Christel, av Johann W. von Goethe

I dag poster jeg nok et fullblods dikt av den tyske dikterkongen Johann W. von Goethe (1749-1832). Dette er et kjærlighetsdikt, der kjærligheten er en lidenskap som frarøver den elskende all kontroll, dette er et dikt om å være glødende forelsket. Goethe skrev diktet i årene 1773/74, og fikk det først trykket i 1776. Siden er det med i alle samlingene, noen ganger kalt An Christel (Til Christel), noen ganger bare Christel.

Jeg har undersøkt litt hvem denne Christel kan være, men har ikke ennå funnet noe opplagt svar. Ved søk på navnet Christel og Goethe ender jeg bare opp i dette diktet her, eller til tekster om Goethe skrevet av noen som heter Christel. Goethe Wörterbuch skriver at Christel er kjælenavn for Christian og Christiane, men Goethe treffer ikke sin senere kone Christiane Vulpus før i 1788. Lenge etter at diktet er skrevet, og trykket.

Goethes store kjærlighet rundt den tiden diktet ble skrevet var Charlotte Buff. Det er hun som er modellen for Lotte i Unge Werthers lidesler (Die Leiden des Jungen Werther, 1774). Men heller ikke dette er noen helt god kandidat for hvem Christel i diktet kan være. Charlotte Buff var gift, og hun gjorde det ganske klart at Goethes følelser for henne, ikke ville bli gjengjeldt. Forholdet mellom dem varte bare noen måneder, mens Goethe bodde i Wetzlar. Året var 1772. Og det var ikke noe forhold i den forstand, Goethe var bare hyppig og velkommen gjest i huset Buff.

Forskningen vet nok godt hvem denne Christel i diktet er. Det er få ting ved Goethe og hans liv som er ukjent, og mystisk. Jeg har imidlertid ikke greid å finne frem til det. Jeg tror ikke det er mulig å skrive dikt som dette, uten å ha en konkret modell å tenke på. Men det er ikke så farlig at vi – eller jeg – ikke vet helt hvem det er. Diktet står helt utmerket på egne ben. Så inntil jeg eventuelt vet mer, forlater jeg diskusjonen om hvem Christel er, og behandler diktet som det står.

Uttrykket for forelskelse i det er sant og ekte. Det er som man sier noe man kan kjenne seg igjen i. Dette er ungdomsforelskelsen, der alt forsvinner i den man har valgt seg ut, og det ikke er noen andre spørsmål som teller enn hvordan man skal få være med den utkårede mest mulig, og få forelskelsen fullbyrdet. Her er det fullbyrdelse ikke som en erobring, men bare det å få være med den elskede for alltid. Og om leseren henger med meg her, så skal det være for alltid i et øyeblikk. Det er en stund som skal romme evigheten. Det er ikke sånn at man skal gjøre noe annet etterpå. Goethe illustrerer akkurat dette poenget godt i hvordan han ender diktet.

Nå ble det mye tørt snakk om det som skal være en fantastisk følelse, det å være forelsket, og bli fylt av alt det gjør med deg. Her er

Christel

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh’ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Das schwarze Schelmenaug’ dadrein,
Die schwarze Braue drauf,
Seh ich ein einzig Mal hinein,
Die Seele geht mir auf.
Ist eine, die so lieben Mund,
Liebrunde Wänglein hat?
Ach, und es ist noch etwas rund,
Da sieht kein Aug’ sich satt!

Und wenn ich sie denn fassen darf
Im luft’gen deutschen Tanz,
Das geht herum, das geht so scharf,
Da fühl ich mich so ganz!
Und wenn’s ihr taumlig wird und warm,
Da wieg ich sie sogleich
An meiner Brust, in meinem Arm;
‘s ist mir ein Königreich!

Und wenn sie liebend nach mir blickt
Und alles rund vergißt,
Und dann an meine Brust gedrückt
Und weidlich eins geküßt,
Das läuft mir durch das Rückenmark
Bis in die große Zeh’!
Ich bin so schwach, ich bin so stark,
Mir ist so wohl, so weh!

Da möcht’ ich mehr und immer mehr,
Der Tag wird mir nicht lang;
Wenn ich die Nacht auch bei ihr wär’,
Davor wär’ mir nicht bang.
Ich denk’, ich halte sie einmal
Und büße meine Lust;
Und endigt sich nicht meine Qual,
Sterb ich an ihrer Brust!

Christel

Jeg har ofte et dampet, dystert sinn,
Et ganske så vanskelig blod!
Når jeg er med min Christel,
Er alt igjen godt.
Jeg ser henne der, jeg ser henne her
Og vet ikke av verden,
Og hvordan og hvor og når hun meg,
Hvorfor jeg liker henne.

Det svarte skjemteøyet der inne,
De svarte bryn derpå,
Ser jeg en enste gang dit inn,
Så går sjelen meg opp.
Finnes en, som har en munn så elske,
Så kjærligrunde kinn?
Ah, og det er enda noe rundt,
Der ser ikke noe øye seg mett!

