Vom Berge, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort dikt vi presenterer av den tyske kjempen, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Diktet Vom Berge består bare av fire linjer, men en god dikter får sagt mye også med få ord, og en grei kommentator som jeg vil alltid ha nok av ord å pøse ut for å forklare det som allerede er forklart. Det er litteraturviterens forbannelse, det at man skal si noe om tekster, er alt er sagt så utmerket godt i teksten selv, og det er en forbannelse jeg styrer unna ved ikke å være det, men en helt grei blogger.

Diktet hører til i kategorien Lili-Lyrik, dikt skrevet til den 17 årige bankierdatteren Anna Elisabeth Schönemann, som Goethe var forelsket i. Goethe forlovet seg med henne i april 1775, men brøt forlovelsen i oktober samme år. Goethe sier selv (i en samtale med Johann Peter Eckermann, en av Goethes fortrolige) han var oppriktig forelsket i henne, og at hun var den første han kunne si det om, men at et ekteskap ikke var forenelig med hans planer (tysk Wikipedia). Dette tæret sånn på ham, at han avbrøt sitt opphold i Frankfurt, med en reise til Sveits fra 14. mai til 22. juli, der han fikk tingene litt på avstand, og kunne tenke seg om. Han søkte også å sette ord på sine tanker og følelser gjennom brev, og gjennom dikt, og de 14 diktene han skrev om dette går under betegnelsen Lili-Lyrik.

Vom Berge er et av dem.

Vom Berge

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

1775/1789

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, ikke elsket deg,
Hvilken fryd ville dette blikket gitt meg!
Og dog om jeg, Lili, ikke elsket deg,
Kunne jeg her og kunne jeg der finne min lykke?

Språk, form og innhold

Det er fem takter og trokeisk versefot i linjene, det går tung-lett, tung-lett fem ganger. Rimene er i andre og fjerde linje, OaOa, og utgangen av partallslinjene er trykktung. Strofeformen er standard. Trykkfordelingen er satt opp under.

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

Goethe: Vom Berge (trykkfordeling)

Innholdet er et retorisk spørsmål: Hvis jeg ikke elsket deg, Lili, hvilken lykke ville da blikket ditt gi meg? Kunne jeg i det hele tatt finne lykken noe sted?

I oversettelsen lurte jeg litt på preposisjonen, preposisjonsbruken er aldri en til en mellom to språk, og von kan i sammenhengen her brukt kanskje oversettes med av, fra og om, selv om den siste nok er litt anstrengt. I tillegg er det en litt underlig form av Berge, det er flertallsformen, men brukt i entall, von dem (=vom) Berge, ikke von den Berge, som ville vært korrekt.

I selve teksten er brukt konjunktiv, gäbe (linje 2) og Fände (linje 4), en form som indikerer at det er den som snakker som kommer med en mening eller et håp eller en antagelse, det er ikke den objektive virkeligheten (som blir uttrykt gjennom den vanlige formen, indikativ). Her i teksten er det en hypotetisk virkelighet det er snakk om, hva ville vært, om jeg ikke elsket deg, Lili? På norsk blir dette uttrykt gjennom hjelpeverb.

Gloseliste

Kort liste denne gang, men slått opp på Ordnett.no uansett.

Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet

Kommentar

Diktet kan leses med og uten å kjenne bakgrunnen for det. Uten, så ser man en dikter som elsker sin Lili. Som alle forelskede mennesker blir han lykkelig av blikket til sin elskede. Uten denne forelskelsen, blir lykken vanskelig å finne, både i blikket, og i det hele tatt. At diktet heter Vom Berge, Fra fjellene, gir det litt ekstra tyngde og høytidelighet. Det er ikke bare en vanlig mann som er forelsket.

Det blir også gitt høytidelighet og fylde i måten det er skrevet på. Det er rytme, det er innskudd, Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte, og det er deilige bokstavrim med navnet hennes, og liebe og liebte. Bokstavrim er det også i Welche Wonne, og innskudd kommer på nytt i Und doch, wenn ich, Lili, dich nicht liebte, og så gjentakelsen på slutten – poetisk!

Kjenner man bakgrunnen, vet man at diktet rent faktisk er skrevet fra fjellene, i Sveits, og at det uttrykker dype kvaler fra en ung mann, som nå står og skal ta avgjørelsen hvordan fremtiden skal bli. Han er 25 år, tiden i livet man gjør skjebnesvangre valg, og hvor alltid mye står på spill. Hele livet man videre skal leve. Hva vil man? Hva kan man klare?

For Goethe er livssituasjonen spesiell, gitt at han er et enormt talent, og er fullt klar over det selv. Et ekteskap og familieliv vil begrense utfoldelsen av dette talentet. Det er ikke det livet han vil leve. Men han elsker sin Lili, og vet at lykken i livet har han med henne. Så da er spørsmålet om han skal forsake lykken, for å oppnå høyere mål, og han vet med seg selv at det er det han skal. Og vi vet nå at det er det han gjør.

Diktet leses best mot denne bakgrunn.

Min gjendiktning

I en gjendiktning skal det være riktig og det skal være enkelt. Denne gangen får jeg det ikke til. Jeg vil gjerne beholde originalens Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück, som på norsk blir «fant jeg her og fant jeg der» . Deretter er det bare plass til to stavelser, og den er vrien, når det skal rime på dein Blick i linje 2. Løsningen jeg går for er ikke spesielt god, men alternativene jeg har prøvd, er verre.

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, deg ei elsket,
Hvilken lykke gav meg blikket!
Og dog, om jeg, Lili, deg ei elsket,
Fant jeg her og fant jeg der min lykke?

ES2020

Auf dem See, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag skal vi på sjøen. Dit er det den tyske gigant, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), som tar oss. Farkosten er en liten robåt, ein Kahn, som de sier det på tysk. Og diktet som beskriver turen er av Goethes mest berømte. Det ble skrevet i 1775, og trykket første gang i 1789. I Goethe Handbuch er det beskrevet fra sidene 139 til 142, som et av diktene som blir viet særskilt oppmerksomhet, på Encyclopedia Britannica er det omtalt som et av Goethes most perfect poems, og tonsettingen til Franz Schubert hører også til komponistens mest populære. Så det er ikke småtterier. Har du en robåt, kom deg ut i den, har du ikke, les dette diktet, og se hvordan det bør være!

Auf dem See

Und frische Nahrung, neues Blut
Saug’ ich aus freier Welt
Wie ist Natur so hold und gut,
Die mich am Busen hält!
Die Welle wieget unsern Kahn
Im Rudertakt hinauf,
Und Berge, wolkig, himmelan,
Begegnen unserm Lauf.

Aug’, mein Aug’, was sinkst du nieder?
Goldne Träume, kommt ihr wieder?
Weg, du Traum! so gold du bist;
Hier auch Lieb’ und Leben ist.

Auf der Welle blinken
Tausend schwebende Sterne
Weiche Nebel trinken
Rings die türmende Ferne;
Morgenwind umflügelt
Die beschattete Bucht
Und im See bespiegelt
Sich die reifende Frucht.

På sjøen

Og frisk næring, nytt blod
Suger jeg av den frie verden
Hvor er naturen så hengiven og god
Som holder meg ved brystet
Bølgene vugger båten vår
I rotakten bortover
Og fjellene, skyet opp mot himmelen
Møter vår ferd.

Øye, mitt øye, hva synker du ned?
Gyldne drømmer, kommer dere igjen?
Vekk, du drøm! så gold du er;
Her er også kjærlighet og liv.

På bølgene blinker
Tusen svevende stjerner
Myke skyer drikker
Rundt omkring det tårnende fjerne
Morgenvinden omflyr
Den skyggelagte bukten
Og i sjøen speiler
Seg den modnende frukt

Språk, form og innhold

Diktet er satt sammen av tre strofer. Den første og siste har 8 linjer med kryssrim, den midterste fire linjer og parrim. Ingen av strofene er like. Første strofe er 4+3 , det vil si de fire linjeparene i strofen har 4 takter i første linje, 3 i andre. Man teller takter ved å telle trykktunge stavelser. Versefoten er strengt jambisk takt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i oddetallslinjene, lett-tung, lett-tung, lett-tung i linjer som er partall. Enden på linjene er konsekvent trykktung.

I midtstrofen skifter det til 4+4 og trokeisk versefot, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Utgangen er trykklett i de to første linjene, trykktung i de to siste. Rimmønsteret skrives AAbb, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse, eller kvinnelig utgang, som det også blir kalt.

I tredje og siste strofe er det konsekvent 3+3, alltid 3 takter, og alltid trykksterk stavelse først i strofen, men midttakten er en daktyl i partallsstrofene (trykktung stavelse fulgt av to trykklette). Linjene har trykklett, kvinnelig utgang, utenom i linje 6 og 8, som ender trykksterkt.

Jeg har laget trykkfordeling for alle tre strofene, trykksterk stavelse i fet skrift.

Und frische Nahrung, neues Blut
Saug’ ich aus freier Welt
Wie ist Natur so hold und gut,
Die mich am Busen hält!
Die Welle wieget unsern Kahn
Im Rudertakt hinauf,
Und Berge, wolkig, himmelan,
Begegnen unserm Lauf.

Goethe: Auf dem See (Strofe 1)

Aug‘, mein Aug‘, was sinkst du nieder?
Goldne Träume, kommt ihr wieder?
Weg, du Traum! so gold du bist;
Hier auch Lieb‘ und Leben ist.

