Gamle dikt: Jeg dedikerer mitt kinn til deg

Det er siste onsdag i mai, 2019, og jeg poster et dikt skrevet omtrent 20 år tidligere, det som da var søndag 9. mai, 1999. Jeg er forfatteren, den 25 år gamle utgaven av meg, men det er en stemme der, som jeg kjenner igjen. Dette er meg. Dette er sånn jeg kunne sagt og skrevet hele livet. Skrev det da, 1999, poster det nå, 2019.

Jeg dedikerer mitt kinn til deg
du kan kysse det i tre kvarter
Du må gjerne avveksle med klemming, og stryking
Eller du kan kun stryke, eller gi en eneste klem for å se på det i resten av de tre kvarterene
Du kan til og med droppe klemmen
Du trenger ikke engang å se på det
Ta det! Det er ditt!
Gjør med det hva du vil
Jeg dedikerer mitt kinn til deg.

ES1999

Gamle dikt: Mitt høyeste ønske…

Et rolig, ensomt og litt sårt dikt, dette, om et ønske som altfor lenge forble uoppfylt.

Mitt høyeste ønske
Vet du hva det er?
At jeg er et sted
og hun også er der

Og hun ser på meg
Og jeg ser på henne
Av lykker i livet
Fikk jeg endelig denne

Mitt høyeste ønske
det er dette her
Da vil jeg vite
hvor glad man kan vær

ES1999

Diktet er redigert i 2019, før det legges ut. Opprinnelig var slutten: Da vil også jeg vite/ hvor lykkelig man kan vær. Da blir rytmen brutt, og jeg kan ikke tenke meg at jeg har brukt det som et virkemiddel.

Gamle dikt: Lag en båt, og jeg skal seile…

Dette diktet er skrevet rett etthttps://heltgreipoesi.wordpress.com/2017/02/22/gamle-dikt-kunne-du-vaere-sa-snill-og-lage-en-bat/er jeg skrev diktet jeg postet for to år siden, en onsdag i februar: Kunne du være så snill og lage en båt? Disse diktene skrev jeg 25. februar 1999, en dag og en tid som ikke var noe god for meg, men hvordan og hvorfor forblir i mitt hode, og skal ikke ut noe sted. Det er heller ikke lenger relevant.

Seilemotivet er greit, et ønske om å seile vekk fra livet man lever, men i vår tid ikke lenger en reell mulighet for norsk ungdom som vil vekk fra alt. Setningen Å leve er ikke nødvendig, har jeg lært fra latin, Navigare necesse est, med fortsettelsen vivum non est necesse. Nå er ikke jeg sikker på at jeg kan godt nok latin til å ha skrevet ordene riktig. Det var en hobby jeg hadde i skoletiden, å lære latinske uttrykk som stod i norsk leksikon. Dette var altså et slikt uttrykk, brukt når man står overfor store avgjørelser, og som et påskudd eller tilskyndelse om da å velge det aktive. Man må velge seilturen, eventyret, risikoen, fremfor å leve i det trygge, hjemme. Så om man står overfor et valg om en risikabel seiltur, der man kan risikere livet, og å bli hjemme, så er det nødvendig å seile, det er mer nødvendig enn å leve. Det siste er kanskje i overkant drastisk for dagens verden, men det første, om at man må velge det aktive, står jeg ved og lever etter.

Om diktet forsvarer de høye tanker som kan ligge i det, vil ikke jeg uttale meg om, og med det bedømme den 25-årige utgaven av meg selv.

Lag en båt, og jeg skal seile
Å leve er ikke nødvendig, seile!
Fortøyningene? Bort med dem
Nå seiler vi, en båt, et hjem
Vi seiler, seiler, begge to
Børen er så varm og god
Åh, jeg elsker dette liv
Seile, seile, seile liv.

ES1999


Gamle dikt: Jeg rekker det ikke…

Det er best å dikte om håpet. Det er enkelt nok å ha det håpløst, det er å tro på seg selv og på livet som er det vanskelige, og som man kanskje skulle trenge hjelp til, av og til. Spesielt skulle det være sånn i julen, der det i kristen tradisjon er slik at barnet er født, og dette barnet er verdens frelser. Da finnes det håp, uansett. Man trenger ikke være kristen selv, for å skjønne denne ideen, og dens tiltrekningskraft.

