The Love Song of J. Alfred Prufrock, av T. S. Eliot

Det er siste søndag i 2019, siste søndag i et tiår, og siste søndag et år der bloggen har gjort et krafttak med å poste dikt av Goethe hver eneste lørdag. Slik 2009 var et krafttak med å poste dikt av Shakespeare hver lørdag, og dikt av andre hver søndag, og av meg selv hver hverdag. Det er derfor liksom en følelse av å avslutte noe, før noe nytt skal begynne, med denne søndagen her. Det må det gå an å finne et passende dikt til.

Og da tenker jeg å slå til, med et dikt som ikke passer inn overhodet, Det er monumentale The Love Song of J. Alfred Prufrock, eller på norsk: Kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock. Diktet er også kjent som bare Prufrock., det var det det het på tittelbladet i samlingen det først ble utgitt i. Det er debuten til en rimelig kjent poet, ved navn Thomas Sterns Eliot (1888-1965), den store engelskspråklige modernisten, og forfatteren bak The Waste Land. Et av verdens mest berømte dikt, med verdens enda mer mest berømte tittel.

Diktet er skrevet fra februar 1910 til det blir utgitt i magasinet Poetry: A Magazine of Verse i juni 1915. Dette magasinet ble grunnlagt av Harriet Monroe (1860-1936) i 1912, og har kommet ut en gang i måneden siden da. Tenk det. Det blir gitt ut ennå. Den gang, under ledelse av Monroe, for over hundre år siden, var det ledende i å lansere imagismen og objektivismen i lyrikken. Det gir historisk sus at en størrelse som T. S. Eliot publiserte sitt første dikt der. På oppfordring fra Ezra Pound, en annen gigant i engelskspråklig modernistisk lyrikk, og dermed verdenslyrikken. Stedet er Chicago, det var der skjedde. Utgiver av Poetry, eller Chiacago Poetry, som det også er kalt, Harriet Monroe, jobbet som litteraturkritiker i Chiacago Tribune. Alt dette er med på å gi Chiacago en spesiell plass i moderne lyrikk-historie.

T. S. Eliot var ikke fra Chiacago, han var fra Boston, som vi skal se og skrive mer om under presentasjonen av forfatteren. Han flyttet også til England og gjorde seg britisk med tiden, som vi også skal se. Det er også første dikt i Eliots første diktsamling, Prufrock and Other Observations, som kom ut i 1917. Stedet er London, forlaget Egoist, også et litterært magasin. Utgivelsen har følgende melding på tittelbladet:

For Jean Verdenal, 1889-1915
mort aux Dardenelles

Melding på tittelbladet til Prufrock and Other Observations, T. S. Eliot, 1917.

Det henter inn fransk, og det henter inn første verdenskrig. Og det henter inn det spesielle forhold T. E. Eliot Jean Verdenal, som nok kanskje ikke er mer spesielt at de traff hverandre da Eliot studerte et år i Sorbonne, og de holdt kontakten gjennom brev da Eliot siden flyttet til Tyskland. Verdenal døde kort før han ble 25 år, i det beryktede slaget om Galipoli på vestsiden av Dardanellene. Det var et slag en viss Winston Chruchill presset på for å få gjennomført, så de allierte kunne få kontroll over Konstantinopel (dagens Istanbul) og derigjennom Bosperos-stredet. Slik gikk det altså ikke.

Første verdenskrig ligger tungt om alt som skjer i denne perioden. Det er ikke uttrykkelig nevnt, ikke i Prufrock og ikke i samlingen, annet enn i denne innledningen med dedikasjonen til T. S. Eliots ganske ukjente venn. Hadde det ikke vært for Eliot, ville Verdenals død være like anonym som de titusenvis av andre (44 000 på alliert side, 97 000 sårede) som døde i dette slaget. Og millioner som døde i krigen.

Se så, jeg har skrevet det som i en utgivelse ville vært flere sider, og jeg er ennå ikke kommet til selve diktet. For et stort og spesielt dikt som dette, kan ikke bloggposten utformes på vanlig måte. Det må litt mer tid til innledningen, jeg vil også ha på plass en forfatterpresentasjon og litt om hvilke motiv og referanser man skal være på jakt etter.

Thomas Sterns Eliot

Det er noe med Thhomas Sterns Eliot, eller T. S. Eliot, som gjør ham litt utilnærmelig for meg på en helt annen måte enn alle andre poeter og forfattere. Kanskje skyldes det at jeg har kjent navnet hans så lenge, han har jo et usedvanlig velklingende navn, og ikke har kjent noen av verkene hans. Det er rikelig med referanser i populærkulturen, også hos Bob Dylan, med And Ezra Pound and T.S. Eliot fighting in the captain’s tower (og fortsettelsen i neste linje: While calypso singers laugh at them and fishermen hold flowers) fra sangen Desolation Row, albumet Highway 61, revisited, 1965. Og så er det han som har skrevet The Waste Land, også det med utallige referanser. Og så fikk han nobelprisen i litteratur i 1948, et spesielt år.

Og så kjente jeg ham liksom ikke. Jeg kunne dramatikerne og romanforfatterne godt, fra alle perioder, og særlig de femti årene før og etter 1900. Jeg kjente Kafka, Musil og Mann, Beckett, Joyze og Ionesco, jeg hadde lest de engelske og amerikanske romanforfatterne, i hvert fall litt av dem, men ikke noe av poetene. Og ikke noe av T. S. Eliot.

Da jeg begynte med denne bloggen, var heller ikke Eliot den første jeg gikk til, langt i fra. De første årene var nettet ganske rotete, og det manglet mange gode verktøy jeg har nå, som jeg ikke hadde da. Særlig viktig er muligheten til å laste ned hele bøker og samlinger. Den gang var det bare å lete seg rundt etter enkeltdikt, og da så jeg at diktene til Eliot var for lange.

Først da jeg begynte med litteraturbloggen, Helt grei litteratur, ble det litt sving på det. Da kunne jeg poste The Waste Land, med originaltekst og oversettelse, to poster jeg brukte ganske mye tid på. Jeg lastet også ned og kjøpte rikelig med litteratur for å lese om mannen og verket, og jeg skaffet meg samleutgaven av alt Eliot, og leste de aller fleste av diktene i den. Jeg har også forberedt en post om Four Quartets, som jeg ikke har skrevet ferdig, men jeg har satt meg inn i verket. Så jeg har gjort meg kjent med T. S. Eliot.

Og han er fremdeles utilnærmelig. Her følger den nøkterne biografien.

Thomas Sterns Eliot ble født i Boston, USA, i 1888. Det er noe spesielt med Boston. Det ligger et lite stykke opp på Nordøstkysten av USA, omtrent på samme breddegrad som Barcelona, og består for en stor del av etterkommere av de første utvandrerne fra England. Hele regionen med delstatene Maine, Vermont, New Hampshire, Connecticut, Rhodes Island og Massachutes kalles også New England, og Boston er den uformelle hovedstaden. Det er en universitetsby, her ligger både Harvard og MIT (Massachutes Institute for Technology), det er en velstående by, en by med et rikt kulturliv, og en by med en spesiell form for religiøsitet. Alt dette skulle få betydning for T. S. Eliot.

Familien Eliot var respektert og velstående. De tilhørteden såkalte Boston Brahmin, en slags øvre klasse bestående av etterkommere etter de første engelske utvandrerne. Bestefaren på farssiden, William Han var også unitar, en kristen religiøs bevegelse som forkaster treenighetslæren, og tror på det de selv kaller den sanne monoteisme. Alt dette har med hans bakgrunn i Boston å gjøre, og tilknytning til det berømte univeristetet Harvard, i byen.

Motiv

Jeg vil gjerne peke på noen motiv som går igjen i diktet.

Bevegelse

Også tradisjonell litteratur har reisen som sentralt motiv. Når James Joyce skriver Ulysses, er det som en parodi på de stort anlagte reiseeposene, spesifikt Odyseen. Også The Waste Land har reise og bevegelse. En viktig retning i modernismen er dette hastverket etter endring, Majakovskij i Russland har skrevet mye om det. Der går det alltid fort, selv om det der aldri er noen reise med noe bestemt mål.. Man skal bare fremover.

I Prufrock er det heller ikke noen reise med noe mål. Men det er mye bevegelse, fra jeg- og du-personene i første strofe, til kvinnene som kommer og går i rommet, der de snakker om Michelangelo. Det er vanskelig å holde fast ved noe. Det er bevegelse hele tiden. Det er den moderne verden.

Byen

Tradisjonell, klassisk diktning er naturen og landet. Man går i skogene, over markene, i fjellene, langs elven, hører bekken, hører fuglene, ser eiketrær, bjørketrær, pinjetrær og andre trær med sine rette navn. Det er livet, naturen, organisk, født og skapt. Dette året har jeg postet 52 dikt av Goethe, det er bare å se hvor mange av dem som foregår i naturen eller har naturen som motiv.

De modernistiske diktene har byen som motiv. Der går man i gatene, på fortauene, langs bygningene, hører biler og stemmer og byens støy, ser neonlys og inntrykk som farer forbi, og er borte. Det er ting, maskiner, sjelløst, laget og produsert.

Det er bare å være på jakt etter det, i lesingen av dette diktet også, hvordan det ikke er trær og fugler som ses og høres, ikke er marken man går på, men bygninger, hotell, restauranter, vindusruter, sett fra byens gater.