Goethe: Auf dem See (Strofe 2)

Auf der Welle blinken
Tausend schwebende Sterne
Weiche Nebel trinken
Rings die türmende Ferne;
Morgenwind umflügelt
Die beschattete Bucht
Und im See bespiegelt
Sich die reifende Frucht

Goethe: Auf dem See (Strofe 3)

Språklig er det ikke noe stort problem å skjønne innholdet i diktet, men det er litt detaljer i oversettelsen. Tysk skiller mellom Der See – hankjønn -, som er innsjø, og die See – hunkjønn – som er sjø og hav. Her er det Auf dem See, altså hankjønn, og ferskvann, I første strofe suger dikteren frisk næring og nytt blod ut av den frie verden han er i, der han befinner seg i robåten. Han utbryter at naturen er snill og god (det finnes også andre måter å oversette hold på (se gloselisten), man skal ikke flisespikke for mye på uttrykket hold und gut, snill og god holder lenge). som holder ham til brystet sitt Dette var inntrykkene på innsiden, så er det utsiden, der bølgene vugger båten (her går det an å oversette også med robåten, det er en robåt det er), og det går bortover (hinauf) langs sjøen i rotakten (Im Rudertakt). Så er det fjellene som strekker seg opp mot himmelen, de møter dem på ferden.

I midtstrofen er det altså drømmene som trenger seg på. Øynene trekker seg nedover, et uttrykk også for nedstemthet, og drømmene kommer tilbake. Han henvender seg direkte til dem med ihr, dere, det er direkte spørsmål først til øyet, så til drømmene, i de to første linjene. Deretter blir drømmen kommandert vekk, den er gold og innholdsløs, her er også (auch) kjærlighet og liv (Lieb und Leben).

I sistestrofen er det tusen svevende stjerner som blinker i bølgene. Myke skyer drikker av tårnende fjerne, står det poetisk, kanskje like greit å la de linjene stå assosiative som de er. Det er det fjerne som tårner seg opp foran dem, en vakker måte å se det på og å uttrykke det på. Morgenvinden kretser om bukta, der skyggene også leker seg, eller flyr om (umflügelt), som det står. Den modne frukten speiler seg i sjøen, her skal det ikke være stor betydning at det står bespeiler seg, og ikke speiler seg.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Nahrung die, -/; næring, føde, levevei;
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
Busen der, -s/- 1. bryst, barm; 2. vik, bukt;
Kahn der, -s/Kähne 1. liten robåt 2. pram, lekter 3. (slang) loppekasse, (slitt) tøffel; fengsel.
Ruder das, -s/-. 1. ror; 2. åre;
hinˈauf (adv.) (herfra) opp dit, opp.
himmelan (adv.) (litterært) opp mot himmelen.
begegnen (sv. itr., med dat.) møte, møtes; komme i møte; støte på
weich (adj.) myk, bløt, mør, mild
rings (adv.) rundt omkring på alle sider/kanter.
türmen (sv. tr. itr., refl.) 1. tårne/hope seg opp 2. (itr., omgs.) løpe vekk, stikke av.
beschatten (sv. tr.) skygge, sette i skygge, legge skygge på, kaste skygge over;
reifende -> reifen (sv. itr.) modne, utvikle seg.
Frucht die, -/Früchte; (også overført) frukt;

Kommentar til diktet

Fordelen med å skrive blogg, og ikke vitenskaplige forskningsartikler og studier om dikt, er at man står ganske fritt til å sette fagkunnskapen til side, og la sine egne følelser flomme. Jeg elsker dette diktet, jeg liker det.

I en verden, hvor vi lever nå, og naturopplevelsene må vike for teknologi, turer på robåt er noe vi opplever via en skjerm, så er det befriende å lese en tekst der man virkelig befinner seg ute i verden. Og det er hele hovedsaken!

I første strofe beskrives situasjonen, slik Goethe som Mesteren kan det. Det er selvfølgelig vakkert, selvfølgelig overbevisende, treffsikkert finner han ordene som setter både situasjonen og stemningen. Man kan se for seg den unge dikteren sitte i båten, og suge inntrykkene til seg, akkurat slik han selv formulerer.

Så går det som det ofte går, refleksjonene tar overhånd, tankene farer, og man forlater egentlig den situasjonen man er i. Dette skriver Goethe ikke mye om, bare et par linjer, øynene går ned, og ikke ut, drømmene kommer tilbake, man fantaserer seg vekk.

Men i dette diktet er ikke det poenget. Dikteren avviser drømmen og fantasien, han vil ikke bruke situasjonen og stemningen til å fantasere frem vakre tanker om sitt eget liv og sin egen fremtid. Han vil være her og nå. Det å være i båten, i stemningen, er nok: Weg, du Traum! so gold du bist;/ Hier auch Lieb und Leben ist.

Og så er han tilbake i situasjonen i tredje strofe. Her er det ingenting som trekker vekk, her er det bare han, situasjonen og stemningen.

Går det an å si det bedre? Man skal være i livet, være i situasjonen? I våre dager er det ikke bare tankene som forsvinner vekk, hele opplevelsen erstattes jo av og til av ønsket om å formidle den direkte og øyeblikkelig på sosiale medier. Man kan liksom ikke være i en robåt i bølgeskvulpet uten å ville ta bilde av det og fortelle alle hvor fint det er. La opplevelsen være opplevelsen!

I diktet er det raffinert gjort, med at rotakten også liksom ligger baki der, med den varierende takten og rytmen. I midtstrofen forsvinner det litt, med de mange taktslagene i det drømmen blander seg inn. Den blir kommandert vekk, og man er tilbake i de rolige tretakterne i siste strofe.

Litteraturhistorisk, så kan man si den ganske frie rytmen, i hvert fall den varierende rytmen, passer godt i perioden diktet er skrevet, Sturm und Dran på 1770-tallet. Da lot man seg ikke fange i et bestemt mønster. Sturm und Drang er jo også de stormende følelsene og trangen etter noe mer, drivet etter å få utrettet noe i livet. Her blir det kommandert på plass, det skal ikke være så stormende og brusende og drivende.

Det skal være her. Og nå. På sjøen.

Jeg liker det, som de sier på norsk. Dette er digg.

Min gjendiktning

I gjendikten for dette diktet gjelder å over den spesielle takten og taktvariasjonene. Rimene må også være på plass. For å få det til, har jeg måttet strekke språket litt, og funnet formuleringer som ikke er helt gangbar norsk, og som er nynorsk på bokmål. Godt er det ennå ikke, men en gjendiktning er det.

På sjøen

Og friske næring, nye blod
Sug’ jeg av verden vel
Hvor vår natur er snill og god
Som meg til brystet held.
De bølger vugger båten vår
I åretakten her
Og fjell som opp mot himm’len går
De møter våres ferd.

Øyet mitt, hva ned du faller?
Gyldne drømmer frem seg kaller?
Vekk, du drøm! så gold du er;
Her skal liv og kjærlek vær’!

Og på bølger blikker
Tusen svevende stjerne’
Myke skyer drikker
Om det tårnende fjerne
Morgenvinden seiler
Den beskyggete bukt
Og i sjøen speiler
Seg den modnende frukt

ES2020

An Lottchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er et langt dikt vi bringer til torgs i dag, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Dette er et av kjærlighetsdiktene hans, skrevet i ung alder, da han var 26 år i 1775. Dikter heter An Lottchen, og er skrevet til Charlotte Buff (1753-1828), damen han forelsket seg i under sitt opphold i Wetzlar, hvor unge Goethe hadde en stilling som jurist. Charlotte Buff var imidlertid allerede forlovet, med Johann Christian Kestner (1741-1800). Det førte til at Goethe snart etter forlot Wetzlar, men han glemte ikke sin Lottchen, noe dagens dikt og en av tysk litteraturs mest berømte romaner, er et eksempel på.

Chatlotte Buff er modellen for Lotte i Unge Werthers lidelser, og mannen hennes, Johan Christian Kestner, er modellen for Albert, som Lotte i romanen er forlovet med. Som man ser er fiksjonen og realiteten vevd tett sammen, Goethe skriver om egne erfaringer, Sturm und Drang. Det er de sterke følelser, og trangen etter å utrette noe som er målet, mer enn å oppfylle diktets – og kanskje samfunnets – regler og konvensjoner.

For dette diktet er det altså slik at kjennskap til biografien høyner kvaliteten på lesningen. Det er en ung mann som skriver til ei jente han er svært forelsket i, som fyller sinnet hans og livet hans, men som allerede har lovet seg bort med en annen, og som han dermed aldri kan få. Det er kjærlighet, forelskelse, lengsel, som aldri kan bli tilfredsstilt. Det er fra Goethe, til Lotte, An Lottchen.

An Lottchen

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Wohl ist mir’s, daß ich dich nicht verkannt,
Daß ich gleich dich in der ersten Stunde,
Ganz den Herzensausdruck in dem Munde,
Dich ein wahres, gutes Kind genannt.

Still und eng und ruhig auferzogen
Wirft man uns auf einmal in die Welt;
Uns umspülen hunderttausend Wogen,
Alles reizt uns; mancherlei gefällt,
Mancherlei verdrießt uns, und von Stund zu Stunden
Schwankt das leichtunruhige Gefühl;
Wir empfinden, und was wir empfunden,
Spült hinweg das bunte Weltgewühl.

Wohl, ich weiß es, da durchschleicht uns innen
Manche Hoffnung; mancher Schmerz.
Lottchen, wer kennt unsere Sinnen?
Lottchen, wer kennt unser Herz?
Ach, es möchte gern gekannt sein, überfließen
In das Mitempfinden einer Kreatur,
Und vertrauend zwiefach neu genießen
Alles Leid und Freude der Natur.

