Min kjære har en finger

I Diktsamling legger jeg tekstene jeg ikke får plass til andre steder. Terskelen for å komme inn er lav. Det er mye som kan fungere som dikt, i den rette stemningen, og om det ikke går, er det alt sammen korte tekster, raske å lese. Første året postet jeg 52 stykker av sånne små eksperimenttekster, siden har det blitt 12 i året, én mandag hver måned. Det er samme tempo jeg har postet sonettene til Shakespeare, uten sammenligning for øvrig. Men det har ført til at jeg denne måneden når frem til mitt 154’de smådikt i samlingen. Det er en tekst jeg skrev i mars i år. Den kan ikke bære å bli nevnt i samme kommentartekst som Shakespeare, men tanken som ønsker å bli uttrykt kan bære sammenligning med det meste. Også dette diktet vil uttrykke hvor fantastisk det er å elske noen, og hvor uten sammenligning med alt annet den man elsker blir, for den elskende.

*

Min kjære har en finger
Og neglen på denne fingeren
Det er en slik detalj
Det er om den jeg skal
Der om den jeg skal skrive nå
Den beste gaven jeg kan få
Min kjære i alt hun består av
Og gledene jeg i det får av.

Nr. 154

ES2018

Hvem er jeg

Diktsamling er skrinet, eller samlingen, med det rare i. Her kan hva som helst dukke opp, eller legges ned. April 2015 forlot jeg min kone og barn i utlandet, de skulle være der litt lenger, mens jeg skulle hjem til livets realiteter. På flyet skrev jeg et lite dikt, på mobilen, mens jeg ikke hadde tilgang til nett, og slik at det ble lagret et sted det tok lang tid før jeg kunne finne det igjen. Noen av disse diktene kunne kanskje klart seg inn i en ordentlig samling, men slik gikk det ikke, de endte i Diktsamling. Som dette, der spørsmålet er, nå som jeg forlater min kone og barn i utlandet, mens jeg reiser hjem til livets realiteter, og skriver dikt om det, hvem er jeg.

Hvem er jeg

På flyet
Med kaffen
Og vinen
Og livet
Jeg er 41 år nå
Jeg kan skrive hva jeg vil nå
Mine ambisjoner spiller ikke lenger noen rolle


(gikk ikke)

Diktsamling, 144
ES2015

Sålene på bånn

Korte og greie dikt er en kategori som har ligget ubrukt siden januar 2015, hvor det fine og burde vært populær diktet I dag skal vi være glade, eller I dag skal vi alle sammen være glade, diktet finnes i to versjoner, den ene nesten like god som den andre. I kveld skal de som har ventet på endelig å få lese et kort dikt igjen, få oppfylt lengselen sin for en kort stund, med det korte diktet Sålene på bånn. Det henger tematisk og motivmessig sterkt sammen med skolissediktet, og med skolissene sa, et tema og motiv jeg ser nå jeg var veldig opptatt av i 2013, nok opptatt i hvert fall til å skrive tre dikt om det. De to diktene allerede postet havnet i Diktsamling, hvilket skulle indikiere at de ikke er altfor bra (men hvordan skulle de vel bli det, når de handler om skolisser, det er jo nettopp poenget med skolisser, og å skrive dikt om skolisser), mens dette diktet jeg poster i dag, havnet i korte og greie dikt. Hvilket skulle indikere at det er kort.

Sålene på bånn

Og sålene på bånn
Hold kjeft,
for å si det sånn

ES2013

Litt uvanlig ble dette diktet postet en gang til, ved en feil. Da fikk det denne innledningen her:

Dagens dikt er et kort og greit som leses utmerket godt alene, men som tematisk hører sammen med det som nok må kalles skolissediktet, eller skolissediktene, dikt som det nok kanskje selv var en del av. Helt høytidelig skal jo ikke dette leses, men hvem leser vel i dag dikt helt høytidelig, hvem tar seg selv og sitt liv og alle ting helt høytidelig, de skulle kanskje virkelig se på disse skolisse- og sålediktene og ta dem alvorlig.

