Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Gefunden (Ich ging im Walde), av Johan Wolfgang von Goethe

Dette innlegget er nødt til å bli postet før det er helt ferdig. Jeg håper jeg får fullført den med det første.

Johan Wolfgang von Goethe (1749 – 1832). Han er en gigant som min haltende tysk har gjort at jeg aldri helt har kunnet sette fullt ut pris på. Selv store norske leksikon, som skal være nøytralt, saklig og etterrettelig, slår til med formuleringer som «tysk litteraturs største dikter», «mange henseender en unik personlighet» og kraftsalven: Han var som få andre universell; han hadde en altomfattende viten, en kunstnerisk skaperkraft og en utrolig evne til fornyelse og utvikling. Lenger nede står det uforbeholdent: I denne tiden trådte geniet Goethe frem. Det er ingen andre skikkelser jeg har funnet som får sånne karakteristikker, ikke Johan Sebastian Bach, ikke William Shakespeare, ikke Leonardo da Vinci, for alle disse står det med reservasjoner «en av de største», «regnes som» og «en av de største begavelser». Sånt kan kanskje si mer om den som har skrevet artikkelen, selv om en leksikonartikkel helst skal være så formell at forfatteren blir usynlig, enn om objektet det blir skrevet om.

Det er imidlertid noe spesielt med Goethe. Jeg skal ikke gå så veldig inn på det, jeg som kjenner ham så overflatisk. Det eneste jeg har lest med fullt utbytte er Den unge Werthers lidelser, en prosatekst som går helt fint i oversettelser. De korte diktene hans gir meg stor glede, selvfølgelig, men ikke noe mer og mer imponerende enn andre diktere, slik som Heinrich Heine og Rainer Maria Rilke. Det er i storverkene det såkalte geniet til Goethe trer frem, der han viser seg i en posisjon tilsvarende den til Shakespeare i engelsk litteratur, den ubestridte ener. Jeg har lest Faust, oversatt av Andre Bjerke og Åse Marie Nesse, men det var neppe samme kraft i oversettelsen som i originalen.

Her er et dikt av ham, som jeg for nå ikke får gjort meg helt ferdig med. Det er tidligere oversatt av Åse Marie Nesse, vet jeg, og het da «Eg vandra eine». Min oversettelse kommer ikke til å være ferdig i det innlegget for første gang postes.

Gefunden

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah ich
Ein Blümlein stehn,
Wie Sterne blinkend,
Wie Äuglein schön.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Mit allen Wurzeln
Hob ich es aus,
Und trugs zum Garten
Am hübschen Haus.

Ich pflanzt es wieder
Am kühlen Ort;
Nun zweigt und blüht es
Mir immer fort.

1813

Min oversettelse

Funnet

Jeg gikk i skogen – Ich ging im Walde
For meg selv hen – So vor mich hin,
Og ingenting å søke – Und nichts zu suchen,
Det var mitt sinn – Das war mein Sinn.

I skyggene så jeg – Im Schatten sah ich
En liten blomst (?) stå – Ein Blümlein stehn,
Som en stjerne den blinket – Wie Sterne blinkend,
Som med øyne så skjønt – Wie Äuglein schön.

Jeg vil brekke det – Ich wollt es brechen,
Da sa det fint – Da sagt’ es fein:
Skal jeg gjennom visning – Soll ich zum Welken
Være brukket – Gebrochen sein?

Med alle røtter – Mit allen Wurzeln
Hever jeg det av – Hob ich es aus,
Og bærer til hagen – Und trugs zum Garten
Til det søte hus – Am hübschen Haus.

Jeg planter det videre – Ich pflanzt es wieder
På et kjølig sted – Am kühlen Ort;
Nå greiner og blomstrer det – Nun zweigt und blüht es
Til meg for alltid – Mir immer fort.

 

Kommentarer til oversttelsen

Den er på vei…Foreløpig er det store mangler med den… Linjer som ikke er ferdige har den tyske versjonen like ved siden av. Det er det også til disse kommentarene. Jeg håper å bli ferdig nå i løpet av uken.

Vendingen vor mich hin er jeg ikke helt sikker på, i første strofe. Direkte oversatt blir det «foran meg hen», men det gir jo ikke noen god mening. Jeg har lett opp noen raske eksempler på nettet, men ingen å slå meg til ro med. Jeg vil tro de to første linjene har å gjøre med enkelt og greit at han gikk alene i skogen.

Ein Blümlein er en liten blomst, og jeg må se litt på hvordan jeg skal sette ordstillingen  der i strofe 2.

I strofe 3 har jeg ikke kommet meg frem til meningen med den. Det samme kan man egentlig si om hele diktet.

Strofe 4 skal være ordrett ikke så aller verst, selv om det ikke er klart hva det betyr.

Substantivet der Zweig er «grein, kvist», og verbet abzweigen er «å forgreine seg», så verbet zweigt må nok ha en betydning av å «sprette greiner», tilsvarende «blomstre». Altså at både greinene og blomstene spretter ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagtes blå ordbok, på Ordnett.no.

hin 1. dit bort, hen, bort (til, i retning mot) 2. (omgs.) ødelagt, dødt, borte, forbi (→ også hin sein).

Blümlein – diminutiv -> Blume blomst

Äuglein – diminutiv -> Auge øye

fein fin

Welken subst -> welken visne

Wurzeln – flertall -> die Wurzel rot

hob – preteritum -> heben 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.

trugs – trug -> tragen bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

hübschen -> hübsch 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.

blüht -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.

zweigt -> abzweigen 1..forgrene seg; 2. (omgs.) legge til side, lure unna.