Tid

Tid er et sentralt moment i dette diktet, og i modernismen. De levde i skiftende tider, verden forandret seg voldsomt, like foran øynene på dem, og de kunne ikke være sikre på at det var til det bedre. Med første verdenskrig kunne de være temmelig sikre på at det var til det verre. Og så endret tidsoppfattelsen seg, med vitenskapen som fikk stadig mer nøyaktige tidsmålinger, og også sjokkerende tanker fra fysikkens verden om at tiden kanskje ikke var den samme overalt. Og så var kanskje den tilmålte tiden på jorden annerledes, når det ikke lenger var garanterte løfter om evig liv etterpå. Tiden er et knapphetsgode ulikt hva den har vært tidligere.

Det jeg skrev over er veldig generelt. Det som står i diktet er konkret. Det dukker opp igjen og igjen, formuleringen indeed there will be time, «visst vil det bli tid». Det er også time for you and time for me, «tid for deg og for meg», og det er In a minute there is time, «I et minutt er det tid».

Michelangelo

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

T. S. Eliot: The Love Song of J. Alfred Prufcrock

Disse to linjene går igjen to ganger i diktet.

Ødeland og tomhet

Dette er kanskje fristende å trekke frem på grunn av det senere berømte diktet Wasteland. Men det går igjen og er sentralt i dette diktet også, det er en del av den moderne – eller riktigere: modernistiske – verden, tingene og tomheten.

Virkemidler

Dette er modernismens virkemidler. De er kjennetegnet av å være kraftfulle, som om hjernen trenger å rives ut av en sløvhet. Den trenger et sjokk. Sjokket blir gitt av svært uvanlige sammenstillinger og overganger, sterke kontraster, og en voldsom bruk av de tradisjonelle litterære virkemidler som symboler, metaforer og besjeling.

Vi kan se eksempel i strofe 2, det først den gule tåka gnir ryggen sin mot vindusrutene, en mildt sagt uvanlig måte å formulere seg på. Så er det den gule røyken, som blir kraftig besjelet, og har snute å gni mot vindusrutene og en tunge som kan slikke seg inn i hjørnene av kvelden. Og vi er bare kommet til de tre første linjene av denne strofen.

Referanser

Jeg tror også jeg vil sette diktets referanser på forhånd.

Hamlet er selvfølgelig hovedpersonen i Shakespeares stykke med samme navn. Han er kjent for konflikten mellom tanke og handling, å være den dramatiske helten som bare reflekterer og kontemplerer, og ikke får seg til å handle. Det er store tanker han kommer med, og problemene med å være Hamlet og å være menneske blir godt uttrykt, men oppgaven hans er å hevne farens død, og å få morderen vekk fra å være gift med hans mor. J. Alfred Prufrock er selvfølgelig ikke Hamlet, og er heller ikke ment å være det, som det står i første linje, strofe 13. Han er heller en av de ubetydelige følgesvennene. Når det i samme strofe står narren, the Fool, så kan det være en referanse til narren hos Shakespeare, som i mange tilfeller nettopp var den gløgge!

Matter. Denne er listig. Men britene er landet til filosofen Jeremy Bentham, som bygde en filosofi om sansene og materien. Spørsmålet er hva vi sanser, og hva som er, spørsmålet tyskeren Kant systematisk skilte mellom Ding für mich og Ding an sich (tingen for meg, og tingen i seg selv). Bentham mente at det var ikke noe materie, om den ikke ble sanset, eller å snakke om slik materie er meningsløst. Det er ikke noe annet enn verden slik den oppfattes av subjektet, av et jeg. Filosofien konsentreres i spøken tillagt til en av studentene som hørte på en av forelesningene hans: No matter, never mind. I ekstrem form sier jo filosofien til Bentham at det ikke finnes noen verden, om det ikke finnes noen til å oppfatte den. Så når det står i strofe 10 at I am no prophet – and there is no great matter, så er det listig skrevet.

Lazarus er mannen Jesus vekket fra de døde i Bibelen .

The Love Song of J. Alfred Prufrock

S’io credesse che mia risposta fosse
A persona che mai tornasse al mondo,
Questa fiamma staria senza piu scosse.
Ma percioche giammai di questo fondo
Non torno vivo alcun, s’i’odo il vero,
Senza tema d’infamia ti rispondo.

Let us go then, you and I,
When the evening is spread out against the sky
Like a patient etherized upon a table;
Let us go, through certain half-deserted streets,
The muttering retreats
Of restless nights in one-night cheap hotels
And sawdust restaurants with oyster-shells:
Streets that follow like a tedious argument
Of insidious intent
To lead you to an overwhelming question …
Oh, do not ask, “What is it?”
Let us go and make our visit.

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

The yellow fog that rubs its back upon the window-panes,
The yellow smoke that rubs its muzzle on the window-panes,
Licked its tongue into the corners of the evening,
Lingered upon the pools that stand in drains,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.

And indeed there will be time
For the yellow smoke that slides along the street,
Rubbing its back upon the window-panes;
There will be time, there will be time
To prepare a face to meet the faces that you meet;
There will be time to murder and create,
And time for all the works and days of hands
That lift and drop a question on your plate;
Time for you and time for me,
And time yet for a hundred indecisions,
And for a hundred visions and revisions,
Before the taking of a toast and tea.

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

And indeed there will be time
To wonder, “Do I dare?” and, “Do I dare?”
Time to turn back and descend the stair,
With a bald spot in the middle of my hair —
(They will say: “How his hair is growing thin!”)
My morning coat, my collar mounting firmly to the chin,
My necktie rich and modest, but asserted by a simple pin —
(They will say: “But how his arms and legs are thin!”)
Do I dare
Disturb the universe?
In a minute there is time
For decisions and revisions which a minute will reverse.

For I have known them all already, known them all —
Have known the evenings, mornings, afternoons,
I have measured out my life with coffee spoons;
I know the voices dying with a dying fall
Beneath the music from a farther room.
So how should I presume?

And I have known the eyes already, known them all—
The eyes that fix you in a formulated phrase,
And when I am formulated, sprawling on a pin,
When I am pinned and wriggling on the wall,
Then how should I begin
To spit out all the butt-ends of my days and ways?
And how should I presume?

And I have known the arms already, known them all—
Arms that are braceleted and white and bare
(But in the lamplight, downed with light brown hair!)
Is it perfume from a dress
That makes me so digress?
Arms that lie along a table, or wrap about a shawl.
And should I then presume?
And how should I begin?

Shall I say, I have gone at dusk through narrow streets
And watched the smoke that rises from the pipes
Of lonely men in shirt-sleeves, leaning out of windows? …

I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.

And the afternoon, the evening, sleeps so peacefully!
Smoothed by long fingers,
Asleep … tired … or it malingers,
Stretched on the floor, here beside you and me.
Should I, after tea and cakes and ices,
Have the strength to force the moment to its crisis?
But though I have wept and fasted, wept and prayed,
Though I have seen my head (grown slightly bald) brought in upon a platter,
I am no prophet — and here’s no great matter;
I have seen the moment of my greatness flicker,
And I have seen the eternal Footman hold my coat, and snicker,
And in short, I was afraid.

And would it have been worth it, after all,
After the cups, the marmalade, the tea,
Among the porcelain, among some talk of you and me,
Would it have been worth while,
To have bitten off the matter with a smile,
To have squeezed the universe into a ball
To roll it towards some overwhelming question,
To say: “I am Lazarus, come from the dead,
Come back to tell you all, I shall tell you all”—
If one, settling a pillow by her head
Should say: “That is not what I meant at all;
That is not it, at all.”

And would it have been worth it, after all,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor—
And this, and so much more?—
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous—
Almost, at times, the Fool.

I grow old … I grow old …
I shall wear the bottoms of my trousers rolled.

Shall I part my hair behind? Do I dare to eat a peach?
I shall wear white flannel trousers, and walk upon the beach.
I have heard the mermaids singing, each to each.

I do not think that they will sing to me.

I have seen them riding seaward on the waves
Combing the white hair of the waves blown back
When the wind blows the water white and black.
We have lingered in the chambers of the sea
By sea-girls wreathed with seaweed red and brown
Till human voices wake us, and we drown.

Skrevet fra 1910, publisert juni 1915 i Poetry: A Magazine of Verse

Språk, form og innhold

Det er mye å gripe fatt i med språket. T. S. Eliot er en modernist av typen som kombinerer det svært avanserte med det svært enkle. Det er tjukt av upoetiske, dagligdagse ord og vendinger, men også tjukt av avanserte begrep og referanser. Det er ganske typisk at innledningen er på italiensk, uten oversettelser. Det var det forventet at en dannet leser skulle kunne, eller måtte lære seg, for så mye var kunsten verdt. Det er en kunst som stiller krav til sine lesere på en måte som savner sidestykke ellers i historien. Og så er det spesielt med at det bryter med det gamle, samtidig som det krever at en leser skal kjenne det ut og inn.

Det vil si, det er fotnoter og referanser. Nå har ikke jeg for øyeblikket tilgjengelig originalutgaven Prufrock and other observations, og kan ikke sjekke hvordan det er der. Men det var en teknikk Eliot og andre modernister brukte, Eliot mest kjent i The Waste Land, at verkene kom ferdig utstyrt med fotnoter. Sånn som de gamle klassiske verkene.

Første ord som trenger litt forklaring er etherised, ordet for å være bedøvd med eter, som var bedøvelsesmiddelet de brukte den gangen. Det er bedre enn bedøvelsesmiddelet de brukte før, lattergass og sprit, med ideen om å bedøve sinnet, og ikke nervene. Et prolem av en annen type er The muttering retreats, der mutter kan bety både å mumle – snakke utydelig – og å murre – å være misfornøyd. Ordet retreat kan være både verb og substantiv, endingen -s gjør at om det er verb, så er det tredje person entall, om det er substantiv er det flertall. Så det kan være «De murrende tilbaketog» eller «Den murrende trekker seg tilbake». Jeg går for det første. Slik ambivalens, slik dobbeltbetydning er typisk for modernismen.