Og når jeg så da tar henne fatt
I den luftige, tyske dans,
Det går herom, det går så skarpt,
Der føler jeg meg så hel!
Og når hun blir svimmel og varm,
Da vugger jeg henne straks
Ved mitt bryst, i min arm;
Det er meg et kongerike!

Og når hun elskende ser etter meg
Og glammer alt rundt,
Og da ved mitt bryst trykket
Og rikelig et kysset,
Da løper det meg gjennom ryggmargen
Til i stortåa!
Jeg er så svak, jeg er så sterk,
Meg er så godt, så vondt!

Da vil jeg ha mer og stadig mer,
Dagen blir meg ikke lange;
Når jeg om natten og kunne være med henne,
Der før var meg ikke redd.
Jeg tenker, jeg holder henne en gang
Og gjør bot for min lyst;
Og ender ikke mine kvaler,
Dør jeg ved hennes bryst!

Språk, form og innhold

Diktet har en veldig markant rytme. Takten er jambisk med fire føtter (lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung) i oddetallsstrofene og tre (lett-tung, lett-tung, lett-tung) i partallsstrofene. Alle utgangene av verselinjene er trykktunge. Rimmønsteret er ababcdcd, altså klassisk kryssrim over 2×4 linjer. Første strofe har en ekstra trykklett opptakt (hab), ellers er takten og rimmønsteret konsekvent gjennom diktet. Jeg gjengir med trykktunge stavelser markert med fet skrift:

Hab’ oft einen dampfen, düstern Sinn,
Ein gar so schweres Blut!
Wenn ich bei meiner Christel bin,
Ist alles wieder gut.
Ich seh sie dort, ich seh‘ sie hier
Und weiß nicht auf der Welt,
Und wie und wo und wann sie mir,
Warum sie mir gefällt.

Trykkfordeling, An Christel, av Goethe

Det går ikke an å si noe om dette vitenskaplig og verifisertbart. Det har med følelser å gjøre, og det er min påstand at dette er en takt som passer til å være forelsket i. Man lar seg rive med av stemningen, det går over stokk og stein, ta-tam, ta-tam, ta-tam, ta-tam/ ta-tam, ta-tam, ta-tam, og igjen og igjen, gjennom hele diktet. Hallvard Lie skriver i sin Norsk Verslære fra 1967 at strofeformen først er å finne i gamle salmer, siden i pastoraler. Mange av diktene Lie ramser opp er ettertenksomme, og passer til å leses langsomt. Goethe bruker formen selv i diktet Der Fischer, en ballade. I Christel skrur Goethe tempoet opp, blant annet med oppramsinger (Und wie und wo und wann sie mir, strofe 1, linje 7), gjentakelser (Und (..)/ Und (..)/ Und (..)/ Und (..), str 4, linje 1-4) og omgangsspråk (dadrein, drauf). Det er med på å få frem den forrykte stemningen, synes jeg, forelskelse uten kontroll.

Når det gjelder oversettelsen min er det litt å si. Mir gefällt sie er fast vending for jeg liker henne, i strofe 1. Ellers skulle den strofen være grei. Dikteren setter rammen, med at han ofte ikke har det bra, men at alt er bra igjen, når han er med henne. Han ser henne overalt, og skjønner ikke hva det er med henne, som gjør dette med ham.

Strofe 2 har noen vanskeligheter. Dadrein er omgangsspråk for darin, «dit inn», «i det», «deri». Det samme gjelder drauf for darauf. I linje 4 er et sammensatt verb, aufgehen, satt opp i gloselisten. Den linjen er vanskelig å oversette. Som regel velger jeg da den norske oversettelsen som er tettest på originalen, og her ligger i norske «gå opp» mange av de samme betydningene som på tysk. Men vendingen «sjelen går meg opp» fungerer og klinger atskillig dårligere enn Die Seele geht mir auf. Lieben er å elske, men lieben i so lieben Mund ser ut til å være brukt som et adjektiv i en litt komplisert setningover linjene 5 og 6. På meg ser det først ut som setningen har to finitte verb, ist (er) først og hat (har) til slutt. Men det går ikke, så det ene verbet må være del av en leddsetning med en annen funksjon. I den norske oversettelsen min er problemene løst, det første verbet ist (er, finnes) er brukt som et spørsmål, og spørsmålet har to ledd, der det andre verbet hat (har) er verbal for begge. «Finnes noen som har en munn så å elske, og som har så elskerunde kinn?» Oversettelsen av det sammensatte adjektivet liebrunde (lieb + runde) er ikke opplagt. Til sist volder det hodebry med Ach, und es ist noch etwas rund. Brukt som adjektiv (et adjektiv står til substantivet) er rund det samme på tysk og norsk, en rund ting, sirkelformet. Brukt som adverb (et adverb står til verbet) betyr det omtrent, cirka, slik det kan gjøre også på norsk (eks: det var rundt 50 mennesker der). Her i setningen er det brukt som adverb, det er ikke noe substantiv adjektivet kan stå til, eller beskrive, og ordet står dessuten ubøyd. Jeg oversetter sånn som det står i originalen. Om det er noen som her ser noe jeg ikke har sett, tar jeg gjerne i mot tips, som jeg alltid gjør for å få rettet opp feil og forbedret innleggene.