Kommentar til diktet

Vil komme…

Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016

Den første sommerfugl, av Henrik Wergeland

Det er mai! mine venner! Våren er her, jeg har vært på reise i utlandet, og får således oppleve den to ganger. Her i Rogaland står bladene på nippet til å springe ut på løvtrærne, syrinene i hagen er alt i gang, bjørka prøver seg her og der, det er vår i luften, enda en gang vår i luften. Og jeg vil her på bloggen hente opp han som om noen kan kalles vår nasjonalskald, Henrik Wergeland, fra 1808 til 1845 levde han, midt i Høyromantikken, alltid ung. Han har selvsagt skrevet et vårdikt, han har skrevet flere, og diktet vi skal behandle i dag er blant hans mest berømte uavhengig av tema og genre. Det er et dikt til en av vårens tidlige gjester, Sommerfuglen, og i Wergelands dikt handler det om at den kanskje sågar var for tidlig, slik at den ikke kan leve og trives. I overført betydning blir dette et bilde på Wergeland selv, og hvordan han selv også var tidlig ute med diktningen sin, og dermed ikke ble forstått. Som sommerfuglen i det hinsidige skal Wergeland også få et godt liv i ettertiden, begges tid vil komme.

Diktet er skrevet i 1837. Søk på nettet etter diktet viser at det er trykket som man finner det i Wergelands samlede skrifter, 2. bind, 1833-1841. Universitetet i Oslo har denne utgaven på dokpro.uio.no, siden dikt.org har akkurat den samme. Diktet er satt opp som et eneste langt dikt, alle strofene etter hverandre, ingen inndelinger eller pauser. Lyrikkboken fra Den norske bokklubben (trykket 1971) har imidlertid fire inndelinger, delt inn med romertall, og med informasjon om diktet at det ble trykket i diverse blad i 1837. Så, eksperter på Wergeland vet selvsagt hva som er riktig og hvordan Wergeland selv ville ha det, og utgaven i de samlede skriftene må naturligvis være autorativ. Jeg liker imidlertid de fire inndelingene diktet har fått i lyrikkboken fra bokklubben, den vi brukte den gang vi studerte nordisk på universitetet i Bergen på 1990-tallet. Jeg vil bruke den inndelingen her. Så blir også det lange diktet enklere å kommentere, og behandle.

Lesere må huske at jeg er en hobbypoet, poesien er en av mange interesser, jeg skriver hvordan diktet gir utbytte for meg, og går ikke inn i noe forskningsprosjekt.

I 1837 har Wergeland vært litterært og politisk aktiv i omtrent 10 år. Norsk biografisk leksikon har som alltid en utfyllende biografi, for Wergeland er den svært utfyllende. Man ser at det er i 1828 det begynner for ham. Her begynner han på sitt litterærer hovedverk, det som skal ende opp med tittelen Skabelsen, mennesket og Messias. Det står ikke på ambisjonene, heller ikke i tittelen. Det er også dette året han først kommer alvorlig i klammeri med rettssystemet, han var egenrådig, unge Wergeland, og bøyde seg aldri for autoriteter. Heller ikke senere i livet. Det var også i 1828 han fikk det endelige avslaget fra Hulda Malthe, modellen til Stella, idealkvinnen i det omtalte verket. Siden er som kjent Wergeland en av våre mest produktive diktere, forfattere og skribenter, og forblir det gjennom hele sin levetid.

Perioden 1833 til 1837 var Wergeland opptatt av historie, han utgav mange historiske verk disse årene, men engasjerte seg i kjent stil også i en rekke andre saker og utgav flere andre verk og skrifter. Som alltid i flere forskjellige genre, og av ulik karakter. I 1836 fikk han endelig fast arbeide, som amanuensis ved Universitetsbiblioteket, og han var samtidig redaktør for flere tidsskrift og i gang med medisinstudiet. Det ble mindre tid til rene, litterære prosjekter, og han gav i denne tid ut bare enkeltstående dikt. Diktet Den første sommerfugl er blant dem, trykket først i tidsskriftet Statsborgeren, våren 1837.

Man ser i diktet den karakteristiske Wergelandske glød. Diktet er spekket med utropstegn, går ikke av veien for de store ord og store tanker, og den lille sommerfuglen får betydning langt utover seg selv. Dette er også karakteristisk for perioden Wergeland skriver i, romantikken, en periode han selv var med på å forme. Siden Wergeland fikk så mye å si også for vår nasjonale identitet, er han suverent den mest ruvende skikkelsen i den norske høyromantikken. Den eneste som kommer i nærheten er Johan Sebastian Welhaven, men hans sak er tapt, siden han ikke mente Norge skulle være det Norge endte opp med å bli.

Jeg skriver selv med overdreven glød, mange ganger, og har selv vært aktiv i mange ulike genre og på mange ulike felt. Wergeland vekker helt klart gjenklang hos meg, selv om patosen i de mest høyromantiske verkene hans er fremmed for meg. Jeg er formet i ironiens år, den postmoderne tidsalder, romantikerne tar seg selv for høytidelig for oss. Det går ikke an å forklare den menneskelige tilværelse, og i alle fall ikke i et verk med tittelen Skabelsen, mennesket og Messias. Et fint, lite dikt med tittelen «Den første sommerfugl», derimot, det går helt fint!

Den første sommerfugl

I.

Min Sommerfugl, flyv ind! flyv ind!
Varm dig ved Vindurosens Kind!
Tro Solen ei endnu! Dens Gløden
kun lokker troløs dig i Døden.

Paa Taget sidder traurig Stær;
meer klog end du den veed det er
ei Græs det blege Skjær derude.
Flyv ind og gjem dig bag min Rude!

Det Regnbublink fra brænet Iis
ei Kløver er og Ærenspriis;
det Hvide, som langs Gjærdet skinner
ei Somrens Snefann af Jasminer.

Flyv ind, du søde lille Gjest!
Vi begge feire vil en Fest.
Du maa min første Rose smage.
Paa Qvisten blomstrer du tilbage.