Til strofe 4 skulle jeg gjerne oversatt pin med pinn, for å få det til å rime med kinn. Først gjorde jeg det. Men ordet kommer igjen i strofe 6, og det er nål som er det riktige, det er en slipsnål det er snakk om. Så jeg endret.

En notorisk vanskelighet i dette diktet her, er ordet presume, som dukker opp i strofe 5-7 på et viktig sted og med viktig mening. Mange i Norge kjenner godt dette ordet fra «Dr. Livingstone, I presume» – «Stanley!» Oversettelsen til norsk går da «Dr. Livingstone, formoder jeg». Det er en litt mer høytidelig og formell formulering enn antar jeg. Det er en antagelse man anser for å være riktig, og som bare venter på en bekreftelse, eller ikke engang trenger det. Men her i diktet er formuleringen how should I presume. Og spørsmålet «Hvordan skal jeg formode» går ikke så godt.

I det som er strofe 6, er det problemer om sprawling er brukt som et verb eller et adjektiv. Ordet pin er brukt tidligere, om slipsnål, der det rimer på chin, og i gjendiktningen ville det være fint å bruke samme ord som originalen på samme sted som originalen. Men det går ikke. Et enda vanskeligere valg er linje 4, hvor man må oversette pinned og wriggling. Etter å ha tenkt litt, kommer jeg til at det må være «satt på nål» og «vrir meg», men jeg liker også godt «spiddet» og «spreller». Tanken er at han er som et insekt, satt levende på en nål, og spreller for livet.

Strofe 7 har den vanskelige linjen i parentesen But in the lamplight, downed with light brown hair. Det er umulig for en oversetter og gjendikter, downed er en verbalisering og et partisipp av adjektivet, adverbet og preposisjonen down, som betyr ned. Direkte oversatt vil det bli «nedet», et ord vi ikke bruker på norsk. På engelsk brukes det vidt. Videre er det samme klang og rim i ordet med brown, og hair rimer på bare, i linjen over.

I strofe 11 skiller ikke engelsk mellom bestemt og ubestemt mengde for ordet all, så når jeg-personen som Lazarus kommer tilbake fra de døde, kan det være for å fortelle alle eller fortelle alt. Jeg prøver meg med begge deler.

Strofe 15

Part betyr dele, part behind betyr direkte oversatt «dele bak», men jeg lurer på om det ikke også her ligger litt betydning av part with, og leave behind, altså «å legge igjen», «forlate. Han har snakket om håret sitt gjennom diktet, at det blir tynt, og at han blir skallet. Nå når diktet går mot slutten, og han blir eldre, må han kanskje vende seg til tanken om at han ikke skal ha hår lenger. Samtidig har vi den enkle betydningen at det bare kan bety å dele håret til hver side. Igjen har vi denne ambivalensen eller dobbeltbetydningen modernistene er så glad i. Peach betyr fersken, og rimer på beach (strand) og each (hver) i de neste linjene. Det passer godt med fersken, passer godt med klangen i ordet peach, passer godt med assosiasjonene til en fersken, det er mye saft, og litt surft, og det blir litt graps, og det er noe man ikke spiser for ofte. Det norske ordet fersken rimer ikke på mye, og har ikke de klanglige egenskapene til engelske peach, Her må jeg omskrive på en måte som fjerner gjendiktningen litt fra originalen, for å få rimene med.

Form

Verslæren er laget for tradisjonelle dikt som følger spillereglene. Det gjør ikke dette, og andre modernistiske dikt. Det er delt inn i verselinjer og strofer, det har rim og rytme, men det er alt sammen løst og tilsynelatende nesten tilfeldig. Det gir ikke mening å snakke om verseføtter, og telle trykktunge stavelser i linjene. Det er et mønster som brytes hele tiden.

Jeg kan se på strofe 13, som er den hvor rim og rytme har mest betydning, eller der i hvert fall er gjort utstrakt bruk av dette virkemiddelet. Jeg har lagt inn trykkfordelingen. Første linje er tung, med hele 6 trykktunge stavelser. Ser man bort fra de to første, er det blankvers som hos Shakespeare selv, 5 jambiske verseføtter. Den siste, den overflødige, er der han sier «Nei, jeg (er ikke prins Hamlet)…». Rett etter han har sagt det, er han over i rytmen og skrivemåten fra prins Hamlet og det meste av Shakespeares øvrige tekster.

Deretter er det rimerier. Mønsteret er aabccccb. Det er 8 linjer, alle utgangene er trykktunge. Det starter med to enkle rim, så følger et i linje 3 som blir hengende igjen til siste linjen tool fool. Dette er rim på den klassiske måten, med betydningsinnhold som knyttes sammen. I mellom er det fire linjer som rimer voldsomt, en sterk følelse av opplisting, men det får altså sin forløsning i den siste linjen. Den svarer også på det at han er ikke Hamlet, han er kanskje en av lordene som følger med, men noen ganger er han nok narren (eller idioten, som jeg gjendikter med, for rimet).

No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous
Almost, at times, the Fool.

The Love Song of Alfred Prufrock, strofe 13

Nærlesing av noen utvalgte strofer

Jeg vil ta for meg noen samling verselinjer, for å vise hvordan de kan leses og hva man kan få ut av dem. Den italienske innledningen i kursiv er nettopp det, en innledning, og så begynner det med strofe 1.

Strofe 1

Let us go then, you and I, begynner diktet. Det er en fin linje å begynne forfatterskapet med, nå skal du og jeg ut på vandring. Heretter kommer alt, nå begynner det. Skal man virkelig briljere, kan man si det har det modernistiske motivet av bevegelse, den moderne verden står ikke stille, alt er i fart og forandrer seg hele tiden. Her er ikke mye tid til refleksjon og kontemplasjon, her er å komme seg av gårde, ellers går verden fra deg. Den moderne verden er ikke for tenkende mennesker. Inntrykkene er for mange, og det går for fort. Sånn er det i dette diktet, og i mange, mange av de andre modernistiske diktene også.

Strofe 9

Jeg tar med denne fordi den er så kort, og tilsynelatende meningsløs. Jeg vil bare lansere noen ideer hva man kan få ut av sånne linjer

I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.

The Love Story of J. Alfred Prufrock, strofe 9

Først vil jeg si at linjene er ikke noe å henge seg opp i, man skal ikke analysere alt til bunns i et dikt. Det skal etterlates mye åpent for frie tanker og assosiasjoner. De to linjene har en flott melodi, og de er formulert på en måte som hjernen er vant med å se og bearbeide. Det er ønsket, I should have been, så følger hva man ønsker å ha vært, eller å være, og så følger hva man da skulle gjøre. Poenget er bare at her gir det ingen mening. Hjernen finner mening i hva som helst, bare gi den to sekunder. Egenskapen til klør er at de kan klore, slitte (ragged) klør er brukt mye, en person kan ønske å bli møtt med mer respekt eller at litt flere tar hensyn til ham, eller henne. Da kunne det være greit å være klør. Men hva disse klørne skal gjøre, jage over bunnen av stille sjøer, det tar bort enhver form for mening.

Så da kan man si diktet utfordrer hjernens trang til å finne mening, og å slå seg til ro med meninger som ikke er fullstendige og ikke riktige. Den utfordrer hjernen til å være oppmerksom, til å være på vakt. Det kan se ut som det er noe med mening, men det er ikke det. Du må tenke, følge med, i alle inntrykkene som blir gitt deg.

Kanskje kan linjene leses sånn, kanskje kan de leses på andre måter. Det er bare to linjer i et svært langt dikt. Kanskje er det også linjer av en type Ezra Pound ville foreslått å ta bort, som han gjorde for mange av linjene i The Waste land, som nok er strammere redigert enn Prufrock. Uansett er linjene deilige å lese. Og de gjør seg i sitat, også sitat som en innledning til andre verk. Spørsmålet er, er det noe her, eller er det ikke.

Strofe 12

Denne strofen kan vi se på som et eksempel på hvordan Eliot kombinerer datidens mest viderekomne filospfi med elementær dagligtale. Det er ikke bare datidens viderekomne filosofi, det er de allmenne spørsmål, hvem er vi, hvorfor er vi her, og hvordan kan vi kommunisere med hverandre? Det er det siste spørsmålet som lå tungt hos filosofene for hundre år siden, språkets muligheter og begrensninger, med filosofer som Bertrand Russel i England og særlig Ludvig Wittgenstein i Tyskland. Dette var en tid da filosofene og forfatterne var opptatt av de samme spørsmålene, og tok dem veldig, veldig på alvor.

Så spørsmålet er, er det verdt det? Det er en linje som går igjen i diktet, And would it have been worth it, after all, fulgt opp med variasjonen Would it have been worth while. Det er spørsmålet om livet er verdt å leve. I dette spørsmålet ligger også hva som gir livet mening, hva som skal gi grunnen for å leve det. Et forslag fra både filosofene og forfatterne på denne tiden, med T. S. Eliot som svært tidlig ute, er at meningen med livet ligger i de dagligdagse tingene og de dagligdagse gjøremål. Både strofe 11 og 12 omhandler det, og filosofen Martin Heidegger utvikler det senere til en hel filosofi. I et dikt som dette har det herlig dobbelt bunn med at det også er kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock. Det er du og jeg, for ham, you and I. Og så er det kaffekoppene og tekoppene og marmeladen i strofe 11, solnedgangene og trappeoppgangene og de flekkete gatene her i stroe 12. Hverdagen.