Und da sucht das Aug oft so vergebens
Ringsumher und findet alles zu;
So vertaumelt sich der schönste Teil des Lebens
Ohne Sturm und ohne Ruh,
Und zu deinem ewgen Unbehagen
Stößt dich heute, was dich gestern zog.
Kannst du zu der Welt nur Neigung tragen.
Die so oft dich trog
Und bei deinem Weh, bei deinem Glücke
Blieb in eigenwillger, starrer Ruh?
Sieh; da tritt der Geist in sich zurücke,
Und das Herz – es schließt sich zu.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Til Lotte

Midt i tumultene av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Tenker jeg på ditt, o Lotte, tenker på ditt de begge,
Som ved stille aftenrød.
Du rekker oss vennlig hånden
Da du oss på rik dyrket mark
I fanget på den herlige natur
Mange lett tildekkede spor
Viser en elskelig sjel.

Det er meg vel at jeg ikke tok feil av deg
At jeg deg allerede i den første stund,
Med hele hjerteuttrykket i munnen,
Kalte deg et sant, godt barn.

Stille og trangt og rolig oppdratt
Kaster man oss plutselig ut i verden
Hundretusener bølger omskyller oss
Alt pirrer oss, mange slags ting behager
Mange slags ting ergrer oss, og fra stund til stunder
Vakler den lett urolige følelsen;
Vi fornemmer, og hva vi fornemmet
Skyller bort den brokete verdenstummelen.

Jeg vet det, vel, det sniker seg gjennom inni oss
Mange forhåpninger, mange smerter,
Lille Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lille Lotte, hvem kjenner vårt hjerte?
Akk, jeg skulle gjerne gjøre det kjent, flyte over
I medfølelelsen til et dyr
Og fortrolig nyte dobbelt på ny
Alle naturens lidelser og gleder.

Og der søker øyet så ofte forgjeves
Rundt omkring og finner alt til;
Så fortumler seg den skjønneste delen av livet
Uten storm og uten ro

Og til ditt evige ubehag
Støter deg i dag, hva som trakk deg i går
Kan du til verden bare hengivenhet bære
Som deg så ofte bedro
Og ved din ve, ved din lykke
Forbli i egensindig, stiv ro?
Se, der trår ånden i seg tilbake
Og hjertet – det lukker seg til.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i mot
«O hun er verdt, å være elsket»
Ropte jeg, bønnfallt deg himmelens reneste velsignelse
Som den deg nå i din venninne gir.

Språk, form og innhold

Formen er litt komplisert i dette diktet her. Det er asymetrisk, med ulik struktur i både linjer og strofer og helhetlig oppsett. Første strofe har 9 linjer, andre har 4, og så følger to med 8 linjer. Der brytes altså mønsteret at en kort strofe følger en lang. Fra strofe 4 er mønsteret 8 + 4, altså en strofe på 8 linjer blir fulgt av en strofe på 4.

For første strofe er grunnformen 5 + 5, det vil si fem takter i hver linje. Men det er også linjer som har 6 og det er linjer som har 4. Trykklett stavelse følger alltid trykktung, så det er trokeisk versefot, med tung-lett, tung-lett, og så videre. Enden i partallslinjene er trykktung, enden i oddetallslinjene trykklett. Strofen har litt uvanlig 9 linjer, men det er sånn at hvis de ekstra taktene hadde vært fordelt utover, så hadde det blitt tilsvarende 8 linjer med 5 trykktunge stavelser i hver. Linje 3 har 6, og låner en av linje 4. Linje 9 har en takt til hver av linjene 5-8.

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling)

Rimmønsteret er kryssrim i de første fire strofene, så omsluttende rim i de neste. Skjematisk satt opp blir det AbAbCdddC. Halvrim er tillatt, som i Freuden-beiden.

Firerstrofene har også femfotet troke, tung-lett fem ganger, og den første har omsluttende rim (aBBa), mens de to neste har kryssrim (AbAb). I første firerstrofe har linjene 1 og 4 trykktung utgang, i de to andre er det linje 2 og 4 som ender trykktunget. Det vil si at hele diktet ender i en trykktung stavelse.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling, siste strofe)

Merk at her er det en linje som stikker seg ut med fire trykksterke stavelser. Det er den som sier hun er verdt å være elsket!

I strofene med 8 linjer er det konsekvent kryssrim, og ganske konsekvent 5+5 trokeisk versefot. Partallslinjene har trykktung utgang. oddetallslinjene trykklett. Også her er linjer som skiller seg ut med 4 og med 6 takter, men alltid sånn at når noen linjer har 4, så finnes en med 6 i nærheten, sånn at grunnmønsteret med 5+5 følges.

Oversettelsen er ikke helt rett frem alle steder, og det er også steder der også innholdet i originalen er uklart. Goethe strekker språket i dette diktet.

Første ufordring i oversettelsen er i linje 3, hvor det står Denk ich dein, «Tenker jeg ditt» må være den mest direkte oversettelsen, «tenker jeg på deg», er meningen, men det må omskrives, for det er ikke det som står i originalen. Formuleringen i originalen gir rike assosiasjoner. Jeg vet ikke om jeg fikk det til godt, sånn som jeg nå har formulert det. Og denken dein die beiden klarer jeg ikke å trenge gjennom. Jeg oversetter nøyaktig som det står, «tenker på ditt de begge», men skjønner ikke hva det betyr. Første strofe er ellers introduksjonen, her treffer han sin Lotte, midt i gleder og sorger og livets tummel. Hun rekker dem hånden, og viser spor av en elskelig sjel. Jeg er litt usikker på om Schoße er fang eller planteskudd, formen på substantivet er flertallsformen, men pronomenet In dem tilsier dativ entall. Derfor må det være fanget. Jeg setter opp begge i gloselisten.

Den første firerstrofen har jeg måttet kave en del med, men nå skal den være på plass. Han er glad for at han ikke tok feil av henne, men kalte henne et sant, godt barn fra første stund. Linje 3 tolker jeg sånn at det er ordene i hjertet som blir uttrykket gjennom munnen, han mener det virkelig når han kaller henne et godt barn.

Følgende åtterstrofe sier at hun er oppdratt stille og rolig det som på tysk heter eng. Betydningen av eng er smal og trang, men det blir brukt en del i betydningen «trang oppvekst», «små kår», og slikt. Her beskriver det imidlertid hvordan hun er oppdratt, og det er et spørsmål hvilket norsk adjektiv som egner seg å bruke. Meningen er nok at det ikke var rom for mange sprell, kanskje er ordet smal best å bruke, tilsvarende norske å gå den smale sti. Ordet erziehen betyr oppdratt, med prefikset auf- er det ikke noe oppslagsord på ordnett.no, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det bare er en slags forsterkning eller en fullførelse, at man ferdig oppdratt kastes inn i verden. Så er det karakteristisk Goethe, med de skiftende bølger som omskyller oss gjennom livet, det pirrer oss alt sammen, det er mange slags ting som behager oss, og som ergrer oss, og fra tid til annen vakler den lett urolige følelsen. Sånn er livet, i følge Goethe, sånt skriver han mange dikt om. Det gis oss mange inntrykk gjennom livet, vi føler og fornemmer disse inntrykkene, det er dette som er vår del av det brokete virvar som er verden. Bak dette ligger selvfølgelig følelsen han får av sin Lotte, fornemmelsene og inntrykkene derfra.

Videre står det at det er mange håp og mange smerter som sniker seg gjennom inni oss, det er sånn det er formulert. Jeg forsøker å holde på den sammensatte formen, gjennomsniker (durchschleicht), og å unngå en refleksiv vi kanskje må ha må norsk. Han skriver han vet det vel (wohl). Så følger direkte spørsmål til Lotte: Hvem kjenner våre sinn? Hvem kjenner våre hjerter?

Kreatur kan oversettes med kreatur, eller dyr. Det tyske ordet er noe vanligere brukt enn det norske. På slutten er spørsmålet hvordan man skal plassere genitiven. I originalen kommer ordet natur fint til slutt, hos meg kommer meningen godt frem, på norsk.

Vendingen findet alles zu er en vanskelighet, jeg oversetter den bare som den står, ordrett, med betydningen til for zu. Jeg er ikke sikker på om det går bedre på tysk enn på norsk, men kan ikke si jeg skjønner hvordan denne konstruksjonen gir mening, og hvilken mening det gir. Siste del av den er grei, livet fortumler seg i den skjønneste delen av det, i ungdommen, når det ikke er storm, og ikke er ro.

Til ditt evige ubehag støtter deg i dag hva som trakk deg i går. Det er en god retorisk figur, det der, motsetninger satt opp mot hverandre. Videre tror «hengivenhet» er rett oversettelse av Neigung, hun trekker til verden hengivenhet, den verden som så ofte har bedratt henne. Ved hennes ve, ved hennes lykke – nok en motsetning satt opp mot hverandre, nok en retorisk figur – ble (jeg) i egensindig, stiv ro. Subjektet er utelatt, verbet (blieb) står i fortid første eller tredje person, så hvem som ble i egensindig, stiv ro skal komme frem av det. De to siste linjene i strofen er greie, ånden trekker seg tilbake, hjertet lukker seg til.

