Gamle dikt: Kall meg komisk, kall meg glad

Dette diktet er så personlig at det nesten er vanskelig å poste det, selv om det er skrevet for snart tjue år siden, og i et helt annet liv enn det jeg lever nå. Det er en helt annen utgave av den 25 år gamle ES jeg en gang var, enn den jeg gikk rundt og viste frem til folk. Så jeg har litt lyst til å respektere denne unge mannen, som ikke lenger er her til å forsvare seg selv, og ikke kan være med på å velge hvilke dikt som skal postes. Dette diktet er ikke skrevet for å vises frem, det er skrevet for skrivebordskuffen, og det har levd godt der i 18 år, siden det ble skrevet, lørdag 25. september, 1999. Som dikt er det ganske ubehjelpelig, det skal sies, men det er en ærlighet der som nok skremte meg den gang, og som ennå skremmer meg nå. Det er et av de aller første diktene mine jeg deler opp i strofer, et av de første som fortsetter, der det kunne være ferdig. Og slutten, sånn jeg skriver i siste strofe, er sånn jeg fortsatte å skrive utover begynnelsen av 2000-tallet,– men som heller ikke førte til noe.

 

*

Kall meg komisk, kall meg glad
Det er feil, jeg har det ikke bra
Men det kan vel ikke du forstå
Som med pensel maler himmelen blå
Jeg står under himmelen som den er
Med regn og grått og dårlig vær
Og hvis du fortsatt hører meg
Vil jeg si en ting til, til deg
Jeg ønsker ikke gråt og trist
Jeg ønsker solen, ganske visst
Men jeg kan ei, når den er vekk
Kalle verden lys og kjekk
—-
Se der ja. Du hørte meg ikke.
Du måtte et annet sted å kikke
Det vanlige det. Folk ser meg blid.
Ingen vil høre hva jeg har å si.

Alene går jeg hjem til meg
Denne verden kjenner jeg
Jeg vet nøyaktig hvor sengen står
Jeg vet nøyaktig hvordan dette går
Jeg hører en sang eller to
Leser en bok eller no
Så sitter jeg stille, noen minutt
Så slukker jeg lyset, så er det slutt.

ES1999

Advertisements

Gamle dikt: Jeg driver og går langs en eller annen vei

Den 25 år gamle ES skrev seg ut av rammene sine når han diktet i 1999, og i årene fremover. Tidligere hadde alt vært enkle dikt på 6 linjer, med to og to linjer som rimer, og ganske enkle og tilfeldige rytmer og verseføtter. Det var kort sagt et veldig enkelt sett med virkemidler som ble brukt, veldig enkle rammer, og diktene ble også veldig enkle, om enn noen av dem ble litt morsomme. Så gjaldt det altså å uttrykke seg noe mer avansert.

Jeg kjenner godt til disse tingene, for jeg var jo denne 25 år gamle ES den gang, men jeg må vel kanskje si jeg forholder til meg som en romanfigur av Solstad. Avstanden i tid og alt som har skjedd siden, gjør det nesten som et annet menneske, og jeg lurer liksom av og til på hvordan det hadde vært å møte seg selv så å si i en annen utgave, sånn man var som barn, ungdom, ung voksen og voksen, og eldre og gammel og det hele. På en måte får jeg jo litt av det, gjennom disse diktene, som jeg også legger ut for alle andre, selv om resten av verden umulig kan ha den interessen for 25 år gamle ES, som jeg har.

Jeg driver og går…

Jeg driver og går langs en eller annen vei
Da jeg får øye på en smørblomst som smiler sånn til meg
Jeg smiler tilbake, hva er dette her?
Smørblomsten smiler til alle og enhver
Og alle vil gjerne plukke den
Riktignok jeg også men
Jeg ville behandle den riktig pent
Det ville jeg gjort, nå er det for sent
Jaja
Jeg skulle så gjerne sagt lykke til
Men smørblomsten er vekk, den gjør som den vil
Og jeg, jeg fortsetter å gå langs en vei
Og drømmer om å glemme blomsten som gledet meg

ES1999

 

Gamle dikt: Den evig vinkende mannen (Løsne repet, seil avsted…)

Jeg er den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen. Tittelen på diktet satte jeg til i dag, ingen av mine gamle dikt har titler, de er bare skrevet rett frem. Men her  er en setning jeg fikk til, og som jeg nå føler og mener å huske hvordan jeg identifiserte meg selv, den gangen, 25 år gammel, på samme punkt i livet, mens de andre rundt meg seilte av sted og kom seg videre. Jeg stod der og vinket, jeg stod der og vinket, alltid på samme sted, alltid på land, mens folk rundt meg, vennene mine, attraktive damer og unge menn som reiste med dem, aldri jeg, aldri jeg, jeg stod på stranden, den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen

Løsne repet, seil avsted
Se at ikke jeg er med
Se jeg står igjen på land
Vinker, vinker alt jeg kan
Vinker, vinker hvem jeg er
Vinker litt i hytt og vær
Seil du bare, seil i vei
Seil og vit jeg er her jeg
Seil og se jeg står på stranden
Jeg er den evig vinkende mannen

ES1999

Gamle dikt: Kunne du være så snill og lage en båt…

De gamle diktene fra 90-tallet er av varierende kvalitet. Fra det som er vanskelig å sette ord på til like opp under det middelmådige. Det er mengder av dikt, fra 1993 til 1999, fra unge ES var 19 til 25, skrevet på gutterommet eller på hybelen, lyttende til REM, Bob Dylan, Neil Young og alle de andre, så godt som alle handlende om eget liv, så godt som alle på seks linjer og rim, så godt som alle veldig enkle, og med håp om å være sjarmerende, skulle de være interessante for andre enn den unge dikteren selv. Den unge dikteren er ikke lenger, i hans sted sitter en middelaldrende mann i 40-årene, stadig mer fremmed for tankesettet som var så umåte viktig for den unge dikter, men fremdeles huskende hvordan det var, fremdeles huskende hvordan det var.

