An die Günstigen (Til de begunstige), av Johann W. von Goethe

Det andre diktet vi poster av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er en kort hyllest til dikterkunsten. Goethe skrev det i 1799, og fikk det trykket først i 1800. Om enn det kan virke fremmed og uviktig i dag, treffer det godt tidsånden da det ble skrevet. Danskene H. C. Andersen og Adam Oehlenschläger brukte starten på diktet i tilegnelser. For Oehlenschläger var det mottoet for hans store utgivelse, Digte (1803), samlingen som introduserte romantikken i Norden, og som inneholdt danskenes mest kjente dikt, Guldhornene. For Andersen var det en tillegnelse til leserne i hans Phantasier og Skizzer (1831), et av hans tidlige, og mindre kjente verk.

An die Günstigen

Dichter lieben nicht zu schweigen,
Wollen sich der Menge zeigen.
Lob und Tadel muß ja sein!
Niemand beichtet gern in Prosa;
Doch vertraun wir oft sub rosa
In der Musen stillem Hain.

Was ich irrte, was ich strebte,
Was ich litt und was ich lebte,
Sind hier Blumen nur im Strauß;
Und das Alter wie die Jugend,
Und der Fehler wie die Tugend
Nimmt sich gut in Liedern aus.

Til de begunstigede

Diktere liker ikke å tie
De vil seg for mengden vise
Lovord og kritikk må det være
Ingen bekjenner seg gjerne i prosa
Dog betror vi oss ofte sub rosa
I Musenes stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strebet
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster bare i bukett
Og alderen slik som ungdommen
Og feilen slik som dyden
Tar seg i sanger godt ut.

Språk, form og innhold

Diktet er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Rimmønsteret er AAbCCb, der stor bokstav representerer trykklett utgang (trykklett siste stavelse), liten bokstav er trykktung. Formen er helt konsekvent gjennomført.

Innholdet skulle være rett opp i dagen. Det handler om at dikteren må skrive, at han vil vise seg for mengden, og at det må være både lovord og kritikk. Videre går det i at prosaformen ikke egner seg så godt for bekjennelser, da er det bedre å skrive på vers. Musene er de de greske skytsgudinnene for diktning, vitenskap og musikk, og i deres stille lund er det i overført betydning diktningen kan skje.

I andre strofe er det en oppramsing av erfaringer dikteren har gjort, og som i sanger (Liedern) tar seg godt ut. Her kan det være på sin plass å minne om den opprinnelige betydningen av ordet lyrikk, det er sang til lyrespill. Goethe bruker blomsterbuketten som bilde på hva han har gått gjennom i livet, alt er nå som en blomsterbukett av forskjellige erfaringer han kan skrive ut i diktene sine.

Diktet er tilegnet de begunstigede, die Günstigen, jeg leser dette til å være dikterne. Så er det den latinske vendingen sub rosa, oversatt betyr det «under rosen», men det gir vel så god mening å beholde originalen også i en norsk oversettelse, for det er slik den blir brukt også hos oss. Rosen var i antikken taushetens og fortrolighetens symbol, så når noe blir sagt sub rosa, blir det sagt i fortrolighet. Dette har jeg fra Store norske leksikon.

Ellers skulle det ikke være så mye å si på oversettelsen i dette diktet her.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der annet ikke er oppgitt. Oppslagsordene står med fet skrift.

schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
Lob das, -(e)s/; ros, lovord;
Tadel der, -s/-; kritikk, irettesettelse, daddel.
beichtet -> beichten (sv. tr. itr.) bekjenne, skrifte.
vertraun -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
sub rosa adv. (latin egentlig ‘under rosen’) i fortrolighet (Bokmålsordboka)
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
litt -> leiden (leidet, litt, hat gelitten, itr. tr.) lide, tåle, finne seg i;
Alter das, -s/; alder
der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast 2. (overført) strid, dyst, kamp
Tugend die, -/-en; dyd
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar til diktet

Det er den begeistrede Goethe vi ser eksempel på her. Det er en kort, liten hyllest til dikterkunsten, og til troen på diktningens muligheter. Goethe søkte alltid etter idealene, han ville ha det sanne og det skjønne, og likte særlig godt når dette ble forenet. I diktningen så han denne muligheten, og det er det alle hans mange dikt i bunn og grunn handler om. Det er derfor kanskje naturlig at dette diktet kommer tidlig i samlingen, som en liten forsmak på hva vi har i vente, hva det senere skal handle om.

Min gjendiktning

Goethe er ikke så altfor ofte gjendiktet til norsk. De som bryr seg om ham kan nok ganske sannsynlig nok tysk til å lese ham i original, og de kan også reglene godt nok til å se at en gjendiktning ikke holder mål. I dette diktet skal ordene falle lett og naturlig på plass, og det går ikke an å bryte med metrikken. Jeg legger til en trykklett opptakt i aller første linje, og så trikser jeg det til litt for å få det til å gå opp. Enkelt og greit.

Til de begunstigede

En dikter vil ei tie stille
Å vise seg er hva han ville
Ros og daddel må til grunn
Ingen skrifter helst i prosa
Dog betror vi oss sub rosa
I de Musers stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strevde
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster kun i skrud
Og den gamle som den unge
Og det lette som det tunge
Tar seg godt i diktet ut.

ES2018

Forrige dikt: Vorklage, Neste dikt: Der neue Amadis, Oversikt over alle Goethes dikt: Goethe


Vorklage (Forklage), av Johan W. von Goethe

Spät erklingt, was früh erklang.
Glück und Unglück wird gesang.

Sent klinger, hva som tidlig klang
Lykke og ulykke blir til sang.

Goethe, motto for Lieder.

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev mer enn 3000 dikt gjennom sin lange levetid. De fleste av dem samlet han i sin samleutgave av verkene, utgitt i 1828. 154 av dem skal jeg poste, oversette og kommentere her på bloggen lørdager over de neste ti årene.

Først ut er de 79 diktene i det Goethe kaller Lieder, eller sanger. Her finner vi mange av Goethes aller, aller mest kjente dikt, så som Gefunden, Nähe des Geliebten, Mailied, Meerstille, Wandrers Nachlied og An den Mond, for å nevne bare noen få, og dikt jeg allerede har postet på bloggen. Disse vil bli repostet i ny og forbedret versjon på sin rette plass i samlingen, mens det på deres opprinnelige plass vil bli postet andre dikt av Goethe.

Lieder er med sine 79 dikt den mest omfattende av samlingene i Goethes dikt. Det er dikt fra Goethes hele karriere, fra hans helt tidlige ungdom på 1760-tallet, gjennom Sturm und Drang på 1770-tallet, videre til den klassiske perioden etter den italienske reise sent på 1780-tallet, og over til Weimar-klassisismen Goethe utviklet sammen med Friedriech Schiller. Og vi er ennå bare halvveis i Goethes levetid og virke.

Mange av diktene i Lieder er tonsatt, av menneskehetens største komponister, sånn som Beethoven, Schubert, Schumann og Brahms. Der er de de fremste representantene for den tyske Lied-tradisjonen, helt uovertruffen, selvfølgelig. Ingen andre land har slike diktere og komponister som tyskere, og i den riktige perioden, der dette var kunsten man drev med.

Det aller første diktet i samlingen har form nesten som et lite forord, eller forklage, som Goethe kaller det.

Vorklage

Wie nimmt ein leidenschaftlich Stammeln
Geschrieben sich so seltsam aus!
Nun soll ich gar von Haus zu Haus
Die losen Blätter alle sammeln.

Was eine lange, weite Strecke
Im Leben voneinander stand,
Das kommt nun unter einer Decke
Dem guten Leser in die Hand.

Doch schäme dich nicht der Gebrechen,
Vollende schnell das kleine Buch;
Die Welt ist voller Widerspruch,
Und sollte sich’s nicht widersprechen?

Entstanden 1814, Erstdruck 1815

Forklage

Hvor tar en lidenskaplig stamming
Seg så merkelig ut når den er skrevet!
Nå skal jeg sogar fra hus til hus
Samle alle de løse bladene.

Hva som en lang, vid strekning
I livet stod fra hverandre,
Det kommer nå under ett dekke
Til den gode leser i hånden.

Men skam deg ikke over lytene,
Jeg fullender raskt den lille boka;
Verden er fullstendig selvmotsigelse,
Og skulle den seg ikke motsi det?

Kommentar til språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer, hver på 4 linjer. Hver av linjene har 4 trykktunge stavelser, og det er annenhver trykklett-trykktung med trykklett stavelse først, altså jambisk versefot. Rimene er omsluttende, kryssrim og på ny omsluttende, eller AbbA, CdCd, EffE, for de tre strofene. Trykklett utgang er markert med stor bokstav.

Innholdet er ikke noe vanskelig. Goethe skriver at lidenskaplig stamming tar seg merkelig ut når den er beskrevet, sånn som den vil være i dikt. Så er det at han samler alle løse blader, fra hus til hus, i én samling. Det er en måte å si at han samler sammen diktene sine, for å gi dem ut.

Videre er det at det som i en lang strekning av livet, altså i lang tid, stod fra hverandre, nå kommer samlet i en utgave, eller «under et dekke» (Unter einer Decke), som Goethe skriver det. Slik kommer det leseren i hånden, slik at han eller hun kan lese det.

Til sist skal man ikke skamme seg over feilene, eller det defekte (Gebrechen). Dikteren fullfører raskt boken sin. Verden er full av motsigelser. Så skulle den ikke la seg si i mot?

Oversettelse

Det er et lite og enkelt dikt, men oversettelsen er ikke så enkel. Det er ikke alt jeg kan garantere jeg har fått riktig, så her må de som vet bedre bare si fra!

Tittelen på diktet er ikke opplagt. Det tyske ordet vorklagen er ikke et oppslagsord, men er oppgitt på Duden som omgangsform for å fortelle noe på en klagende måte. Det er sjelden brukt, 1 av 5 på Dudens hyppighetskala. Jeg vet ikke om det norske forklage er dekkende, men det er det som ser ut til å ligge nærmest. Norsk ordbok har ikke forklage som oppslagsord, men så er ikke Vorklage oppslagsord i tysk ordbok heller. Det er bare verbet vorklagen.

Et tema i oversettelsen av disse tyske diktene vil være plasseringen av verbet. På tysk kommer de som kjent gjerne til slutt i setningen, mens på norsk flytter vi dem lenger frem. Første setning går over to linjer, og ser rar ut på norsk, både i oversettelsen og gjendiktningen. Det lille ordet gar har jeg oversatt med sogar

I strofe 2 er vanskeligheten hva jeg skal gjøre med ordet i kursiv, einer. Det dreier seg om å samle under et dekke, egentlig i et bind, men er det tallordet (ett) eller artikkelen (et) jeg skal bruke? Forskjellen er for feinschmeckere, jeg vil si begge løsninger må kunne gå. Dem guten Leser står i dativ, derfor «Til den gode leser».

I siste strofe står verbet i imperativ, schäme dich (skam deg). Så er det et valg hvordan man skal oversette der Gebrechen, et intetkjønnsord satt i genitiv flertall. I linje 2 er subjektet i setningen utelatt, det er innbakt i verbet, vollende, 1. person, «jeg». På norsk må dette legges til. Så står Widerspruch (selvmotsigelse) i nominativ, entall. Det er teknisk vanskelig å oversette, vi kan ikke så godt sette et adjektiv foran substantivet, og la adjektivet alene styre kjønn og tall. Vi vil gjerne ha artikkelen med, «verden er en fullstendig selvmotsigelse», eller omskrive litt på en annen måte. Jeg forsøker meg å oversette som det står i originalen. Her er også et spørsmål hvilket norske ord man skal velge for tyske voll, det nærmeste ordet er «full», jeg bruker altså «fullstendig». I siste linje er det gjemt et es, i sich’s, så det må bli «seg det motsi» eller «motsi seg det».

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no. Det eneste er vorklagen, som ikke er oppslagsord der, men satt opp som verb hos Duden med forklaringen: klagend vortragen, erzählen

leidenschaftlich (adj.) lidenskapelig, pasjonert
Stammeln – substantiv av verb -> stammeln (sv. tr.) stamme (fram).
seltsam (adj.) merkelig, underlig, selsom, besynderlig.
Strecke die, -/-n; strekning; (sport) distanse;
schämen (sv. refl.) skjemmes, skamme seg;
Gebrechen das, -s/-; lyte, defekt; varig (legemlig) skade, skrøpelighet(er).
Widerspruch der, -s/…sprüche; motsigelse, selvmotsigelse; innvending; motsetning
widersprechen (st. itr.) motsi, stride mot, stå i motsetning til;

Kommentar til diktet

Jeg har lest gjennom en god del av diktene Goehte skrev, og alle jeg fremover kommer til å poste. Likevel er jeg ennå en nybegynner når det gjelder Goethe. Jeg har bare i liten grad kommet i gang med å lese forskningslitteraturen om ham, og jeg kjenner livshistorien bare overflatisk. Alt sammen er hos Goethe svært omfattende og kjent. I løpet av de neste årene vil også jeg bli godt kjent med det, og eventuelt rette opp i feil og mangler i de tidligere postede diktene. Her setter jeg som alltid også pris på hjelp fra mer opplyste lesere, som kan fortelle meg ting jeg burde vite om diktet, Goethe eller oversettelsen.

Vorklage er langt fra å være blant Goethes mer kjente. På meg ser det ut om han skrev det for å få det med i samleutgaven han gav ut i 1815, og da nettopp i funksjonen å være en «forklage». Så kom diktet med på ny, på samme plass, i den store og siste samleutgaven, av 1828. Siden er det kommet enda større samlinger, der det også er med, hva Goethe ikke selv fikk publisert i løpet av sin levetid, ganske sikkert fordi han av ulike grunner ikke ville ha dem publisert. Som regel skyldes dette kvaliteten.

I Vorklage reduserer Goethe seg selv og sin diktning ved å kalle den «Lidenskaplig stamming». Han spør hvorfor den ser så merkelig ut når den er skrevet ned? Slik den er i diktene. Han er fullt klar over sin posisjon i tysk diktning, allerede i sin samtid var han svært anerkjent, beundret og dyrket. Han vet også at enhver samling han gir ut, vil bli møtt med enorm interesse, i samtid og ettertid. Men han kaller det bare å «samle noen løse blader sammen». Virkemiddelet er kjent, det er fremheving gjennom forminsking, litotes.

Diktet unnskylder også alle feil og defekter i de tidligere diktene. I 1815 har Goethe nesten 40 år med diktning bak seg, med forskjellig temperament og modenhetsnivå, og i forskjellige stilarter. Ikke alt er vel like godt? Jeg tror man skal ta dikteren på ordet, når han skriver man ikke skal skamme seg over alt som ikke er helt som det skal. Dikteren – Goethe – fullfører raskt den lille boken, han kaller det, på ny en litotes, så leseren kan få dem i hånden, samlet i bind. Det er kanskje en selvmotsigelse å utgi en slik samling lidenskaplig stamming, som ser så merkelig ut ut når den er nedskrevet, men så er jo verden også full av motsigelser.

En mer majestetisk innledning til diktene er naturligvis Zueignung, som innleder hele samlingen, og ikke bare diktene i Lieder. Der er det ingen unnskyldning og selvredusering, der er det en meget selvbevisst dikter som skriver, både om egen og diktenes verdi. Diktet Vorklage står i kontrast til det.

Min gjendiktning

Standard i innlegg jeg poster nå om dagen, er en gjendiktning av diktet om det er på et fremmedspråk. Det vil jeg også forsøke for diktene av Goethe, der jeg får tid, og der jeg får det til. Som regel ender det med et resultat når jeg går i gang, om enn ikke alltid resultatet er så godt. Her ser man noen av rimene er erstattet av halvrim, og at fordelingen av tunge og lette stavelser ikke er identisk med originalen. Det er også noen norske formuleringer som ikke er helt gode. Men det er en gjendiktning, og er

Forklage

Hvor tar å lidenskaplig stamme
Skrevet seg så merkelig ut!
Nå skal jeg sogar fra hus til hus
De løse blader samle alle.

Hva som stod lange, vide strekke
I livet fra hverandre sånn,
Det kommer under felles dekke
Den gode leser i dens hånd.

Men skam deg ei for det defekte,
Fullender raskt den lille bok;
Vår verden full av sagt i mot,
Og skulle det seg motsi nekte?

ES2019
Neste uker er det An die Günstigen som vil bli postet.

Zueignung (Dedikasjon), av Johann W. von Goethe

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev over 3000 dikt. Han skrev dikt og lyriske tekster i en rekke forskjellige sjangre, og han benyttet et vell av forskjellige vers- og strofeformer, og han skrev alt fra korte versedikt på et par til lange poem over hele bøker. I dette med å beherske så mange deler av poesien er han helt ubestridt. Det er Goethe som er Mesteren. Det er ingen som er i nærheten.

