Levende (som en sommerfugl)

I en skikkelig raptus ble alle mine egne dikt for april måned postet siste uken, fra mandag til fredag. Det vil si, det sise diktet blir postet nå, fredag 28. april., etter å ha vært skrevet noen år før, for så å bli plassert i samlingen Ta en slurk, en samling ganske intense dikt. Dette diktet her, Så levende som en sommerfugl, er intenst på en annen måte, men lar seg ikke lese uten livstørst, dette er dikt som ikke lar seg lese i ro, jeg håper diktet treffer noen og at andre også føler seg som en sommerfugl alt haster for, av og til.

Så levende (som en sommerfugl)

 

Jeg er her

Så levende som en sommerfugl

Som nettopp letter

Hver celle i meg gjør jobben sin

Jeg beveger ofte armene

Bare for moro skyld

Å, verden eksisterer helt utmerket

Og jeg i den

Samme hvem de er

Samme hva de sier

 

Jeg har mitt eget snakk å kose meg med.

Nr. 4

ES2013

Sommerfugl, blomst

Reklamer

Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

1935

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

 

En pause (i all evighet)

I natt sovnet vi som vanlig alle tre sammen, kona, barnet og jeg. Vi er ikke så nøye på det, ikke som det var da jeg selv vokste opp, og vi barna måtte ligge i egen seng, om det ikke var noe spesielt. Med vårt barn er det alltid noe spesielt. Jeg har så intenst lyst til å ta vare på øyeblikkene med henne, at de skal vare for alltid. Uansett hvor lange dager jeg har hatt på jobb og hvor sliten jeg måtte være, er det barnet med meg, og ut, eller å leke. Jeg vil ikke miste et sekund.

 

En pause (i all evighet)

Er det noen som husker ordet

en kassett?

 

Det fantes en knapp

pause

 

.

 

Det gikk an å stoppe

bildet dirret

lyden.

 

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

et dirrende pausende

i evighet.

ES2016

Helt nye dikt

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Slutten kunne også vært slik:

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

en dirrende pause

i evighet.

Solen står opp sammen med meg

Dikt nummer 3 i samlingen Lyrikk13 er en type dikt jeg har skrevet mange av. Det er enkle dikt, om å være glad, gi seg hen, forsøke å være med. Diktet er ikke helt strengt komponert, ser jeg, som alltid er jeg slepphendt med ordene, men det er også et dikt om å bli ferdig med diktet og komme seg ut i den verden man skriver om og vil være i! Hei!

 

 

Solen står opp sammen med meg

Hei!

Se solen står opp sammen meg meg

Og ikke bare fugler, men også planter

Synger i vei

Vi må spise frokost

Vi må sette på kaffe

Vi må komme i gang

I dag vil alt klaffe!

 

Jeg står i vinduet og ser ut i hagen

Og blir mer og mer overbevist

om at

dette er dagen

 

Se solen står opp sammen med meg

Jeg deltar i koret

Jeg synger i vei

Hei!

Nr. 3

ES2013

Soloppgang, Hardangervidda

Latter ned trappen

Blant de mange ting som skjedde i 2009 var at jeg ble syk. Det vil si, syk ble jeg ikke, det kan ikke kalles sykdom det jeg hadde, men inn på sykehuset måtte jeg. Og det gikk ganske gradvis for meg å komme i den tilstanden. Det gikk gradvis nedover. Det var latter ned trappen.

Latter ned trappen

Med en latter

går jeg ned trappen

trinn for trinn

og latteren min

er min eneste lyd

min nedgang

min fryd

det går nedover

med meg

og ler bare

gjør jeg

nedover

nedover

uten ende

latter

latter

uten ende.

Nr. 8

ES2009

Rosa skjorte

Sonett 93, av William Shakespeare – So shall I live, supposing thou art true

Sonett 93 fortsetter problematikken om den elskede er sann eller falsk. Dette er et tema som opptar Shakespeare, hvordan kan noe som synes vakkert, likevel ikke være det? Hvordan kan noe være annerledes inni, enn det ser ut utenpå? I Othello er det slike spørsmål som gnager hovedpersonen, men her er det det synlige på overflaten som også er sannheten, Desdomena er tro, skjønnheten lyver ikke. Det er Iago som lyver. I andre tilfeller forleder skjønnheten og fristelsen. Et berømt eksempel på det, er Eva som blir fristet av eplet i Bibelen. Dette eplet ser så godt ut, men leder til undergangen. Hvordan kan noe være slik?