Det blir herlig, nesten spøkefullt sagt i linje 5: And this, and so much more? – Det er understatement, det er virkelig mye mer, her. Diktteknisk rimer linjen også på linjen over, floormore, noe som også er komisk, siden rim i tradisjonell dikttolking skal ha tematisk sammenheng. Rimene binder sammen betydning i et dikt. Det gjør det for så vidt her også, men dere ser selv, det er virkelig mye mer enn gulvet.

Og så er det nøkkelsetningen, kamuflert som et utbrudd fra en stresset og oppgitt J. Alfred Prufrock: It is impossible to say just what I mean. Det kan jo være tilfelle, det, i et ekteskap, mellom en mann og en kone, eller i et kjæresteforhold, man får ikke alltid forklart seg. Men linjen vil også bety mye mer. Det er umulig å si hva man mener, selv for de største ordkunstnere i verden. Det er umulig å transportere mening fra et sinn til et annet, språket har begrensninger som gjør det umulig. Du vil alltid kunne bli misforstått, du vil nødvendigvis alltid bli misforstått. Du vil aldri bli forstått nøyaktig som du ville, nøyaktig som du mente det du hadde å si.

Og så kommer avslutningen, som er en variasjon av avslutning i linjen foran:

“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

The Love Song of J. Alfred Peufrock, strofe 12, linje 11 og 12

Det kan være relevant å ta med linjene forut i diktet, det som leder an til det som står, det er svært hverdagslig. I strofe 11 er det If one, settling a pillow by her head,/ Should say: og i strofe 12 er det And turning toward the window , should say:. Det er altså gjort anstrengelser for å sette linjene så dagligdags som muilg.Det er også en dagligdags ting å si, særlig i en krangel blant to som kjenner hverandre godt, «det var ikke det jeg mente». Men setningen fungerer også på et høyere plan, at det er senderen av budskapet som ikke blir forstått. Det kan være forfatteren av diktet, som forsvarer seg mot tolking, som sklir unna tolking. Det er uansett ikke hva han mente, ikke i det hele tatt.

Kommentar

Kirken La Sagrada Familia i Barcelona blir aldri ferdig. Sånn er det kanskje med denne posten også, og må hele bloggen, hele livet. Det finnes alltid noe mer å gjøre. Særlig sånn som denne posten blir til, og flere andre modernistiske dikt, som Sky i bukser, av V. V. Majakovskij, så skrives liksom hele posten på en gang. Den utvider seg i alle retninger. Jeg har mange flere ting å skrive på motiv, om forfatteren, om språk, form og innhold, om modernismen, og i gjendiktningen, som ennå ikke er god. Så vil jeg legge til en kommentar også, så jeg har også den å flikke på.

Diktet heter The Love Song of J. Alfred Prufrock. Navnet er komisk, nærmest latterlig, svært oppkonstruert. Pruf har samme uttale som proof, bevis, og rock er stein. Men sammensatt blir det bare tøys, rytmen og klangen i navnet er umulig å ta alvorlig. Og når det er en kjærlighetssang til en sånn person, så blir det allerede komisk, og en modernistisk motsetning. Bare sjekk hvordan alle virkelige kjærlighetssanger går til folk med navn med syngende vokaler, det er Romeo, italienske navn, romantiske navn. J. Alfred Prufrock høres ut som han aldri vil sette føttene sine utenfor et kontor der han sitter med administrative oppgaver.

Navnet hans blir heller aldri nevnt i teksten. Det er en jeg-person, der, og man kan kanskje tenke denne jeg-personen er Prufrock. Subjektet i diktet er i det hele tatt vanskelig å få tak på. Nå skal jeg ikke skrive for teknisk, men det er vanskelig å vite hvem observatøren er, hvem som skriver linjene, og i hvilken grad han deltar i situasjonen. Det kan godt hende subjektet – altså observatøren – helt uproblematisk er J. Alfred Prufrock, og det som står, er det han gjør og tenker. Men for meg passer det ikke at det er ham. For meg er det et pseudonym. For meg blir diktet bedre om det er TS Eliot som gir uttrykk for egne tanker og følelser, og stemninger, selv om han har for vane å beskytte seg mot for mye utlegging av eget sjeleliv og følelsesliv. Å bruke masker og distansere seg fra eget følelsesliv hører godt til modernismen, men jeg for min del er ikke noen fullblods modernist, og heller ikke postmodernist. Jeg vil ha det menneskelige.

Og det finner jeg i strofe 4, om man ser bort fra innskuddene med kvinnene som kommer og går, og snakker om Michelangelo. Det er tekstlinjene som begynner med And indeed there will be time. Tid igjen, altså. Der er det personlig, nesten sensitivt.

Min gjendiktning

Diktet er såpass langt og engelsk et såpass kjent språk her i Norge at jeg nøyer meg med en gjendiktning denne gangen, en oversettelse er overflødig. Gjendiktningen er også en lek og en utfordring til meg selv, å se hvordan jeg er i stand til å gjendikte et langt og komplisert dikt som dette.

I dikt som dette er det viktig å få over stemningen, her følger jeg russeren Boris Pasternak, som mente at hvis du oversetter diktene «korrekt», så gjør du vold mot forfatteren. Dette er mine ord, ikke hans, men tanken er hans. Forfatterne skriver tekstene sine for å få dem til å flyte på sitt eget språk. Når de skal over i et annet, er det andre ting som må tas i bruk.

Diktet har mange rim. De kommer alle sammen uanstrengt, og tilfeldig, det vil ikke være en bra oversettelse som tvinger rimene på plass nøyaktig samme sted. Jeg omskriver litt, for å få med så mange av rimene som mulig, men om innholdet i linjen er viktigere, så velger jeg å prioritere det. Og noen steder skyter jeg inn innhold som ikke finnes i originalen, for å få inn et rim som trengs. Rytmen og takten tenker jeg omtrent ikke på, ikke annet enn at jeg vil at min gjendiktning på norsk skal kunne leses omtrent på samme måte som originalen på engelsk.

Tanken i gjendiktningen av et dikt som dette, er at skulle det være skrevet på norsk, ville det blitt sånn. Den tanken går kanskje for de aller, aller fleste dikt. Og i dikt der rytmen og formen er viktig, som i eldre, tradisjonelle dikt, så må rytmen og formen beholdes.

Den italienske innledningen lar jeg være. Nå i starten lar jeg de engelske originale linjene bli værende ved siden av.

Kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock

S’io credesse che mia risposta fosse
A persona che mai tornasse al mondo,
Questa fiamma staria senza piu scosse.
Ma percioche giammai di questo fondo
Non torno vivo alcun, s’i’odo il vero,
Senza tema d’infamia ti rispondo.

La oss gå da, du og jeg,
Når kvelden er spredt ut langs vår vei
Som en pasient gitt eter på et bord;
La oss gå, på visse halv-forlatte gater,
Murrende tilbake
Fra hvileløse netter på billige hotell
Og sagmuggrestauranter med østers og skjell
Gater som følger lik langtekkelig argument
Av snikende plan
Å lede deg til et overveldende spørsmål …
Åh, spør ikke: “Hva det er”
La oss gå på vårt besøk der.

I rommet vil kvinner komme og gå
Og snakke om Michelangelo.

Den gule tåka som gnir ryggen sin mot vindusrutene,
Den gule røyken som gnir snuten sin på vindusrutene,
Slikket tungen sin inn i hjørnene av kvelden,
Nølt ved dammene som står i avløpsrørene,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.

Og visst vil det bli tid
For den gule røyken som sklir gaten på et vis,
Gnir ryggen sin mot vindusrutene;
Det vil bli tid, det vil bli tid
Å gjøre klar et ansikt til å møte ansiktene du møter;
Det vil bli tid til å myrde og å skape ,
Og tid for alt arbeidet og dager med hender
Som løfter og slipper et spørsmål på ditt fat;
Tid for deg og tid for meg,
Og tid for hundre manglende beslutninger,
Og for hundre visjoner og revisjoner,
Før et stykke ristet brød og te.

I rommet vil kvinner komme og gå
Og snakke om Michelangelo.

Og visst vil det bli tid
Til å undre: «Våger jeg?» og «Våger jeg?”
På tide å snu og gå ned trappen for meg,
Med en skallet flekk midt i håret har jeg —
(De vil si: “Hvor hans hår blir tynt!”)
Min morgenfrakk, min krage fast til mitt kinn,
Mitt slips er rikt og anstendig, men festet med en simpel nål—
(De vil si “Men hvor hans armer og bein er tynne”)
Våger jeg
Forstyrre universet?
I et minutt er det tid
For beslutninger og revisjoner som et minutt vil reverse.

For jeg har kjent dem alle allerede, kjent dem alle –
Har kjent kveldene, morgenene, tider, steder,
Jeg har målt livet mitt ut med kaffeskjeer;
Jeg kjenner stemmene dø og dem døende falle
Under musikken fra et fjernt rom for seg
Så hvordan skal jeg våge meg?

Og jeg har kjent øynene allerede, kjent dem alle —
Øynene som fikserer deg i en formulert frase,
Og når jeg er formulert, henslengt på en nål,
Når jeg er satt på nål og vrir meg på veggen,
Hvordan skal jeg da begynne
Å spytte ut alle butte ender av mine dager og måter?
Og hvordan skal jeg våge meg?

Og jeg har kjent armene allerede, kjent dem alle —
Armer som er i armbånd og hvite og bare
(Men i lampelyset, ned med lyse brune håret! )
Er det parfyme fra en kjole
Som får meg helt på jordet?
Armer som ligger langs et bord, eller dekket rundt et sjal.
Og skulle jeg da våge meg?
Og hvordan skulle jeg begynne?

Skal jeg si, jeg har gått i skumringen gjennom trange gater
Og sett røyken som reiser seg fra pipene
Av ensomme menn i skjorte-ermer, lener seg ut av vinduer? …

Jeg skulle vært et par med slitte klør
Jagende over gulvene av stille sjøer.

