Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenkte jeg ikke på deg, da jeg glemte
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikk jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritum, og skal da gjøre krav på å være det finitte verbet i setningen, men verbet am (er) i neste linje står i presens, og skal/kan tilhøre samme subjekt, I (jeg). Det ville gitt mening om forgot var et partisipp,  og hørte sammen med am (er glemt), men i originalen Q står forgot, og verken nettsiden Shakespeare sonnets eller Oxford-utgaven av sonettene lager noe problem av det. Jeg kan heller ikke forstå noe annet enn at verbet å glemme på engelsk som på norsk er transitivt, og krever objekt, sånn at det ikke går an å begynne en ny setning med et nytt finitt verb etter dette ordet. Jeg har oversatt som det står, selv om det ikke gir noen umiddelbar mening. Det går dog an å tenke seg til noen meninger, et underforstått «det», han glemte det, og så kan det være enten det som står i de to første linjene, eller den neste, eller noe han tenker på, men ikke vil si. Man kan også tenke seg en setning som ikke blir fullført, glemte prikk, prikk, prikk. Shakespeares sonetts knytter sammen med linjen under when I forgot/ am of myself, og snakker om selvfornektelse, type «når jeg glemmer meg selv». Det hadde passet godt, men jeg kan ikke helt se hvordan ordkonstruksjonen skal kunne ende opp med noe sånt. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg bortimot, og meningsinnholdet skalter og valter jeg med, som jeg må. Så resultatet blir mitt eget mer enn Shakespeare. Det er gjendiktning, ikke gjengivelse, det er lek og øving, ikke stor kunst sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du si jeg ikke elsker deg,
Når jeg med deg er mot meg selv?
Tenkte jeg ei på deg, da glemte jeg
At jeg for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister ut mot meg, er ei min hevn
Straks for meg selv en jamring så striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Reklamer

Eg åtte ikkje kjærleik, av Tor Jonsson

I dag er det på dagen 67 år siden Tor Jonsson sovnet stille inn på sykehuset i Oslo, etter å selv ha tatt sitt eget liv. Søndag 14. januar 1951, klokken 0505, sovnet han inn. Selvmordsmetoden hans var piller, de helte han inn i seg utpå morgenkvisten torsdag 11. januar. Det var forfatteren Tarjei Vesaas som fant ham. Jonsson hadde tatt inn hos Vesaas noen dager før. men hadde gått igjen før natten, noe som gjorde Vesaas urolig. Det var kjent i miljøet at Jonsson slet med selvmordstanker. De fant ham ute på Ingjerstrand, der han bodde. Ved siden av ham lå en lapp med dette diktet.

Eg åtte ikkje kjærleik

Eg åtte ikkje kjærleik
men tala pent med englemunn
og alle mine tome ord
gjer stygg mi levestund.

Eg såg det vonde koma
og visste kva det galdt
men åtte ikkje kjærleik
og difor sveik eg alt.

Eg brann for alle arme
og stod i broderring,
men åtte ikkje kjærleik
og difor er eg ingen ting.

Eg åtte ikkje kjærleik
og difor er eg jord.
Men kanskje finst eit rike
der einast kjærleik gror.

Gjev meg svolt og svide,
gjev meg einsemd på ei øy.
Den som elskar han skal sigre
over døden med å døy.

Døden går i verda
skapar dagen om til natt.
Der skal døden overvinnast
kjærleik einast leva att.

Gjev meg gull og grøde
gjev meg meire enn eg treng.
Ein gong skal eg døy i einsemd,
lik ein fugl med broten veng.

1951

Form og innhold

I et sterkt dikt som dette er det nesten godt å begynne med det formelle. Diktet har 7 strofer, hver på fire linjer. Linjene 2 og 4 rimer, og det er trykktung utgang på rimlinjene. Bortsett fra i strofe 1 og delvis 3 er det enstavelsesord, i strofe 1 er det englemunn – levestund, i strofe 3 broderring – ingenting. Rimordene slutter stort sett på konsonant, men med unntak i strofe 5 øy – døy og delvis 4, der r-en i jord-gror er lite hørlig. Tradisjonelt kalles dette mannlig og kvinnelig utgang, trykktung konsonant og trykklett vokal.

Innholdet skulle ikke være så vanskelig å få med seg. Jeg skiller denne gang mellom ordforklaringer, der jeg skrive hva ordene betyr, og noen tolkninger, der jeg skriver hva Tor Jonsson har ment. Det første skal være udiskutabelt, ordenes betydning finner man i oppslagsverk og kjenner selv, mens tolkning av metaforer og hva Jonsson har ment alltid vil være åpent for diskusjon. Jeg liker ikke å lukke tolkningen av dikt, så selv om jeg skriver konkrete betydninger av konkrete ord, så kan det hende diktet gir mening også med andre lesninger av disse ordene.