Flyv ind og sæt dig paa min Pen!
Da bli’r den from som du igjen;
igjennem den skal mine Drømme
i al din Uskylds Skjønhed strømme.

Ak, mangen Spæd af Guddomsæt
ei finder aaben Dør saa let.
Dog ligne dig, du Luftens Blomme,
de Staklers Sjele, som forkomme.

Men kom du Kræ, er det for koldt!
Kom, Barn, om Verden er for stolt!
Jeg er meer stolt end den; men eder,
I Smaa, om Kjærlighed jeg beder.

II.

— Den første Sommerfugl? Velan,
kom ind, om i min Sjel du kan!
Fra den er mange slige fløjne
med Vingen dækt af gyldne Øjne.

Flyv ind! flyv ind! Jeg ene er,
ei tænker meer end du; kun seer
hvor Solen kan til Leeg nedlade
sig mellem Gyldenlakkens Blade.

I aabne Vindu øder den
sin Glands paa Planten, som igjen
med trodsig Dunkelhed kun taaler
i brudte og brunlig Glands dens Straaler.

Flyv, første Sommerfugl, flyv ind!
Nei, flyv du efter eget Sind!
Jeg sender mine og i Kulden.
Bag mig de pynte engang Mulden.

III.

En Sommerfugl? Hvad mere smukt
er til det Skabtes Skjønhed brugt
end Farven paa dens Vinge drysset,
det Blomsterblad af Livet kysset?

Som paa et færdigt Maleri
det sidste Henstrøg af Geni
du, først da alt var skabt, blev givet
af Skaberfantasien Livet.

Gud saae hen paa det Skabtes Alt
— det stille stod som var det malt —
da lød «se alt er godt!» — da svævte
fra Græs Du først, og Alting levte.

Og saa hvert Aar det skeer endnu.
Det første Vaarens Bud er du,
Du melder først, at Skaberøjet
end seer udover Alt fornøjet.

IV.

Flyv, første Sommerfugl, flyv ind!
Varm dig ved Vindurosens Kind!
Tro Solen ei endnu! Dens Gløden
kun lokker troløs dig i Døden.

I Gyldenlakkens lune Skjød
du drømme dig en Drøm saa sød!
Min Sjel sig ofte der nedsænker,
og i sin Drøm den herligst tænker.

Imorgen flyv da om du vil.
Men kom blot naar det qveller til:
det Solskin er kun Vintrens Smilen,
den Lunkenhed kun Stormens Hvilen.

For koldt jeg selv jo finder alt,
de Andres Blod er mig for svalt.
Mit eget maa jeg derfor øde.
I Verdens Frost jeg ellers døde.

Oh, døde ei; men skrumptes ind,
blev Paul og Peder liig i Sind.
Min Geist blev slig som den behager,
og Digtets Flor en Kjøkkenager.

Meer Varme tidt mit Hjerte fik
af Hundens end af Vennens Blik,
Men Avindsmands? o, der er Varme!
Thi det optænder dog min Harme.

Men mindre Ting har større Glød:
det første Straa, som Vaaren skjød,
Skarlagnet paa en Flues Vinger
i livsfro Flugt min Blodstrøm bringer.

Kom, Sommerfugl! Jeg dig forstaar:
Du venter paa en bedre Vaar.
Du finder den hos mig; den naaes
af Alle hvor de kun forstaaes.

Engang hist i det Blaa for mig
og kjærligt Vindu aabner sig,
naar Dagen er for kold mig bleven,
om Sne ei er paa Issen dreven.

Og der derbag da blommer vel
en Rosenknop af Lys og Sjel.
Fordi min første jeg dig skjænker,
tillader Gud jeg did mig sænker.

 

Ytterligere kommentarer

 

Til A. O. Smirnova, av Mikhail Lermontov

Jeg tenkte å poste innleggene dagen de er postet, for så å flytte dem tilbake dit de hører hjemme når et nytt dikt blir postet den ukedagen. Dette diktet av Lermontov skal tilbake til februar 2015 når jeg får postet et nytt russisk dikt neste søndag.

*

Dette diktet av Mikhail Lermontov postes tilbake fra februar 2016. Det er et dikt som krever litt av meg å finne ut av, det er et dikt som ser ut til å finne også i noen andre versjoner, mens russisk wikisource har redaksjoner fra forskjellige årstall, . Noen av dem, som denne fra 1901, har flere versjoner. Selv om jeg leser russisk, kan jeg ikke skumlese det, og med komplisert eller uvant russisk hender det jeg misforstår eller ikke får med meg meningen. Jeg må også finne ut av hvem hovedpersonen i diktet, denne A. O. Smirnova, er.

Detektivarbeidet mitt med A. O. Smirnova er litt begrenset. Hun ble født 6. mars 1809, i Odessa, og var det som vel må kalles en hoff-dame hos Maria Fjodorovna (gift med tsar Paul I) og etterpå hos Aleksandra Fjodorovna (gift med tsar Nikolai I). Selv giftet hun seg i 1832 med Nikolai Smirnov, en diplomat, og var del av den politiske, intellektuelle og kulturelle eliten i datidens St. Petersburg. Som sådan mottok hun alle de store russiske forfatterne og kulturpersonlighetene fra 1830-årene, og litt utover, som Pusjkin, Lermontov og Gogol. Selv skrev hun også, memoarer, men uten at de har stor verken historisk eller kunstnerisk verdi. Et visst inntrykk må hun likevel ha gjort, for både Lermontov og Pusjkin har skrevet dikt til henne.

Diktet til Lermontov er mest kjent, og det er det jeg skal ta for meg i dag, i versjonen fra 1840, den som ser ut til å være brukt mest. Posten er i ferd med å nå et akseptabelt nivå, men er fremdeles under arbeid.