I tredje strofe tror jeg wenn’s er satt sammen av wenn es, mens ihr (henne) er her dativformen for 3. person entall, hunkjønn. Det er brukt i vendingen ihr taumlig, på tysk er det ikke et subjekt «jeg» som blir svimmel, men en svimmelhet som kommer til meg, norsk «svimler for meg». Strofen beskriver hvordan det er når han danser med henne, i en luftig, tysk dans, og at han føler seg så helt og fullt, så ganske bra, eller hvordan man velger å oversette tyske å føle seg so ganz.

Strofe 4 har ikke noen spesielle vanskeligheter. Først er det at når hun ser på ham, glemmer han alt. Når hun klemmer ham til brystet sitt, og kysser ham, så løper det gjennom ryggmargen, til tåa, motsetningene mellom svak og sterk, vel (wohl) og vond (weh) er uttrykk for at det sitrer av spenning han ikke kan forklare.

Siste strofe har verb i konjunktiv i hypotetisk betydning – wäre. Min oversettelse skulle være grei. Strofen handler om at han bare vil ha mer og mer, og det ender, i klassisk, stormfull kjærlighetserklæring at han vil dø ved hennes bryst. Det blir sagt sterkere, om hun ikke ender kvalene hans, ved å få oppfylt lystene, så vil han dø ved brystet hennes.

Det er ikke noen forskjell på diktet i direkte og overført betyding denne gangen. Det er den forelskede jeg-personen som tenker over hva som har skjedd mellom ham og hans Christel, og alt han føler, lider og begeistres av dette. Først begynner det klassisk, med at han den forelskede ofte ikke har det så bra, men at når han er med henne, så er alt øyeblikkelig godt. Så er det også den klassiske med at den forelskede ser den han eller hun er forelsket i, alle steder. Det er også et uttrykk for at den elskede fyller hele ens sinn. Han avslutter første strofe med at han ikke skjønner hva som skjer med ham, og hva det er med henne som gjør at han føler på denne måten. Det er også en klassisk forelskelsesskildring.

Gloseliste

dadrein -> darein (-ˈein og ˈda-) (omgs.: drein; adv. poetisk) dit inn; i det, den; deri
Braue die, -/-n; øye(n)bryn.
aufgehen (st. itr.) 1. åpne seg, løsne 2. stige opp, stå opp 3. gå opp; gå inn i, opp i. 4. spire fram, komme opp, bli synlig. 5. ese, svelle. 6. begynne, (jakt)tiden er inne.
Wänglein – Verkleinungsform -> Wange die, -/-n 1. kinn 2. sidedel, vange.
rund I. (adj.) rund. II. (adv.) omtrent, cirka.
ich sie denn fassen darf -> jemanden am/beim Arm fassen gripe, ta en i armen
taumlig -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
wieg -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
blickt -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse.
weidlich (adv.) grundig, rikelig, til gagns.
das Rückenmark ryggmarg.
Zeh der, -(e)s/-en, die Zehe -/-n; tå; der, die kleine, große Zeh lilletå, stortå.
möcht -> mögen (mag, mochte, hat gemocht, etter forutgående infinitiv: hat … mögen; hjelpeverb, tr.) gjerne ville (ha, gjøre), ha lyst på; kunne, skulle; like, synes om.
davor (adv.) for (det, den); foran det; før det (jf. også vor);
bang(e) (adj.) engstelig, urolig, bange
büße -> büßen (sv. tr. itr.) gjøre bot, bøte, sone; (bibelsk) tilfredsstille; (sveits.) straffe; für etwas büßen müssen få lide, unngjelde for noe.
endigt -> endigen (sv. itr. tr., gammeldags, høytidelig) ende, avslutte; > se Enden
Qual die, -/-en; pine, kval, smerte, lidelse.

Kommentar

Dette er de første av de virkelige forelskelsesdiktene til Goethe. Det skal bli flere, og gjennom hele hans livsløp.

Min gjendiktning

I en gjendiktning som dette gjelder det å få opp tempoet, og la alt falle på plass i riktig rytme. Som alltid yter ikke gjendiktningen originalen noen rettferdighet, så dette får stå vel så mye for egen regning, som Goethes.

Til Christel

Har oft’ et dampet, dystert sinn,
Et ganske vansk’lig blod!
Men når jeg er med Christel min,
Er verden bare god.
Jeg ser hun her, jeg ser hun der
Og vet ei annet liv,
Og hvor og hvordan, hva hun er,
Hvorfor hun gjør meg slik.