Ordet åtte er eide, slik at åtte ikkje kjærleik blir «eide ikke kjærlighet». Den vendingen går igjen i mange av strofene, og er også et sentralt tema i Jonssons øvrige liv og diktning. Arme i strofe 3 er fattige og stakkarslige, så når han brann for alle arme, så brant han for de som ikke hadde det så bra her i verden. Einast i strofe 4 er kanskje best omskrevet med «bare», slik at einast kjærleik gror blir «bare kjærlighet gror». Ordet har sammenheng med «eneste», men blir som man ser brukt litt annerledes, på bokmål må man skrive om «kjærlighet er det eneste som gror». Svolt er «sult», svide er samme ord som «å svi», her brukt som substantiv. Assosiasjoner jeg får er svi i betydningen gjøre vondt, og svidd, altså et landskap eller noe som er svidd av, helt uttørket og utarmet. Einsemd er ensomhet, sigre er seire, om noen skulle være i tvil om det. I strofe 6 er einast en gang til, tydeligere i betydningen «eneste». Grøde er avling.

Å tale pent med englemunn vil si å tale fint og sant. Englene er uskyldige, de er guds budbringere, de kan ikke gjøre noe vondt og de kan heller ikke si noe vondt eller usant. Om man snakker med englemunn, sier man nok kanskje ikke det man egentlig tenker, for mennesketankene er nok ofte styggere enn det som blir sagt. I alle fall legger Tor Jonsson det frem slik at det var det for ham, her. Det vonde i strofe 2 tror jeg er en eufemisme for døden, selvmordet. Jonsson visste at dette kunne bli en veldig mulig utgang på livet han levde, og nå som han har bestemt seg for å gjøre det, så har han dekning for å skrive at han har sett dette komme. Broderringen i strofe 3 får være opp til hver enkelt å tolke, når man står i ring med sine brødre – i overført betydning – så er man med i et fellesskap. Jeg vil nok lese det i sammenheng med at han brant for de fattige, og står i ring med andre som gjorde det. Tor Jonsson var selv en fattig, og kan derfor også si at han stod i ring med sine egne brødre. Men avslutningen på den strofen sier at han til tross for dette er ingenting, når han ikke eide kjærlighet. Det er sterke ord, og et uttrykk for en særs mørk sinnsstemning, den han begår selvmordet i.

og difor er eg jord, skriver Jonsson i strofe 4. Jord kan være mye. Det er det vi til slutt ender opp som, når legemet råtner vekk etter døden, men det er også materialet planer og liv vokser i. Jonsson skriver det direkte, jeg er jord, så det skal være et uttrykk for hvordan han føler seg nå mens han ennå er i live, vil jeg si. Men man skal heller ikke overanstrenge seg i lesingen og tolkingen. Vel så viktig er at ordet er satt i rim med gror, og at det er kjærlighet som skal gro. Det er vanskelig å lese dette som annet enn håp, håp om et kjærlighetsrike som skal finnes et sted. Det kommer ikke frem om Jonsson selv vil være en del av dette kjærlighetsriket.

I strofe 5 må nok svolt og svide leses som et bilde om vanskelighetene han ber om, slik også ensomhet på en øy skal være et bilde på en svært sterk ensomhet. Så forsøker han seg med en kraftig påstand, den som elsker skal seire over døden med å dø, noe som nok er ment å være en liten provokasjon, en påstand å diskutere. Både hva som er meningen med den, og om det er sant. For meg er det vanskelig å lese det annerledes enn at Tor Jonsson vil gjøre døden til en seier, og at det skal være en seier over døden, men utover det vil jeg være forsiktig med å ene noe mer. Kanskje kan man rive seg med til dristige meninger, som at kjærlighet overvinner alt, og det å elske er sterkere enn døden, men man skal jo være litt forsiktig, for det er den manglende kjærligheten som driver Jonsson i døden. Det er også vanskelig å tolke Jonsson bokstavlig, for hvordan kan man seire over døden med å dø?

Strofe 6 utdyper litt, med døden som går omkring og gjør dag om til natt, altså lys om til mørke, liv om til død. Men så skal Døden overvinnes, og kjærligheten være det eneste som finnes igjen. På ny er det klart at kjærligheten skal være sterkere enn døden. Hvorvidt Jonsson klarer å overbevise med denne meningen er fremdeles diskutabelt. Det er en fin tanke, og det er lett å bli begeistret i den, men det er en tanke som ikke overlever godt når den blir kritisk prøvd. Og i Jonssons dikt er det mer i form av en håp eller en drøm, eller et ønske, enn noe som han virkelig tror på, vil jeg si. Det kan også være uttrykk for et ønske om ikke å etterlate seg bare dysterhet, men selv i dødsdiktet vise lys og håp. Her er det leserne som kan tenke og bedømme.