 

Diktet

А. О. Смирновой

Без вас хочу сказать вам много,
При вас я слушать вас хочу;
Но молча вы глядите строго,
И я в смущении молчу.
Что ж делать?.. Речью неискусной
Занять ваш ум мне не дано
Все это было бы смешно,
Когда бы не было так грустно

1840

Til A. O. Smirnova

Uten Dem vil jeg si Dem meget,
Foran Dem er det lytte jeg vil;
Men tiende taus ser De på meg strengt,
Mens jeg i forlegenhet tier.
Hva skal man så gjøre?… Med ukunstferdig tale
Er det å gripe Deres sinn meg ikke gitt
Det hele ville være morsomt,
Om det ikke hadde vært så trist

1840

Transkripsjon og gjendiktning

Gjendiktningen er som man ser ganske fri, og er i et språk og en tone som ligger mer for meg, enn for Lermontov. Rimene er beholdt, rytmen og utgangene er det ikke.

A. O. Smirnovoj

Bez vas hotsju skazat vam mnogo,
Pri vas ja slusjat vas hotsju;
No moltsja vy gljadite strogo,
I ja v smusjenii moltsju.
Sjto zj’ delat?.. Retsjiu neiskusnoj
Zanjat vasj um mnje ne dano
Vsje eto bylo by smesjno,
Kogda by ne bylo tak grustno

Til A. O. Smirnova

Uten deg har jeg mye å si deg,
Sammen med deg er det lytte jeg vil.
Men strengt ser du på meg, vil ingen ord gi meg.
Og jeg tier forlegen får ingenting til.
Så hva skal en gjøre? Med fattige ord
Kan jeg ikke gripe ditt sinn til sist
Det hele kunne vært morsomt, jo
Om det ikke også hadde vært så trist.

Jeg diktet også en annen versjon av diktet mens jeg var ute og gikk med barnet mitt. Da hadde jeg ikke Lermontovs dikt tilgjengelig, og fikk ikke med meg alle detaljene. Jeg poster likevel min versjon som den ble

A. O. Smirnova

Når du ikke er her har jeg mye å si deg

Når du er til stede er det lytte jeg vil.

Men strengt ser du på meg. Vil ingen ord gi meg.

Oppfører deg som om jeg ikke er til.

Så hva skal en gjøre? Med ord kan jeg ikke

Og din forstand er meg ikke å nå

Historien kunne vært morsom å like

Om den ikke hadde vært så kjedelig, og grå.

(ES2016, fritt etter Mikhail Lermontov)

Kommentar til språket og oversettelsen

Som alltid på russisk er det feller i språket. Hva som på overflaten ser enkelt og greit ut, gir problemer når man skal skrive det samme med norske ord. For eksempel er det ordet При (pri) i linje to, en preposisjon som har grunnbetydningen «foran». På norsk er det imidlertid sjelden vi bruker «foran deg» eller «fremfor deg» om noen man snakker med, det må vel i så fall understrekes, «stående foran deg, skjønner jeg at…». Russisk er et mer økonomisk språk enn norsk, de har en knappere uttrykksmåte og kan med få ord gi en svært rik betydning. Som man ser har jeg oversatt linjen nokså ditrekte.

Ordet молча er adverbialpartisipp (eller gerundium) av молчать, «å tie». Denne verbformen bruker vi ikke naturlig på norsk, den beste erstatningen vi har er verbformen som ender på -ende, her «tiende». Omformulert vil det være «(jeg er) i en tilstand av å tie, (mens) du ser strengt på meg)». Til allmennopplysning kan jeg her ta med at dette ikke må forveksles med den vanlige engelske verbformen som ender på -ing, og betyr at handlingen utføres (writing, running, thinking). Det har med aspekt å gjøre. På norsk blir også dette uttrykt med endelsen -ende (skrivende, løpende, tenkende), men det er ikke det samme som adverbialpartisippet dette handler om. Generelt skal man være ytterst forsiktig med å overføre grammatiske beskrivelser fra et språk til et annet. Begrepsapparatet vi har er laget for latin, og passer dermed for latinske språk. Bruken er ikke helt lik i andre språk, og ved å late som den er det, vil man komme feil ut. Det var et sidesprang.

Что ж делать (egentlig Что же делать) er en velkjent og morsom formulering på russisk. Alle som vil lære seg russisk vil før eller siden støte på den. Что делать (Hva må gjøres) er en roman av Nikolaj Tsjernisjesko, som kom ut i 1863. Romanen er mest berømt fordi Lenin gav ut en tekst med samme tittel i 1901, der han beskriver hva som må gjøres i Russland for å få til det kommunistiske samfunn. Jeg har ikke lest noen av tekstene, så jeg skal ikke si for mye om dem. Her handler det om problemet i oversettelsen, Что betyr «hva», делать er infinitiv av «å gjøre». Direkte oversatt blir det altså «hva å gjøre», noe som høres veldig primitivt ut på norsk. Derfor har tittelen «Hva må gjøres» satt seg. Partikkelen же  eller ж brukes omtrent som de norske partiklene «så, da, jo, nå», altså brukt i betydningen «hva skal man så [da, nå] gjøre, da», betydning det er lettere å føle enn å forklare.  Что ж делать blir kanskje best oversatt med «Så, hva skal man gjøre, da?» men det blir veldig mange ord og stavelser for det Lermontov får sagt med tre ord og fire (tre og en halv) stavelser.

Речью er instrumental av Речь, «samtale» (se gloser for flere betydninger), неискусной er også instrumental, adjektiv, for «ikke flink». På norsk får man instrumentalen gjennom preposisjonen «med», slik at oversettelsen «med tale er jeg ikke flink» skal være grei», om enn også her blir det mange ord og stavelser. Занять er også et ord som volder problemer. Dere ser av gloselisten hva slags betydninger ordet kan ha. Jeg prøver med oversettelsen «fatte». Meningen med disse to linjene (5 og 6) er at poeten ikke kan nå frem med ord, og heller ikke er gitt å forstå hennes sinn.

