Gamle dikt: I 1994 ba jeg om et tall

Dette diktet er skrevet fredag 10. desember, 1999, og peker tilbake på et dikt skrevet i 1994. Det er fem år mellom de to diktene, fem år med liv, i den pulserende ungdomsperioden fra 20 til 25 år. Siden har det gått 20 år. Voksentiden. Det er ikke lenger noe tall å be om, jentetiden er her, dette er minner.

I 1994 ba jeg om et tall
Jeg nevnte å vente, det er hva jeg skal
Nå er 1999
Det er fortsatt ventetid
Men jeg håper det skal bli jentetid
Og tålmodighet lar jeg fare
Jeg vil ha kjæreste bare

ES1999

Gamle dikt: Kan du høre, kan du se

Et løvedikt. Det er skrevet 22. november, 1998, og postet 22. november, 2018, 20 år etterpå.

*

Kan du høre, kan du se
Det finnes en kamp der jeg er med
Jeg kjemper med mitt skjold og klinge
Løvemot og ørnevinge
Åh, jeg kjemper, åh, jeg sloss
Men min løvekraft til tross
Så blir det bare nederlag
Så blir det bare luftsverdslag
Og i mitt hode, stemmer, dempet
Ingen kamp er en gang kjempet

*

ES1998

Gamle dikt: Jeg tror ikke på veier

Ganske effektfullt, dette gamle diktet her, skrevet onsdag 3. juni, 1998. Jeg var 24 år gammel. Enda et semester gikk mot sin slutt. Enda en gang skulle det bli sommerferie. Og enda var det mer enn ti år til jeg skulle finne henne, jeg giftet meg med. Det er det som ligger under her. I all enkelthet.

*

Jeg tror ikke på veier
Jeg tror ikke det går
Jeg tror ikke på seier
Jeg tror ikke jeg får

Jeg vet lite om gleder
Jeg vet ikke det der
Jeg vet lite om steder
Der gledene er

Jeg er bare sikker
Jeg er ikke det
Og klokkene tikker og tikker
Avsted.

ES1998

Ferdaminne frå sommaren 1985, av Halldis Moren Vesaas

Et av de kjekkeste kjærlighetsdiktene jeg vet er skrevet av Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) da hun var langt oppi årene. Sterke tekster om kjærlighet hører gjerne ungdommen til, der hele livet står på spill, og hormonene bruser for å forsterke det som ikke trenger å forsterkes. I alderdommen er livet levd, det er bare solnedgangen igjen, og den kan som alle solnedganger være vakker, men man kommer ikke unna at dagen – og livet – går mot slutten. Hormonene er svakere, som alle krefter i kroppen er det. Desto morsommere er det når Moren Vesaas skriver et dikt av ren kåtskap, om å stjele seg til kyss, og løpe unna så ingen ser det!

Diktet heter Ferdaminne frå sommaren 1985, og er hentet fra samlingen Livshus, utgitt i 1995, året Moren Vesaas døde. Jeg skal ikke være den som forsøker å sette ord på følelsene det gir å kalle en samling Livshus, når den blir gitt ut året man dør, men Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Hun skriver også mer enn de fleste om det å være i live sammen med andre, hun har mange dikt om det å nå frem til andre, ha felleskap, å gå over metaforiske stengsler som andres grinder og å besøke nabogården, noen av de aller, aller mest kjente diktene hennes handler om dette. Og de mest kjente diktene av henne, er også noen av de aller mest kjente diktene i Norge, noe jeg selv kan bekrefte med å vise til at få diktere er i nærheten av besøkstallene postene med dikt av Moren Vesaas får. Hennes livshus er åpent, hun vil gjerne ha gjester inn, og ennå er det nok av lesere som gjerne vil inn og besøke henne gjennom tekstene hennes.

Her er en ny sjanse,  og et dikt man virkelig kan lære av og bli optimistisk av, dagen er ikke slutt selv om man ser solnedgangen!

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Fra Livshus, 1985

Gjennomgang av språk, form og innhold

Et dikt som dette er lettfattelig, og man ødelegger det bare om man skriver for mye om det. Antall vers og strofer er helt irrelevant, synes jeg, alskens virkemidler virker best med at de er fraværende. Poenget er å få frem den dirrende spenningen, og hastverket, med å rekke et kyss før heisen når opp til andre etasje. Det er som om poeten ikke har tid til å jobbe med ordene, her er ingen streng form og redigering, så diktet er mer ordrikt enn man pleier å finne det i dikt. Ordene er også enkle og lettfattlige, fullstendig dagligdagse. Det gjelder også der språket er billedlig, som i blunken (øyeblikket) det varer og spenningen som bobler, alle og envher er i stand til å si og å forstå at det bobler inni én, når én er forelsket. Det er en stopp i diktet med spørsmålet rekk vi det, i strofe 5, et spørsmål som blir gjentatt og utdypet med flere ord like etter? Det er også en teknikk som holder på spenningen. Rekker de å kysse før heisen er oppe?

