Frokost

Et latterlig enkelt dikt, denne junimorgenen. Om det å spise frokost. Sitte der. Spise frokost.

Frokost

Jeg sitter her, og spiser nå min frokost.
I kroppen min, er glede og behag.
I glasset mitt, er noe som jeg liker.
I hodet mitt, er tanker jeg vil ha.

Og utenfor, er verden som vi kjenner
Med sol og by og bygninger og liv
På kjøkkenet, er alt som alltid rotet
Et sted i meg, er tanker som vil bli.

Hvor er det fra, alt det som i meg lever?
Hva rører seg, i kroppen her og nå?
Hva skjer her inne, og utenfor, i verden?
Hva er det alt, jeg ser, og ikke kan forstå?

Jeg sitter her, og avslutter min frokost.
Mitt glass er tomt, jeg har alt drukket opp.
Og verden der, den venter meg inn i den.
Med liv og lyst og tanker jeg har fått.

ES2019

Diktsamling nr 179

Frokost.

Soler

Skinner solen i dag? Ja, alltid. Det gjelder bare å omgå seg med dem! God vår!

Soler

Du er sol nummer to, sa jeg
Til min kone
Sol nummer én er Irina.
Den tredje er den på himmelen.
Det hender den ikke skinner.
Bare se ut, sa jeg, og smilte
Hun skinner alltid.
Og du!

ES2019

Lina

Walking on a wire. Det er det som er sangen. Richard og Linda Thompson. Den er fin, den er nydelig. Diktet er skrevet til den, det var en stemning der, men jeg mistet den og vet ikke om jeg fikk den formidlet. Det er et bilde som skal uttrykkes, et bilde på det å leve, billedlig uttrykt ved å gå på en line, med denne aktivitetens frykt for når som helst å falle. Og så må du jo bare fortsette til du er på trygg grunn. Hør sangen til Richard Thompson, heller, den er fra Shoot out the lights, sjekk ut det også.

Lina

Det er den ene tynne lina
Den ene du skal gå
Den eneste som teller
Og den du må opp på.

Det er den som ligger for deg
Er der du må trå ut
Og når du er der på den
Kan du aldri, aldri snu.

Slik er det her å leve
Og aldri vite om
Du feiler eller faller
Og ender allting sånn.

Bare gå på lina
Se alltid kun rett frem
Tenk ikke feile tanker
Gå linen ut, og hjem.

ES2019

Henne hele tiden

Diktsamling er samlingen med eksperimenter. Diktene som ikke helt vil lykkes. Ideer som ikke blir noe av. Forsøk.

Dette er et sånt dikt. Det skal liksom uttrykke hvordan det er å måtte se på bilder av henne hele tiden, være så oppslukt. Hva det egentlig uttrykker, har jeg ikke helt kontroll på.

Henne hele tiden

Jeg må passe på å se
På bilder av henne.
Hele tiden.

Jeg må passe
Passe på
Å se, på
På bilder
Av henne
Hele tiden

Hele tiden
Hele tiden

Jeg må passe på
Og passe på
Og passe, passe, passe, passe
Masse på
Og se på
Bilder av henne
Hele tiden
Hele tiden
Passe på
Se på
Henne
Hele tiden
Henne
På henne
Henne
Hele tiden
Hele,
Hele
Hele
Tiden
Henne
Henne
Henne
Henne

Henne.

ES2019

Bach

Den tyske komponisten Johan Sebastian Bach (1685-1750), de som kjenner ham vet, og ord er overflødige, de som ikke kjenner ham vil ikke forstå, før de også forstår det gjennom musikken. Men jeg er som jeg er, dette umettelige behovet etter å uttrykke meg gjennom ord, og bare skrive, skrive, skrive, skrive. Om Bach har jeg skrevet før, Takk Bach, ikke spesielt mye bedre enn nå, Bach. Mer nyttig å si akkurat nå er kanskje at musikken hans som først fanget meg, var cello-sonatene, direkte inspirasjon til kortteksten «Verdens vakreste musikkstykke», som er ok, diktene er så som så, musikken er himmelsk.

