Why do I love You, Sir?, av Emily Dickinson

Jeg er begeistret for kvinnelige poeter som våre egne Gunvor Hofmo, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas, svenskenes Edith Södergan er jeg stor fan, russernes Anna Akhmatova og Maria Tsvetavnova leser jeg med stor glede og følsomhet. Blant de engelskspråklige kvinnelige poetene har jeg postet et og annet dikt av V. MacVincent, men jeg har så langt styrt unna moren til dem alle, Emily Dickinson. Hun er giganten alle kvinnelige poeter og mange kvinnelige forfattere refererer til, hun er den første og kanskje den største, og i dag skal jeg omsider få postet et dikt av henne.

En kort biografi vil kanskje være på sin plass, siden det er første gang jeg poster et dikt av henne. Her går jeg dog ut i et farlig område, mange kan svært mye om Dickinson, jeg kan bare litt, så når jeg forsøker meg kortfattet kan det fort være jeg trår feil, og skriver noe misvisende. Hun er i alle fall en fascinerende skikkelse, der tror jeg at jeg er på trygg grunn, født i 1830, død i 1886, hele sitt liv bodde hun i den lille byen Amherst, Massachussets, et veldig anonymt liv. Hun var en ivrig brevskriver, og det var i brevene hennes diktene hennes var kjent innen den lille kretsen hun levde i, og skrev til. Det var først etter at hun døde omfanget av hennes arbeider ble kjent, med oppmot 2000 ukjente og uutgitte dikt, bare en bagatellmessig del hadde vært trykket offentlig.

Hun skriver mye om kjærlighet, og om å elske, men hun giftet seg selv aldri, og hennes kjærlighetsforhold, forelsker og seksuelle liv er omdiskutert, etter hva jeg har fått med meg. Men som så mange som ikke opplever kjærligheten fullt og helt fysisk, er hun i stand til å gi veldig sterkt uttrykk for den i tekst, noe dette diktet er et eksempel på.

‘Why do I love’ You, Sir?

Because —
The Wind does not require the Grass
To answer — Wherefore when He pass
She cannot keep Her place.

Because He knows — and
Do not You —
And We know not —
Enough for Us
The Wisdom it be so —

The Lightning — never asked an Eye
Wherefore it shut — when He was by —
Because He knows it cannot speak —
And reasons not contained —
— Of Talk —
There be — preferred by Daintier Folk —

The Sunrise — Sire — compelleth Me —
Because He’s Sunrise — and I see —
Therefore — Then —
I love Thee —

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg tror jeg lar være å oversette dete diktet, men nøyer meg med å gå gjennom det og sette opp en gloseliste. Jeg regner med at de fleste med engelskkunnskaper nok til å være interessert i engelske dikt, også har kunnskapene til å skjønne ordene i diktet, og hva som står der.

Diktet består av fire strofer i variende lengde, og med rimelig frie rytmer og rim, ganske oppsiktsvekkende på den tiden. Det er rim i diktet, men ikke noe fast mønster i hvor rimene kommer, ikke sånn at man som leser kan forvente hvor rimene er.

Hver strofe gjør en sammenligning med et naturfenomen som svar på spørsmålet Why do I love (hvorfor elsker jeg), med oppfølgingen You, Sir (deg, Sir). Det er frivillig uklart om you Sir hører til spørsmålet, eller om det er lagt til etterpå. Dickinson hadde flere versjoner av diktene sine, de finnes ikke i noen endelig versjon, godkjent av henne, så for mange av diktene er det ikke selvsagt hvilken versjon som skal legges til grunn. Jeg vet ikke om tegnsettingen i tittelen er Dickinsons egen, om det var sånn hun ville ha det, men det er jo litt spesielt med hermetegn rundt «why do I love», og så komma etter you. Det er uoversettelig til norsk, som skiller mellom du (subjekt) og deg (objekt), men på engelsk som har you for begge går det med en betydning: hvorfor elsker jeg? du, sir, eller enda klarere: hvorfor jeg elsker? du, Sir? Så denne dirrende ambivalensen må med gjennom hele omtalen av diktet, det er svar på et spørsmål «hvorfor jeg elsker» eller «hvorfor jeg elsker deg».

