An die Entfernte

Det er på tide å ta seg en kopp kaffe og skru av radioen. Her er et nytt mesterverk av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), og det må leses med den ro og oppmerksomhet det fortjener. Har man terrasse, eller balkong, passer det å lese det der. Det passer om morgenen, og om kvelden. Det passer når man har en stund for seg selv.

Det passer når man savner noen, eller har savnet noen. Det er når man har hatt noen, og mistet dem, mest det siste. Det er om å ha mistet mennesket, men beholdt tanken og minnet og drømmen. Det gir ikke ro. Det gir ikke plass til andre tanker og følelser. Det er majestetisk sånn som Goethe gir det uttrykk i dette diktet.

An die Entfernte

So hab ich wirklich dich verloren?
Bist du, o Schöne, mir entfloh’n?
Noch klingt in den gewohnten Ohren
Ein jedes Wort, ein jeder Ton.

So wie des Wandrers Blick am Morgen
Vergebens in die Lüfte dringt,
Wenn, in dem blauen Raum verborgen,
Hoch über ihm die Lerche singt:

So dringet ängstlich hin und wider
Durch Feld und Busch und Wald mein Blick.
Dich rufen alle meine Lieder;
O komm’, Geliebte, mir zurück!

Til den fjerne

Så har jeg virkelig mistet deg?
Er du, skjønne, forsvunnet meg?
Ennå klinger i de vante ører
Ethvert ord, enhver tone

Så slik som vandrerens blikk om morgenen
Forgjeves borer seg inn i luften
Når skjult i det blå rom
Lerken synger høyt over ham

Så borer engstelig frem og tilbake
Gjennom mark og busker og skog mitt blikk
Deg roper alle mine sanger
Å kom meg, kjære, kom tilbake!

Språk, form og innhold

Her er første strofe med trykksterke stavelser markert.

So hab ich wirklich dich verloren?
Bist du, o Schöne, mir entfloh’n?
Noch klingt in den gewohnten Ohren
Ein jedes Wort, ein jeder Ton.

Goethe: An die Entfernte (Trykkfordeling)
Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

entfernt (adj.) fjern; avsides; på avstand, avsides-, fjerntliggende;
entfliehen (entflieht, entfloh, ist entflohen) flykte fra; (overført) forgå, svinne;
noch A. (adv.) ennå, (i tillegg) til, enda, nok (ofte andre oversettelser; se avsnittet → (NB særlig merkes)
gewohnten -> gewohnt (adj.) vanlig, vant til; tilvant;
Ohren -> Ohr das, -(e)s/-en; øre
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.
dringt -> dringen 1. (dringt, drang, ist gedrungen, itr.) bane (seg) vei; trenge (inn, på, fram), bryte fram (av noe) 2. (dringt, drang, hat gedrungen); auf etwas dringen insistere på, kreve.
verborgen (adj.) skjult, hemmelig;
hin und wieder fram og tilbake;
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet;

Min gjendiktning

Gjendiktningen er ikke gjennomarbeidet i denne første versjonen av posten. Bare satt inn riktig rytme, og tvunget inn noen rim. Heller ikke det er lyktes i alle tre strofer.

Til den fjerne

Så har jeg virk’lig deg nå mistet?
Er du, o skjønne, svunent bort?
Og ennå klinger ører visse
De alle toner, alle ord.

Så slik vandre’rns blikk en morgen
Forgjeves luften borer inn
Når i den blåe himmelborgen
En lerken synger sangen sin.

Så borer engst’lig frem, tilbake
I mark og busk og skog mitt blikk
Deg roper alle mine klager
Å kom meg, kjære, kom meg hit!

ES2019

Gegenwart, av Johann Wolfgang von Goethe

Dette diktet heter på tysk Gegenwart. Det betyr nåtid, eller nærvær, det som på engelsk er precence, det å være til stede. Det er også navnet på den gramatiske verbtiden som på norsk har beholdt det latinske navnet, presens. Det er det som er .

Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) var i 60-årene da han skrev dette diktet, i 1812, samme år som Napoleon gikk inn med soldatene sine i Russland. Det var en begivenhetsrik samtid, Goethe bodde i Weimar, og var ikke upåvirket. Men han holdt seg på avstand fra politikken, og skrev mer idemessige dikt og tekster. For ham handlet det om å være menneske, og å leve, i verden og i naturen, og å være en del av alle tingene.

