Et glass vin (med og uten deg)

På den siste dag i februar poster jeg dikt 2 fra samlingen Lyrikk15, 12 dikt jeg skrev i 2015, sånn cirka. Dette diktet her, Et glass vin, som det heter, (med og uten deg, i parentes), er et dikt som passer mørke kvelder og mørke morgener, når den man elsker er et annet sted, eller ikke, og man sitter nå der, med dette glasset, tankene, og fantasien man så gjerne vil ha til å strekke til.

 

Et glass vin (med og uten deg)

En – to – tre
Lys av, lys på
litt
Et glass vin har jeg sjenket meg
Deg vil jeg tenke meg
Deg vil jeg være med
Deg vil jeg drikke ned
Jeg vil ha deg i glasset
og ha deg i rommet
og ha deg i hodet
og ha deg i, ha deg i, ha deg i
Tre – to – en
Lys av igjen
En to tre
Av sted.

ES2015

Begynn å gå

Med tiden har det utviklet seg slik at jeg forsøker å få litt futt i startdiktene mine, til de forskjellige lyrikksamlingene for hvert år. Så også denne gang, for 2015. Ellers er det ikke så mye å si om dette diktet, og de andre diktene i den samlingen. De skal bli postet tirsdager utover året.

Begynn å gå

Godt nytt år

Det skal være visst

I fjor ble født et barn

og det barnet det er mitt

 

Livet det blir ikke bedre enn dette

og løver og tigre og stjernene vet det

 

Så nå er det bare å sette i gang

pang!

Nr. 1

ES2015

Kom hjem, Irina!

Etter en liten og ufrivillig pause med posting av dikt fra den etter hvert store diktsamlingen med dikt som ikke får plass andre steder, regner jeg nå med å være i gang igjen. Diktet er postet fra oktober 2016, jeg var ikke mer enn noen måneder på etterskudd denne gang, og hver mandag fremover vil det bli postet et nytt diktsamlingsdikt inntil jeg på ny er ajour. Dagens dikt er skrevet under en raptus i 2015, tror jeg, da min kjære kone og mitt kjære barn satt fast i utlandet, og ikke klarte å komme seg hjem til meg. Dette diktet sier noe om hvordan det er.

Gjentagelsene illustrerer hvordan dette er det eneste man har i hodet. Diktet har ikke flere enn to ord, «kom» og «hjem», som begge er korte enstavelsesord som ender på m. Det tredje ordet er navnet Irina. Mer trengs egentlig ikke, annet enn å forklare leseren at dette diktet må leses om og om igjen til de på ny er hjemme. Kun da vil man ha en idé om hvordan det er.

Kom hjem, Irina!

 

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Irina

Kom hjem, hjem, hjem, hjem, hjem

Kom, kom, kom, kom

hjem

Irina

hjem

kom hjem, hjem, hjem

Irina

kom, Irina

hjem, Irina

Kom hjem, Irina

Kom!

Hjem!

Irina!

 

Les det om igjen

Til hun er kommet hjem.

 

 

Nr. 130

ES2015

Levende

Dette er et flott dikt, spesielt til Diktsamling å være. Diktsamling er ofte de diktene jeg ikke er helt fornøyd med, som ikke får plass i noen samling, som liksom er til overs. Dette diktet er til overs på en annen måte. Det lå og slang på iPaden, der jeg av og til i forskjellige stemninger har skrevet ned en rekke med dikt, for så å glemme dem. Her om dagen fant jeg dem igjen, og lagret dem et sted som gjør at jeg ikke vil glemme dem igjen. Noen får plass i nye samlinger, noen tar plassen til svakere dikt i årssamlingene, og noen blir plassert som om de var til overs, i Diktsamling. Levende er et slikt dikt, skrevet en gang jeg ikke husker, sannsynligvis i 2015, og beskrivende en stemning jeg ofte finner meg selv i.

Jeg poster det 31. mai, for å prøve å holde Diktsamling litt oppdatert, selv om jeg ennå ikke har postet for januar til april i år. De postene vil komme mandagene fremover slik at vi vil være ajour i juli. Mange av diktene vil være tatt nettopp fra iPad-diktene, så lesere interessert i mine dikt, kan glede seg. Her vil komme en del snop. Lesere interessert i hva jeg skriver om andres dikt, vil få nye poster i helgene og når jeg er oppdatert med egne dikt, som jeg nå er tirsdager.

Det var utenomsnakk, her er et Levende, et dikt jeg ville likt selv om det var skrevet av noen andre.

 

Levende

Jeg er her
Så levende som en sommerfugl
Som nettopp letter
Hver celle i meg gjør jobben sin
Jeg beveger ofte armene
Bare for moro skyld
Å, verden eksisterer helt utmerket
Og jeg i den
Samme hvem de er
Samme hva de sier

Jeg har mitt eget snakk å kose meg med.

Nr. 127

ES2015

 

Noen ganger…

Dette diktet vet jeg er skrevet på Prego restaurant i Petsjersk i Kiev, der jeg nettop hadde drukket vin og spist et godt måltid mat, og skrev et dikt som var lenger enn slik jeg her har kuttet det til. Det er ganske nøyaktig et år siden, det var i påskeferien, i april, jeg husker det godt, lykkefølelsen jeg hadde, livet, vinen.

 

Etter å ha drukket vin

Noen ganger
Har jeg det slik
At jeg har drukket vin
Og det blir verken nødvendig
Med rytme
Eller rim.

Selv skyggene er vakre
Nr. 128

ES2015