*

Kunne du være så snill og lage en båt
Du som måtte høre
Kunnde du invitere meg, til å seile, med deg,
Du som måtte høre
Kiunne du, bare, ha en båt, og jeg var med
Så seilte vi, og det var det

ES1999

Gamle dikt: De forsvinner, det forsvinner, jeg

I januar 1999 skrev ikke unge, nylig 25 år gamle ES noe dikt. Og nå, 18 år senere, er en enda voksnere utgave av ham ikke så interessert i å spre fullt navn overalt. Derfor bare initialene. Diktet som skal postes i dag, er ikke så gjevt å være forfatteren bak, med trykk på såå. Det er skrevet i februar 1999, det første diktet skrevet den måneden, og det første diktet skrevet som 25-åring. Det er fredag 12., trolig sitter ennå unge, men en som føler seg begynnende gammel, ES, hjemme for seg selv, i hybelen i Hans tanks gt, rett nedfor realfagsbygget, i Bergen. I hvert fall er melodien Borrowed tune, av Neil Young, og alle som har hørt den vet at det er  ganske stakkarslig, gripende stakkarslig, sånn som det som ganske ung (og ganske gammel) går an å drukne seg i. Slik som dette diktet her.

*

De forsvinner, det forsvinner, jeg,

Skulle gitt hva som helst for et utseende,

i fjeset på meg selv

Jeg skulle gitt hva som helst for en mulighet,

for en sjanse, hva som helst.

Jeg skulle gitt hva som helst for hva som helst.

*

ES1999

Gamle dikt: Så er jeg født. Så er det gjort.

Lille julaften 1998 skrev 24 år gamle E. Salen en rekke destruktive dikt om seg selv og sitt liv. Det avsluttet et utorlig år, der utrolige ting skjedde, der tingene ble veldig intense. Særlig om høsten. Jeg skrev det ned hva som skjedde, og hva jeg tenkte, og det er kraft i de ordene, ennå i dag. Jeg skriver – selvhøytidelig – at jeg må «jobbe med tekstene mine», så de fungerer , «i hvert fall for meg selv», som jeg skriver. Det var ganske intenst. Stort sett gjennom livet har jeg vært ganske grei i å gå ut av mitt eget liv, og liksom se meg selv ironisk utenfra. Ikke høsten 1998, ikke våren 1994, ikke de årene jeg har hatt det verst, og mest intenst. Jeg trenger steder å få ut energien, ikke brenne meg selv opp, ikke gå til grunne. Det er ganske skikkelig det jeg skriver, det kunne blitt til noe. Det stod ikke på ambisjonene.

Slutten på dette diktet er det litt snert i, fremdeles.

*

Så er jeg født. Så er det gjort.

Jeg er tildelt et liv jeg må kaste bort

Jeg er nødt til å tenke, nødt til å se

Vil hvile et øyeblikk, kan aldri det

For nå er jeg født, skaden er skjedd

Nå gjenstår det bare å leve

Nå gjenstår det bare å leve

*

ES1999

Gamle dikt: Jeg er det minste mennesket på jorden

November 1998. E. Salen 24 år. Intenst. Blodet bruser. Det er voldsomme fester, og dager med pedagogisk praksis på en Bergensskole i utkanten, lang reise med buss. Teater og studentradio. Jeg leste ut Krig og Fred. Jeg var aktivt æresmedlem i Realistforeningen, til stede hver torsdag. Hver dag var det noe, hver kveld. Og hjemme for meg selv, i den knøttlille hybelen i Hans Tanks gate 11, sprutet ordene brennende ord. Det gjør ennå vondt å lese dem. 10 år til skulle det gå før jeg ble gift. Med en helt annen jente og et helt annet liv. Ingenting visste jeg om det. Jeg oppførte meg som en hovedperson eller biperson hos Dostojevskij, i ferd med å bringe meg selv til grunne, brenne opp i egen energi, alt én skal ha gjort, og hvor viktig alt er. November 1998, en av mine beste diktermåneder, det er så uttrykksfullt. Også de vanlige ordene, skriver jeg, de der jeg bare skriver hva jeg tenker, hvordan jeg har det. Dette diktet sier også hvordan jeg har det. Et slags omvendt «Mauren».

*

Jeg er det minste mennesket på jorden

Jeg er mindre enn en sten

Alt man kan se er større enn meg

Og i blant alt man ikke kan se

Finnes jeg.

Og jeg er liten, jeg er liten

Jeg ser alt så stort

Alt jeg ser er større enn meg

Jeg er den aller minste, jeg.

*

ES1999