Her i dette diktet, som på norsk hadde vært best om det gikk an å oversette til nærvær og nåtid på en gang, henvender han seg til solen. Skaperen av alle ting. Den som holder verden i gang. Og som alt annet kretser rundt.

Gegenwart

Alles kündet dich an!
Erscheinet die herrliche Sonne,
Folgst du, so hoff ich es, bald.

Trittst du im Garten hervor,
So bist du die Rose der Rosen,
Lilie der Lilien zugleich.

Wenn du im Tanze dich regst,
So regen sich alle Gestirne
Mit dir und um dich umher.

Nacht! und so wär es denn Nacht!
Nun überscheinst du des Mondes
Lieblichen, ladenden Glanz.

Ladend und lieblich bist du,
Und Blumen, Mond und Gestirne
Huldigen, Sonne, nur dir.

Sonne! so sei du auch mir
Die Schöpferin herrlicher Tage;
Leben und Ewigkeit ist’s.

Nærvær

Alle kunngjør for deg
Den herlige solen viser seg
Følger du, så håper jeg det, snart

Går du ut i hagen
Så er du lik rosenes rose
Og liljenes lilje.

Når du beveger deg i dansen
Så beveger alle stjernene seg
Med deg og om deg rundt om.

Natt! og så var det da natt!
Nå overskinner du månen
Kjærlig, innbydende glans

Innbydende og kjærlig er du
Og blomster, måne og stjerne
Hyller, sol, bare deg

Sol! så vær du også meg
Skaper av herlige dager
Liv og evighet er det.

Språk, form og innhold

Formen er litt spesiell. Diktet har ikke rim, og er satt sammen av 6 strofer på 3 linjer hver. Det er tre trykktunge stavelser i hver linje, og det er til vanlig to trykklette stavelser mellom hver trykktunge. Det vil si daktyl, tung-lett-lett. I første strofe begynner det med en troke, tung-lett, og det er eneste stedet den daktyliske versefoten blir brutt. Andre linje i strofene har opptakt, med en trykklett stavelse først. Jeg viser trykkfordelingen i de to første strofene.

Alles kündet dich an!
Erscheinet die herrliche Sonne,
Folgst du, so hoff ich es, bald.

Trittst du im Garten hervor,
So bist du die Rose der Rosen,
Lilie der Lilien zugleich.

Goethe: Gegenwart (Trykkfordeling)

Språklig er det ingen svært store utfordringer i diktet. Det er noen valg hvordan å oversette enkelte ord og vendinger, alternativer står å lese i gloselisten. Kanskje er det nyanser i linjen Folgst du, so hoff ich es, bald, jeg ikke får med. Sånn jeg forstår det, er det at om du følger (solen), så håper jeg (diktets jeg) det blir snart. I andre strofe har jeg oversatt treten (trittst) med går. Og så er det et spørsmål hvordan å oversette de tyske retningsangivelsene, hervor, umher, sånn at det flyter fint på norsk.

Når det gjelder innholdet er det slik jeg ser det spørsmål om dich og du i diktet er diktets leser (eller en annen du-person), eller om det er solen. Først leser jeg det til å være en du, et menneske-du, som blir meldt i første linje, at solen skal vise seg, og at dette mennesket, som er du, skal følge snart. Videre er det dette mennesket, diktets leser, eller en annen «du», som stiger ut i hagen, beveger seg i dansen, og gjør de andre tingene i diktet. Men i strofe 5 er det en glidning, der Sonne (solen) i siste linje kan være en metafor for du-personen, det kan være solen selv, som enten hyller eller blir hyllet (solen som subjekt, som hyller deg, diktets du, eller solen som objekt, den du som blir hyllet). Også i strofe 5 gjelder denne glidningen. Er solen diktets du, er det en metafor for mennesket diktets du skal være (kaller Goethe leseren for solen), eller henvender dikteren seg til solen i siste strofe, men til en annen du i resten.

