Wer kauft Liebsgötter? av Johann Wolfgang von Goethe

Om dette ganske lille diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er det forfattet en hel avhadnling. Den er på 212 sider, og skrevet av Dietrich Gerhard. Jeg har selvfølgelig ikke tatt meg tid til å lese hele den, bare for å lage en helt grei post her på poesibloggen, men det lille jeg har lest er fascinerende lesing. Dette ubemerkelige diktet jo ikke akkurat regnes blant Goethes hovedverk, men har en lang historie, og er altså alene verdt en hel doktorgrad.

Jeg leste diktet selv flere ganger før jeg kom over denne doktoravhandlingen, og fant ikke noe særlig spesielt med det. Det ligner de diktene jeg de siste ukene har arbeidet med og postet, det har strofer på 8 linjer, og et veldig distansert forhold til tingene det beskriver. Dette er ikke et dikt med følelse. Kjærligheten er betraktet på avstand, det er Liebesgötter, kjærlighetsgodter.

Diktet finnes i Musealmanakken (Der Musen-Almanach) for 1796 med tittelen: Die Liebesgötter auf dem Market. Der er ikke strofene atskilt, og hele diktet fremstår som en eneste stor klump. Men det er mer med dette diktet enn som så. På 1790-tallet arbeidet Goethe på en fortsettelse av Tryllefløyten (Zauberflöte), Mozarts berømte opera. Diktet var tenkt som en Lied (sang) i den. Når denne fortsettelsen ikke ble noe av, fikk diktet sitt eget liv, slik det er presentert her.

Wer kauft Liebsgötter?

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Zuerst beseht den großen,
Den lustigen, den losen!
Er hüpfet leicht und munter
Von Baum und Busch herunter;
Gleich ist er wieder droben;
Wir wollen ihn nicht loben.
O seht den muntern Vogel!
Er steht hier zum Verkauf.

Betrachtet nun den kleinen!
Er will bedächtig scheinen,
Und doch ist er der lose
So gut als wie der große;
Er zeiget meist im Stillen
Den allerbesten Willen.
Der lose kleine Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

O seht das kleine Täubchen,
Das liebe Turtelweibchen!
Die Mädchen sind so zierlich,
Verständig und manierlich;
Sie mag sich gerne putzen
Und eure Liebe nutzen.
Der kleine zarte Vogel,
Er steht hier zum Verkauf.

Wir wollen sie nicht loben,
Sie stehn zu allen Proben.
Sie lieben sich das Neue;
Doch über ihre Treue
Verlangt nicht Brief und Siegel;
Sie haben alle Flügel.
Wie artig sind die Vögel,
Wie reizend ist der Kauf!

1795

Hvem kjøper kjærlighetsgodter

Av alle skjønne varer
Som til markedet farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere bærer
Fra fremmede land bringer
O hør, hva vi synger!
Og se den skjønne fugl
Den står til salgs

Først bese den store
Den lystige, den løse
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker hitunder
Straks er den igjen der oppe
Vi vil den ikke rose
Og se den muntre fugel
Den står her til salgs.

Betrakte nå den lille
Den vil betenksom synes,
Og dog er den den løse
Så god slik som den store
Den vises mest i stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugl
Den står her til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turteldamen
Jentene synes så sirlig
Forstandige og veloppdragne
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugl
Den står her til salgs

Vi vil dem ikke lovprise,
De står til alle prøver
De elsker seg det nye
Dog over deres troskap
Forlang ikke brev og segl
De har alle vinger
Hvor hyggelige er fuglene
Hvor yndige kjøpet!

Språk, form og innhold

Dette er et typisk dikt i 3+3 gruppen, tre takter i hver av linjene i et par. Versefoten er konsekvent trokeisk, lett-tung, og siden det er tre takter i linjene, sier vi verset har tre føtter. Merk at når versefoten er trokeisk på denne måten her, går det også an å si at den er jambisk med opptakt. Da er den første trykklette stavelsen ikke egentlig med, og så begynner det egentlig med den andre trykktunge stavelsen. Uansett har alle linjene trykklett utgang, det slutter med en trykklett stavelse, utenom i den siste.

Strofene har 8 linjer, og rimmønsteret er AABBCCOo, ganske enkelt parrim. De to siste linjene skiller seg ut ved ikke å rime.

Von allen schönen Waren,
Zum Markte hergefahren,
Wird keine mehr behagen,
Als die wir euch getragen
Aus fremden Ländern bringen.
O höret, was wir singen!
Und seht die schönen Vögel!
Sie stehen zum Verkauf.

Goethe, Wer kauft Liebesgotter (1795), trykkfordeling

Jeg vil ikke gå i detalj om språket, denne gangen. Jeg tror jeg har oversatt ganske greit, og det var ingen spesielle vanskeligheter og avvininger å gjøre. Til Tittelen kan man velge kjærlighetsgodter eller elskovsgodter, eller elskovsgodteri eller elskovssnop. Her er det noen valg.

Innholdet skulle også være greit å nøste seg frem i, både i oversettelsen og i gjendiktningen. Det er de skjønne varene som står utstilt på markedet. De blir kalt fugler, og de blir beskrevet som fugler, men det heter kjærlighetsgodter, så det er jo nærliggende å lese det som kvinner. Men se i kommentarene mine lenger nede, før dere trekker forhastede slutninger, dette kan være en Lied til fuglefangeren Papageno. Uansett blir fulgene, eller damene, beskrevet, ganske uhøytidelig og lett. Til sist står det at de ikke må forsegles med brev og segl, her er det kanskje å tenke ekteskap, for fuglene har vinger, og kan fly vekk. Også dette blir sagt lettvint og uhøytidelig, men her kan det ha en litt tyngre bakenforhistorie, med Goethes eget liv, der han ennå avsto fra å gifte seg med Christiane Vulpus, eller noen av de andre kvinnene han møtte. Uansett er den avsluttende moralen at fuglene er tiltrekkende, og at kjøpet er tiltrekkende.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Verkauf der, -s/Verkäufe; salg; der Verkauf von Waren salg av varer.
beseht -> besehen (st. tr.) bese, beskue, se på.
lose (adj., jf. los) 1. løs 2. i løs vekt, enkeltvis 3. løsaktig, lettferdig.
hüpfet -> hüpfen (sv. itr.) hoppe.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
loben (sv. tr.) rose, lovprise
bedächtig, bedachtsam (adj.) ettertenksom, sindig, forsiktig
zeigen (sv. tr. itr., refl.) vise, peke; vise seg, opptre, framstå (som)
Täubchen – verkleinungsform -> Taube die, -/-n; due
zierlich (adj.) sirlig, fin, grasiøs, yndefull.
verständig (adj.) klok, forstandig, forståelsesfull.
manierlich (adj.) veloppdragen, høflig.
Treue die, -/; troskap, trofasthet
Siegel das, -s/-; segl, signet.
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
artig (adj.) høflig, veloppdratt; lydig; snill, hyggelig ….
reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende;

Kommentar

Det er et spesielt dikt, der elskovsgodteriet står til salgs på markedsplassen. Det er selvfølgelig i overført betydning, men det er likevel spesielt å tenke seg dette på denne måten. Om man tenker seg dette som kjønnsmarkedet, og godteriet som byr seg frem er damene, og de som er på markedet for «å handle», så bærer det helt galt av sted.

Man må nok tilbake til at dette er tenkt som en Lied i en opera. Det er ikke en hvilken som helst opera heller, men en av de mest spesielle som er laget, Tryllefløyten, nærmere et lystspill, enn en opera, egentlig. Her er det vekslinger frem og tilbake og plutselige forelskelser, som ikke ville stått seg, om det ikke var for Mozarts fantastiske musikk. Det er en tryllefløye, det er magisk. Hva man kan relatere seg til som menneske, vår verden, er en annen verden. Dette er en eventyrverden.

I denne verden er det en fuglefanger, Papageno, han er en lystig fyr, men han er trist på grunn av en ting, og det er fordi han ikke har noen papagena, noen jente. Det får han i Papagena, også på magisk og fortryllende vis, og også straks i dyp forelskelse og kjærlighet. Deres duett er av mange, mange fantastiske sanger i operaen, eller lystspillet. Men det går ikke an å ta dette til inntekt for hvordan mann og kvinne vanligvis finner sammen. Papageno sutrer på helt latterlig lite mandig vis, han er klar til å gjøre ende på seg, fordi han ikke har noen Papagena, og så kommer hun plutselig, fra en gammel kvinne som blir forvandlet til en ung, uten at han gjør noe som helst for å fortjene henne. Og så er de begge lykkelige, og vil ha mange små Papagenoer og Papagenaer. Med Mozarts musikk er det bare å gi seg ende over.

Goethes fortsettelse på operaen ble aldri realisert. Det ville snudd forholdet i den opprinnelige Tryllefløyten helt på hodet. Der er det en ubehjelpelig libretto som får en gudebenådet komponist, i Wolfgang Amadeus Mozart, og så blir det også et gudebenådet stykke ut av det. Om Goethe skrev fortsettelsen, ville det blitt et geni av en forfatter, men det ville blitt en middelmådig komponist til å sette musikk til det. Det ble ikke flere Mozart, etter Mozart.

Jeg har ikke lest Goethes utkast til sin fortsettelse til Tryllefløyten. I min samleutgave av Goethes verker er dette uferdige verket bare referert til, i dagbøksnotater og i brevvekslingen med Schiller. Så jeg vet ikke hvordan Goethe hadde tenkt det. Men det gir litt mer mening, til dette at det i alle strofene er snakk om fugler. Skjønne, muntre, små, sarte og yndige. Papageno er fuglefangeren. Det er nok noe her.

Hvis man skal lese diktet på egne ben, sånn som det står, og uavhengig av Goethes Tryllefløyte, så ville jeg gjort det også veldig uuhøytidelig. Det er ikke sånn at det finnes noe kjønnsmarked, ikke i den forstand, ikke at noen plukker ut og noen blir plukket, og ikke at det er kjøp og salg, men heller at gutter og jenter finner hverandre. Da er det sånn at man velger, men det er selvfølgelig også sånn at det ikke er alle valgene som er gjensidige. Den delen omhandler ikke diktet, her er det bare om hvordan man velger den man skal satse på. Da går det jo an å si at man veier og måler, det er mange som frister, og så velger man seg til slutt ut en. Og han har vel rett i konklusjonen, at fuglene er artige, og at det er bedårende å stå i valget.

Min gjendiktning

Taktfaste dikt som dette må være taktfast også i oversettelsen. Det er nødt å være uanstrengt og enkelt, også når det går på bekostning av korrekt gjengivelse av innholdet. Fugl har jeg gjort til fugel i 7 linje i hver strofe, det er feil skrivemåte, men riktig lesemåte. Halvrim har jeg tillatt, for eksempel bringer-synger i strofe 1, stille-vilje i strofe 3 og putte-nytte i strofe 4.

Hvem kjøper kjærlighetsgodter?

Av alle skjønne varer
Som til vårt marked farer
Vil ingen mer behage
Enn de vi dere drager
Fra andre land vi bringer
O hør nå, hva vi synger!
Og se den skjønne fugel
Den står nå der til salgs

Først se til den store
Den løse, glad oss gjorde
Den hopper lett og munter
Fra trær og busker under
Straks er den att der over
Vi priser den og lover
Og se den muntre fugel
Den står her nå til salgs.