Og ettermiddagen, kvelden, sover så fredfullt!
Glattet ut av lange fingre,
Sovende … trøtt… eller later sdet om,
Strukket ut på gulvet, her mellom deg og meg.
Skulle jeg, etter te og kaker og iser,
Ha styrken til å tvinge korte stunden til sin krise?
Men selv om jeg har grått og fastet, grått og bedt,
Selv om jeg har sett hodet mitt (som er blitt litt skallet) båret inn på et fat,
Jeg er ingen profet — og det er ingen stor sak;
Jeg har sett den korte stunden av min storhet flimre,
Og jeg har sett den evige lakei holde frakken min, og flire,
Og kort sagt, jeg var redd.

Og ville det være verdt det, etter alt
Etter koppene, marmeladen, og te,
Blant porselenet, blant snakket du og jeg var med
Ville det være verdt det,
Å ha bitt av sakene med et smil,
Å ha klemt universet sammen til en ball
Å rulle det mot et eller annet overveldende spørsmål,
Å si: “Jeg er Lasarus, kommer fra de døde,
Kommer for å si dere alle, jeg skal si dere alt”—
Hvis en, setter en pute ved sitt hode
Skulle si: “Det er ikke hva jeg mente i det hele tatt;
Det er ikke det i det hele tatt.”

Og ville det være verdt det, til slutt,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor—
And this, and so much more?—
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

Nei! Jeg er ikke prins Hamlet, og var heller ikke ment så;
Er en av de følgende lorder, en som vil gjøre no’
Få ting til å svulme, starte en scene og to,
Rådgi prinsen; uten tvil, meg lett i mot
Hensynlsfull, glad for å være til bruk,
Politisk, forsiktig, and meticulous;
Full av høye fyndord, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous—
Nesten, noen ganger, idiot.

Jeg blir gammel kropp… Jeg blir gammel kropp…
Jeg skal ha nederst del av buksen brettet opp

Skal jeg dele håret bakover? Våger jeg ta en fersken til?
Jeg skal gå i hvite flanellbukser, og gå på stranden, om jeg vil.
Jeg har hørt havfruene synge sangen mild.

Jeg tror ikke at de vil synge for meg.

Jeg har sett dem ri bølgene ut mot havet
Mens de grer det hvite håret til bølgene blåst bak
Når vinden blåser havet hvitt og svart.
Vi har drøyd tiden sjøens værelser
Ved sjø-jenter prydet med sjøgress brun og rød
Til menneskelige stemmer vekker oss, til vår død.

ES2019

Blauen Hortensien, av Rainer Maria Rilke

Dette diktet er wow. Det er om en plante, blå hortensia, og diktet er ikke så mye mer enn en konkret beskrivelse av fargespillet i denne planten. Det er et Tingdikt, eller Dingedichte, som det heter på tysk. Rainer Maria Rilke (1875-1926) var en mester i dette. Tidligere har jeg postet Der Panther og Das Karusell som eksempel på denne typen dikt. De er alle sammen wow, alle sammen sånn at de viser poenget med å skrive dikt. Det er en berikelse i livet, du får med deg mer av verden, kommer inn i tanker du ellers ikke ville tenkt, og inn i stemninger du ikke visste om. Det er wow.

Diktet er skrevet til samlingen Neue Gedichte som utkom i 1907. Diktene i denne samlingen ble skrevet i perioden 1902-1907. På denne tiden jobbet Rilke i Paris med en bok om skulptøren Auguste Rodin, fra 1905 som Rodins privatsekretær. Oslo-folk vil kjenne en statue av Rodin, nemlig Mannen med nøkkelen, som ble forært byen i 1902. Historien om hvordan byen tok i mot gaven er fascinerende, men ikke tema for denne bloggen her. Her handler det om hvordan Rilkes nære forhold til skulptøren Rodin kanskje har en innvirkning på hvordan Rilke skrev diktene sine denne perioden. Som for skulptøren, gjaldt det for dikteren å få ut essensen av tingene.

Nå skal vi se hvordan Rilke gjør det her, for blå hortensia.

Blau Hortensie

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Sie spiegeln es verweint und ungenau,
als wollten sie es wiederum verlieren,
und wie in alten blauen Briefpapieren
ist Gelb in ihnen, Violett und Grau;

Verwaschenes wie an einer Kinderschürze,
Nichtmehrgetragenes, dem nichts mehr geschieht:
wie fühlt man eines kleinen Lebens Kürze.

Doch plötzlich scheint das Blau sich zu verneuen
in einer von den Dolden, und man sieht
ein rührend Blaues sich vor Grünem freuen.

Neue Gedichte, 1907

Blå hortensia

Slik som det siste grønne i fargedigelen
er disse bladene, tørre, matte og rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ikke bærer på seg, bare speiler seg fra fjernt.

De speiler det forgrått og unøyaktig
som om de skal miste det en gang til,
og som i gamle blå brevpapir
er det gult i dem, fiolett og grått;

Utvasket som på et barneskjørt
Som ikke mer blir brukt, som ikke mer skjer;
Hvor føler man et lite livs korthet.

Men plutselig så synes det blå til fornyelse
I en av skjermene, og man ser
en rørende blå som fryder seg for det grønne.

Språk, form og innhold

Det er en sonett, i en spesiell form. Den femfotede jamben er fulgt, det går lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung i fem takter i hver linje. Men rimmønsteret er litt uvanlig, til en sonett å være. Det er AbbA cDDc EfE GfG. Lik bokstav betyr at linjen rimer, stor boktstav betyr at siste stavelse i linjen er trykklett. Så linje 1, 4, 5, 6, 7, 9, 11, 12 og 14 slutter med en trykklett stavelse, eller har kvinnelig utgang, som det også heter. Versene er delt i grupper på 4 + 4 + 3 + 3 linjer, og det er bare midtlinjen i de to siste gruppene som tar med seg et rim fra en gruppe til en annen. Her skiller sonetten seg ut fra de italienske. Den er også uvanlig, siden den er skrevet så hverdagslig. Sonetten pleier være dediktert til høystemt kjærlighetslyrikk.

So wie das letzte Grün in Farbentiegeln
sind diese Blätter, trocken, stumpf und rauh,
hinter den Blütendolden, die ein Blau
nicht auf sich tragen, nur von ferne spiegeln.

Rilke: Blau Hortensie (trykkfordeling)

Språket er så presis at det er vanskelig å gjendikte og å forklare. Hortensia er planten, den er kjent og kjær også i Norge, og brukes i vid utstrekning som prydplante, både inne og ute. Den er karakteristisk med sin rike blomstring, alle vil kjenne den igjen når de ser den. Blåfargen får den når jorden den står i har lav pH-verdi.

Ordet Farbentiegeln (fargedigel) finnes ikke i noen ordbok, det er uvanlig sammensatt av farge (Farbe) + digel (Tiegel). Normalt snakker vi om smeltedigel (Schmelztiegel). I smeltedigelen blir alt smeltet sammen. I fargedigelen er det fargene som går sammen, kan vi tenke. Blütendolden er heller ikke et oppslagsord i en normal ordbok, men sammensetningen blomster (Blüten) og (blomster)skjerm går lett å forstå. En blomsterskjerm er en stand der blomsterstilkene går ut fra et felles punkt. I en hortensia er det mange slike, hver av dem får en mengde blomster ut fra seg.

Diktets innhold er bare en beskrivelse av hvordan fargene spiller sammen i en blå hortensia. Det begynner med at grønnfargen i bladene er tørr og matt, ikke frisk, bak blomsterskjermene i planten. Blomstene bærer ikke lenger blåfargen i seg i, ikke friskt, men det speiler seg i dem en blåfarge fra det fjerne, blåfargen fra den gangen planten ennå var frisk.

Andre kvartett (andre gruppe med fire linjer) har hvordan denne speilingen foregår. Den er forgrått og upresis, skrives det, i det som er en voldsom besjeling. Dette er fordi de skal miste blåfargen en gang til, som det står i linje 2 her (linje 6 i diktet). Så blir det sammenlignet med gamle brevpapir, der det også er hint av gult, av fiolett, og av grått. Det er svært presis beskrevet, en svært presis assosiasjon.

Så er det i første tersett, første av gruppene på tre linjer, hvor sammenligningen går til et utvasket barneskjørt som ikke mer blir brukt. Med dem skjer det ikke noe mer. Sånn føler man et lite livs korthet. Assosiasjonene er til noe som har vært vært, har blomstret, men som ikke er mer. Dette er et motiv som også tidligere er lagt i sonettsjangeren, blant annet berømt hos Shakespeare, i hans 17 første sonetter.

I siste tersett fornyer blåfargen seg, synes det som, i en av blomsterskjermene. Da fryder den seg for det grønne. Det er med dette diktet ringer ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Farbentiegeln -> Tiegel der, -s/-; (smelte)digel.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Blütendolden -> Dolde die, -/-n; (botanikk) skjerm.
verweint (adj.) forgrått
ungenau (adj.) unøyaktig, upresis
wiederum (adv.) 1. enda en gang, atter, på ny 2. derimot, på den annen side.
verwaschen (adj.) utvasket, blek; (overført) uklar, utvisket
Kinderschürze -> Schürze die, -/-n; forkle, (overført) skjørt

Kommentar

For Rilke er kunsten og diktningen svært, svært seriøs. Det ser vi i diktet Der Dichter, og det ser vi i brevet som han skrev til en ung dikter, ganske nøyaktig på samme tid. Tilnærmingen til Rilke er nærmest vitenskapelig, han analyserer sitt objekt, som vitenskapsmannen gjør det. Og som vitenskapsmannen, er han ikke så opptatt av nytteverdien av arbeidet han gjør. Det vil si, han er overbevist om at nytteverdien er stor. Men nytteverdien i det enkelte prosjekt, det kan man ikke si noe om. Jakten er sannheten, det ekte, det essensielle.