Da Goethe var 78 år,  1827, gav han ut sine dikt i en samleutgave: Gedichte (Ausgabe letzter Hand), bind I – IV. Her er det Lieder, Gesellige Lieder, Balladen, Elegien I og II, Episteln, Epigramme, Weissagungen des Bakis, Vier Jahreszeiten, Sonette, Kantaten, Vermischte Gedichte og så en rekke med dikt Aus Wilhelm Meister, Anbtiker Form sich nährend, An Personen, Kunst og Parabolisch. Deretter er det det som går under overskriften Gott, Gemüt und Welt, Sprichtwörtlich, Epigrammatisch, Lyrisches, Loge, Gott und Welt, Kunst, Epigrammatisch, Parabolisch, Aus fremden Sprachen, Zahme Xenien og til slutt Inschriftne, Denk- und Sendeblätter.

Det er en formidabel samling. Ingen annen poet kan vise frem noe lignende. Og da er ikke Versepen (Der ewige Jude, Reineke Fuchs og Hermann und Dorothea) med, og heller ikke Gedichte Nachlese, Xenien und Votivtafeln og West-östlicher Divan. Ute er også teaterstykkene skrevet på vers, sånn som Faust, og dikt i teaterstykkene, sånn som Klärhcens lied, i Egemont.

Som et forord til samleutgaven av diktene sine setter gamle Goethe en dedikasjon, et slags forord, i form av et langt dikt: Zueignung. Dette diktet skrev han i 1784, og er brukt flere ganger på denne måten, som innledningsdikt for flere dikt som skal komme. Slik vil det også bli brukt på denne bloggen.

Diktet består av 14 strofer. Og den benytter oktaven, med 5 trykktunge stavelser i hver linje, og annenhver trykktung og trykklett stavelse. Rimmønsteret er AbAbAbCC, det samme som vår Aasmund Olavsson Vinje bruker i diktet Ved Rondane. Hos Vinje er det 4 strofer, diktet er en klassiker i norsk litteratur, og har alene vært med på å gjøre Vinje til en av de store i norsk poesi. Hos Goethe, 50 år tidligere, er det 14 av dem. Goethe er suveren.

Fremover nå, de neste 10 år, skal jeg poste en rekke av diktene til Goethe. Det blir alle diktene i Lieder, Balladen, Sonette og Vermischte Gedichte. Det blir bare et lite utvalg, men likevel en gigantisk oppgave for meg. Disse ti årene tilsvarer de ti årene jeg hittil har brukt på sonettene til Shakespeare. Sonettformen utviklet Shakespeare til mesterskap. Der er det ingen over, ved siden eller i nærheten. Men Shakespeare skrev ikke andre diktformer enn sonetten, behandlet ikke andre tema enn kjærligheten. Goethe benytter seg altså av alle de kjente formene, og mange nye. De 17 sonettene han har, er bare en bagatell blant alt det andre. Og Goethe skriver om alle tema i livet og i verden. Det er noe suverent over ham.

Så nå er det en verdig start å ta fatt på hans tilegnelse, Zueignung. Merk at han skrev også en tilsvarende tilegnelse til Faust, på samme strofeform, oktaven. Der er det imidlertid bare 4 strofer. Den tilegnelsen regner jeg med å poste sommeren 2029, altså om ti år, i det postingen av Goethes dikt går mot slutten. Et så langt dikt som Zueignung vil jeg behandle strofe for strofe, slik jeg pleier å gjøre for så lange dikt.

Alle glosene er slått opp på Ordnett.no, om ikke annet er oppgitt. For så lange dikt skriver jeg ikke detaljerte kommentarer til oversettelsen, jeg nøyer meg med å peke på noen opplagte problemer og viktige valg jeg gjør. Kommentarene for strofene fungerer mer som en gjennomgang av innholdet. Om jeg ikke skulle få ferdig posten før den postes, så prioriterer jeg oversettelsen, og legger til kommentarene etter hvert. Jeg har skaffet meg Goethe Handbook, band 1, Gedichte, utgitt først på J. B. Metzler forlag, jeg har den i utgaven fra 2004, på Springer forlaget. Jeg vil bruke den, sammen med andre kilder, i arbeidet.

Velbekomme!

Zueignung

Strofe 1

Der Morgen kam; es scheuchten seine Tritte
Den leisen Schlaf, der mich gelind umfing,
Daß ich, erwacht, aus meiner stillen Hütte
Den Berg hinauf mit frischer Seele ging;
Ich freute mich bei einem jeden Schritte
Der neuen Blume, die voll Tropfen hing;
Der junge Tag erhob sich mit Entzücken,
Und alles war erquickt, mich zu erquicken.

Morgenen kom; det jaget sine trinn
Til den lette søvn, som omfavnet meg mykt,
At jeg, våknet opp, fra min stille hytte
Gikk opp fjellet med frisk sjel;
Jeg frydet meg ved hvert eneste skritt
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg med henrykkelse,
Og alt var forfrisket, for å forfriske meg.

Kommentar

Her er det dagen som begynner. Det er litt vanskelig med dette es, i første linje. Det er intetkjønnsformen, så det kan ikke vise tilbake til morgenen, som er hankjønn. På norsk ser vendingen «det jaget sine trinn» rar ut, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest nøyaktige oversettelsen av den tyske originalen. Den leisen Schlaf (den lette søvn) står i akkusativ, det vil si i objektsform. Jeg tror det må forstås slik at det er bevegelse, at trinnene blir jaget inn i den lette søvn, som omfavnet diktets jeg mykt. Alt er en fin måte å si at han våkner opp på.

Innholdet i strofen er at dagen kommer, med sin oppvåkning. Diktets jeg-person, vi kan nok trygt si det er Goethe selv, våkner i hytten sin, og går opp fjellet med frisk sjel og med fryd over hvert skritt han tok. Det gjelder godt også i overført betydning, her kommer morgenen, med en ny begynnelse, og dikteren går opp fjellet. Han er i et med naturen, alt er i harmoni, og omgivelsene gjør ham enda mer henrykt, enn han allerede var

Gloseliste

scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.
leise (adj.) svak, stille, lett;
gelind(e) (adj.) mild, myk; stille regn; lett, sakte;
umfing – preteritum -> umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
erwacht – presens, 1. person -> erwachen (sv. itr.) våkne (opp), bli vekket.
Hütte die, -/-n; koje, hytte, skjul; (sjøfart) kahytt; (bergverk) (smelte)hytte;
Tropfen der, -s/- 1. dråpe. 2. tår, skvett.
entzücken (sv. tr.) henføre, henrykke, begeistre;
erquicken (sv. tr.) kvikke opp, styrke, opplive, forfriske; sich erquicken friske seg opp, styrke seg;

Morgen, Fjell, Hardangervidda, Zueignung

Strofe 2

Und wie ich stieg, zog von dem Fluß der Wiesen
Ein Nebel sich in Streifen sacht hervor.
Er wich und wechselte mich zu umfließen,
Und wuchs geflügelt mir ums Haupt empor:
Des schönen Blicks sollt’ ich nicht mehr genießen,
Die Gegend deckte mir ein trüber Flor;
Bald sah ich mich von Wolken wie umgossen
Und mit mir selbst in Dämmrung eingeschlossen.

Og som jeg steg, trakk fra engens flod
Et tåkestrimmel seg sakte herover.
Den gav etter og vekslet med å flyte om meg,
Og vokste bevinget meg opp om hodet:
Den skjønne utsikten skal jeg ikke nyte mer,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg som omhelt av skyer
Og med meg selv i demringen innsluttet.

Kommentar

En Fluß er en stor elv, en flod. Så vidt jeg kan finne ut er ikke genießen et verb som tar genitiv, men Des schönen Blicks er satt i det kasuset, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg oversetter inntil videre som om det var et vanlig objekt, og tar ikke hensyn til kasusbruken. Det er valg hvilken av oversettelsene av trüber jeg skal bruke. Oversettelsen av denne strofen er ikke gjennomarbeidet.

Det som skjer i denne strofen, er at tåken trekker opp, og dekker utsikten hans. Det er skildret langsomt og majestetisk, hvordan den kommer fra en flod nede i engen, for så å flyte om dikter-jeget som sitter der, og med det stenge utsikten for ham. Det er også kraft i de to siste linjene, der det står at skyene heller seg liksom om ham, og at han sitter innesluttet i demringen. Det kan leses i overført betydning, at det er et eller annet som dekker utsikten hans, men det kan også leses som at han går fullstendig i ett med naturen.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd. 2. film.
wich – presens, 3. person -> weichen (weicht, wich, ist gewichen, itr.) vike, gi etter.
umfließen – sammensatt ord, um om, og -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
wuchs – presens, 3. person -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
geflügelt (adj.) bevinget, vinget.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
empor (adv.) opp, oppover; Blicks
Blick der, -(e)s/-e 1. blikk, øyekast, glimt 2. utsikt.
Gegend die, -/-en; (om)egn, trakt, landskap, område, strøk; nærhet;
trüber -> trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; 2. trist; 3. tåket, (over)skyet;
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor); im Flor stehen stå i flor.
umgossen – perfektum partisipp -> ˈumgießen (st. tr.) fylle, tappe, støpe om.
Dämmerung die, -/-en; demring, halvmørke, grålysning, skumring.

Hardagnervidda, Tåkestrimmel, Morgen, Zueignung

Strofe 3

Auf einmal schien die Sonne durchzudringen,
Im Nebel ließ sich eine Klarheit sehn;
Hier sank er leise sich hinabzuschwingen,
Hier teilt’ er steigend sich um Wald und Höhn.
Wie hofft’ ich ihr den ersten Gruß zu bringen!
Sie hofft’ ich nach der Trübe doppelt schön.
Der luft’ge Kampf war lange nicht vollendet,
Ein Glanz umgab mich, ich stand geblendet.

Plutselig syntes solen å trenge gjennom,
I tåken lot det seg en klarhet se;
Her sank han, lett å svinge seg nedover,
Her delte han seg stigende om skog og høyder.
Hvor jeg håpet jeg henne den første hilsen å bringe!
Henne håpet jeg etter tåken dobbelt skjønn.
Den luftige kamp var lenge ikke fullendt,
En glans omgav meg, og jeg stod blendet.

Kommentar

Betydningen av schien i starten her er syntes, ikke skinte. Det tyske verbet betyr begge deler, og det er lett å forstå hvordan, når det som gir et skinn av å være noe, også synes å være noe. Men på norsk er det klar forskjell mellom å skinne og å synes, mens tysk altså bruker samme ordet. Verbet hinabzuschwingen er sammensatt av hinab – ned dit, nedover – og schwingen – svinge -, altså svinge nedover. Pronomenet er (han, den) i linje 3 og 4 viser tilbake til tåken. Ihr (henne, den) i linje 5 tror jeg må vise tilbake til solen, det samme gjelder Sie (henne, den) i linje 6. Alternativet er den guddommelige kvinne han ser i neste strofe, og snakker med utover. De tyske pronomene står i dativ og akkusativ, på norsk skiller vi ikke mellom disse formene. Etter å ha tenkt litt gjennom det, endte jeg med å referere til tåken som «han» (er) og solen som «hun» (sie), slik Goethe gjør. På bokmål er det vanligere å bruke «den» om begge, mens på nynorsk og i mange av dialektene er det han og hun, som på tysk.

Et ord som har voldet meg mange problemer i lesingen av Goethe, er Höhn. Jeg har kommet frem til at det er en variant av flertall for Höhe, høyde. Den riktige flertallsbøyningen er Höhen. Formen Höhn gir ikke noe meningsfullt treff, verken på Ordnett.no eller på Duden, eller på Goethe Wörterbuch. Der blir man ledet til verbet höhnen, som betyr håne eller spotte, og umulig kan være det riktige. Adjektivet trübe betyr uklar, grumset og matt i grunnbetydningen, men blir også brukt om tåket og overskyet vær.

Det som skjer i denne strofen er at solen trenger gjennom tåken, og at det lar seg se en klarhet. Tåken synker nedover, fra høyden der han sitter, og den deler seg mellom skogen og høydene i landskapet han ser. Så håper han å bringe solen den første hilsen, og håper den dobbelt skjønn etter tåken. Det er en luftig kamp mellom solen og tåken, klarheten og uklarheten, og det legger seg om ham, så han står blendet.

Kampen mellom solen og tåken står utmerket også i overført betydning. Det er en kamp mellom å se ting klart, og å se dem gjennom den dis. Dikteren sitter på høyden, og beskuer denne kampen. Det er et mye brukt motiv i perioden

Gloseliste

durchdringen (st. itr. tr.) I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke. II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
Höhn – variant, Höhen, stum e -> Höhe die, -/-n 1. høyde 2. størrelse, omfang 3. (overført) topp(-punkt).

Strofe 4

Bald machte mich, die Augen aufzuschlagen,
Ein innrer Trieb des Herzens wieder kühn;
Ich konnt’ es nur mit schnellen Blicken wagen,
Denn alles schien zu brennen und zu glühn.
Da schwebte, mit den Wolken hergetragen,
Ein göttlich Weib vor meinen Augen hin,
Kein schöner Bild sah ich in meinem Leben;
Sie sah mich an und blieb verweilend schweben.

Etter å ha slått opp øynene, gjorde snart
En indre drift i hjertet meg mer djerv;
Jeg kunne bare våge det med raske blikk,
For alt syntes å brenne og å gløde.
Da svevde, brakt hit med skyene,
En guddommelig kvinne hen for mine øyne,
Ingen skjønnere bilde så jeg i livet;
Hun så meg an, og ble værende med å sveve.

Kommentar

Det er tekniske vanskeligheter med å oversette de to første linjene. Det som skjer, er at han slår opp øynene, og at en indre drift i hjertet gjorde ham mer modig. Problemet er at på norsk så trengs subjektet etter gjorde (machen), og deretter må vi ha pronomenet som hører til verbet, meg (mich). Det er god norsk å si «snart gjorde en indre drift i hjertet meg mer modig». Men det er anstrengt å si: «snart gjorde meg, en indre drift i hjertet, mer modig» og skal man i tillegg ha med innskuddet «å slå opp øynene» blir det vanskelig: «snart gjorde meg, å slå opp øynene, en indre drift i hjertet, mer modig». Hjernen greier ikke å henge med hva som hører til hva, og lesingen stopper opp. Så dette må omskrives. Jeg gjør det ganske radikalt, men meningen som kommer frem skal være den samme.

Substantivet hjertet står i genitivt, des Herzens, så da har man valget mellom å skrive «hjertets indre drift» eller «indre drift i hjertet». Jeg gikk først for det som er mest genitiv, possessiv, det er ikke en drift som finner sted i hjertet, men en drift som er hjertets, det tilhører hjertet. Prisen er at språket kanskje blir litt kunstlet, «en indre drift» i hjertet flyter bedre. Til slutt endte jeg med det. Et lignende, men mindre vanskelig, problem som det i starten, finnes i linjene 5 og 6. Der er det innskudd, brakt hit med skyene (mit den Wolken hergetragen), før det er at det er denne guddommelige konen som på denne måten svever for øynene. Innskuddet går også på norsk. Det tyske adverbet hin indikerer retning dit bort, tilsvarende norske «hen», som jeg har flyttet frem i setningen. Til slutt har jeg utelatt «mitt» (menem) i setningen «ingen skjønnere bilde så jeg i livet», på norsk er det sånn den vakre vendingen skal være. Til slutt har jeg brukt det tyskaktige «så meg an» (sah mich an), sånn vi gjør på norsk. og jeg har formulert sistelinjen slik den er på tysk. Hun blir værende med å sveve, hun forblir ikke svende.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren kjenner en indre drift i hjertet, og at den gjør ham mer modig. Det er denne glansen, som blendet ham på slutten av strofe 3. Nå tør han åpne øynene, og se i den. Da ser han at det brenner og gløder overalt. Og så ser han at det svever en guddommelig kone brakt til ham med skyene. Han har ikke sett noe skjønnere bilde i sitt liv, enn dette bildet, med den guddommelige konen i landskapet. Hun ser også på ham, og blir med å sveve i luften foran ham.

I denne fjerde strofen forlater vi det realistiske, med morgen og landskapsskildring, og går over i det rent metaforiske. Denne kvinnen må være et symbol på noe, hun må representere noe.

Gloseliste

Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst. 2. (års)skudd, spire.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
glühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende;
schwebte – preteritum -> schweben (sv. itr.) sveve;
hergetragen – perfektum partisipp -> ˈhertragen (st. tr., omgs.) bære, bringe hit.
Weib das, -es/-er 1. kone 2. kvinnfolk.
verweilend – partisipp -> verweilen (sv. itr., høytidelig) forbli, bli, oppholde seg, dvele.