Når dette er sagt, så har diktet en he (han) og en she (hun) som går igjen, slik at det blir veldig nærliggende at det er en deg (you) hun snakker til, og denne deg (you) er den hun elsker. Først blir han sammenlignet med vinden som går gjennom gresset, og der gresset ikke blir avkrevd noe svar for hvorfor det da ikke kan holde seg stille. Strofe 2 skiller seg ut med ikke å inneholde en sammenligning, men en forklaring på hvorfor gresset ikke blir avkrevd noe svar. Det er fordi han vet det må være slik, og han er vinden. Siden Dickinson bruker han som referende pronomen for vinden, uvant både på norsk bokmål og på engelsk, så blir det nærliggende at vinden er han – mannen, som forårsaker bevegelsene i henne – kvinnen. Resten av strofen er frivillig ambivalent, der poeten spør Do not You (gjør ikke du)/ and we know not (vi vet ikke)/ Enough for us (Nok for oss)/ The wisdom it be so (visdommen det er slik). Først er det at vinden vet det må være slik, og spørsmål om ikke du-personen jeg-personen i diktet henvender seg til, også vet. Deretter er det vi vet ikke, før det blir sagt det er nok for oss, denne visdommen at det er slik. Det er en overgang der fra å vite til ikke å vite, som er litt spesiell. Men strofen slår også fast at det er nok å vite, at det er visdom det er som det er. Gresset må bevege seg når vinden passerer, den samme bevegelsen er i henne, kvinnen, når han, mannen, passerer.

Strofe 3 gjør sammenligning med lynet, og at ingen avkrever svar av øyet hvorfor det reagerer når lynet slår ned i nærheten. Også denne strofen er frivillig uklar, med wherefore i linje 2 som kan bety både «hvor-for» og «hvor-foran», og videre at enkelte versjoner av diktet jeg har sett på nettet, har struck («slå (ned)») i stedet for shut (lukke) i linje 2, det vil si verbet vanligvis brukt om lynet når det slår ned (the lightning struck), i stedet for verbet vanligvis brukt om øyet når det blunker (shut an eye). I likhet med vinden som vet gresset må bevege seg, så vet også lynet at han har slik en virkning, at øyet må lukkes. Også her er pronomenet han, og ikke det, slik at det blir forsterket at det er mannen som har denne virkningen på kvinnen som elsker ham, og videre at mannen ikke skulle kreve noen forklaring på hvorfor det er slik. Den slags forklaringer er bare ønsket av tilgjorte folk (dantier folk), et uttrykk brukt nedlatende, og med flere betydninger enn bare tilgjort. Og snakk kan ikke inneholde denne forklaringen, som det står i linjene 4 og 5 i strofen.

Til slutt er det den mektige sistestrofen, den korteste på fire linjer, der det også er det mektigste naturfenomenet som blir brukt, soloppgangen. Den har en sterk virkning på meg (me), nå er det ikke lenger gresset og øyet, nå er det hele meg, og virkningen blir lagt i det litt mangetydige verbet compel (tvinge, avtvinge). Så man kan si at soloppgangen avkrever en virkning på jeg-personen som sier frem diktet, og som svarer på spørsmålet hvorfor hun elsker. At også han, mannen, er soloppgangen for henne, blir elegant gjort med på ny å bruke pronomenet han om soloppgangen: he is sunrise. Det fungerer både på nivået at han, eller det, er soloppgangen som compelleth me i linje 1, og med at det er han, mannen hun elsker, som er soloppgangen, og som også compelleth me. Jeg-personen mister så søtt språket, slik forelskede mennesker gjør stilt overfor den de er forelsket i, alt går helt i ball, og hun sier bare Therefore — Then– (Derfor — Såå—), fulgt av I love thee, jeg elsker deg. Her er det ikke lenger noen ambivalens om hun elsker generelt, eller om hun elsker han hun snakker til, slik tegnsettingen i tittelen og i første linje i første strofe i selve diktet kanskje indikerer. Her elsker hun mannen hun snakker til.