Selvfølgelig rekker det. Derfor tar de alltid heisen. Selv om de bare bor i andre etasje.

Kanskje må vi også ta med at den vesle boksen i linje 3 er en omskriving av heisen, en fremmedgjøringsteknikk som gjør at man skal se for seg de to i heisen, og dessuten bare helt vanlig, godt språk, med at man ikke skal gjenta samme ord (heisen) så ofte og så tett på enannen i samme tekst. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann, noe som ikke skulle være så altfor vanskelig å forstå. Jeg for min del forbinder det med en slags å være alene, bare med to. Her har nynorsk et flott ord bokmål ikke har, men som jeg godt synes bokmål kan stjele om de har bruk for det. Når vi snakker, bruker vi vel kanskje «alene med to», eller «han (hun) og jeg var alene», altså en omskriving. Hos Moren Vesaas blir det riktig flott, med at de blir inderlig to-eine, inderlig, som jeg synes er et mykt og ømt ord, og som vender seg innover. Det er at de er så inderlig alene sammen, som gjør at de bare må kysse hverandre. På ny skal jeg vokte meg for å bli for analytisk, i et dikt som forstås best umiddelbart, men det handler for meg om å sette fornuften til side, og la følselsene styre.

Det er ikke nødvendig å ta heisen når man bor bare i andre etasje. De gjør det selvfølgelig likevel, hele tiden. Og når de er inni den, så må de bare kysse, for de er så inderlig sammen, der inne.

Kommentar til diktet

Ferdaminne frå 1985 er en tittel som bringer tankene til et mer kjent ferdaminne skrevet av Olavsson Vinje, og for sumaren 1860. Der er også det kjente diktet Ved Rondane (No ser eg atter slike fjell og dalar), høytidelig og høytidsstemt, og del av Norges nasjonallitteratur. Når Moren Vesaas legger sin tittel så tett på den, så blir det fin humor, med det smått pompøse minnet til Vinje, og det helt lette minnet til Moren Vesaas. Litteraturen og litteraturhistorien handler jo litt også om hva det er verdt å skrive dikt om, i nasjonalromantikken Vinje var en del av, så var det den storslåtte naturen og menneskets plass i det. Ferdaminnene til Vesaas er små turer opp og ned heisen der de bor, det synes hun det er verdt å skrive dikt om. For de litteraturhistorisk interesserte er jo dette godt passende med postmodernismen, der høyt og lavt ble blandet, og alt var lov. Det var også en tid der leken hadde større plass enn alvoret, stikk i strid med sånn det var i nasjonalromantikken.

Nok om det.

Dette diktet er for folk flest, som har vært forelsket, og i alle aldre. Her skal man ikke henge seg opp i litterære referanser og i litteraturhistoriske perioder, jeg synes ikke engang biografien og at Moren Vesaas det året er nyforelsket er noe å henge seg opp i. Det passer veldig godt for meg at det er gamle folk i 70-årene det handler om, den delen av biografien vil jeg gjerne ha med, det er jo også en fin opplysning å komme med, om man går gjennom diktet for folk som leser det for første gang. Noe av spenningen med å være forelsket er at det skal være litt ulovlig, man skal gjøre litt ting andre ikke skal få vite, man skal ha en egen verden og hemmeligheter med den man er forelsket i. Den spenningen fanger diktet helt ypperlig, og det er det som er poenget med diktet. Alt annet er å snakke rundt det.

Så det har ikke jeg tenkt å gjøre mer.

Gamle dikt: Så er jeg født. Så er det gjort.

Lille julaften 1998 skrev 24 år gamle E. Salen en rekke destruktive dikt om seg selv og sitt liv. Det avsluttet et utorlig år, der utrolige ting skjedde, der tingene ble veldig intense. Særlig om høsten. Jeg skrev det ned hva som skjedde, og hva jeg tenkte, og det er kraft i de ordene, ennå i dag. Jeg skriver – selvhøytidelig – at jeg må «jobbe med tekstene mine», så de fungerer , «i hvert fall for meg selv», som jeg skriver. Det var ganske intenst. Stort sett gjennom livet har jeg vært ganske grei i å gå ut av mitt eget liv, og liksom se meg selv ironisk utenfra. Ikke høsten 1998, ikke våren 1994, ikke de årene jeg har hatt det verst, og mest intenst. Jeg trenger steder å få ut energien, ikke brenne meg selv opp, ikke gå til grunne. Det er ganske skikkelig det jeg skriver, det kunne blitt til noe. Det stod ikke på ambisjonene.