Strofe 5

Kennst du mich nicht? sprach sie mit einem Munde,
Dem aller Lieb’ und Treue Ton entfloß:
Erkennst du mich, die ich in manche Wunde
Des Lebens dir den reinsten Balsam goß?
Du kennst mich wohl, an die zu ew’gem Bunde
Dein strebend Herz sich fest und fester schloß.
Sah ich dich nicht mit heißen Herzenstränen
Als Knabe schon nach mir dich eifrig sehnen?

Kjenner du meg ikke? Sa hun med en munn,
Som all kjærlig og tro tone fløt ut fra:
Erkjenner du meg, at jeg helte deg
Den reneste balsam i mange livets sår ?
Du kjenner meg vel, til de som de evige bånd
Ditt strevende hjerte seg fast og fastere festet.
Så jeg deg ikke med hete hjertetårer
Som guttunge allerede lengtet du ivrig etter meg?

Kommentar

Det er noen nyanser i starten som gir meg litt vanskeligheter. Det sammensatte verbet entfloß er forklart i ordlisten, og består av forstavelsen ent– (vekk fra noe) og hovedverbet fließen (flyte). Det skulle altså bety å flyte vekk fra noe, og det gir god mening, at all kjærlig og sann tone flyter ut av munnen til kvinnen. Men det relative pronomenet Dem i linjen under står i dativ, noe som pleier å betegne at noe blir gitt til. På norsk er problemet glattet ut, jeg bruker bare vårt relative pronomen som, og lar den kjærlige tonen flyte ut fra munnen. Munde med -e til slutt er forøvrig en poetisk utgave av der Mund, det vanlige tyske ordet for munn. Det tyske verbet erkennen er også sammensatt, jeg oversetter med tilsvarende norsk «erkjenne». Linjene 3 og 4 har også et sedvanlig tysk ordstillingsproblem. Her flytter jeg verb og indirekte objekt lenger frem i setningen, og opp i linje 3, for å prioritere forståelig norsk fremfor poetisk riktig. Wunde/ des Lebens (Livets sår) er en genitiv, som kan løses Sår/ Av livet, om man er opptatt av å få ordene på riktig i linje og i riktig rekkefølge. Jeg er ikke helt sikker på vendingen an die zu ew’gem Bunde (til de (som til de) evige bånd) i linje 5. Det er de tre første ordene som volder problemer. Både an og zu betyr i denne sammenhengen til, an hører til verbet schließen (slutte) som til slutt i setningen står i preteritum, schloß. På norsk har vi det tilsvarende verbet «tilslutte». Så er det på tysk an die, der die må stå i akkusativ, altså må det være bevegelse, og her kan jeg ikke se hva die viser tilbake til. Jeg tror kanskje det må være sårene et par linjer over. Jeg har oversatt med «til de som de evige bånd», uten å være sikker på at jeg har gjort det riktig. I siste linje bruker Goethe akkusativ-formen dich (deg) der jeg har oversatt med subjektsformen du. Som det fremgår av gloselisten er dette en konstruksjon tyskerne bruker, «man lengter seg», mens man på norsk bare lengter.

I denne strofen begynner kvinnen å snakke. Hun spør om han kjenner henne, og i stemmen hennes er all kjærlig og tro tone. Hun spør videre om han ikke gjenkjenner henne, at hun mange ganger har helt balsam i de mange livets sår han har fått. Altså hun har lindret dem. Så sier hun at han kjenner henne godt, eller helt, wohl, og så er det disse evige båndene i hjertet som han fastere og fastere har sluttet seg til. Og så spør hun om hun ikke så ham som ung gutt, da han med hete hjertetårer allerede lengtet etter henne.

Leseren må ennå gjette hvem denne kvinnen kan være. Siden hun svever og snakker med sånn vidunderlig stemme, er hun ganske klart en fantasi, om man skal lese diktet med realisme. Men hun representerer noe helt konkret, og hva det er, vil vi få svar på senere i diktet.

Gloseliste

entfloß – sammensatt -> ent… forstavelse ved vb. (danner ekte sammensetninger, f.eks.: entdecken, du entdeckst, er hat entdeckt) betegner ofte 1. vekk, ut fra noe; forvandle til det motsatte (entfesseln befri fra, slippe løs) 2. begynnende virksomhet (entbrennen blusse, flamme opp). fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme; fließend flytende, rennende.
erkennen (erkennt, erkannte, hat erkannt, tr.) 1. kjenne igjen, se; skjelne 2. erkjenne, innse, forstå 3. godskrive, kreditere 4. felle en dom, idømme, dømme
Wunde die, -/-n; sår
goßpreteritum -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe 2. (itr., upers.) øsregne;
Bunde -> der Bund -(e)s/Bünde 1. forening, forbund, pakt, allianse; 2. linning, bånd; Hosenbund bukselinning 3. ring; Schlüsselbund nøkkelring.
schloß – preteritum -> schließen (schließt, schloss, hat geschlossen, tr. itr., refl.) 1. slutte, dra/trekke en slutning 2. lukke, stenge (for, igjen), låse 3. ende, slutte, avslutte 4. slutte, inngå anschließen (st. tr. itr., refl.) 1. feste (binde, låse fast); tilslutte, forbinde med, koble til; føye til, knytte til 2. slutte tett, stramt; ligge i tilslutning til
eifrig (adj.) ivrig, nidkjær.
sehnen (sv. refl.) lengte; sich nach seiner Familie sehnen lengte etter familien sin

Strofe 6

Ja! rief ich aus, indem ich selig nieder
Zur Erde sank, lang hab’ ich dich gefühlt;
Du gabst mir Ruh, wenn durch die jungen Glieder
Die Leidenschaft sich rastlos durchgewühlt:
Du hast mir, wie mit himmlischem Gefieder,
Am heißen Tag die Stirne sanft gekühlt;
Du schenktest mir der Erde beste Gaben
Und jedes Glück will ich durch dich nur haben!

Ja! ropte jeg ut, i det jeg salig ned
Til jorden sank, lenge har jeg følt deg;
Du gav meg ro, når lidenskapen gravde seg
Rastløs gjennom de unge ledd:
Du har meg, som med himmelsk fjærdrakt,
På den hete dag pannen kjølet mildt;
Du sjenket meg jordens beste gaver
Og enhver lykke vil jeg gjennom deg bare ha!

Kommentar

Linje 2 har i originalen to tilfeller av sløyfet ‘e’ for å få takten til å gå opp (lang‘ for lange, hab for habe). Linjene 3 og 4 har jeg oversatt til forståelig norsk, men for å få til det måtte jeg flytte på ordene til en linje de ikke hørte til. Som det fremgår av ordlisten kan det tyske sammensatte verbet durchwühlen bety både «grave seg gjennom», og «å grave opp, rote til». Begge deler passer godt. Norske «grave seg gjennom» kan kanskje også ha begge disse betydningene. Plasseringen av adverbet nur (bare) i siste linje er litt uvanlig, vanligvis vil man vel kanskje forvente at det skal være «ha bare gjennom deg» (nur durch dich haben). Jeg har plassert ordet samme sted på norsk, som på tysk.

Det som skjer i strofen er at diktets jeg gjenkjenner kvinnen, og roper ut ja! at han gjør det. Samtidig synker han ned til jorden, en handling som illustrerer forholdet mellom dem, han bøyer seg. Han sier også at han lenge har følt henne, at hun gav ham ro, når den unge lidenskapen gravde seg gjennom leddene hans. Når han var het, så har hun mildt avkjølet pannen hans, med himmelske fjær. Alt i overført betydning, naturligvis. Så sier han til slutt at hun skjenket ham de beste gaver på jord, og at enhver lykke på jorden vil han kun ha gjennom henne.

Gloseliste

selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig.
Glieder – flertall -> Glied das, -es/-er 1. ledd 2. lem 3. slektledd 4. geledd.
durchgewühlt – perfektum parttisipp -> durchwühlen I. (ˈdurchwühlen, hat durchgewühlt, refl.) grave seg gjennom II. (durchˈwühlen, hat durchwühlt, også: durchgewühlt, tr.) rote/lete gjennom noe, grave opp.
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.

Strofe 7

Dich nenn’ ich nicht. Zwar hör’ ich dich von vielen
Gar oft genannt, und jeder heißt dich sein,
Ein jedes Auge glaubt auf dich zu zielen,
Fast jedem Auge wird dein Strahl zur Pein.
Ach, da ich irrte, hatt’ ich viel Gespielen,
Da ich dich kenne, bin ich fast allein;
Ich muß mein Glück nur mit mir selbst genießen, 
Dein holdes Licht verdecken und verschließen.

Deg nevner jeg ikke. Riktignok hører jeg deg fra mange
Sogar ofte nevnt, og hver kaller deg sin,
Ethvert øye tror seg å sikte på deg,
Nesten til hvert øye blir din stråle til smerten.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt mye,
Da jeg kjenner deg, er jeg fast alene;
Jeg må nyte min lykke bare med meg selv, 
Ditt elskelige lys dekke til og lukke inne.

Kommentar

Dich nennen ich nicht (deg nevner jeg ikke) har jeg oversatt ordrett. Det som blir sagt, er at han ikke vil si hvem hun er. Så er det jeder heißt dich sein (hver kaller deg sin), der det tyske verbet for å hete (heißen) blir brukt i betydningen «kalle». Linjene 3 og 4 har jeg også oversatt ganske ordrett, uten å være sikker på om dette blir riktig. I linje 4 står jedem Auge i dativ, det er derfor jeg har lagt til preposisjonen «til» på norsk. Jeg forstår det slik at strålen fra kvinnen blir til smerte for nesten hvert øye, selv om hvert øye tror at det sikter på henne. Verbet irren kan godt oversettes med feile, men har ofte å gjøre med å feile i retning, og å flakke omkring. Det passer godt i sammenhengen. Det lille ordet da er i linje 6 brukt som subjunksjon, det er «ettersom jeg kjenner deg», slik det samme ordet også kan brukes på norsk. Tyske fast kan bety nesten eller fast, her er det et vanskelig valg hva man skal lande på i oversettelsen. I den siste linjen bruker jeg «dekke til og lukke inne» for verdecken und verschließen.

Her i denne strofen får vi vite at dikter-jeget ikke vil si hvem kvinnen er, men han beskriver henne på en måte som skal gjøre det forståelig. Hun blir snakket om av mange, og hver som snakker om henne, kaller henne sin egen. Ethvert øye sikter etter henne, det tror i alle fall at det gjør det, men strålen fra henne blir til smerte nesten for hvert av dem. Øye er her mennesket, enhver person ser etter henne, og blir smertet av henne. Han akker seg, så, for han har feilet og forspilt mye, og siden han kjenner henne, er han nesten alltid alene. Så derfor må han også nyte sin lykke selv, og han må dekke til det vennlige lyset hun har å gi.

I overført betydning er det en gjettelek hvem kvinnen er. Hun kan være diktningen, kunsten og hun kan være skjønnheten. De to er heller ikke helt en motsetning. Det passer best at hun er diktningen, for hun har jo gitt ham trøst og lindring siden ungdommens dager, og hun har vært del i den viktigste lykken han har hatt. Det er også riktig av Goethe – dikter-jeget – å svare ja på spørsmålet om han kjenner diktningen, som han får i forrige strofe. Hun skjenker ham de beste gaver, som det står der. Her, i strofe 7, heter det at han er nesten alene, som kjenner henne. Det er altså en ensom tilværelse, å leve med diktningen. Jeg tør ikke gå god for hva som menes med det siste, at han må dekke til lyset fra henne.

Gloseliste

zielen (sv. itr.) sikte (mot), ta sikte på, rette mot;
Pein die, -/; (høytidelig) pine, pinsel, kval, plage.
irren (sv. itr., refl.) 1. ta feil, feile 2. flakke/streife omkring;
holdes – adj. foran intetkjønn -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull

Strofe 8

Sie lächelte, sie sprach: Du siehst, wie klug,
Wie nötig war’s, euch wenig zu enthüllen!
Kaum bist du sicher vor dem gröbsten Trug,
Kaum bist du Herr vom ersten Kinderwillen,
So glaubst du dich schon Übermensch genug,
Versäumst die Pflicht des Mannes zu erfüllen!
Wie viel bist du von andern unterschieden?
Erkenne dich, leb’ mit der Welt in Frieden!

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor klokt,
Hvor nødvendig det var ikke å avsløre dere for mye!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt er du herre av den første barnevilje,
Så tror du deg allerede overmenneske nok,
Forsømmer å oppfylle mannens plikt!
Hvor forskjellig er du fra andre?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Kommentar

Setningen hun sier med et smil i de to første linjene er: Du ser, hvor nødvendig, hvor klokt det var, dere å avdekke lite. Tyske euch er akkusativ eller dativ av 2. person flertall pronomenet. På norsk bruker vi dere for begge, ofte sammen med en preposisjon når det er dativ (til dere, for dere) . Forskjellen er å avsløre dere eller avsløre til dere. Her tror jeg det er dativsformen som er brukt, euch (dere) er indirekte objekte, og ikke direkte. Altså avsløre for dere. Så oversetter jeg wenig med «ikke for mye», og meningen skulle bli klar, selv når pronomenet er brukt uten hjelpende preposisjon. I linje 3 og 4 er det preposisjoner som må bestemmes. Den første er vor, der det som regel går an å bruke norske «for», også der vi på norsk også bruker andre preposisjoner. For eksempel kunne vi like gjerne i linje fem kanskje brukt «Knapt er du sikker mot det groveste bedrag», Ordnett.no har dette som betydning 5 av tyske vor. I linje 4 er det von, som her er slått sammen med pronomenet dem, von dem -> vom. Grunnbetydning er «av, fra», men det kan også bety «om, på» og «for», med mer. Her er det å være herre over barneviljen, fulgt av i neste linje at han dermed tror seg å være et overmenneske nok. Syvende linje er ordrett: Hvor mye er du fra andre forskjellig? Jeg har skrevet om til mer naturlig norsk.

Det er en formanende kvinne som her snakker til ham. Hun sier det var nødvendig å klokt å ikke avdekke så mye for dere, her tror jeg tanken er at det gjelder «dere mennesker». Så snakker hun direkte til ham, dikter-jeget, som man i dette diktet ganske trygt kan si er Goethe selv. Han er ikke trygg for det groveste bedrag, sier hun, og han har ikke før lært seg å kontrollere den første barneviljen sin, før han føler seg som et overmenneske. Så forsømmer han å oppfylle mannens plikter, sier hun. Deretter spør hun retorisk hvor forskjellig han er fra andre mennesker, underforstått at han er nok ikke så forskjellig, de fleste er sånn. Og så oppfordrer hun ham til å erkjenne seg selv, og leve i fred med verden

Kvinnen snakker til Goethe, men Goethe er her også representant for menneskeheten. Jeg har ikke skrevet mye om hvem kvinnen er, men jeg leser henne som at hun representerer dikterkunsten. I alle fall er hun en som kjenner til dypere hemmeligheter i verden og eksistensen, og at hun ikke vil avsløre for mange av dem. Menneskelig overmot er sterkt, det gjør utsatt for grove bedrag, og det gjør at mange av oss nok kan tro oss selv å være overmennesker av og til, utvalgt til helt spesielle bedrifter. Dermed glemmer vi også de vanlige plikter. Kvinnen understreker at i dette er ikke Goethe, eller diktets jeg, noe spesielt, og formaner ham til slutt om å erkjenne seg selv, som den han er, og leve i fred med verden.

I denne strofen og den neste er takten skiftet om. Linjene 1, 3 og 5 har trykktung utgang, mens 2, 4 og 6 har trykklett. I alle de andre strofene er det motsatt.

Gloseliste

enthüllen (sv. tr.) klarlegge, oppklare; avdekke, avsløre; avkle, åpenbare, vise.
Trug der, -(e)s/; (høytidelig) bedrag(eri), svik, blendverk; Lug und Trug løgn og bedrag.
Versäumst -> versäumen (sv. tr.) 1. forsømme; gå glipp av 2. ikke nå/rekke, komme for sent til.

Strofe 9

Verzeih mir, rief ich aus, ich meint’ es gut;
Soll ich umsonst die Augen offen haben?
Ein froher Wille lebt in meinem Blut;
Ich kenne ganz den Wert von deinen Gaben!
Für andre wächst in mir das edle Gut,
Ich kann und will das Pfund nicht mehr vergraben!
Warum sucht’ ich den Weg so sehnsuchtsvoll,
Wenn ich ihn nicht den Brüdern zeigen soll?