Så da blir spørsmålet om diktet er en hyllest til solen, eller en hyllest til mennesket, en du-person, som er leseren av diktet, og kan være hvem som helst. Når jeg leser diktet flere ganger, passer det best til å være solen.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Gegenwart die, -/ 1. nåtid, samtid, vår tid 2. (gram.) presens 3. nærvær.
ankündigen (sv. tr.) kunngjøre, bekjentgjøre, meddele, varsle om (künden (sv. tr. itr., høytidelig) kunngjøre, forkynne, fortelle om)
erscheinen (erscheint, erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok) 3. synes, forekomme, virke.
herˈvor (adv.) fram, hit ut
umˈher (adv.) rundt omkring, hit og dit, til alle sider.
regen (sv. refl.) røre, bevege;
Ladend -> laden (lädt, lud, hat geladen, tr.) 1. invitere, innby 2. (jus) innkalle en, (inn)stevne en 3. laste, lesse 4. lade.
huldigen (sv. itr., høytidelig); jemandem huldigen hylle en.

Kommentar

Dette er gamle Goethe på sitt litt filosofiske og litt ekstatiske. Han likte sånne dikt, der individet, eller subjektet, går i ett med den vide verden og med hele universet. Du, som tenkende og følende menneske, er en del av det, og det er sterkt berusende når du går inn i disse følelsene og stemningen. I hvert fall er det det for Goethe.

Her i diktet er det solen som hylles, og Goethe, eller dikteren, som subjekt, er intenst med i det og del av det.

Min gjendiktning

I dette diktet, som ikke har rim, er det rytmen det gjelder å få riktig. Noen kompromiss må da til, men ikke sånn at det blir så stor forskjell på oversettelsen og gjendiktningen i akkurat dette tilfellet.

Nåtid

Alle melder til deg
Den skinner den herlige solen
Følg du, det håper jeg, snart.

Trer du i hagen hit ut
Så er du som rosenes rose
Liljenes lilje du lik

Når du i dansen deg trår,
Så rører seg alle de stjerner
Med deg og om deg omkring.

Natt! og så var det da natt!
Nå overskinner du månen
Smektende, bydende glans.

Bydende, kjærlig er du
Og blomster, måne og stjerne
Hyller, solen, kun deg.

Solen! så er du og meg
Den skaper av herlige dager
Livet og evighet er.

ES2019

Nähe des Geliebten, av Johann W. von Goethe

Første gang jeg forsøkte å poste dette diktet var i mars 2016. Da gikk det galt. Jeg fikk med selve diktet, i en elendig utgave, der formatet hadde mellomrom mellom linjene og det ikke var innskudd i de korte partallslinjene. Det så rett og slett rotete ut. I dag skal jeg se om jeg klarer det bedre. Det er et av Goethes vakreste, vareste kjærlighetsdikt.

Så tempoet må senke seg. Dikt som dette skal leses langsomt. Man må inn i stemningen. Sitte i den vuggende båten, med all motor skrudd av. Tenke, vente, lytte, se. Så kan man lese diktet, eller huske linjer fra det. Langsomt, langsomt, nær den man elsker, om hun – eller han – er aldri så langt unna.

Nähe des Geliebten

Ich denke dein, wenn mir der Sonne Schimmer
Vom Meere strahlt;
Ich denke dein, wenn sich des Mondes Flimmer
In Quellen malt.
Ich sehe dich, wenn auf dem fernen Wege
Der Staub sich hebt;
In tiefer Nacht, wenn auf dem schmalen Stege
Der Wandrer bebt.
Ich höre dich, wenn dort mit dumpfem Rauschen
Die Welle steigt.
Im stillen Haine geh ich oft zu lauschen,
Wenn alles schweigt.
Ich bin bei dir, du seist auch noch so ferne.
Du bist mir nah!
Die Sonne sinkt, bald leuchten mir die Sterne.
O wärst du da!
[Entstanden 1795, Erstdruck 1796]

Den elskedes nærvær

Jeg tenker ditt, når meg solens glans
Stråler fra sjøen;
Jeg tenker ditt, når månens flimmer
Maler i kildene.
Jeg ser deg, når på de fjerne veier
Støvet hever seg;
I dype natt, når på den smale sti
Vandreren bever.
Jeg hører deg, når der med dump brus
Bølgen stiger.
I de stille lunder går jeg ofte og lytter,
Når alt tier.
Jeg er ved deg, du er også ennå så fjern.
Du er meg nær!
Solen senker seg, snart lyser stjernene for meg.
O var du der!