I sluttlinjene bruker Lermontov den russiske vendingen for hypotetiske setningskonstruksjoner, было бы, på norsk oversatt med ville være. Det lille ordet «бы» har funksjonen å gjøre en setning hypotetisk, og verbet knyttet til det skal settes i fortid. Det hele ville vært morsomt, om det ikke var (eller: «hadde vært») så trist. Dette er en vending som Lermontov har brukt før, i diktet

Gloser

смущение forlegenhet, sjenerthet, flauhet, *приводять кого-л в смущении sette noen i forlegenhet(

Речью -> Речь 1. (способность говорить) tale, taleevne 2. (зяык) tale, språk 3. (произношение) tale, uttale 4. (то, о чём говорить) tale, snakk 5. разг. (беседа) samtale, tale, snakk 6. (выступление) tale обратиться с речью кому-л holde tale til

неискусной -> неискусный  ikke flink, ikke dyktig (искусный 1. (умный) dyktig, flink 2. (мастерски выполненный) kunstferdig, forseggjort)

Занять/заимать 1. (заполнить собой) ta 2. (обладеть – город и т.д) innta, besette 3. (расположиться где-л) ta, ta i besittelse 4. (о времени) ta; oppta (заполнить) 5. (дать дело, работу) beskjeftige, sysselsette 6. (увлечь) oppta, underholde

ум 1. (мыслитеьная способность) forstand, klokskap, intelligens; vett; fornuft 2. (высокое развитие интеллекта) intelligens, skarpsinn, skaprsindighet, kløkt 3. (человек как носитель общественных представлений) sinn, gemytt 4. (человек с точки зрения умственных способностей) ånd, hode

дано -> дан -> дать gi

Kommentar til diktet

Kommer

 

 

 

Her er diktet i en annen versjon

В простосердечии невежды
Короче знать я вас желал,
Но эти сладкие надежды
Теперь я вовсе потерял.
Без вас — хочу сказать вам много,
При вас — я слушать вас хочу
Но, молча, вы глядите строго,
И я, в смущении, молчу!
Что делать? — речью безыскусной
Ваш ум занять мне не дано….
Все это было бы смешно,
Когда бы не было так грустно.

 

Totentanz, av Johan Wolfgang von Goethe

I dag poster jeg på ny ambisiøst, selv om jeg egentlig ikke har tid til å presentere lange dikt som dette, og egentlig ikke har evner til å gjøre det med tyske dikt. Men det er Totentanz, Dødsdansen, La Dance Macabre, Dances of death, det høres tøft og skummelt ut på alle språk, og komponisten jeg brukte i min teaterkarriere, Jan Erik Mikalsen, han var opptatt av det og laget vel en del musikk til det. Så jeg har liksom hatt det i bakhodet hele tiden, og liksom støtt på det her og der, men jeg har ikke selv engasjert meg så veldig i det. Jeg har ingen dødsdrift, er ikke sykelig opptatt av den, forholder meg til den, tenker ikke på den.

Om selve Dødsdansen, og dens opprinnelse, henviser jeg til store norske leksikon. Der står det at dødsdansen har ukjent opprinnelse, men kan spores tilbake til middelalderen, med mulighet for at det er skuespillene og mysteriene den gang som har satt i gang ideen. Ideen går ut på at levende og døde danser sammen, ofte med at de døde fører an, gjerne med en fløyte eller annet å spille på. De døde er skjeletter, de levende som regel tydelig markert hvilken stand de kommer fra. Døden henter alle, fattig og rik, bonde og adelsmann.

Det er klart det kan være en besettende tanke, å la de døde reise seg dansende fra graven, og la de levende danse med dem. Særlig i tidligere tider, der dansen kunne bli sett på som noe synd og farlig, så er det noe i det å bare la seg rive med, glemme livet, danse i synden. Dansen skaper et fellesskap, der de som er med i den nesten kan komme i trance, mens de som står utenfor vel helst gjerne blir skremt. Og når det er døde og levende som deltar i dansen, så kan det fort virke temmelig suggererende, skummelt tiltrekkende.

Johann Wolfgang von Goethe skrev sin dødsdans i 1813. Det var et år hvor Napoleonskrigene raste. Napoleon hadde året før tapt hæren sin i felttoget mot Russland, men allerede rukket å bygge opp en ny, og utfallet av krigene var ikke gitt. Heller ikke hvor lenge de skulle vare. Død og ødeleggelser fulgte med disse krigene, som med alle andre kriger, og Goethe var selv en av dem som måtte på flukt, fra det urolige Weimar, til Teplice, i nåværende Tsjekkia, den gang en del av Østerrike-Ungarn. Det var under denne flukten han skrev diktet. 22. mai det året sendte han det i et brev til sin sønn, to år etter ble det trykket.

Diktet er skrevet i balladeform. Den tyske balladen er ikke som vår skandinaviske som vi finner dem i folkevisene. Ballare betyr å danse, ballade er Provençalsk for dansevise, så det viktigste er at balladen har en rytme det går an å danse til. Jeg skal ikke gå inn på metrikken Goethe bruker, og hvordan dette passer inn i tysk balladetradisjon, jeg er ikke god på den slags, men man ser straks at her er ikke noe omkved, og handlingen og stilen er jo også langt unna det vi finner i våre skandinaviske ballader. Diktet er imidlertid meget rytmisk. Som det må være for å kunne rive folk med i dødsdansen.

Jeg kan poste diktet, og begynne på oversettelsen, og så får vi se hvor langt jeg kommer etter hvert. Det er søndager jeg har satt av til å jobbe med søndager, og det er ikke alle søndager jeg har så mye ledig. Tysk er et språk jeg aldri har lært meg systematisk og skikkelig, så der kan jeg fort gjøre dumme feil. Det er bare fint om jeg blir gjort oppmerksom på dem, så jeg kan få det riktig.