Tilgi meg, ropte jeg ut, jeg mener det godt;
Skal jeg forgjeves ha øynene åpne?
En glad vilje lever i blodet mitt.
Jeg kjenner helt verdien av dine gaver!
For andre vokser du i meg det edle gode,
Jeg kan og vil ikke begrave pundet mer!
Hvorfor søker jeg veien så lengselsfullt,
Når jeg ikke skal vise den til brødrene?

Kommentar

Denne strofen har ikke noen vanskeligheter i de to første linjene. Adjektivet froh (glad) har endelsen –er fordi det er fulgt av et hankjønnsord, Wille, og ein foran er et ubøyd bestemmelsesord. På norsk trenger ikke kjønn og kasus markeres på denne måten. Jeg liker godt å oversette tett på originalen der det er mulig, men velger å oversette ganz med «helt» i linje 4. Først hadde jeg «ganske», som også kan brukes, men på norsk betyr «ganske» sterkere «cirka» enn «helt», og her i linjen er det viktig at han sier at han kjenner gavene hun gir fullt ut. Så er det noen nyanser i linje 5, für andre er «for andre2, den er grei, og det samme er at tysk bøyer verbet etter person, så de trenger ikke ha med pronomenet for å vise hvem som utfører handlingen. Det må vi på norsk, derfor «vokser du» for wächst. Dativen mir er styrt av preposisjonen in, og så er det Gut (Gode), som her er brukt som et substantiv. Pfund er pund, å begrave sitt pund er bibelspråk, etter Mattheus 25,15-30, på tysk er å begrave sitt pund et uttrykk for ikke å bruke evnene man har. Det er denne betydningen vendingen har i diktet. På norsk skal den samme vendingen kunne gå, så jeg har beholdt den, selv om jeg ser norske bibeloversettelser også bruker Talent, i stedet for pund. Uansett er det snakk om en mynthenhet, og mannen i lignelsen begraver pengen sin, i stedet for å bruke den til noe, og få mer ut av den. Det går ham for øvrig derfor ille. De to siste linjene er oversatt som de står, ihn (den) i linje 8 viser til veien, den Brüdern er dativ flertall, (til) brødrene.

Dikteren, diktets jeg-person, eller Goethe selv, svarer og forsvarer seg. Han roper ut om tilgivelse (merk at kvinnen alltid snakker (sprach), mens jeg-personen alltid roper ut (rief aus)), og forsikrer om at han mener det godt. Så spør han retorisk om ha forgjeves skal ha fått åpnet øynene? Han forklarer at han har en glad vilje i blodet, han kjenner den hele verdien av gavene kvinnen gir, og han sier det er for andre dette gode (å ha fått disse gavne) skal vokse. Han skal ikke begrave sitt pund, han skal ikke la være å bruke disse gavene. Til slutt står det som et retorisk spørsmål, at han søker denne veien så lengselsfullt, nettopp for å vise den til brødrene sine. Altså vise den til andre.

Det gir mening i overført betydning når vi leser kvinnen som representant for dikterkunsten. Det er denne gaven Goethe har fått, gaven å kunne se mer av verden og livet enn andre mennesker, og kunne formidle dette han mer ser, gjennom dikterkunsten. Kvinnen vil i forrige strofe ha det til at han med det blir overmodig, og føler seg som et overmenneske, mer enn andre, og at han heller skulle kjenne sin plass og utføre sine plikter. Her svarer han at han ikke kan ha fått åpnet øynene forgjeves, han kan ikke ha fått sett disse hemmelighetene, uten å kunne fortelle om dem. Den glade viljen som lever i blodet er livsglede og livsviljen, og det er også viljen til å fortelle og formidle. Han kjenner diktningens gave, og han kjenner til fulle verdien av dem, og så sier han at denne gaven vokser i ham for andres skyld. Han kan ikke undergrave sine dikteriske talenter, han må bruke dem. Det er også derfor han så lengselfullt har søkt denne veien, den kunstneriske og dikteriske, det er for å fortelle om den og vise den frem for andre.

Denne strofen har trykktung utgang i de to siste linjene. Det er den sammen med strofe 12 alene om. Den har også trykktung utgang i 1, 3 og 5, i motsetning til de andre, som har den trykktunge utgangen i 2, 4 og 6.

Gloseliste

Verzeih -> verzeihen (verzeiht, verzieh, hat verziehen, tr.) tilgi, unnskylde;
umsonst (adv.) 1. forgjeves 2. gratis.
froher – adjektiv, hankjønn -> froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
wächst – presens 2 person entall -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
Pfund das, -(e)s/-e; pund
vergraben (st. tr.) grave ned, begrave; (overført) begrave, skjule;
sehnsuchtsvoll (adj.) lengselsfull.

Strofe 10

Und wie ich sprach, sah mich das hohe Wesen
Mit einem Blick mitleid’ger Nachsicht an;
Ich konnte mich in ihrem Auge lesen,
Was ich verfehlt und was ich recht getan.
Sie lächelte, da war ich schon genesen,
Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran;
Ich konnte nun mit innigem Vertrauen
Mich zu ihr nahn und ihre Nähe schauen.

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmodighet;
Jeg kunne lese meg selv i hennes øye,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede frisk,
Til nye gleder steg min ånd;
Jeg kunne bare med inderlig tiltro
Nærme meg henne og hennes nærhet skue.

Kommentar

Jeg prøver å holde på rekkefølgen av ordene i de to første linjene, selv om dette fungerer bedre på tysk enn på norsk. Nachsicht (tålmodighet) er hunkjønnsord, så når det står mitleidiger Nachsicht (medlidende tålmodighet) med ending -er, er det genitiv. Det er også et spørsmål om Nachsicht skal oversettes med «tålmodighet» eller «overbærenhet». Auge står i entall, så det er i øyet, ikke i øynene hennes, han leser seg selv. Konstruksjonen i linje 4 er litt spesiell, men vanskeligheten med å oversette den er kun teknisk. Verbet habe (har) er utelatt, det er kun partisippet getan (gjort) som er med, og dette er det finitte verbalet i setningen. Verfehlt er også et partisipp, av verbet verfehlen, men det er her brukt som et adjektiv, forfeilet eller mislykket. På norsk går det ikke å si man har gjort noe mislykket, og forfeilet er litt kunstig, så jeg oversetter bare med feil (verfehlt) og riktig (recht), og jeg legger til verbet har. Ellers holder jeg på den tyske ordstillingen. Tekniske vanskeligheter er det også i linjene 5 og 6. Linje 5 skulle være grei, men i linje 6 står det Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran. Preposisjonen zu styrer dativ, her er det flertall, til nye gleder. Så er det stieg mein Geist, steg min ånd. Den lille vanskeligheten ligger i ordet heran, som betyr hit (til), nærmere. Det er ikke så lett å få over i norsk, sånn som setningen er konstruert. Jeg løser det ved bare å ta ordet bort, det gir uansett riktig mening på norsk, «til nye gleder steg min ånd» . Avslutningslinjene er i denne strofen greie.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren dikteren ser på den svevende kvinnen og reflekterer over det som skjer. Vi er altså på et indre plan, det er dikterens tanker vi her får. Mens han snakket, i strofe 9, hadde hun sett på ham med medlidende tålmodighet. Det var altså der han forsøkte å få sagt hvordan han ville bruke diktergaven i andres tjeneste, til glede for andre. Videre, her i strofe 10, forteller dikteren hvordan han kunne se i øyet hennes hva han har gjort riktig og galt, uten at det er klart om det gjelder i denne situasjonen eller i livet. Så smiler hun, og da er han straks frisk fra alle bekymringer, og han kjenner ånden heve seg mot nye høyder, til nye gleder. Han kan nå nærme seg henne, og beskue hva som befinner seg rundt henne.

I overført betydning er det diktningen. Goethe personifiserer henne som en kvinne, og gjør henne uendelig mektig og stor og allvitende. Her uttrykker jeg meg ikke presis, diktningen er ingen Gud, men hun står allikevel langt, langt over Goethe, det allminnelige mennesket. Virkemiddelet er velbrukt, en selv er uverdig, og så får en lov å komme til åpenbaringen likevel. Når Goethe, mennesket, snakker, og forsvarer seg, smiler bare diktningen overbærende. Når hun smiler, betyr det at hun har tilgitt ham, eller akseptert ham, og med det stiger ånden hans til nye høyder. Nå tør han også nærme seg henne, og se hva som befinner seg der inne, i det hellige, nærmest.

Gloseliste

Nachsicht die, -/; overbærenhet, tålmodighet; forsonlighet;
verfehlt (adj.) forfeilet, mislykket.
genesen (genest, genas, ist genesen, itr.) 1. bli frisk, komme seg; von etter 2. eines Kindes genesen føde et barn.
herˈan (adv.) hit, nærmere (hen til);
innig (adj.), inniglich (adv., poetisk) inderlig.
Vertrauen das, -s/; tillit, tiltro.
schauen (sv. itr.) se; skue

Strofe 11

Da reckte sie die Hand aus in die Streifen
Der leichten Wolken und des Dufts umher;
Wie sie ihn faßte, ließ er sich ergreifen,
Er ließ sich ziehn, es war kein Nebel mehr.
Mein Auge konnt’ im Tale wieder schweifen,
Gen Himmel blickt’ ich, er war hell und hehr.
Nur sah ich sie den reinsten Schleier halten,
Er floß um sie und schwoll in tausend Falten.

Da rakte hun hånden ut i strimlene
Av de lette skyene og av duften herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, det var ikke tåke mer.
Mitt øye kunne i dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og opphøyd.
Nå så jeg henne holde det reneste sløret,
Det fløt om hanne, og svulmet i tusen folder.

Kommentar

I de to første strofene gjelder det hvordan man skal få til genitiven Der leichten Woken (De lette skyers). På norsk går det ikke med etterstilt genitiv uten at det er styrt av preposisjon, og da kan det oppstå tvil om funksjonen til setningsleddet. Det er denne løsningen jeg har gått for, ellers måtte jeg skrive «De lette skyers strimler» og plassere ord i en annen linje enn de står i originalen. Jeg velger preposisjonen av, og bruker samme preposisjon i den neste genitiven også (des Dufts). Så er det et pronomen i linje 3, ihn, som kan oversettes med han/ham eller den, og det samme med er (han, den) i samme linje. Det er objektsformen og subjektsformen av hankjønnspronomenet, og det blir brukt både om personer og om ting, substantiv i hankjønn. Jeg oversetter med den, og forstår det slik at det hun griper må være en av skystripene. Det gir mest mening i det som står nedover, at den lar seg gripe, og lar seg trekke. Men det er litt forvirrende at et entallsord (ihn, er) refererer til et ord brukt i flertall (die Streifen). Jeg tror videre gen er en forkortelse for gegen. De to siste linjene skulle være greie,. Hankjønnspronomenet Er (han, den) i siste linje viser tilbake til sløret i linjen over, og må på oversettes med intetkjønnspronomenet «det».

I denne strofen rydder hun liksom himmelen og utsikten for ham. Etter at hun overbærende har hørt hva han har å si, og smilt av det, i strofene forut, strekker hun hendene ut i tåken, og trekker skyene til seg, og vekk. Tåken forsvinner, og han har videre utsikt nedover dalen. Himmelen er blitt lys og klar, slik den er når morgentåken er lettet. Til slutt ser han henne holde et slør, og at det flyter og svulmer om henne, i tusen folder.

Denne strofen leses godt i overført betydning. Det er diktningen som rydder utsikten for mennesket, slik at det kan se bedre hva som finnes i tilværelsen. Ideen er at livet og verden er som dekket av en sky, slik at vi ikke kan se ordentlig hva som egentlig er i det og i den. Evnen til å trenge gjennom tåka varierer fra menneske til menneske. I dette diktet, og i Goethes liv og livsverk, er det Dikteren med stor D, som for alvor har denne gaven, og også kan vise det for resten av menneskeheten. I denne strofen er det gjort helt konkret, hvis man leser den svevende kvinnen som symbol på dikterkunsten, så rydder hun helt bokstavlig skyene unna. Sløret hun har om seg er det reneste han har sett, og det flyter om henne i tusen folder. Det er et levende bilde Goethe forsøker å mane frem, om tåken som letter og blir trukket vekk, og om dette andre sløret hun holder og som svever om henne.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd 2. film.
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
faßte -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
ergreifen (ergreift, ergriff, hat ergriffen, tr.) gripe, ta fatt; ta til fange; gripe til; slå inn på, velge
schweifen (sv. itr.) streife, vandre omkring.
hehr (adj.; poetisk) opphøyd, majestetisk, høy.
Schleier der, -s/-; slør.
schwoll -> schwellen (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles 2. hovne opp;

Strofe 12

Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen,
Ich weiß, was Gutes in dir lebt und glimmt!
– So sagte sie, ich hör’ sie ewig sprechen, –
Empfange hier, was ich dir lang bestimmt!
Dem Glücklichen kann es an nichts gebrechen,
Der dies Geschenk mit stiller Seele nimmt:
Aus Morgenduft gewebt und Sonnenklarheit,
Der Dichtung Schleier aus der Hand der Wahrheit.

Jeg kjenner deg, jeg kjenner dine svakheter,
Jeg vet, hva godt i deg lever og gløder!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg lenge har bestemt for deg!
Til den lykkelige kan det ikke mangle på noe,
Som med stille sjel tar i mot denne gaven:
Vevet av morgenduften og det klare solskinn,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Kommentar

De to første linjene er greie. Gutes er egentlig en genitivsform av das Gut, et gode. Jeg tror uansett meningen er dekket av min norske oversettelse. De to neste linjene er heller ikke vanskelige, verbet Empfangen (motta) står i imperativ, pronoment dir (deg) i dativ. I linje 6 skal det relative pronomenet Der (som, den) vise tilbake til den lykkelige i linjen over. Det tyske verbet nehmen i linje 6 betyr ta, jeg legger til «ta i mot», siden det dreier seg om å ta i mot gaven hun gir ham. Det sammensatte ordet Sonnenklarheit («Solklarhet») gjør seg ikke på norsk, så det skriver jeg om. I den siste linjen gjelder det å holde styr på genitivene. Det er diktningenes slør (Der Dichtung Scleier) og sannhetens hånd (der Hand der Warheit). Både Dichtung og Warheit er hunkjønnsord, og får artikkelen der i genitiv. Merk her at tysk har et flott rim på klarheit og Wahrheit. Det som er klart, er også sant.

Her snakker kvinnen til ham. Hun sier hun kjenner ham godt, hun kjenner svakhetene hans, og hun kjenner hva godt som lever og brenner. Disse ordene hører han evig. Så sier hun at han skal motta en gave. Og hun følger opp med å si at til den lykkelige som mottar denne gaven, skal det ikke mangle på noe. Det er vevd av morgenduften og solens klarhet, nå skal diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Her gir hun ham diktergaven. Det er en hellig gave for Goethe, og stemningen er bygget opp over 11 foregående strofer, for å underbygge hvor mye den betyr for ham. Forholdet mellom dem er ennå skjevt, nesten som fra en Gud til et menneske, hun vet alt om ham, og skjenker ham gaven. Hun forsikrer om at den som har diktergaven, alltid er lykkelig, og ikke vil mangle på noe. Hun sier ikke at han aldri vil føle sorg og aldri ha det vond, men at han er lykkelig, fordi han har fått denne gaven. Billedlig sier hun den er vevd av morgenduften og solens klarhet, det friskeste og klareste som finnes. Når diktingens slør blir tatt bort, ser man sannheten

Gloseliste

Schwäche die, -/-n; svakhet, svak side;
empfangen (empfängt, empfing, hat empfangen, tr. itr.) 1. motta, ta imot 2. bli gravid, svanger
gebrechen (gebricht, gebrach, hat gebrochen, itr., gammeldags) mangle, skorte (på) (an etwas (dat.)).
gewebt -> weben (webt, webte/wob, hat gewebt/gewoben; tr. itr.) veve; (poetisk) leve og ånde.

Strofe 13

Und wenn es dir und deinen Freunden schwüle
Am Mittag wird, so wirf ihn in die Luft!
Sogleich umsäuselt Abendwindes Kühle,
Umhaucht euch Blumen-Würzgeruch und Duft.
Es schweigt das Wehen banger Erdgefühle,
Zum Wolkenbette wandelt sich die Gruft,
Besänftigt wird jede Lebenswelle,
Der Tag wird lieblich, und die Nacht wird helle.

Og når det til deg og dine venner blir
Varmt og klamt midt på dagen, så kast den i luften!
Straks omsuser kveldsvindens kjølighet,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smertene for den engstelige jordfølelsen,
Til en skyseng forandrer graven seg,
Beroliget blir hver livsbølge,
Dagen blir kjærlig, og natten lys.

