Oi, der så jeg et stjerneskudd

Kanskje er dette det beste og tristeste diktet på seks linjer som er. Det er mer trist enn det er best, og for den som gjennomlever det er det mer enn til å holde ut. Mer er ikke å si, og mindre skulle vært sagt.

*

Oi, der så jeg et stjerneskudd

Som varsler at mellom oss så er det slutt

Det var så godt, jeg var så glad

Du var det beste jeg kunne ha

Og stjernen faller i det sorte

Faller, faller – og er borte.

*

 

ES2013

Jeg og alene

Dette diktet her, er stort sett skrevet 7. november, 2012, en tid det var litt av hvert på gang i mitt liv, og slett ikke alt gikk bra. Vi hadde kjøpt huset, året i forveien, men med det kommet bakpå økonomisk, og det var så mange ting den gang, om vi drev og pusset opp badet, eller burde pusse det opp, eller hvordan det var. I hvert fall skrev jeg dette diktet her, den gang, og pusset litt på det nå, som jeg postet det.

 

Jeg og alene

Mørket der ute er kvart på langsomt

Det legger seg over meg alt og rundt

November snakker ikke med ensomme

Mennesker

Og jeg er alene i kveld.

 

Jeg finner trøst i glass og i ord

Slik man i sorgen over døde

Vil trøste seg i alt

Og mørket er så mørkt der ute

Og håpet er så kaldt.

 

Nr. 11

ES2012

 

Vemod

Dette diktet skrev jeg 21. juni, 2011. Jeg var i Bergen. Min kone var på Ganddal, hun hadde allerede flyttet, for å begynne i sin nye jobb. Jeg måtte fullføre min gamle, først. Og så var jeg med meg selv, litt, igjen, og kjente på vemodet, som jeg har kjent så godt i så mange år, og vet så mye om.

Vemod

I hverdagens mas og slit og kav

Hvor er mitt liv blitt av.

Hvor kan jeg se det,

Hva gjorde jeg med det

Hva tenkte jeg på?

Og hvor er det nå?

På kalenderen er jeg 37 år

All tiden jeg får

Hva skal jeg med den?

Sorgen, gleden

Kommer og går

Og kommer og kommer

og kommer

og går

År etter år.

Nr 6

ES2011

Gamle dikt: Jeg tenker på en lykkelig tid

Mars 1996 var en vemodig tid for den gang 22 år gamle ES, jeg tror jeg skal slutte å bruke fullt navn så ofte, så godt bloggen er besøkt om dagen. ES får holde, en 22 år gammel student, i Bergen, en som hadde vært veldig forelsket, veldig lykkelig, men her, i mars, fikk det hele til å krasje sammen for seg. Dermed ble også de lykkelige minnene fylt med malurt, siden det som var, var over. 18 år senere spiller det naturligvis ikke så stor rolle, den 22 år gamle ES er borte, i stedet sitter 40 år gamle ES her og skriver om ham, og publiserer diktene hans. «Man stiller ikke krav i paradis», skrev han den gang. Nå parafraserer han setningen. Og gjengir dette diktet, om et fotografi jeg vet så godt hva er, men ikke vil poste.

 

Jeg tenker på en lykkelig  tid

En som flyktig gled forbi

Og la igjen et fotografi

På dette der er også jeg

Midt i verden ser du meg

Åh, hvor allting gikk min vei

Himlen var så blå, så blå

Bare fine skyer på

Dessverre er det over nå.

ES1996

Alene i Kiev

Det første diktet jeg skal poste i samlingen «Lyrikk11» heter «Alene i Kiev». Det er en litt merkelig tittel, siden diktet ikke ser ut til å ha noe med Kiev å gjøre. Forklaringen er nok så enkel at vinterferien 2011 var jeg i Kiev, og der skrev jeg diktet. Siden har det skjedd veldig mye i Kiev, og nå for tiden er det jo virkelig mye på gang. Den gang var imidlertid alt dette ukjent. Jeg satt for meg selv på rommet i leiligheten i Petsjersk, hadde fått meg en øl, og skrev diktet.

Alene i Kiev

 

Veggene er mine venner i kveld

Til dem skal jeg snakke

De skal få se meg smile til dem,

Og jeg skal se de smile tilbake

 

Jeg har åpnet en literflaske med øl

Jeg har mitt humør i behold.

Veggene er mine venner i kveld.

Til dem gir jeg min skål.