Betrakte nå den lille
Den tenksom synes ville,
Og dog den glad oss gjorde
Så godt slik som den store
Den vises i det stille
Den aller beste vilje
Den løse lille fugel
Den står her nå til salgs

Å se den lille duen
Den kjære turtelfrue
De jenter er så sirlig
Forstandig og så finslig
De vil seg gjerne putte
Og deres elskov nytte
Den lille, sarte fugel
Den står her nå til salgs

Vi vil dem ikke prise,
står til alle vise
Det nye er dem kjære
For dem deg tro å være
Forlang ei brev og seglet
De vinger vil ei feile
Hvor lydige de fugler
Hvor yndige det kjøp!

ES2019

Forrige: Verschiedene Empfindungen an einem Platze Neste: Der Abschied Alle: Goethe

The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Ich stand in dunkeln Träumen, av Heinrich Heine

Dette diktet er nummer 23 av 80 fantastiske dikt av Heinrich Heine (1797-1856). Jeg har etter hvert fått postet en del av ham, og flere er på vei, når jeg nå får etterfylt hullene i mindre aktive år på bloggen. Nå har jeg ganske snart fått lest ut alle diktene i Buch der Lieder, den utrolige samlingen med alle dikt Heine hadde skrevet frem til 1827. Da var han 30 år, og hadde skrevet sine viktigste og mest fascinerende dikt. Samlingen er naturlig nok en av de mest kjente og mest suksessrike i tysk litteraturhistorie. Den har gjort Heine stor, nåde i samtiden og i ettertiden.

Jeg har tidligere skrevet om Heine som den dikteren det er litt vanskelig å plassere. Mange av de store dikterne er det, de står liksom utenfor tid og rom, og skriver for evigheten, uten å la seg påvirke så enormt av skiftende stiler og strømninger. Heine er født i perioden som kalles klassisismen, og lever inn i perioden som kalles romantikken, men hører ikke egentlig godt hjemme i noen av dem. Til å være klassist er han altfor fri, og han har få referanser til den klassiske ideverdenen. En romantiker er han nok mer, mystisk, og om følelser og kjærlighet, men han mangler helt det romantiske patos. Diktene er ofte stillferdige, lavmælte, om ting som kunne bli, men ikke blir. Her er ikke den romantiske helt, som ville forandre verden.

Heine er også en av ytterst få poeter som har fått en strofeform oppkalt etter seg. Det er ikke han som oppfant den, den er gammel og velbrukt, men Heine utvikler den til et mesterskap, så den har fått hans navn: Heine-strofen. Eller som guruen Hallvard Lie formulerer det i sin Norsk Verslære:

Den halvverte, blandettaktige hildebrandstrofe med balladerim blir stundom kalt «Heine-strofen» (Norsk Verslære, 1967, s. 227)

Det spesielle ordet «blandettaktige» ser jeg knapt brukt, utenom hos Lie, eller med referanse til ham. Det er etter mitt syn bra dette ordet ikke har fått fotfeste, for det er forvirrende når man møter det i skrift. Om man ikke kjenner det godt, kan man lese det feil. Ordet er blandet-taktig, ikke blandett-aktig. Takten er blandet, noe som betyr at antallet trykklette stavelser mellom de tre trykktunge varierer. Den opprinnelige Hildebrandstrofen hadde 8 linjer, den halvverte har 4. Svært, svært mange av Heines dikt har 4 linjer i hver strofe. Og svært mange av diktene har blandet takt, det er typisk Heine å skyte inn noen ekstra trykklette stavelser her og der. I dagens dikt skjer dette i fjerde linje i hver strofe, der det er to trykklette stavelser mellom første og andre trykktunge. Fjerde linje i første strofe har heller ingen opptakt.

Alt dette skriver jeg mer om i Språk, form og innhold. Nå er det å lukke øynene mens man leser diktet, og tre inn i Heines forunderlige verden, å stå i dunkle drømmer, stirre på hennes bilde, se henne begynne å leve..

Ich stand in dunkeln Träumen

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab –
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

1823/24 (Buch der Lieder, 1827)

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og stirrer på hennes bilde
Og det elskede ansikt
Begynte hemmelig å leve

Om leppene hennes trakk seg
Et smil så vidunderlig
Og som fra vemodstårer
Lyste hennes øyne opp.

Og mine tårer fløt
Meg fra kinnet ned
Og akk, jeg kan ikke tro det
At jeg deg mistet har.

Språk, form og innhold

Dette diktet er et eksempel på Heine-strofen, og sågar et av eksemplene nevnt i Lies verslære. Rimmønsteret er OaOa, balladerim, der andre og fjerde linjer. At o’en er stor, betyr at det er trykklett utgang på linjen, at a’en er liten, betyr tilsvarende at den er trykktung. Bokstavene tidlig i alfabetet indikerer linjer som rimer, bokstaven o betyr at her er det ikke rim.

Viktigere enn rimet, er fordelingen av trykket. Det er det som kjennetegner Heine-strofen, eller den halvverte Hildebrandstrofen, som den kommer av. Det er tre takter i hver linje, tre trykktunge stavelser. Og så varierer det om det er én eller to trykklette stavelser mellom. Ofte er første stavelse i linjene trykklett, men de trenger ikke være det. I dette diktet er det bare fjerde linje i første strofe som starter med trykktung stavelse. Det vanlige er å ha en trykklett stavelse mellom de trykktunge, men jeg teller 5 steder der det er to i dette diktet. Mulighetene for variasjon gjør diktene med denne strofeformen veldig smidige, og Heine får det til veldig uanstrengt, som om ordene bare faller på plass av seg selv.

Her er hele diktet med trykktunge stavelser markert med fet skrift.

Ich stand in dunkeln Träumen
Und starrte ihr Bildnis an,
Und das geliebte Antlitz
Heimlich zu leben begann.

Um ihre Lippen zog sich
Ein Lächeln wunderbar,
Und wie von Wehmutstränen
Erglänzte ihr Augenpaar.

Auch meine Tränen flossen
Mir von den Wangen herab
Und ach, ich kann es nicht glauben,
Daß ich dich verloren hab!

Heine, Ich stand in dunkeln Träumen

Språklig er det ingen store problemer denne gangen. Jeg har lagt ved ord i gloselisten, der det er mulighet for flere oversettelser. Ordet Erglänzen er ikke et oppslagsord på Ordnett.no, men står i tyske Duden som glänzend aufleuchten (lyse glansende opp) og med synonym aufleuchten (lyse opp), aufscheinen (skinne opp). Det sammensatte ordet Augenpaar er heller ikke å finne på Ordnett.no, men har hyppighet to av fem hos Duden. Det skulle tilsi at ordet er vanligere på tysk enn på norsk. Et kjapt søk på Google etter Øyepar viser bare sære treff, som vesener med flere par øyne, noen øyepar åpne, andre lukkede, og i oversettelser og omfattende ordlister. Jeg tror derfor jeg er på trygg grunn når jeg oversetter denne linjen med «lyste hennes øyne opp».

I siste strofe er det kanskje noe å tenke på hva en oversetter skal gjøre med stedsadverbet herab, hitned. På norsk er det mer naturlig med bare ned. Som alltid er det svært effektfullt på tysk, med verbet som kommer sist i setningen, og sist i diktet. I oversettelsen av aller siste linje beholder jeg den tyske ordstillingen.

Innholdet skulle være greit å få med seg i dette diktet. Jeg-personen i diktet står og drømmer foran et bilde av ei jente. Bildet blir levende for ham, hun smiler, og øynene stråler opp, som fra vemodstårer (en fantastisk ide, forresten, stråle opp av tårer av vemod). Hans tårer renner også, nedover kinnet, når han tenker at han har mistet henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

dunkel (adj.) mørk, dunkel; matt; uklar, utydelig; mørk, dyp
Bildnis das, -ses/-se; portrett; bilde.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet 2. hjemlig
wunderbar (adj.) vidunderlig
Wehmut die, -/; vemod
Erglänzte -> glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
flossen -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
herˈab (adv.) (der ovenfra og) ned hit, nedad

Kommentar

Det er noe veldig uhåndgripelig med Heine. Han har skrevet lass på lass med dikt av denne typen, der en drømmende jeg-person tenker på en kjærlighet han har hatt, og tapt. Med Goethe, for eksempel, en av dem det er naturlig å sammenligne Heine med, enda Goethe var flere titalls år tidligere ute, og var en gammel mann i det Heine begynte sin litterære produksjon, med Goethe er det alltid personlig. Goethe skriver om Goethe selv. Det er hans betraktninger, hans liv, relevant for ham. Det er opplevde dikt.

Med Heine vet man liksom aldri. Det kan skyldes at jeg kjenner biografien til Goethe bedre enn biografien til Heine, men det kan neppe skyldes det alene. Det er også det at Heine i mye større grad iscenesetter seg selv i tekstene sine, både i diktene og i øvrige tekster. Han opptrer med maske og i forkledning, man vet aldri om han egentlig mener det han skriver, vet aldri om det er en opplevd eller oppdiktet følelse han skildrer.

Det treffer jo meg, noe så til de grader. Heines dikt er mye mer umiddelbare for meg, han er liksom meg i en bedre utgave, og skriver liksom det jeg hadde hatt lyst til å skrive, bare mye, mye bedre. I dette diktet også, drømmen om denne jenta, som man ikke engang kan være sikker på om Heine noen gang har hatt, men man kan være helt sikker på at han har mistet. Det er nydelig gjort, med den varsomme oppbygningen, den skjære drømmen, bildet som blir levende, og tårene – rettere: følelser uttrykket gjennom tårer -, og så i siste linje: tapet. Det er nydelig noe som kunne vært, men ikke er. Finnes det noe vakrere? Jeg er veldig svak for slike ideer, det er veldig personlig for meg.

Litt mer objektivt vil jeg også ha med at Heine er en mester i sånne overraskende, forløsende avslutningslinjer. Han gjør det utallige ganger, i mange forskjellige typer dikt. Alle store poeter får selvsagt avslutningen bra, det er jo noe av det viktigste i diktet, hva leseren sitter igjen med. Men jeg tror jeg vil unevne Heine til mesteren i dette,.. og sannelig ble jeg ikke objektiv allikevel.

Enkelt og vakkert, det er Heine. Drømmende, fantasirikt, det er Heine. Store historier i små ord, det er Heine. Ingen kan som ham slenge ut noen små linjer, se her er et lite dikt, og så er det sånn rikt innhold. Slike følelser. Her står han og tenker foran bildet av jenta si, og så er det slik gjenklang i meg, nesten 200 år etterpå. Dette diktet er et av 88 i Die Heimkehr (Hjemkomsten) i Buch der Lieder (Sangenes bok). I tillegg kommer Junge Leiden, Lyrisches Intermezzo, Aus der Harzreise og Die Nordsee. Heine gjør det mange, mange ganger. Og får det til å se enkelt ut. Som en stor dikter gjør.

Samlingen Die Heimkehr vil komme på Helt grei litteratur på mandag 1. april.

Min gjendiktning

Heine er nok kanskje den dikteren i verdenslitteraturen som ligger min egen stil nærmest, så hans dikt er lettere å gjendikte enn andres. Stort sett er trykket fordelt som i originalen, men noen få trykklette stavelser er tatt bort og lagt til. Reglene for Heine-strofen er oppfylt.

Jeg står i dunkle drømmer

Jeg står i dunkle drømmer
Og ser på hennes portrett
Og det så kjære ansikt
Hemm’lig levde med ett.