Kommentar

Jeg er ikke sikker på hva pronomenet ihn (han/ham, den) viser tilbake til i linje 2. Det må være en person, eller et substantiv i hankjønn. Det eneste substantivet av hankjønn i nærheten er Schleier (slør), i slutten av strofen over. I så fall må det på norsk oversettes med «det», siden slør på norsk er intetkjønn. Jeg oversetter likevel ihn med «den», og så kan det vise tilbake til gaven, for eksempel. Dette er for de som er opptatt av detaljer. Men det er en vesentlig detalj hva et pronomen viser tilbake til, og om det er uklart, er det vel verdt å finne ut av. I denne strofen er det også en del sammensatte ord, umsäuslet, Abendwindskühle, umhauchen. Og videre det vakre Blumenwürzgeruch (blomsterkrydderlukt), ög Erdgefühle, Wolkenbette og Lebenswelle. For alle er det et spørsmål hvordan man skal oversette det, om man skal bruke tilsvarende sammensatt ord på norsk, eller om man skal omskrive. Stort sett går det med de samme sammensatte ordene på norsk, som på tysk. I linje 6 betyr wandelt sich «forandrer seg», og det er graven som forandrer seg til en skyseng. Skyseng (Wolkenbette) står i bestemt form, så strengt tatt er det «til skysengen forandrer graven seg», men det blir rart på norsk.

Kvinnen kommer med en oppfordring til ham, her i denne strofen. Når det blir varmt og klamt midt på dagen, skal han kaste det han nå har fått opp i luften. Så vil den blande seg med aftenkjølen, det vil komme en deilig blomsterkrydderlukt, og smerten ved det jordiske liv vil døyves. Graven forandrer seg til en skyseng. Hver livsbølge vil bli beroliget, og dagen vil bli kjærlig, natten lys, akkurat som det står. Med andre ord, mange fantastiske ting vil skje.

I overført betydning setter kvinnen her ord på hva diktningen kan gjøre. Den blander seg liksom med luften, og gjør hverdagen og livets vanlige prøvelser friske og levelige. Bildet på den lumre dagen, gjelder i direkte og overført betydning, altså både når dagen er for varm og klam, og når det ting i livet som gjør at den føles slik. Diktningen skal da komme med en friskhet. Merk at det står ikke direkte her i diktet hva diktningen har å tilby, bare at den har denne virkningen.

Gloseliste

schwüle -> schwül (adj.) klam, trykkende, lummer, tung; ein schwüler Tag en lummer dag; eine schwüle Stimmung en trykkende stemning.
wirf -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste. 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
umsäuselt -> säuseln (sv. itr.) suse; (overført, ironisk) snakke søtt, innsmigrende.
Umhaucht -> hauchen (sv. tr. itr.) ånde, puste (ut).
Blumenwürzgeruch -> Würze die, -/-n; (også overført) krydder.
schweigt -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
banger -> bang(e) (adj.) engstelig, urolig
Gruft die, -/Grüfte; (familie)grav, gravhvelv; grav.
Besänftiget -> besänftigen (sv. tr.) berolige, mildne, dempe.
helle -> hell (adj.) lys, klar, tydelig; (forsterkende) veldig, voldsom

Strofe 14

So kommt denn, Freunde, wenn auf euren Wegen
Des Lebens Bürde schwer und schwerer drückt,
Wenn eure Bahn ein frischerneuter Segen
Mit Blumen ziert, mit goldnen Früchten schmückt,
Wir gehn vereint dem nächsten Tag entgegen!
So leben wir, so wandeln wir beglückt.
Und dann auch soll, wenn Enkel um uns trauern,
Zu ihrer Lust noch unsre Liebe dauern.

Så kommer da, venner, når på deres veier
Livets byrde tungt og tyngre trykker,
Når deres bane en friskt fornyet velsignelse
Pyntet med blomster, smykket med gylne frukter,
Vi går forenet den neste dag i mot!
Slik lever vi, slik vandrer vi gjort lykkelige.
Og da skal også, når etterkommerne sørger om oss,
Til deres lyst nok vår kjærlighet vedvare.

Kommentar

Weg (vei) er bøyd uregelrett i første linje, normal flertallsbøyning av Weg er Wege. Vendinger av typen schwer und schwerer (tung og tyngre) er en formulering Goethe ofte bruker. Det er for å få versefoten til å gå opp, men det er også et virkemiddel, med at den vanlige formuleringen «schwerer und scherer» (tyngre og tyngre) er så velbrukt at hjernen knapt reagerer på den. For meg er det uklart om genitiven Des Lebens (Livets) hører til Wegen i linjen over, Livets veier, eller om det hører til Bürde, som følger, Livets byrde. Meningen er nok at byrdene på livets vei trykker tyngre og tyngre, men hvordan få det til å gå opp grammatisk ser jeg ikke helt. Bürde står i entall, og uten artikkel, så her skal det i følge teksten være bare «byrde». I min forståelse av tysk er dette like rart som det er på norsk. Goethe skriver ikke ugrammatikalsk, så her finnes det nok en forklaring jeg ikke ser. Eller, sånn jeg nå har oversatt til norsk, går det grammatisk opp, og i den forståelsen går det også opp på tysk. Det sammensatte ordet frischerneuter («friskfornyet») har jeg på norsk splittet opp. I ordet gehen (gå) er det sløyfet en e for å få takten til å gå opp, gehn, dette er en teknikk som er mye brukt, og helt innarbeidet. Ordet beglückt er partisipp av verbet beglücken, «gjøre lykkelig, glede en». En direkte norsk oversettelse vil være «belykkeliget», men et slikt ord har vi ikke. Så jeg må oversette med en partisipp og et adjektiv, gjort lykkelig. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk riktig oversettelse av noch (ennå, (i tillegg) til, enda, nok + andre oversettelser) i siste linje. Som jeg pleier når jeg er i tvil, bruker jeg det norske ordet som ligger tettest til originalen, «nok».

I denne strofen er det dikteren som snakker. Det er på en måte konklusjonen av hva som har skjedd, der oppe i fjellet. Han har nå tenkt gjennom dette en gang til, skrevet det ned, og kommet frem til det han nå skal si. Vi er ikke lenger idemessig oppe i fjellet. Nå kan vi se for oss dikteren ved skrivebordet.

Han sier kom da venner, når dere hver på deres veier kjenner livets byrde trykke tyngre og tyngre, når på deres bane en friskt fornyet lengsel, pynter med blomster og gylne frukter. Vi går forenet sammen mot den neste dag, og så lever vi og vandrer vi lykkelige, sammen. Og da skal også når barnebarna våre sørger om oss, til deres lyst, også vår kjærlighet vare ved.

Lengselen og livets trykkende prøvelser blir bare en velsignelse, som kan pynte livets bane. Nøkkelen ligger i diktningen, som kan skrive denne lengselen og disse følelsene ut. Da blir det som er vondt, til noe som er vakkert. Det tjener også til å bringe menneskeheten sammen, siden vi alle deler disse lengselene og prøvelsene, de er felles, menneskelige. Så slår Goethe over i en marsj, nå kan vi gå forenet mot den neste dag, altså mot fremtiden, slik kan vi leve og vandre lykkelige. Denne kjærligheten vil også nå frem til etterkommerne våre, som kan lese de samme diktene, og selv ha de samme følelsene.

Gloseliste

Bürde die, -/-n; byrde.
frischerneuter – sammensatt av frisch frisk og -> erneut (adj.) fornyet; gjentatt; på nytt.
Segen der, -s/; velsignelse
ziert -> zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
Enkel der, -s/-, der Enkelsohn barnebarn, dattersønn, sønnesønn. die Enkel etterkommere.
noch (adv.) ennå, (i tillegg) til, enda, nok (det finnes mange andre oversettelser også; på Ordnett.no lagt i avsnittet NB særlig merkes)
dauern 1. (sv. itr.) vare, vedvare; es dauert lange det tar lang tid; 2. (sv. tr.) (høytidelig) ha vondt av;

Samlet kommentar

Det er ikke småtteri Goethe prøver seg på. De største dikterne må også ha de største ambisjonene. Han vil sette dikterkunsten på den opphøyde plass i menneskeheten, som den har hos ham selv. Dikteren har gjennom diktergaven muligheten til å se verden, på en måte som ikke er andre mennesker forunt, men han kan dele denne gaven han har fått, gjennom diktene. Det gir en bedre opplyst menneskehet, det er nå helt klart, men det gir også trøst og lindring gjennom alle livets prøvelser. Og mer enn det, disse prøvelsene blir bare en kilde til å skrive vakre dikt å glede seg over. Vanskelighetene kan ikke bite ordentlig på en dikter, han trenger dem, og han er i stand til å dele dem gjennom å skrive om dem.

Det er ganske fantastiske ting Goethe vil ha diktningen i stand til å gjøre. Og han vet, at om folk skal kunne tro ham på hans store ord, må han vise det selv, gjennom diktene sine, og livet sitt. Dette var livsoppgaven han hadde og satte seg, og som han tok på aller, aller største alvor. Han var fullt klar over at han var den største dikteren i samtiden, og den ubestridt største dikter i tysk historie. Så han måtte vise med sitt liv og diktning, at dette var noe attraktivt å være. Det var et ideal å søke etter. Det gav mennesket trygghet, ro, lykke, uansett hva som måtte skje i livet.

Zueignung er det diktet hvor han aller sterkest forsøker å nedfelle dette i ord. Det er derfor det blir satt først i samleutgavene, det er bestemt av Goethe selv, dette er hva han vil dikt skal være, og hva de skal bety. Det er skrevet midt på 1780-tallet, før Goethe reiser til Italia, men etter Sturm und Drang og altså på slutten av den første Weimar-perioden. Goethe var trygt etablert som en gigant, men han visste også at han hadde mange verk for seg. Den politiske og samfunnsmessige bakgrunnen er opplysningstiden, med troen på fornuften og menneskets muligheter. Revolusjonen i de amerikanske koloniene er i gang, den franske er få år unna.

Så hvordan løser Goethe så sin formidable oppgave? Han velger en av de mest krevende strofeformene, oktaven, der det skal være 8 linjer, jambisk versefot med fem føtter, og rim i 2 x 3 + 2 linjer. Han skriver 14 strofer på denne formen, mer enn diktere flest får til i sin levetid. Og han setter det på et metaforisk høyt plan, allegorisk, det er en tur i fjellet, i morgentåken, og så er det der dikterkunsten kommer til ham, in persona. Forholdet mellom dem beskriver forholdet mellom mennesket og diktningen, Goethe gjør henne helt gudelignende, der hun svever på skyene, vet alt, og liksom kan trekke tåkestrimlene til seg, og gjøre med dem hva hun vil. Han forsterker kontrasten ved å redusere seg selv nesten til en lallende idiot. Statusforholdet dem i mellom er svært, svært symbolsk, hun er langt, langt over ham, det er hun som gir, og han som tar i mot.

Ved at diktet begynner med dagry, og foregår i fjellet, får vi mange allegoriske betydninger med. Dagryet kan være den nye tid, opplysningstiden, eller gryet av en ny erkjennelse. Mange leser dikt veldig fast, som om hver del av diktet har en kode å knekke, hva det betyr, og når den er løst, er det videre til neste. Sånn er det ikke. Morgendemringen kan være alle disse betydningene, alt hva man legger i det, og det kan være en vanlig morgen. Poenget er at det er et rikt bilde, med mange muligheter. Sånn er det også med fjellandskapet, og utsikten. Etter den påfølgende romantikken, og maleriet til Caspar Friedrich, er vi litteraturinteresserte trenet i å se denne sammenligningen. Fjellandskapet er verden. Dikteren står på toppen, og ser utover. Noe er skygget av tåke og skyer, andre ting ser han klart. Her, hos Goethe, 30 år før maleriet til Friedrich, så er det helt bokstavlig Diktningen som trekker vekk skyene, slik at mennesket, dikteren, kan se.

Bilderesultat for caspar Friedrich wanderer
Caspar Friedrich: Der Wanderer über dem Nebelmeer (1818)

Etter at forholdet mellom de to er helt etablert, hun som vidunderet, han som den som trygler etter å få beholde og bruke gaven hennes, så forteller hun over to strofer hva dikterkunsten er for noe. Der legger Goethe all sin mesterskap, først hvordan hun begynner med det menneskelige, – jeg kjenner deg, kjenner dine svakheter, (Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen), og så hvordan han evig hører henne si dette (hör sie ewig sprehen), deretter at hun skjenker ham gaven. Da blir alt sammen klart som morgenluften!

Går det an å tro på det? Det er hevet over all tvil at Goethe selv tror på det, og han insisterer på at leseren også skal gjøre det. Han bruker de sterkeste bildene som er, etter å ha bygget opp over 11 strofer hva som skal skje, diktningen er sannhet og diktningen er klarhet. Sannheten er skjult, dikteren kan gjennom dikterkunsten ta sløret vekk, og vise den for leseren. Strofe 13 er alt det fantastiske som da vil skje, denne strofen er et underverk av friske, sammensatte ord, nye og sjeldne. Det er diktet som blander seg med luften, og gjør den lumre og klamme, sval og kjølig. Her leses utmerket i overført betydning, diktet blander seg med livet, og gjør det behagelig. Gå tilbake til strofen og les den en gang til. Her er det Diktningen, diktergudinnen, som snakker om diktningens gave.

Til slutt er det altså Goethes egen konklusjon, som fungerer som en slags epilog. Han er som renset etter møtet, det er religiøse dimensjoner over dette, han har sett lyset, fått åpenbaringen, nå skal han ut og fortelle. Virkemidlene som blir brukt her hos Goethe, og i religiøse, kristne tekster, er mye av det samme. Goethe har gjennom diktningen en trygghet å by på, som man vanligvis bare finner i religionen. Goethe er ingen religiøs dikter, så leseren må ikke bli villedet av hva jeg her skriver, det er bare at i dette diktet er måten å skrive på beslektet.

Goethe henvender seg til leseren som til sine venner, sine brødre, og han vil gjerne ha dem med på ferden. Det er virkelig så han insisterer på at livets vanskeligheter er overvunnet, de er velkomne, de pynter livets bane med blomster og frukt. Så er det i de fire siste strofer, der han slår an en marsj fremover, mot den neste dag og fremtiden. Det passer godt lest mot begynnelsen, med oppvåkningen. Goethe oppfordrer til fellesskap, vi går forenet, vi lever og vandrer, lykkelige. Dette er veien fremover, alle er velkomne til å være med. Og da vil også våre etterkommere, når de sørger om oss, se litt av vår kjærlighet, de også.

Min gjendiktning

Et forsøk. Jeg vet ikke om det er gjort før i Norge. Jeg tror i alle fall ikke det er trykket eller offentliggjort noe sted. Det er ikke så lett å få det til, heller, og ikke engang sikkert det er mulig. For å lykkes, må det kunne leses som I Rondane-diktet til Vinje. Starten er: No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,/som deim eg i min fyrste Ungdom saag. Det er denne rytmen som skal holdes. Så i første strofe kunne det vært fint å bruke rimene trinn – min – inn, eller noe, i linjene 1-3-5, men det skal ende på trykklett stavelse, så da må det omskrives. Derimot skal det i linjene 2-4-6 være trykktung utgang, så derfor favn-navn-hang, der. Halvvrim som navn-hang må være lov. Det gjør Goethe selv i SchritteHütte, og det blir i overkant anstrengt å unngå også det. I noen av strofene har jeg også presset hva som kan gå for halvrim.

Med hjelp av slike nødløsninger og tvangsrim har jeg fått på plass en gjendiktning av hele diktet. Også strofer jeg egnetlig ikke har lyktes med å gjendikte ordentlig, er med. Ytterligere strofer har problematiske linjer. I noen tilfeller har jeg gjort en tøff omskriving, så det ikke står det samme hos meg, som i originalen. Men målet med en gjendiktning er at det skal fungere på norsk, i ånden til originalen. Så da må vi av og til bruke mulighetene i det norske språk, selv om denne muligheten ikke er brukt eller ikke finnes i originalen. Leseren må bære over med at det ikke er ideelt. Stort sett får ikke oversettere sjansen til å forsvare seg på denne måten, jeg er sikker på at også tidligere tiders oversettere har kjent behovet.

I strofe 8 tar jeg meg den frihet å avslutte med trykktung utgang i de to siste linjene, der originalen følger hovedmønsteret i diktet og har trykklett. På norsk blir det mye bedre.

Dedikasjon

Morgenen kom, seg frem den ville titte
Den lette søvn holdt meg mykt i favn,
Så, våknet, gikk jeg fra min stille hytte
Til fjellet opp i friske sjelens navn;
Jeg frydet meg med alle mine skritte
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg henrykket
Og alt var kvikket opp, meg å oppkvikke.

Og som jeg steg, opp fra en flod i enge
Et tåkestrimmel sakte mot meg fôr
Den vek og vekslet, flyte om meg stenge,
Og vokste bevinget meg opp stor:
Den skjønne sikt skal ei jeg nyte lenger,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg av skyer som omsluttet
Og med meg selv i demring innesluttet.