Nr. 1

ES2011

Det siste møtes sang, av Anna Andrejevna Akhmatova

I dag skal jeg presentere et dikt Marina Ivanovna Tsvetajeva omtalte som «gråtens muse» (Муза плача). Det er Anna Andrejevna Akhmatova (1889 – 1966). Den kvinnelige Pusjkin, tender i språket, hun får det til å se lett ut, men man gisper av stemningen og følelsene som kommer ut av de enkle observasjonene og nøkterne formuleringene. Men hun lever i en helt annen tid enn Pusjkin. Han fikk boltre seg i den russiske romantikken, de store følelsers tid, men følelsene skal kontrolleres i strenge, lyriske former. Det er geni og orden. Akhmatova er i modernismen, da verden på noen måter går ut i kaos. Det er en verden der Gud ikke lenger trenger finnes, det er ingen guddommelig garanti for orden, og det er også første gang menneskeheten kan ha en følelse av at fremtiden for kommende generasjoner er vesensforskjellig fra det som har vært. Omkalfatringene i virkeligheten gir seg også utslag i omkalfatringer i kunsten. Den blir veldig ekseperimentell, det utvikler seg mange forskjellige retninger. Målet er ikke egentlig noe orden i kaoset, men å gi uttrykk for kaoset, gjennom kunsten. De strenge former i lyrikken blir forlatt. Man blir dristigere i billedbruken, det er ikke engang sikkert alt er ment å bli helt forstått, man kan jo ikke godt si man forstår verden. Det er også ganske abstrakte målsetninger de har, noen av symbolistene, der det meste av det de skriver om skal være symbol på noe annet. Akhmatova tilhørte den gruppe poeter som reagerte på symbolistenes avanserte billedbruk. De fikk navnet akmeistene, og hadde som mål at lyrikken heller skulle forsøke å nærme seg den sansbare virkeligheten, og ikke som symbolistene, fjerne seg fra den. Det er dette som gjør at Akhmatovas lyrikk ser enkel ut, sammenlignet med for eksempel Aleksander Blok og Andrej Belyj. Her snakker jeg selvsagt om å være enkel å lese, lyrikk som den til Akhmatova er veldig, veldig vanskelig å skrive. Foruten henne var det ingen som klarte det.

Vi må også ha med litt om hennes utrolige, urolige liv. Hun var født i 1889, det vil si at hun var i 20-årene mens første verdenskrig rullet. Da kommunistene hadde overtatt makten i Russland, og borgerkrigen satte i gang, var hun 30. Hun var på vei mot 40 da Stalin kom til makten, og hun var litt over 50 da andre verdenskrig startet i Sovjetunionen. Det var urolige tider hele livet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Russland en av sine mest blomstrende, kunstneriske perioder. Sjelden har det spiret og grodd i så mange retninger, sjelden har kunstscenen der borte vært så levende. Men det ble hardt og brutalt knust da kommunistene kom til makten. Det går ikke an å si det på annen måte. Plutselig skulle kunsten tjene staten. Og det var til og med staten som skulle definere hva slags form kunsten skulle ha. Hovedsaken var at den skulle være enkel å forstå. Ingen flere eksperimenter, ingen vanskelige ord og metaforer. Styrke og kraft, rett frem. Betongkunst.

For Akhmatova og hennes omgangskrets var dette uutholdelig. Stort sett var all publisering av hennes dikt forbudt i hennes levetid. Hun livnærte seg av oversettelser. Det var ikke alle det gikk så bra med. Hennes to ektemenn ble begge arrestert, den ene (som da var hennes eks-mann) arrestert og skutt i 1921, den andre i 1938. Han døde senere i konsentrasjonsleire. Også hennes eneste sønn ble arrestert, og sendt i arbeidsleir. Det samme gjaldt flere av hennes nære venner og støttespillere. Hun hadde god grunn til å frykte for sitt eget liv også, i Stalinårene.

Diktet jeg poster i dag er skrevet før alt dette. Det er nydelig, i all sin tilbakeholdenhet. Det er en sang om et siste møte. Men her er ikke godt å si om det skjer noe møte i det hele tatt.

Diktet

 

ПЕСНЯ ПОСЛЕДНЕЙ ВСТРЕЧИ

Так беспомощно грудь холодела,
Но шаги мои были легки.
Я на правую руку надела
Перчатку с левой руки.

Показалось, что много ступеней,
А я знала – их только три!
Между кленов шепот осенний
Попросил: «Со мною умри!

Я обманут моей унылой
Переменчивой, злой судьбой».
Я ответила: «Милый, милый –
И я тоже. Умру с тобой!»

Это песня последней встречи.
Я взглянула на темный дом.
Только в спальне горели свечи
Равнодушно-желтым огнем.

Pesnja poslednej vstretsji

Tak bespomosjtsjno grud holodela
No sjagi moi byli legki
Ja na pravuiu ruku nadela
Pertsjatku s levoj ruki.