Om hennes lepper trakk seg
Et smil så underbart
Og som fra vemodstårer
Strålte øynene klart.

Òg mine tårer strømmet
Meg nedover mitt kinn
Og akk, jeg kan ikke tro det
At du ei mer er min.
ES2019

Kilder

Hallvard Lie: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, 1967.

Der Musensohn (Musesønnen), av Johann W. von Goethe

Dette diktet har jeg gledet meg litt til å poste. Det er et dikt som er tonsatt en rekke ganger, og ganske sikkert er mer kjent i melodien til Franz Schubert, enn som selvstendig dikt. Selv har jeg den i innspillinger med Siegfried Lorenz på sang og Norman Shelter på klaver, også med Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore (1). Men jeg kommer inn i lied-tradisjonen fra to veier. Min interesse for musikk og for klassisk musikk, har ledet meg inn i sangenes verden også, om enn sang til piano var det som satt lengst inne, og som jeg brukte lengst tid på virkelig å like. Diktlesing har jeg gjennom litteraturen, der også interessen for dikt var det som kom sist. Den interessen har også blitt stimulert av arbeidet med denne bloggen, man liker det man kan litt om, og når man kan litt, vil man gjerne kunne mer.

Her på bloggen er det teksten, og ikke melodien som skal stå i sentrum. For denne Lieden, er det imidlertid litt vanskelig, for det er virkelig en herlig melodi Schubert har satt til den! Men det får vente, først skal jeg behandle Der Musensohn som et selvstendig dikt. Det ble trykket i Neue Schriften, som ble utgitt i 1800, men det er omstridt når diktet egentlig er skrevet. Diktet har sin egen behandling fra side 267 i Bind 1 – Gedichte – av Goethe Handbuch (J. P. Melzler, 2004). Der står det – med sedvanlig tysk presisjon – at diktet ikke har noen overlevering i håndskrift, og at oppfatningen at diktet ble skrevet i 1799 står i mot en antakelse om at det har sin opprinnelse fra 1774. Ingen stor sak, kanskje, så mange år senere, men for Goethe-kjennere og Goethe-forskningen er det viktig om det er Sturm-und-Drang-Goethe fra 1770-tallet eller Weimar-klassiker-Goethe fra 1799 som er opphavet. I Goethe Handbuch står det i den klassiske perioden, som de setter fra 1787 1806, noe som er naturlig all den tid diktet er trykket i den perioden. Men det er elementer i diktet som gjør at det også passer inn i Sturm und Drang, og det har å gjøre med om diktet er skrevet i en rant av skaperkraft (Goethe beskriver selv et slikt øyeblikk, i selvbiografien Dichtung und Wahrheit, gjengitt i Goethe Handbuch, s. 269), eller om det er klassisismens avklarede ro, det dikterens skaperkraft blir formet inn i takt og rytme.

Det står en del interessant om diktet i Goethe-håndboken, så jeg har lagt til en avdeling kalt En liten analyse. Den skal følge det som står i Goethe-håndboken ganske tett. Denne bloggen skal jo være en diktblogg, til glede og fornøyelse, men litt klinisk analyse må vi også kunne tillate oss. Spesielt i et så livfullt dikt som Der Musensohn.

Men først er det til selve teksten, diktet selv – Musenes sønn, eller Musesønnen. I originalen skrives det i ett ord, Musensohn, men det går an å mene at det klinger bedre med Musenes sønn, på norsk. Musene er faste følgesvenner her på bloggen, naturlig nok, når temaet er poesi. De er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk, og de er døtre av Zevs og Mnemosyme. De påkalles også i klassiske tekster, for hjelp og inspirasjon til å skrive tekstene, og de påkalles i tekster som tar etter den klassiske måten å skrive på. Det passer altså godt at Goethe gjør det, midt i hans egen, klassiske periode. Trykk på tagen Musene, så får dere de postene der jeg har skrevet om musene på bloggen, alltid i forbindelse av at jeg tar for meg et dikt der musene er et tema.

Selv om diktet har en referanse til musene, er det ikke nødvendig med klassisk skolering for å ha glede av det. Derimot er det en fordel å ha anlegg for livsglede, og livsbejaelse. Musesønnen er diktets jeg, og han reiser rundt og spiller opp til dans og livsutfoldelse. Diktet passer spesielt godt nå i mars, nå som det går mot vår, riktig nok langsomt, men like sikkert som alltid. Her hos oss er det ennå grått og vått, gresset er gult og brunt, mer enn grønt, og man må gå helt nær trærne for å se om det er knopper på dem. Men knoppene er der, og det er bare et spørsmål tid før de springer ut og blomstringen er her. Dikteren kan knapt vente, og det kan vel ikke vi heller? Musesønnen er imidlertid ikke snauere enn han hilser både våren og vinteren med begeistring, der han flyr omkring fra sted til sted, og spiller sin sang, spiller opp, til liv!

Der Musensohn

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Ich kann sie kaum erwarten,
Die erste Blum’ im Garten,
Die erste Blüt’ am Baum.
Sie grüßen meine Lieder,
Und kommt der Winter wieder,
Sing ich noch jenen Traum.

Ich sing’ ihn in der Weite,
Auf Eises Läng und Breite,
Da blüht der Winter schön!
Auch diese Blüte schwindet
Und neue Freude findet
Sich auf bebauten Höh’n.

Denn wie ich bei der Linde
Das junge Völkchen finde,
Sogleich erreg’ ich sie.
Der stumpfe Bursche bläht sich,
Das steife Mädchen dreht sich
Nach meiner Melodie.

Ihr gebt den Sohlen Flüge!
Und treibt durch Tal und Hügel
Den Liebling weit von Haus.
Ihr lieben, holden Musen,
Wann ruh’ ich ihr am Busen
Auch endlich wieder aus?

Neue Schriften, 1800

Musesønnen

Å streife gjennom fjell og skog,
Min lille sang å plystre vekk,
Sånn går det fra sted til sted!
Og alt rører seg etter takten,
Og alt beveger seg etter målet,
Bort til meg.

Jeg kan knapt vente på den,
Den første blomst i hagen,
Den første blomstring på treet.
De hilser mine sanger,
Og kommer vinteren i mot,
Jeg synger ennå hver en drøm.

Jeg synger den i vide verden,
På isen lang og bred,
Der blomstrer vinteren skjønn!
Også denne blomstringen svinner
Og finner seg nye gleder
På kultiverte høyder.

For som jeg ved lindetreet
Det unge folket finner,
Straks egger jeg dem opp.
Den sløve unggutt brisker seg,
Den stive jenta svinger seg
Etter min melodi.

Dere gir bunnen vinger!
Og driver gjennom haug og dal
Den elskende langt fra huset.
Dere elsklige, yndige muser,
Når skal jeg henne ved brystet
Endelig hvile ut igjen?

Språk, form og innhold

Det er fem strofer, hver med 6 linjer. Rimmønsteret er AAbCCb, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett (kvinnelig) utgang, og små bokstaver trykktung (mannlig). Versefoten er jambisk, annenhver trykklett og trykktung. Hver linje har tre føtter, det vil si tre slike par med lett-tung, lett-tung, lett-tung. Så har linje 1 og 2, og 4 og 5, en ekstra trykklett stavelse til slutt. Merk hvor sterk virkning det har, når denne siste trykklette stavelsen mangler i linje 3 og 6. (2) Man kan også si at strofene er bygget opp av to sett med 3 linjer, og at hvert av disse settene ender med en trykktung stavelse.

Jeg har under markert trykket i første strofe i diktet. Man ser at det er helt konsekvent, og det er ingen ekstra stavelser der det ikke skal være det. Dette gjelder gjennom hele diktet. Jeg vil si at det andre trykket i langlinjene (1, 2, 4 og 5) er svakere markert enn det første og siste, så det har jeg satt i fetkursiv. Dette er ikke noen stor sak. Under En liten analyse skriver jeg litt mer om formen.

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Trykkfordeling, Der Musensohn, Goethe

Det var et omfattende arbeid med oversettelsen og gjendiktningen denne gangen, men nå skal det være på plass.

I første strofe ligger vanskeligheten i oversettelen å få den enkle og forståelige tysken over i like enkel og forståelig norsk. I de første to linjene er det plasseringen av infinitiven, zu schweifen (streife, vandre) og wegzupfeifen (plystre vekk). Det siste er også et sammensatt verb, som på norsk må splittes opp. Jeg har løst det med å endre litt på ordstillingen. I linjene 4 og 5 er verbene refleksive, der refleksiven (sich – seg) er plassert i linje 6. Både reget (røre) og beweget (bevege) er transitive, og trenger et objekt å røre og bevege. På norsk må denne refleksiven plasseres nærmere verbet, det går ikke å røre og bevege uten å ha noe å røre og bevege. Her må jeg stokke om på ordstillingen ganske mye, og flytte sich (seg) opp i både linje 4 og 5, mens linje 6 blir stående ganske kort. I gjendiktningen har jeg løst det på en litt annen måte. Strofen skulle være forståelig, diktets jeg, musesønnen, streifer gjennom fjeld og skog, og plystrer vekk sangen sin, sånn at alt beveger seg etter den.

I andre strofe viser sie (henne, den) tilbake til blomsten, det er ikke «henne» (ei jente) han venter på. Det tyske verbet erwarten (vente på) er transitivt, tilsvarende norsk «vente på». Verbet for å vente er warten. Hva han ikke kan vente på, blir fortalt i linjene 2 og 3. Pronomenet Sie (de) i linje 4 står i flertall, de, og viser mest nærliggende tilbake til blomstene (som hilser sangen, og kommer vinteren i mot). Det kan av og til være vanskelig å bestemme seg for om man skal oversette tyske noch (nok, ennå) med norske ennå, eller bruke nok også på norsk. Tysk skiller ikke, men norsk skiller, og i siste linje i andre strofe er det betydningsforskjeller hva man velger. Jeg går for ennå. Strofen forteller at musesønnen nesten ikke kan vente til den første blomstringen begynner, de hilser ham og kommer vinteren i møte, mens han synger enhver (jenen) drøm.

Tredje strofe begynner med Ich sing ihn in der Weite (Jeg synger den i det vide, direkte oversatt). Pronomenet ihn (ham, den) er objektsformen av hankjønn, entall. På norsk bokmål blir det «han» eller «ham» om det viser til en person, og «den» om det viser til et substantiv i hankjønn. Her viser det til Traum (drøm) i strofen over, derfor «den». Så er det preposisjonsfrasen in der Weite (i det vide), der tysk bruker denne vendingen, der vi på norsk bruker «i vide verden». Jeg oversetter med sånn vi sier det på norsk, mens i gjendiktningen er det ikke plass til mer enn «vide». Så der har jeg omskrevet. Ordet Höhn er en gjenganger for oss som jobber med originaltekster av Goethe. Jeg har etter hvert lært meg at det må være Höhen, høyder. Adjektivet bebaubt er partisipp av bebauen (bebygge, dyrke). Det tilsvarer vårt bebygget, sammensetningen er den samme. Men tyskerne bruker det også i betydningen dyrket, eller kultivert. Her er det nok den betydningen som gjelder. Innholdet i denne midtstrofen, er at han synger sangen sin i hele, vide verden, på den lange og brede isen blomstrer vinteren (en selvmotsigelse, se En liten analyse). Så er det at også denne blomstringen er noe som forsvinner, og finner ny glede (Freude), på oppdyrkede høyder.