Giftemål (I do)

Et litt enkelt dikt i dag, for ikke å si veldig enkelt, sjarmerende for noen, forglemmelig for andre. Det er også det som er så fint med dette og andre dikt, postet i farten, skrevet uten å ville så veldig mye med det, etter å ha lest det er det ferdig. Sjarmert eller forglemt.

 

Giftemål (I do)

Jeg skulle ønske
Vi giftet oss på nytt
Og på engelsk
Så jeg kan få sagt:
I do.

De skulle spurt
Mens jeg holdt deg i hånden
Og så på deg
Vil du ha denne kvinnen
Som hos deg står
På engelsk
Tar du henne til ekte
Med alt hva det innebærer
Og jeg vet hva det innebærer
I do
I do, I do, I do.

Nr. 138

ES2016

Et uvanlig vanlig sted

Så introduseres også mandagsdiktene for i år, med følgende dikt fra Diktsamling, Et uvanlig vanlig sted. Hva skal man si om et slikt dikt? Ingenting, selvfølgelig. Det som skal sies, står i diktet.

Et uvanlig vanlig sted

Jeg reiste ned
Til et uvanlig vanlig sted
For et øyeblikks fred
Med tankene

På andre siden av fjorden
Et fjell

Jeg satt og kunne se
I tankene jeg hadde med
Mitt øyeblikk med fred
Et uvanlig vanlig sted.

Nr. 137

ES2016

[uten tittel]

Thomas Stearns Elliot gjorde et poeng av selv å skrive fotnotene til verket sitt, Wasteland. Med det skulle han liksom gå inn i tradisjonen med de klassiske tekster, det moderne møter det klassiske, de klassiske kan ikke leses uten veiledning, da skal heller ikke hans gjøre det. Uten sammenligning for øvrig setter jeg selv [uten tittel] som tittel på dette diktet mitt. Det er slik man kan gjøre på papirlapper med dikt man finner fra store dikter, de ligger der skrevet, har ikke noen tittel. Av og til setter man bare første linje som tittel, da, eller finner på en annen tittel. Det er noe med katalogiseringen og registreringen som vi lier så godt, vi moderne mennesker, som gjør det ganske vanskelig om noe ikke har en tittel, eller annet å referere til. Så er det disse kunstnerne, da, og rockestjernene, som gjør det vanskelig med å nekte å sette tittel på platene sine, sangene sine, eller hva det måtte være for noe. Bob Dylan laget i 1968 en sang nede i kjelleren i en leilighet i New York, der han spilte og jammet med the band, I’m not there (1956), heter sangen, med årstall i parentes som del av tittelen. Det er ordstrøm uten meningsfylt innhold, det er improvisert sang, improvisert tekst, og det treffer en nerve i meg som gjør at jeg også bare setter i gang å skrive, sånn som dette her.

*

 

[uten tittel]

 

Jeg har ei jente

frisk som et eple

hun er sin egen verden

og som rimer på dette

Hun kommer uten sko

på gulvet jeg eier

og hun går uten hensyn

til hvor mye hun veier

hun svever over gulvet

og hun svever gjennom luften

og hun svever gjennom livet

og hun rimer på hva hun vil

ja hun er av den typen

som får den slags type ting

til.

Nr. 134

Fin pingvin

Dette er et fint dikt som første gang ble skrevet — jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om det. Jeg har ikke sagt noen ting, og lar det bli med det. Det er dikt nummer 133 i Diktsamling, og det er skrevet i 2016. Med dette diktet tilbakepostet fra november 2016, er mandagene nå i rute her på bloggen. Det håper og tror jeg de vil bli i lang stund fremover. Nok snakk, fint dikt.

En pingvin

Jeg tenker
Av og til
Jeg er en pingvin

I dress og fin
Skjorte
Så alle kan se

Hvor fin jeg kan bli
Når jeg tenker på det.

Diktsamling nr. 133

ES2016

To dikt (Havet og livet)

Dikt nummer 129 i Diktsamling var opprinnelig diktet Levende (som en sommerfugl). Det diktet brukte jeg også i den lille samlingen Ta en slurk, der det er nummer 4. Som erstatning poster jeg to dikt med overskuddsmateriale fra Ta en slurk. Det ene handler om havet, det andre om livet, eller omvendt, cirka.