Pokazalos, sjto mnogo stupenej
A ja snala – ikh tolko tri!
Mezjdu kljonov sjopot osennij
Poprosil: «So mnoiu umri!»

Ja obmanut moej unyloj
Perementsjivoj, sloj sudboj
Ja otvetila: «Milyj, miljyj –
I ja tozje. Umru s toboj!»

Eto pesnja poslednej vstretsji.
Ja vzgljanula na temnyj dom.
Tolko v spalnje goreli svetsji
Ravnodusjno-zjoltym ognjom.

Вечер, 1912

Min oversettelse og gjendiktning

Sangen til det siste møtet

Så hjelpeløst kaldt ble brystet,
Men mine skritt var lette.
Jeg har lagt over høyre hånd
Hansken fra min venstre.

Det syntes å være mange trappetrinn,
Men jeg visste det var bare tre av dem!
Mellom lønnetrærne høstens hvisking
Ba meg høflig: «Dø med meg!

Bedratt av min motløse
Foranderlige, onde skjebne».
Svarte jeg: «Elskede, elskede –
Og jeg også. Dør med deg!»

Det er sangen til det siste møtet.
Jeg så på det mørke huset.
Bare på soverommet brant et lys
Med likegyldig-gul ild.

Det siste møtets sang

Så hjelpeløst brystet kjølnet av,
Men skrittene mine var lette.
Jeg på min høyre hånd hansken la
Som hadde vært på min venstre.

Det så ut til å være mange trinn,
Men jeg visste det var bare tre!
Mellom lønnetrærne høstens hvisking
Ba meg: «Med meg, dø med!»

Lurt av min stadig endrede
Mismodige, onde skjebnes vei.
Svarte jeg: «Elskede, elskede –
Også jeg. Jeg dør med deg!»

Det er det siste møtets sang.
Jeg så opp på det mørke hus.
Bare på soverommet det brant
Et gult, likegyldig lys.

Fra Kveld, 1912

Kommentar til oversettelsen

Jeg jobber med oversettelsen og posten nå søndag kveld, og tar det så langt jeg kommer. Jeg lot meg også friste til å prøve en gjendiktning, selv om det egentlig ikke er tid. I gjendiktningen skal diktet liksom fungere som poesi, men jeg synes strengt tatt at ordene i diktet er så vakre, at det fungerer poetisk, også i den rene oversettelsen. I gjendiktningen har jeg prioritert at innholdet skal frem, og at det skal være ukunstlet, mer enn å få rimene helt riktige. Lette – venstre i første strofe, hus – lys i siste, får være greit nok. Om ikke annet får gjendiktningen frem noen av alternativene i oversettelsen.

Allerede i tittelen er det et par, små vanskeligheter. Песня er sang, последный встреча «det siste møte» er satt i genitiv, så det blir «Det siste møtes sang» eller «Sangen til et siste møtet». Smak og behag. Jeg ser også at min utmerkede kilde til russisk kultur og folklore, Russian Context (E. M. Boyle, G. Gerhardt (redaktører), 1997) oversetter tittelen til Song of the last tryst, som er «Sangen til det siste stevnemøtet». Jeg ser min store ordbok ikke har åpning for noe sånt i de fem betydningene de legger til ordet, så jeg lar det være.

Adjektivet Холодный er kald, det avledete verbet холодеть blir ikke så mye brukt, men betyr «å bli kald». Шёпот er hvisking,

Клён er lønnetre, her satt i genitiv flertall, styrt av preposisjonen foran (между – mellom). Попросил er fortid av попросить, som er perfektiven til просить, «be om noe». Jeg mener den perfektive varianten i dette tilfellet ofte blir brukt i høflig og formell tiltale, som når man ber om å få snakke med en offisiell person på telefonen. Så jeg legger inn adjektivet «høflig» i oversettelsen.

Обманут er kortform av adjektivet «bedradd». Kortformen av adjektivet blir på russisk brukt predikativt, altså om noe som er noe (kjolen er rød), mens langformen blir brukt attributivt, altså noe som blir direkte knyttet til substantivet (en rød kjole). Man blir bedradd av noe, og da skal det som følger stå i genitiv. Det er en serie adjektiv – унылый som «mismodig, trist», переменчивый (av перемена – forandring) er «fordanderlig, ustadig, omskiftelig» og til sist злой, som er «ond» – og substantivet судьба, «skjebne». Милый kan være to ganske forskjellige ting, enten «kjæreste, elskede» eller «søt, hyggelig, grei, kjekk; snill, elskverdig; kjær». Jeg oversetter med hver av de to første i oversettelsen og gjendiktningen.