I fjerde strofe viser sie (dem) i linje 3 tilbake til das Junge Völkchen (det unge folket) i linje 2. Det er akkusativ flertall, 3. person, på norsk «dem». Disse tre linjene er en begrunnelsessetning som innledes med denn (for, for at), og wie (hvordan, som). Så denn wie… blir for som…, og så følger først betingelsen, og så konsekvensen. Som han finner det unge folket (das junge Völkchen), så egger (errege) han dem straks (sogleich) opp. Den sløve (stumf) gutten (Burche) brisker seg (bläht sich), mens den stive jenta svinger seg (dreht sich). Alt etter melodien til Musesønnen, som spiller. Drehen betyr å dreie, men i forbindelse med å danse (tanzen), så sier vi på norsk heller svinge seg, der tysk sier dreht sich.

Femte strofe er vanskeligst i gjendiktningen, der det er irriterende vanskelig å få den enkle førstelinjen over i norsk med versefoten beholdt. Pronemenet Ihr (dere) blir brukt om musene, det er de som gir «bunnen vinger». Substantivet Sohle betyr såle, som på norsk, men tyskerne bruker det også i betydningen «dalbunn», og det som er nederst. Så musene gir det som er nederst vinger, sånn at det kan fly. Verken såle eller dalbunn fungerer godt i overført betydning på norsk, vi vil vel heller se for oss en såle eller en dalbunn med vinger, i stedet for å se det billedlig for alt som ligger i bunn. Jeg oversetter derfor med «bunnen». Den liebling (elsklingen) som blir drevet gjennom haug og dal i linje 2 og 3, er musesønnen. Ihr (dere) i linje 4 viser igjen til musene, nå brukt som hilsen, «dere elskelige, yndige muser». Her er det et valg hva man velger å oversette lieden og holden med, begge er flertallsformer av adjektivene, og står til musene. Det siste ihr i linje 5 har voldet meg ganske store vanskeligheter. Jeg har funnet ut at det er et eiendomspronomen, deres, eller hennes, og at det står til bryst (Busen). I mitt hode må det da være musenes bryst, eller en av de kvinnelige musene. Det er ingen annen kvinne det har vært snakk om i teksten. Og det kan ikke godt dukke opp en fra intet. Alt dette er imidlertid fortolkning. Så er det også et problem i selve lesingen, ruh ich ihr am Busen, er hviler jeg henne/dere ved brystet. Verbet ausruhen kan være både transitivt og ikke-transitivt, så det kan være både hvile ut og hvile noen ut. Eller her: «hvile ut ved brystet (hennes)» eller «hvile henne ut ved brystet (mitt)». Grammatisk skulle det være den siste, men semantisk (innholdsmessig) passer det bedre med den første. Det er den jeg har sett andre oversettelser bruke, og det er den Goethe Handbuch skriver at det er (an deren Busen). Jeg oversetter med henne, som det står i originalen, inntil jeg eventuelt er bedre opplyst. Meningen i denne siste strofen er at musene utstyrer selv det som er lavest nede, med vinger, og at de driver ham – musesønnen – over haug og dal, for å spille sangen sin. Så spør han til slutt, de kjære musene, når de skal ta ham hjem igjen, sånn at han omsider kan hvile ut

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wegzupfeifen -> pfeifen (pfeift, pfiff, hat gepfiffen, itr.) 1. plystre. 2. pipe, hvine, ule. 3. blåse. 4. (overført, omgs.) røpe, angi, forråde.
reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; 2. videre;
erwarten (sv. tr.) vente (på), vente seg, regne med
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand
Eises -> Eis das, -es/; is
schwinden (schwindet, schwand, ist geschwunden, itr.) svinne, avta, minske, blekne, forsvinne;
bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
Linde die, -/-n; lindetre.
erregt (adj.) opphisset, livlig, hissig, preget av sinnsbevegelse.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Bursche der, -n/-n; (ung)gutt, fyr, kar; ung mann; kamerat; lærling, student; oppasser.
blähen (sv. tr. itr.) blåse opp, svelle; sich blähen blåse seg opp, briske seg.
steif (adj.) stiv; (om drikk) sterk
Sohle die, -/-n 1. såle. 2. bunn, dalbunn;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør) 3. flygel.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
ausruhen (sv. tr. itr. refl.) hvile, la hvile; hvile (seg) ut, komme seg.

En liten analyse

Tyskland er et land av diktere og tenkere. De kan skrive dikt, og de kan lese dem. For å kunne skrive på høyt nivå, må man også kunne lese på høyt nivå. I Goethe-håndboken står det at Goethe og andre diktere ofte står frem som malere i diktene sine, de skildrer i ord hva de ser, lukter, hører og føler, de beskriver sanseuttrykkene. I der Musensohn er det ikke maleren, men spillemannen, som opptrer. Diktet har spillemannens bevegelse, der diktets jeg hopper omkring, fra det ene, til det andre. Ideen om spillemannen som spiller er jo også godt underbygget av innholdet og ordene, wegzupfeifen, nach dem Takte reget, sing (x2) og nach meiner Melodie i strofene 1, 2 (og 3) og 4. Likeså er bevegelsen understreket, med schweifen, von Ort zu Ort, reget, beweget, in der Weite i de tre første strofene, og i den siste, der han vender tilbake til huset. Mer enn maleren som står stille og observerer, er det spillemannen som reiser rundt og spiller.

Og hva er det så spillemannen spiller? Det er årstidenes gang, og det enkle liv. Skaperkraften i naturen er blomstene om våren, skaperkraften til poeten – spillemannen, musenes sønn – er sangen han synger. Det er blomstene som hilser sangen, i linje 4 strofe 2, og ikke omvendt, denne gangen. Ordene i sangen kan også leses som blomster som blomstrer, også de kommer vinteren i møte, og deres magiske skaperkraft viser seg i paradokset at vinteren blomstrer i linje 3, strofe 3. Den blomstrer sågar på den lange, brede isen, så lenge musesønnen er ute og synger, i den store vide verden, som han altså er og gjør.

Strofe 4 er sangen for landsbyfolkene. Det er en klassisk, tysk, landlig scene, ved lindetreet. Også her er det spillemannen, musesønnen, som vekker de fyrige følelser til liv, i de unge gutter og jenter. Han spiller til dans, og de danser. Merk at musesønnen selv ikke er engasjert i dansen, han er helt distansert, beskriver bare med karakteriserende adjektiv de sløve (stumpf) gutter og de stive (jenter) som henholdsvis brisker seg og svinger seg. Det er spillemannen, musesønnen som får tingene til å skje, men han er ikke selv med i disse tingene som skjer, annet enn at han gleder seg over dem.

Først i siste strofe kommer noe som kan minne om egne følelser for musesønnen. Det gjør han med det uttrykte ønske om å få komme hjem, til musene, for der omsider å kunne hvile ut.

Så hvordan skal man lese dette, utover det som står her helt åpenbart? Fremdeles holder jeg meg til Goethe Handbuch, som her skriver at diktet inneholder den romantiske forestillingen om verdens livgivning gjennom kunsten. Her er også bilder og motiv fra folkediktningen, etter påvirkning fra Goethes møte med Herder i Strassbourg. Videre – og nå blir det kanskje litt vanskelig å henge med – her diktet en refleksjon over dikterens egen dikteriske skaperkraft. Det er veldig lett og ubesværet, det som står her, musesønnen har denne evnen, og kan bruke den til å reise rundt i verden og ubesværet og uforpliktende bruke den.

Det er ingen subjektivitet i diktet, ikke i den forstand. Her er ingen som setter ord på tanker og følelser, og beskriver hvordan det er å være jeg, hvordan det er å være menneske. Goethe er selv en musenes sønn, kan selv være en spillemann, men i dette er han bare en allegori. Det er vranglesing å lese diktet som et uttrykk for hvordan det er å være Goethe. Det er ingen subjektivitet i diktet, det handler ikke om noe subjekt.

De første tre linjene i diktet er sitert i 16’de bok av det biografiske storverket, Dichtung und Leben. Goethe var fullt klar over sitt litterære talent, en tid der geni var et begrep brukt på genier, og han var opptatt av og reflekterte over at han var utstyrt med diktergaven. I Dichtung und Leben står det imidlertid So ging’s den ganzen Tag (Slik gikk det hele dagen). Fremmed for oss i dag, er den dikteriske skaperkraften gitt av naturen. Dikteren er bare et medium, man kan si naturen uttrykker seg gjennom dikteren. Derfor gir også begrepet geni den gang mer mening, du er i besittelse av noe ingen andre har, du er i stand til noe ingen andre kan. Dette er ikke noe å lære, dette er geni.

Slik er det for Musesønnen også. Han har gaven, reiser rundt og spiller, til alles forlystelse. Og han gleder seg selv også. Men det slutter med at han lengter hjem, til hvile

Kommentar

Det er altså mye det går an å få ut av en tekst med 5 x 6 linjer. Jeg er tilhenger av den livsgleden og den livsbejaelsen som ligger i diktet, jeg tror det hjelper oss til intet mindre enn et bedre liv, om vi gleder oss over våren og kjærligheten, årstidenes og livets gang. Om poesien kan hjelpe med det, sette ord på denne stemningen, vekke den og stimulere den, så har den en mening, i hvert fall for meg.

Jeg er også svak for avslutningen, der poeten og spillemannen lengter hjem, til hvile og ro. Livsglede og livsbejaelse er bra, men det er også anstrengende, og man lengter jo etter å kunne hvile ut i noens fang, etter hvert. Det er også skjebnen til alle som underholder, eller mange av dem, som gjør andre glade, men selv er trist. Nå leser jeg imidlertid mer i diktet enn det som står der, dette er ikke om omreisende spillemenn, som lengter hjem. Dette er om musenes sønn, som har diktergaven, og elsker å bruke den, men som likevel lengter hjem for å hvile ut, til slutt. Om det er aldri så mye vinter og vår og sang og dans, og alt som er.

Jeg må også avslutte med noen ord om komposisjonen til Schubert. Det er ikke så lett for meg å lese teksten uavhengig av den. Katalognummeret er D764, komposisjonen ble skrevet i 1822, og trykket i 1828. Det er trillende piano, og en sanger som synger ubesværet og uanstrengt, raskt av gårde. Tekst er bra, men det er noe med musikk og melodier, som virkelig kan få frem denne dobbeltheten, at det på overflaten er lyst og lett og glede, men at det er et eller annet ubestemmelig under. Særlig synes jeg Fritz Wunderlich får frem denne effekten, nesten som det å være musesønnen er en forbannelse, som at det å spille og være glad er en tvang man ikke slipper unna. Det liker jeg godt. Men her er det smak og behag. Og det er heller ikke sikkert alle vil høre denne sangen på samme måte som jeg.

Min gjendiktning

I oversettelser fra et språk til et annet møter man på standardproblem man hver gang må overvinne. Oversetter man dikt med fast rytme fra tysk til norsk, så har man et problem med at tyske durch er enstavelsesord, mens norske gjennom har to. Som alltid er gjendiktning kompromiss, og som vanlig er kompromisset jeg går for, å tillate halvrim, heller enn å tvinge inn ord som ikke er riktige, eller bryte med rytmen. Poenget med et dikt som dette, er at det skal være lett og ledig å lese det, og ikke vanskelig å forstå det. Og så skal det være mulig å synge, på melodien til Schubert, D. 764.