Totentanz

Der Türmer, der schaut zu Mitten der Nacht
Hinab auf die Gräber in Lage;
Der Mond, der hat alles ins Helle gebracht;
Der Kirchhof, er liegt wie am Tage.
Da regt sich ein Grab und ein anderes dann:
Sie kommen hervor, ein Weib da, ein Mann,
In weißen und schleppenden Hemden.

Das reckt nun, es will sich ergetzen sogleich,
Die Knöchel zur Runde, zum Kranze,
So arm und so jung, und so alt und so reich;
Doch hindern die Schleppen am Tanze.
Und weil hier die Scham nun nicht weiter gebeut,
Sie schütteln sich alle, da liegen zerstreut
Die Hemdlein über den Hügeln.

Nun hebt sich der Schenkel, nun wackelt das Bein,
Gebärden da gibt es vertrackte;
Dann klippert’s und klappert’s mitunter hinein,
Als schlüg’ man die Hölzlein zum Takte.
Das kommt nun dem Türmer so lächerlich vor;
Da raunt ihm der Schalk, der Versucher, ins Ohr:
Geh! hole dir einen der Laken.

Getan wie gedacht! und er flüchtet sich schnell
Nun hinter geheiligte Türen.
Der Mond, und noch immer er scheinet so hell
Zum Tanz, den sie schauderlich führen.
Doch endlich verlieret sich dieser und der,
Schleicht eins nach dem andern gekleidet einher,
Und, husch, ist es unter dem Rasen.

Nur einer, der trippelt und stolpert zuletzt
Und tappet und grapst an den Grüften;
Doch hat kein Geselle so schwer ihn verletzt,
Er wittert das Tuch in den Lüften.
Er rüttelt die Turmtür, sie schlägt ihn zurück,
Geziert und gesegnet, dem Türmer zum Glück,
Sie blinkt von metallenen Kreuzen.

Das Hemd muß er haben, da rastet er nicht,
Da gilt auch kein langes Besinnen,
Den gotischen Zierat ergreift nun der Wicht
Und klettert von Zinne zu Zinnen.
Nun ist’s um den armen, den Türmer getan!
Es ruckt sich von Schnörkel zu Schnörkel hinan,
Langbeinigen Spinnen vergleichbar.

Der Türmer erbleichet, der Türmer erbebt,
Gern gäb er ihn wieder, den Laken.
Da häkelt – jetzt hat er am längsten gelebt –
Den Zipfel ein eiserner Zacken.
Schon trübet der Mond sich verschwindenden Scheins,
Die Glocke, sie donnert ein mächtiges Eins,
Und unten zerschellt das Gerippe.

Min oversettelse

Dødsdansen

Tårnvakten, som skuer i midten av natten
Ned på gravene i lag;
Månen, som har alt i klarhet fått brakt;
Kirkegården, ligger som om dagen.
Da beveger en grav seg og siden en annen:
De kommer hit over, en kvinne der, en mann,
I hvite og slepende skjorter.

Det rekker nå, det vil fryde seg straks,
Knoken til runden, til kransen,
Så fattig og så ung, og så gammel og så rik;
Dog hindrer slepet i dansen.
Og fordi her skammen ikke hindrer videre påbud,
De skjelver alle, som ligger atspredt
Skjorten over bakken.

Nå løfter låret seg, nå rister et bein,
Oppføre seg, da blir det innviklet;
Da kliprer og klaprer undertiden inn i,
Som om man med beinet slår takten.
Da kommer nå tårnvakten så latterlig for;
Da hvisker ham spøkefuglen, fristeren, i øret:
Gå! skjul deg i et av laknene.

Han gjør som befalt! og han flytter seg raskt
Nå under det hellige tårnet.
Månen, den skinner fremdeles så lyst
På dansen, som de så gyselig fører.
Dog endelig taper seg her og der,
Sniker den ene etter den andre kledd inn her,
Og, husj, er det under torva.

Men en av dem som tripper og snubler til sist
Og famler og grafser etter gravene;
Dog har ingen kamerat så vondt ham såret,
Han værer tørklet i luften.
Han rister i tårndøren, den slår ham tilbake,
Tilgjort og velsignet, til tårnvaktens lykke,
Blinker den av metallkors.

Skjorten må han ha,  så da hviler han ikke,
Da er det heller ikke å tenke seg om,
Den gotiske dekorasjon griper nå vekten
Og klatrer fra tinde til tinde.
Nå er om den fattige, tårnvakten gjort!
Det rykker seg fra snirkel til snirkel oppover,
Sammenlignbart med langbeinte edderkopper.

Vaktmannen blir blek, vaktmannen skjelver,
Gjerne gav han ham videre, lakenet.
Da avbrytes han – nå har han levd i det lengste –
Spissen av en jerntagg.
Snart gjør månen uklar sitt forsvinnende skinn,
Klokken den slår et mektig slag,
Og under knuser skjelettet.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er på vei, strofe for strofe. Det er selvsagt et stort tap i et dikt som dette ikke å oversette rytmen skikkelig. Jeg er også såpass ustødig i tysk, at får jeg ikke god tid på meg, vil ikke oversettelsen være verd så mye. Her er det mange steder jeg ennå er i sterk tvil, og ikke får god mening på norsk.

Diktet begynner rett på et ord som ikke står i ordboken, men et enkelt søk på nettet viser at Der türmer er en eldre betegnelse på han som stod vakt i tårnet, «tårnvakten». Jeg kan vel ta med her at det er synd Kunnskapsforlaget ikke har en like omfattende ordbok på vårt nabospråk tysk, som på russisk. Die Lage kan bety flere ting, blant annet «beliggenhet, utsikt», «situasjon, stilling», «lag, sjikt» og «leie». Hemd betyr «skjorte, trøye», det er greit, og schleppend betyr slepende, eller «langsom, treg» (av verbet schleppen – slepe). Hva «slepende skjorter» betyr, gir ikke bedre mening for meg enn for dere.

