Høst, av Appolon Majkon

Dette er et høstdikt av den russiske poeten Appolon Majkon (1821 – 1897).

Аполлон Майков «Осень»

Кроет уж лист золотой
Влажную землю в лесу…
Смело топчу я ногой
Вешнюю леса красу.

С холоду щеки горят;
Любо в лесу мне бежать,
Слышать, как сучья трещат,
Листья ногой загребать!

Нет мне здесь прежних утех!
Лес с себя тайну совлек:
Сорван последний орех,
Свянул последний цветок;

Мох не приподнят, не взрыт
Грудой кудрявых груздей;
Около пня не висит
Пурпур брусничных кистей;

Долго на листьях, лежит
Ночи мороз, и сквозь лес
Холодно как-то глядит
Ясность прозрачных небес…

Листья шумят под ногой;
Смерть стелет жатву свою…
Только я весел душой
И, как безумный, пою!

Знаю, недаром средь мхов
Ранний подснежник я рвал;
Вплоть до осенних цветов
Каждый цветок я встречал.

Что им сказала душа,
Что ей сказали они –
Вспомню я, счастьем дыша,
В зимние ночи и дни!

Листья шумят под ногой…
Смерть стелет жатву свою!
Только я весел душой –
И, как безумный, пою!

Kommentar til språket og oversettelsen

Kommentar til diktet

Advertisements

Havet

Det er ikke så ofte jeg går i dialog med andre poeter, og refererer til andres dikt i mine. Mange av mine dikt er jo også ordgyteri, bruksdikt, til kort glede og små smil, de er sin egen lille verden. Her, i dette diktet, er det litt større ambisjoner, med referanser til selveste havet og med ideer fra både andre forfattere og poeter, men som man ser, ramler det sammen i det uhøytidelige dette også. Eller, det er et dikt som setter sin egen poet på plass, og denne poeten er jeg. Prøver jeg meg på høytravende bilder og møte med havet, og livet, så går det som dette, kanskje.

Havet

En gang snakket jeg med havet
eller rettere sagt
lyttet.
*
Havet snakker i bølger og storm
Havet hvisker i stille vær
Havet ler av sånne som meg
Som forsøker å skrive hva havet er.
Slik har jeg det også med livet
Kanskje spesielt mitt eget
Jeg skulle så gjerne vite hva det er
det som fyller meg med slik uro og undring
slik som havet
slik som livet
slik som bølgene frem og tilbake
frem og tilbake
frem og tilbake

ta en slurk, unge mann
smak – saltvann.
*
En gang snakket jeg med livet
eller rettere sagt
tiet.

Ta en slurk, Nr. 10

ES2017

I dag är ingen dag, av Gunnar Björling

Gjennom arbeidet med denne bloggen kommer jeg i møte med mange poeter fra mange land og mange tider. Få har vært vanskeligere å finne dikt fra, enn Finlandssvenske Gunnar Björling (1887 – 1960). Hans dikt er krevende, så krevende at de ble avvist fullstendig av samtiden, også av den litteraturinteresserte delen av den. Björling var en modernist, en radikal modernist, han beveget seg i ytterkantene av språket, og var så eksperimentell at bedømmelsen av ham gikk fra å kalle det nonsens til latterliggjøring.

Det er ikke bare det at diktene er vanskelige å få mening ut av. De er også ikke skrevet som dikt, med tydelige markeringer hvor det ene diktet slutter, og det neste begynner. Diktet jeg poster i dag, kan like gjerne sies å være en strofe i et lengre dikt, bestående av det som i samlingen står før, og etter. Men Björling selv plukket ut deler av tekstene sine og leste dem som enkeltstående dikt, og dette har også blitt tradisjonen både i forskningen og i gjenutgivelsene, om enn originalene altså er frivillig ambivalente i dette.