Bach

Vær så snill, Bach
Bach, vær så snill.
Jeg er bare et menneske.
Du er bare Bach
Bach, Bach, Bach
Vær så snill
Din musikk
Jeg er bare et menneske
Jeg er ikke laget
For Bach.
Bach Bach

ES2019

God morgen (Rimfrost)

Det er rimfrost andre juledag. På spilleren er BWV 121, kantaten Christum wir sollen loben schon, komponert og fremført for 2. juledag 1724, i Leipzig. Tekstgrunnlaget er 200 år eldre, skrevet av Marthin Luther for julen 1524, og igjen basert på en latinsk tekst fra oldkirken, A solis ordus cardine. Sånn knyttes historiens epoker sammen, gammelkirken et sted i det romerske riket, Martin Luther i tidlig moderne tid, i reformasjonen, Johann Sebastian Bach i tiden opp mot opplysningstiden, og jeg, her i Rogaland, denne vintermorgenen. Samme dag, andre juledag.

For de som ikke er inne i Bachs kantater, og det er vel de fleste av mine lesere, kanskje, så er det denne kantaten som har arien O du von Gott erhöhnte Kreatur. På norsk «O du av Gud forhøyede vesen». Den er nydelig. Jeg husker ennå jeg hørte den på bussen mellom Bergen og Oslo, tidlig i januar, oppe på høyfjellet, i ødemarken. Teksten er sånn:

O du von Gott erhöhte Kreatur,
Begreife nicht, nein, nein, bewundre nur:
Gott will durch Fleisch des Fleisches Heil erwerben.
    Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge,
    Und wie bist du verachtet und geringe,
    Um dich dadurch zu retten vom Verderben.

Johann Sebastian Bach: O du von Gott erhöhte Kreatur (fra kantaten Christum wir sollen loben schon, 1724)

På norsk blir det: «O du fra Gud forhøyede vesen/ Begrip ikke, nei, nei, beundre bare/ Gud vil gjennom kjøttets kjøtt oppnå helberedelse/ Hvor stor er dog skaperen av alle ting/ Og hvor er du foraktet og ringe/ Om deg derigjennom å redde fra fortapelsen».

Legg merke til hvordan Bach har komponert melodilinjen Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge, særlig hvordan de to ordene Wie groß blir sunget. Det er vakkert.

Og for å knytte historien enda mer sammen, er utgaven jeg har på spilleren John Gardiner, og kantateprosjektet hans for året 2000. Det vil si at han spilte denne kantaten inn, 2. juledag i år 2000, for 19 år siden.

Inn i dette setter jeg et ganske ubetydelig og forglemmelig dikt, skrevet denne morgenen, med inderlig følelse, som dette uttrykt.

God morgen (Rimfrost)

Rimfrost ligger frossent gress
En gråtrost tar plass i det kalde treet
Og jeg, hvem er jeg, som sitter her inne,
Den eneste i verden, som nå kan se det.

Og tenke, som jeg gjør, og ingen annen
Hvem er dette vesen, er denne mannen?

En verden, det er hva som er der ute,
En verden, er hva som er, her inne

Jeg tenker på dette, å tenke er jeg
Mens en vintermorgenverden legger seg fint
om meg.

ES2019

Av og til

Enda et dikt, helt nytt, av typen: stå opp, skrive et dikt. Poste. Dette ble straks skrevet i to versjoner, den røffere valgte jeg bort, og legger frem som et alternativ under diktet. Den versjonen kan brukes av og til når diktet skal leses opp, og når det trengs. Av og til må man ha det litt røffere for å skjønne det, av og til trengs bare et lite puff. Dette er dagen. Kanskje skulle diktet bare rett og slett slutte etter strofe 1.

Av og til

Av og til har jeg lyst
til bare å legge meg
rett ned
på magen
og tenke
dette er dagen.

Av og til står jeg opp
i mørket
i tunge oktober
gir blanke blaffen
for
dette er dagen.

Av og til
er det
så enkelt
som det
jeg kan stå opp og legge meg ned
og uansett er saken den
at dette er dagen
dagen igjen.

Lykke til!

ES2019

Alternativ slutt:

Av og til skjønner jeg
f… heller
det er tanken som teller
og
dette er dagen.

(under opplesning kan det ‘og’ sløyfes, det merker man, når man leser)