Ti på halv tolv

Diktsamling er skrinet med det rare i. Her havner alt, som ikke passer inn andre steder. Dagens dikt ser jeg allerede ikke har noen annen plass, enn her. Det er skrevet 26. november, nå nylig, foran peisen, mens Tom Waits sang Invitation to the blues. Hva er det med klokken som gjør at jeg er så opptatt av den? Hvorfor er den alltid noe med tolv? Jeg har noen tanker om det, men skal ikke si det her. Her skal jeg bare nøye meg med å si at Tom Waits er overlegen i å få frem disse sterke følelsene jeg liker så godt, som om han har noe veldig viktig å si, som om selve livet står på spill for karakteren som synger, men der det ikke er så lett å skjønne hva som er så farlig. Jeg prøver mange ganger å få til noe av det samme. Her altså med dette klokkeslettet ingen må spørre om, og det banke-banke-bankende hjerte…

Ti på halv tolv

Spør meg aldri hva klokken er

Jeg hater klokkeslett

Tiden er min fiende

Og alt det vonde jeg har sett

Det fyller hele indre meg

Det fyller meg med smerte

Og jeg holder fast i hjertet mitt

Mitt banke-banke-banke, bankende hjerte

Klokken er ti på halv tolv

Hvis det var noen her som lurte

Ti på halv tolv

Om noen spurte

ES2016

Ljos, av Vilhelm Ekelund

Det er den mørkeste måneden. Da passer det godt å ha dikt av – om enn kanskje ikke den lyseste dikteren, så en dikter som var særdeles opptatt av lyset. Alf Ahlberg skriver om ham:

Alla hans tanckar og problem vända sig kring denna fråga: hur bevara det rena ljuset i själen, hur få sol och klarhet i blicken? Och hans svar är ständigt detsamma: längta til ljuset, lev i ljuset, förlora dig i ljuset, bliv en av ljusets ödmjuke tjänare.

(Ord og bild, trettiotredje årgangen, 1924, s. 329)

Bemerkelsesverdig mange av diktene til Vilhlem Ekelund (1880 – 1949) handler om lys eller har lys i tittelen. Hans lyriske produksjon er kort og intens, praktisk talt alt innen sjangeren skrev han i årene mellom 1900 og 1906. De årene gav han ut samlingene Vårbris (1900), Syner (1901), Melodier i skymning (1902), Elegier (1903), In Candidum (1905), Havfets stjärna (1906) og Dithyramber i aftonglans (1906). Også av titlene kan vi ane en utvikling, fra naturdiktning i starten, til en ganske klassisk orientert, der mot slutten. Han var regnet som en tidlig modernist, en forløper, men gjorde aldri virkelig spranget ut i de frie vers.

Om ham her i starten vil jeg også ha med at han regnet seg som en ganske kompromissløs dikter. Han ville ikke kunsten skulle gå på akkord med markedskreftene, og måtte etter hvert gi ut verkene sine på eget forlag.

Dagens dikt er veldig representativt for ham. Det heter Ljus, og er fra samlingen Elegier. Jeg fant diktet først i en samling All Nordens lyrikk, utgitt på Gyldendal forlag, 1962, og redigert av Anders Österling.

Ljus

När kväll i själens himmel skymmer,
när lifvets sista stjärnljus rymmer
och själen vänder om öde färden
och vill hem och har ej hem i världen ...
O räddande försvar! o höga
och klara fäste i det svarta bruset:
o ljufva styrka uti ljuset,
heliga skönhet, af ditt öga!

Fra Elegier, 1903

Språk og ordforklaringer

Ganske gjennomført er den svenske ä en norsk e, her. Da skulle det være ganske greit å forstå. I første strofe ser det ut til å være en omskriving for at døden nærmer seg, det går mot kveld i sjelen, livets stjernelys rømmer, og sjelen er på øde ferd og har ikke noe hjem i denne verden. I andre strofe påkalles det hjelp, O reddende forsvar! O Høge og klare feste i det svarte bruset, og hjelpen er herlig styrke uti lyset, hellige skjønnhet, av ditt øye! Den siste er litt vanskelig, og blir forklart nærmere i kommentarene til selve diktet, under.

Gloser

skymmer -> skymma mørkne (ordet er beslektet med skymning skumring)

stjärnljus stjernelys

rymmer rømmer

ljufva søt, lys, herlig

Kommentar til diktet

Vilhelm Ekelund er i Sverige regnet som en av forløperne til modernismen. Han begynte som en forsiktig impresjonist, en litt tidlig symbolist, men var ganske bundet til de tradisjonelle formene. Det ser vi også i dette diktet her, med betydningsfull rytme og gjennomtenkte rim. Først rimer skymmer-rymmer, färden-världen i strofe 1, så er det første og fjerde og andre og tredje linje som rimer i strofe 2.  Samtidig bruser det seg på en måte oppover, rytmen blir kortere, det når frem til en finale, af ditt öga. Jeg leser det slik at det er den hellige skjønnhets øye som gir den styrken som trengs til å holde ut dødsangsten i strofe 1. Det er også det faste holdepunktet i det store, svarte bruset. Ordet Öga klistrer seg på ordet höga det rimer med i linje 1, og gir vel en slags trygghet og orden der, men det er ikke like lett å skjønne hva den semantiske meningen skal være. Hva skal det bety? Normalt er det jo lyset som stråler inn i øyet, og øyet som registrerer eller sanser lyset. Her kan det nesten se ut som det er skjønnhetens øye som gir lys.