Skulptøren Auguste Rodin (1840-1917) var en representant for impresjonismen. For legfolk er impresjonismen mest kjent gjennom malerkunsten, og maleriene til Monet. Det er inntrykkene som er det viktige, ikke hvordan tingene egentlig er. Subjektet som observerer er også viktig, og de skiftende stemninger både til observatøren og det observerte. Så samme motiv kan ha forskjellig uttrykk, etter når man studerer det.

Objektet Rilke studerer er en hortensiaplante som er ferdig med blomstringen. Det er ikke det mest spennende av objekter, kanskje, men den nysgjerrige kunstner kan ta for seg alt. Forsøket fra dikteren er kun å beskrive tingen selv. Alt som kommer utenom, er ikke hans sak. Så alt som er fristende å lese inn i diktet, om livet som blomstrer og slutter å blomstre, om potensialet som ligger der, det lar ikke Rilke seg forstyrre av. Han beskriver kun planten, og fargene, som han observerer dem.

Det er fascinerende hva som kommer ut av det. Det er helt merkelig stemningsfylt, også det med de gamle brevpapirene, og fargespillet som er i dem. Det er også falmet av noe som en gang har vært. Og de barneskjørtene, som er utvasket, det er et sterkt bilde på liv som har vært, og som ikke er lenger. Her er også eneste antydning fra Rilke selv om å lese diktet til noe mer enn det er, at her føler man kortheten til et lite liv. Men sammenligningen er brukt for å forklare fargene og blomsten, ikke for å forklare livet. Det med livet er subsidiært.

Og så får man slutten, der det er en aldri så liten oppblomstring på ny, eller synes å være det. Det er blåfargen som fornyer seg i en av skjermene, og fryder seg i det grønne. På ny er det liv. Potensialet er der, viljen til liv er der.

Det ble en hel filosofi ut av diktene til Rilke. Tankene blir utviklet av Karl Jaspers og Martin Heidegger, det er eksistensfilosofien, i en form der tingene skal slutte å være ting, men bli fylt med mening. Dette er ikke enkelt å formidle med få ord i en blogg, men det går på de små ting man gjør i livet, de hverdagslige tingene man bruker og omgir seg med. Det er dette som er livet. Det er i dette vi har å finne mening.

Ved å skrive dette, forlater jeg diktene til Rilke lite grann. Han er en mester i det å holde igjen, det er ikke han som løper løpsk i de store og innfløkte tanker. Han stimulerer bare til dem. Gjennom små, enkle dikt, om små, enkle ting. Det er genialt.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte. Jeg må bruke både lovlige og ulovlige triks for å få det til. Den gamle stavemåten for speiler blir brukt, spigler, og jeg bruker det tyske ordet forlire, som er gangbart på dansk, men ikke på norsk. Også i andre deler av sonetten tar jeg meg friheter en gjendikter ikke burde ta. Men så blir det jo også et resultat som er en sonett, og som følger rimmønsteret og innholdet til originalen.

Blå hortensia

Så lik den siste grønn i fargedigel’n
er disse blader, tørre, matte, rå,
Bak blomsterskjermen, som en blå
ei på seg bærer, kun fra fjerne spigler.

De spigler det forgrått og ikke godt
som skulle de det atter nå forlire,
og som i gamle blåe brevpapirer
er gult i disse, fiolett og grått;

Utvasket som på noen barneskjorter
Som ikke mer blir brukt, som ikke skjer;
Hvor føler man det lille livet skorter.

Med ett så syn’s det blå seg nå fornyer
I en av disse skjermer, og man ser
en rørend’ blå, seg for det grønne fryder.

ES2019

Fiolett hortensia.

Erinnerung, av Johann Wolfgang von Goethe

Om dette korte diktet av Johann Wolfgang von Goethe hersker litt forvirring. På dette er det troverdige kilder som sier diktet ble skrevet i 1789, og trykket i 1827, i samleutgaven Ausgabe letster Hand. Både Lieder.net og Wikisource skriver dette. Men i min utgave står det at diktet er skrevet på slutten av 1760-tallet, og trykket første gang i 1769.

For ytterligere å komplisere står det i Goethe Handbuch sitert fra diktet:

Goethes etische Mahnung an sich selbst aus dem Jahr 1777: «Sieh, das Gute liegt sso nah» (Erinnerung; FA I, 1, S. 286), galt auch im Poetischen.

Goethe Handburch, s. 2.

Der står året 1777. Jeg tror ikke jeg får sjekket dette definitivt opp før diktet blir postet, men dette er sånn som tyskerne har orden på. Det finnes tilgjengelig, jeg vet bare ikke hvor å lete. Søkeordet Erinnerung er for vidt til at jeg kan treffe meg inn rett i blinken. Kyndige lesere må gjerne opplyse meg hvor det går an å finne originalutgaver eller utfyllende oppslagsverk tilgjengelig, så det går an å finne definitive svar på slike spørsmål.

Uansett er det et kort, greit og enkelt dikt, med en stor tanke og et klart budskap: Lykken er bestandig like i nærheten. Lærer du bare å gripe den, så har du den.

Erinnerung

Willst du immer weiter schweifen?
Sieh, das Gute liegt so nah,
Lerne nur das Glück ergreifen,
Denn das Glück ist immer da.

1769

Erindring

Vil du alltid vandre videre?
Se, det gode ligger så nær,
Lær bare å gripe lykken,
Så er lykken alltid der.

Språk, form og innhold

Formen er standard firfotet troke med kryssrim. Første stavelse er tung, så går det annenhver, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Utgangen av 1 og 3 linje er lett, utgangen av 2 og 4 tung. Dette er også veldig vanlig. Skjemaet for rimene er AbAb, der stor bokstav tilsier at siste stavelse er trykklett, liten bokstav at den er trykktung. Merk også i dette diktet at de trykktunge stavelsene er betydningstunge, mens de trykklette utelukkende er bøyningsendinger, pronomen underforstått i verbet, artikler (das) og små forsterninger (so). Det er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres.

Willst du immer weiter schweifen?
Sieh, das Gute liegt so nah,
Lerne nur das Glück ergreifen,
Denn das Glück ist immer da.

Goethe: Erinnerung (trykkfordeling))

I dette diktet ligger språket tett opp til norsk, så det er ikke noe vanskelig å oversette og gjendikte. Man kan nesten gjøre det ord for ord. Innholdet er også enkelt og forståelig. Dikteren spør retorisk om du alltid vil gå videre, det gode ligger jo så nær. Og så formaner han bare å lære å gripe lykken, så vil lykken alltid være der.

Kommentar

Det er et dikt med livsvisdom, dette. Du skal ikke alltid jage videre i livet, skal ikke søke å oppnå noe, ikke lete etter lykken andre steder enn der du er. Lykken finnes i det livet du lever nå. Det er bare å gripe den. Omtrent sånn kan det sies.

Min gjendiktning

Det var ingen spesielt vanskelig gjendiktning denne gangen, det var omtrent bare å ta ordene i originalen og sette dem over i norsk. Det eneste er rimene i linje 1 og 3, de faller lett og naturlig på tysk, men må tvinges til på norsk. Jeg liker derfor best den første versjonen, der disse rimene er fjernet. Skal de være med, tilbyr jeg versjon 2.

Påminnelse

Vil du alltid vid’re vandre?
Se, det gode ligger nær,
Lære kun å gripe lykken,
Så er lykken alltid der.

Versjon 2 – Påminnelse

Vil du alltid vandre vid’re?
Se, det gode ligger nær,
Lær du kun å lykken gripe,
Så er lykken alltid der.

ES2019

Mut, av Johann Wolfgang von Goethe

Det blir et kort dikt og en ganske kort post i dag, men ikke bare lett noen av delene. Diktet Mut (Mot) er skrevet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) vinteren 1775/76, og ble trykket det året med tittelen Eis-Lebens-Lied. Dette er i perioden som har fått navnet Sturm und Drang, stormende følelser og drivende vilje, et veldig ønske om å leve sterkt og få utrettet noe. Det er også det dette diktet handler om.

Mut

Sorglos über die Fläche weg,
Wo vom kühnsten Wager die Bahn
Dir nicht vorgegraben du siehst,
Mache dir selber Bahn!

Stille, Liebchen, mein Herz!
Kracht′s gleich, bricht′s doch nicht!
Bricht′s gleich, bricht′s nicht mit dir!

Vinteren 1775/76, Trykket 1776 (med tittelen «Eis-Lebens-Lied»)

Mot

Sorgløs bortover flaten
Hvor det for den dristigste våghals
Deg ikke er gravd en bane på forhånd, ser du
Lag deg en bane selv!

Stille, kjære, mitt hjerte!
Knaker med det samme, brister dog ikke!
Brister med det samme, brister ikke med deg!

Språk, form og innhold

Formen er som så ofte i perioden Sturm und Drang, ganske fri. Det er ingen rim i ditket, og rytmen følger heller ikke noe fast mønster. Det er mange trykktunge stavelser, noe som passer godt, når man går over den tynne isen, og kjenner trykket av fottrinnene! Jeg vil si linje 1 og 3 har to ganske trykktunge stavelser først, markert med fetkursiv i trykkfordelingen, og linje 6 (eller andre linje i strofe 2) har bare trykktunge stavelser. Der er det isen knaker.

Sorglos über die Fläche weg,
Wo vom kühnsten Wager die Bahn
Dir nicht vorgegraben du siehst,
Mache dir selber Bahn!
Stille, Liebchen, mein Herz!
Kracht′s gleich, bricht′s doch nicht!
Bricht′s gleich, bricht′s nicht mit dir!

