I dag skal vi være glade

Et kort og greit dikt åpner bloggen og året for 2015. Riktignok er det tilbakepostet fra 2016, bloggen lå stort sett brakk gjennom 2015, men blir altså puslet sammen siden. Og jeg tenkte dette korte og greie diktet kunne fungere som en start. Det er jo mulig å bytte ut «dag» med «år» for eksempel, «i år skal vi være glade», og få en annen betydning, enda mer optimistisk enn diktet gir seg ut for å være. Kanskje skulle man hatt et mer tankefullt dikt til å begynne med, men det blir det altså ikke, det blir i stedet å slå fast noe ganske kategorisk. Det korte og greie diktet finnes i to versjoner, en lang, og en kort. Jeg poster – i et nikk til gleden – begge to.

Og når jeg nå leser diktet på ny, et par år etterpå, så synes jeg det er synd det ikke er flere som finner frem til dette diktet, tar det til seg, og forsøker å leve etter dets budskap.

 

I dag skal vi være glade

Jeg vet det var en som sa det.

I dag skal vi være glade.

Nr. 32

 

Lang versjon:

Jeg vet det var en som sa det.

I dag skal vi alle sammen

Være glade.

 

Nr. 32

ES2013

Advertisements

Om å være meg (Låne meg litt)

Dette er dikt nummer 76 i Diktsamling. Det er et dikt som ikke fikk plass i Lyrikk10, og handler om at noen kanskje kunne låne meg litt. Det blir litt mye av og til.

Om å være meg (Låne meg litt)

Det er tungt å være meg
av og til
har jeg lyst til å slippe
glasset jeg drikker.

Jeg har tanker jeg ikke vil
dele med andre
men gi fra meg helt
og aldri få igjen.

Jeg har ikke så lyst
til å være meg
i livet jeg lever.

Finnes noen som vil låne meg litt?

ES2010, Diktsamling, Nr. 76

DSC_0253

Jeg vil ikke (glemme det tvert)

Dette diktet slekter på diktet som ble postet i oktober fra diktsamlingen (Jeg trenger ingenting), selv om ingen linjer herfra strengt tatt var ment å være med i det store diktet dette var ment å skulle bli. Det lå fullt ferdig bortsett fra noen endringer i rekkefølgen på slutten i dokumentet «Lyrikk under arbeid», hvor det straks ble hentet ut og plassert over i Diktsamling, og altså nå hit til bloggen.

Jeg vil ikke (glemme det tvert)

Jeg vil ikke snakke mer om det nå

Jeg vil ikke snakke mer om det så

Lukk igjen døren, snu deg og gå.

Jeg vil ikke lukke opp for deg etterpå.

Døren er stengt med hengelås på.

Jeg vil ikke høre mer om det nå.

Og jeg vil ikke høre mer om det siden

Jeg vil ikke snakke ut om det siden

Jeg vil ikke snakke om dette med tiden

Jeg vil bare sette et stort kryss over siden

Og glemme det hele

Glemme det tvert

Glemme det bare

Alt som har vært

ES, Diktsamling, Nr. 63

Mitt hode og du

Dette diktet lå lenge, lenge, lenge i en uferdig arbeidsversjon der bare første halvdel var skrevet, inntil jeg trengte et dikt til bloggen og skrev det ferdig.

Mitt hode og du

Hvis jeg kunne ta mitt hode

det som er der

det som er inni der

alt der

hvis jeg kunne ta det

og liksom, moderne

projisere det ut

få det virkelig

få det til å hende

ha hendt

Vent.

Om jeg kunne få drømmene

ut dit virkeligheten er

og hatt deg her

frisk og fin

og virkelig som i drømmen min.

ES, Diktsamling Nr. 61

Kom hun nå (i det minste i hodet mitt)

Det begynner å spisse seg til i den bitte lille historien som jeg poster hver første fredag hver måned dette året her. Dette er dikt nummer 9, og det sier seg selv at det er 12 dikt. Hva kommer til å skje til slutt? Og hva vil skje nå? Foreløpig ser det ut til å bli med ønskene. Diktene er skrevet i fjor, og er noen av de ferskeste diktene jeg har.

Jeg vil også forresten gjerne si at når jeg nå leser diktet på ny, så liker jeg det godt og er godt fornøyd med at det er akkurat jeg som har skrevet det. Men det er ikke slik at jeg liker det så godt, at jeg ikke skulle ønske deler av det litt bedre.

Kom hun nå (i det minste i hodet mitt)

Jeg sitter her og ser

Jeg ser og ser og ser

På sofaen min over der

Hun ikke er.

Å, kunne hun komme i denne stund

Slik at jeg så på sofaen

Der satt hun.

Hvor lykkelige ville vel veggene bli!

De så ned på oss

Der satt vi.

Det er slik kraft i tanken på henne

Kunne hun komme

kunne hun komme

Jeg sitter og ser

til hele tiden er omme!

Nr. 9

Fra tirsdag til lørdag (på godt og vondt)

Jeg skal ikke si at dikt nummer 1  – 4 er svake, verken følelses- eller kvalitetsmessig, i denne lille serien dikt fra «En bitte liten historie». Men det er noe eget med dette dikt nummer 5, så fremt det er noe sant i det, og det virkelig er jeg som har deltatt i denne bitte lille historien jeg skriver om. Det er et todelt dikt, dette her, som man ser. Og om man analyserer det sånn litt helt overflatisk, så vil man raskt se at første del er ganske konkret, ganske episk, mens andre del er mer lyrisk beskrivende. Jeg skal ikke si noe i mot det, for det er jeg som har laget det akkurat sånn.

Fra tirsdag til lørdag (på godt og vondt)

I

Jeg møtte henne tirsdag

Jeg sov hos henne onsdag

ville elske henne torsdag

og elsket henne fredag

Lørdag ble jeg forlatt.

Søndag var alt godt.

II

Jeg har så vondt i hjertet

Jeg har så vondt i hjertet

Det banker,

og det banker.

Jeg var med henne tirsdag

og er med henne fortsatt

Og hjertet det banker

så godt,

og så vondt.

Nr. 5

Bokstavene og henne

Så er det altså slik, med denne bitte lille historien, at det er en historie som egentlig utspiller seg. Og det lyriske jeget, poeten, han vil gjerne være med i den. Men han finner seg svært plassert på siden av den. Han beskriver den bare, og det ikke særlig konkret, kan man si. Dette fjerde diktet beskriver disse tingene her, lyrisk, og forsøker å sette på plass forholdet mellom bokstavene og henne. Det skal skinne helt klart igjennom at «henne» er viktigst. Så hvorfor er det slik at det bare er bokstavene som opptar denne unge poeten, det lyriske jeg?

Bokstavene og henne

Jeg skjønner ikke hva jeg vil med skrivingen min.

Bokstavene mine kan ikke gå tungt nok.

Jeg skriver dem

men hva sier de?

Og hva er igjen når jeg har skrevet dem?

Jeg ønsker

Bokstavene kan ikke gå tungt nok

Jeg skriver dem

Men hva sier dem

Hva blir igjen når jeg har skrevet dem

Nr. 4