Jeg valgte ut dagens dikt blant mange, mange tilsvarende, fordi det inneholder motiv Björling ofte brukte, med lyset, og er representativt for formen han skrev på og for forfatterskapet hans. Det er også mulig å sette det inn i en sammenheng, med at det kom ut i 1943, midt under andre verdenskrig. Sverige var nøytrale i andre verdenskrig, men Björling var ikke svensk selv om han skrev på svensk, han var finsk, og Finland hadde nettopp vært gjennom vinterkrigen og var ennå formelt i konflikt med Sovjetunionen, og en slags alliert med Tyskland. Björling hadde vokst opp i et Finland som den gang var en del av Russland, det var et lydrike under den russiske tsaren, og han hadde lært seg russisk på skolen, og var tett knyttet til den russiske kulturen. Han kom fra Viborg, byen som skiftet land i løpet av disse begivenhetene, den gikk fra å være finsk til å bli russisk, som den ennå er. Björling fikk oppleve både den russiske og den finske borgerkrig, og hadde altså krigen mye nærmere enn noen svensker på denne tiden. Jeg mener diktet leses godt på denne bakgrunnen, samtidig som Björling er så spesiell at man trenger ingen konkret referanseramme for å få noe ut av ham. Han er nok en poet man kanskje kommer vel så langt med bare å slippe fantasien løs, og assosiere i vei.

Jeg skal dog forsøke å gi noen ideer til hvordan diktet kan leses, og peke på noen av teknikkene han bruker. Om jeg ikke kommer lenger enn denne første kladden, så vil diktet bare bli postet som det er, som man ser.

Idag är ingen dag

Idag är ingen dag
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
det är lite svårt
och bittert mycket
idag är tyst, och ljus
och döda männer talar
idag är tyst, och ljus
ljus är mina stränder
hav och vad där ovan
ljus
och ljus kring flugan i mitt rum
kring fönsterna
kring detta fönsterhavets rum
idag är tyst, och ljus
omkring mitt rum.

Fra Ohjälpigheten (1943)

 

Regn (et erotisk dikt)

Mest høstregnet på vei ned og det venter uvær i alle retninger synes jeg det passer med et skikkelig erotisk dikt. Jeg er en bluferdig mann fra landsens kår, så for meg slår alltid erotikken inn på et tidlig tidspunkt. Det gjør dikt som dette bare desto sterkere.

Regn (et erotisk dikt)

Av og til
når det regner
tar jeg av meg alle klærne
og går ut.

Eller forestiller meg
at min kone gjør det.

Nr. 9

ES2017

Opprinnelig hadde diktet denne sistesetningen: Hun blir så deilig våt.

 

Gamle dikt: Kall meg komisk, kall meg glad

Dette diktet er så personlig at det nesten er vanskelig å poste det, selv om det er skrevet for snart tjue år siden, og i et helt annet liv enn det jeg lever nå. Det er en helt annen utgave av den 25 år gamle ES jeg en gang var, enn den jeg gikk rundt og viste frem til folk. Så jeg har litt lyst til å respektere denne unge mannen, som ikke lenger er her til å forsvare seg selv, og ikke kan være med på å velge hvilke dikt som skal postes. Dette diktet er ikke skrevet for å vises frem, det er skrevet for skrivebordskuffen, og det har levd godt der i 18 år, siden det ble skrevet, lørdag 25. september, 1999. Som dikt er det ganske ubehjelpelig, det skal sies, men det er en ærlighet der som nok skremte meg den gang, og som ennå skremmer meg nå. Det er et av de aller første diktene mine jeg deler opp i strofer, et av de første som fortsetter, der det kunne være ferdig. Og slutten, sånn jeg skriver i siste strofe, er sånn jeg fortsatte å skrive utover begynnelsen av 2000-tallet,– men som heller ikke førte til noe.

 

*

Kall meg komisk, kall meg glad
Det er feil, jeg har det ikke bra
Men det kan vel ikke du forstå
Som med pensel maler himmelen blå
Jeg står under himmelen som den er
Med regn og grått og dårlig vær
Og hvis du fortsatt hører meg
Vil jeg si en ting til, til deg
Jeg ønsker ikke gråt og trist
Jeg ønsker solen, ganske visst
Men jeg kan ei, når den er vekk
Kalle verden lys og kjekk
—-
Se der ja. Du hørte meg ikke.
Du måtte et annet sted å kikke
Det vanlige det. Folk ser meg blid.
Ingen vil høre hva jeg har å si.