I siste strofe har jeg gjort noen omskrivninger, som man ser. Jeg har også prøvd grepet jeg av og til prøver, å bruke nynorsk de for bokmål dere. Jeg makerer med de’, så det ikke leses ‘di’. Det er dere som er korrekt bokmål, men verseskjemaet tillater ikke å starte med en troké. Heller ikke slutten på denne strofen er helt god. Generelt er jeg ikke helt fornøyd med denne gjendiktningen, ennå.

Musenes sønn

I fjell og skog å krysse,
Min lille sang å plystre,
Det går fra vei til vei!
Og etter takten leker,
Og etter mål beveger,
Alt sammen seg til meg.

Jeg kan nesten ikke vente,
Den første blomst å hente,
Den første blomstring øm.
De hilser mine sanger,
Mot vinteren de stanger,
Jeg synger hver en drøm.

Jeg synger alle steder,
På isen lange, brede,
Der blomstrer vinter’n flott!
Óg denne blomstring svinner
Og nye gleder finner
På høyder dyrket opp.

For når jeg nå vil finne
De unge ved en linde,
Straks egger jeg dem i.
Den sløve unggutt svulmer,
Den stive jenta tumler
Seg til min melodi.

De ‘gir til bunnen vinger!
Bort haug og dal ham tvinger
Den yndling fra hans hus.
Så kjære muser, mange
Når skal jeg der i fanget
Hos henne hvile ut?

ES2019

Noter

(1) Franz Schubert skal visstnok ha laget to forskjellige melodier over denne teksten. Den jeg har, og kjenner, er den som har katalognummer D764. Andre som har tonsatt diktet er Johann Friedrich Reichardt og Karl Friedrich Zelter.

(2) I Goethe Handbuch blir det sagt at dette var en form som ble mye brukt i rokoko-stilen på 1700-tallet. Det passer godt til en rokokofigur, med at det svinger seg rundt som i en dans i de to første linjene, og så ender figuren med den trykktunge utgangen av linje 3 (s. 267).

Kilder

Goethe Handbuch, Bind 1 – Gedichte Melzler, 2004.

Forrige: Rettung, Neste: Gefunden, Alle: Goethe

An die Günstigen (Til de begunstige), av Johann W. von Goethe

Det andre diktet vi poster av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) er en kort hyllest til dikterkunsten. Goethe skrev det i 1799, og fikk det trykket først i 1800. Om enn det kan virke fremmed og uviktig i dag, treffer det godt tidsånden da det ble skrevet. Danskene H. C. Andersen og Adam Oehlenschläger brukte starten på diktet i tilegnelser. For Oehlenschläger var det mottoet for hans store utgivelse, Digte (1803), samlingen som introduserte romantikken i Norden, og som inneholdt danskenes mest kjente dikt, Guldhornene. For Andersen var det en tillegnelse til leserne i hans Phantasier og Skizzer (1831), et av hans tidlige, og mindre kjente verk.

An die Günstigen

Dichter lieben nicht zu schweigen,
Wollen sich der Menge zeigen.
Lob und Tadel muß ja sein!
Niemand beichtet gern in Prosa;
Doch vertraun wir oft sub rosa
In der Musen stillem Hain.

Was ich irrte, was ich strebte,
Was ich litt und was ich lebte,
Sind hier Blumen nur im Strauß;
Und das Alter wie die Jugend,
Und der Fehler wie die Tugend
Nimmt sich gut in Liedern aus.

Til de begunstigede

Diktere liker ikke å tie
De vil seg for mengden vise
Lovord og kritikk må det være
Ingen bekjenner seg gjerne i prosa
Dog betror vi oss ofte sub rosa
I Musenes stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strebet
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster bare i bukett
Og alderen slik som ungdommen
Og feilen slik som dyden
Tar seg i sanger godt ut.

Språk, form og innhold

Diktet er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Rimmønsteret er AAbCCb, der stor bokstav representerer trykklett utgang (trykklett siste stavelse), liten bokstav er trykktung. Formen er helt konsekvent gjennomført.

Innholdet skulle være rett opp i dagen. Det handler om at dikteren må skrive, at han vil vise seg for mengden, og at det må være både lovord og kritikk. Videre går det i at prosaformen ikke egner seg så godt for bekjennelser, da er det bedre å skrive på vers. Musene er de de greske skytsgudinnene for diktning, vitenskap og musikk, og i deres stille lund er det i overført betydning diktningen kan skje.

I andre strofe er det en oppramsing av erfaringer dikteren har gjort, og som i sanger (Liedern) tar seg godt ut. Her kan det være på sin plass å minne om den opprinnelige betydningen av ordet lyrikk, det er sang til lyrespill. Goethe bruker blomsterbuketten som bilde på hva han har gått gjennom i livet, alt er nå som en blomsterbukett av forskjellige erfaringer han kan skrive ut i diktene sine.

Diktet er tilegnet de begunstigede, die Günstigen, jeg leser dette til å være dikterne. Så er det den latinske vendingen sub rosa, oversatt betyr det «under rosen», men det gir vel så god mening å beholde originalen også i en norsk oversettelse, for det er slik den blir brukt også hos oss. Rosen var i antikken taushetens og fortrolighetens symbol, så når noe blir sagt sub rosa, blir det sagt i fortrolighet. Dette har jeg fra Store norske leksikon.

Ellers skulle det ikke være så mye å si på oversettelsen i dette diktet her.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der annet ikke er oppgitt. Oppslagsordene står med fet skrift.

schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
Lob das, -(e)s/; ros, lovord;
Tadel der, -s/-; kritikk, irettesettelse, daddel.
beichtet -> beichten (sv. tr. itr.) bekjenne, skrifte.
vertraun -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
sub rosa adv. (latin egentlig ‘under rosen’) i fortrolighet (Bokmålsordboka)
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
litt -> leiden (leidet, litt, hat gelitten, itr. tr.) lide, tåle, finne seg i;
Alter das, -s/; alder
der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast 2. (overført) strid, dyst, kamp
Tugend die, -/-en; dyd
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar til diktet

Det er den begeistrede Goethe vi ser eksempel på her. Det er en kort, liten hyllest til dikterkunsten, og til troen på diktningens muligheter. Goethe søkte alltid etter idealene, han ville ha det sanne og det skjønne, og likte særlig godt når dette ble forenet. I diktningen så han denne muligheten, og det er det alle hans mange dikt i bunn og grunn handler om. Det er derfor kanskje naturlig at dette diktet kommer tidlig i samlingen, som en liten forsmak på hva vi har i vente, hva det senere skal handle om.

Min gjendiktning

Goethe er ikke så altfor ofte gjendiktet til norsk. De som bryr seg om ham kan nok ganske sannsynlig nok tysk til å lese ham i original, og de kan også reglene godt nok til å se at en gjendiktning ikke holder mål. I dette diktet skal ordene falle lett og naturlig på plass, og det går ikke an å bryte med metrikken. Jeg legger til en trykklett opptakt i aller første linje, og så trikser jeg det til litt for å få det til å gå opp. Enkelt og greit.

Til de begunstigede

En dikter vil ei tie stille
Å vise seg er hva han ville
Ros og daddel må til grunn
Ingen skrifter helst i prosa
Dog betror vi oss sub rosa
I de Musers stille lund.

Hva jeg feilet, hva jeg strevde
Hva jeg led og hva jeg levde
Er her blomster kun i skrud
Og den gamle som den unge
Og det lette som det tunge
Tar seg godt i diktet ut.

ES2018

Forrige dikt: Vorklage, Neste dikt: Der neue Amadis, Oversikt over alle Goethes dikt: Goethe


Vorklage (Forklage), av Johan W. von Goethe

Spät erklingt, was früh erklang.
Glück und Unglück wird gesang.

Sent klinger, hva som tidlig klang
Lykke og ulykke blir til sang.

Goethe, motto for Lieder.

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev mer enn 3000 dikt gjennom sin lange levetid. De fleste av dem samlet han i sin samleutgave av verkene, utgitt i 1828. 154 av dem skal jeg poste, oversette og kommentere her på bloggen lørdager over de neste ti årene.

Først ut er de 79 diktene i det Goethe kaller Lieder, eller sanger. Her finner vi mange av Goethes aller, aller mest kjente dikt, så som Gefunden, Nähe des Geliebten, Mailied, Meerstille, Wandrers Nachlied og An den Mond, for å nevne bare noen få, og dikt jeg allerede har postet på bloggen. Disse vil bli repostet i ny og forbedret versjon på sin rette plass i samlingen, mens det på deres opprinnelige plass vil bli postet andre dikt av Goethe.

Lieder er med sine 79 dikt den mest omfattende av samlingene i Goethes dikt. Det er dikt fra Goethes hele karriere, fra hans helt tidlige ungdom på 1760-tallet, gjennom Sturm und Drang på 1770-tallet, videre til den klassiske perioden etter den italienske reise sent på 1780-tallet, og over til Weimar-klassisismen Goethe utviklet sammen med Friedriech Schiller. Og vi er ennå bare halvveis i Goethes levetid og virke.

Mange av diktene i Lieder er tonsatt, av menneskehetens største komponister, sånn som Beethoven, Schubert, Schumann og Brahms. Der er de de fremste representantene for den tyske Lied-tradisjonen, helt uovertruffen, selvfølgelig. Ingen andre land har slike diktere og komponister som tyskere, og i den riktige perioden, der dette var kunsten man drev med.

Det aller første diktet i samlingen har form nesten som et lite forord, eller forklage, som Goethe kaller det.

Vorklage

Wie nimmt ein leidenschaftlich Stammeln
Geschrieben sich so seltsam aus!
Nun soll ich gar von Haus zu Haus
Die losen Blätter alle sammeln.

Was eine lange, weite Strecke
Im Leben voneinander stand,
Das kommt nun unter einer Decke
Dem guten Leser in die Hand.

Doch schäme dich nicht der Gebrechen,
Vollende schnell das kleine Buch;
Die Welt ist voller Widerspruch,
Und sollte sich’s nicht widersprechen?

Entstanden 1814, Erstdruck 1815

Forklage

Hvor tar en lidenskaplig stamming
Seg så merkelig ut når den er skrevet!
Nå skal jeg sogar fra hus til hus
Samle alle de løse bladene.

Hva som en lang, vid strekning
I livet stod fra hverandre,
Det kommer nå under ett dekke
Til den gode leser i hånden.

Men skam deg ikke over lytene,
Jeg fullender raskt den lille boka;
Verden er fullstendig selvmotsigelse,
Og skulle den seg ikke motsi det?

Kommentar til språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer, hver på 4 linjer. Hver av linjene har 4 trykktunge stavelser, og det er annenhver trykklett-trykktung med trykklett stavelse først, altså jambisk versefot. Rimene er omsluttende, kryssrim og på ny omsluttende, eller AbbA, CdCd, EffE, for de tre strofene. Trykklett utgang er markert med stor bokstav.

Innholdet er ikke noe vanskelig. Goethe skriver at lidenskaplig stamming tar seg merkelig ut når den er beskrevet, sånn som den vil være i dikt. Så er det at han samler alle løse blader, fra hus til hus, i én samling. Det er en måte å si at han samler sammen diktene sine, for å gi dem ut.

Videre er det at det som i en lang strekning av livet, altså i lang tid, stod fra hverandre, nå kommer samlet i en utgave, eller «under et dekke» (Unter einer Decke), som Goethe skriver det. Slik kommer det leseren i hånden, slik at han eller hun kan lese det.

Til sist skal man ikke skamme seg over feilene, eller det defekte (Gebrechen). Dikteren fullfører raskt boken sin. Verden er full av motsigelser. Så skulle den ikke la seg si i mot?