Ergetzen, eller ergötzen, som det nå skal være, står ikke i ordboken, så da må jeg til Wikitionary for å finne meningen. Der står det at ordet betyr å glede noen, eller fryde seg (jemandem freuden, sich erfreuen). Die Schleppen er slep, men jeg ser ikke godt meningen det har her i diktet ennå. Jeg mener gebeut er en form for gebieten, som betyr «påby, være påkrevd», eller «råde over, herske, bestemme». Schütteln – skjelve, riste – er refleksivt på tysk. Zerstreut er atspredt. Hemdlein står ikke, men Hemd betyr skjorte, så det kan ha noe med det å gjøre. Hügel er «jordhaug, bakke». Jeg beklager at strofe i min oversettelse i nåværende versjon ser veldig rar ut.

Jeg begynner å angre litt på kjøpet av min blå ordbok for tysk. Det er ikke mange ordene som står der. Eller, sagt på en annen måte, det er mange ord som mangler. Wacheln (for wachelt) må jeg finne på internett, der det på Freedictionary får engelsk hovedbetydning wobble, norsk blir da «vakle, slingre, slarke». Det passer til dansen de døde skjelettene gjør, de danser liksom ved at føttene er lealøse. Jeg oversetter das Bein med et bein for rytmen. Gebärden betyr «te seg, oppføre seg». Vertrackte betyr «innviklet, spesielt vanskelig, ubehagelig». Jeg tror klippert’s und klappert’s skal være lydmalende ord, klipringen og klapringen til beina i skjelettene som danser. Jeg er ikke sikker på hva die Hölzlein, er for noe, her, det står ikke i ordboken, og på nettet ser det helst ut til å være et navn. Jeg tar i bruk det velkjente oversettertrikset å sløye hele ordet som gir problemer i oversettelsen. Der Schalk er «spøkefugl, skjelm», der Versucher  «frister». Det er fristeren som er spøkefuglen.

Schauderlich er avledet av Schauder, som betyr «gysning, gru». Schleichen er «liste seg, snike seg». Sammensetningen einher står ikke, men ein betyr «inn», og her er «her», så «inn her» må kunne gå som en oversettelse. Om jeg blir ferdig med oversettelsen i dag, skal jeg se om jeg får glattet ut det norske språket og gjort det mer forståelig. Her blir det litt ord for ord i farten. Rasen er «gressplen», eller «gresstorv». Siden vi her har med en gravplass å gjøre, er «torva» en fin oversettelse.

Tappen er «stolpre, famle, rave». Gruft er «grav», den gruften er flertall. Ordet mellom der, grapst, står ikke, verken i ordboken, eller fornuftige steder på nettet. Jeg tror det må ha noe med «å grafse etter, grabbe etter» å gjøre, at en av de døde «grafser etter gravene». Geselle er «kamerat, venn, kar», verletzen er «å skade» eller «å såre». Wittern er «å lukte, å være» eller «å ane», som i ane uråd. Tuch er «tørkle, klut». Rütteln er å «riste, ruske, ryste, rokke». Geziert betyr «tilgjort, affektert, unaturlig», mens gesegnet er «velsignet». Zinde er «tinde».

Rasten er det samme ordet som vi har i vårt «raste», når vi tar en liten rast, tar vi en liten hvil. Besinnen er å besinne seg, få tenkt seg om. brukt som substantiv, slik som her, er «overveielse» og «det å tenke seg om» naturlige oversettelser til norsk. Zierat står i min ordbok skrevet Zierrat, med dobbel r, og skal bety «forsiring, ornament, dekorasjon», altså et litt høytidelig ord for pynt. Wicht er et av mange, mange ord som ikke er oppført i ordboken min, men det ser ut til å bety «vekt». Rücken er å flytte seg med et rykk, eller «å rykke». Schnörkel er snirkel, hinan «oppover». Det er nok de snirklete linjene i det gotiske ornamentet det her menes med «snirkler».

Erbebt er «å beve» eller «å skjelve». Verbet häkeln kan bety forskjellige ting, «å hekle», eller «å småkrangle med noen». For artister på scenen er det å bli heklet å bli forstyrret av publikum, gjerne i form av direkte tiltale. Zipfel er «spiss, flik, snipp, hjørne, ende». Zachen er «spiss, tagg», eisern «jern, jern-«, så satt sammen må det bli jerntagg. Trüben er å gjøre «uklar/grumset», «fordunkle, kaste skygge over». Zerschellen er «å knuse». Gelippe er skjelett, eller «bærende konstruksjon».

Og det var så langt jeg kom i dag. Så får vi se når jeg får gjort dette ferdig.

Kommentar til diktet

Kommer etterpå.

Diktet har 7 strofer med 7 vers i hver. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c-d, altså i de fire første linjene er det kryssrim, så følger to linjer med rim, og en sluttlinje som står for seg selv. Det er trykktung, mannlig utgang på linjene 1, 3, 5 og 6, mens linjene 2, 4 og 7 har trykklett og kvinnelig.

The tyger, av William Blake

Det er en sommerpost med litt sommerlig kvalitet over dette diktet her. Jeg har ikke tid til å gjøre det helt skikkelig, men har fått pusset litt på den nå, så resultatet ikke er så altfor skammelig. Det er jo også et enkelt dikt, et engelsk allemannseie, som det er veldig lett å forstå og å finne ytterligere informasjon om, gjennom enkle søk på nettet.

