Livets brønn, brønn, brønn

I mai kollapset denne bloggen etter å ha holdt det gående i månedsvis. Men allerede nå i juni får jeg lappet den sammen igjen, med tilbakeposting av innleggene som mangler. Dette er fra samlingen Diktsamling, svært interesserte og vitenskaplig anlagte lesere vil se at dette diktet er beslektet med diktene jeg poster fredager dette året, dikt fra samlingen Ta en slurk, der det ikke fikk plass. Jeg mener derfor ganske bestemt det må ha vært skrevet i 2013, kanskje, eller i 2017, et av de to årene jeg så på denne samlingen og arbeidet med dem. Som man ser er jeg en selv en av mine ytterst få svært interesserte og vitenskaplig anlagte lesere, og med det skulle noteverket til diktet være på plass. Her er diktet.

 

Livets brønn, brønn, brønn

Å, hvis livet var sånn
at det alltid gikk an
å finne en brønn
der du fikk et glass vann.
Og drakk og drakk
alt du kan
Og alltid var det sånn
at det aldri ble tomt
Sånn
er drømmen
om brønnen og livet
eller drømmene om brønnene og vannene og glassene

Nr. 141

ES2013-17

Hengebro

Et litt spesielt dikt i dag, fra samlingen med spesielle dikt, den uuttømmelige Diktsamling. Dette er et dikt om penger og om hengebroer, som får det sagt, men på en litt annen måte.

 

Hengebro

De sier penger kan kjøpe alt

Men jeg vil kjøpe en hengebro

Jeg vil ikke at noe skal rime på den

Jeg vil den skal være min.

 

Jeg kan ikke begynne så mange setninger meg jeg

Jeg har alltid likt å gynge

Hengebroen skulle overta

 

Har dere stått på en hengebro

Som er deres egen?

Stått der og gynget?

 

Om dere ikke har det

Så ser dere hvor mye pengene deres er verdt

Nr. 140

ES2017

Giske

Et litt bortgjemt dikt i dag, på et litt bortgjemt sted, forglemmelig, både diktet og stedet. Et bruksdikt det ikke er nødvendig å bruke, leilighetsdikt det ikke skulle finnes leilighet for, en tanke det ikke skulle være nødvendig å tenke, fanget i et dikt som ikke skulle vært skrevet. Slik er dette stedet, slik det nedfeller seg i diktet.

 

Giske

 

Giske

Giske

Et sted i Sandnes

Skog, tjern, hall

Kalt opp

Etter det

Giske, Giske

Skog og tjern

Og hall

Det var alt

 

Jeg har ingen minner derfra

Det ikke er like godt

Å glemme.

Nr. 139

ES2016

Giftemål (I do)

Et litt enkelt dikt i dag, for ikke å si veldig enkelt, sjarmerende for noen, forglemmelig for andre. Det er også det som er så fint med dette og andre dikt, postet i farten, skrevet uten å ville så veldig mye med det, etter å ha lest det er det ferdig. Sjarmert eller forglemt.

 

Giftemål (I do)

Jeg skulle ønske
Vi giftet oss på nytt
Og på engelsk
Så jeg kan få sagt:
I do.

De skulle spurt
Mens jeg holdt deg i hånden
Og så på deg
Vil du ha denne kvinnen
Som hos deg står
På engelsk
Tar du henne til ekte
Med alt hva det innebærer
Og jeg vet hva det innebærer
I do
I do, I do, I do.

Nr. 138

ES2016

Et uvanlig vanlig sted

Så introduseres også mandagsdiktene for i år, med følgende dikt fra Diktsamling, Et uvanlig vanlig sted. Hva skal man si om et slikt dikt? Ingenting, selvfølgelig. Det som skal sies, står i diktet.

Et uvanlig vanlig sted

Jeg reiste ned
Til et uvanlig vanlig sted
For et øyeblikks fred
Med tankene

På andre siden av fjorden
Et fjell

Jeg satt og kunne se
I tankene jeg hadde med
Mitt øyeblikk med fred
Et uvanlig vanlig sted.

Nr. 137

ES2016

Ti på halv tolv

Diktsamling er skrinet med det rare i. Her havner alt, som ikke passer inn andre steder. Dagens dikt ser jeg allerede ikke har noen annen plass, enn her. Det er skrevet 26. november, nå nylig, foran peisen, mens Tom Waits sang Invitation to the blues. Hva er det med klokken som gjør at jeg er så opptatt av den? Hvorfor er den alltid noe med tolv? Jeg har noen tanker om det, men skal ikke si det her. Her skal jeg bare nøye meg med å si at Tom Waits er overlegen i å få frem disse sterke følelsene jeg liker så godt, som om han har noe veldig viktig å si, som om selve livet står på spill for karakteren som synger, men der det ikke er så lett å skjønne hva som er så farlig. Jeg prøver mange ganger å få til noe av det samme. Her altså med dette klokkeslettet ingen må spørre om, og det banke-banke-bankende hjerte…

Ti på halv tolv

Spør meg aldri hva klokken er

Jeg hater klokkeslett

Tiden er min fiende

Og alt det vonde jeg har sett

Det fyller hele indre meg

Det fyller meg med smerte

Og jeg holder fast i hjertet mitt

Mitt banke-banke-banke, bankende hjerte

Klokken er ti på halv tolv

Hvis det var noen her som lurte

Ti på halv tolv

Om noen spurte

ES2016