Slutten på dette diktet er det litt snert i, fremdeles.

*

Så er jeg født. Så er det gjort.

Jeg er tildelt et liv jeg må kaste bort

Jeg er nødt til å tenke, nødt til å se

Vil hvile et øyeblikk, kan aldri det

For nå er jeg født, skaden er skjedd

Nå gjenstår det bare å leve

Nå gjenstår det bare å leve

*

ES1999

Gamle dikt: Jeg er det minste mennesket på jorden

Dette er et dikt om å føle seg liten.

Jeg er det minste mennesket på jorden
Jeg er mindre enn en sten
Alt man kan se er større enn meg
Og i blant alt man ikke kan se
Deriblant finnes jeg

Og jeg er liten, jeg er liten
Jeg ser alt så stort
Alt jeg ser er større enn meg
Jeg er den allerminste jeg.

ES1998

Først hadde diktet denne innledningen:

November 1998. E. Salen 24 år. Intenst. Blodet bruser. Det er voldsomme fester, og dager med pedagogisk praksis på en Bergensskole i utkanten, lang reise med buss. Teater og studentradio. Jeg leste ut Krig og Fred. Jeg var aktivt æresmedlem i Realistforeningen, til stede hver torsdag. Hver dag var det noe, hver kveld. Og hjemme for meg selv, i den knøttlille hybelen i Hans Tanks gate 11, sprutet ordene brennende ord. Det gjør ennå vondt å lese dem. 10 år til skulle det gå før jeg ble gift. Med en helt annen jente og et helt annet liv. Ingenting visste jeg om det. Jeg oppførte meg som en hovedperson eller biperson hos Dostojevskij, i ferd med å bringe meg selv til grunne, brenne opp i egen energi, alt én skal ha gjort, og hvor viktig alt er. November 1998, en av mine beste diktermåneder, det er så uttrykksfullt. Også de vanlige ordene, skriver jeg, de der jeg bare skriver hva jeg tenker, hvordan jeg har det. Dette diktet sier også hvordan jeg har det. Et slags omvendt «Mauren».

Gamle dikt: Jeg kysset solen nylig

I februar 1996 skrev jeg det utmerkede diktet om å kysse solen. I mai samme år, utviklet jeg det videre. Andre strofe, der, er det jo litt schwung over.

Jeg kysset solen nylig

Så nære fikk jeg være

At jeg fikk kysse solen

Da er man veldig nære

 

Når man har vært så nære

at man har kysset solen

Da det er ikke noe man heller ville gjerne

kysse, tenker jeg

og kikker på en stjerne.

ES1996

Gamle dikt: Jeg kysset solen, svetten rant

Februar 1996 var et høydepunkt. Da var det på topp, da var livet brennhet og deilig, alt var i fart, alt svirret rundt, det kokte rundt meg og i meg, det var toppunktet etter en lang og lykkelig periode, så ramlet alt ned, men det er en historie som hører til mars. Jeg skrev mange, mange dikt, skrev mye, mye annet, var i live og aktiv, det var supert å være meg, og det ville jeg gi uttrykk for på alle mulige måter. Også dette morsomme diktet. Metaforene skulle være enkle å få øye på, billedbruken enkel å skjønne.

Jeg kysset solen, svetten rant
Føltes herlig, leppen brant
Det var så godt, jeg ville mer
Og da skjedde, det som skjer
Jeg og solen, kropp mot kropp
Og jeg måtte brenne opp.

ES1996

Gamle dikt: Hvor lenge skal jeg sitte og skrive ned

Det er skuddårsdagen, og jeg skal publisere et dikt fra februar 1994. Den gang skrev jeg bare to dikt som fant plass i oppsummeringsboken min, begge er allerede postet. Det er skikkelig fine, forelskede dikt, skrevet av en ung mann i militærtjeneste, som drømmer om en jente han ikke har, og som opplever katastrofen: Når han ringer etter henne, er hun ikke hjemme. Det blir ikke verre enn dette, i ungdommelige, sterke følelser, og det er utilslørt uttrykt i diktene Telefonen ved øret og Når verden er kald. Jeg må derfor i dag hente et dikt fra mars samme år, hvor situasjonen ikke var noe særlig forandret, han var fortsatt i militærtjeneste, og han hadde ennå ikke kommet i kontakt med henne. Håpløsheten er som man forstår endeløs, og diktet den unge mannen produserte er dette:

Hvor lenge skal jeg sitte og skrive ned
Tankene jeg beskjeftiger meg med
Hvor lang tid skal det gå, før jeg kan si
At drømmen min nå er blitt virkelig
Alt jeg ber om er et eneste tall
Så må jeg vente, og det er hva jeg skal.

ES1994