Det svarte, skjemteøyet ditt,
De svarte bryn på topp,
Ser jeg en enkelt gang inn dit,
Går alt i sjelen opp.
Fins én, som har så deilig munn,
Så elskerunde kinn?
Og enda er det noe rundt,
Der ingen ser seg mett!

Og når jeg så tar henne fatt
I luftig’, tyske dans,
Det går herom, det går så bratt,
Da er jeg hel til gangs!
Og når hun svimler og blir varm,
Jeg vugger henne slik
Ved brystet mitt, og i min arm;
Meg er et kongerik’!

Og elskende til meg et blikk
Og alt er glemt og tyst,
Og da hun ved mitt bryst er trykt
Og rikelig meg kyst,
Da løper gjennom marg og ben
Meg ned i store tå!
Jeg er så svak, så sterk og ren,
Så godt, så vondt, og så!

Da vil jeg mer og stadig mer,
Ei blir meg dagen lang;
Når natten jeg og henne skjer,
Før det var jeg ei bang’.
Jeg tenker, jeg holdt henne da
Og soner for min lyst;
Og ender ikke mine kval,
Dør jeg ved hennes bryst!

ES2019

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Fugl og dikt

Dette er et dikt der jeg følte jeg virkelig hadde en god idé, men der det bare ikke ville lykkes meg å få den ut. Jeg satt og jobbet med diktet любовь (Kjærlighet), en sonett av Vljatsjeslav Ivanov (1866-1949), en meget vanskelig tekst å jobbe med. Ivanov var en meget spesiell fyr, noe man kan finne ut ved å lese bloggposten min om ham og posten hans, og dette diktet er svært, svært strengt i formen. Det er en sonett, på russisk, der alle de formelle krav til en sonett skal være oppfylt, og denne sonetten skal også være en del av en krans, der også de formelle kravene er oppfylt. En sonettkrans er en samling på 14 sonetter, der hver av dem begynner med samme linje som den forrige slutter med. Så når Ivanov vil lage en sonettkrans kalt Любоь (Kjærlighet), så vil han vise hvor stor og fantastisk kjærligheten er. Et uløselig hele, der alt er på sin plass. Dette måtte jeg finne ut av, mens jeg jobbet med diktet. Jeg liker ikke å poste dikt uten at alle vanskeligheter er overvunnet, og her var det virkelig mange vanskeligheter å overvinne.

Midt mens jeg sitter oppslukt med denne gamle russiske sonetten, som få utenom jeg egentlig vil være noe særlig interessert i, smeller det i vinduet. Det er en stær som flyr på. Og dette møtet mellom den virkelige verden, med fuglen og vinduet, og den veldig kunstige, med diktet til Ivanov, det gjorde et veldig inntrykk på meg. Det var dette jeg forsøkte å få ut, dette med å sitte fordypet i noe, helt ens eget, og så kommer virkeligheten og krasjer inn.

Fugl (Det fløy en fugl mot vinduet)

Det fløy en fugl på vinduet
Mens jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt
Det var virkeligheten som kom på besøk
Uten rim og rytme, og uten å være formfullendt.
Det var krasj.

Diktet jeg jobbet med var en sonett,
som igjen var del av en krans,
der alt er strengt og på plass
noe av det strengeste det går an å skrive

Fuglen var en stær
Nå ligger den på ryggen
med de små fuglebeina til værs
Jeg fikk stå i vinduet og se den kave.

ES2017 – Diktsamling Nr. 162

Stær, Terrasse, Vindu
Fuglen på vinduet.

Blindekuh (Blindebukk), av Johann W. von Goethe

Blindebukk er den leken barn leker, med at en får bind for øynene, og så skal han eller hun finne de andre. Jeg vet ikke hvor populær og kjent leken er nå om dagen, men vi lekte den ennå i bursdagsselskaper da jeg vokste opp på 80-tallet. På tysk heter det blinde ku (blindekuh), på italiensk blinde flue (mosca cieca) og på spansk blinde høne (gallina ciega). På engelsk er det bare blind mans bluff.

Johann W. von Goethe (1749-1832) skrev sitt dikt Blindekuh, eller Blindekuh, i 1770/71, og fikk det trykket i samleutgaven av verkene sine så langt, i 1789, på G. J. Göschens forlag. I min utgave, som skal bygge på Ausgabe letzte Hand (1827), den siste samleutgaven Goethe selv redigerte og godkjente, så står det Blindekuh i ett ord. På nettet er de aller fleste versjonene lagt ut med tittelen Blinde Kuh, i to ord. Forskjellen skulle være den samme som på norsk, blinde ku eller blinde bukk, i stedet for blindebukk (eller blindekuh). Jeg ser imidlertid at tyskerne ikke er nøye på dette. Leken blir skrevet i både ett og to ord, og de er konsekvente på at den som er blindebukk er den blinde kua (blinde Kuh).