Alt som står i diktet blir også en utmerket forklaring på hvorfor det må være slik, en forklaring som også inneholder en påstand og en mening om at dette skal ikke forklares og kan ikke forklares, det er bare slik, og det er veldig mektig. Enhver forelsket person, skulle vel være enig?

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok.

contain 1. inneholde, holde 2. romme, ha som kapasitet 3. omfatte, inneholde, innbefatte 4. (om tall) være delelig med 5. (geometri) begrense 6. beherske, tøyle, holde, holde tilbake, styre 7. (militærvesen) binde, oppholde (en fiendtlig styrke) 8. tilsvare
dainty 1. lekker, raffinert, elegant, fin, utsøkt 2. skjør, gebrekkelig, sped 3. affektert, tilgjort 4. kresen, kritisk
compelleth -> compel 1. tvinge, drive 2. fremtvinge, avtvinge, få frem

Kommentar til diktet (og til forfatteren)

Jeg vet at Dickinson diskuterte diktene sine med enkelte av dem hun korresponderte med, og det er årsaken til at jeg henger meg sånn opp i tegnsettingen i tittelen og de ulike versjonene av struck og shut i tredje strofes andre linje. Kanskje er dette sånn hun ikke helt har klart å bestemme seg, og har diskutert og foreslått, og funnet frem hvilken virkning det har om hun velger det ene ordet, eller det andre?

Emily Dickinson er som jeg skrev i innledningen en fascinerende skikkelse. Hun var tilbaketrukket, eksentrisk og fremmed i samtiden, men hun har virkelig, virkelig truffet tidsånden for ettertiden. Hun er en kvinnelig poet, veldig tidlig, og hun er en kvinnelig poet som på mange måter overgår sine mannlige kolleger fra samme tid, og sted. Der resten av verdens litterære skribenter hang igjen i romantikkens store følelser og patos, dens bundede former og ordnete verden, skriver Dickinson prøvende og modernistisk. Ordene, og ikke formen, blir viktig. Hun bryter reglene, og det på en måte som resten av verden flere tiår senere mener er den riktige. Slik blir hun et eksempel å hente frem, som en kvinne som viser vei, både for senere kvinnelige poeter, og for alle poeter.

Hun skriver også som kvinne, men allment, slik så mange kvinnelige forfattere vel er blitt kritisert for ikke å gjøre. Det blir sagt, kanskje litt nedlatende, at kvinnelige forfattere skriver om å være kvinner, mannlige skriver om å være mennesker. Det Dickinson skriver, særlig i dette diktet, er allment. Samtidig trer hun frem, både med sitt liv og sin diktning, som eksempel på en kvinne som kan finne et meningsfylt liv, uten å måtte gjøre det med å finne mann og barn. Hun er, eller er blitt gjort til, en sterk kvinne, egnet til å oppfylle vår tids ideal. Også i dette diktet er det en selvbevisst kvinne som snakker, med sin egen fornuft, og som eget subjekt, ikke på noen måte underlagt mannen, selv om hun er selvsikker nok til å innrømme at han gjør denne virkningen på henne. Det er nesten som om hun blir fornærmet over spørsmålet, og finner det overflødig. At hun må forklare noe så selvsagt.

I lesing og skriving om dikt liker vi som befatter oss med den slags, å se hvordan et ord eller en sammenligning utvikler seg strofe for strofe gjennom diktet. Her er det først et rent naturobjekt, gresset, så er det en del av et menneske, øyet, og så er det til slutt hele mennesket, meg. Effekten det gjør er først å skape litt bevegelse, som vinden gjør når den passerer, elegant fungerer det også når den forelskede ser den hun eller han er forelsket i, passere, det skaper også bevegelse, det kan ikke gå ubemerket. Siden er det lynet som slår ned, noe som er mye kraftigere, og da må øyet blunke eller reagere, lukke seg, slik kanskje den forelskedes øye må ned når den hun eller han vil ha, gjør noe ekstraordinært i nærheten, slår til. Det har en virkning. Til sist er det altså soloppgangen, et av de sterkeste naturfenomener synlig fra jorden, en ny dag, planeten våkner til liv, og alt blir stilt i et nydelig, skrått lys. Det er klart den har en virkning på alle som ser, og sånn har den hun elsker virkning på den forelskede kvinnen som snakker i diktet, her er ikke noe spørsmål om hvorfor.