Avslutningsstrofen passer i et dikt som kanskje ikke er helt i balanse, som heller ikke dikteren er det i det det blir skrevet. Strofe 5 og 6 er strofene der kjærligheten er sterkere enn døden, i strofe 7 er på ny ensomheten håpløs. Strofe 7 leses godt mot strofe 5 også med det at i 5 er det sult og svie som skal gis ham, i strofe 7 er det gull og grøde, i strofe 5 ensomhet, i strofe 7 mer enn han trenger. Likevel er det strofe 5 som ender i en slags seier, mens strofe 7 ender i håpløs ensomhet. En fulg med brukket vinge er selvfølgelig en fugl som ikke kan fly. Da er det ikke mye fugl igjen. Sammenligningen bryter imidlertid litt med resten av diktet, og med Tor Jonssons øvrige diktning. Det er her en detalj å merke at han sier at han dør i ensomhet/ lik en fugl med brukket vinge, han sier ikke at han er det. Han sier at han dør på samme måte som en fugl med brukket vinge ville gjort det.

Kommentar til diktet

Diktet ble skrevet i 1951, kort tid før Tor Jonsson tok livet sitt. Det kom imidlertid ikke med i den posthume diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere samme år, og heller ikke i Tekster i samling, utgitt i 1956. Først i 1975 ble det utgitt, da Inger Heiberg satt sammen en ny utgave av Tekster i samling. Dette er det Ingar Sletten Kolloen som skriver, i sin omfattende biografi, Berre kjærleik og død, utgitt i 1999. Han skriver forsiktig om hvorfor diktet ikke ble utgitt tidligere, enda andre dikt Jonsson hadde etterlatt seg ble det, også dikt han ikke selv hadde gjort klar for sin siste samling. Kolloen skriver at de som satt sammen denne samlingen, Kjetil Ljøstad, Rolv Thesen, Bjarte Birkeland og Halldis Moren Vesaas, var forsiktige med å utlevere dikteren og hans omgangskrets. Han tar imidlertid ikke i bruk ordene at diktet er for sterkt, at det er noe med det som gjør at de første som satt sammen diktsamlinger av Jonsson,  ikke ville at dette diktet skulle bli kjent. Derimot skriver han at det neppe er diktets kvalitet som gjør at det er utelatt, han insinuerer sterkt at det er andre grunner.

Jeg som skriver blogg trenger ikke være så forsiktig med å legge frem egne meninger, jeg tenker at diktet er for sterkt og personlig, slik at folk som kjente Tor Jonsson personlig ikke ville ha det knyttet til ham. Nå, så lenge etterpå, er Tor Jonsson mer blitt et navn i litteraturhistorien, enn et menneske som nylig har levd, og det er ikke lenger det behovet for å beskytte ham og hans nærmeste. Det er mulig å behandle diktet mer som tekst, enn som et svært personlig testamente, noe det opprinnelig var.

Senterstrofen er nummer 4. Det er tre strofer før, og tre etter. De tre strofene før er svært, svært dystre og negative. De er skrevet av et menneske uten håp, og det i ordets rette forstand, for han er nå i ferd med å skulle ta sitt eget liv. Alle disse tre første strofene har vendingen åtte ikkje kjærleik, og alle tre har ganske ekstreme konsekvenser av hva det vil si. I første strofe heter det at det gjorde stygg min levestund han i andre at han svek alt og i tredje at han derfor er ingen ting. Det er vanskelig å tro at Jonsson selv kan ha ment det, det er et uttrykk for mørket, fortvilelsen og depresjonen han har havnet i, i virkeligheten svek ikke Jonsson noe og han var ganske mye. Og han hadde en vakker levestund som mange finner inspirasjon i, og har noe å hente fra. Når han skriver at han ikke eide kjærlighet, så er det nok en kvinnes gjensidige kjærlighet han har i tankene, for det lyktes ikke Jonsson i å oppnå. Men han er likevel stor kjærlighet til del, både i samtiden og ettertiden. Han var også en mester i å uttrykke denne kjærligheten i ord, og til å uttrykke lengselen etter den, mens han altså føler han føler han sviktet når det gjaldt å få erfare den. På grunn av det anser han hele sitt liv og hele sin eksistens null verdt. Ganske sterkt.