Og så er det avslutningen, svært høytidelig, men legitimert av det som har stått hittil i diktet, og det som er Goethes oppriktige tanker. Han går mot henne, fri, og tenker hun er verdt å være elsket. Han roper det, ved himmelens reneste velsignelser, som nå blir gitt ham gjennom venninnen, Lottchen. Pronomenet er i siste linje viser tilbake på hannkjønnsordet himmelen i linjen over. Jeg skal ikke si for sikkert at dir i nest siste og siste linje er samme, i nest siste passer det litt til henne, i siste passer det bare til ham, synes jeg. Men jeg er ikke sikker på at jeg har skjønt alt her riktig. Kanskje er det også at hun kan få den reneste velsignelsen gjennom sin venninne, og dein, dich og dir gjennom diktet hele tiden er henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord er markert med fet skrift, oppslagsord i tysktysk ordbok med fetkursiv.

Getümmel das, -s/-; tumult, tummel, trengsel, virvar.
bebauter -> bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
Schoße -> Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt. Schoss der, -es/-e [kort ɔ], -es/-e; (botanikk) (plante)skudd.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
Spur die, -/-en 1. spor; 2. anelse, liten mengde; 3. kjørefelt, fil.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verkennen (uregelmessig tr.) ta feil, misforstå, feilvurdere, bedømme galt, underkjenne; etwas nicht verkennen måtte innrømme noe.
genannt (adj.) nevnt, kalt, omtalt.
auferzogen -> erziehen (erzog, hat erzogen, tr.) oppdra; er ist gut erzogen han er godt oppdratt.
Wirft -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
um·spü̱·len umspült, umspülte, hat umspült mit OBJ ■ etwas umspült etwas um etwas herum fließen Der Fluss umspülte die kleine Insel.
Wogen -> Woge die, -/-n; (en) bølge.
reizt -> reizen (sv. tr. itr.) 1. provosere, irritere 2. pirre, egge 3. sjarmere, lokke, friste 4. (kortspill) by.
mancherlei (adj., ubøy.) mange slags, litt av hvert.
verdrießt -> verˈdrießen (verdrießt, verdross, hat verdrossen; itr.) ergre, forarge;
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
spülen (sv. tr.) spyle, skylle.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Weltgewühl -> Gewühl das, -(e)s/-e; vrimmel, mylder; trengsel, kaos.
durchschleicht -> schleichen (schleicht, schlich, ist/hat geschlichen, itr. refl.) liste seg, snike seg;
innen (adv.) inni, innvendig;
überfließen (st.) I. (ˈüberfließen, ist übergeflossen, itr.) renne, flyte over; (overført) strømme over. II. (überˈfließen, ist überflossen, tr.) oversvømme.
Mitempfinden das, -s/; medfølelse, det å føle med en.
vertrauen (sv. itr.) stole på.
zweifach (adj.) dobbelt.
ringsherum, ringsumher (adv.) rundt i ring, rundt om, (fra) alle kanter.
vertaumelt -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
Unbehagen -> Unbehagen das, -s/; ubehag.
Neigung die, -/-en; 1. skråning, helling. 2. tendens, tilbøyelighet, forkjærlighet, interesse, lyst. 3. dragning, sympati, hengivenhet;
eigenwillig (adj.) egensindig; særpreget.
starrer -> starr (adj.) stiv; starr vor Kälte stiv av kulde; ein starrer Blick et stivt blikk.
schließt sich zu -> ˈzuschließen (st. tr.) stenge av, lukke, låse.
entgegen -> entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
erflehte -> flehen (sv. itr.) bønnfalle, trygle; zu Gott flehen be (inderlig) til Gud.
Segen -> Segen der, -s/; velsignelse; jemandem Glück und Segen wünschen ønske en hell og

Kommentar

Det er litt vanskelig å trenge helt inn i dette diktet til Goethe. Det står ikke omtalt annet enn med tittelen i Goethe Handbuch, og det er ikke utfyllende opplysninger noen steder på nettet jeg kan finne. Det er skrevet på et tidspunkt da forholdet mellom Goethe og Charlotte Buff forlengst var avklart, og forbi, og Goethe allerede var over i en forelskelse og forlovelse med Anna Elisabeth Schönemann, som blir kalt Lili i diktene. Med litt mer håndfast om tilblivelseshistorien til diktet, og noen oppklaringer om innholdet, så ville det vært lettere.

Men vi får ta hva vi har.

Diktet er karakteristisk Goethe med at han hele tiden må ransake seg selv og sine følelser. Han søker hele tiden klarhet, også i det kaotiske virvar av følelser som gjelder mellom mann og kvinne, der det i livet aldri er helt rent bare mellom hun og ham, men der allerede levd liv og samfunnets regler og normer også spiller inn. Han var forelsket i Charlotte Buff, hun gav ham mye, men hun var jo allerede gift, og dermed utilgjengelig for ham. Nå er det gått tre år, og han er ennå ikke ferdig med henne, enda han også har truffet en annen, som han også har følelser til.

Diktet er skrevet med en veldig avklaret ro, en veldig høytidelighet. Dette er oppgjøret. Derfor er det også stort og komplisert anlagt, med mange strofer og komplisert versemønster. Midt i Sturm und Drang perioden lar han seg heller ikke styre av regler i diktningen, følelsene og tankene får fritt utløp, det er tillatt å bryte de etablerte mønstre. Men dette er et personlig dikt, mer enn det er et dikt til å definere litteraturhistorien.

Han tiltaler henne med deg, og setter mer deg og oss (uns), enn deg og meg (mich). Det er hun som er hovedpersonen, i seg selv, og ikke hva hun gjør med ham, og hva han føler. Han er bare glad for at han kjente henne riktig fra første stund, og kalte henne et sant og godt barn, som hun også viste seg å være.

Goethe er gjennom hele livet glad i strofer av typen som nummer 3 og 4, innholdet, der han analyserer og reflekterer over livets betingelser, hvordan vi kastes fra det ene til det andre, lykke og ulykke, håp og mismot. Disse omskiftningene er det ikke noe å gjøre med, de vil alltid være der. Forholdet de to hadde er en sånn omskifting, men det blir ikke fremhevet som poenget her. Det kapittelet skal avsluttes.

Så kommer det mot slutten til det egentlige oppgjøret, som ikke er noe oppgjør i den forstand, det er ikke noe å skille hva som er rett og galt. Han ber henne om å forbli i ro og fred, sånn jeg leser det, at hun må fortsette å være den hun er. Det er i det ånden trekker seg tilbake, og hjertet kan lukke seg. Merk at Goethe ikke legger inn noe smerte i at forholdet mellom dem er avsluttet, ikke noe ønske om at tingene skulle vært avsluttet, det er ønske om full forsoning. Og fra hans side er det full forsoning, slik det er uttrykt i diktet.

Til slutt er det de siste fire høytidelige linjer, der det stråler stille takknemlighet ut av at han fikk møte henne, og gå fritt i mot henne. Konklusjonen hans er at hun er verdt å være elsket, men det er ingen bebreidelse eller klander at det ikke er han som skal få gjøre det. Han ber, bønnfaller om himmelens reneste velsignelse, som nå blir gitt i din venninne, som det står.

Med dette legges dette kapittelet vekk, og det blir ikke mer Lottchen på Goethe. Hun er en av de mest berømte mennesker i litteraturhistorien, modellen til Lotte i Unge Werthers lidelser, og personen Goethe skriver til her, og tenkte veldig mye på, i unge år av sitt liv. Her har han tenkt ferdig.

For oss andre er dette kanskje en måte å ta et oppgjør på, ikke henfalle til bitterhet og ønske om alt som kunne vært annerledes, men aksept til livets betingelser, og takknemlighet for det man tross alt fikk være med på. Diktet leses også godt som biografi, og som uttrykk for hvordan man tenkte allerede på 1770-tallet, ikke så altfor ulikt sånn man kan tenke i dag. Forelskelse som blir og ikke blir gjengjeldt og oppfylt, det er et tema som har opptatt mennesker i alle århundre vi har eksistert, og som utallige diktere har uttrykt sin mening om. Få så majestetisk og verdig som Goethe.

Min gjendiktning

Et langt dikt å gjendikte, dette. En del vanskeligheter er det også. Rim og nødrim er presset inn, og det kunne være fristende å fortsette en setning til begynnelsen av neste verselinje – men sånt gjorde man ikke på Goethes tid, og det ville ikke være i diktets ånd å gjendikte på den måten. Andre triks må brukes. Helt godt blir det ikke, men gjendiktet blir det.

Bare en ting: jeg greide ikke konsekvent å få samme utgang på alle linjene som i originalen, og jeg greidde heller ikke å få alle linjene på riktig sted. Det er omskiftninger.

Og jeg har ennå ikke greid å glatte ut alle vanskeligheter. Denne var ekstra vrien. Jeg må nesten melde pass på å få rytmen og takten korrekt, jeg må bare prøve å få diktet med den verdigheten som er i originalen. Det er ikke godt, men det er en gjendiktning, en slags.

Til Lotte

Midt i all tumult av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Jeg tenker deg, o Lotte, tenker dine steder,
Som ved stille aftenrød.
Du din hånd oss vennlig rekker
Da du oss der mark er blitt av ur
I fanget til den herlige natur
Bak litt lett tildekket lur
Kjærlig sjel oss tekker.

Vel er meg at jeg deg ei miskjente
At jeg deg alt fra første stund,
Med hjertets uttrykk i min munn,
Deg et sant og godt et barn benevnte.