Kanskje er det her noe jeg ikke har sett. Elegi er fra klassisk tid en klagesang, opprinnelig skrevet avvekslende mellom heksameter og pentameter. I moderne diktning er det ikke lenger så strenge krav til formen, elegier er bare en klagesang. For de gamle grekerne og romerne var det nesten motsatt, elegiene kunne brukes til forskjellige formål, men versemålet lå fast. Her hos Ekelund er ikke versemålet så strengt. I første strofe bygger det seg en opp en takt i de to første linjene, men den blir ikke fulgt i de to neste. Andre strofe har en helt annen metrikk. Første strofe er også beskrivende, mens andre er påkallende. Altså, den første beskriver situasjonen, den andre påkaller hjelp. Hjelpen blir påkalt i høystil, med vokativ O, O reddende forsvar, litt patos, kan man si, i mer hverdagslig norsk, men det er vel også et uttrykk for litt følelser, litt frykt og fortvilelse, dog frykt og fortvilelse i høystil.

Jeg leser diktet slik at i dødsangstens øyeblikk er det skjønnheten som gir lys og trøst. Det er også den som gir noe håndfast og trygt å orientere seg etter. Øyet til slutt kan være et symbol på noe, øye som i orkanens øye, eller øye som noe vakkert. Det kan også være øyets egenskaper som er poenget, men at det for meg blir litt bakvendt, siden øyet aldri kan gi lys, bare registrere det.

 

Todes-erfahrung, av Rainer Maria Rilke

Når Rilke skriver om døden, så må det vel bli bra? Denne dikteren som er så kjølig og klinisk i sine iakttagelser, som om han var naturvitenskapsmannen i laboratoriet. Han skal skrive hva han ser, verken mer, eller mindre. Han er mannen bak ordet dinggedichte, eller «tingdikt», på norsk. Diktene skal handle om ting, og være så konkrete og nøyaktige i formen at de blir ting selv. Store norske leksikon skriver:

Døden «vokser og modnes» med det individuelle liv som den er en del av. Menneskets oppgave består i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves, og de blir verdier.

Her foregriper Rilke filosofien til Jaspers og Heidegger.

Todes-Erfahrung

Wir wissen nichts von diesem Hingehn, das
nicht mit uns teilt. Wir haben keinen Grund
Bewunderung und Liebe oder Haß
dem Tod zu zeigen, den ein Maskenmund

tragischer Klage wunderlich entstellt.
Noch ist die Welt voll Rollen, die wir spielen.
Solang wir sorgen, ob wir auch gefielen,
spielt auch der Tod, obwohl er nicht gefällt.

Doch als du gingst, da brach in diese Bühne
ein Streifen Wirklichkeit durch jenen Spalt
durch den du hingingst: Grün wirklicher Grüne,
wirklicher Sonnenschein, wirklicher Wald.

Wir spielen weiter. Bang und schwer Erlerntes
hersagend und Gebärden dann und wann
aufhebend; aber dein von uns entferntes,
aus unserm Stück entrücktes Dasein kann

uns manchmal überkommen, wie ein Wissen
von jener Wirklichkeit sich niedersenkend,
so daß wir eine Weile hingerissen
das Leben spielen, nicht an Beifall denkend.

Neue gedichte, 1907

Min oversettelse

Dødserfaring

Vi vet ikke fra dette vi forlater, at
intet deler seg med oss. Vi har ingen grunn
til å vise døden beundring og kjærlighet
eller hat, som den tragiske klagen

til en maskemunn underlig fordreid.
Heller er verden fullt av roller, som vi spiller.
Så lenge vi sørger, om vi også føler,
spiller også døden, skjønt det faller ham ikke.

Dog som du går, så bryter i tribunen
et streif av virkelighet gjennom denne spalten
som du går gjennom: Grønn virkelig grønne,
virkelig solskinn, virkelig skog.

Vi spiller videre. Urolig og vanskelig lærte
å si frem og fakter av og til
løfte opp; men din fra oss som fjerner seg,
fra vårt stykke kan henføre væren

og noen ganger overkomme, som en viten
av hver virkelighet senker seg ned,
slik at vi en stund henrykt
spiller livet, uten å tenke på applausen.

Nye dikt, 1907

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ennå ikke helt ferdig. Det viste seg også å være en ganske vanskelig oversettelse, som vil kreve litt tid.