Likevel er det sånn at man av og til trenger å gi uttrykk også for håpløsheten. Av og til kjennes det simpelthen som en sannere følelse, og alt dette snakket om lys og håp, kan være bare feil og dumt for den som lever i mørket. Her er et dikt skrevet julaften 1998, og postet ganske nøyaktig 20 år senere, 2. juledag, 2018. Den gang uttrykker diktet en følelse av at livet renner ut, og at man ikke får noe ut av det. Følelsen blir gjenspeilet i diktet, som heller ikke vil seg, og det er bare å be om unnskyldning.

Jeg rekker det ikke
Jeg blir ikke ferdig
Sangen renner ut
Og livet
Men diktet
Det gjenstår, det er ikke ferdig
Og det er i Feil
Og det som er skrevet er ikke en gang dikt
Og det som er levet er ikke en gang liv
I’m so sorry

ES1998

Gamle dikt: Hvor er du nå?

Jaja.

I dag er dagen for litt opprydning. Det er desember, det er 11. desember, 2019, og jeg legger på plass diktene som skal fylle hull onsdager fra tidligere. Å skrive denne bloggen er en fritidssyssel, det er ikke alltid jeg har tid, og det hender jeg rett og slettt glemmer å poste diktene jeg skal. Onsdager og torsdager er utsatt. Men det er godt håp om å bli ajour innen utgangen av 2019, slik at den er fullstendig i det vi går inn i 2020.

For onsdager mangler august, oktober og november i 2018. Der skal det inn dikt fra 1998, gamle dikt. Jeg kaller dem gamle, diktene jeg skrev før jeg selv begynte å lese dikt, egentlig før jeg begynte å skrive dem. Det er dikt jeg bare skrev ned, om meg selv, og hvordan jeg hadde det. Skrev dem på små papirlapper, eller i en bok, med penn, på papir.

Høsten, eller året, 2003, begynte jeg å skrive diktene inn på en datamaskin, inn i et word-dokument, etter først å ha fått et slags oppdrag om å levere tekster til en sangkomponist. Da ble det ikke gamle dikt, lenger, da ble det dikt.

Dette diktet er fra lørdag 5. september. For de gamle diktene liker jeg å poste diktene samme måned som de er skrevet, jeg følger året og stemningen, men i august 1998 skrev jeg bare ett eneste dikt: Denne tiden for meg selv. Det er allerede postet, 2. august, 2016 (det er skrevet 31. august, 1998). Så derfor et dikt som ligger nærme, september.

Fra september har jeg 3 dikt, eller 2 ferdige og 1 uferdig. Så sensommeren 1998 var ikke av mine mest produktive perioder, hva dikt angår. Jeg husker jo den tiden, man kan trygt si jeg gjorde andre ting. Det ene fra september, jeg kikket på klokken, tiden gikk, det er postet i 2016. Det andre kommer nå.

*

Hvor er du nå?
Hva kikker du på?
Er det andre der du er?
Kunne også jeg vært der?
Og hvor er tankene dine?
Har de sammenheng med mine?

*

ES1998

Gamle dikt: Jeg hører at du ringer på

Dette diktet er skrevet i april 1998. Da jeg postet det første gang (se merknad under) la jeg til en tittel. Den lar jeg stå.

To

Jeg hører at du ringer på
Jeg knytter skorne, kommer så
Et kyss, goddag, så fin du er,
Jeg ser vi har sånt vakkert vær
Kan lønne seg å dra et sted
Du bestemmer, jeg er med
Du bestemmer: skog og fjell,
Kunne ikke valgt det bedre selv
Sekundet etter rusler vi
Og solen er så blid så blid

Med ett ser jeg et lite vann
Jeg ymter frem vi kanskje kan
Unne oss en liten rast
Jeg ser her er en egnet plass
Du smiler litt, jeg vet du vil
Du er som solen, bare smil
Jeg kjenner du er varm og god,
Livet, Lykken, det er to.

