Levende (som en sommerfugl)

I en skikkelig raptus ble alle mine egne dikt for april måned postet siste uken, fra mandag til fredag. Det vil si, det sise diktet blir postet nå, fredag 28. april., etter å ha vært skrevet noen år før, for så å bli plassert i samlingen Ta en slurk, en samling ganske intense dikt. Dette diktet her, Så levende som en sommerfugl, er intenst på en annen måte, men lar seg ikke lese uten livstørst, dette er dikt som ikke lar seg lese i ro, jeg håper diktet treffer noen og at andre også føler seg som en sommerfugl alt haster for, av og til.

Så levende (som en sommerfugl)

 

Jeg er her

Så levende som en sommerfugl

Som nettopp letter

Hver celle i meg gjør jobben sin

Jeg beveger ofte armene

Bare for moro skyld

Å, verden eksisterer helt utmerket

Og jeg i den

Samme hvem de er

Samme hva de sier

 

Jeg har mitt eget snakk å kose meg med.

Nr. 4

ES2013

Sommerfugl, blomst

Gamle dikt: Den evig vinkende mannen (Løsne repet, seil avsted…)

Jeg er den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen. Tittelen på diktet satte jeg til i dag, ingen av mine gamle dikt har titler, de er bare skrevet rett frem. Men her  er en setning jeg fikk til, og som jeg nå føler og mener å huske hvordan jeg identifiserte meg selv, den gangen, 25 år gammel, på samme punkt i livet, mens de andre rundt meg seilte av sted og kom seg videre. Jeg stod der og vinket, jeg stod der og vinket, alltid på samme sted, alltid på land, mens folk rundt meg, vennene mine, attraktive damer og unge menn som reiste med dem, aldri jeg, aldri jeg, jeg stod på stranden, den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen

Løsne repet, seil avsted
Se at ikke jeg er med
Se jeg står igjen på land
Vinker, vinker alt jeg kan
Vinker, vinker hvem jeg er
Vinker litt i hytt og vær
Seil du bare, seil i vei
Seil og vit jeg er her jeg
Seil og se jeg står på stranden
Jeg er den evig vinkende mannen

ES1999

Annerledes nå

Dette diktet tror jeg ikke jeg skal si så mye om, det er skrevet om våren, postet om våren. Ellers sier diktet det som skal sies, det kan ikke bli sagt annerledes enn det som står der.

 

Annerledes nå

På trærne spretter bladene
Tulipaner står i blomst
Og det synger glade fugler
Våren spruter
Overalt.

Jeg sitter
Med en kaffekopp
På terrassen.

I stolen
Ved siden av
Er ingen.

Det kryper ikke
Noe barn her
Og gurgler
Av glede.

Tulipanene er røde, gule, oransje
Himmelen er blå.
Fargene er som de pleide å være
Bare helt annerledes
Nå.
Nr. 4

ES2015

En pause (i all evighet)

I natt sovnet vi som vanlig alle tre sammen, kona, barnet og jeg. Vi er ikke så nøye på det, ikke som det var da jeg selv vokste opp, og vi barna måtte ligge i egen seng, om det ikke var noe spesielt. Med vårt barn er det alltid noe spesielt. Jeg har så intenst lyst til å ta vare på øyeblikkene med henne, at de skal vare for alltid. Uansett hvor lange dager jeg har hatt på jobb og hvor sliten jeg måtte være, er det barnet med meg, og ut, eller å leke. Jeg vil ikke miste et sekund.

 

En pause (i all evighet)

Er det noen som husker ordet

en kassett?

 

Det fantes en knapp

pause

 

.

 

Det gikk an å stoppe

bildet dirret

lyden.

 

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

et dirrende pausende

i evighet.

ES2016

Helt nye dikt

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Slutten kunne også vært slik:

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

en dirrende pause

i evighet.

Min datter (min datter)

Dette diktet var ganske vanskelig å få til, og det er ikke sikkert denne versjonen er den endelige. Jeg har gjort ganske mange forsøk på å beskrive datteren min, og hvordan hun går ut over alle grenser for meg, hvordan min kjærlighet til henne overgår enhver forelskelse og hvor ubeskrivelig skjønn jeg synes hun, og hva det betyr. Jeg ser henne, og kan ikke tro det, jeg våkner om natten og håper hun skal gjøre det også, jeg skynder meg hjem fra jobb, legger alt til side, tiden er ikke nok til å fylle hva jeg vil være med henne, ingenting strekker til, det er mer enn alt,

 

Min datter (min datter)

Min datter

er så skjønn

at det ikke lenger blir nødvendig med rim

at ordene ikke kommer noen vei

at lykken min ikke kjenner noen grenser

og at ingenting lenger er nok.

 

Jeg kan sitte på en trestol

og huske på henne

Ofte våkner jeg

om nettene

 

Min datter, min datter

Selv de ordene

er for store for meg

ikke til å tro

 

Men slik er det

jo.

*

Jeg ser henne for meg i hodet

Jeg kan ikke tro det.

Jeg ser henne jo

så ofte jeg vil

Mine ord strekker ikke til

Mitt liv er ikke nok

Hun er liv i kropp

 

Og så skjønn

Som ingen, ingen tanke

eller drøm.

 

Jeg kan ikke skrive det bedre enn dette

Men det er ikke i nærheten

Ikke i det hele tatt.

For å beskrive henne må jeg gjøre det enkelt

Min datter (min datter).

 

Nr. 8

 

Nr. 8