Til I’m not here (1956)

I’m not there (1956) er en av Bob Dylans merkeligste sanger og ganske sikkert hans merkeligste tekst. Sangen finnes på den nye Bootleg series volum 8, men ble spilt inn i 1967 i seansen som fikk navnet The basement tapes, der Bob Dylan jammer sammen med The band nede i en kjeller i New York. De tok opp det de spilte inn, og det sirkulerte som ordinær bootleg før det ble gitt ut offisielt som et dobbeltalbum av Dylan, og nå igjen med andre sanger og andre versjoner på en offisiell bootleg. Sangen I’m not there er så vidt jeg vet ikke utgitt før, og svært sjelden spilt, det er en skjult skatt som nå er kommet frem. Teksten er ingenting, den blir antagelig laget mens den blir sunget, den virker helt improvisert, og den henger ikke sammen. Men effekten er overveldende, i hvert fall for meg, og jeg vet jeg ikke er alene om det. Det er noe inderlig over det, som om Bob Dylan har noe svært viktig han vil si, men så går det ikke an å skjønne hva det er. Hver setning gir god mening, men sammen blir det bare vas, og det er ens egne assosisasjoner og spekulasjoner som bestemmer hva mening man vil legge i det. Her går tankene også til tidlig R.E.M, der vokalist Michael Stipe heller ikke laget tekstene skikkelig, men bare sang et eller annet, og fikk mye bedre resultat enn da han senere forsøkte å skrive noe ordentlig.

Den utflyttede nordmannen Eyolf Østrem  skriver om sangen på nettsiden sin viet Dylans sanger. Det samme gjør Tim Lucas på sin VideoWatch blog (han har også klipt og limt inn flere som har skrevet om den). Sangen ble bare sunget denne ene gangen, da den ble spilt inn, og den ble aldri spilt inn på ny og aldri gjort ferdig. Årstallet i parentes, (1956), ble lagt inn i tittelen skrevet ned av Garth Hudson, han som skrev ned tittelen på alle sangene i The Basement tapes. Ingen vet hvorfor.

Da jeg var ung skoleelev og student pleide jeg å skrive ned dikt og rimerier til sanger jeg hørte på, mange av disse er postet her på bloggen i kategorien Gamle dikt, og sangen I’m not there (1956) setter i gang noe av det samme i meg. Jeg får et sterkt behov for å skrive ned og uttrykke det jeg føler eller tenker mens jeg hører sangen, jeg får noe jeg vil ha sagt, og det pleier å komme noe greit ut av det. Jeg tenkte å prøve igjen, denne torsdags morgenen, i det Bootleg series volum 10 kommer til akkurat den sangen, den begynner med sitt intense Well it’s all right, og det vanskelige å høre, før det tydelige in my neighborhood, og vi er i gang, jeg forsøker å skrive noen ord til den mens sangen går.

 

Jeg har et brev jeg så gjerne vil skrive

Et enormt behov

At jeg selv er i live

Og jeg tenker på henne så veggene skjelver

Og det betyr ingenting at jeg ikke har spist noe heller

Jeg må skrive det ned

Det er alt som teller

Og jeg må sende det frem

Med post eller mail

Eller sms

eller hva

Slik at når hun kommer hjem

fra jobb eller hva

så da

så da

så tar hun ikke feil

At her sitter én

og tenker på henne

Så sterkt

at hun må forstå det

før brevet er fremme

og før det kan være i hånden

og brenne og brenne

med ord som sier så inderlig klart

at få med deg dette

før du har svart.

ES2016

 

 

Så Stig da i meg, einsemd, av Tor Jonsson

Et vakkert dikt i dag. Det er skrevet av Tor Jonsson, og er et av hans aller siste. Han døde tragisk, tok sitt eget liv, og derfor er det vanskelig å lese dette diktet annet enn som et avskjedsdikt. Det gjøravslutningslinjne desto sterkere, «einsemda stormar mot si grense», «mitt liv var draum» og helt til slutt «Men livet skal eg aldri, aldri misse -«. 

Så stig da i meg, einsemd,

storm mitt jordlivs siste skanse

og øyd min tæringsdraum om lykke her.

Du avgrunnssvimre jord,

ver du ei onnor verd,

gjev all din løyndom

i denne gjennomlyste morgonstund,

i denne timen føre dødsens store dag

når einsemdrøyster ropar meg attende

til atterføding or ein annan grunn.
No stormar all mi einsemd mot si grense.

Mitt liv var draum forutan dagklar visse

og difor eig eg ikkje jorda meir. – 

Men livet skal eg aldri, aldri misse – – –

Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd, og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

 

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

 

Kommentar til diktet

 

Fossen, av Tor Jonsson

Jeg har nå fått internett tilbake hjemme, men har ennå ikke tid til å lage skikkelige poster. Dette diktet til Tor Jonsson blir bare postet som det er, uten ytterligere kommentar. Det får eventuelt komme senere.

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv – – –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv.

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor – –
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru.

 

Kommentar til diktet

Kommer (forhåpentligvis)…

Lengsla bygde katedralar, av Tor Jonsson

Jeg er uten Internett privat om dagen, og skriver utkastet til denne posten på en liten mobiltelefon med automatisk stavekontroll. Der tar jeg ikke sjansen på å skrive inn diktet til Jonsson, det skal jeg ordne i morgen. I dag blir det bare en liten innledning, og anbefaling av et dikt og en dikter som lett blir en favoritt for mange.