Med ett så syntes solen frem seg tvinge,
I tåken lot seg nå se noe klart;
Her sank han svakt og måtte ned seg svinge,
Her delte han seg stigende om skog og bart.
Jeg håpet henne første hilsen bringe!
Og håpet henne etter tåken skjønn så rart.
Den luftige kamp var lenge ei fullendet,
En glans meg omgav, jeg stod blendet.

Snart gjorde meg, med mine øyne åpne
En hjertets indre drift meg mere djerv;
Jeg kunne kun med raske blikk det våge
For alt meg syntes lik i brann forderv.
Da svevde brakt med sky for meg å råke,
En kvinne, gudinne hen for meg der,
Ei skjønner’ bilde så jeg lenge leve;
Hun så meg an, og ble fortsatt å sveve.

Så kjenner du meg ikke? Sa en stemme,
Hvori all den kjærlig,trofast tone fløt:
Jeg helte deg, meg kan du nok erkjenne,
Den rene balsam gjorde smerten bløt?
Du kjenner meg, til bånd evig ei forglemme
Ditt prøvde hjerte seg fast og fastere knøt.
Så jeg deg ei med hete hjertets tårer
Som liten gutt du lengtet meg bedåret?

Ja! ropte jeg, i det jeg ned lykksalig
Til jorden sank, deg lenge har jeg følt;
Du gav meg ro, når pasjonen lidenskaplig
Meg rastløst har de unge ledd berørt:
Du har med himmelsk fjærdrakt varlig,
På hete dag min panne mildt fått kjølt;
Du sjenket meg hver jordens beste gave
Hver lykke vil jeg gjennom deg få have!

Deg nevn’r jeg ei. Du nevnes dog av mange
Hver ganske ofte, kaller deg for sin,
Enhver sitt øye sikter deg å fange
For nesten alle blir strålen din til pin.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt lange,
Jeg kjenner deg, så er ensomheten min.
Jeg må min lykke med meg selv kun nyte, 
Ditt elskelige lys dekke til og beskytte.

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor smart,
Hvor nødt jeg var til kun å avsløre lite!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt vet du mer enn barnet først vil vite,
Så tror du straks du overmenneske var,
Forsømmer mannens plikt å slite!
Hvor forskjellig er du fra de andre i det?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Tilgi meg, ropte jeg ut, min mening er god;
Skal jeg forgjeves øyne åpne have?
En glad vilje lever i mitt blod.
Jeg kjenner helt verdien dine gaver!
For andre vokser meg det edle gode,
Jeg kan og vil ei pundet mer begrave!
For hva å søke veien lengselsfulle,
Når jeg den ei til andre vise skulle?

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmod;
Jeg kunne meg selv i hennes øye lese,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede bedre,
Til nye gleder steg min ånd opp mot;
Jeg kunne nå med inderlig troskap i hu
Meg nærme henne og hennes nærhet skue.

Da rakte hun hånden ut i en stripe
Av lette skyer og av den duft herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, og forsvant derom.
Mitt øye kunne dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og from.
Nå så jeg hun det reneste sløret holde,
Det fløt og svulmet i tusen folder.

Jeg kjenner deg, jeg vet i deg det svake,
Jeg vet, hva godt i deg lever og brenn’!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg deg lengst bestemt!
Den lykkelige kan ei stå noe tilbake,
Som denne gave med ro i sjel får sendt:
Av morgenduft vevd og solskinnsånd,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Og når det deg og dine venner støle
Litt lummert blir, så kast den i vår luft!
Så straks omsuser aftenvindens kjøle,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smerten ved å jordisk føle,
Til skyseng forvandles gravens tuft
Beroliget blir hver en livets bølge,
Din dag blir kjærlig, og lys natt vil følge.

Så kommer, venner, når på deres veier
Av livets byrde tungt så tungt blir trykt,
Når deres bane en friskt fornyet seier
Med blomster pyntet, gyllen frukt besmykt,
Forent vi mot den neste dag oss dreier!
Slik lever vi, slik vandrer vi henrykt.
Og da skal óg, når etterslekten klager,
Til deres lyst se kjærligheten varer.

ES2018/19

Epitafer, av William Shakespeare

Store norske leksikon skriver at et epitaf er et gravmæle med innskrift, en minnetavle over en fremstående person i en kirke. Skikken går langt tilbake, viktige menn vil gjerne ha sitt minne husket, og har gjort det med å bygge store gravmonument, og pyntet med kunst og innskrifter. I litteraturen har det også blitt en egen sjanger. Slike tekster skulle få plass på gravsteinen, og måtte være korte og fyndige. Mange av dem er standardformuleringer med standardvisdom, mens noen er mer originale og med sin egen vri.

Shakespeare skrev en del slike epitafer for forskjellige mennesker i hans samtid. I alle fall er det flere epitafer som er tillagt ham. Det passer godt å avslutte min 10 årige gjennomgang av alle dikt Shakespeare har skrevet, alt av sonetter og smådikt, og noen utdrag fra teaterstykkene, med samlingen epitafer. Desto mer passende er det, at den siste skrev han til seg selv.

Ben Jonson

Her vil jeg ha med en sjelden personlig historie. Det var i Bergen, på 90-tallet, eller like over år 2000, vi satt en gjeng i Studentteateret Immaturus, og en jeg kaller med initialene HMH fortalte om Shakespeare og Ben Jonson. Det handlet om epitafen Jonson begynte på, og Shakespeare avsluttet. Han her, HMH, studerte teatervitenskap, på hovedfagsnivå, så vidt jeg husker, og kjente til både Shakespeare og Jonson. Det gjør jeg også nå, men den gang var dette mitt første møte med Jonson, og den lille rivaliseringen han og Shakespeare hadde. Historien setter forholdet mellom dem ganske godt på plass. Jonson begynner ganske bra, men Shakespeare avslutter ved å vise hvem som er mesteren.

Teksten må deles i to, for å få frem effekten.

Here lies Ben Jonson
That was once one

Here ligger Ben Jonson
Som en gang var én.

Legenden vil ha det til at Jonson skribler dette ned på en lapp, og leverer det over til Shakespeare, så han skal fortsette. Shakespeare skriver epitafen ferdig med dette:

Who while he lived was a slow thing
And now, being dead, is no thing.

Som mens han levde var en langsom ting
Og nå, når han er død, er ingen ting.

Hele livet siden har jeg husket at det var et eller annet kult med Ben Jonson og William Shakespeare, og at de skrev en eller annen epitaf sammen. Men jeg har måttet slå opp flere ganger for å se hva det var, nå igjen.

Det var kanskje med en viss skuffelse jeg første gang så i ordentlige utgivelser av Shakespeare, at teksten nok er apokrofisk. Oxford-utgaven skriver det sedvanlig nøkternt, teksten er tilegnet Shakespeare i Bodleian manuskriptet av 1650. Den finnes også i flere manuskripter. Det er utmerket mulig at Jonson og Shakespeare satt og drakk sammen, og skriblet ned noen rim i lag, men at akkurat denne utvekslingen skal ha funnet sted, passer bedre med at noen senere har sittet og tenkt seg, hva de kunne ha skrevet. Poenget i den er typisk Shakespeare, noe som ikke gjør det mindre sannsynlig at beundrere av ham skal ha tenkt det ut.

Både historien og epitafen er likevel artig. Så artig at jeg legger den inn en gang til, samlet, og uten oversettelse og kommentar.

Here lies Ben Jonson
That was once one
Who while he lived was a slow thing
And now, being dead, is no thing.

Elias James

Denne epitafen var å finne i søndre sideskip i St. Andrew-kirken, nær garderoben, som ble ødelagt i den store brannen i 1666. Den finnes i John Stows, Survey of London (1633), men uten å være tilknyttet Shakespeare eller noen annen forfatter. Den er også svært lik mange andre epitafer. Først i Bodleian manuskriptet av 1650 er det tilegnet Shakespeare.

When God was pleased, the world unwilling yet,
Elias James to nature paid his debt,
And here reposeth. As he lived, he died,
The saying strongly in him verified:
«Such life, such death». Then, a known truth to tell,
He lived a godly life, and died as well.

Min oversettelse

Når Gud var fornøyd, men verden ennå ikke,
Betalte Elias James sin gjeld til naturen,
Og her plassert. Som han levde, døde han,
Talemåten ble i ham bekreftet sterkt:
«Som i livet, som i døden». Så det er helt sant å si,
Han levde et godt liv, og døde like så.

Etter min mening er epitafen litt anonym. Det samme var den personen epitafen er tilegnet, Elias James. Han var den ølbrygger (brewer) som døde ugift, og etterlot seg 10 pund til de fattige. Eiendommen hans lå nær Shakespeares i Puddle Dock Hill, så de to kan ha kjent hverandre eller visst om hverandre. Det gjør det mulig at Shakespeare skrev teksten, men ingen kan vite. Som alltid har engelskmennene gjort absolutt alt ut av det lille som finnes av informasjon, og Oxford-utgaven av diktene henviser til Leslie Hotson, Shakespeare’s sonnets dated (1949), for den fulle diskusjonen om saken. Jeg vil kalle det – fascinerende.

An Extemporary Epitaph on John Combe, A Noted Usurer

I den neste epitafen er det litt mer krutt.  Oversatt blir tittelen: En improvisert epitaf om John Combe. En kjent ågerkar. Jeg er ikke så kjent i engelsk at jeg vet om usurer er et ord som engelskmenn er familiære med, men jeg vet at den norske oversettelsen ågerkar ikke er kjent i dag blant folk flest. Det er et gammelmodig ord, om folk som lånte ut ting til ågerrente. Lånehai, er kanskje dagens ord for å uttrykke noe tilsvarende, men som det er forskjell på å låne i dag og før, så er det forskjell i å være ågerkar og lånehai. I alle fall er usurer, om det er ågerkar eller lånehai, et sterkt negativt ladet ord.

John Combe døde 10. juli 1614, og ble begravd i Stratford. Det er ikke sånn at Shakespeare og Combe hadde noe dårlig forhold. Tvert i mot så stod de to familiene nær hverandre. Combe etterlot også Shakespeare 5 pund i testamentet sitt. Videre bygde de sine monumenter av samme stein, og Shakespeare etterlot sverdet sitt til Johns bror, Thomas. Så det er ikke så mye mer her, enn at John Combe gjennom utlånspraksisen sin ble blant Stratfords rikeste, og at Shakespeare selvsagt er den mest kjente dikteren derfra.

Ten in the hundred here lieth engraved
A hundred to ten his soul is ne’er saved.
If anyone ask who lieth in this tomb,
«O ho!» quoth the devil, «’tis my John-a-Combe.»

Min oversettelse

Ti av hundre ligger her begravd
Hundre til ti er hans sjel aldri frelst.
Hvis noen spør hvem som ligger i graven,
«Å hå!» sa djevelen,, «det er min mann, John Combe.»

Ti av hundre er ti prosent, ågerrenten. Renten på dagens forbrukslån kan være atskillig høyere, men får du 10 % avkastning på kapitalen din, blir du raskt rik, om du har litt å starte med. Det står om Combe at lending money at the usual ten in the hundred made him the richest man in Stratford. (Shakespeare in Warwichshire, 119), Oxford-Shakespeare 726. Jeg siterer Oxford-utgaven av sonettene og diktene til Shakespeare, en utgave som igjen siterer Shakespeare in Warwichshire, som jeg ikke har lest. Uansett ble Ten in the hundred en talemåte i tiden. Det samme er motsatsen, hundred to ten, her ment som odds i et veddemål, vedder du en tier, gir jeg deg hundre, på at sjelen hans ikke blir frelst. Også dette er folkevett i tiden, ågerkarene er djevelens menn, de kommer ikke til himmelen. Spørsmålet If anyone ask er standard i sånne korte gravmæler, eller epitafer. Formuleringen ble også brukt i den til Sir Edward Stanley.

Diktet er så artig at jeg spanderer en liten gjendiktning.

Ti av hver hundre her ligger begravd
Hundre til ti på han aldri blir spart.
Hvis noen vil spør hvem som ligger her sånn,
«Hå hå!» sa Fanden,, «det her er John Combe.»

Another Epitaph on John Combe

For de som likte John Combe, er det én til om ham. Den første må nok leses litt humoristisk, om enn det kanskje er spesielt å lese noe humoristisk, om noen som nettopp er død. John Combe var altså en reell, levende person, og det er mulig å få sikker kunnskap om ham og hans forhold til Shakespeare, da det finnes kilder og rettsdokument. Så her støtter jeg meg til Oxford-utgaven av Shakespears sonetter og dikt, som igjen støtter seg til en utgave ved Bodleian-biblioteket, Ashmole 38, på side 180, der det står: «He being dead, and making the poor his heirs, hee [Shakespeare] after writes this for his epitaph». Videre står det at denne John Combe, ågerkaren, testamenterer 5 pund til Shakespeare, og 30 til de fattige. Det står mer i J. Q. Adams, Shakespeare as a Writer of Epitaphs», Chicago 1923.

Howe’er he livèd judged not,
John Combe shall never be forgot
While poor hath memory, for he did gather
To make the poor his issue; he, their father,
As record for his tilth and seed
Did crown him in his latter deed.

Min oversettelse

Hvordan han enn levde ikke dømt,
John Combe skal ikke bli glemt
Mens fattige har hukommelse, for han samlet inn
For å gjøre de fattige til sin sak: han, deres far,
Som opptegnelse for hans avling og frø
Kronet ham i hans senere gjerning.

Dette er mer en normal epitaf, uten at jeg synes den har så mye ved seg. Oversettelsen er litt vanskelig å få i glatt og god norsk, engelskkyndige ser lett hva som er problemet. Poenget er at John Combe ikke vil bli glemt av de fattige, for han gjorde deres sak til sin. Jeg er ikke sikker på hvem he (han) er, i linje 4, men det er han som kroner ham i siste linje. I min lesing skulle både he og him være John Combe, men det vil bety at han kroner seg selv, og slik kan det umulig være. Det gir mening hvis he i linje 4 er Gud, men da kan jeg ikke forstå hvorfor forfatteren ikke bare skriver God, Gud. Det er ikke så mye å bråke med. Det er ikke noe dikt å huske for annet enn at det godt mulig er skrevet av Shakespeare.

Upon the king

Dette er en epitaf som godt kan forbigås i stillhet. Det er lite som indikerer at dette er av Shakespeare, annet enn at han var blant the King’s Men, og at han var den ledende forfatteren der. Men det kan være skrevet av hvem som helst. Teksten finnes under et bilde av James I, satt foran hans Works (1616). Det blir tillagt Shakespeare i to manuskript, Folger V.a.160 (1633-34) og Folger V.a,262(1650). Men Bodleian Ashmole 38 mener det heller er Robert Barker eller John Bill som skrev det, de som stod for trykkingen av boken og bildet. Her er også argumentet at om det korte diktet virkelig var av Shakespeare, så ville det stått der.

Crowns have their compass, length of days their date,
Triumphs their tombs, felicity her fate:
Of more than earth, can earth make none partaker,
But knowledge makes the KING most like his maker.

Min oversettelse

Kronen har sin omkrets, dagene sin dato,
Triumfer sine gravsteiner, lykken har sin skjebne:
Av mer enn jord, kan jorden ikke gjøre noen deltaker ,
Men kunnskap gjør KONGEN mest lik skaperen.

På meg virker dette å være nokså intetsigende, og enda en tekst ettertiden må bale med, fordi noen har klart å knytte navnet Shakespeare til den.

Epitaph on himself

Så er vi kommet til epitafen Shakespeare (angivelig) skrev til seg selv. Det er den siste teksten jeg kommer til å poste av Shakespeare. Det er rett og slett ikke mer å ta av. Etter dette, vil arbeidet med ham bestå i å fullføre og forbedre innleggene som allerede er postet. Hovedtyngden er selvsagt de 154 sonettene, de seks månedene med utdrag fra teaterstykkene og mer eller mindre tvilsomme småtekster, er mer av kursorisk interesse. Epitafen til Shakespeare er godt kjent, i alle fall vet mange som i utgangspunktet har litt interesse for Shakespeare, at det finnes en morsom epitaf om ham. Jeg trodde selv en stund dette var original Shakespeare, men må nok en gang i møte med bedre kunnskap gå med på at dette er standard, folkelig visdom, proverbial, som engelskmennene sier. Det hindrer ikke at det er en artig tekst.

Good friend, for Jesus’ sake forbear
To dig the dust enclosèd here.
Blessed be the man that spares these stones,
And cursed be he that moves my bones.

