Første dikt i det nye året, alltid tid for ettertanke. Hva ble det av alle dagene som var? Hva endte det opp som?
Hva endte folk opp som
Hva ble det av dem
Alle jeg kjente
Hvor er de nå hen?
Og alle de tingene
Som brant så intenst
Alt hva det gjaldt om
Hvor er det hen?
Jeg ser ut i natten
Og spør igjen
Livet vi levde
Hvor er det hen?
ES2021
En liten tanke om livet å avslutte dikteråret. Da det ble skrevet, var det 2020, nå som det postes, er det 2022. Dette er siste dikt i Lyrikk12, dette er Jeg velger meg livet.
Jeg velger meg livet
Jeg velger kroppen
Det levende jeg, så bundet til verden,
Og alt som skjer
Jeg vil ikke være her mer.
Men når året går mot sin mørkeste kveld
Velger jeg livet, likevel
Det er her jeg vil være, her jeg er,
Og med alle sine feil, er verden meg så intenst, kjær,
Jeg vil være her, jeg vil leve,
I alt som skjer her, vil jeg bli med,
Jeg har min familie, jeg er glad i,
Har alt arbeid og drit, jeg knapt vil ta i,
Har plager og plikter som går nervene fra meg,
Og alle som krever så latterlig av meg,
Jeg vil ikke ha det, vil ikke, nei
Jeg velger meg livet – livet er jeg.
ES2020
Uten tittel. Uten sermoni.
*
Hvis noen spurte meg
Hvor mye jeg elsker min kone
Uansett hva hun gjør med meg
Så ta bort den siste linjen
Ta bort all begrensning
Jeg elsker henne herfra til evigheten
Herfra til fortiden
Det er ikke noe med meg, som ikke elsker henne
Er ikke noe med mitt liv, min verden, min eksistens
Som ikke har noe med henne å gjøre
Hun er alt
Hun er det jeg elsker
Snakk ikke her om tilgivelse
Som å tilgi sin egen fot, egen kropp
Jeg er helt avhengig av henne
Jeg elsker henne
Fullstendig.
ES2020
Bekk. Vi har et godt norsk ord for det, for vi har så mange av dem. Rennende vann, bekker små, det er så levende natur og jeg har hatt det så gøy med dem. Turer i fjellet, og en bekk. Livet som renner, og rimer på vekk.
Det er en bekk
Som klukker
Med livet mitt
Det drypper
Dråpene
Vekk
Skal vi håpe på regn?
Nr. 11
Vi må skrive om livet, det handler alt sammen om livet.
Det er denne ene sjansen. Plutselig
er den her. Lev. Og man ser alle
tingene som er og ikke er
som de skulle
Denne sjansen, livet
Og våren kommer og går
Og ungdommen er allerede
gått
og alderdommen
kommer, og går
Og våren som gjentar seg
samme hva
vi gjør med verden
og livet som aldri,
aldri gjentar seg
det ble bare dette ene
Og man mangler liksom
Pause
det håndtaket
til å holde alt fast
Knappen, til å stoppe
Tiden skal bare være sånn som dette
Stopp
Det er denne ene sjansen. Plutselig
er den borte.
Nr10 (Lyrikk20)
Kanskje skulle dette diktet være uten tittel. Det er ikke egentlig skrevet for å være midtstilt, men jeg setter det midtstilt her, som en innskyttelse. Det er ikke så farlig hvordan ordene står, det er hva de prøver å formidle, og hva de klarer. Det er det som er.
*
Det er
av og til
så intenst
å være
meg.
I utallige versjoner
Har jeg skrevet
disse ord, denne tanke, dette jeg
det å leve
dette livet
som er sjansen som man får
så intenst å være til
og tiden som man er i,
og som ubønnhørlig går.
Kunne jeg skrive det ned
Kunne jeg skrive det ut.
ES2020
Jeg vet ikke, jeg leser mange dikt, fra ulike land, ulike tider, Giacomo Leopardi, skrev sånn, går det an å skrive sånn nå, her er
Jeg tenker på alle de fester, i direkte
og overført betydning, der det var jeg,
og verden, og jeg var midt i alt, og hele
verden var jeg, der. De stundene, som
nå bare finnes i hodet mitt, og hva er
det som finnes der, når alt er forbi, og
ingen helt kan forklare forskjellen på
hva som har vært, og hva som har ikke.
Når det levende taper sin magi, og blir
ELEKTRISKE FORBINDELSER I HJERNEN
Hva er det da. Hva er livet mitt da.
Minner i hodet. Levende nå, som hjertet
mitt slår, alt som opprinner, alt som forgår.
Nr. 8
ES2020
Jeg vet ikke hvilke omstendigheter dette diktet er blitt til under. Jeg vet det heter kyss, og er sånn
jeg vil skrive diktet
til den du ikke
er, jeg vil vri deg
til du kan gi meg
det jeg vet jeg
trenger, ja,
men ikke vet hva
er. Jeg vil også ha
den intense du,
min skjønne, ømme kjære
jeg må ha og ha og begjære, den,
som flyr til himmelen
med meg igjen
som jeg kan se på
og være med på
og fortelle om
og om og om
igjen
som
Kyss.
ES2020
Her er diktet leve. Skal ikke leses for raskt.
Det er dette med å leve
Hver morgen, stå opp, ny dag
Gjøre jobben
Korte og greie dikt: Nr 46
ES2020
Andre halvdel av diktene mine fra 2020, andre halvdel av det året, det kommer noen andre tanker inn. Jeg er 46 år. den gang, følte meg store deler av det året helt på høyden av livet. Men så er det jo sånn, at det er fra høyden det begynner å gå nedover. Tonen i dette diktet, ordvalget, dere ser det jo selv, hører det, det er den maktesløse som danser.
Om jeg en dag skal dø
Gå fra de levende, til de ikke,
Om min aften skal bli så mørke rød
Og min klokke skal slutte å tikke.
Så vit, jeg vil det ikke slik,
Jeg vil stå opp neste morgen
Jeg vil ikke kroppen skal være lik,
Og etterlate mine i sorgen.
Mine tanker om det å dø,
Det vil jeg bare ikke,
Jeg vil se solen farge kvelden rød,
Og min klokke for alltid tikke.
ES2020
Helt grei poesi 