Oversettelse

Det er et lite og enkelt dikt, men oversettelsen er ikke så enkel. Det er ikke alt jeg kan garantere jeg har fått riktig, så her må de som vet bedre bare si fra!

Tittelen på diktet er ikke opplagt. Det tyske ordet vorklagen er ikke et oppslagsord, men er oppgitt på Duden som omgangsform for å fortelle noe på en klagende måte. Det er sjelden brukt, 1 av 5 på Dudens hyppighetskala. Jeg vet ikke om det norske forklage er dekkende, men det er det som ser ut til å ligge nærmest. Norsk ordbok har ikke forklage som oppslagsord, men så er ikke Vorklage oppslagsord i tysk ordbok heller. Det er bare verbet vorklagen.

Et tema i oversettelsen av disse tyske diktene vil være plasseringen av verbet. På tysk kommer de som kjent gjerne til slutt i setningen, mens på norsk flytter vi dem lenger frem. Første setning går over to linjer, og ser rar ut på norsk, både i oversettelsen og gjendiktningen. Det lille ordet gar har jeg oversatt med sogar

I strofe 2 er vanskeligheten hva jeg skal gjøre med ordet i kursiv, einer. Det dreier seg om å samle under et dekke, egentlig i et bind, men er det tallordet (ett) eller artikkelen (et) jeg skal bruke? Forskjellen er for feinschmeckere, jeg vil si begge løsninger må kunne gå. Dem guten Leser står i dativ, derfor «Til den gode leser».

I siste strofe står verbet i imperativ, schäme dich (skam deg). Så er det et valg hvordan man skal oversette der Gebrechen, et intetkjønnsord satt i genitiv flertall. I linje 2 er subjektet i setningen utelatt, det er innbakt i verbet, vollende, 1. person, «jeg». På norsk må dette legges til. Så står Widerspruch (selvmotsigelse) i nominativ, entall. Det er teknisk vanskelig å oversette, vi kan ikke så godt sette et adjektiv foran substantivet, og la adjektivet alene styre kjønn og tall. Vi vil gjerne ha artikkelen med, «verden er en fullstendig selvmotsigelse», eller omskrive litt på en annen måte. Jeg forsøker meg å oversette som det står i originalen. Her er også et spørsmål hvilket norske ord man skal velge for tyske voll, det nærmeste ordet er «full», jeg bruker altså «fullstendig». I siste linje er det gjemt et es, i sich’s, så det må bli «seg det motsi» eller «motsi seg det».

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no. Det eneste er vorklagen, som ikke er oppslagsord der, men satt opp som verb hos Duden med forklaringen: klagend vortragen, erzählen

leidenschaftlich (adj.) lidenskapelig, pasjonert
Stammeln – substantiv av verb -> stammeln (sv. tr.) stamme (fram).
seltsam (adj.) merkelig, underlig, selsom, besynderlig.
Strecke die, -/-n; strekning; (sport) distanse;
schämen (sv. refl.) skjemmes, skamme seg;
Gebrechen das, -s/-; lyte, defekt; varig (legemlig) skade, skrøpelighet(er).
Widerspruch der, -s/…sprüche; motsigelse, selvmotsigelse; innvending; motsetning
widersprechen (st. itr.) motsi, stride mot, stå i motsetning til;

Kommentar til diktet

Jeg har lest gjennom en god del av diktene Goehte skrev, og alle jeg fremover kommer til å poste. Likevel er jeg ennå en nybegynner når det gjelder Goethe. Jeg har bare i liten grad kommet i gang med å lese forskningslitteraturen om ham, og jeg kjenner livshistorien bare overflatisk. Alt sammen er hos Goethe svært omfattende og kjent. I løpet av de neste årene vil også jeg bli godt kjent med det, og eventuelt rette opp i feil og mangler i de tidligere postede diktene. Her setter jeg som alltid også pris på hjelp fra mer opplyste lesere, som kan fortelle meg ting jeg burde vite om diktet, Goethe eller oversettelsen.

Vorklage er langt fra å være blant Goethes mer kjente. På meg ser det ut om han skrev det for å få det med i samleutgaven han gav ut i 1815, og da nettopp i funksjonen å være en «forklage». Så kom diktet med på ny, på samme plass, i den store og siste samleutgaven, av 1828. Siden er det kommet enda større samlinger, der det også er med, hva Goethe ikke selv fikk publisert i løpet av sin levetid, ganske sikkert fordi han av ulike grunner ikke ville ha dem publisert. Som regel skyldes dette kvaliteten.

I Vorklage reduserer Goethe seg selv og sin diktning ved å kalle den «Lidenskaplig stamming». Han spør hvorfor den ser så merkelig ut når den er skrevet ned? Slik den er i diktene. Han er fullt klar over sin posisjon i tysk diktning, allerede i sin samtid var han svært anerkjent, beundret og dyrket. Han vet også at enhver samling han gir ut, vil bli møtt med enorm interesse, i samtid og ettertid. Men han kaller det bare å «samle noen løse blader sammen». Virkemiddelet er kjent, det er fremheving gjennom forminsking, litotes.

Diktet unnskylder også alle feil og defekter i de tidligere diktene. I 1815 har Goethe nesten 40 år med diktning bak seg, med forskjellig temperament og modenhetsnivå, og i forskjellige stilarter. Ikke alt er vel like godt? Jeg tror man skal ta dikteren på ordet, når han skriver man ikke skal skamme seg over alt som ikke er helt som det skal. Dikteren – Goethe – fullfører raskt den lille boken, han kaller det, på ny en litotes, så leseren kan få dem i hånden, samlet i bind. Det er kanskje en selvmotsigelse å utgi en slik samling lidenskaplig stamming, som ser så merkelig ut ut når den er nedskrevet, men så er jo verden også full av motsigelser.

En mer majestetisk innledning til diktene er naturligvis Zueignung, som innleder hele samlingen, og ikke bare diktene i Lieder. Der er det ingen unnskyldning og selvredusering, der er det en meget selvbevisst dikter som skriver, både om egen og diktenes verdi. Diktet Vorklage står i kontrast til det.

Min gjendiktning

Standard i innlegg jeg poster nå om dagen, er en gjendiktning av diktet om det er på et fremmedspråk. Det vil jeg også forsøke for diktene av Goethe, der jeg får tid, og der jeg får det til. Som regel ender det med et resultat når jeg går i gang, om enn ikke alltid resultatet er så godt. Her ser man noen av rimene er erstattet av halvrim, og at fordelingen av tunge og lette stavelser ikke er identisk med originalen. Det er også noen norske formuleringer som ikke er helt gode. Men det er en gjendiktning, og er

Forklage

Hvor tar å lidenskaplig stamme
Skrevet seg så merkelig ut!
Nå skal jeg sogar fra hus til hus
De løse blader samle alle.

Hva som stod lange, vide strekke
I livet fra hverandre sånn,
Det kommer under felles dekke
Den gode leser i dens hånd.

Men skam deg ei for det defekte,
Fullender raskt den lille bok;
Vår verden full av sagt i mot,
Og skulle det seg motsi nekte?

ES2019
Neste uker er det An die Günstigen som vil bli postet.

Zueignung (Dedikasjon), av Johann W. von Goethe

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev over 3000 dikt. Han skrev dikt og lyriske tekster i en rekke forskjellige sjangre, og han benyttet et vell av forskjellige vers- og strofeformer, og han skrev alt fra korte versedikt på et par til lange poem over hele bøker. I dette med å beherske så mange deler av poesien er han helt ubestridt. Det er Goethe som er Mesteren. Det er ingen som er i nærheten.

Da Goethe var 78 år,  1827, gav han ut sine dikt i en samleutgave: Gedichte (Ausgabe letzter Hand), bind I – IV. Her er det Lieder, Gesellige Lieder, Balladen, Elegien I og II, Episteln, Epigramme, Weissagungen des Bakis, Vier Jahreszeiten, Sonette, Kantaten, Vermischte Gedichte og så en rekke med dikt Aus Wilhelm Meister, Anbtiker Form sich nährend, An Personen, Kunst og Parabolisch. Deretter er det det som går under overskriften Gott, Gemüt und Welt, Sprichtwörtlich, Epigrammatisch, Lyrisches, Loge, Gott und Welt, Kunst, Epigrammatisch, Parabolisch, Aus fremden Sprachen, Zahme Xenien og til slutt Inschriftne, Denk- und Sendeblätter.

Det er en formidabel samling. Ingen annen poet kan vise frem noe lignende. Og da er ikke Versepen (Der ewige Jude, Reineke Fuchs og Hermann und Dorothea) med, og heller ikke Gedichte Nachlese, Xenien und Votivtafeln og West-östlicher Divan. Ute er også teaterstykkene skrevet på vers, sånn som Faust, og dikt i teaterstykkene, sånn som Klärhcens lied, i Egemont.

Som et forord til samleutgaven av diktene sine setter gamle Goethe en dedikasjon, et slags forord, i form av et langt dikt: Zueignung. Dette diktet skrev han i 1784, og er brukt flere ganger på denne måten, som innledningsdikt for flere dikt som skal komme. Slik vil det også bli brukt på denne bloggen.

Diktet består av 14 strofer. Og den benytter oktaven, med 5 trykktunge stavelser i hver linje, og annenhver trykktung og trykklett stavelse. Rimmønsteret er AbAbAbCC, det samme som vår Aasmund Olavsson Vinje bruker i diktet Ved Rondane. Hos Vinje er det 4 strofer, diktet er en klassiker i norsk litteratur, og har alene vært med på å gjøre Vinje til en av de store i norsk poesi. Hos Goethe, 50 år tidligere, er det 14 av dem. Goethe er suveren.

Fremover nå, de neste 10 år, skal jeg poste en rekke av diktene til Goethe. Det blir alle diktene i Lieder, Balladen, Sonette og Vermischte Gedichte. Det blir bare et lite utvalg, men likevel en gigantisk oppgave for meg. Disse ti årene tilsvarer de ti årene jeg hittil har brukt på sonettene til Shakespeare. Sonettformen utviklet Shakespeare til mesterskap. Der er det ingen over, ved siden eller i nærheten. Men Shakespeare skrev ikke andre diktformer enn sonetten, behandlet ikke andre tema enn kjærligheten. Goethe benytter seg altså av alle de kjente formene, og mange nye. De 17 sonettene han har, er bare en bagatell blant alt det andre. Og Goethe skriver om alle tema i livet og i verden. Det er noe suverent over ham.

Så nå er det en verdig start å ta fatt på hans tilegnelse, Zueignung. Merk at han skrev også en tilsvarende tilegnelse til Faust, på samme strofeform, oktaven. Der er det imidlertid bare 4 strofer. Den tilegnelsen regner jeg med å poste sommeren 2029, altså om ti år, i det postingen av Goethes dikt går mot slutten. Et så langt dikt som Zueignung vil jeg behandle strofe for strofe, slik jeg pleier å gjøre for så lange dikt.

Alle glosene er slått opp på Ordnett.no, om ikke annet er oppgitt. For så lange dikt skriver jeg ikke detaljerte kommentarer til oversettelsen, jeg nøyer meg med å peke på noen opplagte problemer og viktige valg jeg gjør. Kommentarene for strofene fungerer mer som en gjennomgang av innholdet. Om jeg ikke skulle få ferdig posten før den postes, så prioriterer jeg oversettelsen, og legger til kommentarene etter hvert. Jeg har skaffet meg Goethe Handbook, band 1, Gedichte, utgitt først på J. B. Metzler forlag, jeg har den i utgaven fra 2004, på Springer forlaget. Jeg vil bruke den, sammen med andre kilder, i arbeidet.