Inspirasjonen til å velge dette diktet, kom av den nyeste platen til Bob Dylan, Tempest. Der er den siste sangen Roll on John, en hyllest til John Lennon. I siste verset der (i sanger snakker vi om vers, det blir litt kleint å bruke det korrekte strofer, når alle bruker vers og forstår det riktig) er det sitat fra dette diktet

Tyger, tyger, burnin' bright
I pray the Lord my soul to keep
In the forest of the night
Cover him over and let him sleep.

Hele teksten til sangen kan dere se på den beste siden for tekster og akkorder til Dylans sanger, den i regi av Eyolf Østrem, enkelt kalt Dylanchords. Jeg kan ikke få meg til annet enn å tro at Dylan her erter John Lennon litt, med å skrive liksom i hans stil, bare mye bedre, og primitivt til Dylan å være. Det er en underlig og vakker sang, som stimulerte meg til å ta en nærmere titt på det underlige og vakre diktet til den underlige poeten, William Blake. Sjekk hva som står om ham på Store norske leksikon.

I bloggens første år postet jeg diktet The fly av William Blake (1757-1827).  Denne gangen skal jeg poste hans mest kjente, The tyger.

Det er fra samlingen Songs of experience. Diktet er en respons til et annet av hans kjente dikt, The lamb, fra samlingen Songs of innocense.

The tyger

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Could frame thy fearful symmetry?

In what distant deeps or skies 
Burnt the fire of thine eyes? 
On what wings dare he aspire? 
What the hand dare sieze the fire?

And what shoulder, & what art, 
Could twist the sinews of thy heart? 
And when thy heart began to beat, 
What dread hand? & what dread feet? 

What the hammer? what the chain? 
In what furnace was thy brain? 
What the anvil? what dread grasp 
Dare its deadly terrors clasp? 

When the stars threw down their spears, 
And water’d heaven with their tears, 
Did he smile his work to see? 
Did he who made the Lamb make thee?

Tyger! Tyger! burning bright 
In the forests of the night, 
What immortal hand or eye 
Dare frame thy fearful symmetry?

Songs of experience, 1794

Min gjendiktning

Tiger! Tiger! brenner ilt
I skogene om natten stilt,
Hva slags udødelig hånd eller blikk
Kan fatte din skremmende symmetrikk?

I hva slags dyp og himler fjerne
Brant ild i dine øyne gjerne?
På hva slags vinger tør han prøve?
Hva slags hånd tør ilden røre?

Hva skulder, & hva kunst slags art,
Kan vri om senene i ditt hjerte snart?
Og når ditt hjerte begynte å slå,
Hva slags hender var det som satte det på?

Hva slags hammer? Hva slags lenke?
I hva slags smelteovn lærte du å tenke?
Hva var ambolten? hva fryktelig grep
Våget den dødelige terror tvinge ned?

Når stjernene sine spyd ned senket,
Og himmelen med deres tårer stenket,
Smilte han da han sitt verk fikk se?
Laget han virkelig lammet med?

Tiger! Tiger! brenner ilt!
I skogene om natten mildt,
Hvia slags udødelig hånd eller blikk?
Tør fatte din skrekkelige symmetrikk?

Kommentar til språket og gjendiktningen.

Jeg pleier vanligvis bare oversette meningen i diktene, og ikke være så nøye på rimene og metrikken, men med diktene til Blake gjør jeg unntak. De er så enkle at enhver med litt kjennskap til engelsk godt skjønner hva som står der, så da kan jeg heller prøve meg på en gjendiktning. Det går litt i hyrten og styrten her og der, noen av løsningene er nok mer i min ånd enn i Blakes, men det er vel akkurat det som er å gjendikte.

Frame er «ramme», selvsagt, men kan vel også her bety «å fatte». Jeg tror ikke jeg tar meg altfor store friheter med det.

Aspire betyr «strebe-» eller «trakte etter». Det er litt vanskelig å få det oversatt enkelt og greit i strofe 2.

Sinew er «sene», ofte «muskelsene». Dread er et sterkt ord, det er noe som er veldig skremmende, fælt og fryktelig,

I strofe 4 er det litt vanskeilg å avgjøre hvordan vi skal oversette what the hammer, what the chain. Furnace er «smelteovn». Anvil er «ambolt». Grasp er «grep» eller «tak», men kan også bety «fatteevne». Clasp er «spenne».

Jeg antar at det i strofe 5 er slik at stjernene kaster ned sine spyd, i respekt, og som tegn på at man overgir seg, slik det var tradisjon for i gamle tider. Man kaster ned våpnene for dem som har makten. Det er også stjernene som vætet (water’d) himmelen med tårer, slik jeg leser det.

Kommentar til diktet

Noe av det som gjør dette diktet så tiltrekkende er den veldige bruken av diftong, i tyger, bright, night, eye og delvis frame, bare for å ta første strofen. Dette lar seg ikke ta over til norsk, og med det forsvinner noe av magien og mye av kraften i diktet.

Blake tar et av de mest fryktinngytende dyrene som finnes, det størte av kattedyrene, selveste tigeren, og gir seg til å spekulere over hva slags enda mer fryktinngytende makt det er som står bak tigeren igjen. Hvor er det tigeren kommer fra? Hvem skapte den?

Så når diktet spør hva hånd eller øye (hand or eye), så er det både hånden som laget den, og øyet som så den for seg. Den guddommelige makten som skapte tigeren, må ha hatt en ide om hvordan tigeren skal se ut. Hvem er i stand til det, hvem kan vel fatte tigerens egenskaper?

Slik fortsetter det nedover strofe for strofe. Strofe to spør etter fjerne dyp og himler, noe som åpner for en uendelighet, noe ufattelig, ikke for mennesker å forstå. Og det som tente ilden i tigerens øyne, det som fikk tigeren til å se og øynene til å gløde, det er jo virkelig fjernt for vår fatteevne. Enten vi er religiøse eller ikke.