Linjene er gravert inn på steinen ved graven hans i Stratford, så det er reelt epitafen til Shakespeare, dette her. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at linjene er der for å hindre at knoklene blir flyttet til det som på engelsk kaller Charnel house, et slags hus for benrester. Hvorvidt det er Shakespeare selv som har skrevet dem, kan vi aldri få vite. Og det er også å melde at benrestene til Shakespeare har fått ligge i fred. Ingen har våget å utfordre forbannelsen.

Også om dette står det side opp og ned i flere bøker. Oxford-utgaven har flere referanser. Jeg vil ha med at noen utgivelser på 1600-tallet, Folger, ikke har med de to første linjene. Det er også de to siste som er kjent, og som det er snert i.

Dermed er jeg ferdig. Shakespeare skal få ligge i fred, for meg. Jeg skal ikke røre benrestene hans, jeg skal spare steinen, hedre minnet. Det eneste som gjenstår, er gjendiktningen av epitafen.

Gode venn, for Jesu’ skyld la vær
Å grave i støvet omsluttet her.
Velsignet være han som sparer denne stein,
Forbannet være han som flytter mine bein.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Epilog (Now my charms are all o’erthrown) fra The Tempest, av William Shakespeare

Så er vi kommet til den siste replikken Shakespeare la inn i et av stykkene sine. Det er aveskjedsreplikken i The Tempest, stykket som avslutter et fantastisk forfatterskap, med et fantastisk teaterstrykke.

Ordet fantastisk er brukt med omtanke. Shakespeare dikter opp en fantastisk verden til sitt avskjedsstykke, en isolert øy, som han befolker med fantastiske og forunderlige vesener. Disse møter en samling mennesker strandet fra et skip, gått under i en storm som er fremkallet av Prospero og hans avhengige hjelper, Ariel. Stykket heter Stormen, The Tempest, men det er ikke flere ordentlige stormer her, enn denne. Og den finner sted i den første lille scenen i første akt. Der skjer det ikke så mye mer enn at skipet forliser, mens mannskapet om bord skriker til hverandre, og forsøker å redde seg som best de kan. Resten av stormen er i beste fall i overført betydning. Det er øyen, the Island, alt handler om. Så The Island er et mer passende navn. Men Shakespeare valgte bort det opplagte navnet, så stykket har blitt hetende The Tempest, og lever veldig godt som det.

Det er en ordentlig konflikt i stykket. Prospero er forrådt av sin bror, Antonio, som i allianse med kongen av Napoli har fravristet ham hertugdømmet Milan. Denne broren er ombord i skipet som forliser, og det er for å få hevn over ham, Prospero fremkaller stormen. Det står en ganske detaljert gjennomgang av stykket på Helt grei litteratur. Og for de som behersker engelsk, er det kort vei til utallige nettsider og muligheter for å lese hele stykket gratis.

Her på denne bloggen er det poesien som er interessant. Og før vi kommer til avslutningsreplikken, som er denne postens hovedsak, så er det flere øyeblikk å ta med på veien. Dette stykket er fullt av sitatvennlige og lesevennlige deler. Det går helt fint å hoppe litt hit og dit, og lese litt utdrag. Særlig når man fra før er kjent med karakterene og den bakenforliggende handlingen. Som regel er detaljkunnskapen ikke nødvendig, det holder å vite at dette er en magisk verden der forunderlige skapninger møter vanlige mennesker.

Noen av replikkene er også svært berømte, som denne, av Prospero, i akt 4, scene 1. I denne scenen er det bryllup. Det er Ferdinand som skal få Miranda. For øvrig har Miranda bodd med sin far på denne øyen hele sitt liv. Ferdinand er den første mannen hun ser, og hun blir straks forelsket i ham. Scenen mellom dem, første i akt 3, er kostelig. Shakespeare har jo også ellers i stykkene sine mye moro med hvordan karakterene i skuespill må bli forelsket på kommando, og dypt og inderlig, for å få handlingen til å gå opp. Men dette er et sidespor, nå til Prosperos berømte replikk, der ordene We are such stuff/ As dreams are made on faller:

(…)
Our revels now are ended. These our actors,
As I foretold you, were all spirits and
Are melted into air, into thin air:
And, like the baseless fabric of this vision,
The cloud-capp’d towers, the gorgeous palaces,
The solemn temples, the great globe itself,
Ye all which it inherit, shall dissolve
And, like this insubstantial pageant faded,
Leave not a rack behind. We are such stuff
As dreams are made on, and our little life
Is rounded with a sleep. (…)

eller i min oversettelse

Festingen vår er nå avsluttet. Disse skuespillerne våre,
Som jeg varslet deg, var alle ånder og
Er smeltet til luft, til ren luft:
Og, som den grunnløse strukturen av denne visjonen,
De skydekkede tårnene, de prakftulle palassene,
De hellige templene, den store kloden selv,
Dere alle som den inneholder, skal oppløses
Og, lik det substansløse festspillet ble visket ut,
Ikke la en hylle bli igjen. Vi er av slikt stoff
Som drømmer er laget på, og vårt lille liv
Er avrundet med en søvn.

Denne berømte replikken med den enda mer berømte vendingen We are such stuff/ As dreams are made on, har en parallell i like berømte All the world’s a stage. Den er lagt ut som et eget dikt i Poetry Foundation. Det kunne den godt vært her på Helt grei poesi også, for den har kraft i seg til å stå på egne ben, og den er en nydelig beskrivelse av livets syv faser, som syv roller i et skuespill. Hele verden er en scene, alle mennesker er skuespillere (merely players). Vi trer ut og inn på scenen, har våre forskjellige roller, lever og dør. I the Tempest er det mer fantasifullt, som hele stykket er fantasifullt. Der er scenen og skuespillerne en magisk verden, eller klode, globe, som også er navnet på scenen der Shakespeare sine stykker ble spilt. Så der er det en nydelig dobbelt betydning. Eller lag på lag med betydning, noe som er Shakespears varemerke. Det er slikt stoff drømmer blir laget på (made on), ofte blir det referert laget av (made of), noe som kanskje passer bedre. Men replikken er altså As dreams are made on, og man må gå en ekstra runde med hjernen for å få mening i det også. Poenget er at denne magiske verdenen og vesenene der er grobunn for drømmer. Dette er fantasiens område, og et fruktbart sted å være.

Vi har også Mirandas korte replikk i akt 5:

O, wonder!
How many goodly creatures are there here!
How beauteous mankind is! O brave new world,
That has such people in’t!

Eller i min oversettelse

Å, under!
Hvor mange flotte skapninger er det her!
Hvor fager menneskeheten er! Å prektige nye verden,
Som har sånne folk i seg!

Uttrykket brave new world er gjort mer berømt av Aldous Huxly, som har dette som tittel på sin dystopiske fremtidsroman fra 1932. Den kom nettopp i ny norsk oversettelse, der det ble endret på den tradisjonelle «vidunderlige nye verden». Det er en nøtt å oversette disse små ordene, som det på engelsk er en nøtt å tolke helt hva det betyr. Grunnbetydningen av brave er tapper og modig, fra gammelt har vi ordet brave (med norsk uttale, ‘bra-ve), men det er malplassert her. Akkurat her er det vanskelig for meg å oversette, uten å ha alt dette i hodet. Jeg prøver med prektig, i betydningen storslått, om enn dette ordet kanskje er slitt i stykker av julesanger, sånn at folk i dag bare forbinder det med religiøsitet og kristendom.

Nå er det altså epilogen. Den er lagt i munnen til Prospero, den som trekker i trådene i stykket. Han har magiske evner, og er den som har fremkalt stormen som får skipet til å forlise. Det er ikke bare i sluttreplikken han ligger tett til forfatteren. Han er den som har magiske evner, og får alt til å skje. Slik dramatikeren gjør det.

Epilog

Prospero

Now my charms are all o’erthrown,
And what strength I have’s mine own,
Which is most faint: now, ’tis true,
I must be here confined by you,
Or sent to Naples. Let me not,
Since I have my dukedom got
And pardon’d the deceiver, dwell
In this bare island by your spell;
But release me from my bands
With the help of your good hands:
Gentle breath of yours my sails
Must fill, or else my project fails,
Which was to please. Now I want
Spirits to enforce, art to enchant,
And my ending is despair,
Unless I be relieved by prayer,
Which pierces so that it assaults
Mercy itself and frees all faults.
As you from crimes would pardon’d be,
Let your indulgence set me free.

Min oversettelse

All min trolldom har nå tatt slutt,
Og hva styrke jeg har er min egen,
Som er temmelig ynkelig: Nå, det er sant,
Jeg må være her sperret inne av dere,
Eller sendt til Napoli. La meg ikke,
Siden jeg har mitt hertugdømme
Og bedrageren tilgitt, bo
Under deres forbannelse på denne øde øyen;
Men løs meg fra mine bånd
Med hjelp av deres gode hender:
Mild pust fra dere må fylle
Mine seil, ellers vil mitt prosjektet feile,
Som var å behage. Nå ønsker jeg at
Ånden skal styrkes, kunsten begeistre,
Og min ende er fortvilelse,
Med mindre jeg blir befridd med bønn,
Som er så gjennomborende at det angriper
Barmhjertigheten selv og frigjør alle feil.
Som dere fra forbrytelser vil bli benådet,
Så la deres skånsomhet sette meg fri.

Kommentar til form og innhold

Shakespeare leker seg med takten og rytmen i denne avslutningsreplikken. Mye er gjort som en morsom effekt, også for å ta brodden av alvoret teksten kan uttrykke, men det er også brukt taktskifter for å fremheve innholdet.

Verseformen veksler mellom firfotede trokeer og firfotede jamber. Det vil si at hver linje har fire trykktunge stavelser, og at mellom hver trykktunge stavelse skal det være én lett. Men det varierer om linjen starter med trykktung eller trykklett stavelse. Når linjene starter med trykklett stavelse, går det også an å kalle det trokeisk verselinje med opptakt. Det er litt smak og behag hva man kaller det. Poenget er at det går annenhver tung og lett, og at det skal være fire trykktunge stavelser i en linje. Teksten er også konsekvent med trykksterk stavelse til slutt, det som kalles trykksterk utgang.

Sammenlignet med de femfotede trokeene sonettene og det meste av teaterstykkene er skrevet i, så er dette en morsom og uhøytidelig verseform. Det trenger man ikke skolering for å oppdage, det er bare å lese eller lytte til replikken. Om man ennå ikke er overbevist, kan man lese en av sonettene, eller en av replikkene på blankvers. Den ekstra trykktunge stavelsen i linjen gjør at den får et mer høytidelig preg. Det er ikke bare innholdet i sonettene som gjør dem til å ta mer alvorlig. Det er også rytmen det går i.

Det at det skal være bare én trykklett stavelse mellom de trykktunge gjør at o’er i overthrown og now, ’tis må leses som en stavelse, og trykksvakt.

Det er ikke noen stor sak om linjen har opptakt eller ikke. Det gir litt variasjon, passende til en muntlig replikk, dette er jo en tekst en skuespiller skal fremføre, ikke noe ment å leses og analyserers som et dikt. Som man ser er det 2 linjer uten opptakt, 3 linjer med, så 1 uten, og 2 med, før det blir 3 uten.

Det skjer imidlerid noe spennende etter linje 12. Linje 12 er perfekt i takten, svært markante trykksterke og trykklette stavelser, Must fill, or else my project fails, 4 i tallet. Så følger linje 13, med which was to please. Her går verseformen litt i stå. Det passer jo godt, med at det han nettopp har sagt er at «prosjektet feiler». Om man leser det som om det er forfatteren, Shakespeare, som snakker, så er det jo artig at rytmen feiler akkurat i det prosjektet feiler. Jeg har markert takten med lett-tung også i vendingen which was to please, men det er ikke markant, annet enn at ‘to’ er veldig trykklett og please veldig trykktung. Deretter følger det en trykktung til, i Now, og så er det flere trykklette stavelser i mellom de trykktunge i linjen under.

Jeg har markert trykktunge stavelser med fet skrift.

Now my charms are all o’erthrown,
And what strength I have‘s mine own,
Which is most faint: now, ’tis true,
I must be here confined by you,
Or sent to Naples. Let me not,
Since I have my dukedom got
And pardon’d the deceiver, dwell
In this bare island by your spell;
But release me from my bands
With the help of your good hands:
Gentle breath of yours my sails
Must fill, or else my project fails,
Which was to please. Now I want
Spirits to enforce, art to enchant,
And my ending is despair,
Unless I be relieved by prayer,
Which pierces so that it assaults
Mercy itself and frees all faults.
As you from crimes would pardon’d be,
Let your indulgence set me free.

Merk det skal være en pause etter please. Der er det en trykklett stavelse som mangler.

Kommentar til oversettelsen og gjendiktningen

I oversettelsen forsøker jeg å få inn meningsinnholdet i et lettfattelig norsk. I gjendiktningen forsøker jeg å gjenskape de poetiske kvalitene. Det klarer jeg ikke helt, som man ser, jeg har måttet ta meg noen friheter og flytte litt rundt på trykksterke stavelser. Jeg har hatt i hodet at det skal kunne fungere på en scene.

I linjene 5 – 7 er det en vanskelig setning: Let me not,/ Since I have my dukedom got/ And pardon’d the deceiver, dwell/ In this bare island by your spell; Vanskeligheten ligger i at det er en innskuddssetning inni der, som kan forvirre litt. Her er setningen skrevet ut på norsk: La meg ikke bo på denne øde øyen ved deres forbannelse, siden jeg har mitt hertugdømme (i Napoli) og (jeg har) benådet bedrageren. Prospero er subjekt i begge undersetningene, det er han som har hertugdømmet, og det er han som har benådet bedrageren. I vanlig språkføring er det uvanlig å bruke samme hjelpeverb «har» for noe man har, og for noe man har gjort. Men dette er poesi, da gjelder andre regler, og et ekstra har (have) for å understreke at det er samme jeg som har gjort det, vil ødelegge rytmen. Det forvanskes ytterligere av at det rett etter følger verbet i hovedsetningen, bo (dwell). Det er opp til skuespilleren å få dette formidlet så publikum får det med seg.

Which was to please er for enhver med litt engelskkunnskaper enklere å forstå i originalen enn i oversettelsen. Det mest nærliggende er tilfredsstille,

Gloseliste

charm 1. sjarmtiltrekningskraftyndefortryllelsetekke 2. trylleformulartryllemiddeltrolldomfortryllelse 3. amulettanheng, charm
overthrow 1. styrtefelle 2. erobrebeseire 3. (også overført) veltekullkaste 4. sette (en) stopper forfå (en) slutt på
faint 1. svakuklarutydeliglav 2. svaklitenvagfjern 3. halvhjertetynkeligutilstrekkelig 4. kraftløsmattbesvimelsen nær 5. (gammeldags) engsteligfryktsom
confined begrensetinnskrenkettrang (verbet: confine 1. holde fengsletholde innesperret 2. sperre innestenge innesette inn 3. begrenseinnskrenke 4. gjerde innramme inn)
pardon 1. forlatetilgi 2. unnskylde 3. (jus) benåde
deceiver bedrager
dwell 1. bovære bosattoppholde seglevedvele 2. ligge 3. holde uthvile
spell 1. trylleformulartrylleord 2. fortryllelsetrolldomforhekselseforbannelse
enforce 1. (om regel)  håndheveopprettholde 2. tvinge (frem) 3. forsterkeunderbyggestyrkes
enchant 1. begeistrehenrykke 2. forheksefortrylle
despair 1. fortvilelse 2. håpløshet
relieve 1. lettelindremildne 2. gi understøttelse/stønadbøte påbistå 3. avløse 4. befrikomme til unnsetning forhjelpe 5. gi avveksling fra 6. (foreldet) fremhevela fremstå i relieffla avtegne seg 7. (mekanikk) forsyne med fri(gangs)vinkelforsyne med klaringsvinkel
pierce 1. gjennomborebore seg inn i 2. ta hull ibore hull i, pierce 3. trenge igjennomtrenge fremtrenge inn (i)
assault 1. overfalleangripe 2. storme 3. (jus) true med voldøve vold mot
mercy 1. barmhjertighetskånsel 2. nådemiskunn 3. medlidenhet 4. (jus) benåding 5. barmhjertighetshandlingbarmhjertighetsgjerning 6. kilde til takknemlighet
indulgence 1. overbærenhetmildhetskånsomhetettergivenhet 2. nytelsefornøyelsefråtsingluksustilfredsstillelse 3. (kirkelig) avlat 4. (handel) betalingshenstand

Kommentar til teksten

Trolldommen er den Prospero har hatt i løpet av stykket, og som han har gitt fra seg når stykket ender. Det kan også leses som trolldommen Shakespeare og andre forfattere har når de skriver teaterstykker. Da behersker de en verden av drømmer og fantasi, med sine egne lover og regler, uavhengig av den verden vi lever i, og som ingen mennesker fullt ut er i stand til å forstå og begripe. Om forfatteren er en Mester, som Shakespeare var, så har han full kontroll over denne verden han dikter opp, og kan fortelle nøyaktig den og de historiene han har lyst til. Med det kan han gå opp i en høyere intelligens, og fortelle noe også om vår verden, som ikke lar seg fortelle utenom akkurat på denne måten i den oppdiktede historien. Når forfatteren trer ut av stykket, trer han også ut av magien, og er et vanlig menneske med sin egen stemme og mening i verden. Verken Shakespeare eller andre forfattere, uansett hvor store de er, er i stand til å si noe fantastisk om sitt eget samfunn og sin egen verden. Magien gjelder bare i diktningen.