Poeten i denne sonetten kan ikke helt få seg til å tro at den skjønne ungdom han elsker ikke er så vakker i sitt indre, som han er i sitt ytre. Sonetten er fylt av sammenligner av hva som er på overflaten, og hva som er inni, hva som er i øyet, og hva som er i hjertet. Poeten vil gjerne tro at sånn som det ser ut, er sånn som det er, men minner også på at det trodde Eva om eplet også.

Sonnet 93

So shall I live, supposing thou art true,
Like a deceived husband; so love’s face
May still seem love to me, though altered new;
Thy looks with me, thy heart in other place:
For there can live no hatred in thine eye,
Therefore in that I cannot know thy change.
In many’s looks, the false heart’s history
Is writ in moods, and frowns, and wrinkles strange.
But heaven in thy creation did decree
That in thy face sweet love should ever dwell;
Whate’er thy thoughts, or thy heart’s workings be,
Thy looks should nothing thence, but sweetness tell.
How like Eve’s apple doth thy beauty grow,
If thy sweet virtue answer not thy show!

Min oversettelse

Sonett 93

Så skal jeg leve, med antagelsen om at du er sann
Som en bedratt husbond, så vil også den kjæres ansikt
Fortsatt se kjærlig ut for meg, men endret til noe nytt
Det synlige med meg, ditt hjerte andre steder
For det kan ikke leve hat i øyet ditt
Derfor, kan jeg i det ikke kjenne din forandring
I manges ytre er det falske hjertes historie
Lunefullt skrevet, med rare, mistenksomme rynker
Men himmelen bestemte da du ble skapt
At i ditt ansiktet skal søt kjærlighet alltid hvile
Hva enn du tenker, eller i hjertet føler
Skal ditt ytre ikke noe derfra, bare skjønnhet fortelle
Hvordan som Evas eple kan din skjønnhet vokse
Hvis din skjønne dyd ikke svarte til ditt ytre.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten bruker enkle ord, så den er ikke vanskelig å forstå. Men flere av de engelske ordene som blir brukt har flere betydninger, noe som gjør den vanskelig å oversette til norsk. Nøkkelordene med doble og flerdoble betydninger er love og look. Love er et vanlig problem, mens look er litt særegent for denne sonetten, der det kan bety «blikk», «utseende» og «oppførsel», og betyr alt sammen samtidig. Det er det synlige ytre, som står i motsetning til det ukjente indre.

Starten på sonetten fortsetter der sonett 92 slapp. Både på norsk og engelsk kan førsteordet so (så) dekke to betydninger, enten «som følge av.., så er det slik at», eller «på denne måten». Det er uansett slik at poeten (fra den foregående sonetten) ikke har fått noen visshet om den elskende er sann eller falsk, og derfor bare må anta (suppose) at han er sann. Deceive er «å bedra, å narre». Love er nesten alltid vanskelig å oversette fra engelsk til norsk, siden det betyr både kjærlighet og elskov, er både verb og substantiv, i tilllegg til å være et helt vanlig kjælenavn for den elskede, som vårt norske «min kjære» (my love). På toppen er det lange, norske ordet kjærlighet umulig i stavelsene, og vil alltid ødelegge rytmen i en sonette. Jeg oversetter fritt, og vil ha frem meningen, heller enn rimene og verseføttene, men det er jo fint om det også klinger litt vakkert, som det gjør i originalen. Den riktigste oversettelsen er nok her i linje 2 «kjærlighet», men siden «kjære» også er mulig, oversetter jeg heller med det. I originalen ringer ordet dobbelt, og kan bety både det ene og det andre. Merk at so i linje 2 også gir en ambivalent mening til leddsetningen so love’s face. Enten er det en avslutning, at den kjæres ansikt også vil være som en bedratt husbond. Eller så er det en innledning, «slik at også den kjæres ansikt vil se ut som kjærlighet for meg». Det norske ordet «så» får med begge betydninger. Look er også et engelsk ord med flere betydninger, det kan være både blikk og utseende, og også «det man ser i deg», altså oppførselen. For å få meningen klart frem oversetter jeg look med «det synlige».