Diesem i første strofe står i dativ nøytrum. Jeg er litt usikker på om jeg fikk den oversettelsen riktig. Jeg klarer heller ikke finne riktig ut hva om er forbindelsen mellom Bewunderung, som i hunkjønn er beundring (die bewunderung), og jeg ikke kan skjønne hvordan det da henger sammen med kein Grunn bewunderung. Om det henger sammen med verbet lenger nede, gir det mening, og jeg oversetter det slik. Tysk har jo en tendens til å holde igjen på verbet, og la det lukke igjen setningen til slutt. Prisen for min oversettelse er at jeg må stokke om på rekkefølgen, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme.

Strofe 1 fortsetter over i strofe 2, med nye vanskeligheter for en oversetter med litt begrensede språkkunnskaper. Jeg tror den i den ein Maskenmund, kan fungere som et relativt pronomen, altså på norsk «som». Maskenmund kan ikke være annet enn «maskemunn», like forståelig og uforståelig på norsk som på tysk. Tragischer Klage er genitiv, og må da følgelig være enten maskemunnens tragiske klage eller den tragiske klagen til en maskemunn. Også her gjør jeg om på verselinjene for å gi god flyt på norsk. Noch ist die Welt voll Rollen er også vanskelig. Jeg tror kanskje noch kan oversettes med noe sånt som «heller» eller «snarere», men Rollen kan som verb bety rulle, som substantiv rulling eller rolle. Voll er full, men jeg får meg liksom ikke til å skrive «full rulling». Jeg skriver full av roller. Det gir mening, men jeg vet ikke om det er den riktige.

Jeg må poste nå. Jeg gjør mer senere.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett pluss.

Hingehn -> hingehen gå dit, forgå -> hin betegner bevegelse bort fra den talende, dit bort og gehen

teilt -> teilen dele; dividere, dele seg

Grund 1. jordbunn, jord, grunn, fundament 2. bunn; havbunn, dalbunn 3. grunn, bakgrunn, forutsetning, årsak

Bewunderung beundrer, betrakter

Haß hat

entstellt -> enstellen 1. fordreie, forfalske, forvrenge 2. vansire, skjemme

wunderlich besynderlig, underlig

obwohl skjønt, om enn, selv om

brach -> brechen I. bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av II brytes. briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset

Bühne 1. teater, scene (også overført) 2. tribune, podium

jenen -> jener jene jenes (determenativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte)

Grün 1. grønn 2. umoden, fersk

Bang engstelig, urolig (die Bange uro, engstelse)

Erlerntes -> erlernen lære seg, tilegne seg

hersagend -> hersagen si frem

Gebärden -> Gebärde fakte, geberde, gest

dann und wann av og til, glimtvis

aufhebend 1. løfte (opp), ta opp 2. oppheve, avsaffe, oppløse, utjevne 3. oppbevare, legge til side, ta vare på 4. (gammeldags) ta til fange

Stück stykke, bit, del

entrücktes -> entrücken (poetisk) 1. henrykke, henføre 2. rykke, ta bort

Dasein tilværelse, eksistens

niedersenkend nedsenkede -> nieder 1. (adv) ned 2. (Adj) lav og senkend 1. senke, slå ned, sette ned 2. senke seg, sette seg 3. bøye seg

Weile stund

hingerissen henført, henrykt, begeistret

Beifall bifall, samtykke, applaus

denkend -> denken tenke, mene, snes; tro; ha i sinne, akte, minnes, huse

Kommentar til diktet

Kommer…

 

Sonnet 135, av William Shakespeare – Whoever hath her wish, thou hast thy Will,

Det er en veldig berømt sonett, denne nummer 135, men jeg har ikke tid til å jobbe med den nå.

 

Sonnet 135

Whoever hath her wish, thou hast thy Will,
And Will to boot, and Will in over-plus;
More than enough am I that vexed thee still,
To thy sweet will making addition thus.
Wilt thou, whose will is large and spacious,
Not once vouchsafe to hide my will in thine?
Shall will in others seem right gracious,
And in my will no fair acceptance shine?
The sea, all water, yet receives rain still,
And in abundance addeth to his store;
So thou, being rich in Will, add to thy Will
One will of mine, to make thy large will more.
Let no unkind, no fair beseechers kill;
Think all but one, and me in that one Will.

Sov du, Irina

Dette er dikt 11, i Lyrikk14, en diktsamling jeg aldri fikk gjort helt skikkelig, og som jeg har lappet i sammen med rusk og rask etterpå. Mange av diktene, som dette, er skrevet i et forsøk på å uttrykke hva barnet mitt betyr for meg. Noe er lagt til Dikt til Irina, som jeg skrev på både i 2014 og 2015, og dikt som ikke kom seg med der, er lagt inn her. Som dette.

 

Sov du, Irina

Og jeg vil si det til hele verden!

Selv om de (foreløpig) ikke kan forstå noe

av det du betyr for meg

At du er alt sammen og resten for meg

 

Så bare sov du,

Irina

Jeg ville bare si det,

Irina.

 

Nr. 11

ES2014

Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016