Så er det midtstrofen, der det blir uttrykt et håp om at det skal finnes et rike, der kjærligheten gror. I samme strofe blir det skrevet på ny at dikteren ikke eide kjærlighet, og derfor er jord. Som jeg skrev i gjennomgangen av innholdet, er jord det blomster og planter kan gro i. Her er det kjærligheten som skal gro, og det kunne kanskje gått an å koble det til at dikteren skal være denne kjærligheten gror i, men det er jo da litt vanskelig at han nettopp har skrevet at han selv ikke eier kjærlighet, og det er derfor han er jord. Skal bildet bli fylt ut på denne måten, må det være slik at kjærlighet gror der kjærlighet ikke finnes. Med litt hjelp fra velviljen kan man anstrenge seg til å lese at kjærlighetens rike gror ut av Tor Jonssons tekster og minne. Det er en vakker tanke, men det er ikke helt den som er uttrykt, synes jeg. I bildet med at dikteren er jord, er det vel heller egenskapen ved jord som en død ting dikteren ser seg som, siden han ikke eide kjærligheten. Da er det ikke liv igjen. Men, de velvillige kan altså kanskje trekke det til at ut i fra denne livløse jorden, så skal det gro et kjærlighets rike. Naturligvis går det også an å lese midtstrofen som to atskilte utsagn, det ene at dikteren er jord, det andre at det finnes et rike der kjærligheten gror, og at disse to ikke har noe med hverandre å gjøre. Det går videre da an å knytte første del av strofen til første del av diktet, der alt er dødt og håpløst, mens andre del knyttes til resten, der det finnes litt liv og håp.

Strofe 5 og 7 starter begge som sagt med vendingen gje meg, satt sammen som en kontrast mellom lite og mye. Der det blir gitt lite, i strofe 5, skal den som får det likevel seire, om han bare elsker. Som i strofe 4 er det ikke helt klar sammenheng mellom de to første og de to siste linjene i strofen. Først står det gje meg, altså jeg-personen, dikteren, så står det den som elsker, brukt som en generell vending. Det blir ikke sagt at jeg-personen er den som elsker, og det blir heller ikke sagt at det er han som skal være den som seirer over døden med å dø. Det er bare nærliggende å tro at det er sånn det skal leses. I strofe 7 er det første person begge steder, meg og eg, og ingen tvil om at dikteren snakker om seg selv. Ved siden av å være en kontrast til strofe 5, er det også en kontrast mellom starten og slutten av strofen. Først at han får så mye, så at han dør i ensomhet, som en fugl med brukket vinge. Lest sammen med strofe 5, som strofen er knyttet til, blir det slik at om man får lite, men elsker, så vil man likevel seire, selv over døden, og selv med å dø, mens om man får mye, mer enn man trenger, så hjelper ikke det, dikteren vil likevel dø i ensomhet. Man kan lese det til at det er fordi han ikke elsker, ikke eide kjærligheten, og derfor ikke kan gjøre nytte av noen ting som han får.

Mellom disse to strofene er strofe 6. Man kan gjøre seg tanker om at det ville blitt et helt annet dikt og et helt annet budskap, om diktet hadde sluttet her. Sistelinjene er Der skal døden overvinnast/ kjærleik einast leva att. Det er en setning å gå inn i døden med. Tor Jonsson slutter imidlertid ikke her, og går inn i døden med linjene Ein gong skal eg døy i einsemd,/ lik ein fugl med broten veng. Igjen er å si at det er kraftfulle saker, og forståelig at folk som kjente Jonsson ville være forsiktige med å la dette bli et minne knyttet til ham. Strofe 6 har riktignok et oppløftende avslutningsbudskap, men man må jobbe litt for å knytte det til resten. Første del av strofen er Døden går i verda/ skapar dagen om til natt, og så kommer linje 3 i strofen med et der, en stedsbetegnelse. Det gir vanskelig mening om dette stedet skal være der døden går i verden og skaper dagen til natt, altså første del av strofeen. Derimot blir det forståelig om det kan vise tilbake til kjærlighetens rike i senterstrofen, nummer 4.

Samlet sett er diktet kanskje litt forvirret, usammenhengende og vanskelig å få full mening fra. Det er imidlertid ikke et dikt skrevet for å være i balanse, det skal ikke uttrykke tankene til et menneske som har det helt fint, dette er diktet til et menneske på randen av selvmordet. Slik blir det uhyggelig sterkt. Som jeg har forsøkt å vise og som alle lett kan si, er det heller ikke slik at dette bare er rot og rør, diktet har også betydelige litterære kvaliteter. Det er mange sammenhenger som ligger gjemt, og det åpner seg mer mening med nærmere og gjentatt lesning. Noen av sammenhengene og noe av meningen går ikke helt opp, synes jeg, men dette er det urimelig å forlange av et sånt dikt, synes jeg.

Jeg skrev også litt om selvmordet i Norsk kjærleiksong, og har skrevet om den siste samlingen Ei dagbok for mitt hjarte i Helt grei litteratur. Der står det mer om bakgrunnen for selvmordet, og om Tor Jonssons liv.