Øye i linje 5 er nok ikke bare øye, men alt det synlige, ansiktet. That (det) i linje 6 viser tilbake på dette øyet, dette synlige, og betyr at siden det ikke vil være noen forandring synlig i det ytre, så kan ikke poeten vite om noen forandring har skjedd. Han kan ikke vite om den elskede fortsatt føler det samme for ham. To frown er å rynke pannen, som man gjør når man tenker eller er mistenksom. Vi har ikke noe eget ord for dette på norsk, og må bruke det samme ordet «rynke», som engelskmennne har i wrinkle, og som også står her i sonetten. Jeg trikser det til i oversettelsen, som man ser i linje 8.

Linje 11 er fritt oversatt, substantivet thoughts er byttet ut med verbet «tenker», mens vanskeligheten thy hearts workings be (direkte oversatt, noe sånt som: hva hjertets arbeid måtte være – eller hva som måtte komme ut av hjertets arbeid), er glattet helt ut med enkle og greie «i hjertet føler». Min oversettelse får i god norsk frem meningen i linjen, men er altså ikke helt rettferdig til originalen. Som man vet er det i hjertet følelsene ligger, særlig tenkte man sånn i gamle tider, mens bruken fortsatt henger igjen, om enn det er få om noen som oppriktig mener hjertet er i stand til å føle noe. Linje 12 er derimot nokså direkte oversatt, om enn det dermed halter litt på norsk. Thence betyr «derfra, der i fra».

Meningen med Evas eple i konklusjonen er ikke at skjønnheten vokser som skjønnheten i dette eplet, men at akkurat som Evas eple, kan ikke skjønnheten til den elskede vokse, om ikke det indre svarer til det ytre. Grammatisk er det ikke dette som står, men det er klart dette som menes. Virtue oversettes mest direkte med dyd, men er ikke helt en-til-en med vår betydning av ordet. I sonetten er det de indre karakteregenskapene som menes, essensen. Det er igjen altså det som det synes at han er, og det som han egentlig er.

Kommentar til sonetten

Det er kanskje litt spesielt at jeg så konsekvent skriver «ham» om den elskede, den skjønne ungdom, som poeten skriver om. Poeten er selv en mann, det er det ingen tvil om, om enn det ikke trenger være akkurat Shakespeare selv. Hvem den skjønne ungdom er, og i hvor stor grad sonettene er selvbiografiske og ment konkret, er ikke noe jeg legger meg oppi. Det er ingen kilder som svarer på spørsmålet, så det vil uansett bli bare spekulasjoner. De 126 første sonettene er imidlertid skrevet til en mannsperson, så selv om det for mange av dem er fullt mulig å erstatte mannen med kvinnen, så er det ikke slik de er ment, og derfor er jeg også konsekvent med å skrive «han». På litteraturbloggen har jeg skrevet mer om sonettene, samlet sett.

Så veldig konkret og biografisk kan vi uansett ikke lese sonettene. Shakespeare var tidlig gift, fikk tidlig barn, og ble med sin kone hele livet. For alt vi kan vite var han lykkelig gift. Det er derfor lettere å lese sonettene på ideplanet, der de behandler tidløse og universelle tema.

Her er det altså forskjellene mellom det ytre og det indre, at man ikke kan stole på sansene sine. I det ytre har den elskende fortsatt den elskedes følelser, men han kan ikke vite om han også har det i det indre. Det er bare en antagelse, en antagelse den elskende velger å leve med. Det er som alltid inderlig og vakker kjærlighet beskrevet, der den elskede blir løftet til overjordisk skjønnhet, berørt av himmelen, der det guddommelige har bestemt at i det ytre skal alltid skjønnhet synes. De negative og stygge følelser vil ikke bli avslørt på overflaten.

Derfor kan ikke den elskende noen gang bli helt sikker på at han forsatt har sin elskedes kjærlighet. Han kan bare minne om at skjønnheten ikke kan vokse, om den som Evas eple bare er på overflaten. Hvis ikke det indre svarer til det ytre, så er det ikke lenger skjønnhet.

DSC_0159

 

 

Jeg vil være blomsten

Her er enda et dikt som ikke kom med i samlingen lyrikk08. Dikt fra samlingen poster jeg tirsdager dette året, en tirsdag i måneden. Det er 12 dikt som kom seg med, og 3 dikt som ikke gjorde det. Det første av reservediktene postet jeg i januar  år, det heter Snakk ikke til meg om lykken. Dette diktet handler også om lykken, og at den ikke er der.

Jeg vil være blomsten (lykkelig når det regner)

For tiden er jeg bare

lykkelig

når det

regner

og regner

og regner

og regner

og regner

og jeg håper at det skal fortsette

å regne

og regne

og regne.

ES, 2008, (Lyrikk08: Nr. 14)