Uansett er det denne leken det er snakk om i diktet. Og for Goethe, er det en sterk erotisk erfaring, da jenta som er blindebukk, eller den blinde kua, finner nettopp ham. Unge Goethe lurer på om dette kan være helt tilfeldig, og kjenner lysten blir tent øyeblikkelig, men den slokker helt da hun mister all interesse straks bindet faller av. Var det bare et spill? Hva var det for noe.

Blindekuh

O liebliche Therese!
Wie wandelt gleich in’s Böse
Dein offnes Auge sich!
Die Augen zugebunden,
Hast du mich schnell gefunden,
Und warum fingst du eben mich?

Du faßtest mich auf’s Beste,
Und hieltest mich so feste;
Ich sank in deinen Schoß.
Kaum warst du aufgebunden,
War alle Lust verschwunden;
Du ließest kalt den Blinden los.

Er tappte hin und wider,
Verrenkte fast die Glieder,
Und alle foppten ihn.
Und willst du mich nicht lieben,
So geh’ ich stets im Trüben
Wie mit verbundnen Augen hin.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvorfor vandrer så dårlig
Ditt åpne øye seg!
Med øynene bundet,
Fant du meg raskt,
Og hvorfor fanget du nettopp meg?

Du fakket meg på beste måte,
Og holdt meg så fast;
Jeg sank i fanget ditt.
Knapt var du bundet opp,
Så var all lyst forsvunet;
Du lot kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og dit,
Vrikket nesten leddene sine,
Og alle ertet ham.
Og vil du ikke elske meg,
Så går jeg i stedet inn i det dunkle
Som med forbundede øyne.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med 6 verselinjer i hver strofe. De to første linjene har parrim, så er det omsluttende rim i de fire neste. Rimmønsteret er altså AAbCCb, der stor bokstav betyr trykklett utgang. Noen av rimene er halvrim (Therese-Böse, lieben-Trüben), og noen har forskjell på vokallengden (Schoß-los) Jeg vil si versefoten er jambisk, med lett-tung, lett-tung, lett-tung trykkfordeling i stavelsene. Det er tre trykktunge stavelser i hver linje, utenom den siste, som har fire.

I oversettelsen har jeg prioritert å få god og riktig norsk heller enn å holde på ordlyden i originalen. Det gjelder særlig i første strofe. Tyskkyndige ser lett hva jeg har gjort. Gleich Ins Böse er direkte oversatt «likt i det vonde (eller hva ord man velger for Böse, se gloselisten). Jeg har lagt til et «med» som ikke står i originalen, i linje 4, og jeg har skrevet «øynene bundet» i stedet for «øynene bundet til (zugebunden)» i samme linje. I linje 5 har jeg gjort om fra perfektum til preteritum («fant» for «har funnet (hast gefunden)» , slik det er vanlig å gjøre på norsk.

Aufs beste er fast uttrykk for «på beste måte». Jeg la til en «sine» for leddene sine i (die Glieder) i linje 2, strofe 3. De to siste linjene er ikke enkelt å få over i god norsk, og samtidig være tro mot originalen. Jeg har som man ser løst det litt upoetisk.

Innholdet på overflaten er en omgang blindebukk. Therese er blindebukken, eller på tysk kua, og hun fanger diktets jeg-person. Det er skildret ut i fra jeg-personen, som legger mer i det enn det kanskje er. Han spør hvorfor hun ikke ser ut til å bry seg, når hun har fått av bindet for øynene. Når hun har øynene bundet til, er det nettop ham hun fanger. Strofe 2 forklarer hvordan det skjedde, at hun fanget ham og holdt ham fast, og at han sank ned i fanget hennes, som han sier. Men straks hun får øynene bundet opp, forsvinner all lyst. Hun er helt kald. Med at hun slipper den blinde løs, tenker jeg er at det nå er hans tur å være blindebukk.

Jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si nøyaktig hva det er som skjer i siste strofe. Jeg oppfatter det slik at det nå er han som skal være blindebukk, eller den blinde kua, og at det menes fysik at han famler hit og dit, som man gjør når man ikke ser noe. Det er også dette betyr at alle ertet ham. Så går det litt mer i overført betydning, i de tre siste linjene. Når hun ikke vil elske ham, går han gladelig i det blinde mørke, som med forbundede øyne. Hele diktet fungerer godt i direkte og overført betydning. Det må leses som begge deler, den enkle leken, og den enorme betydningen han legger i det.