De kommer ikke

I 2015 var min datter inne i sitt første leveår. Påsken tilbrakte vi i utlandet, hos min svigermor, hennes bestemor. Dette blir mer personlig enn denne bloggen pleier å være, og skal være, men disse diktene er også skrevet til en veldig konkret, personlig situasjon. Min kone og barnet kom nemlig ikke hjem som planlagt, etter denne ferien, de kom hjem noen uker etterpå, og det var nok til at jeg gikk på veggene og vel så det, i savn. Det var en tid med intense følelser, og intens diktskriving, og noen av diktene fikk altså plass i samlingen jeg skal poste fredager dette året. Den har navnet Når de ikke er her, med det første diktet De kommer ikke.

De kommer ikke

En tekstmelding
En telefon
Vi kommer ikke hjem allikevel

Jeg leser meldingen
legger på
Og åpner den verden
jeg er i
nå.

Nr. 1

ES2015

Barnegråt, Barnetåre, Trist

Ganske gamle dikt: Livet mitt er et skranglete tog

Kategorien gamle dikt hører til 90-tallet. Etter 2000 fortsatte jeg å skrive dikt på den samme måten, men her på bloggen vil de bli plassert i en ny underkategori, ganske gamle dikt, og bli postet onsdager i 2018 og 2019, tenkte jeg. Det første er skrevet 4. januar, 2000, temmelig nøyaktig 18 år siden, et helt ungdomsliv. Den gang jeg skrev det var jeg allerede en ung voksen, i de vitale 20-årene, og temmelig påvirket av Neil Young, som man ser. Han sa om platen Harvest og sangen Heart of gold, tror jeg det var, at han begynte å merke at han kjørte på veien, at den var rett og fin. Han ville tilbake til grøfta igjen. Sånn likte jeg det også, og uttrykker det på en annen måte, i dette ganske gamle diktet.

 

Skranglete tog

Livet mitt er et skranglete tog
Rødmalt og blått, og sjarmerende og
Der har fått sin fart det klarer å kjøre
Og kommer seg fremover, slik det skal gjøre
Bedagelig dumpete går det av sted
Skinnene er like ved

ES2000

Dette er for øvrig det første diktet jeg skrev i 2000, og dermed det første på 2000-tallet. Ganske bra.

Hurra, vi lever!

Hurra, vi lever. Diktet som åpner min lille diktsamling Lyrikk16 er et skikkelig gladdikt, som passer når nye år eller nye ting begynner. Det er bare å skifte ut 2016 med 2018, eller med navnet på den eller det (eller de) man vil hylle. Det er dikt for anledninger der alle vinner, det vil si de fleste anledninger. Det er skrevet nok av dikt til sorgen og de tunge følelsene. Dette er et dikt til gleden. Dette er et dikt til 2016, eller 2018, eller hva det måtte være. Hurra! Vi lever.

 

Hurra vi lever

Dette er en dag jeg har lyst til å skrive

Det er så deilig å være i live

Det er lørdag, kaffe, solen skinner

Og barnet som er her

Jeg har lyst til å si det rett ut:

Alle vinner.

 

Selv fuglene synger uten grunn

En vinterdag, en lykkestund

Jeg har bare lyst å skrive hvor godt all ting er

Så alle kan vite

2016 er her.

Nr. 1

ES2016

Godt nytt år!

Vi skriver nå 2018. Denne bloggen går inn i sitt tiende år, og har hvert av dem fått stadig flere lesere. Sånt snakker jeg ikke om. Dette er en blogg for poesi, for rolig ettertanke, for dikt noen finner mening i, andre ikke. Hver av ukedagene poster jeg dikt jeg selv har skrevet, i helgene poster jeg dikt andre har skrevet, med forklaringer, kommentarer og oversettelser av meg. Som regel blir det 7 poster i måneden, en for hver av ukedagene, og hver med sin karakteristiske type dikt. Mandagene er dagen for Diktsamling, den store samlingen dikt jeg ikke finner plass til andre steder, som regel fordi de ikke helt vil seg, synes jeg. Men sånt kan det være delte meninger om, plutselig kan det være dikt her også man ikke blir helt ferdig med, og som noen kan få noe ut av. Om dette er et sånt dikt, vet ikke jeg, men jeg vet det innleder poesiåret 2018, og jeg håper det blir et godt år!

Øyne opp

Se

 

Rundt deg er alt du vil ha

Med

 

La meg si det slik: Livet er rikt

Og midt i det, er du

Eller jeg

 

Og det er alt som har noe å si

For deg

Eller meg

*

Diktsamling: Nr. 149

ES2017

Pull a string, a puppet moves, av Charles Bukowski

Charles Bukowski (1920-1994). En tøffing. Jeg fikk med meg navnet hans, på 90-tallet, da jeg ikke selv leste dikt, men var med i studentteateret der det var noen som gjorde det, og all kul litteratur ble snakket om. En kar som het Sigmund, et ikon i miljøet, karakteristisk skallet, flintskallet, hadde en oppstetning med egne fremføringer av Bukowskis dikt. Ennå sitter det i hvordan han ropte if a girl hasn’t spread her legs before she’s 25, it’s too late, either for love, or for poetry.