Alene går jeg hjem til meg
Denne verden kjenner jeg
Jeg vet nøyaktig hvor sengen står
Jeg vet nøyaktig hvordan dette går
Jeg hører en sang eller to
Leser en bok eller no
Så sitter jeg stille, noen minutt
Så slukker jeg lyset, så er det slutt.

ES1999

Ferdaminne fra 1985, av Halldis Moren Vesaas

Et av de kjekkeste kjærlighetsdiktene jeg vet er skrevet av Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) da hun var langt oppi årene. Sterke tekster om kjærlighet hører gjerne ungdommen til, der hele livet står på spill, og hormonene bruser for å forsterke det som ikke trenger å forsterkes. I alderdommen er livet levd, det er bare solnedgangen igjen, og den kan som alle solnedganger være vakker, men man kommer ikke unna at dagen – og livet – går mot slutten. Hormonene er svakere, som alle krefter i kroppen er det. Desto morsommere er det når Moren Vesaas skriver et dikt av ren kåtskap, om å stjele seg til kyss, og løpe unna så ingen ser det!

Diktet heter Ferdaminne frå sommaren 1985, og er hentet fra samlingen Livshus, utgitt i 1995, året Moren Vesaas døde. Jeg skal ikke være den som forsøker å sette ord på følelsene det gir å kalle en samling Livshus, når den blir gitt ut året man dør, men Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Hun skriver også mer enn de fleste om det å være i live sammen med andre, hun har mange dikt om det å nå frem til andre, ha felleskap, å gå over metaforiske stengsler som andres grinder og å besøke nabogården, noen av de aller, aller mest kjente diktene hennes handler om dette. Og de mest kjente diktene av henne, er også noen av de aller mest kjente diktene i Norge, noe jeg selv kan bekrefte med å vise til at få diktere er i nærheten av besøkstallene postene med dikt av Moren Vesaas får. Hennes livshus er åpent, hun vil gjerne ha gjester inn, og ennå er det nok av lesere som gjerne vil inn og besøke henne gjennom tekstene hennes.

Her er en ny sjanse,  og et dikt man virkelig kan lære av og bli optimistisk av, dagen er ikke slutt selv om man ser solnedgangen!

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Fra Livshus, 1985

Gjennomgang av språk, form og innhold

Et dikt som dette er lettfattelig, og man ødelegger det bare om man skriver for mye om det. Antall vers og strofer er helt irrelevant, synes jeg, alskens virkemidler virker best med at de er fraværende. Poenget er å få frem den dirrende spenningen, og hastverket, med å rekke et kyss før heisen når opp til andre etasje. Det er som om poeten ikke har tid til å jobbe med ordene, her er ingen streng form og redigering, så diktet er mer ordrikt enn man pleier å finne det i dikt. Ordene er også enkle og lettfattlige, fullstendig dagligdagse. Det gjelder også der språket er billedlig, som i blunken (øyeblikket) det varer og spenningen som bobler, alle og envher er i stand til å si og å forstå at det bobler inni én, når én er forelsket. Det er en stopp i diktet med spørsmålet rekk vi det, i strofe 5, et spørsmål som blir gjentatt og utdypet med flere ord like etter? Det er også en teknikk som holder på spenningen. Rekker de å kysse før heisen er oppe?

Selvfølgelig rekker det. Derfor tar de alltid heisen. Selv om de bare bor i andre etasje.

