Gamle dikt: Jeg hører at du ringer på

Dette diktet er skrevet i april 1998. Da jeg postet det første gang (se merknad under) la jeg til en tittel. Den lar jeg stå.

To

Jeg hører at du ringer på
Jeg knytter skorne, kommer så
Et kyss, goddag, så fin du er,
Jeg ser vi har sånt vakkert vær
Kan lønne seg å dra et sted
Du bestemmer, jeg er med
Du bestemmer: skog og fjell,
Kunne ikke valgt det bedre selv
Sekundet etter rusler vi
Og solen er så blid så blid

Med ett ser jeg et lite vann
Jeg ymter frem vi kanskje kan
Unne oss en liten rast
Jeg ser her er en egnet plass
Du smiler litt, jeg vet du vil
Du er som solen, bare smil
Jeg kjenner du er varm og god,
Livet, Lykken, det er to.

ES1998

Merknad: Denne posten stod først i januar 2009, men ble flyttet. Jeg vil gjerne poste mine gamle dikt i sin rette måned. Under står innledningen diktet den gang hadde. Flyttingen skjedde 29. januar, 2020.

Et gammelt og ikke altfor godt dikt poster jeg her, hvor anmeldelsen av Hilde Mylebusts diktsamling Berre dagar seinare, tidligere stod. Den posten er flyttet til 5. april.

Gamle dikt: Med øynene lukket er allting lett

Den unge skoleelev Eivind Salen studerte fysikk, og hadde nok der fått med seg at det var noe som het nukleoner. Det er fellesbetegnelsen på protoner og nøytroner, partiklene en atomkjerne kan bestå av. Så det retoriske spørsmålet i det følgende diktet som skal mane til innsats, det er ikke helt treffsikkert. Vi består ikke bare av nukleoner, det er også elektroner som surrer rundt. Skrev jeg diktet på nytt i dag, ville jeg tatt med alt sammen, vi går rundt som kloner, er vi virkelig bare nukleoner, det vil si protoner og nøytroner, i tillegg til elektroner, er vi virkelig bare det? Hvordan skal vi da få noe til å skje? Vi trenger å skape liv. Det er på tide med iniativ. Oioioi, som vi går med øynene igjen, min venn.

Med øynene lukket er allting lett
Hvis de åpnes kan du fort bli trett
Hvorfor går vi rundt som kloner
Er vi bare en samling nukleoner
På tide å skape liv
Vi trenger initiativ.

ES1993

Gamle dikt: Det er så deilig å være trett

Det er poesi med alvor som kommer på poesibloggen denne dagen her. Den er skrevet av den 19 år gamle Eivind Salen, skoleelev og ambisiøs tenker. Han hadde fått en samling postit lapper av sin far, og på dem skrev han sine linjer han følte for gode til at noen kunne se dem. Det var ikke med tanke på utgivelse han skrev, han leste jo aldri dikt som andre hadde skrevet og kunne som unge gutter flest ikke fordra dikt. Likevel skrev han det som etter hvert ble hundrevis av små dikt på seks linjer, om alle mulige tema han fikk i sitt hode, og la lappene i en liten blå boks han hadde kjøpt på bokhandelen for oppbevaring av Gud vet hva. I år skal vi uten denne unge mannens velsignelse poste disse diktene hans, en gang i måneden, for med det også å fange opp den vekslende stemning når vinter går mot vår, og vår mot sommerferie, og han slutter den kjente skolen for å gå ut i militæret og livet. Dette aller første diktet har et tema som ikke hører med blant de sentrallyriske klassikere, men som er treffende nok og vanskelig å være uenig . Det er skrevet i en stemning som ser ut til å være nydusjet etter en dag med trening, kvelden er kommet, og sengetøyet på sengen er nyvasket. Det er nesten så jeg skulle ønsket å være denne unge mannen i hans liv, enda en gang.

Det er så deilig å være trett
Øynene er tunge, kroppen lett
Sjelen er fylt av harmonisk fred
Like behagelig som å ligge i sne
Høydepunktet er når du får i syne
En stor, myk og litt kjølig dyne

ES1993

Gamle dikt: Det er et sted som jeg vet om

2. desember 1996 skrev jeg dette diktet mens jeg hørte på sangen Helpless av Neil Young.  Stor kunst er det ikke, stor kunst har ingen påstått at det er. Men et uttrykk for de tanker jeg hadde den gangen mens jeg hørte den sangen, det er det. Og jeg som husker alt som skjedde den høsten, og alt som egentlig var i tankene til den da 22 år gamle Eivind Salen, jeg får mer ut av dette diktet enn alle andre lesere av det.

Det er et sted som jeg vet om
Der den blir mottatt, den som kom
Der blir du mottatt, ganske snilt
Ingen spørsmål blir deg stilt
Der kan du bare sitte ned
Og få være helt i fred.

ES1996

Gamle dikt: Med ett et minne fra da jeg fikk

Den 12 november 1995 hadde jeg et av mine mer poetiske øyeblikk. Da skrev jeg diktet jeg postet i fjor på denne tiden, det som på bloggen heter Gamle dikt: Omsider har jeg satt meg ned, og maten står på bordet.

Rett etterpå, i nøyaktig samme stemning, skrev jeg diktet jeg poster i år.

Med ett et minne fra da jeg fikk

mitt lille lykkes øyeblikk

Jeg tror jeg tar en pause nå

Jeg har en ting å tenke på

Da tiden stoppet, verden hvilte

Jeg tror det var til meg hun smilte.

ES1995

Gamle dikt: To herlige måneder er nå forbi..

Et dypt personlig dikt som nå ikke spiller den minste rolle lenger 16 år senere.

To herlige måneder er nå forbi

Jeg har vært så fornøyd det er lovlig å bli

Så innhenter den gamle tesen meg

Om at alle ting forandrer seg

Nå svinner de deilige tidene hen

Skal bli godt å bli litt trist igjen.

ES1994

Gamle dikt: Hva i all verden skjer med meg…

Ingenting er som en veslevoksen 19 åring som har forstått tingene, og har ord til å uttrykke seg. Jeg er nødt til å ha sympati for meg selv, som har skrevet noe slikt.

Hva i all verden skjer med meg

Ønsker noe, får svaret nei

Alt var så mye bedre før

Da gled tingene fint som vann gjennom rør

Har jeg blitt så mye dårligere nå

Eller er det hukommelsen det skorter på.

ES1993