Velbekomme!

Zueignung

Strofe 1

Der Morgen kam; es scheuchten seine Tritte
Den leisen Schlaf, der mich gelind umfing,
Daß ich, erwacht, aus meiner stillen Hütte
Den Berg hinauf mit frischer Seele ging;
Ich freute mich bei einem jeden Schritte
Der neuen Blume, die voll Tropfen hing;
Der junge Tag erhob sich mit Entzücken,
Und alles war erquickt, mich zu erquicken.

Morgenen kom; det jaget sine trinn
Til den lette søvn, som omfavnet meg mykt,
At jeg, våknet opp, fra min stille hytte
Gikk opp fjellet med frisk sjel;
Jeg frydet meg ved hvert eneste skritt
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg med henrykkelse,
Og alt var forfrisket, for å forfriske meg.

Kommentar

Her er det dagen som begynner. Det er litt vanskelig med dette es, i første linje. Det er intetkjønnsformen, så det kan ikke vise tilbake til morgenen, som er hankjønn. På norsk ser vendingen «det jaget sine trinn» rar ut, men jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest nøyaktige oversettelsen av den tyske originalen. Den leisen Schlaf (den lette søvn) står i akkusativ, det vil si i objektsform. Jeg tror det må forstås slik at det er bevegelse, at trinnene blir jaget inn i den lette søvn, som omfavnet diktets jeg mykt. Alt er en fin måte å si at han våkner opp på.

Innholdet i strofen er at dagen kommer, med sin oppvåkning. Diktets jeg-person, vi kan nok trygt si det er Goethe selv, våkner i hytten sin, og går opp fjellet med frisk sjel og med fryd over hvert skritt han tok. Det gjelder godt også i overført betydning, her kommer morgenen, med en ny begynnelse, og dikteren går opp fjellet. Han er i et med naturen, alt er i harmoni, og omgivelsene gjør ham enda mer henrykt, enn han allerede var

Gloseliste

scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.
leise (adj.) svak, stille, lett;
gelind(e) (adj.) mild, myk; stille regn; lett, sakte;
umfing – preteritum -> umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
erwacht – presens, 1. person -> erwachen (sv. itr.) våkne (opp), bli vekket.
Hütte die, -/-n; koje, hytte, skjul; (sjøfart) kahytt; (bergverk) (smelte)hytte;
Tropfen der, -s/- 1. dråpe. 2. tår, skvett.
entzücken (sv. tr.) henføre, henrykke, begeistre;
erquicken (sv. tr.) kvikke opp, styrke, opplive, forfriske; sich erquicken friske seg opp, styrke seg;

Morgen, Fjell, Hardangervidda, Zueignung

Strofe 2

Und wie ich stieg, zog von dem Fluß der Wiesen
Ein Nebel sich in Streifen sacht hervor.
Er wich und wechselte mich zu umfließen,
Und wuchs geflügelt mir ums Haupt empor:
Des schönen Blicks sollt’ ich nicht mehr genießen,
Die Gegend deckte mir ein trüber Flor;
Bald sah ich mich von Wolken wie umgossen
Und mit mir selbst in Dämmrung eingeschlossen.

Og som jeg steg, trakk fra engens flod
Et tåkestrimmel seg sakte herover.
Den gav etter og vekslet med å flyte om meg,
Og vokste bevinget meg opp om hodet:
Den skjønne utsikten skal jeg ikke nyte mer,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg som omhelt av skyer
Og med meg selv i demringen innsluttet.

Kommentar

En Fluß er en stor elv, en flod. Så vidt jeg kan finne ut er ikke genießen et verb som tar genitiv, men Des schönen Blicks er satt i det kasuset, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg oversetter inntil videre som om det var et vanlig objekt, og tar ikke hensyn til kasusbruken. Det er valg hvilken av oversettelsene av trüber jeg skal bruke. Oversettelsen av denne strofen er ikke gjennomarbeidet.

Det som skjer i denne strofen, er at tåken trekker opp, og dekker utsikten hans. Det er skildret langsomt og majestetisk, hvordan den kommer fra en flod nede i engen, for så å flyte om dikter-jeget som sitter der, og med det stenge utsikten for ham. Det er også kraft i de to siste linjene, der det står at skyene heller seg liksom om ham, og at han sitter innesluttet i demringen. Det kan leses i overført betydning, at det er et eller annet som dekker utsikten hans, men det kan også leses som at han går fullstendig i ett med naturen.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd. 2. film.
wich – presens, 3. person -> weichen (weicht, wich, ist gewichen, itr.) vike, gi etter.
umfließen – sammensatt ord, um om, og -> fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme;
wuchs – presens, 3. person -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
geflügelt (adj.) bevinget, vinget.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
empor (adv.) opp, oppover; Blicks
Blick der, -(e)s/-e 1. blikk, øyekast, glimt 2. utsikt.
Gegend die, -/-en; (om)egn, trakt, landskap, område, strøk; nærhet;
trüber -> trübe (adj.) 1. uklar, grumset, matt; 2. trist; 3. tåket, (over)skyet;
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor); im Flor stehen stå i flor.
umgossen – perfektum partisipp -> ˈumgießen (st. tr.) fylle, tappe, støpe om.
Dämmerung die, -/-en; demring, halvmørke, grålysning, skumring.

Hardagnervidda, Tåkestrimmel, Morgen, Zueignung

Strofe 3

Auf einmal schien die Sonne durchzudringen,
Im Nebel ließ sich eine Klarheit sehn;
Hier sank er leise sich hinabzuschwingen,
Hier teilt’ er steigend sich um Wald und Höhn.
Wie hofft’ ich ihr den ersten Gruß zu bringen!
Sie hofft’ ich nach der Trübe doppelt schön.
Der luft’ge Kampf war lange nicht vollendet,
Ein Glanz umgab mich, ich stand geblendet.

Plutselig syntes solen å trenge gjennom,
I tåken lot det seg en klarhet se;
Her sank han, lett å svinge seg nedover,
Her delte han seg stigende om skog og høyder.
Hvor jeg håpet jeg henne den første hilsen å bringe!
Henne håpet jeg etter tåken dobbelt skjønn.
Den luftige kamp var lenge ikke fullendt,
En glans omgav meg, og jeg stod blendet.

Kommentar

Betydningen av schien i starten her er syntes, ikke skinte. Det tyske verbet betyr begge deler, og det er lett å forstå hvordan, når det som gir et skinn av å være noe, også synes å være noe. Men på norsk er det klar forskjell mellom å skinne og å synes, mens tysk altså bruker samme ordet. Verbet hinabzuschwingen er sammensatt av hinab – ned dit, nedover – og schwingen – svinge -, altså svinge nedover. Pronomenet er (han, den) i linje 3 og 4 viser tilbake til tåken. Ihr (henne, den) i linje 5 tror jeg må vise tilbake til solen, det samme gjelder Sie (henne, den) i linje 6. Alternativet er den guddommelige kvinne han ser i neste strofe, og snakker med utover. De tyske pronomene står i dativ og akkusativ, på norsk skiller vi ikke mellom disse formene. Etter å ha tenkt litt gjennom det, endte jeg med å referere til tåken som «han» (er) og solen som «hun» (sie), slik Goethe gjør. På bokmål er det vanligere å bruke «den» om begge, mens på nynorsk og i mange av dialektene er det han og hun, som på tysk.

Et ord som har voldet meg mange problemer i lesingen av Goethe, er Höhn. Jeg har kommet frem til at det er en variant av flertall for Höhe, høyde. Den riktige flertallsbøyningen er Höhen. Formen Höhn gir ikke noe meningsfullt treff, verken på Ordnett.no eller på Duden, eller på Goethe Wörterbuch. Der blir man ledet til verbet höhnen, som betyr håne eller spotte, og umulig kan være det riktige. Adjektivet trübe betyr uklar, grumset og matt i grunnbetydningen, men blir også brukt om tåket og overskyet vær.

Det som skjer i denne strofen er at solen trenger gjennom tåken, og at det lar seg se en klarhet. Tåken synker nedover, fra høyden der han sitter, og den deler seg mellom skogen og høydene i landskapet han ser. Så håper han å bringe solen den første hilsen, og håper den dobbelt skjønn etter tåken. Det er en luftig kamp mellom solen og tåken, klarheten og uklarheten, og det legger seg om ham, så han står blendet.

Kampen mellom solen og tåken står utmerket også i overført betydning. Det er en kamp mellom å se ting klart, og å se dem gjennom den dis. Dikteren sitter på høyden, og beskuer denne kampen. Det er et mye brukt motiv i perioden

Gloseliste

durchdringen (st. itr. tr.) I. (ˈdurchdringen, ist durchgedrungen) trenge, drive gjennom, nå fram (til); vinne bifall, samtykke. II. (durchˈdringen, hat durchdrungen) trenge inn, gjennom (overvinne); von etwas durchdrungen sein være oppfylt, overbevist, gjennomsyret av noe.
Höhn – variant, Höhen, stum e -> Höhe die, -/-n 1. høyde 2. størrelse, omfang 3. (overført) topp(-punkt).

Strofe 4

Bald machte mich, die Augen aufzuschlagen,
Ein innrer Trieb des Herzens wieder kühn;
Ich konnt’ es nur mit schnellen Blicken wagen,
Denn alles schien zu brennen und zu glühn.
Da schwebte, mit den Wolken hergetragen,
Ein göttlich Weib vor meinen Augen hin,
Kein schöner Bild sah ich in meinem Leben;
Sie sah mich an und blieb verweilend schweben.

Etter å ha slått opp øynene, gjorde snart
En indre drift i hjertet meg mer djerv;
Jeg kunne bare våge det med raske blikk,
For alt syntes å brenne og å gløde.
Da svevde, brakt hit med skyene,
En guddommelig kvinne hen for mine øyne,
Ingen skjønnere bilde så jeg i livet;
Hun så meg an, og ble værende med å sveve.

Kommentar

Det er tekniske vanskeligheter med å oversette de to første linjene. Det som skjer, er at han slår opp øynene, og at en indre drift i hjertet gjorde ham mer modig. Problemet er at på norsk så trengs subjektet etter gjorde (machen), og deretter må vi ha pronomenet som hører til verbet, meg (mich). Det er god norsk å si «snart gjorde en indre drift i hjertet meg mer modig». Men det er anstrengt å si: «snart gjorde meg, en indre drift i hjertet, mer modig» og skal man i tillegg ha med innskuddet «å slå opp øynene» blir det vanskelig: «snart gjorde meg, å slå opp øynene, en indre drift i hjertet, mer modig». Hjernen greier ikke å henge med hva som hører til hva, og lesingen stopper opp. Så dette må omskrives. Jeg gjør det ganske radikalt, men meningen som kommer frem skal være den samme.