Trykkfordeling: Goethe Mut

Diktet er kort, men det er ikke bare lett å oversette. Linjene 2 og 3 er en nøtt, som jeg har forsøkt å knekke ved å stokke litt om på tingene. Så er det vanskelig å bestemme hvordan ordet gleich skal oversettes i de to siste linjene.

Jeg oppfatter diktet slik at det er en vandrer som prøver seg over usikker is. Der er det ikke gått opp noen vei før, man må gå den opp selv. Knaker det litt, så er det ikke sikkert det brekker. Og om det brekker, så er det ikke sikkert du blir med ned i dypet. Diktet leses best og er ganske sikkert ment i overført betydning. Du går over usikker is i livet, må lage din egen vei, og om det knaker litt, kan det godt være det holder likevel. Det er Mot (Mut), som er diktets tittel.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

Fläche die, -/-n; flate, plan.
kühnsten -> kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
Wager -> wagen (sv. tr., refl.) våge, risikere, tore
Bahn die, -/-en 1. bane; (også for:) vei, jernbane, tunnelbane, trikk, kjørebane; 2. (om stoff, tapeter) bredde, langt stykke.
Kracht’s -> krachen (sv. itr.) 1. brake, knake, knekke; knitre. 2. (refl., omgs.); 3. smelle.
bricht’s -> brechen (bricht, brach, ist gebrochen) brytes, briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset.
gleich (adj.; (som prep.) med dat; adv.; konj.) lik, likedan, (den/det) samme; straks, med det samme

Kommentar

Diktet er skrevet i den tradisjonen vår egen Ibsen også går inn i. Det er kunstneren som setter krav til den som vil utrette noe i livet. Man må våge noe, man må risikere. Og man må velge. Når man velger noe, velger man også bort noe. Man kan ikke få både ambisjonene og tryggheten.

For Ibsen står det ofte om karriere og privatliv. Det er ikke noe spørsmål her, hos Goethe. Her er det bare å bryte opp en vei ingen har gått, å komme med noe nytt. Gjør man det, er risikoen i alle fall stor.

Det er derfor diktet også heter Mot (Mut). Du skal ha mot for å begi deg ut på den veien. I første linje i det som er strofe 2, befaler dikteren hjertet sitt å være stille. Det kan være dikteren Goethe som snakker til seg selv, her. Men meldingen kan også overføres til alle som leser diktet, og selv kommanderer hjertet sitt å være stille.

Dikteren har et positivt budskap. Om isen knaker, kommer den ikke til å brekke. Og om den brekker, kommer den ikke til å brekke med deg. Du kommer til å klare det. Du må også ha troen for å ha motet. Og troen må være så sterk at den blir en overbevisning. Du må gå til endes den veien du har valgt, og ikke vakle om det virker usikkert og knaker.

Det er Mot. Det er for dem som vil noe med livet. Det er Sturm und Drang, stormende følelser og sterk vilje til å få gjort noe skikkelig her i livet.

Min gjendiktning

I denne gjendiktningen er det om å gjøre å gjendikte stemningen. Jeg har unnlatt å plassere trykklette og trykktunge stavelser riktig, jeg tror ikke det er poenget med dette diktet. Til slutt skulle det vært en serie tunge stavelser, i det isen knekker, eller står i fare for å knekke, men dette lar seg ikke godt gjøre på norsk. For å gi et skinn av det, har jeg satt en apostrof for e’en i den trykklette endingen for verbet. Jeg har valgt å oversette gleich med like. Det skal jo være litt skummelt, der, man hører det knake, og står der på den usikre isen.

Mot

Sorgløs over flaten vekk
Hvor for den dristigste vei
Ikke er gravd deg på forhånd, ser du
Lag deg selv vei!

Stille, kjære, mitt hjerte!
Knaker like, brist’r dog ei!
Brister like, brist’r ei med deg!

ES2019

Glückliche Fahrt, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er vi kommet frem til søsterdiktet til Meerstille. Det heter Glückliches Fahrt. Fra å ligge på stille havet får nå seilbåten fart.

Glückliche Fahrt

Die Nebel zerreißen,
Der Himmel ist helle,
Und Äolus löset
Das ängstliche Band.
Es säuseln die Winde,
Es rührt sich der Schiffer.
Geschwinde! Geschwinde!
Es teilt sich die Welle,
Es naht sich die Ferne;
Schon seh’ ich das Land!

1795

Lykkelig reise

Skyene løser seg opp
Himmelen er lys
Og Äolus løser
Det engstelige bånd
Vinden suser
Skipperen beveger seg
Fort! Fort!
Bølgene deler seg
Det fjerne nærmer seg
Allerede ser jeg land!

Språk, form og innhold

Diktet er illustrerende for hva versefoten har å si når man sammenligner det med Meerstille. I det diktet stod alt stille, og takten var tung, med fire trokeer, fire trykktunge stavelser, og lite bevegelse mellom dem. Særlig i de linjene som handler om havet, er det fire tunge slag, dung-dung-dung-dung. De trykklette stavelsene i mellom er knapt merkbare. Her, i Glückliches Fahrt, løses det opp. Det er to trykktunge stavelser, og takten er daktylisk, en trykktung stavelse fulgt av to lette. Før det kommer en opptakt, og alle linjene utenom 4 og 10 har også trykklett utgang (siste stavelse er trykklett). De to linjene er når Äolos, vindguden, løsner på båndene sine, og slipper vinden løs. Den siste linjen, er når han ser land og hvile.

Die Nebel zerreißen,
Der Himmel ist helle,
Und Äolus löset
Das ängstliche Band.
Es säuseln die Winde,
Es rührt sich der Schiffer.
Geschwinde! Geschwinde!
Es teilt sich die Welle,
Es naht sich die Ferne;
Schon seh‘ ich das Land!

Goethe: Glückliche Fahrt (trykkfordeling)

Diktet er også interessant når det kommer til limene. Linje 4 og 10 rimer (Band – Land), og er på den måten knyttet sammen. Äolus løsner på båndene sine, og det fører til at han (jeg-personen i diktet) til slutt vil komme til land. De andre rimene er i linje 2 og 8 (helle – Welle), kanskje ikke det mest illustrerende, men WindeGeschwinde i linje 5 og 7 illustrerer veldig godt. Dette er ord som henger sammen, det blir vind, og så blir det fart. Rimmønsteret er uregelmessig. Vil man virkelig lese diktet aktivt, og legge betydning inn i formen, kan man jo også her si at alt er i bevegelse, også rimmønsteret. Sammenlignet med Meerstille er det at her i Glückliche Fahrt kommer vinden og løser opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, bortsett fra Äolos, som er slått opp i sin greske form, Aiolos, på SNL.

zerˈreißen (st. tr. itr.) rive, slite i stykker, rive hull, rive opp; revne
Äolus – tysk navn på gresk gud -> Aiolos er hos den greske forfatteren Homer vindenes hersker og bor på øya Aiolia. Hos senere forfattere er han vindenes konge og gud. (SNL)
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask

Kommentar

Diktet henger svært tett sammen med Meerstille, og viser hvor mye man kan få til med enkle midler. I det første diktet står alt stille, i det andre er det bevegelse. I første diktet er det uro, i andre glede og lettelse. Her i Glückliche Fahrt ender det i tryggheten, i det båten med dikets jeg når land.

Min gjendiktning

Helt avgjørende i dette diktet er følelsen av bevegelse, det må gå fort. Noe av diktet må omskrives for å få rimene med. Det skal være samme stemningen som i originalen, det er viktig når man gjendikter dikt.

Glückliche Fahrt

De skyer seg river
Lys himmel vil følge
Og Ailos han løsner
Det engstelige band
Det suser i vinden
Må røre seg, skipper
Gå dit hen! Og dit hen!
Det deler seg bølge,
Det nærmer seg fjerne
Nå ser jeg ja land!

ES2019

Meerestille, av Johan Wolfgang von Goethe

Så er vi kommet helt rundt! Dette diktet ble første gang postet 27. mars, 2016, en måned jeg postet fire dikt av Goethe. Alle disse er nå tatt bort, og erstattet med dikt fra serien Aus Wilhelm Meister (Lied der Mignon (Nur wer die Sehnsucht kennt), Antiker Form sich nährend (Einsamkeit), An Personen (Ilmenau), Kunst og Parabolisch (Dilettant und Kritiker). Det siste erstattet Gefunden (Ich ging in Walde), som først ble postet i mars 2017, og så flyttet, og omfattende forbedret, til mars 2019.

Presentasjonen av dette diktet må også forbedres lite grann, ser jeg. Det er ikke alt jeg skrev den gang som er helt sant, og heller ikke alt jeg tolket som er helt treffende. Det er skrevet og det er trykket i 1795, midt i Goethes klassiske periode, som Goethes Handbuch skriver går fra 1787-1806. I håndboken er også diktet omtalt, sammen med Glückliche Fart, som jeg skal skrive om neste uke.

Meerestille

Tiefe Stille herrscht im Wasser,
Ohne Regung ruht das Meer,
Und bekümmert sieht der Schiffer
Glatte Fläche ringsumher.
Keine Luft von keiner Seite!
Todesstille fürchterlich!
In der ungeheuern Weite
Reget keine Welle sich.

1790

Havblikk

Dyp stillhet hersker i vannet,
Uten bevegelse hviler havet,
Og bekymret ser skipperen
Glatt havoverflate rundt omkring.
Ingen vindpust fra noen side!
Dødsstille, fryktelig!
I det enorme vide
Rører ingen bølge seg.