Min gjendiktning

All min trolldom er nå segen,
Styrken her er nå min egen,
Den er mest svak: Nå, det er sant,
Jeg må vær’ her hvor de’ meg bandt,
Eller sendt til Napoli. La meg ei det,
Siden jeg har mitt hertugs sted
Og bedrageren benådet, bo
På denne øde øy forbannelsen tro;
Men løs meg fra mine bånd
Med hjelp av deres hånd:
Deres milde pust fyll mine seil
Om ikke vil mitt prosjekt slå feil,
Det var å behage. Nå ønsker jeg at
Ånden skal styrkes, kunsten ta fatt,
Og min ende vil vær’ et fortvilet stønn,
Med mindre jeg blir befridd med bønn,
Som borer sånn at dens overfall
Mot nåden selv all feil fri skal.
Som òg deres forbrytelser benådet vil bli,
La deres milde tilfredshet sette meg fri.

ES2018

En gave forgjeves og tilfeldig (Дар напрасный, дар случайный), av A. S. Pusjkin

Dette diktet skrev Aleksander Sergejevitsj Pusjkin på bursdagen sin 26. mai, 1828, altså for veldig nøyaktig 190 år siden. Det er litt atypisk på mange måter, atypisk Pusjkin, atypisk Russland, og atypisk et dikt å skrive im wonderschönen Monat Mai, som tyskerne vil ha det. Det er heller ikke noe typisk bursdagsdikt, akkurat. Derimot er det et dikt fullt av vemod og livslede, skrevet av alltid unge Pusjkin den dagen han fylte 29. år.

Pusjkin er født i 1799, og han døde i 1837. Han ble ikke mer enn 37 år. Duellen han døde i skyldtes en skandale, den kunne utmerket godt vært unngått. Kanskje er det livsleden som også førte til en dødslengsel? Pusjkin er ellers mer kjent for å være mer optimistisk og livsglad, i hvert fall er han mer det i diktningen sin, enn hans samtidige andre store poet, Lermontov. For Lermontov gir det liksom mening at det endte i døden, allerede fra veldig ung alder skrev Lermontov dikt om hvor tomt livet føltes for ham. Pusjkin skriver dikt om vakre vinterdager, om kjærligheten og om vakre kvinner, det er ikke så mange dikt hos Pusjkin om tomhet og meningsløshet. Pusjkin fyller de russiske livene med mening, og innhold. Utenom i dette diktet her.

*

Дар напрасный, дар случайный,
Жизнь, зачем ты мне дана?
Иль зачем судьбою тайной
Ты на казнь осуждена?

Кто меня враждебной властью
Из ничтожества воззвал,
Душу мне наполнил страстью,
Ум сомненьем взволновал?..

Цели нет передо мною:
Сердце пусто, празден ум,
И томит меня тоскою
Однозвучный жизни шум.

1828

Min oversettelse

En gave forgjeves, gave tilfeldig,
Livet, for hva er du gitt meg?
Eller hvoror er du med en skjult skjebne
Dømt til henrettelse?

Hvem var det som med fiendtlig makt
Påkalte meg fra intetheten,
Fylte sjelen min med lidenskap,
Og oppskaket fornuften med tvil?..

Mål finnes ikke foran meg:
Hjertet er tomt, ørkesløs forstanden
Og piner meg med tungsinn
Livets enstonige støy.

Kommentar til språket og oversettelsen.

På norsk bruker vi ikke stemt s, eller z, og det er derfor etter hva jeg vet heller ikke vanlig å transkribere de russiske stemte vislelydene til bokstaven z. Vi uttaler ustemt uansett, og kan derfor like gjerne skrive s. Jeg veksler litt, ser jeg. Det dreier seg om de kyrilliske bokstavene з (s, z) og ж (sj, zj). Ellers er det å si om oversettelsen at jeg ikke kan garantere at jeg har fått alt riktig. Da trengs det en korrekturleser. Men store feil skal det ikke være, og under gjør jeg rede for hvordan jeg har tenkt.

Første linje direkte oversatt er «gave forgjeves, gave tilfeldig», eller i mer naturlig norsk «en forgjeves gave, en tilfeldig gave». дана (gitt) er partisipp av  дать (gi), slik at linje to blir spørsmålet: livet, hvorfor er du meg gitt? Russisk har to ord for «hvorfor», det vanlige почему, og det Pusjkin her bruker, зачем, som litt mer har betydningen «hvorfor, i hvilken hensikt«. мне er dativsformen for meg, så for virkelig å få frem den, kunne vi på norsk oversette med «til meg». Alt i alt skulle de to første linjene være greie. Deretter blir det litt verre. Kombinasjonen судьбою тайной (med den hemmelige skjebnen) er satt i instrumental, i nominativ er det судьба тайная (hemmelig skjebne). осуждена (dømt) er partisipp av осудить (å dømme). Så det poeten spør om i første strofe, er hvorfor livet er gitt ham, som en tilfeldig og forgjeves gave, bare for å ende i døden til slutt uansett.

I andre strofe må man nesten stokke litt om på rekkefølgen av ordene for å få det riktig på norsk. De to første linjene består av en setning der verbet воззвал (vossval – kalle, påkalle) kommer til slutt. På norsk blir det unaturlig, så jeg flytter det opp på plassen etter subjektet кто (kto – hvem) i setningen, der det hører hjemme. Sammensetningen враждебной властью (vrasjdebnoj vlasiu – fiendtlig makt) står i instrumental, noe som på norsk vanligvis blir markert med preposisjonen med, slik jeg også har gjort. Substantivet ничтожества står i genitiv, styrt av preposisjonen из (iz – fra, av). Verbet Воззвать (vozzvat – rope, kalle på) er satt sammen av forstavelsen воз- (vos – i, på osv. (egentlig er det в med hjelpelyder)) og звать (zvat – rope, kalle). Jeg leser disse to linjene som at intetheten er døden eller tilværslen før fødselen, altså tiden man ikke eksisterer (og dermed heller ikke kjenner noen smerte eller lede), og så er det noe som har kalt ham derfra og inn i livet ved fødselen. Pusjkin spør hvilken fiendtlig makt som har gjort det? Det er en omskriving av den folkelige kunnskapen at ingen har bedt om dette livet, man blir bare sendt inn i det. Tredje linje må analyseres. Verbet er наполнил (napolnil – fylte), pronomenet мне (mnje – (til) meg) står i dativ, «fylte meg», og så står душу (dusju – sjel) i akkusativ og страстью (strastiu – (med) lidenskap) i instrumental. Det skulle bety at «noe har fylt meg sjelen med lidenskap». Jeg kan ikke se noe annet system enn samme кто (kto – hvem) fra første linje, altså den samme som kalt ham fra intethet, fylte sjelen med tvil. Det er også denne som i siste linje i strofen oppskaket fornuften med tvil (Ум сомненьем взволновал – um somnenjem vzvolnoval). Hele strofen er i oversettelsen skrevet litt om, sånn at den skal gi mening på norsk, uten at det skal være nødvendig å lese disse forklaringene.

I første linje i siste strofe står mål i flertall (цели – tseli), mens på norsk kommer det ikke frem av bøyningen om det er ett eller flere mål. I andre linje bytter den russiske originalen om på rekkefølgen av adjektiv og substantiv, på norsk blir det; hjertet (er) tomt, ørkesløs (er) forstanden. De russiske adjektivene står i kortform, uten ending, noe som betyr at det er predikativ bruk, altså sånn vi på norsk får sagt med å bruke koppula-verbet er (hjertet er tomt). Motsatt er attributativ bruk, der russisk bruker adjektivets langform, mens vi på norsk setter adjektivet foran substantivet (tomt hjerte). Substantivet тоска (toska – tungsinn, lede) er satt i instrumental i linje 3, slik at det oversatt blir «piner meg med lede». I siste linje står adjektivet Однозвучный (odnosvutsjnyj – enstonig, monoton) til шум (sjum – støy, bråk, larm), mens жизни (zjizni – livets) står i genitiv, altså blir det «livets monotone støy» det avslutter med. I oversettelsen er jeg for denne strofen tett på originalen, mens jeg i gjendiktningen har stokket litt om på det.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene er satt i fet skrift, i noen av ordene er aksenten er markert med kursiv.

Дар1. (подарок) gave; donasjon 2. (способность) gave
казнь1. (судебная кара) henrettelse, eksekusjon, eksekvering (лишение жизни); dødsstraff (смертный приговор) 2. перен. (мучение) plage, pine
осуждена -> осуждённый I domfelte II прч от осудить ( осуждение 1. domfellelse 2. (порищание) fordømmelse.)
враждебной -> враждебный fiendtlig
ничтожества – genitiv, entall -> ничтожество 1. (убожество) elendighet, intethet, tomhet 2. (ничтожный) ubetydelighet, nullitét
воззвал -> воззвать св см взывать 1. (громко кричать) rope 2. (обращаться с просьбой) kalle på, rope til 3. (апелировать) påkalle vt, appellere til
сомненьем -> сомнение 1. tvil 2. tvil, tvilsmål
взволновал -> взволновать св см волновать 1. (беспокоить) gjøre nervøs; bekymre (вызвать озабоженность); sette i sinnsbevegelse, skake opp (приводить в возбуждение) 2. (вызывать волны) bølge, opprøre
празден – kortform, hankjønn -> праздный 1. (на занятый делом) ørkesløs, uvirksom 2. (на заполненный работой) ørkesløs 3. (бесцельный) ørkesløs, tom
томит -> томить 1. <св ис-> pine, plage, trykke 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)
тоскою – instrumental -> тоска 1. (грусть и уныние) tungsinn, lengsel 2. (скука) kjedsomhet, lede (уныние)
Однозвучный monotón, ènstonig

Litt om form

I den transkriberte versjonen av diktet under har jeg markert aksenten. Russisk kan ikke ha mer enn én trykksterk stavelse per ord, og alle ord skal ha trykk. Det gjør at russiske dikt ikke helt enkelt glir inn i den germanske verselæren. Det er fire trykksterke stavelser i hver linje, men antallet trykklette stavelser mellom dem varierer. Russerne fant tidlig ut at de ikke kunne følge den latinske og germanske metrikken med jamber, daktyler og trokeer, og alt det andre, de russiske versene måtte være litt friere. I strenge former, som sonetten og andre faste diktformer, måtte de trykktunge stavelsene komme riktig, men det måtte være lov å spe på med litt flere trykklette innimellom.

Her, i dette diktet, er det sånn cirka annenhver trykklett og trykksterk. Stort sett er første stavelse trykksterk, og siste stavelse trykklett. I linjene 2 og 4 er det litt flere trykktunge stavelser i utgangen. I siste strofe er det bare tre stavelser i siste linje, noe som gjør at den skiller seg ut. Det passer godt, siden det etterlater et tungt og vektig inntrykk. De lydmalende ordene med alle s- og sj-lydene i linjen forsterker dette, Однозвучный жизни шум, (odnuzvjutsjnyj zjisni sjum – enstonige livets støy), her, i sistelinjen blir det sagt noe viktig og riktig.

Russisk er et språk det er lett å rime med. Når man også tillater halvrim, blir det lett og uanstrengt (selv om Pusjkin selv skal ha klaget over at språket lukket ham, og språkets rimmuligheter begrenset hans utfoldelse). Her er det gjennomført kryssrim, første og tredje linjer rimer, andre og fjerde. Å gjendikte russiske dikt med samme rimmønster og samme økonomi i språket er notorisk vanskelig. Jeg pleier ta meg store friheter, og gjør det også denne gangen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i en periode med personlig krise for Pusjkin. Han kom ikke så godt ut av det, verken i privatlivet sitt eller med de russiske styresmakter. Han var under oppsyn av tsar Nikolaj I, hans personlige sensor, etter å ha vært forsvist første halvdel av 1820-tallet. På det personlige plan hadde han det vanskelig etter avslaget på frieriet til Anna Olenina.

Nå er ikke dette et dikt som krever biografiske opplysninger for å bli godt forstått, synes jeg. Dette er godt uttrykt og vanlig følt menneskelig lede. Man sitter der i livet sitt, har det ikke noe bra, og skjønner ikke hva man skal med det. Så venter døden i det fjerne, på en måte du ikke selv vet om. Slik er det jeg forstår vendingen om den skjulte skjebnen (судьбою тайной – sudboiu tainoj) i den første strofen. For Pusjkin er denne skjebnen litt spesiell, siden vi vet at hans død skyldes en dramatisk og unødvendig duell.

Videre er det fordømmelsen over å være født, hentet frem fra intetheten (Из ничтожества воззвал – iz nistjozjestva vozzval), som han formulerer det, og han operer med en makt, en кто (kto – hvem), som har gjort det. Denne makten har også fylt sjelen med lidelser, og fornuften med tvil. For denne strofen er det biografiske detaljene interessante. Vi vet Pusjkin har gått gjennom et følelsesmessig opprør, etter å ha vært forelsket i Anna Olenina, ønsket å få henne og til og med fridd, og så få et avslag, med alt det innebærer. For Pusjkin er lidenskapene på denne tiden bare til skade, han får ikke utløp for dem, det er lidenskap og sterke følelser til en kvinne han ikke har fått. Fornuften er i tvil om hva den skal gjøre. Han er i en begredelig situasjon. Riktignok er han allerede en stor og anerkjent dikter, men statusen hans hjelper ham ikke med kvinnen han ville ha, og han skriver bokstavlig talt på tsarens makt. Han har ikke noen frihet til å skrive hva han vil. Så hva skal han gjøre?

I tredje strofe blir det nærmest den naturlige forlengelsen av den gnagende tvilen og de sterke følelsene som ikke leder noen steder hen. Han har ikke noe mål, ikke noe han har ugjort og vil ha gjort, ikke noe prosjekt å leve for. Hjertet er tomt (Сердце пусто), skriver han, hjertet er stedet for følelsene, og forstanden er ørkesløs (празден ум), den leder ingen steder hen. Så alt han har igjen er å bli pint med tungsinn og lede, av livets enstonige og ensformige støy, alt som skjer rundt ham.

Det siste er et ganske sterkt bilde, og nydelig utført på russisk, med alle hvislelydene i linjen Однозвучный жизни шум (odnozvutsjnyj zjizni sjum – enstonige livets støy), sånn at man nesten kan høre lydene, ssssjjj, zzzzjjj og tssssjj, og lignende monoton bakgrunnsstøy, som kan plage livet av en når man sitter og har det vondt med seg selv. Ikke noe særlig til stemning å ha, på sin egen 29 års dag. Men for Pusjkin har det i minste resultert i et sterkt dikt for ettertiden, et dikt som fant veien til Norge og norsk, 190 år etterpå. Uten at jeg tror akkurat det hjelper Pusjkin så mye.

Russisk Wikipedia har en omfattende nettside dedikert til diktet for dem som vil vite mer.  Jeg har brukt denne litt i min egen omtale, men det meste er som vanlig en sak mellom teksten og meg, og de som har glede av min måte å lese den på.

Diktet transkribert

Dàr napràsnyj, dàr slutsjànjnyj,
Sjisn, satsjèm ty mnjè dàna?
Ìlj satsjèm sùdboiu tàjnoj
Tý nà kàsn osùsjdena?

Ktò menjà vrasjdèbnoj vlàstiu
Ìs nisjtòsjestva vossvàl,
Dùsju mnjè napòlnil strastiu,
Ùm somnènjem vsvòlnoval?..

Tsèli njèt pèredo mnòiu:
Sèrdtse pùsto, pràsden ùm,
Ì tòmit mènja tòskoiu
Odnosvùtsjnyj sjìsni sjùm.

Min gjendiktning

En tilfeldig gave forgjeves,
Hvorfor er du meg livet gitt?
For hva er det fra skjebnen det kreves
At du dømt til døden er blitt?

Hva var det for fiendlige makter
Som meg kalte fra tomhetens hvil,
Fylte sjelen med lidelsens takter,
Oppskaket sinnet mitt med tvil?..

For meg fins ingen glede:
Hjertet er tomt, null mål
Det piner meg med lede
Livets monotone gnål.

ES2018