Godt nytt år!

Vi skriver nå 2018. Denne bloggen går inn i sitt tiende år, og har hvert av dem fått stadig flere lesere. Sånt snakker jeg ikke om. Dette er en blogg for poesi, for rolig ettertanke, for dikt noen finner mening i, andre ikke. Hver av ukedagene poster jeg dikt jeg selv har skrevet, i helgene poster jeg dikt andre har skrevet, med forklaringer, kommentarer og oversettelser av meg. Som regel blir det 7 poster i måneden, en for hver av ukedagene, og hver med sin karakteristiske type dikt. Mandagene er dagen for Diktsamling, den store samlingen dikt jeg ikke finner plass til andre steder, som regel fordi de ikke helt vil seg, synes jeg. Men sånt kan det være delte meninger om, plutselig kan det være dikt her også man ikke blir helt ferdig med, og som noen kan få noe ut av. Om dette er et sånt dikt, vet ikke jeg, men jeg vet det innleder poesiåret 2018, og jeg håper det blir et godt år!

Øyne opp

Se

 

Rundt deg er alt du vil ha

Med

 

La meg si det slik: Livet er rikt

Og midt i det, er du

Eller jeg

 

Og det er alt som har noe å si

For deg

Eller meg

*

Diktsamling: Nr. 149

ES2017

Reklamer

Samme. Hvilken. Orden.

Det er siste mandag i 2017. Jeg skal poste et dikt fra Diktsamling, diktsamlingen der jeg legger diktene som ikke får plass andre steder. Dette diktet er forsøkt med i Lyrikk17, en samling som skal postes om noen år. Den samlingen er ikke ferdig, men uansett hvordan den blir, vil dette diktet ikke få plass. Det er et dikt jeg selv ikke forstår helt, et dikt jeg ikke helt kan bestemme meg for om jeg burde skrive mer på, redigere eller gi opp, og som jeg ikke føler disse ordene heller forklarer det bedre.

Samme. Hvilken. Orden

Samme. Hvilken. Orden

Jeg legger i mine ord

Samme hva jeg skriver

sier, tenker, mener, tror

Så er der uroen der på ekte

Og min orden bare en jord.

Ordene fester seg fast.

De strømmer ut av meg av seg selv

De er sin egen kontroll

Min orden er ingen jord

Min orden er ord

Og uroen, uroen, uroen

 

Nr. 148

ES2017

Følsom

43 år gammel, med en datter på tre, og en vakker kone, er det rent som følelsene kan ta én av og til…

Følsom

Jeg er så følsom
Om dagen
At jeg ikke kan kjøre langs vannet
Eller fjellet, eller skogen
Uten å føle det
Så sterkt, så sterkt

Diktsamling, nr. 147

ES2017

Regnvær

16. oktober,2017 var jeg i Athen. Det var så varmt at det var mulig og naturlig å gå i kortbukse. Det var naturligvis sol. Sånn er det av og til, regn er helt feil. Sånn var det også da jeg skrev dette diktet, en eller annen annen gang i 2017, mens jeg satt inni huset mitt, antageligvis med regn utenfor, helt feil.

Regnvær

Av og til er regn
helt feil
Det våte været og grå dråper
har ingenting
med meg å gjøre
Jeg sitter inni mitt hus,
mitt liv, min musikk
Og tenker, tenker bare på
Hverdagene ikke grå
helgen himmelblå.
Nr. 146

ES2017

Min datter, min datter

Litt på etterskudd er jeg kommet, så jeg må tilbakeposte dette diktet her. Det er skrevet april 2015, men jeg var i Norge, min kone og barn i Kiev. Det var et savn av en annen verden, helt annerledes alt annet jeg har kjent. Mandag 11. september, dagen diktet postes, var min datters 3-årsdag. Dagen etter reiste de til Kiev på ny, uten meg. Så det passer ganske godt.

Min datter, min datter

På Skype
Snakket jeg med deg
Føttene sprellet
Din mor la telefonen ned foran deg
Slik at jeg så bare føttene
Artig vinkel
Du sprellet og levde
Jeg er så glad i deg
At det er fysisk
Det er en del av kroppen min
Å være glad i deg
Jeg har armer, ben
Og er glad i dag

Du er et eventyr
Med øyne
Jeg lengter så vinen smaker vondt

I Kiev er min kone og mitt barn
Hvilket lykkelig liv jeg har
Hvilket lykkelig liv jeg har

Nr. 145

ES2015

Hvem er jeg

Diktsamling er skrinet, eller samlingen, med det rare i. Her kan hva som helst dukke opp, eller legges ned. April 2015 forlot jeg min kone og barn i utlandet, de skulle være der litt lenger, mens jeg skulle hjem til livets realiteter. På flyet skrev jeg et lite dikt, på mobilen, mens jeg ikke hadde tilgang til nett, og slik at det ble lagret et sted det tok lang tid før jeg kunne finne det igjen. Noen av disse diktene kunne kanskje klart seg inn i en ordentlig samling, men slik gikk det ikke, de endte i Diktsamling. Som dette, der spørsmålet er, nå som jeg forlater min kone og barn i utlandet, mens jeg reiser hjem til livets realiteter, og skriver dikt om det, hvem er jeg.

Hvem er jeg

 

På flyet

Med kaffen

Og vinen

Og livet

Jeg er 41 år nå

Jeg kan skrive hva jeg vil nå

Mine ambisjoner spiller ikke lenger noen rolle

(gikk ikke)

 

Diktsamling, 144

ES2015

Jeg vil være han

Dette er et av de diktene jeg gikk lenge og tenkte på, følte var en god idé, men ikke klarte å skrive ned. Det stoppet opp, enten fordi jeg aldri fikk tid til å skrive det ordentlig, eller at det ikke gikk an som jeg hadd tenkt det. Tanken jeg hadde var bedre enn ordene jeg fikk den ned i, den lot seg ikke formidle med ordene jeg fant. Med dem er formidlet en annen tanke, kanskje.

 

Jeg vil være han

 

Jeg vil være han

Jeg vil være han

 

Jeg vil være han som står på scenen

Jeg vil være han som sitter og ser

Jeg vil være han på toppen av verden

Og han som ikke k

 

Diktsamling, Nr. 143

ES2016