Равнодушно-желтым er en liten nøtt til slutt. Det er en sammenbinding som ikke blir ofte brukt, lik sånn som vår «likegyldig-gult», som jeg har brukt. Slik løste jeg den nøtten. Свечи, «lys», står i flertall, så det er altså flere lys som brenner likegyldig-gule».

Kommentar til diktet

Det var en glede å oversette første strofe. Det er sånn som dette jeg synes dikt skal skrives. Det er poesi som stopper verden, ord som krever å bety veldig mye, men som er helt enkle og dagligdagse og betegner helt enkle og dagligdagse ting. Det er også flott når situasjonen betyr mye mer for det lyriske jeg i diktet, enn det gjør for leseren. Som om det er en ekstra hemmelighet, der. Et triks mellom forfatter, det lyriske jeg, og leser. Hva er det med dette at brystet er hjelpeløst kaldt, mens skrittene er lette? Og hvorfor detaljen om at den venstre hanske er lagt over høyre hånd, en detalj som tar plassen til halve strofen?

Kaldt bryst er lite følelser, lette skritt tilsier at personen ikke gruer seg, selv om det venter et møte der det nok burde vært følelser. Den overdrevne detaljen om hanskene indikerer også at personen er distansert, kjølig og analytisk. I et reelt sinnsopprør legger man ikke merke til sånne detaljer, om man gjennomfører dem.

Så følger disse trappetrinnene, som det forekommer jeg-personen å være så mange av, men så er det bare tre. Det indikerer at det er lang vei allikevel, det er kanskje ikke så enkelt. Det er noe diffust her, som man også ofte finner hos Obstfelder.

Herfra slutter på en måte møtet som skal finne sted i huset, det er nå høsten som overtar. I lønnetrærne høres høstens hvisking, klart farget av jeg-personens fantasi, at nå skal hun dø, sammen med «meg». Hvem denne «meg» er, kan også være mange. Det kan være høsten, det kan være høstbladene, eller det kan være den hun skal møte i huset. Jeg får det best til å være høsten, men synes ikke dette diktet skal leses så konkret. Det holder at jeg-personen hører hviskingen, der hun står, foran dette møtet, som hun har et kjølnet bryst i forhold til.

Deretter har vi den sterkt stemningsskapende tredjestrofen, den enste der jeg-personen sier noe om seg selv. Det er tre adjektiv, mismodig, skiftende og ond, og de blir satt sammen med skjebnen. Det er ikke noe positivt, det er ikke noe lystig liv. Så hun bestemmer seg for å dø med høsten, eller med den hun tiltaler som Милый (Milyj), «kjæreste, elskede». Det kan derfor være et uttrykk for nølen, det som skjer i den første strofen. Vi har at handlingen bremser veldig opp, der hun kommer mot trappen, og stopper, for å høre på høstens hvisking i lønnetrærne.

Det er svært trist, svært vondt, det som skjer til slutt. Vi har jo ikke fått særlig mye informasjon, vi kan ikke vite hva det er. Men vi kan mer enn anta at dette ikke er noe godt. Det blir ikke noe møte. Vinden i trærne er det siste møtes sang. De tre trinnene er så lange som de syntes, de er uoverstigelige, det blir ikke møte. Og inne i huset er det bare på soverommet det lyser, likegyldig og gult. Altså selv ikke lyset har noe optimistisk å tilby.

Avslutning, den siste avslutning (man ser jo hva som skjer)

2007 var for meg på en måte en endetid. Det var veldig på en måte, veldig på det idemessige plan, men der gjaldt det til gjengjeld. Jeg hadde holdt på med et femårsprosjekt med å skrive korttekster (de samme korttekster som ble postet en gang i uken på Helt grei blogg det første året, og som nå blir postet en gang i måneden på Helt grei litteratur), og det tok slutt det året. Den fiktive personen jeg hadde diktet opp for å spille hovedrollen i dette prosjeket, og som i et og alt var helt lik meg, ville det også bli slutt på når året og prosjektet tok slutt. Slik var 2007 en endetid, og slik fikk jeg tankene i hodet som gjorde at jeg skrev dette diktet. Sier jeg.

 

Avslutning, den siste avslutning

Man ser jo hva som skjer

Snart er det ikke mer

Snart skal alt som jeg har vært

og gjort

Bare være borte

og

Ikke være mer

Og alle mine tanker

Alle mine ord

Alle mine gjerninger

Alle mine ord

Alt jeg var og sa og skrev

Snart vil det være borte

og ikke være mer.

Man ser jo hva som skjer

ES2007, Nr 12