Stille, trangt og rolig først, så følger
Man kaster oss pluts’lig i verden ut
Oss omskyller hundretusen bølger
Alt oss pirrer, behag og sut
Mange ting oss ergrer, og om tid kan hende
En lett urolig stemning tør
Vi fornemmer hva vi kan fornemme
Spyler bort den broket verdensrør.

Vel, jeg vet det, det sniker seg i oss inn
Mange håp og mange smerter,
Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lotte, hvem kjenner våre hjerter?
Akk, det skulle vært gjort kjent, overflyte
I medkjenslen til et kreatur
Og fortrolig dobbelt opp å nyte
All sorg og fryd i vår natur.

Og der søker øyet så forgjeves
Rundt omkring og finner bare no’;
Så fortumler seg den beste tid som leves
Uten storm og uten ro

Og til ditt, det evig ubehaget
Skyver deg dag, hva i går deg drog
Kan du til verden hengivenhet drage
Den som ofte deg bedrog
Og ved din ve, ved din lykke
Bli i egensindig, stivnet ro?
Se, ånden vil tilbake rykke,
Og hjertet – lukkes i sitt bo.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i møte
«O hun er verdt, å elsket bli»
«Ropt’ jeg, bønnfalte deg av himm’lens signe søte
Som han deg nå kan i din kvinne gi.

ES2020

Mit einem gemalten Band, av Johann Wolfgang von Goethe

God desembermorgen!

Det er årets siste lørdag, og jeg poster nummer 52 av Goethes Lieder. Hver lørdag dette året har jeg postet en av dem, de aller fleste skikkelig gjort, med innledning, oversettelse, kommentarer og gjendiktning, og alle med en liten gjennomgang av språk, form og innhold.

Til neste år er det skuddår. Da legger jeg det opp litt annerledes. Da blir det annenhver uke, Goethe på lørdagen, en annen dikter på søndagen. Det vil ta oss 26 dikt videre. Og siden det er 79 dikt i Lieder-samlingen, vil det siste diktet, An Lina, bli postet lørdag 2. januar, 2021. Deretter vil det bli et dikt av Goethe i måneden, og ikke i uken som det var i år, og annenhver uke, som det blir til neste år.

Diktet i dag er også blant Goethes berømte. Han har ikke skrevet så veldig mange dikt som ikke er berømte, ikke blant dem som gikk gjennom hans egen kvalitetskontroll, og kom seg inn i den siste samleutgaven, Aufgabe letzter Hand, fra 1828.

Mit einem gemalten Band

Kleine Blumen, kleine Blätter
Streuen mir mit leichter Hand
Gute junge Frühlingsgötter
Tändelnd auf ein luftig Band.

Zephyr, nimm’s auf deine Flügel,
Schling’s um meiner Liebsten Kleid;
Und so tritt sie vor den Spiegel
All in ihrer Munterkeit.

Sieht mit Rosen sich umgeben,
Selbst wie eine Rose jung.
Einen Blick, geliebtes Leben!
Und ich bin belohnt genung.

Fühle, was dies Herz empfindet,
Reiche frei mir deine Hand,
Und das Band, das uns verbindet,
Sei kein schwaches Rosenband!

Skrevet 1771, trykket 1775

Med et malt bånd

Små blomster, små blader
Strør meg med lett hånd
Gode unge forårsguder
Flørtende på et luftig bånd

Sefyr, ta det på dine vinger
Slyng det om kjolen til min kjæreste;
Og så trer hun foran speilet
Alt i hennes munterhet.

Ser seg omgitt med roser
Selv som en rose ung.
Et blikk, kjært liv
Og jeg er belønnet nok

Føl, hva dette hjertet fornemmer
Rekk meg fri din hånd
Og båndet, som forbinder oss
Er ikke noe svakt rosebånd.

Språk, form og innhold

Dette er et typisk 4 + 4 dikt, der det er fire trykktunge stavelser i både oddetallslinjene og partallslinjene, og der utgangen i de første er trykklett, i de andre trykktung. Så to og to linjer hører sammen i en periode, og perioden avsluttes med en trykktung stavelse. Dette er helt vanlig. Takten er trokeisk, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett, og så mangler den siste stavelsen i linjene 2 og 4. Det er fire strofer med fire linjer. Rimmønsteret er kryssrim, AbAb, med halvrim tillatt og brukt i linje 1 og 3 både i strofe 1 (Blätter-(Frühlings)götter) og 2 (Flügel-Spiegel). Her er første strofe med trykktunge stavelser markert i fet skrift.

Kleine Blumen, kleine Blätter
Streuen mir mit leichter Hand
Gute junge Frühlingsgötter
Tändelnd auf ein luftig Band.

Goethe: Min einem gemalten Band (1771/75)

Innholdet i diktet er beskrivelsen av ei jente jeg-personen i diktet er forelsket i, og båndet som er oppstått mellom dem. Det er en beskrivelse av forelskelsen. I første strofe går det i at det er små blomster og blader som strør ham flørtende unge vårguder på et luftig bånd, luftig i betydningen at det ikke består av noe synlig og konkret. I første strofes tredje linje oversetter jeg Frühlingsgötter med forårsgud, for rytmens skyld

Zephyr, eller på norsk Sefyr, er i gresk mytologi den personifiserte vestavinden, mild og svalende. Han skal ta det på sin vinge, og slynge det om kjolen til jeg-personens kjæreste. Her er det litt forkortelser (nimm’s for nimm es og Schling’s for Scling es) og genitiv (meiner Liebsten) å få øye på. Jeg vil for ordens skyld ha med at jeg er litt usikker på n-endelsen i Liebsten, og trodde det var forbeholdt dativ og flertall, men jeg kan ikke få dette til å bli verken dativ eller flertall. Jeg får ikke mening i det, annet enn at det er genitiv.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Det gjelder også Tändelnd, som bare gir treff for tysk-tysk ordliste.

treuen (sv. tr.) strø.
Frühlingsgötter -> Gott der, -es/Götter; Gud, gud; der allmächtige Gott den allmektige Gud; an Gott glauben tro på Gud; um Gottes Willen! for Guds skyld! Gott sei Dank! gudskjelov! grüß Gott! (hilsen) god dag! die griechischen Götter de greske guder.
Tändelnd -> tạ̈n·deln tändelst, tändelte, hat getändelt ohne OBJ ■ jmd. tändelt 1 geh. abwert. etwas ohne Ernst tun; etwas spielerisch tun Sie tändeln doch nur, es kommt nichts dabei heraus. 2 veralt. flirten mit jemandem tändeln Tändelei
Ze̱·phir Ze̱·phyr -s der kein Plur. 1 der Gott des Windes in der griechischen Mythologie 2 lit. leichter Wind (Sefyr, mild eller svalende vind fra vest, personifisert som Sefyros i gresk mytologi, SNL)
Liebste der, die, -n/-n; kjæreste.
Kleid das, -es/-er 1. kjole; das Kleid steht dir gut kjolen passer/kler deg godt 2. (flt.) klær.
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
belohnt -> belohnen (sv. tr.) belønne.
genung -> genung, (die), s. genüge.

Om utgivelsen

Det er på tide jeg skriver litt om den første Weimar-utgivelsen, den første samlingen dikt som er helt og holdent skrevet av Goethe.

Den inneholder diktene:

Mahomets Gesang, Wandrers Sturmlied, Künstlers Morgenlied, An Schwager Kronos, Prometheus, Ganymed, Menschengefühl, Eislebens Lied, Könglich Gebet, Seefahrt, Der Wandrer, Ein Gleichnis (Es hatt ein Knab), Legende (In der Wüsten), Ein lutherischer Geistlicher spricht, Freuden des jungen Werthers, Cathechisation, Kenner und Künstler, Ein Gleichnis (= Authoren), Ein Reicher dem gemeinen Wesen zur Nachricht, Vor Gericht, Kenner und Liebhaber (Monolog des Liebhabers), Der neue Amadis, Hypochonder, An Christel (Christel), Anekdote unserer Tage (= Kenner und Enthusiast), Bundeslied, Jägers Nachtlied (= Jägers Abendlied) og Zu einem gemalten Band (= Mit einem gemalten Band).

Innhold i Goethes første diktsamling, den som nå er kjent som Die Erste Weimarer Gedichtsammlung (1775). Dikt jeg har postet er lenket til.

Dette er de fleste av diktene skrevet mellom 1770 og 1775. Det er Goethes dikt fra Sturm und Drang-perioden. Her hører diktene Mahomets Gesang (Muhammeds sang), Wandrers Sturmlied (Vandrers stormsang), An Schwager Kronos (Til Kronos svoger), Prometheus og Ganymed til Vermischte Gedichte, eller blandede dikt, Kenner und Künstler, Kenner und Enthusiast og Monolog des Liebhabers hører til Kunst. Legende og Authoren er fra Parabolisch. Epigrammisch har Hypochonder, Bundeslied er plassert blant Gesellige Lieder. De andre kjenner jeg ikke så jeg kan plasser dem, uten litt arbeid som jeg ikke vil prioritere nå. Diktene fra Vermischte Gedichte vil jeg poste samtlige, om noen år, Fra Kunst har jeg postet Künstlers Morgenlied, og fra Parabolisch Dilettant und Kritiker.

Det er en verden her å trenge inn. En gjengivelse av utgaven, fra 1910, er lagt ut på nett på Archiv. Originalutgaven var heftet, og bestod av 22 blader bundet sammen med et rosa bånd.

Kommentar

Jeg har litt vanskelig for å trenge meg helt inn i dette diktet, og det er en del arbeid som gjenstår.

Min gjendiktning

Jeg må ta meg store friheter i denne gjendiktningen, for i det hele tatt få til noe som kan brukes..

