Gamle dikt: Kunne du være så snill og lage en båt…

De gamle diktene fra 90-tallet er av varierende kvalitet. Fra det som er vanskelig å sette ord på til like opp under det middelmådige. Det er mengder av dikt, fra 1993 til 1999, fra unge ES var 19 til 25, skrevet på gutterommet eller på hybelen, lyttende til REM, Bob Dylan, Neil Young og alle de andre, så godt som alle handlende om eget liv, så godt som alle på seks linjer og rim, så godt som alle veldig enkle, og med håp om å være sjarmerende, skulle de være interessante for andre enn den unge dikteren selv. Den unge dikteren er ikke lenger, i hans sted sitter en middelaldrende mann i 40-årene, stadig mer fremmed for tankesettet som var så umåte viktig for den unge dikter, men fremdeles huskende hvordan det var, fremdeles huskende hvordan det var.

*

Kunne du være så snill og lage en båt
Du som måtte høre
Kunnde du invitere meg, til å seile, med deg,
Du som måtte høre
Kiunne du, bare, ha en båt, og jeg var med
Så seilte vi, og det var det

ES1999

Gamle dikt: Denne tiden for meg selv

Så langt i år er det ikke postet noen gamle dikt onsdager. Det skyldes den enkle grunn at jeg ikke finner igjen boken jeg skrev dem i. Om jeg gjør det vil dikt for månedene januar til juli bli tilbakepostet, det finnes helt sikkert fine dikt å poste, men foreløpig blir det å begynne med august som jeg gjør i dag. Jeg tenkte i år å poste fra 1998. Unge ES er 24 år, og burde vært allerede vært en moden poet, mange poeter før ham har vært det, men han her – som er jeg – skrev fortsatt stort sett enkle dikt på rim og seks linjer. Som dette.

*

Denne tiden for meg selv

Stille sinn en stille kveld

Utenfor er mørket som

jeg slettes ikke bryr meg om

Det har ikke jeg noe med

Her inne finnes bare fred

*

ES1998

Gamle dikt: Har alltid vært en drømmer, og drømmer vil jeg bli…

Lenge stod denne måneden uten en post for onsdagene. Jeg fant ikke igjen boken der jeg skrev inn diktene mine, og andre ting, for starten på 1998. Sent i 2018 fant jeg den igjen, så nå vil diktene bli lagt ut fortløpende.

Dette diktet her ble skrevet 7. januar, 1998, til tonene av Dreamin’ man, Neil Young. Det er et fint drømmedikt, og koselig at det for en gangs skyld ikke bare er i drømmen man har det fint.

Har alltid vært en drømmer og drømmer vil jeg bli
Det er så vondt å finne frem på virkelighetens sti
Nei takke meg til der alt går an
Man bestemmer selv i drømmeland
Jeg var der nå som så ofte før
Og har vendt tilbake med godt humør

ES1998

Det er fredag, desember og mørkt alle steder,

Søndag 8. desember 2013 ble dette diktet skrevet. Søndag 6. desember 2015 blir det postet. Så mye har skjedd i mellomtiden, så annerledes.

Det er fredag, desember og mørkt alle steder,
På rommet min kone, mitt liv, mine gleder
Det er kjølt ned nå, og frosset, og ikke å ta av,
Jeg tenker på tiden da tingene var bra, da
Og sommerens dager fyller mitt hode
Der vinterens mørke har tatt over min klode

ES2013

Nye gamle dikt: Oi, der så jeg et stjerneskudd

Noen dikt er så sterke at jeg er forundret over at jeg har skrevet det selv. Dette er skrekken, at det skal bli slutt med kona, slutt med hun jeg bygger livet mitt rundt. Det er seks linjer, og det uttrykker den skrekken. Den grep meg her på nytt, da jeg leste diktet i den sammenhengen det er skrevet i, den gang, i 2013.

Det var så godt, jeg var så glad/ Du var det beste jeg kunne ha.

Sånn er det å være gift med hun jeg er gift med. Tenk var det slutt.

Oi, der så jeg et stjerneskudd
Som varsler at mellom oss så er det slutt
Det var så godt, jeg var så glad
Du var det beste jeg kunne ha
Og stjernen faller i det sorte
Faller, faller – og er borte.

ES2013


Gamle dikt: Her er et dikt som starter bra

I oktober 1997 formelig sprutet det ut dikt fra unge Esalens makeløse penn, den lyseblå, han alltid skrev dikt med, og alltid skiftet ut med en rød, for å sette en stjerne over og under. Jeg sitter her med boken hans, og er en eldre utgave av ham, vel vitende at denne høsten aldri ble gjentatt, den var et høydepunkt, alene i sitt slag. Det er spesielt å sitte med tekster en selv har skrevet i en yngre utgave av seg selv, huske sånn cirka hva man tenkte, men også se det som fra en fremmed, livet mitt og hans er helt atskilt. Jeg vet at den unge utgaven av meg tok grunnleggende feil i veldig mange forhold i livet, visste lite om hva som ville komme, lite om hvordan verden hang sammen, lite om verdenskulturen og verdenslitteraturen. Derfor kunne han skrive dikt som dette, i boblende kreativt overskudd, bare på gøy.

 

*

Her er et dikt som starter bra

Og i andre linje tar det hele av

Fra den tredje sprenges alle grenser

Diktet rokker ved essenser

Dette dikt kan hevde seg

Blant verdenslitteratur – tror jeg

*

ES1997