To dikt (havet og livet)

1
Havet kan man bare nærme seg når man har med seg et barn
eller en veldig, veldig gammel.
Den gamle sier ikke hva han vet
Barnet bryr seg ikke om å vite
Og havet bryr seg ikke.

2
Jeg skriver og skriver og skriver og skriver
Livet er – akkurat som vannet,
noe annet.

ES2017

*

Siden posten allerede har eksistert noen år som Levende (som en sommerfugl), beholder jeg den som den var. Slik ble den presentert:

Dette er et flott dikt, spesielt til Diktsamling å være. Diktsamling er ofte de diktene jeg ikke er helt fornøyd med, som ikke får plass i noen samling, som liksom er til overs. Dette diktet er til overs på en annen måte. Det lå og slang på iPaden, der jeg av og til i forskjellige stemninger har skrevet ned en rekke med dikt, for så å glemme dem. Her om dagen fant jeg dem igjen, og lagret dem et sted som gjør at jeg ikke vil glemme dem igjen. Noen får plass i nye samlinger, noen tar plassen til svakere dikt i årssamlingene, og noen blir plassert som om de var til overs, i Diktsamling. Levende er et slikt dikt, skrevet en gang jeg ikke husker, sannsynligvis i 2015, og beskrivende en stemning jeg ofte finner meg selv i.

Jeg poster det 31. mai, for å prøve å holde Diktsamling litt oppdatert, selv om jeg ennå ikke har postet for januar til april i år. De postene vil komme mandagene fremover slik at vi vil være ajour i juli. Mange av diktene vil være tatt nettopp fra iPad-diktene, så lesere interessert i mine dikt, kan glede seg. Her vil komme en del snop. Lesere interessert i hva jeg skriver om andres dikt, vil få nye poster i helgene og når jeg er oppdatert med egne dikt, som jeg nå er tirsdager.

Det var utenomsnakk, her er et Levende, et dikt jeg ville likt selv om det var skrevet av noen andre.

Levende (som en sommerfugl)

Jeg er her
Så levende som en sommerfugl
Som nettopp letter
Hver celle i meg gjør jobben sin
Jeg beveger ofte armene
Bare for moro skyld
Å, verden eksisterer helt utmerket
Og jeg i den
Samme hvem de er
Samme hva de sier

Jeg har mitt eget snakk å kose meg med.

Nr. 129

ES2015

Du er så skjønn (en melding)

Dette er et typisk diktsamlingsdikt og innleder bra diktsamlingsåret 2016. Det er forsøk på å skrive et dikt til min datter, hun gjør sånt enormt inntrykk på meg, og jeg skriver om henne og tenker på henne hele tiden. Fullt av setninger detter inn i hodet, fullt av sammenligninger, fullt av tanker. Og så blir noe av det satt sammen til ordentlige dikt, noe blir bruddstykker. Dermed blir det gjerne liggende igjen noen løse setninger i dokumentene jeg skriver i, noen av dem så artige at ikke vil forkaste dem. Så setter jeg dem sammen på et vis, tenker ut litt til for å binde dem sammen, og lar resultatet bli et dikt jeg plasserer i diktsamling.

Du er så skjønn er så til de grader et slikt dikt. Jeg har holdt på å skrive på iPaden, mens jeg var ute, og så var det denne tanken om at min datter er så skjønn at det blir fred i verden. Den har jeg prøvd å få til, og har fått til også, på mitt vis, i et annet dikt, i flere dikt, faktisk, men de første strofene i diktet jeg poster i dag lå også og slang, uferdige. Så la jeg til et par linjer til, og en avslutning – voila! Diktet er ferdig, du er så skjønn!

 

Du er så skjønn

Du er så skjønn
At det fra og med
Det øyeblikk
Du kom

Kom meldinger om

At det blir fred i verden.
Over hele verden kommer det
Meldinger
Om

At du er så skjønn

Du er så skjønn

ES2015

Diktsamling nr. 125