Med et malt bånd

Småe blomster, småe blader
Strør til meg med lette hånd
Gode unge forårsgaver
Flørtende på luftig bånd

Sefyr, på din vinge seile
Slyng det om min kjær’stes klær;
La hun så tre frem for speilet
Alt mens hun så munter er.

Ser med roser seg omgivet
Hun er som en rose selv.
Lite blikk, det kjære livet
Og jeg er belønnet vel.

Føl, hva hjertet selv erindrer
Rike fri meg fra din hånd
Og detbånd, som oss forbinder
Er ingen svake rosebånd.

ES2019

Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er tjukkeste desembermørke. Dagen blir ikke mørkere, enn den er i dag, 21. desember. Klokken 0519 i morgen snur solen, og vi går igjen mot lysere tider. Der fremme ligger måneden mai, med den månedens stemning, og selv om det ikke er lett å tenke på det nå, så er det et slikt dikt vi i dag skal poste.

Diktet Mailied satte Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som dikt nummer 51 blant Liederne i samlingene fra 1815, også Aufgabe letzter Hand, som jeg poster fra. Der er det ikke tenkt på at noen skal utgi et av diktene i uken, som jeg har gjort dette året, og derfor kommer dette lette, lyse vårdiktet helt merkelig plassert.

Det er maidikt og vårdikt på veldig mange måter. Våren er livets og forelskelsens tid, den bærer i seg løfter om sommer, og det er tiden blader og blomster spretter, og livet yngler. Goethe skrev diktet i mai og juni 1871, den gang han selv var 21 år gammel, og selv befant seg i livets vår. Det bare spruter livsglede av diktet, og jeg skal for denne stunden glemme at det er desember og mørkt og midtvinters.

Knopper spretter! Det er vår! (Goethe: Mailied)

Diktet er skrevet mens Goethe befant seg i Sesenheim, og hører til blant Sesenheimer-diktene. Sesenheim er en liten landsby i nærheten av Strasbourg, der Goethe studerte juss i årene 1770-71. I Sesenheim bodde prestedatteren Friedrike Brion, som Goethe forelsket seg i, og som er du-personen i dette diktet og flere av Goethes kjærlighetsdikt i perioden.

Diktet er fullt av energi og av liv, men Goethe selv var syk med en vond hoste denne tiden, og måtte holde seg innendørs. Det samme var Friederike Brion. Det er artig å ha i bakhodet, når man leser og tenker diktet som en vital forelskelseshistorie, fullt av liv og livsglede. Forelskelsen deres ble heller aldri noen ordentlig romanse. I 1771, samme år som Goethe skrev dette diktet, vendte han tilbake til Frankfurt som utdannet jurist, og forholdet til Friedrike Brion tok slutt.

Utgivelseshistorie

For et dikt som dette spanderer jeg et lite underkapittel på tilblivelseshistorien, hvordan diktet kom til å bli seende ut som det gjør i dag.

Det er endringer i diktet fra det originalt ble skrevet til senere utgivelser. Goethe skrev diktet i pinsen, og kalte det Maifest, i datidens skrivemåte Mayfest, og det var først med utgivelsen i 1789 det ble endret til nåværende Mailied (eller Maylied). Diktet kunne godt hete maifest, som en hyllest til festen mai måned er, men tittelen Mailied – eller: Maisang – gjør seg også godt. Det er et verdig dikt å gjøre krav på den tittelen.

Mailied

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Es dringen Blüten
Aus jedem Zweig
Und tausend Stimmen
Aus dem Gesträuch,

Und Freud und Wonne
Aus jeder Brust.
O Erd, o Sonne!
O Glück, o Lust!

O Lieb, o Liebe!
So golden schön,
Wie Morgenwolken
Auf jenen Höhn!

Du segnest herrlich
Das frische Feld,
Im Blütendampfe
Die volle Welt.

O Mädchen, Mädchen,
Wie lieb ich dich!
Wie blickt dein Auge!
Wie liebst du mich!

So liebt die Lerche
Gesang und Luft,
Und Morgenblumen
Den Himmelsduft,

Wie ich dich liebe
Mit warmen Blut,
Die du mir Jugend
Und Freud und Mut

Zu neuen Liedern
Und Tänzen gibst.
Sei ewig glücklich,
Wie du mich liebst!

1771, trykket 1775

Humle, frukttre, vår (Goethe: Mailied)

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg naturen!
Hvor glinser solen!
Hvor ler marken!

Det trenger seg på med blomstring
Fra hver grein
Og tusen stemmer
Fra krattet.

Og fryd og glede
Fra hvert bryst
O jord, o sol!
O lykke, o lyst!

O kjærlighet, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På den høyden der.

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Hvor elsker jeg deg!
Hvor blinker ditt øye!
Hvor elsker du meg!

Så elsker lerken
Sang og luft
Og morgenblomsten
Himmelduften

Hvor jeg deg elsker
Med varmt blod
Som du meg ungdom
Og glede og mot

Til nye sanger
og danser gir
Vær du evig lykkelig
Som du elsker meg!

Språk, form og innhold

Diktet har 9 strofer, hver på fire linjer. Hver linje har to takter, og versefoten er jambisk. Det går altså lett-tung, lett-tung, nedover. Linje 1 og 3 har trykklett utgang, linje 2 og 4 trykktung, veldig typisk. Rimene er i linje 2 og 4, of halvrim er tillatt, som i strofe 2 med ZweigGesträuch. Det er knapt nok halvvrim. Men det passer for perioden Sturm und Drang, som i det dette diktet blir skrevet er i ferd med å bli innledet.

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Goethe: Mailied (trykkfordeling)

Det er noen strofer som trenger litt forklaringer for oversettelsen.

I strofe to brukes konstruksjonen Es dringen Blüten, direkte oversatt «det trenger [seg på] blomstring». Sånn formulerer vi oss ikke på norsk, så jeg omskriver med «Blomstringen trenger seg på».

Jeg er ikke sikker på om jeg får helt grep om finessen i strofe 4, med først Lieb uten -e, så Liebe, med -e på slutten. Ordet for kjærlighet er die Liebe, og en kvinnelig kjæreste er også Liebe. Jeg oversetter med o kjærlighet, o kjære, men jeg er ikke sikker på om det er det som står i originalen. Ordet lieb blir helst brukt med liten bokstav, som adverb, og ikke med stor bokstav som substantiv. Det tyske ordet höhn hadde jeg lenge problemer med, før jeg skjønte det måtte være en poetisk forkortelse for höhen, høyder. Det er ord Goethe bruker ofte, men det er vanskelig å finne noen forklaring noe sted. Her står det i forbindelse med et annet vanskelig ord å få tak, for en som har tysk som fremmedspråk og ikke bruker det i dagligtale. Det er ordet jene, her Auf jenen Höhn. Duden skriver det er høystil, særlig skriftspråk, og at det er et demonstrativpronomen. Jeg oversetter med «Som morgenskyer/ på den høyden der».

Det tyske verbet blicken har jeg satt opp i gloselisten, selv om det har samme opprinnelse som vårt blikk. Hos oss blir det imidlertid brukt som substantiv, og bare helt nylig som verb, «å blikke», og da helst i betydningen «se stygt på». Men her i diktet handler det direkte sagt om det utelukkende positive å se forelsket på noen, det glimter, blinker og skinner i øynene, alle de tre verbene kunne vært brukt. I originalen, førsteutgaven av diktet, brukte Goeths også ordet blinken. I gjendiktningen er denne strofen sterkt omskrevet for å få takten til å gå opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

leuchten (sv. itr.) lyse, stråle, skinne; jemandem leuchten lyse for en.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
dringen (dringt, drang, ist gedrungen, itr.) bane (seg) vei; trenge (inn, på, fram), bryte fram (av noe).
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
Zweig der, -(e)s/-e 1. gren, kvist 2. (overført) gren;
Stimme die, -/-n; stemme, røst;
Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
segnen (sv. tr.) velsigne, signe;
volle -> voll (adj.) 1. full (i ulike betydninger) 2. hel, fullstendig; hel (klokke)time 3. fyldig, rund.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
Jugend die, -/; ungdom, unge mennesker;
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar

Dette er et av diktene nevnt på SNL, der det kraftfullt stod skrevet at «Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg«. Det er veldig sterkt sagt, og jeg tar opp det samme i behandlingen av Wilkommen und Abschied, som er skrevet i samme periode. Nå er formuleringen redigert bort, men de to diktene står ennå nevnt sammen med Heidenröslein, som eksempler på kjente dikt fra Sesenheimer-perioden.

Min gjendiktning

Dette er en gjendiktning i ordets rette forstand. En god del av innholdet er skrevet om, for å få det til å passe til norsk.

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg vår natur!
Hvor glinser solen!
For mark og ur!

Det bryter blomstring
Fra hver en grein
Og tusen stemmer
Fra kratt og hei.

Og fryd og glede
Fra hvert et bryst
O jord, o sol!
O fryd, o lyst!

O kjær, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På høyden grønn

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Jeg elsker deg!
Ditt øye skinner!
Du elsker meg meg!

Så elsker lerken
Sin sang og luft
Og morgenblomsten
Sin himmelduft

Hvor jeg deg elsker
Med varme blod
Som du meg ungdom
Og fryd og mot

Til nye sanger
Og danser gir
Vær evig lykke
Som du meg blir!