Diktet er tilsynelatende skrevet veldig fritt, 5, 5, 6 og 4 linjer i hver strofe, rim spredd utover, mange innskudd, og forklaringer. Det er et dikt som nesten ikke gir seg ut for å være et dikt, men til bare å være et reelt svar på spørsmålet. Det har også tenkepauser, med tankestreker, etter because i linje 2, strofe 1, der jeg-personen virkelig ser ut til å tenke over hvorfor hun elsker, og så kommer opp med dette med vinden og gresset, siden alt det andre. Linjene fra The wind does not (..) til (..) cannot keep her place, passer til å leses fort, som om her har hun tenkt ut forklaringen. Her er det også noen rim, Grass – pass, og bokstavrim, pass – place.

Strofe 2 skiller seg ut med ikke å ha noen sammenligning, men bare en refleksjon om hvorfor det er slik, at vinden ikke krever noe svar av gresset, og den elskede ikke skulle kreve noe svar av den elskende. Strofen skiller seg også ut med å være den minst poetiske, ikke noen rim, og med mange og brå brudd. Det er dog en ganske markant rytme i strofen, den leses lett, om enn hjernen kanskje ikke like lett henger med i hva det skal bety. Det spiller ikke så stor rolle, for det ender opp i de to siste linjene, som kan leses sterkt og tydelig, og etter en pause, enough for us/ The Wisdom it be so. Det er den siste linjen som er viktig, og den nest siste som er viktig for å understreke at dette er det viktige å ta med seg herfra. De tre første, og smått forvirrede, linjene, er bare å ta med seg og glemme på veien.

Tredje strofe har et rim med (an) Eye(was) bye, i begynnelsen, og et halvrim med talk – folk til slutt, men rimene er på ingen måte bærende i strukturen, vil jeg si. Man kan også si det er slektskap mellom i-lydene i he – speak – reason – (there) be nedover i strofen, uten at heller dette skal tillegges så veldig stor vekt. Dette er også en strofe der den poetiske jeg-personen famler litt, og liksom ikke får det helt til å gi noen forklaring på spørsmålet, liksom er overrumplet av det. Lynet vet at øyet ikke kan snakke, og – kommer jeg-personen liksom på – årsakene er ikke rommet (conatined) av snakk (of talk), så selv om øyet kunne snakke, så kunne det likevel ikke forklare seg. Den slags er det også bare affekterte, tilgjorte folk, som ønsker.

Det er ladet opp til siste strofe, der alt smeller på plass. Her er det bokstavrim og fullrim i skjønn forening. Bokstavrimene er Sunrise – Sire – Sunrise, veldig passende med at hansir, er soloppgangen, of rimene Me – See – Thee, meg – ser – deg. Verbet ser passer både til å se soloppgangen, og se ham, og til å se forklaringen på spørsmålet, hvorfor hun elsker, forklaringen er jo at det ikke er noen forklaring, jeg ser – derfor – jeg elsker deg. Den tredje linjen i strofen henter opp nølingen og refleksjonene fra tidligere i diktet, samtidig som det illustrerer den forelskedes forvirring i møte med den elskede, men det legger også opp til den strålende finalen: I love thee.

Det smeller på plass.

Første og siste linje i diktet er i flott balanse, det samme er andre og nest siste, Why I love you – I love thee, Because – Therefore – then -, spørsmålet har fått sitt svar. Og svaret er at jeg elsker deg fordi jeg elsker deg, all ytterligere forklaring er overflødig. Som å spørre gresset hvorfor det beveger seg i vinden, øyet reagerer på vinden, soloppgangen har virkning på oss, hun elsker ham, jeg elsker deg.