Jeg husker ikke om det var 25 eller hva hun skulle være, før det var for sent, men setningen og fremføringen har festet seg. Det er Bukowski som skrev det, en tøffing, og denne Sigmund så ut til å nyte å gjengi det, det passet godt til sånn han så ut til å ville bli oppfattet. Han hadde et image som passet til utseendet, og så ut til å trives ganske godt i rollen som ikon. Jeg er atskillig mer følsom, og syntes setningen var grusom. Det meste av amerikansk litteratur er for tøff for meg, også de amerikanske poetene, særlig de etter krigen, de har et annet temperament enn jeg, en annen rytme i livet.

Etternavnet Bukowski er slavisk, jeg tror bestefar Leonard Bukowski ble født i Russland, men emigrerte til USA på 1880-tallet, der faren, Henry (eller Heinrich), ble født. Denne faren tjenestegjorde i den amerikanske hæren utstasjonert i Tyskland (Andernach, Rheinland-Pfalz) etter første verdenskrig, og fant der og giftet seg med Emilie Krause, fra Danzig, den tyske byen som nå er polsk, Gdansk. De to fikk sønnen Charles i 1920, 16. august, og i 1923 reiste de tilbake til USA, Los Angels, California, der Charles vokste opp.

Oppveksten ble tøff. Så når Charles Bukowski fremstår hard og ufølsom, er det noe han har lært seg å være av livets realiteter. Faren var dominerende, smått tyrannisk, moren vokst opp i tysk autoritetstro, og helt dominert. Lille Charles ble banket opp av sin far, slått med en lærrem, han ble mobbet av kameratene for aksenten, og han utviklet i tenårene en hudsykdom som resulterte i prikker og kviser, behandlet med stråler og skåret bort med kniv.

Han kunne flykte inn i en verden med fantasi og skriving. Der utmerket han seg. Og han kunne flykte inn i alkohol og slum. Det gjorde han fra 16-års alderen. Han er 25 år da andre verdenskrig slutter, i 30-årene på 50-tallet. Han tilhører aldri helt det litterære miljøet, ikke av det jeg kan se, og her må jeg ta forbehold om at dette ikke er miljø jeg kjenner godt, men han passer i stil og fremtoning inn i utkanten av det som kalles beat-generasjonen. Beat i betydningen utslått. Ikke rytmen.

Jeg har fått bladd litt i den selvbiografiske romanen hans, Ham on rhye (1982), og lest gjennom etterordet i den norske utgaven Nedenom og hjem. Bukowski er en kultfigur mange har et lidenskaplig forhold til, det er noe besettende med hans påtatte krasshet i skriving og såre historie i livet, det er outsideren som tar igjen, og noe som mange vil identifisere seg med. Han skriver det livet han lever, trenger ingen venner, har ikke noe å tape. Så går det altså slik at han blir umåtelig populær, men fortsetter livet på skyggesiden, og fortsetter å skrive rått og usensurert, fritt løp for alt som farer gjennom hodet, med en langfinger opp til alle regler og retningslinjer.

Dagen diktet først postes er det nyttårsaften, og bare et par timer igjen av 2017. Jeg rakk så vidt å poste diktet, før jeg gikk videre med min egen lille feiring, i mitt eget lille liv innenfor alle regler og trygghet. Det var alkohol med veldig måte, tidlig i seng, og frisk og klar til neste dag, ingen destruktivitet, og ingen selvutslettelse. Det hører Charles Bukowski til. Tross sin harde livsførsel blir han altså 74 år gammel, og får levd et langt liv. Selv om det i alt han skriver gis inntrykk av at det går fort, at det er hastverk og destruksjon, at ingenting er mer verdt enn noe annet, for alt skal snart vekk, og det man tror man har, har man snart ikke. Det siste er i alle fall temaet i dette diktet, knapt et punktum tar han seg tid til, alle linjene er korte og begynner med liten bokstav. Det er så vidt diktet rekker å bli sagt, før det er vekk. Sånn som 2017, og snart etter livet, kanskje.