ES2019

Willkommen und Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet frem til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) berømte dikt, et dikt fra Sesenheim-perioden, og et av hans kjærlighetsdikt. Det går til prestedatteren Friedrike Brion, som var fra Sesenheim, og som han møtte mens han studerte Juss i Strasbourg. Året er 1770, Goethe er 21 år, og skriver diktet året etter.

Diktet får forfatteren av artikkelen på SNL til å forlate leksikonsjangeren lite grann i beskrivelsen:

Kjærligheten til prestedatteren Friedrike Brion fra landsbyen Sesenheim utløste en rekke dikt som betydde en revolusjon i tysk litteratur. Diktenes rytme og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstnerisk koketteri bak seg.

SNL Artikkel om Johann Wolfgang von Goethe, som den stod 28. januar, 2018. Nå er den redigert.

Det er sterkt sagt. «En spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstnerisk koketteri bak seg». Diktene som blir gitt som eksempel er Mailied, og altså dette, Wilkommen und Abschied.

Wilkommen und Abschied

Es schlug mein Herz, geschwind, zu Pferde!
Es war getan fast eh gedacht.
Der Abend wiegte schon die Erde,
Und an den Bergen hing die Nacht;
Schon stand im Nebelkleid die Eiche
Ein aufgetürmter Riese, da,
Wo Finsternis aus dem Gesträuche
Mit hundert schwarzen Augen sah.

Der Mond von einem Wolkenhügel
Sah kläglich aus dem Duft hervor,
Die Winde schwangen leise Flügel,
Umsausten schauerlich mein Ohr;
Die Nacht schuf tausend Ungeheuer,
Doch frisch und fröhlich war mein Mut:
In meinen Adern welches Feuer!
In meinem Herzen welche Glut!

Dich sah ich, und die milde Freude
Floß von dem süßen Blick auf mich;
Ganz war mein Herz an deiner Seite
Und jeder Atemzug für dich.
Ein rosenfarbnes Frühlingswetter
Umgab das liebliche Gesicht,
Und Zärtlichkeit für mich – ihr Götter!
Ich hofft es, ich verdient es nicht!

Doch ach, schon mit der Morgensonne
Verengt der Abschied mir das Herz:
In deinen Küssen welche Wonne!
In deinem Auge welcher Schmerz!
Ich ging, du standst und sahst zur Erden
Und sahst mir nach mit nassem Blick:
Und doch, welch Glück, geliebt zu werden!
Und lieben, Götter, welch ein Glück!

1771/1775

Velkommen og avskjed

Mitt hjerte slo, raskt til hesten!
Det var gjort nesten raskere enn tenkt;
Kvelden vugget allerede jorden
Og på bergene hang natten:
Allerede stod eika i tåkeklær
En oppstablet kjempe, der,
Hvor mørket fra buskene
Så med hundre svarte øyne.

Månen så fra en skyhaug
Klagende hit ut fra disen
Vinden svinger lette vinger
Omsuser skrekkelig mitt øre
Natten skaper tusen uhyrer
Dog friskt og glad var mitt mot:
I mine årer hvilken fyr!
I mitt hjerte hvilken glød!

Deg så jeg, og den milde gleden
Fløt fra det søte blikk på meg
Ganske var mitt hjerte på din streng
Og hvert et åndedrett for deg.
Et rosefarvet vårvær
Omgav det elskelige ansikt
Og ømhet for meg – dere guder
Jeg håper det, jeg fortjener det ikke.

Dog akk, allerede med morgensolen
Gjør avskjeden hjertet trangere
I dine kyss hvilken lykksalighet!
I dine øyne hvilken smerte!
Jeg gikk, du stod og så til jorden,
Og så etter meg med fuktig blikk:
Og dog, hvilken lykke, å bli elsket!
Og elske, guder, for en lykke!

Språk, form og innhold

Diktet går i firfotet jambe, annenhver stavelse lett-tung, og fire trykktunge stavelser i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den i partallslinjene er trykktung. Dette er standard. Det hører til 4+4 gruppen, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i partallslinjene. Rimmønsteret er kryssrim, rim i 1 og 3, 2 og 4, eller AbAbCdCd. Hver strofe har 8 linjer, og det er 4 strofer i alt.

Es schlug mein Herz, geschwind, zu Pferde!
Es war getan fast eh gedacht.
Der Abend wiegte schon die Erde,
Und an den Bergen hing die Nacht;
Schon stand im Nebelkleid die Eiche
Ein aufgetürmter Riese, da,
Wo Finsternis aus dem Gesträuche
Mit hundert schwarzen Augen sah.

Goethe: Willkommen und Abschied, trykkfordeling

I strofe 3 skjer det noe med takten. Det er i det han ser henne. Da endres det.

Dich sah ich, und die milde Freude
Floß von dem süßen Blick auf mich;
Ganz war mein Herz an deiner Seite
Und jeder Atemzug für dich.
Ein rosenfarbnes Frühlingswetter
Umgab das liebliche Gesicht,
Und Zärtlichkeit für mich – ihr Götter!
Ich hofft es, ich verdient es nicht!

Goethe: Willkommen und Abschied, strofe 3

Første linje bruker den tyske konstruksjonen Es schlug mein Herz, direkte oversatt: «det slo hjertet mitt». En sånn formulering er ikke vanlig på norsk, vi snakker ikke sånn. Så for oss må det bli «Mitt hjerte slo». I strofe to har vi et tilfelle der vi må norsk må flytte verbet lenger frem i setningen. Det er ofte et problem når man skal oversette tyske dikt, det er jo om å gjøre å få samme betydningsinnhold i samme linje som i originalen. Jeg kan ikke tysk godt nok til å vite om det er en finesse i nest siste linje i diktet, welch Glück, og ikke welches Glück. Ellers tror jeg at jeg skal ha truffet med oversettelsen.

Innholdet i diktet er selvforklarende, men jeg kan gå gjennom det likevel, for å peke på detaljer som kanskje kommer bort i rask lesing av diktet.

Det starter med at hjertet hans slår, og at han springer til hesten. Det går så fort for ham, at han knapt rekker å tenke det, før han har gjort det. Årsaken er at han skal til henne. Han er så sensitiv, at han kjenner sine egne hjerteslag. Linje 3 og 4 i første strofe er stemningsskapende, og nydelig skrevet: Kvelden vugger jorden, natten henger om fjellene. Det er mesterlig gjort. Den enorme kjempen han ser i linje 6 er det digre eiketreet, som står i tåkeklærne, også det stemningsskapende. Det er en disig, mørk kveld. Han skal ri til henne. I mørket er det hundre svarte øyne fra buskene. Det kan tolkes som fantasien hans, som stemningsskapende, og det kan tolkes som at han frykter litt for å bli sett. Det er litt halvulovlig, det han skal. Han skal til henne.

I strofe 2 er det på ny stemningsskapende innhold, og kontrast mellom første og andre halvdel. Vendepunktet er i linje 6. Månen tittet frem gjennom disen fra skyene, klagende (kläglich), står det, med en besjeling. Vinden suser skrekkelig om ørene, dette er en malende beskrivelse, i det han rir. Han rir til henne, denne kvelden, ser dette, føler dette. Både natten og fantasien hans skaper usen uhyrer. Men – og her er vendepunktet – hans mot er friskt og glad. Han kjenner ild i årene og glød i hjertet. Han skal til henne. Forventingene er bygget opp.

I strofe 3 er han allerede der. Og overgangen er svært brå. Første ord i strofen er «Deg» (Dich), det er ikke beskrevet hvordan han kommer frem, og går inn til henne. Deg så jeg, Dich sah ich, det skjer så brått og voldsomt at takten i diktet må skifte for å markere det. Hele stemningen i diktet skifter også. Det er noe magisk, det å se henne, slik forelskelsen og kjærligheten er magisk, når den er ny og frisk og glødende. Den mørke, skumle natten er helt glemt. Nå er det den milde gleden (milde Freude) som flyter fra henne til ham, fra hennes søte blikk på ham (von dem süßen Blick auf mich). Og så er det linje 3 og 4, der den magiske forelskelsen blir uttrykt gjennom at hans hjerte er på hennes streng, de dirrer sammen, og hvert åndedrett han gjør, er for henne. De er ett. I kontrast til natten som henger om bergene i strofe 1, er det her rosefarget vårvær (rosenfarbnes Frühlingswetter) som omgir ansiktet hennes. Så slutter det, vakkert, med at han henvender seg til gudene, ihr Götter!, han håper på kjærtegn, fortjener det ikke.

Med strofe 4 er natten gått. Morgensolen er der allerede. Hjertet blir trangere av den forestående avskjeden. Hun kysser ham, lykksalighet, men han ser også øynene, med smerten, som også hun føler for avskjeden. I det han går, ser hun ned til jorden, og ser etter ham, med fuktig blikk. Stemningsfylt skildret. Dog slutter diktet optimistisk, det er en lykke å bli elsket, kjærligheten er en lykke.

