan det er å være en person som ikke får det helt til.

Ser man på innholdet i diktet, så er det ganske rystende. Dette er en person som må ha det forferdelig. Men rytmen og rimene er enkel og grei. Rytme og rim er Hagerups styrke og forbannelse. Her var hun en mester. Det er med det hun har skrevet seg inn i lyrikkhistorien og blitt kjent også for dem som ikke interesserer seg for dikt. Det var med rim og rytme hun revolusjonerte barnelyrikken, og med disse virkemidlene hun skrev sitt kanskje aller mest kjente dikt: Aust-Vågøy. Men det var også en forbannelse, for litteraturen og særlig lyrikken i tiden hadde omfavnet modernismen. Den kledde seg ikke i ordnede former som rim og faste rytmemønster, den var åpen og fri og skummel. Derfor var kanskje Hagerup aldri helt inne i varmen blant de etablerte.

Hun sa det selv også. Sønnen Klaus Hagerup skriver om henne at hun mot slutten av livet ble spurt hvordan hun så på seg selv: «Som en meget forvirret person». Videre skriver han:

Hun sa selv at hun aldri skrev dikt. Hun bare sa det som det var.

Alt står på første side i boken som heter Alt er så nær meg.

Hvis vi går litt nærmere inn i bildene hun bruker ser vi at rimene kanskje er en liten tvangstrøye noen av stedene i diktet.

Vi kan prøve strofe 2, der dikter jeg-et er den ubetrådte sti, og tonen uten melodi. En ubetrådt sti er en selvmotsigelse, for en sti kommer jo av at noen går på den. Det er selvmotsigelsene som er poenget i diktet, alle bildene handler om ting som ikke er det de skal være. De er uforløste potensial. De er det som ikke blir noe av. Hun er en vei som fører et sted, men ingen benytter seg av. Det er satt til å rime med tonen uten melodi. Det er en tone som ikke har funnet sin plass blant de andre. Det blir som summetonen i telefonen. Jeg synes det er et nydelig bilde. En tone alene kan like godt kalles støy. En vei ingen har gått, er meningsløs.

Den stumme leppes bønn blir ikke hørt, i strofe 3, det er en selvmotsigelse som gir mening lignende de andre selvmotsigelsene i diktet. Det er bønnen som aldri blir sagt til noen, ingen mennesker kan vite hva den er. Men hva er den ufødte kvinnens sønn? Og hvorfor nettopp sønn? Her er det mulig å mistenke at det er rytmen og rimet som har styrt ordvalget, og så får det stå til med hva det skal bety. På den annen side er det en god regel å lese ordene i beste mening. Da kan man si den ufødte kvinnes sønn er en dobbelt selvmotsigelse, et dobbelt uforløst potensial. Ikke bare er det hun selv som ikke er født, det er heller ikke moren hennes. At det er sønn, og ikke datter, kan man lese som at en i tradisjonen hadde større potensial. Det var sønnen som kunne bli til noe. Datteren skulle giftes bort. Det ringer med en annen klang, den ufødte sønn, enn den ufødte datter.

Jeg har brukt vel mye plass, nå, på noe som bare er en detalj i diktet. Jeg synes ikke man skal lese diktet så anstrengt, og man skal heller ikke tvinge mening inn i det. Diktet står som det står, og hovedmeningen er veldig lett å få tak i, og kanskje også kjenne seg igjen i. Særlig når man tar med Hagerups egne ord, om at hun er en meget forvirret person, og at hun ikke skrev dikt, bare sa det som det var.

Nest siste strofe skiller seg veldig ut. Frem til da har diktet bare vært variasjoner i å uttrykke jeg er noe som ikke er blitt det det skal være. Før denne strofen er en strofe som ikke begynner med jeg er, liksom som den forbereder at nå skal det komme noe spesielt. Vi ser også at før det gjentar strofe 1 og 3 ordene jeg er både i første og andre linje, mens strofe 2 varier med og slik at rytmen ikke blir monoton. Så kommer strofe 5, som skiller seg ut både med at bildet er av en helt annen type, formen er mer komplisert, og i tillegg med at det uttrykker en bønn.

Så man kan godt si denne strofen står i kontrast til de andre. Innholdet der er også vanskelig å få tak på, det er avansert å ønske seg vekk fra jord og berg, ånd og kropp. Det er ikke så lett å kjenne seg igjen i det, som i å føle seg som en tone uten melodi noen ganger. Strofen kan vel vanskelig leses som noe annet enn et ønske om å bli fri fra seg selv og fra verden, å bli vekket og forløst fra den man er, og stedet man lever.

Den siste strofen er resignasjonen når dette ønsket ikke blir oppfylt. Det er ikke annet å vente, for denne personen er jo nettopp de tingene det ikke blir noe av. Hun er det diktet hun selv har skrevet, som det også står i tittelen.