Gloseliste

die Blindekuh blindebukk
Böse 1. dårlig, ubehagelig; 2. ond; 3. ondsinnet, ond, slem; 4. syk, vond, smertefull; 5. arg, sint;
zugebunden -> ˈzubinden (st. tr.) binde igjen, binde for, snøre til.
faßtest -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe). 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe. 4. innfatte, ramme inn. 5. fatte seg, uttrykke seg. 6. gripe i hverandre, ta.
Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt.
ließest -> lassen (lässt, ließ, hat gelassen, etter forutgående inf. også: hat … lassen; hjelpevb., tr., refl., itr.) la
tappen (sv. itr.) stolpre, famle, rave;
Verrenkte -> verrenken (sv. tr.) vrikke, vri av ledd.
foppten -> foppen (sv. tr.) drive med, erte, holde for narr.
trüben (sv. tr., refl.) 1. gjøre uklar/grumset 2. fordunkle, kaste skygge over

Kommentar

I dag er blindebukk en barnelek. Men det er klare tegn på at den opprinnelig ble lekt også av voksne, som en del av selskapslivet. Leken går langt tilbake. Allerede i 1560 viste en viss Pieter Bruegel at blindebukk ble lekt i antikkens Hellas, 2000 år tidligere. Der het leken «jernfluen», og den som stod blindebukk, begynte søket med å rope «jeg jager en jernflue!». Alt dette har jeg fra boken «Alte Kinderspiele – einst und jetzt: Mit vielen Spielanleitungen», av Inge Friedel. Goethes dikt er naturligvis beskrevet i denne boken, det er jo en helt ypperlig kilde til hvordan unge menn og kvinner lekte denne leken siste halvdel av 1700-tallet, og hvilke tanker unge menn da kunne gjøre seg. At det er selveste nasjonaldikteren, Johann Wolfgang von Goethe, som lar seg føle begjæret, og skrive diktet, gjør ikke saken mindre.

Min gjendiktning

Som vanlig i gjendiktninger må det lempes litt til. Jeg har som originalen tillatt halvrim, og det som kanskje verre er, men trykkfordelingen skal være korrekt, klanglig skal det ikke være så altfor ulikt og innholdet skal være gjengitt ganske som det står.

Blindebukk

O elsklige Therese!
Hvor vandrer lik i det vonde
Ditt åpne øye seg!
Når øyet til er bundet,
Har du så raskt meg funnet,
Og hvorfor var det nettopp meg?

Du fanget meg det beste,
Og holdt meg i ditt feste;
Jeg sank ned i ditt skjød.
Knapt var du opp blitt bundet,
Var all den lyst forsvunet;
Du lot nå kaldt den blinde løs.

Han famlet hit og henne,
Nær vrengte sine lemmer,
Og alle ertet hin.
Og vil du meg ei elske,
Så vil jeg mørket teste
Lik med forbundne øyne inn.

ES2019

Forrige: Heidenröslein Neste: Christel Alle: Goethe

Ordene

Dette er diktet som sier hvordan det er å være meg, når jeg har det vanskelig, og når jeg kjemper mot mine demoner og spenninger inne i meg. Jeg vet som alle andre dårlig hvor alt dette kommer fra, hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, og strever med de tingene jeg strever med, men jeg vet veldig godt at jeg har et enormt behov for å kunne skrive det ut, liksom formulere det i ord, og så skal det være

Ordene

Kunne jeg finne ordene
som kunne skrive spenningen ut av kroppen
Som bare kunne skrive
hva det vil si
å være jeg
så alle kunne forstå det
og si at det er greit
Det er helt greit.

ES2017

Lyrikk2017, nr. 2

Heidenröslein (Den lille rosen på heien), av Johann W. von Goethe

I dag, den femte uken med å poste dikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), kommer det første ordentlig kjente diktet av ham. Det er det lille diktet, Heidenröslein, skrevet i 1771, under oppholdet i Strassburg, men først i 1789, i samleutgaven som ble utgitt det året. Teksten er tonsatt hele 154 ganger, til 154 ulike melodier, mest kjent for meg er den til Franz Schubert i 1815, men Goethe Handbuch bind 1, Gedichte (2004, Stuttgart) skriver at det fremfor alt er versjonen til Heinrich Werner i 1827 som har plassert sangen i den tyskspråklige kanon. Johann Freiedrich Reinharts versjon fra 1794 blir også nevnt.

I Norge er også diktet godt kjent, og oversatt mange ganger. Strofeformen er så innarbeidet, at Nordahl Grieg skrev en parodi over diktet, kalt Heidenröslein, men med Rosenquist i første i plassen for Roselill på heien (Röslein auf der Heiden). Kanskje er det ennå noen i dag som har linjen «Så jeg der en rose stå» eller lignende i hodet? Det er nøyaktig i takten til Goethe i diktet.

Meningen i diktet er også godt kjent. Det er gutten som kommer over en rose, knekker den, og blir stukket av den. I overført betydning er det gutten som kommer over en jente, og forgriper seg på henne. Han blir selv stukket, og må selv lide. Det er satt opp som en allmenn sannhet, som folkeviten i en folkevise, og har en lett og munter rytme som i folkevisens stil står litt i kontrast til det egentlig ganske alvorlige temaet.

Nå skal jeg ikke skrive meg vekk fra diktet med å forklare det. Det er på ingen måte vanskelig, og man står som alltid i dikt veldig fritt til å lese det på ens egen måte, og få ut av det hva man selv finner. Her er diktet, på tysk, i oversettelse, og lenger nede, i min egen gjendiktning.