Språk, form og innhold

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal oversette tittelen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

Nähe die, -/; nærhet; nærvær
Schimmer der, -s/ 1. skinn, skimmer, glans, lysskjær 2. anelse;
malt -> malen (sv. tr., refl.) male, male seg, avspeile seg;
Staub der, -(e)s/; støv;
Haine -> Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.

Kommentar til diktet

Nachgefühl, av Johann Wolfgang von Goethe

Dette er det vakre diktet Nachgefühl, eller ettertenksomhet, av Johann Wolfgang von Goethe.

Nachgefühl

Wenn die Reben wieder blühen,
Rühret sich der Wein im Fasse;
Wenn die Rosen wieder glühen,
Weiß ich nicht, wie mir geschieht.

Tränen rinnen von den Wangen,
Was ich tue, was ich lasse;
Nur ein unbestimmt Verlangen
Fühl’ ich, das die Brust durchglüht.

Und zuletzt muß ich mir sagen,
Wenn ich mich bedenk’ und fasse,
Daß in solchen schönen Tagen
Doris einst für mich geglüht.

Etterfølelse

Når vinrankene igjen blomstrer
Rører vinen seg igjen i fatet
Når rosene igjen gløder
Vet jeg ikke hva om skjer meg

Tårer renner fra kinnet
Hva jeg gjør, hva jeg lar skje;
Bare et ubestemt forlangende
Føler jeg, gjennomgløder brystet

Og til sist må jeg si meg
Når jeg betenker meg og fatter
At i sånne skjønne dager
Er det bare Doris som gløder for meg

Språk, form og innhold

Oversettelsen er ikke fullstendig, og kan inneholde feil.

I’m nobody! Who are you? av Emily Dickinson

Et kort dikt i dag, av amerikas dikterdronning, Emily Dickinson (1830-1886).

I’m nobody! Who are you?

I’m Nobody! Who are you?
Are you – Nobody – too?
Then there’s a pair of us!
Don’t tell! they’d advertise – you know!

How dreary – to be – Somebody!
How public – like a Frog –
To tell one’s name – the livelong June –
To an admiring Bog!

Jeg er ingen! Hvem er du?

Jeg er ingen! Hvem er du?
Er du – ingen – også?
Da er det et par av oss!
Ikke fortell det! De vil annonsere det – vet du!

Så kjedelig – å være – Noen!
Så offentlig – som en frosk –
Å fortelle ens navn – livets juni –
Til en beundrende sump.

Språk, form og innhold

Diktet er delt opp i to strofer, med rim i de to første linjene i første strofe, og i linje 2 og 4 i strofe 2. Det er ikke noen bundet form, selv om de to strofene med fire vers kan få det til å se ut slik. Versene er helt uregelmessige, de trykktunge stavelsene kommer hulter til bulter, og det er opp til leseren hvordan diktet skal leses.

I oversettelsen er spørsmålet hvordan å oversette nobody, public og bog. Det klinger bedre og fungerer bedre med nobody enn med «ingen», men jeg vet ikke noen bedre oversettelse. Public er offentlig, det må være greit nok, og så er det litt av hvert å velge mellom for å oversette sump.

Innholdet er rett frem. I første strofe sier diktets jeg at jeg er ingen, og spør diktets leser om du også er det. Så er det i så fall to. Siste linje blir sagt litt i spøk, ikke si det til noen, for da vil de annonsere det.

Erster Verlust, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort og ømt dikt av Johann Wolfgang von Goethe som serveres. Han skrev det i 1788, og fikk det trykket i 1789.

Erster Verlust

Ach, wer bringt die schönen Tage,
Jene Tage der ersten Liebe,
Ach, wer bringt nur eine Stunde
Jener holden Zeit zurück!

Einsam nähr ich meine Wunde,
Und mit stets erneuter Klage
Traur’ ich ums verlorne Glück.

Ach, wer bringt die schönen Tage,
Jene holde Zeit zurück!

