Frokost

Et latterlig enkelt dikt, denne junimorgenen. Om det å spise frokost. Sitte der. Spise frokost.

Frokost

Jeg sitter her, og spiser nå min frokost.
I kroppen min, er glede og behag.
I glasset mitt, er noe som jeg liker.
I hodet mitt, er tanker jeg vil ha.

Og utenfor, er verden som vi kjenner
Med sol og by og bygninger og liv
På kjøkkenet, er alt som alltid rotet
Et sted i meg, er tanker som vil bli.

Hvor er det fra, alt det som i meg lever?
Hva rører seg, i kroppen her og nå?
Hva skjer her inne, og utenfor, i verden?
Hva er det alt, jeg ser, og ikke kan forstå?

Jeg sitter her, og avslutter min frokost.
Mitt glass er tomt, jeg har alt drukket opp.
Og verden der, den venter meg inn i den.
Med liv og lyst og tanker jeg har fått.

ES2019

Diktsamling nr 179

Frokost.

Soler

Skinner solen i dag? Ja, alltid. Det gjelder bare å omgå seg med dem! God vår!

Soler

Du er sol nummer to, sa jeg
Til min kone
Sol nummer én er Irina.
Den tredje er den på himmelen.
Det hender den ikke skinner.
Bare se ut, sa jeg, og smilte
Hun skinner alltid.
Og du!

ES2019

Lina

Walking on a wire. Det er det som er sangen. Richard og Linda Thompson. Den er fin, den er nydelig. Diktet er skrevet til den, det var en stemning der, men jeg mistet den og vet ikke om jeg fikk den formidlet. Det er et bilde som skal uttrykkes, et bilde på det å leve, billedlig uttrykt ved å gå på en line, med denne aktivitetens frykt for når som helst å falle. Og så må du jo bare fortsette til du er på trygg grunn. Hør sangen til Richard Thompson, heller, den er fra Shoot out the lights, sjekk ut det også.

Lina

Det er den ene tynne lina
Den ene du skal gå
Den eneste som teller
Og den du må opp på.

Det er den som ligger for deg
Er der du må trå ut
Og når du er der på den
Kan du aldri, aldri snu.

Slik er det her å leve
Og aldri vite om
Du feiler eller faller
Og ender allting sånn.

Bare gå på lina
Se alltid kun rett frem
Tenk ikke feile tanker
Gå linen ut, og hjem.

ES2019

Henne hele tiden

Diktsamling er samlingen med eksperimenter. Diktene som ikke helt vil lykkes. Ideer som ikke blir noe av. Forsøk.

Dette er et sånt dikt. Det skal liksom uttrykke hvordan det er å måtte se på bilder av henne hele tiden, være så oppslukt. Hva det egentlig uttrykker, har jeg ikke helt kontroll på.

Henne hele tiden

Jeg må passe på å se
På bilder av henne.
Hele tiden.

Jeg må passe
Passe på
Å se, på
På bilder
Av henne
Hele tiden

Hele tiden
Hele tiden

Jeg må passe på
Og passe på
Og passe, passe, passe, passe
Masse på
Og se på
Bilder av henne
Hele tiden
Hele tiden
Passe på
Se på
Henne
Hele tiden
Henne
På henne
Henne
Hele tiden
Hele,
Hele
Hele
Tiden
Henne
Henne
Henne
Henne

Henne.

ES2019

Bach

Den tyske komponisten Johan Sebastian Bach (1685-1750), de som kjenner ham vet, og ord er overflødige, de som ikke kjenner ham vil ikke forstå, før de også forstår det gjennom musikken. Men jeg er som jeg er, dette umettelige behovet etter å uttrykke meg gjennom ord, og bare skrive, skrive, skrive, skrive. Om Bach har jeg skrevet før, Takk Bach, ikke spesielt mye bedre enn nå, Bach. Mer nyttig å si akkurat nå er kanskje at musikken hans som først fanget meg, var cello-sonatene, direkte inspirasjon til kortteksten «Verdens vakreste musikkstykke», som er ok, diktene er så som så, musikken er himmelsk.

Bach

Vær så snill, Bach
Bach, vær så snill.
Jeg er bare et menneske.
Du er bare Bach
Bach, Bach, Bach
Vær så snill
Din musikk
Jeg er bare et menneske
Jeg er ikke laget
For Bach.
Bach Bach

ES2019

Livet er rikt, skrev jeg ned

Dette diktet var det vanskelig å finne tittel på. Jeg lar det stå uten tittel, men har første linje som tittel på posten. Rytmen til månen, kunne også vært en tittel. Eller Livet. Eller Månen. Eller Diktet. Nei, Diktet kan det nok ikke hete, men kanskje Rytmen. Rytmen er rik.

Livet er rikt, skrev jeg ned
Og tenkte på de gleder
Og sorger
Som følger med
Jeg tenkte på rytmen
Jeg tenkte på månen
Jeg tenkte på diktet
Og tenkte på meg
Hvem er vel jeg?
Livet
Det veldige livet
Som lever
I meg.
Livet er rikt, skrev jeg en gang til
Og gleder, og sorger
Kommer,
Og kommer
Og går
Som de vil.

Rytmen til månen
Er diktet og livet
Om du vil

Diktsamling nr. 171

ES2018

Melkehvite bryst

Dette er et sånn dikt som er et langskudd av forbindelser. Det er skrevet på en kafe i Kiev. Der jeg fikk en sang av Nick Cave i hodet, med tekstlinjen «milk white breast». Sangen hans heter Dark hair, tror jeg. Diktet mitt heter Melkehvite bryst.

Melkehvite bryst

Jeg har alltid vært så svak
For melkehvite bryst.
Det er nok til å bringe meg helt ut av fatning.
Jeg kan lese opp det jeg selv har skrevet.
Men i hodet mitt er bare en ting.
To ting. Melkehvite, bryst.

ES2018

Diktsamling: 170