Pull a string, a puppet moves

each man must realize
that it can all disappear very
quickly:
the cat, the woman, the job,
the front tire,
the bed, the walls, the
room; all our necessities
including love,
rest on foundations of sand –
and any given cause,
no matter how unrelated:
the death of a boy in Hong Kong
or a blizzard in Omaha …
can serve as your undoing.
all your chinaware crashing to the
kitchen floor, your girl will enter
and you’ll be standing, drunk,
in the center of it and she’ll ask:
my god, what’s the matter?
and you’ll answer: I don’t know,
I don’t know …

Burning in water, drowning in flame, 1974

Språk, form og innhold

Språket er såpass enkelt at jeg velger en gjendiktning heller enn en oversettelse. I den er det viktig å etterstrebe tempoet i originalen, det skal gå fort og være enkelt. Ingen ord skal være slik at man må stoppe opp og tenke etter hva det betyr, det skal gå rett fra starten der hver mann må innse at alt kan forsvinne, til alt porselenet går i gulvet og du på jentas spørsmål hva det er svarer jeg vet ikke. Ettertenksomhet er ikke brukbart for denne typen dikt, blir de oppfattet som vanskelige er de allerede forfeilet.

Kun noen ord om et par vansker. Få verselinjer avslutter et meningsinnhold, og mange av dem gir ikke engang mening før man leser videre i neste linjje. Linje 6 avslutter med den bestemte artikkelen the, en mulighet som ikke finnes i norsk, der bestemtheten ligger i suffikset -en. Den er kjedelig. Cause kan bety både sak og årsak, jeg skulle gjerne latt det bety begge deler. Ordet undoing er en nøtt, det er uoversittelig, ingen norske ord kan bety alt det samme, mitt «ruin» er en fattig erstatning. «Gjort om igjen» og «gjort vekk», skulle jeg gjerne hatt, her er det ikke en gjerning, men en mann, som blir ugjort. I tillegg til grunnbetydningen av undoing, » fordervelseulykkeundergangruin«, som ordboken foreslår. Så er det porselenet som krasjer i kjøkkengulvet, den må gå, selv om originalen har en verbtid her som ikke er så lett tilgjengelig på norsk, en veldig aktiv verbtid, det skjer nå, porselenet ditt driver og krasjer, du står der full, så krasjer porselenet, og nødvendigvis knuser, i det jenta også kommer inn, og sier my god, what’s the matter, en annen liten vanskelighet. Nok om det.

Det er tre steder diktet tar en pause. Først etter quickly. Det passer godt, quickly betyr raskt, og så er det der man kan stoppe opp litt. Setningen er omformulert og enkelt «alle må innse at alt kan forsvinne veldig raskt». Så er det kolon, og oppramsing: katta, dama, jobben, osv. Det er viktige ting, som damen og jobben, godt blandet med katten, med alle egenskaper katten har, før i neste linje fronthjulet får stå alene. Det er en kontrast, en konkret ting å miste og en lett ting å skifte, om man da ikke mister det i fart, og så begynner helt syke ting å forsvinne, senga, veggene og rommet. Allerede ser man at man mister all kontroll, alt kan forsvinne, veldig raskt, som det har stått først, og når vegger og rom forsvinner, så er man jo litt i løse luften i selve livet. Alt faller sammen og forsvinner rundt én.

Deretter er det et semikolon, det uforklarlige tegnet, før et nytt betyningsinnhold begynner, midt i en kort verselinje. Nå er det slutt på oppramsingen, nå er det alle våre nødvendigheter, alt som er nødvendig for oss, ennå ikke klart forresten om dette er en oppsummering av de tingene som kan forsvinne for oss veldig raskt, altså at katten, dama, jobben, forhjulet, senga, veggen og rommet er alle våre nødvendigheter, eller om alle våre nødvendigheter er begynnelsen på noe nytt det skal bli sagt noe mer om. Siden det går så fort og regelløst får ikke leseren tid til å orientere seg i sånne spørsmål, det er bare å peise på videre, alle våre nødvendigheter – som ennå fort kan være nettopp det som er ramset opp, altså katten, dama og så videre, eller det kan være alle våre nødvendigheter, hva nå det er, et semikolon forklarer ingenting, men det skal være inkludert kjærlighet, står det – hviler på fundamenter av sand. Sand er løst og bevegelig, det er usikkert. Sånn som alt som er nødvendig for oss er det.

Og så kommer en bindestrek – Bukowski er slepphendt med tegnsettingen, han gir oss det meste, men altså ikke punktum. Det kommer et «og», and, det er bare å anta at dette er jamstilt med at alle våre nødvendigheter hviler på sand, nå er det at alle saker/årsaker (cause) kan bringe (serve) vår ruin (undoing). På veien blir nevnt to eksempler på slike gitte (år)saker (given cause), døden til en gutt i Hong Kong og en snøstorm i Omaha, hver får sin linje, og man får så absolutt inntrykk av at her kan det være hva som helst, det er komplett galskap å begynne å tenke hvorfor nettop Hong Kong, hvorfor Omaha, poenget er jo nettopp at det kan være hva som helst. Og det ødelegger deg. Selv om det ikke har noen forbindelse med deg eller har noe med deg å gjøre, no matter how unrelated, er satt inn som innskudd.