Skrevet 1788, trykket 1789

Første tap

Akk, hvem bringer de skjønne dager
De dager av den første kjærlighet
Akk, hvem bringer bare en time
Av den yndige tid tilbake

Ensom nærer jeg mitt sår
Og min stadig fornyede klage
Sørger jeg om den tapte lykke

Akk, hvem kan bringe de skjønne dager,
den yndige tid tilbake!

Språk, form og innhold

Strofeoppbygningen er litt spesiell, med at det går fra 4 til 3 til 2 verselinjer i dem. Sånn kan man kanskje si at formen på diktet illustrerer tap, eller reduksjon. Alle linjene i strofe 2 henter opp rim fra strofe 1, og i strofe 3 er utgangsordet gjentakelse av ord brukt i første strofe. Diktet bindes sammen på denne måten. Noe tradisjonelt rimmønster er ikke dette, formen er original, og ser sånn ut: AOBc BAc og Ac. Like bokstaver rimer, bokstaven O tilsier ingen rim, det er ordet Liebe. Det passer bra i sammenhengen, eneste ordet som står uten en partner. Kjæresten er tapt. Stor bokstav indikerer trykklett utgang, eller kvinnelig utgang, som det også kalles. Alle strofene slutter på en trukktung stavelse. Versefoten er veldig trokeisk, med markerte trykk på første, tredje, femte og sjuende stavelse i linjen. Annenhver, altså, og fire trykktunge stavelser i hver linje.

Ach, wer bringt die schönen Tage,
Jene Tage der ersten Liebe,
Ach, wer bringt nur eine Stunde
Jener holden Zeit zurück!

Goethe: Erster Verlust (1789), trykkfordeling

I oversettelsen gjelder det å holde styr på kasus i bruken av ordet jener, et ord vi ikke har tilsvarende på norsk, og som ordboken oversetter med han, hun, den/det, den der (førstnevnte). I linje to er det nominativ, men i linje 4 er det genitiv, og derfor «en time/ av den hengivne tid tilbake». Det er også et spørsmål hvordan å oversette adjektive hold. Det tilsvarer norske huld, men bruken av tyske hold er mye mer utbredt, mens norske huld virker fremmed, så jeg oversetter med yndig. Gloselisten viser andre forslag til oversettelser. I siste linje i siste strofe legger jeg til et kan, som ikke står i originalen. Det klinger bedre på norsk, synes jeg.

Innholdet er ikke noe vanskelig. Det er diktets jeg-person, som meditativt tenker tilbake på den første kjærligheten, som også er det første tapet. Han spør hvem som kan bringe disse dagene tilbake, hvem som kan bringe tilbake den deilige tiden. Nå sitter han ensom tilbake, med fornyet klage, og tenker med sorg på den tapte lykken. Og han spør på ny, hvem kan bringe dagene tilbake, bringe den skjønne tid til ham på ny.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
Wunde die, -/-n; sår; die Wunde heilt såret gror.
erneut (adj.) fornyet; gjentatt; på nytt.

Kommentar

Dette er et av diktene til Goethe som oftest er satt melodi til. For Schubert er det D226, der han setter Liederen sammen i to tonearter, F-moll og A-dur. De to indikerer tilstanden den gang og nå, glad da, trist nå. Det er en veldig gjenkjennelig stemning, meget enkelt satt ord på, og meget uttrykksfullt å skrive musikk til.

Vi kan se diktet er helt rolig og avklaret. Det er et håpløst ønske som blir uttrykt. Dikteren vet at denne tiden aldri kan komme tilbake. Spørsmålene er helt enkle, diktet er helt enkelt, og det krever ingen referanser eller forkunnskaper for å få noe ut av det. Det er bare det allmenne, menneskelige ønsket, om å få tilbake tiden, da man hadde det som best.

Min gjendiktning

Min gjendiktning er ikke stor versekunst. Men man ser hva det går i. Det er sånn rimene og rytmen er i originalen.

Første tap

Akk, hvem gir de skjønne dage
Dager første gang å elske
Akk, hvem gir kun del av året
Av den skjønne tid igjen.

Ensom nærer jeg nå såret
Og min stadig nye klage
Sørger tapte lykken hen.

Akk, hvem de skjønne dager,
All den skjønne tid igjen!

ES2019