Diktet heter Willkommen und Abschied, Velkommen og avskjed. Det går i en sirkel, for han vet at han i denne avskjeden vil komme igjen neste kveld. Det er ingen evig avskjed, dette. Selv for en dag er avskjeden tung,

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
wiegte -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
auftürmen (sv. tr.) stable opp; tårne (hope seg) opp.
Riese der, -n/-n; kjempe, koloss, gigant.
die Finsternis 1. mørke 2. formørkelse.
Gesträuche -> Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wolkenhügelsammensatt -> Wolke die, -/-n; sky; Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
schwangen -> schwingen (schwingt, schwang, hat geschwungen, tr. itr., refl.) svinge; svinge seg; klinge, lyde;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
schauerlich (adj.) fryktelig, skrekkelig, uhyggelig.
schuf -> schaffen I. (schafft, schuf/schaffte, hat geschaffen, tr.) skape;
fröhlich (adj.) glad, lykkelig;
Adern -> Ader die, -/-n; åre;
Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn
Verengt -> verˈengen (sv. tr., refl.) smalne, bli/gjøre trangere.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
nassem -> nass (nasser/nässer, am nassesten/nässesten, adj.) våt, bløt

Kommentar

Store norske leksikon endret sin omtale av diktet jeg siterte ovenfor. Nå skriver de (også litt merkelig):

Et første høydepunkt i forfatterskap utgjør Sesenheimer Lieder (1770–1771), som inkluderer mange av Goethes mest kjente dikt, blant andre MailiedWillkommen und Abschied og Heidenröslein, inspirert av folkediktningen. Med Sesenheimer Lieder forlater han entydig den tidlige anakreontiske leilighetsdiktningen og skaper en ny lyrisk syntese av individualitet, natur og kjærlighet.

SNL, 30. november, 2019 Johann Wolfgang von Goethe

Det er skrivefeil i ordet «anakreonistiske», det skal være «anakronistiske», og det er merkelig å bruke også dette ordet på denne måten. Det er anakronistisk at vi snakker om leilighetsdiktning, før begrepet oppstår, men det går ikke an å gjøre noe anakronistisk i sin egen samtid, selvfølgelig. Og så er det bare Heidenröslein av de tre diktene som er nevnt, som er inspirert av folkediktningen. Så det som står om Mailied og Willkommen und Abschied er misvisende. Begge de to er kjærlighetsdikt, og begge er til Friedrike Brion.

Og det er helt riktig at det er et vidunderlig skrevet dikt. Starten er hjerteslaget, som setter diktet i gang. Han løper til hesten, med handlinger som er nesten uavhengig av ham selv (war getan fast eh gedacht). Sansene er sterkt til stede, hver detalj i landskapet legger han merke til.

Min oversettelse

Dette er en utfordring. Her i de tidliger versjonene, er det bare å få det noenlunde på plass. Så er det å se om jeg får tid og til å forbedre. Strofe 2 har foreløpig alle nødrims mor.

Jeg skulle ha god lyst til å klare det skikkelig, så dette diktet og oversettelsen kan brukes i undervisning og til andre ting.

Velkommen og avskjed

Mitt hjerte slo, så kvikt til hesten!
Det var meg gjort som det var tenkt;
Alt vugget kvelden jorden nesten
Om bergene var natten hengt:
I tåkeklær stod eika rede
En oppadstablet kjempe, der,
Hvor mørket fra de busker nede
Med hundre svarte øyne nær.

Og månen så fra skyedynger
Med klage ut fra disen hit
Og vinden svinger lette vinger
Omsuser frykt’lig øret mitt
I natten tusen monstre framme
Dog friskt og glad mitt mot ei nød:
I mine årer hvilken flamme!
Og i mitt hjerte hvilken glød!

Deg så jeg, og den milde glede
Fløt fra det søte blikk på meg
Ganske var mitt hjerte på din streng
Og hvert et åndedrett for deg.
Et rosefarvet vårvær
Omgav det elskelige ansikt
Og ømhet for meg – dere guder
Jeg håper det, jeg fortjener det ikke.

Dog akk, alt med morgenskinnet
Gjør meg avskjed hjertet trangt
I dine kyss hva fryd å finne!
I dine øyne hva smerte langt!
Jeg gikk, du stod og så til jorden,
Og så etter meg med fuktig blikk:
Og dog, hvilken lykke, å bli elsket!
Og elske, guder, for en lykke!
ES2019

Mut, av Johann Wolfgang von Goethe

Det blir et kort dikt og en ganske kort post i dag, men ikke bare lett noen av delene. Diktet Mut (Mot) er skrevet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) vinteren 1775/76, og ble trykket det året med tittelen Eis-Lebens-Lied. Dette er i perioden som har fått navnet Sturm und Drang, stormende følelser og drivende vilje, et veldig ønske om å leve sterkt og få utrettet noe. Det er også det dette diktet handler om.

Mut

Sorglos über die Fläche weg,
Wo vom kühnsten Wager die Bahn
Dir nicht vorgegraben du siehst,
Mache dir selber Bahn!

Stille, Liebchen, mein Herz!
Kracht′s gleich, bricht′s doch nicht!
Bricht′s gleich, bricht′s nicht mit dir!

Vinteren 1775/76, Trykket 1776 (med tittelen «Eis-Lebens-Lied»)

Mot

Sorgløs bortover flaten
Hvor det for den dristigste våghals
Deg ikke er gravd en bane på forhånd, ser du
Lag deg en bane selv!

Stille, kjære, mitt hjerte!
Knaker med det samme, brister dog ikke!
Brister med det samme, brister ikke med deg!

Språk, form og innhold

Formen er som så ofte i perioden Sturm und Drang, ganske fri. Det er ingen rim i ditket, og rytmen følger heller ikke noe fast mønster. Det er mange trykktunge stavelser, noe som passer godt, når man går over den tynne isen, og kjenner trykket av fottrinnene! Jeg vil si linje 1 og 3 har to ganske trykktunge stavelser først, markert med fetkursiv i trykkfordelingen, og linje 6 (eller andre linje i strofe 2) har bare trykktunge stavelser. Der er det isen knaker.

Sorglos über die Fläche weg,
Wo vom kühnsten Wager die Bahn
Dir nicht vorgegraben du siehst,
Mache dir selber Bahn!
Stille, Liebchen, mein Herz!
Kracht′s gleich, bricht′s doch nicht!
Bricht′s gleich, bricht′s nicht mit dir!

Trykkfordeling: Goethe Mut

Diktet er kort, men det er ikke bare lett å oversette. Linjene 2 og 3 er en nøtt, som jeg har forsøkt å knekke ved å stokke litt om på tingene. Så er det vanskelig å bestemme hvordan ordet gleich skal oversettes i de to siste linjene.

Jeg oppfatter diktet slik at det er en vandrer som prøver seg over usikker is. Der er det ikke gått opp noen vei før, man må gå den opp selv. Knaker det litt, så er det ikke sikkert det brekker. Og om det brekker, så er det ikke sikkert du blir med ned i dypet. Diktet leses best og er ganske sikkert ment i overført betydning. Du går over usikker is i livet, må lage din egen vei, og om det knaker litt, kan det godt være det holder likevel. Det er Mot (Mut), som er diktets tittel.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

Fläche die, -/-n; flate, plan.
kühnsten -> kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
Wager -> wagen (sv. tr., refl.) våge, risikere, tore
Bahn die, -/-en 1. bane; (også for:) vei, jernbane, tunnelbane, trikk, kjørebane; 2. (om stoff, tapeter) bredde, langt stykke.
Kracht’s -> krachen (sv. itr.) 1. brake, knake, knekke; knitre. 2. (refl., omgs.); 3. smelle.
bricht’s -> brechen (bricht, brach, ist gebrochen) brytes, briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset.
gleich (adj.; (som prep.) med dat; adv.; konj.) lik, likedan, (den/det) samme; straks, med det samme

Kommentar

Diktet er skrevet i den tradisjonen vår egen Ibsen også går inn i. Det er kunstneren som setter krav til den som vil utrette noe i livet. Man må våge noe, man må risikere. Og man må velge. Når man velger noe, velger man også bort noe. Man kan ikke få både ambisjonene og tryggheten.

For Ibsen står det ofte om karriere og privatliv. Det er ikke noe spørsmål her, hos Goethe. Her er det bare å bryte opp en vei ingen har gått, å komme med noe nytt. Gjør man det, er risikoen i alle fall stor.

Det er derfor diktet også heter Mot (Mut). Du skal ha mot for å begi deg ut på den veien. I første linje i det som er strofe 2, befaler dikteren hjertet sitt å være stille. Det kan være dikteren Goethe som snakker til seg selv, her. Men meldingen kan også overføres til alle som leser diktet, og selv kommanderer hjertet sitt å være stille.

Dikteren har et positivt budskap. Om isen knaker, kommer den ikke til å brekke. Og om den brekker, kommer den ikke til å brekke med deg. Du kommer til å klare det. Du må også ha troen for å ha motet. Og troen må være så sterk at den blir en overbevisning. Du må gå til endes den veien du har valgt, og ikke vakle om det virker usikkert og knaker.

Det er Mot. Det er for dem som vil noe med livet. Det er Sturm und Drang, stormende følelser og sterk vilje til å få gjort noe skikkelig her i livet.

Min gjendiktning

I denne gjendiktningen er det om å gjøre å gjendikte stemningen. Jeg har unnlatt å plassere trykklette og trykktunge stavelser riktig, jeg tror ikke det er poenget med dette diktet. Til slutt skulle det vært en serie tunge stavelser, i det isen knekker, eller står i fare for å knekke, men dette lar seg ikke godt gjøre på norsk. For å gi et skinn av det, har jeg satt en apostrof for e’en i den trykklette endingen for verbet. Jeg har valgt å oversette gleich med like. Det skal jo være litt skummelt, der, man hører det knake, og står der på den usikre isen.

Mot

Sorgløs over flaten vekk
Hvor for den dristigste vei
Ikke er gravd deg på forhånd, ser du
Lag deg selv vei!

Stille, kjære, mitt hjerte!
Knaker like, brist’r dog ei!
Brister like, brist’r ei med deg!

ES2019