Tor Jonsson er ikke den som radikalt endrer måten å skrive dikt på. Han har liten plass i litteraturhistorien, er ikke kjent utenfor Norge, og er i Norge heller ikke godt kjent utenom de mest kjente diktene hans. De er til gjengjeld godt kjente, og høyt skattet, også av de som til vanlig ikke er så interessert i dikt.

Tidligere har jeg postet kjærlighetsdiktet hans, «Nærast er du når du er borte», i dag er det mer krevende «Lengsla bygde katedralar». Mer om det kommer når jeg har en skikkelig PC å skrive på, og skikkelig nett.

Dagar draup med sol i soge
Andre kveikte lidings loge,
brende tempel, tvinga ordet
inn i togn bak daudingskoret.

.
I vårt eige Trongdalslende
bygde livet. Døden brende
dine tempel. Sterke hender
kveikte eld på dine strender.

.
Ingen talde døde blomar.
Ingen talde ord som omar
i si grav. Den gode grøde
gror det tagalt liv laut bløde.
.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.
.

Altarljosa skin der inne.
Kjærleikslengt i mann og kvinne
byggjer enno på det brende
i sitt eige Trongdalslende.
.

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Kommentar

Kommer…

Sonnet 132, av William Shakespeare – Thine eyes I love, and they, as pitying me

Etter noen uker ufrivillig uten internett hjemme er jeg nå koblet opp igjen, og kan bruke tid jeg har til overs til å oppdatere bloggen igjen. Den slags tid har jeg ikke for mye av, så bloggen vil nok være haltende en stund til, og jeg vil være på etterskudd med postene. Så er det også denne gangen, da jeg en lørdag morgen i september poster en post for august. Det er en ganske komplisert sonett av Shakespeare, og jeg vet ikke om jeg vil bli helt ferdig med den før familien våkner, og andre forpliktelser overtar.

Jeg går rett på sak. Det er en vanskelig sonett jeg kanskje ikke rekker å gjøre skikkelig, så jeg henviser til http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/132, den beste siden for Shakespeares sonetter og min hovedkilde for det jeg skriver. Som alltid er forfatteren av denne siden opptatt av andre sonettskrivere i perioden, med modell fra Petrarcha, og med Sidnys sonetter til Stella som mye brukt eksempel. Jeg har også brukt The Oxford Shakespeare – Complete Sonnets and Poems. Det er en bok som er til salgs, og ikke ligger fritt tilgjengelig på nettet. Kommentarene derfra er sparsomme for akkurat denne sonetten.

Jeg avslutter arbeidet med posten for en stund, og gjør litt annet på nettet. Det er litt mange vanskeligheter med sonetten, og jeg har også andre ting jeg skulle ha gjort.

Sonnet 132

Thine eyes I love, and they, as pitying me,
Knowing thy heart torments me with disdain,
Have put on black and loving mourners be,
Looking with pretty ruth upon my pain.
And truly not the morning sun of heaven
Better becomes the grey cheeks of the east,
Nor that full star that ushers in the even,
Doth half that glory to the sober west,
As those two mourning eyes become thy face:
O! let it then as well beseem thy heart
To mourn for me since mourning doth thee grace,
And suit thy pity like in every part.
Then will I swear beauty herself is black,
And all they foul that thy complexion lack.

Min oversettelse

Sonnet 132

Jeg elsker dine øyne, og som om de føler for meg,
Kjennende ditt hjerte piner meg med forakt,
Ha satt opp svart og elske sørgende være,
Ser med fin sorg på min smerte.
Og virkelig ikke mot morgensolen på himmelen
Blir heller de grå kinn i øst,
Heller ikke den fulle stjernen som viser på plass det jevne,
Gir halve skinnet til den sobre vest,
Som de to sørgende øyne blir ditt ansikt:
O! La det da passe ditt hjerte
Å sørge for meg siden sorg gir deg nåde,
Og passer din medefølelse i hver part.
Da vil jeg sverge skjønnheten selv er svart,
Og alle de tosker mangler din farge.

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Er ennå ikke gjort. Og det som er gjort, er gjort i all hast. En del vendinger er vanskelige, og mine direkte oversettelser gir ikke alltid mening. Jeg satser på å få arbeidet meg gjennom det, før jeg må legge posten bort.

As i linje 1 betyr as if they were, skriver Oxford-utgaven av sonettene. Samme verk skriver at linje 2 er å lese som en parentes, så linje 3 fortsetter fra linje 1.

På sober west har jeg oversatt med sober.

Gloser

Glosene er slått opp i Freedictionary.com.

disdain forakt, ringeakt

ruth pity or compassion 2. sorrow or grief 3. self-reproach, remorse

usher vise på plass, geleide

sober sober på norsk blir av norsk ordbok forklart med 1. nøktern, måteholden 2. korrekt, uklanderlig, det engelske ordet blir oversatt med 1. (ikke full) edru 2. (om sinnstilstand) alvorlig, edruelig, nøktern 3. (om farge) diskret, dempet 4. (moderat) nøktern

beseem To be appropriate for; befit Å være passende til, passe

grace 1. ynde, eleganse 6. nåde

pity medfølelse, medynk

complexion ansiktsfarge, hudfarge

Kommentar til sonetten

På vei…

Det kan se ut som jeg enda en gang er endt opp med å bruke veldig mye tid på en sonett som ikke er spesielt bra, men er spesielt vanskelig.