Heidenröslein

Sah ein Knab’ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Knabe sprach: «Ich breche dich,
Röslein auf der Heiden.»
Röslein sprach: «Ich steche dich,
Daß du ewig denkst an mich,
Und ich will’s nicht leiden.»
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Und der wilde Knabe brach
‘s Röslein auf der Heiden.
Röslein wehrte sich und stach,
Half ihm doch kein Weh und Ach,
Mußt’ es eben leiden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Enstanden 1771, Erstdruck 1789

Den lille rosen på heien

Så en gutt en rose stå,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han fort, den nær å se,
Så på den med mye fryd.
Ros, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
At du evig tenker på meg,
Og jeg vil det ikke lide.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Rosen forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham dog ei ve og akk,
Måtte den nemlig lide.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Språk, form og innhold

Formen er folkevisens. Her er det omkved i de to siste linjene, Röslein, Röslein, Röslein rot/ Röslein auf der Heiden, og linje 7 er gjentatt i linje 2. Jeg vil si det sånn at linje 2 er et innskudd, med et forvarsel til refrenget, men det er også slik at linje 2 har en fullstendig funksjon, siden den rimer med linje 5. Linje 2 bryter også friskt opp det som ellers kunne blitt tre tunge setninger med samme rim og rytme. Formen blir med det enkel å se, lett å gjenkjenne, men litt komplisert å forklare. Enklest er det å skjære igjennom, og si hver av de 3 strofene har 5 + 2 linjer, der rimmønsteret er aBaaB i de fem øverste linjene, og de to siste linjene er et gjentakende tillegg.

Versefoten er trokeisk, annenhver tung-lett, med fire trykktunge stavelser i linjene 1, 3 og 4, og tre i linjene 2 og 5. Formelen 4 + 3 gjelder også for linjene 6 og 7. Jeg viser med første strofe. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk at her tillates ingen ekstra stavelser, heller ikke trykklette, så derfor er det utstrakt bruk av apostrofer, Knab’ for Knabe, steh’n for stehen, seh’n for sehen og Sah’s for Sah es. Dette gjelder også for de to andre strofene.

Sah ein Knab‘ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Selv om trykket er likt fordelt i de tre strofene er fordelingen av pauser ulik. I strofe 2 er det en markant pause etter sprach, Knabe sprach [pause]: «Ich breche dich«. Til forskjell fra strofe 3: Und der wilde Knabe brach. Det gjør lesingen veldig langt fra å bli monoton, selv om trykkfordelingen er identisk i de tre strofene.

Når det gjelder språket og oversettelsen er nøkkelproblemet hvordan man oversetter Röslein. Röslein er diminutiv for die Rose, rose. På norsk har vi ikke diminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Men akkurat for Röslein har det vært ganske innarbeidet å bruke roselill, slik finnes dette diktet i mange oversettelser og gjendiktninger allerede. Det er også brukt som oversettelse for andre tyske dikt med Röslein eller Röschen. Og norske poeter har brukt det i sine egne dikt. Særlig gjelder det på 1800-tallet, da den norske forbindelsen til Tyskland og tyske diktere og dikt var sterkere enn den er i dag, og da stilretningen var mer romantisk og uskyldig. Nå er ordet ganske ute av brukt, annet enn hvis noe fra den tiden skal oversettes, eller stilen kopieres. Som oversettelse fungerer det godt, synes jeg. Jeg vil i alle fall bruke den.

I tittelen står Röslein som sammensatt ord, Heidenröslein. Som sammensatt ord fungerer ikke roselill i det hele tatt. Og det går heller ikke godt å lage sammensatt ord med det vanlige ordet for rose, ikke i dette tilfellet. Så vi må omskrive. Det har også Goethe selv gjort, da diktet ble utgitt i Volksliedern i 1779, het det Röschen auf der Heid. Det er omtrent tilsvarende det jeg kaller det, med Den lille rosen på heien. I gjendiktningen er tittelen Roselill på heien. Jeg tror det er denne tittelen de fleste gjendiktere og oversettere har brukt, men jeg pleier aldri sette meg særlig inn i hva andre har gjort. Jeg konsentrerer meg om originalen, og om mitt eget arbeid. Nedover i diktet oversetter jeg med «rose» og «roselill» etter hvordan det passer med rytmen.

Leiden er lide, tåle, finne seg i.

I siste strofer er jeg ikke kommet til bunns i: Mußt’ es eben leiden . Mußt (måtte) er enten preteritum eller preteritum konjunktiv, es (den) viser til rosen og eben brukt som adverb som her, betyr «akkurat», «nemlig» eller «rett og slett».