ES1998

Merknad: Denne posten stod først i januar 2009, men ble flyttet. Jeg vil gjerne poste mine gamle dikt i sin rette måned. Under står innledningen diktet den gang hadde. Flyttingen skjedde 29. januar, 2020.

Et gammelt og ikke altfor godt dikt poster jeg her, hvor anmeldelsen av Hilde Mylebusts diktsamling Berre dagar seinare, tidligere stod. Den posten er flyttet til 5. april.

Magi

Dette diktet skrev jeg i 1998. Følgelig skulle det høre til kategorien Gamle dikt, kategorien for diktene mine fra 90-tallet, den gang jeg skrev flere dikt enn jeg leste. Men jeg satte det i stedet inn i Korte og greie dikt, kategorien for dikt som egentlig bare er en liten setning eller to, satt opp som et dikt. Dette er altså det eldste diktet som har kommet inn i noen samling skrevet på datamaskin. På 90-tallet skrev jeg diktene for hånd, alltid øyeblikksdikt, alltid en umiddelbar følelse eller stemning, her: magi!

Jeg gleder meg sånn
Jeg må si
Det minner meg om
Magi

ES1998

Til slutt endte jeg med å sette det i kategorien gamle dikt allikevel. 90-tallet er gamle dikt. Uansett. Og her er det postet. 7. mars, 2018. 8. mars, 1998, ble det skrevet. 20 år tidligere. Magi.

Gamle dikt: Det er i orden, bare stopp

Det var en resignert 25 åring som skrev dette diktet her, 15. desember, 1999. Alle diktene  til unge ES denne måneden var av denne typen, ulike måter å uttrykke resignasjon på, ulike måter å gi opp på uten å la fortvilelse følge med. Det er nøkterne dikt, nøktern resignasjon, som ikke kom til syne så veldig i den unge ES sitt liv, de er bare lagt ned i disse diktene, og i boken han skrev dem i.

Det er i orden, bare stopp
Hjertet mitt er for lengst holdt opp
Med å merkes merkbart av de slag
Av typen som rammet meg i dag
Atter en gang er det slutt med ei jente
Atter en gang uten noe som hendte
Det er nøyaktig slik det pleier å skje
Jeg bare registrerer det.

ES1999

Gamle dikt: Ute er det veldig regn

Dette er skrevet 3. oktober 1999, en søndag. Det er ganske sikkert at noen har ringt, og at den som ringte gjorde diktskriveren glad. Diktskriveren er jeg, i en 25 år gammel utgave jeg ikke lenger husker detaljene av. Jeg bodde i Hans tanks gt. 18, i en knøttliten hybel på 11 kvadratmeter. Telefonen delte jeg med 6 andre hybelbeboere. Diktet måtte jeg redigere bitte litt, nå, i forhold til i originalen, der jeg ikke var så nøye med rytmen, som jeg var med at ordene skulle skrives riktig ut. Så det er gjord’ for gjorde, bindestrek og kursiv til slutt. Det løfter diktet, synes jeg, nå som jeg er blitt 43 år, men ikke jeg, den gang jeg var 25. Og selv om innholdet i diktet er enkelt, så er det ganske artig og alvorlig som det er skrevet, litt sånn som de holdt på med på 1800-tallet. Rytmen og metrikken er derfra, innholdet er veldig konkret, fra den 3. oktober, 1999.

*

Ute er det veldig regn
Det tar jeg som et sikkert tegn
At nå skal allting vaskes bort
Det er lett for meg å se ting gjort

For jeg har nettopp snakket med
Ei som er et annet sted
Som likevel har tenkt på meg
Regn gjør bare godt synes jeg

Men hadde det regnet før i dag
Jeg hadde sett på det som nederlag
For da var ingen telefon
Som støttet opp min situasjon

Telefonen kom og gjorde meg glad
Jeg sitter her og har det bra
Og alt jeg er nysgjerrig på
det er om hun er glad hun og.

ES1999