Gamle dikt: Kunne du være så snill og lage en båt…

De gamle diktene fra 90-tallet er av varierende kvalitet. Fra det som er vanskelig å sette ord på til like opp under det middelmådige. Det er mengder av dikt, fra 1993 til 1999, fra unge ES var 19 til 25, skrevet på gutterommet eller på hybelen, lyttende til REM, Bob Dylan, Neil Young og alle de andre, så godt som alle handlende om eget liv, så godt som alle på seks linjer og rim, så godt som alle veldig enkle, og med håp om å være sjarmerende, skulle de være interessante for andre enn den unge dikteren selv. Den unge dikteren er ikke lenger, i hans sted sitter en middelaldrende mann i 40-årene, stadig mer fremmed for tankesettet som var så umåte viktig for den unge dikter, men fremdeles huskende hvordan det var, fremdeles huskende hvordan det var.

*

Kunne du være så snill og lage en båt
Du som måtte høre
Kunnde du invitere meg, til å seile, med deg,
Du som måtte høre
Kiunne du, bare, ha en båt, og jeg var med
Så seilte vi, og det var det

ES1999

Gamle dikt: Jeg er det minste mennesket på jorden

November 1998. E. Salen 24 år. Intenst. Blodet bruser. Det er voldsomme fester, og dager med pedagogisk praksis på en Bergensskole i utkanten, lang reise med buss. Teater og studentradio. Jeg leste ut Krig og Fred. Jeg var aktivt æresmedlem i Realistforeningen, til stede hver torsdag. Hver dag var det noe, hver kveld. Og hjemme for meg selv, i den knøttlille hybelen i Hans Tanks gate 11, sprutet ordene brennende ord. Det gjør ennå vondt å lese dem. 10 år til skulle det gå før jeg ble gift. Med en helt annen jente og et helt annet liv. Ingenting visste jeg om det. Jeg oppførte meg som en hovedperson eller biperson hos Dostojevskij, i ferd med å bringe meg selv til grunne, brenne opp i egen energi, alt én skal ha gjort, og hvor viktig alt er. November 1998, en av mine beste diktermåneder, det er så uttrykksfullt. Også de vanlige ordene, skriver jeg, de der jeg bare skriver hva jeg tenker, hvordan jeg har det. Dette diktet sier også hvordan jeg har det. Et slags omvendt «Mauren».

*

Jeg er det minste mennesket på jorden

Jeg er mindre enn en sten

Alt man kan se er større enn meg

Og i blant alt man ikke kan se

Finnes jeg.

Og jeg er liten, jeg er liten

Jeg ser alt så stort

Alt jeg ser er større enn meg

Jeg er den aller minste, jeg.

*

ES1999

Gamle dikt: Jeg sier stille…

Dikt fra juli 1997 har jeg allerede postet, det korte og enkle Et lite dikt av en liten mann. Det var det eneste diktet jeg skrev den måneden. Så nå, når jeg i følge programmet skal poste et dikt fra juli 1997, må jeg ta et fra juni det året i stedet. Det var en måned jeg skrev jeg skrev mange fine dikt. Et av dem var dette

 

 

Jeg sier stille

Vær så snill, en gang til?

Vær så snill, VÆR SÅ SNILL

Jeg sier det så mye du vil

Vær så snill, VÆR SÅ SNILL, vær så snill

 

Jeg har sagt det så ofte

at jeg har glemt hva jeg ville

Sa jeg det for stille?

ES1997

Gamle dikt: En gang, jeg så deg vel ikke

Julemåneden desember 1996 har jeg allerede postet en del dikt fra. Vi har det artige Det er et sted som jeg vet om, skrevet 4. desember 1996, postet 29. desember, 2010, om det stedet som vi kanskje drømmer om, der man komme og være, og være i fred. Og vi har det enda artigere God jul til naturen, god jul til vår sol, som jeg skrev julaften 1996, og som jeg postet lille julaften 2009, i bloggens første år. Det er et dikt som er godt besøkt, og vel fortjent, glad som det er til julen, men så var det hun som så gjerne skulle vært der, og som ikke var der, som lager en litt annerledes avslutning enn hva det glade julediktet bygger opp til.

Etter de to diktene var det ikke så mange igjen, det året, den måneden. Jeg hadde eksamener, reiste hjem, skrev ikke dikt.

Men jeg skrev dette

En gang, jeg så deg vel ikke

Men det var så nære på

Jeg kunne se, og røre òg

Jeg kunne se, som sagt, og røre

Det var en gang, men helst var ikke

Det var slik det gikk, det gikk ikke.

ES1996

 

 

 

Gamle dikt: Jeg har ikke glemt henne, langt i fra

Når stjernene gråter, gjør jeg det også.

Det var en setning unge Eivind Salen skrev, november 1996, da han var 22 år og på vei til å bli 23, og det var en rekke med ting som gikk så galt, så galt, så galt.

Jeg drømte, jeg ønsket, intenst

At telefonen var til meg

Det var den

Etterpå var alt verre.

Det var et anti-dikt. 23. november har jeg notatet: Trist, trist, trist, trist, trist, trist — 14 ganger, fyller hele linjen. Og så disse diktene, anti-diktene og setningene.

Jeg husker jo noe av hva det gikk i den gang, ingenting spiller noen rolle nå, det var de tingene det innebar å være i live og være meg den gang, og som ikke har noe med meg å gjøre nå lenger. Damer som gikk tapt, vilt vondt når det stod på, nye kom, og nå er jeg godt gift og lykkelig med henne og mitt barn. Glad at det gikk som det gikk.

Men inspirert av Bob Dylan, If you see her, say hello, veldig inspirert der, skrev jeg dette diktet som er dagens på bloggen:

Jeg har ikke glemt henne, langt i fra

Fremdeles gjør hun meg bare glad

Jeg husker det godt, hånd i hånd

Nedover fjellet var det sånn

Jeg tar frem minnet, av og til

Si det til henne, hvis du vil.

 

ES1996

Gamle dikt: Du kjenner ikke meg…

August 1996 var jeg 22 år, og reiste tilbake til Bergen for en høst som ikke skulle gå så altfor bra, etter en vår som ikke gikk så altfor bra. Noen av diktene jeg skrev i den perioden var litt mer enn de vanlige sekslinjersrimeriene jeg hadde skrevet hittil. De var langt i fra stor kunst, til det leste jeg altfor lite ennå selv, men det var litt mer enn det hittil hadde vært. Det var litt ut i litt mer ukjent innhold, og det var litt ut av sekslinjersformen i noen av diktene. Som stor fan av meg selv, det må jeg nok innrømme at jeg er, tross alle mine feil, så er jeg stor fan og mer enn normalt interessert i min egen utvikling, og hva som har skjedd meg. Jeg vet ikke om følelsene jeg her uttrykker er oppriktige, men hadde jeg dem, er jeg stolt av dem.

Du kjenner ikke meg, jeg er her hver dag

Hver dag går jeg i gatene her

Ingen i gaten vet hvem jeg er

Som en fugl uten vinger, eller hva det kan kalles

Går jeg de gater og kan ikke annet

Ikke noe spesielt mål å nå

Det er bare dette, bare å gå.

ES1996