I direkte betydning skjer det at en gutt kommer over en vakker rose på heien. Han synes den er skjønn, løper bort til den for å se på den, og han ser på den i stor fryd. Han sier til den at han vil brekke den, rosen kan snakke, og sier at den da vil stikke ham. Det vil gjøre at han tenker på den for alltid, og at den ikke vil lide av det. Gutten knekker rosen, rosen forsvarer seg med å stikke, og det hjelper ham ikke med akk og ve, han må lide for det han har gjort. Akkurat som det han har sagt.

I overført betydning er gutten en gutt, og rosen ei jente. Rose som symbol på jente er godt innarbeidet, det er et mye brukt motiv, både med skjønnheten og med tornene. Gutten blir betatt av henne, og vil se på henne og fryde seg over henne. Han er forelsket, kort og godt. Så vil han ha forelskelsen fullbyrdet, det er det som ligger i å «brekke rosen». Rosen vet da at den vil tape sin skjønnhet, tape sin friskhet, at den vil visne og dø. Men den sier også at den vil stikke ham, og her er det ikke med tornene, men med det at han alltid vil tenke på henne. Det er gutten som vil lide kvaler for det han har gjort. Den ville gutten brekker rosen, slik han har sagt, og rosen forsvarer seg med å stikke, slik den også sa den ville gjøre. Og det er riktig som jenta sa, gutten må lide for det etterpå.

Gloseliste

Röslein -> Rose die, -/-n; rose
Heiden -> die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo.
steche -> stechen (sticht, stach, hat gestochen, tr. itr.) stikke; (om sol) brenne;
brach → brechen brekke
wehrte sich -> wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til motverge.

Kommentar

Diktet er veldig direkte i betydningen. Selv om det bruker bilder og symboler. Det ligger folkediktningen til. Den klassiske historien er gutten som vil ha jenta, og så er det alle gledene og problemene som kan komme ut av det. Særlig er det interessant når det skjer noe skandaløst, noe umoralsk, diktningen vil vise hva som skjer, når man gjør noe man ikke skal gjøre. Og særlig interessant er det, når det man ikke skal gjøre, er noe man har veldig lyst til. Handlingen har konsekvenser.

Det er ikke så mye mer å åpne opp og vise frem, og analysere, når det kommer til akkurat dette. Diktet har tiltrekningskraft. Det er også noe med det, som går ut over det ord kan forklare, hvordan gjentakelsen Röslein auf der Heiden og Röslein, Röslein, Röslein rot virker nesten som et kor og som naturens egen kommentar til det som skjer. Elegant blir det også direkte tiltale, i strofe 2, der det er gutten som sier det til rosen. Meningen og assosisasjonene i ordene er også ganske annerledes, selv om de er nøyaktig de samme, i strofe 1 – da han fryder seg og ser på den -, og strofe 3 – der han for alltid lider hva han har gjort. Det er også med på å gjøre historien til en legende, en universalhistorie, selv om den på mange vis egentlig er ganskke vanlig og hverdagslig.

Bilde av en rose. Illustrasjon til diktet Heidenröslein, av Johann W. von Goethe.
Heidenröslein

Min gjendiktning

I gjendiktningen er det kolossalt viktig å få rytmen riktig. Det er signaturen for hele diktet. Det er også viktig at meningen ikke blir anstrengt, den skal komme lett og klart frem. Jeg har problemer med å få til begge deler. Det halter litt i strofe 1, jeg må bruke et arkaisk ord og dialektord, med «stend» for stå. Premien er at jeg da kan bruke det vakre ordiginalordet «morgenskjønn». Alle mine strofer har trykklett opptakt i linje 5, ingen har det i originalen.

Roselill på heien

Så en gutt en rose stend,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han bort å se på den,
Han så og følte fryden.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
Så du evig husker meg,
Med lidelse på veien.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Den forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham så ei ve og akk,
Han lide må på veien
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

ES2019

Forrige dikt: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Neste dikt: Blindekuh Alle dikt: Goethe


Hjem

Dette diktet passer ikke til å hete «Hjem». Det handler ikke om Hjem, det handler nesten om det motsatte. Men bedre tittel finner jeg ikke, og på et vis passer det også.

Diktet og samlingen (Atskillelse) passer godt å poste i dag, da det enda en gang blir klart at min kone og mitt barn reiser fra meg igjen. Sånn har det vært i alle barnets leveår, hver gang vinter går mot vår, i en forlenget påskeferie, reiser de fra meg, og jeg savner så verden ikke blir stor nok for følelsene mine. Det er fra naturens side laget altfor sterkt, jeg må være med dem, selv om praktiske forhold gjør det umulig.

Det var min personlige historie. Dette er diktet, skrevet i 2017, er jeg ganske sikker på, eller 2018, da de også reiste bort.

Hjem

I et fly
Er min kone
Og mitt barn
Og min verden.

Det vil sprute ord ut av meg
I tre uker.

Min lengsel vil aldri bli tømt
Den vil flyte utover som
Store elver
Og hele havet

I ord som på død og liv må få sagt
Det som ikke er mulig å si.

ES2017