Kanskje må vi også ta med at den vesle boksen i linje 3 er en omskriving av heisen, en fremmedgjøringsteknikk som gjør at man skal se for seg de to i heisen, og dessuten bare helt vanlig, godt språk, med at man ikke skal gjenta samme ord (heisen) så ofte og så tett på enannen i samme tekst. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann, noe som ikke skulle være så altfor vanskelig å forstå. Jeg for min del forbinder det med en slags å være alene, bare med to. Her har nynorsk et flott ord bokmål ikke har, men som jeg godt synes bokmål kan stjele om de har bruk for det. Når vi snakker, bruker vi vel kanskje «alene med to», eller «han (hun) og jeg var alene», altså en omskriving. Hos Moren Vesaas blir det riktig flott, med at de blir inderlig to-eine, inderlig, som jeg synes er et mykt og ømt ord, og som vender seg innover. Det er at de er så inderlig alene sammen, som gjør at de bare må kysse hverandre. På ny skal jeg vokte meg for å bli for analytisk, i et dikt som forstås best umiddelbart, men det handler for meg om å sette fornuften til side, og la følselsene styre.

Det er ikke nødvendig å ta heisen når man bor bare i andre etasje. De gjør det selvfølgelig likevel, hele tiden. Og når de er inni den, så må de bare kysse, for de er så inderlig sammen, der inne.

Kommentar til diktet

Ferdaminne frå 1985 er en tittel som bringer tankene til et mer kjent ferdaminne skrevet av Olavsson Vinje, og for sumaren 1860. Der er også det kjente diktet Ved Rondane (No ser eg atter slike fjell og dalar), høytidelig og høytidsstemt, og del av Norges nasjonallitteratur. Når Moren Vesaas legger sin tittel så tett på den, så blir det fin humor, med det smått pompøse minnet til Vinje, og det helt lette minnet til Moren Vesaas. Litteraturen og litteraturhistorien handler jo litt også om hva det er verdt å skrive dikt om, i nasjonalromantikken Vinje var en del av, så var det den storslåtte naturen og menneskets plass i det. Ferdaminnene til Vesaas er små turer opp og ned heisen der de bor, det synes hun det er verdt å skrive dikt om. For de litteraturhistorisk interesserte er jo dette godt passende med postmodernismen, der høyt og lavt ble blandet, og alt var lov. Det var også en tid der leken hadde større plass enn alvoret, stikk i strid med sånn det var i nasjonalromantikken.

Nok om det.

Dette diktet er for folk flest, som har vært forelsket, og i alle aldre. Her skal man ikke henge seg opp i litterære referanser og i litteraturhistoriske perioder, jeg synes ikke engang biografien og at Moren Vesaas det året er nyforelsket er noe å henge seg opp i. Det passer veldig godt for meg at det er gamle folk i 70-årene det handler om, den delen av biografien vil jeg gjerne ha med, det er jo også en fin opplysning å komme med, om man går gjennom diktet for folk som leser det for første gang. Noe av spenningen med å være forelsket er at det skal være litt ulovlig, man skal gjøre litt ting andre ikke skal få vite, man skal ha en egen verden og hemmeligheter med den man er forelsket i. Den spenningen fanger diktet helt ypperlig, og det er det som er poenget med diktet. Alt annet er å snakke rundt det.

Så det har ikke jeg tenkt å gjøre mer.

Fly

Dette diktet passer det godt å poste nå som jeg har nettopp har sett min kone og mitt lille barn forsvinne inn på flyplassen for å ta et fly langt, langt vekk fra meg for lang, lang tid. Riktignok handler ikke dette diktet mitt akkurat om det, det er kanskje litt vanskelig å si akkurat hva dette diktet handler om, men at det er et enkelt og fint lite dikt i min stil, er ikke noe vanskelig å si. Og så er det noe med det å fly, fly vekk, og fly hjem, gå opp i noe og så være et annet sted, lengselen etter det, og nå – for meg – lengselen etter å være med, det er noe med det. Jeg kunne tenke meg det. Jeg prøver mange ganger å sette ord på det. Jeg prøver mange ganger å

Fly

Jeg kunne tenke meg
å sette meg i et fly
og fly
og fly
og fly og fly og fly
og så var jeg fremme
hjemme
Det kunne jeg tenke meg
så sterkt
at jeg skriver det på ny
jeg kunne meg å fly
og fly og fly og fly
og fly
og fly
og så var jeg fremme
hjemme.

Nr. 9

ES2015