 

Min gjendiktning

Som vanlig har jeg stokket om og trikset litt, for å få en gjendiktning som kan fungere som og brukes som et dikt på norsk. Originalen har store bokstaver strødd omkring på utvalgte steder, substantiv og perosnlige pronomen, jeg beholder dem i de personlige pronomene. I første strofe synes jeg det er viktigere at meningen blir enkel og klar, enn at rimene faller på samme plass som i originalen. I tredje strofe er en ulovlig form av verbet, lukkets, det riktige lukkedes ble i overkant poetisk i et dikt som vel forsøker å fjerne seg litt fra poesien, og det vanlige lukket seg legger til et ord som ikke finnes i originalen, og som min poetiske følsomhet bare ikke kan klare å ha med. Så sånn er det, en gjendiktning er aldri perfekt, og aldri heller i nærheten. Det meste man kan oppnå med den, er å skape litt interesse slik at leseren kan sette seg ordentlig inn i originalen.

‘Hvorfor elsker jeg’ Deg, Sir?

‘Hvorfor jeg elsker’ Deg, Sir?
Fordi —
Vinden forlanger ikke av gresset
Å svare — Hvorfor Hun ikke kan holde seg på plass
Når Han passerer.

Fordi Han vet — og
Gjør ikke Du —
Og Vi vet ikke —-
Nok for Oss
Visdommen at det er så —

Lynet — spurte aldri et Øye
Hvorfor det lukkets — Når Han var nær
Fordi Han vet det kan ikke snakke —
Og årsaker ikke få plass —
— I snakk —
Som foretrukket av mer tilgjorte folk —

Soloppgangen — Sir — har en virkning på meg —
Fordi han er soloppgang — ser jeg —
Derfor —Så —
Jeg elsker deg —

ES2017

Reklamer

Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummre 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse og gjendiktning

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Sonett 130

Min elskedes øyne er ikke som solen
Korallene er mye rødere enn hennes lepper
Hvis snø er hvit, så er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser mønstret, røde og hvite
Men jeg ser ingen slike roser på kinnene hennes
Og i noen parfymer er det mer ynde
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, likevel vet jeg godt
At musikk har en mye mer behagelig klang
Jeg garantererer jeg så aldri en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Og likevel synes jeg i himmelens navn min elskede er vel så unik
Som noen av dem det blir løyet om med usanne sammenligninger.

Sonett 130 (gjendiktning)

Min kjæres øyne er ei som solens
Leppene ikke rød som korallen
Snø er hvit, hennes hud mer som folens
Og om hår er tråd gror det svart på skallen
Jeg har sett roser røde og hvite
Men på hennes kinn er ikke roser
Og i parfymer er duft man kan nyte
Mer enn den som min kjæreste oser
Jeg elsker stemmen, likevel vet jeg
Musikk har mer behagelig klang
Aldri så jeg gudinne gå med meg
Hun går som andre på jorden hver gang
Jeg syns hun er noe mer for seg selv
Enn de det blir løyet om likevel.

Kommentar til språket og oversettelsen

Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig.

Antakelig betyr damasked, red and white noe sånt som «mønstret rød og hvit». Det kan også tolkes til å være damasked, altså mønstret, og så rød eller hvit. I den siste varianten er det altså tre typer roser, der damasked er en egen variant, rød og hvit de to andre, mens i den første er det mønstret i en blanding av rød og hvit som gjelder. Stor betydning om det er det ene eller andre har det ikke.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

dun gråbrun, omtrent samme farge som en norsk fjording, eller lys menneskehud. Både Complete Sonnets and Poems og Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

wire tråd

damasked damask er egentlig stoff fra Damaskus, hovedstaden i Syria, det stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret.

reeks stinke, ose – merk at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er irrelevant her.

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

 

 

Min kones rygg

Dette diktet er direkte inspirert av Thirteen ways of looking at a blackbird, av Wallace Stevens. Der er en linje jeg alltid har likt kjempegodt, siden den gang jeg jobbet i Studentradioen i Bergen, og fikk med meg diktboken Jan Erik Vold hadde skrevet om noen norske og utenlandske, moderne diktere, deriblant Wallace Stevens, deriblant dette diktet, fremhevet nettopp denne linjen jeg siden har likt. Det handler om enorme fjell i horisonten, men det eneste som beveger seg, er svarttrostens øye. Jeg har benyttet samme teknikk til å skrive et inderlig kjærlighetsdikt til min kone som fortjener det.

Min kones rygg

Praktfulle landskap, spektakulære bygg –

Det vakreste i verden er min kones rygg.

Nr. 27