Det er en kaotisk verden som blir skildret. Og i denne kaotiske verden krasjer altså porselenet i kjøkkengulvet, mens du står full og ser på, og jenta kommer inn, og du selvfølgelig ikke vet hva det er for noe. Før dette uhellet er diktets eneste punktum. Så bildet med porselenet som krasjer står uavhengig av resten av diktet. Det tjener som et eksempel på at alt kan forsvinne, og at våre nødvendigheter hviler på fundament av sand, og at enhver ting (cause) kan resultere (serve) som din ruin (undoing), selv om det ikke skulle ha noe med deg å gjøre, selv om det ikke er relatert (unrelated). Derfor må du svare I don’t know, til og med to ganger, det eneste som blir gjentatt, satt over to linjer, og som avslutning på diktet.

Formen er kaotisk. Innholdet er kaotisk. Det er ment å være tilfeldig. Det skildrer en verden som er kaotisk. Det går fort, er vanskelig å orientere seg, og det bryter grammatiske regler over en lav sko. Det er ikke et dikt som utgir seg for å være viktig, eller å ha høye tanker om seg selv, det er skrevet på en måte som gjør at man kan tenke det er rablet ned i all hast på en serviett, eller på duken. Det er ment å gi et umiddelbart inntrykk, det skal ikke diskuteres, bør ikke analyseres, man skal ikke bruke tid på det, man skal videre.

Ytterligere kommentarer til diktet

Chalres Bukowski døde i 1994, av leukemi (blodkreft). Det var det året jeg begynte på universitetet, så jeg fikk kanskje være med på den gløden nylig avdøde artister kan gi, selv om han var helt, helt i utkanten av mitt interessefelt. Vi festet godt, og hadde moro, men vi fikk jo også fullført utdannelsen og kommet oss inn i et liv, de aller, aller fleste av oss. Bukowski utgav mer enn 40 bøker i sin levetid, enda han debuterte ganske sent, og levde ganske hardt. Men det var enkelt å skrive på den måten han gjorde. Alt var litteratur, han trengte aldri å file på ordene, trengte aldri å tenke i timer og dager og år på hva som skulle være akkurat den riktige formuleringen, trengte aldri å kverne tankene om hvordan i all verden han skulle nå frem med sitt budskap, på den best egnede måten. Budskapet hans er bare skildringen, litteraturen hans er livet han lever. Han kan skrive sånn som han har det. Særlig etter at han har slått gjennom, og blitt verdenskjent, er det fritt frem. Mange av bøkene og verkene hans ble bestselgere. Han traff en neve. Og treffer den fortsatt

Når jeg endelig blir ferdig med denne posten, er det allerede blitt 2018, enda et år, med mange nye ting. Poesien er tidløs. Overalt i fortiden finnes det folk som godt har forstått sin samtid, som har en rik og interessant forståelse av hva det vil si å være menneske, og som evner å gi denne forståelsen en skriftlig form. Bukowski begynte litt i utkanten, som alternativ og en outsider, men endte som inflytelsesrik og en stemme for mange. Folk flest leser ikke dikt, og bryr seg ikke så mye om dikt, men skal de først lese, er det mange som finner dikt å forstå nettopp hos Bukowski. Han er en tøffing, i tøffeste laget for meg, men dette her med at alt kan forsvinne når som helst, og man står der i porselenet og foran damen og ikke skjønner noen ting, det er jeg med på. Det liker jeg.

Av alt jeg har skrevet, har jeg ikke sagt noe om tittelen. Den er Pull a string, a puppet moves. Jeg har oversatt med «Dra en snor, en dukke beveger seg». Sånn er det dukkene beveger seg i dukketeaterne. Man gjør noe et sted, så skjer noe annet et annet sted. Når magien fungerer, ser man ikke noe til forbindelsen. Man ser bare marionettene bevege seg.

*

Min gjendiktning

Dra en snor, en dukke beveger seg

hver mann må innse
at det kan alt forsvinne veldig
kvikt:
katten, dama, jobben,
fronthjulet,
senga, veggene,
rommet; alle våre nødvendigheter
inkludert kjærlighet,
hviler på fundamenter av sand –
og enhver gitt sak,
uansett hvor lite det er relatert:
døden til en gutt i Hong Kong
eller en snøstorm i Omaha …
kan tjene til din ruin.
alt porselenet ditt krasjer i
kjøkkengulvet, jenta di vil komme inn
og du vil stå der, full,
midt i det og hun vil spørre:
Å Gud, hva er dette?
og du vil svare: Jeg vet ikke,
Jeg vet ikke …

ES2018