Snakk ikke til meg om glede i kveld…

De nygamle diktene mine liker jeg så godt at jeg sikkert kommer til å poste dem alle, etter hvert. Torsdagene – dagen med det rare i, her på bloggen – er jo en dag som har vært spesielt forsømt de periodene jeg forsømmer det meste her på bloggen. Så det er bare å tilbakeposte til jeg er oppdatert igjen, og det vil jeg gjøre med disse nygamle diktene mine, skrevet etter 2003, hvor jeg begynte å skrive dikt organisert og i worddokument (etter å ha fått et oppdrag fra komponisten Jan Erik Mikalesen, den gang student ved Griegakademiet, han ville lage en sangsyklus, jeg laget tekstene i en merkelig blanding av tysk lieder-tradisjon, litt rock og populærmusikk og min egen måte å skrive på, en fin syklus postet her på bloggen), men på samme måte som jeg skrev mine dikt før det. De er naivistiske, veldig enkle, frie i rytmen, alltid med rim, og veldig direkte til akkurat den følelsen og stemningen jeg var i da diktet ble skrevet. Dagens dikt er spesielt likt med sånn det pleide å være, sjekk bare kategorien «Gamle dikt». Der er det tjukt av dikt som ligner på dette.

For virkelig å få det til å se ut som orignaldiktene poster jeg dem i samme farge som den blå tusjpennen jeg pleide å bruke, og med rød stjerne over og under, slik jeg tegnet dem i glansperioden.

*

Snakk ikke til meg om glede i kveld

Jeg får det ikke til, likevel

Visst har det også vært deilig å leve

Jeg har hatt mine stunder, mer kan jeg ikke kreve

Så snakket om glede er ikke for meg.

Det er mot andre steder jeg er på vei.

*

ES2013

Tidligere var mitt liv og jeg fylt av begjær

Jeg var litt i tvil hva jeg skal kalle kategorien dette diktet hører hjemme i. Det er i den stilen jeg pleide å skrive på 90-tallet, det som her kalles «Gamle dikt», der det å skrive dikt ble en slags form for dagbok. Det var veldig direkte sånn jeg hadde det, hva jeg tenkte på, musikken jeg hørte, å lese dem er å lese historien om mitt liv. I 2013 tok jeg opp å skrive sånne dikt igjen, i den samme blå fargen, og med rød stjerne over og under. Det er enkle, uhøytidelige dikt, gjerne på seks linjer, og uten å være så altfor nøye på rytmen. Rimene, derimot, skal være i to og to linjer. Jeg er ikke helt sikker på om meningen her er at det skal være et eller to dikt, de ser jo ut til å høre litt sammen, enda sekslinjersdiktene mine aldri hadde flere strofer, eller noe sånt. 6 linjer, var nok.  Det ser det ut til å være nå også, at det er to dikt, skrevet rett etter hverandre. Slik poster jeg dem.

 

 

*

Tidligere var mitt liv og jeg fylt av begjær

Jeg var intens med tanken hvor mulig alt er

Alt jeg tenkte og gjorde, det hadde betydning

Nå er det ikke så viktig, det er en ny ting.

Nå kan dagene og livet, gå som det vil

Mitt bidrag gir lite fra eller til.

*** *** ***

Nå har jeg en dame jeg kaller min kone,

I dette er livet mitt forandret noe

Tidligere representerte damer alltid en drøm

Som jeg i tankene malte idealistisk og skjønn

Nå har jeg fått denne drømmen her sann

Og de idealistiske tanker er forandret lite grann.

*

ES2013

Gamle dikt: En overgang kan være brå

De er jo søte, dikt som dette, skrevet i oktober 1995.

En overgang kan være brå

Det som har hendt, er over nå

Uansett hvor lite man liker det

Er det bare å komme seg videre

Jeg har sett solen, jeg ser den forsvinne

Om natten fins stjerner, dem skal jeg finne.

ES1995

Gamle dikt: Ta min hånd, et band spiller opp

Dette er et vakkert dikt om å danse.

Ta min hånd, et band spiller opp

Jeg vil gjerne berøre din velskapte kropp

Du kjennes så levende, kjenner jeg rett

Jeg tenker så lite og danser så lett

Musikken stanser, glem nå det

La oss danse, videre.

ES1995

Gamle dikt: Månen og livet kan deles i faser

Det finnes noen begivenheter i livet som medfører store endringer. Som barn og som ung kommer de ganske tett, det blir lenger mellom dem ettersom man blir eldre. En av de aller største endringene for meg,var da jeg reiste til Bergen for å bli student. Det forandret både meg selv og alt rundt meg. Jeg visste svært, svært lite om hva det innebar da jeg reiste opp dit. Men jeg visste veldig mye om livet jeg inntil da hadde levd, for jeg var en tenksom ung mann, som skrev dikt og tekster, og reflekterte med meg selv og med andre om hva denne tilværelsen vi skulle leve var for noe, og hva vi alle burde gjøre med den. Det var den gang alt sammen av eget bryst, og av den grunn herlig naivt, men også veslevoksent og noen ganger smått koselig.