Språk, form og innhold

Dette er et fascinerende dikt. Det er balladerim, OaOa, linje 2 og 4 rimer, og det samme med 6 og 8. Diktet har fire takter i hver linje, fire trykktunge stavelser, og de går annenhver tung-lett med tung først. Dette kalles firfotig troké.

Diktet er fascinerende fordi de rytmiske virkemidlene er så enkle og virkningsfulle. Man må lese diktet nøye for å se det er rim der, det er liksom ikke poenget med rimene. Takten er konsekvent trokeisk, men rytmen man leser i varierer fra linje til linje. Så kan man se at i linjene som omhandler havet, så er det nesten ikke betydning i de trykklette stavelsene. Når jeg setter diktet opp med markert trykk, fet skrift for trykktunge, vanlig skrift for trykklette, så forsvinner liksom de trykklette. Dette er havet. Majestetisk. Så kommer skipperen, og da blir det straks litt kluss og uro. Det uviktige ordet und blir trykktungt, og man må lese linjen fort for å få plass til alt. I siste linje roer alt seg. Da er havet der igjen.

Tiefe Stille herrscht im Wasser,
Ohne Regung ruht das Meer,
Und bekümmert sieht der Schiffer
Glatte Fläche ringsumher.
Keine Luft von keiner Seite!
Todesstille fürchterlich!
In der ungeheuern Weite
Reget keine Welle sich.

Goethe: Meerstille (trykkfordeling)

Språket i diktet er ikke noe vanskelig. Det går an å lese i original med et minimum av kunnskaper. I oversettelsen er det tittelen, der jeg først brukte «Havstille», et ord vi ikke bruker. Det norske ordet er «Havblikk». Det tyske ordet Luft tilsvarer det norske, men de bruker det også der vi bruker «pust». Så her går det sikkert å oversette med vindpust. Utenom det, er det detaljer.

Innholdet i diktet er at havet ligger helt stille, og det uroer skipperen ombord i båten. Det er ingen bevegelse, ikke et pust, ikke en bølge, ingenting som rører seg. Uroen er i to linjer, linje 3 med den bekymrede skipperen, og i linje 6, med adjektivene Todesstille fürchterlich (døsstille fryktelig). Det skaper en spenning, med det rolige havet, og urolige sinnet. Poenget er også at på den tiden var man på havet i seilbåt, og da kommer man ingen vei, når det ikke er vind. Så man kan også si at diktet skildrer den følelsen, å være langt ute på havet i en seilbåt, og ikke komme noen vei.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Meeresstille die, -/; havblikk, vindstille på havet.
tief (adj.) dyp, lavdyp, dybde
Regung
die, -/-en; følelse, impuls, (sinns)bevegelse; eine Regung des Mitleids en følelse av medlidenhet
ruht -> ruhen (sv. itr.) hvile, sove; ligge stille
Fläche die, -/-n; flate, plan ringsumher ->
ringsherum, ringsumher (adv.)  rundt (i ring), rundt omkring
Luft die, -/Lüfte 1. luft 2. pust.
fürchterlich (adj.) fryktelig
ungeheuern-> ungeheuer (adj.) enorm, veldig, utrolig
Reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
Welle die, -/-n 1. bølge 2. bølgelengde 3. (sport) oppsving; mach keine Wellen hiss deg ned!

Kommentar

Diktet leses best i sammenheng med Glückluche Fahrt, hvor det blåser opp, og skipet med skipperen kommer i land. Det skal jeg skrive om neste uke.

Min oversettelse

Jeg har tatt meg noen veldige friheter i denne oversettelsen. Belønningen er at rytmen og rimene og virkemidlene er med over i norsk fra originalen. Prisen er et ord som ikke finnes, rundtomkav, og et ord som verken skrives eller uttales som det står, sig.

Havblikk

Dyp stillhet hersker vannet,
Uten rørsle hviler hav,
Og bekymret ser en skipper
Glatte flate rundtomkav.
Ingen pust fra noen side!
Dødens stille, fryktelig!
I det uten grenser vide
Rører ingen bølge sig.

ES2019

Beherzigung, av Johann Wolfgang von Goethe

Beherzigung. Ordet Beherzigungswert betyr å legge seg noe på hjertet. Vi kan lett se det, «verdt å legge på hjertet», tyske wert er norske «verdt», eller «-verdig». Så hvordan skal vi oversette et dikt til norsk med den tittelen? Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev diktet i 1766/77, og fikk det publisert første gang i 1789. Det er kort etter Sturm und Drang han skriver det, rett etter han er utnevnt til embetsmann i Weimar, og så er det kort etter Italia-reisen (1786-88) han får det publisert. Det handler om jaget mennesket har, og konflikten mellom å jage etter noe å oppnå noe, og det å slå seg til ro i rolige omgivelser.

Det er dette Goethe vil at leseren skal legge seg på hjertet, det er dette han vil uttrykke. Å slå seg til ro med en offentlig stilling i Weimar er jo litt å slå seg til ro, etter jaget og de kunstneriske ambisjonene under Sturm und Drang. Goethe hadde hele livet behov for avklaring, han trengte klarhet og full erkjennelse, og måtte hele tiden skrive tingene nøyaktig som de var.

Her konkluderer han med at det er ikke alt som passer seg for alle, og at uansett om man jager eller behager, så er det viktigste å se til at man ikke faller, at man ikke faller. Det er verdt å ta til seg.

Beherzigung

Ach, was soll der Mensch verlangen?
Ist es besser, ruhig bleiben,
Klammernd fest sich anzuhangen?
Ist es besser, sich zu treiben?
Soll er sich ein Häuschen bauen?
Soll er unter Zelten leben?
Soll er auf die Felsen trauen?
Selbst die festen Felsen beben.

Eines schickt sich nicht für alle!
Sehe jeder, wie er’s treibe,
Sehe jeder, wo er bleibe,
Und wer steht, daß er nicht falle!

1776/77, Trykket 1789

Til å legge på hjertet

Akk, hva skal mennesket forlange?
Er det bedre å forbli rolig,
Klamrende holde seg fast
Er det bedre å drive på?
Skal han bygge seg et lite hus?
Skal han leve under teltduken?
Skal han stole på klippene
Selv de faste klipper bever

En ting passer seg ikke for alle!
Se hver enkelt, hvoran han driver
Se hver enkelt, hvor han blir
Og hvem som står, at han ikke faller.

Språk, form og innhold

Diktet finnes i to versjoner, en med tre strofer på fire linjer, en med de to første strofene slått sammen. Jeg velger den versjonen, og det er også den versjonen Goethe valgte i sin siste samleutgave av 1828. Rimmønsteret er først kryssrim, med ABAB, før siste strofe har omsluttende rim, EFFE. Alle utgangene er trykklette, altså alle verselinjer slutter på en trykklett stavelse. Versefoten er jambisk, tung-lett, og det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Her er første fire linjer med trykkene markert.

Ach, was soll der Mensch verlangen?
Ist es besser, ruhig bleiben,
Klammernd fest sich anzuhangen?
Ist es besser, sich zu treiben?

Goethe: Beherzigung, trykkfordeling

Når diktet er organisert i en strofe på 8 linjer og en strofe på 4 blir det en ubalanse mellom dem. De 8 første med, spørsmålene, veier tyngre, enn de 4 siste, med svaret. Diktet blir bra slik.

Jeg har oversatt diktet så det blir forståelig på norsk, og lagt til noen hjelpeord for klarhet. I tysk som på norsk er det en motsetning mellom bleiben og treiben, å bli og å drive, og det er de to ordene som uttrykker motsetningene mellom å ta det med ro eller forfølge ambisjonene. Jeg oversetter og gjendikter med bli og drive, tett på originalen, selv om ordene «jage» og «forfølge» og «presse på» også kunne vært brukt for «treiben».

Til tittelen velger jeg å bruke: «Til å legge på hjertet».

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

beherzigungswert (adj.) verd å merke seg, legge seg på hjertet.
Zelten -> Zelt das, -(e)s/-e; telt; Hauszelt hustelt.
trauen (sv. itr., refl. tr.) 1. (itr.) stole på, tro på; 2. (refl.) våge,tore; 3. (tr.) vie;
es schickt sich nicht det passer seg ikke.

Kommentar

Det er de store spørsmålene dette diktet tar opp. Det er skjebnen, og det er spørsmålet hva et menneske vil med livet sitt. Det er valgene det tar, og konsekvensene det får. Dette er spørsmål Goethe var opptatt av hele livet, og som mange store diktere har vært opptatt av. Vår egen Henrik Ibsen skrev også mye om dette.

Dette diktet er for kort til at problemene og spenningen i spørsmålet blir ordentlig utfordret, det går bare rett til konklusjonen, at uansett hva man velger, så må man sørge for at det går bra. Det kan leses opp mot Goethes livssituasjon, da han skrev diktet, og har valgt å slå seg til ro med å være embetsmann i Weimar. Det er å slå seg til ro sammenlignet med å være bare forfatter, som embetsmann har man sikker inntekt, og faste gjøremål om dagene.

Min gjendiktning

Takten og rimene må være riktige, og så må innholdet tilpasse seg litt. Jeg har anstrengt meg litt ekstra for å unngå halvrim. I stedet grenser det mot nødrim, men dette var så langt jeg kom akkurat nå.

Til å legge på hjertet

Akk, hva skal en mann så lenge?
Er det bedre rolig blive
Klamre seg så fast å henge
Er det bedre seg å drive?
Skal han seg et husbo bygge?
Skal han under teltet leve?
Skal han stå på klippen trygge
Kan de faste klipper beve?

Noe passer ei for alle!
Se enhver, hvordan han driver
Se enhver, hvor nå han bliver
Og å stå, så ei å falle.

ES2019