Månen og livet kan deles i faser
Du bygger helt til alt raser
Det er morsomt å tenke på alt man har gjort
Skal ikke kastes, men må gjemmes bort
Månen den svinner, det gjør ikke så mye
En epoke er over, jeg hilser den nye.

ES1994

101_0123

Gamle dikt: Denne dagen stemte alt, slik det har for vane

Første halvdel av 1994 var unge Salen på sitt aller mest selvhøytidelige. Jeg vil ikke forsvare ham, men presentere dette diktet her, som han skrev i juli det året.

Denne dagen stemte alt, slik det har for vane

Hvor lykkelige de neste blir, det kan jeg bare ane

Mitt vinnende vesen, fantasi, intellekt

Formelig tvinger meg til å ha det kun kjekt

La meg fjerne bladet og si det som det er

Verden er og blir perfekt, og jeg er ganske nær.

ES1994

Gamle dikt: Jeg er en fyrstikk, lik alle andre

Juni 1994 var unge Salen endelig ferdig med militærtjenesten sin. Nå skal han ta fatt på sommerferie før det venter studier som ennå står fjernt for ham. Jeg er han og kjenner ham, og har tilgang på alt han har etterlatt seg. Jeg kjenner også til hvordan det gikk, hvordan militærtjenesten var og hva han tenkte der, og hva som kom til å hende siden. Og jeg kan si, med ganske god sikkerhet, at det er ikke noe særlig farlig å gi denne karen dynamitt.

Jeg er en fyrstikk, lik alle andre

Liten og svak, det vil jeg forandre

Hører du verden? Det kommer en dag

Tar med meg hetten og tennunderlag

Bryter litt regler, velger litt fritt

Et bål er for lite, gi meg dynamitt.

ES1994

Gamle dikt: Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Jeg har noen bøker med dikt jeg skrev på 1990-tallet. Jeg var ung og mildt sagt under utvikling. Det er pussig å lese kommentarene til diktene. Det er sjelden å lese tekster der forfatteren er så ute av stand til å gjøre seg opp tanker om hvordan tekstene virker på leseren. De har verdi som et artig minne om hvordan jeg den gang var. For eksempel hadde jeg planer om å skrive en stor roman. Den skulle hete LØGN, jeg hadde skrevet det med store bokstaver. Jeg skriver at jeg har lest 3 romaner «den siste tiden», flere enn i resten av mitt liv til sammen, frem til da, som om dette var noe. Et par år senere kunne jeg fort lese tre romaner i uken. Jeg var kort og godt som ung jypling ute av stand til å forstå noe som helst av hva som kreves. Men vakre dikt ble det plutselig.

Dine øyne, din nese, din munn og ditt øre

Du er så vidunderlig, hva kan jeg gjøre

Av alle de mennesker som falt for deg

Kikket du bare ekstra på meg

Med deg ved min side, kan ting gå som de vil

Den eneste feilen, du er ikke til.

ES1994

Gamle dikt: Å du den vakreste på denne jord

Jeg må innrømme at jeg anser det som toppen av lykke å bli gift med meg.

Det skrev unge Salen den gang. Han var 20 år, og i egne øyne en gave til verden som ikke fortjente den. I linje etter linje er det selvransakelser, der den nådeløse kritikken går til verden, og den nådeløse ærligheten til ham selv. Derned trer det oppblåste selvbildet frem i ren og uforfalsket form. Artige dikt ble det likevel, som dette, der han gir opp en ung kvinne som nok kanskje aldri har visst at han ønsket seg henne. Det er skrevet i april.

Å du den vakreste på denne jord

Hvis skjønnhet sier mer enn titusen ord

Ville gjøre det fint, ville gjøre det riktig

Prøvde så voldsomt, var så forsiktig

Livet er vel en munter sang

Tenker jeg, og gir opp nok en gang.

ES1994

Gamle dikt: Hvor lenge skal jeg sitte og skrive ned

Det er skuddårsdagen, og jeg skal publisere et dikt fra februar 1994. Den gang skrev jeg bare to dikt som fant plass i oppsummeringsboken min, begge er allerede postet. Det er skikkelig fine, forelskede dikt, skrevet av en ung mann i militærtjeneste, som drømmer om en jente han ikke har, og som opplever katastrofen: Når han ringer etter henne, er hun ikke hjemme. Det blir ikke verre enn dette, i ungdommelige, sterke følelser, og det er utilslørt uttrykt i diktene Telefonen ved øret og Når verden er kald. Jeg må derfor i dag hente et dikt fra mars samme år, hvor situasjonen ikke var noe særlig forandret, han var fortsatt i militærtjeneste, og han hadde ennå ikke kommet i kontakt med henne. Håpløsheten er som man forstår endeløs, og diktet den unge mannen produserte er dette:

Hvor lenge skal jeg sitte og skrive ned
Tankene jeg beskjeftiger meg med
Hvor lang tid skal det gå, før jeg kan si
At drømmen min nå er blitt virkelig
Alt jeg ber om er et eneste tall
Så må jeg vente, og det er hva jeg skal.

ES1994