Substantivet hjertet står i genitivt, des Herzens, så da har man valget mellom å skrive «hjertets indre drift» eller «indre drift i hjertet». Jeg gikk først for det som er mest genitiv, possessiv, det er ikke en drift som finner sted i hjertet, men en drift som er hjertets, det tilhører hjertet. Prisen er at språket kanskje blir litt kunstlet, «en indre drift» i hjertet flyter bedre. Til slutt endte jeg med det. Et lignende, men mindre vanskelig, problem som det i starten, finnes i linjene 5 og 6. Der er det innskudd, brakt hit med skyene (mit den Wolken hergetragen), før det er at det er denne guddommelige konen som på denne måten svever for øynene. Innskuddet går også på norsk. Det tyske adverbet hin indikerer retning dit bort, tilsvarende norske «hen», som jeg har flyttet frem i setningen. Til slutt har jeg utelatt «mitt» (menem) i setningen «ingen skjønnere bilde så jeg i livet», på norsk er det sånn den vakre vendingen skal være. Til slutt har jeg brukt det tyskaktige «så meg an» (sah mich an), sånn vi gjør på norsk. og jeg har formulert sistelinjen slik den er på tysk. Hun blir værende med å sveve, hun forblir ikke svende.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren kjenner en indre drift i hjertet, og at den gjør ham mer modig. Det er denne glansen, som blendet ham på slutten av strofe 3. Nå tør han åpne øynene, og se i den. Da ser han at det brenner og gløder overalt. Og så ser han at det svever en guddommelig kone brakt til ham med skyene. Han har ikke sett noe skjønnere bilde i sitt liv, enn dette bildet, med den guddommelige konen i landskapet. Hun ser også på ham, og blir med å sveve i luften foran ham.

I denne fjerde strofen forlater vi det realistiske, med morgen og landskapsskildring, og går over i det rent metaforiske. Denne kvinnen må være et symbol på noe, hun må representere noe.

Gloseliste

Trieb der, -(e)s/-e 1. drift, lyst. 2. (års)skudd, spire.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
glühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende;
schwebte – preteritum -> schweben (sv. itr.) sveve;
hergetragen – perfektum partisipp -> ˈhertragen (st. tr., omgs.) bære, bringe hit.
Weib das, -es/-er 1. kone 2. kvinnfolk.
verweilend – partisipp -> verweilen (sv. itr., høytidelig) forbli, bli, oppholde seg, dvele.

Strofe 5

Kennst du mich nicht? sprach sie mit einem Munde,
Dem aller Lieb’ und Treue Ton entfloß:
Erkennst du mich, die ich in manche Wunde
Des Lebens dir den reinsten Balsam goß?
Du kennst mich wohl, an die zu ew’gem Bunde
Dein strebend Herz sich fest und fester schloß.
Sah ich dich nicht mit heißen Herzenstränen
Als Knabe schon nach mir dich eifrig sehnen?

Kjenner du meg ikke? Sa hun med en munn,
Som all kjærlig og tro tone fløt ut fra:
Erkjenner du meg, at jeg helte deg
Den reneste balsam i mange livets sår ?
Du kjenner meg vel, til de som de evige bånd
Ditt strevende hjerte seg fast og fastere festet.
Så jeg deg ikke med hete hjertetårer
Som guttunge allerede lengtet du ivrig etter meg?

Kommentar

Det er noen nyanser i starten som gir meg litt vanskeligheter. Det sammensatte verbet entfloß er forklart i ordlisten, og består av forstavelsen ent– (vekk fra noe) og hovedverbet fließen (flyte). Det skulle altså bety å flyte vekk fra noe, og det gir god mening, at all kjærlig og sann tone flyter ut av munnen til kvinnen. Men det relative pronomenet Dem i linjen under står i dativ, noe som pleier å betegne at noe blir gitt til. På norsk er problemet glattet ut, jeg bruker bare vårt relative pronomen som, og lar den kjærlige tonen flyte ut fra munnen. Munde med -e til slutt er forøvrig en poetisk utgave av der Mund, det vanlige tyske ordet for munn. Det tyske verbet erkennen er også sammensatt, jeg oversetter med tilsvarende norsk «erkjenne». Linjene 3 og 4 har også et sedvanlig tysk ordstillingsproblem. Her flytter jeg verb og indirekte objekt lenger frem i setningen, og opp i linje 3, for å prioritere forståelig norsk fremfor poetisk riktig. Wunde/ des Lebens (Livets sår) er en genitiv, som kan løses Sår/ Av livet, om man er opptatt av å få ordene på riktig i linje og i riktig rekkefølge. Jeg er ikke helt sikker på vendingen an die zu ew’gem Bunde (til de (som til de) evige bånd) i linje 5. Det er de tre første ordene som volder problemer. Både an og zu betyr i denne sammenhengen til, an hører til verbet schließen (slutte) som til slutt i setningen står i preteritum, schloß. På norsk har vi det tilsvarende verbet «tilslutte». Så er det på tysk an die, der die må stå i akkusativ, altså må det være bevegelse, og her kan jeg ikke se hva die viser tilbake til. Jeg tror kanskje det må være sårene et par linjer over. Jeg har oversatt med «til de som de evige bånd», uten å være sikker på at jeg har gjort det riktig. I siste linje bruker Goethe akkusativ-formen dich (deg) der jeg har oversatt med subjektsformen du. Som det fremgår av gloselisten er dette en konstruksjon tyskerne bruker, «man lengter seg», mens man på norsk bare lengter.

I denne strofen begynner kvinnen å snakke. Hun spør om han kjenner henne, og i stemmen hennes er all kjærlig og tro tone. Hun spør videre om han ikke gjenkjenner henne, at hun mange ganger har helt balsam i de mange livets sår han har fått. Altså hun har lindret dem. Så sier hun at han kjenner henne godt, eller helt, wohl, og så er det disse evige båndene i hjertet som han fastere og fastere har sluttet seg til. Og så spør hun om hun ikke så ham som ung gutt, da han med hete hjertetårer allerede lengtet etter henne.

Leseren må ennå gjette hvem denne kvinnen kan være. Siden hun svever og snakker med sånn vidunderlig stemme, er hun ganske klart en fantasi, om man skal lese diktet med realisme. Men hun representerer noe helt konkret, og hva det er, vil vi få svar på senere i diktet.

Gloseliste

entfloß – sammensatt -> ent… forstavelse ved vb. (danner ekte sammensetninger, f.eks.: entdecken, du entdeckst, er hat entdeckt) betegner ofte 1. vekk, ut fra noe; forvandle til det motsatte (entfesseln befri fra, slippe løs) 2. begynnende virksomhet (entbrennen blusse, flamme opp). fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme; fließend flytende, rennende.
erkennen (erkennt, erkannte, hat erkannt, tr.) 1. kjenne igjen, se; skjelne 2. erkjenne, innse, forstå 3. godskrive, kreditere 4. felle en dom, idømme, dømme
Wunde die, -/-n; sår
goßpreteritum -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe 2. (itr., upers.) øsregne;
Bunde -> der Bund -(e)s/Bünde 1. forening, forbund, pakt, allianse; 2. linning, bånd; Hosenbund bukselinning 3. ring; Schlüsselbund nøkkelring.
schloß – preteritum -> schließen (schließt, schloss, hat geschlossen, tr. itr., refl.) 1. slutte, dra/trekke en slutning 2. lukke, stenge (for, igjen), låse 3. ende, slutte, avslutte 4. slutte, inngå anschließen (st. tr. itr., refl.) 1. feste (binde, låse fast); tilslutte, forbinde med, koble til; føye til, knytte til 2. slutte tett, stramt; ligge i tilslutning til
eifrig (adj.) ivrig, nidkjær.
sehnen (sv. refl.) lengte; sich nach seiner Familie sehnen lengte etter familien sin

Strofe 6

Ja! rief ich aus, indem ich selig nieder
Zur Erde sank, lang hab’ ich dich gefühlt;
Du gabst mir Ruh, wenn durch die jungen Glieder
Die Leidenschaft sich rastlos durchgewühlt:
Du hast mir, wie mit himmlischem Gefieder,
Am heißen Tag die Stirne sanft gekühlt;
Du schenktest mir der Erde beste Gaben
Und jedes Glück will ich durch dich nur haben!

Ja! ropte jeg ut, i det jeg salig ned
Til jorden sank, lenge har jeg følt deg;
Du gav meg ro, når lidenskapen gravde seg
Rastløs gjennom de unge ledd:
Du har meg, som med himmelsk fjærdrakt,
På den hete dag pannen kjølet mildt;
Du sjenket meg jordens beste gaver
Og enhver lykke vil jeg gjennom deg bare ha!

Kommentar

Linje 2 har i originalen to tilfeller av sløyfet ‘e’ for å få takten til å gå opp (lang‘ for lange, hab for habe). Linjene 3 og 4 har jeg oversatt til forståelig norsk, men for å få til det måtte jeg flytte på ordene til en linje de ikke hørte til. Som det fremgår av ordlisten kan det tyske sammensatte verbet durchwühlen bety både «grave seg gjennom», og «å grave opp, rote til». Begge deler passer godt. Norske «grave seg gjennom» kan kanskje også ha begge disse betydningene. Plasseringen av adverbet nur (bare) i siste linje er litt uvanlig, vanligvis vil man vel kanskje forvente at det skal være «ha bare gjennom deg» (nur durch dich haben). Jeg har plassert ordet samme sted på norsk, som på tysk.

Det som skjer i strofen er at diktets jeg gjenkjenner kvinnen, og roper ut ja! at han gjør det. Samtidig synker han ned til jorden, en handling som illustrerer forholdet mellom dem, han bøyer seg. Han sier også at han lenge har følt henne, at hun gav ham ro, når den unge lidenskapen gravde seg gjennom leddene hans. Når han var het, så har hun mildt avkjølet pannen hans, med himmelske fjær. Alt i overført betydning, naturligvis. Så sier han til slutt at hun skjenket ham de beste gaver på jord, og at enhver lykke på jorden vil han kun ha gjennom henne.

Gloseliste

selig (adj.) salig, lykksalig, lykkelig.
Glieder – flertall -> Glied das, -es/-er 1. ledd 2. lem 3. slektledd 4. geledd.
durchgewühlt – perfektum parttisipp -> durchwühlen I. (ˈdurchwühlen, hat durchgewühlt, refl.) grave seg gjennom II. (durchˈwühlen, hat durchwühlt, også: durchgewühlt, tr.) rote/lete gjennom noe, grave opp.
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.

Strofe 7

Dich nenn’ ich nicht. Zwar hör’ ich dich von vielen
Gar oft genannt, und jeder heißt dich sein,
Ein jedes Auge glaubt auf dich zu zielen,
Fast jedem Auge wird dein Strahl zur Pein.
Ach, da ich irrte, hatt’ ich viel Gespielen,
Da ich dich kenne, bin ich fast allein;
Ich muß mein Glück nur mit mir selbst genießen, 
Dein holdes Licht verdecken und verschließen.

Deg nevner jeg ikke. Riktignok hører jeg deg fra mange
Sogar ofte nevnt, og hver kaller deg sin,
Ethvert øye tror seg å sikte på deg,
Nesten til hvert øye blir din stråle til smerten.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt mye,
Da jeg kjenner deg, er jeg fast alene;
Jeg må nyte min lykke bare med meg selv, 
Ditt elskelige lys dekke til og lukke inne.

Kommentar

Dich nennen ich nicht (deg nevner jeg ikke) har jeg oversatt ordrett. Det som blir sagt, er at han ikke vil si hvem hun er. Så er det jeder heißt dich sein (hver kaller deg sin), der det tyske verbet for å hete (heißen) blir brukt i betydningen «kalle». Linjene 3 og 4 har jeg også oversatt ganske ordrett, uten å være sikker på om dette blir riktig. I linje 4 står jedem Auge i dativ, det er derfor jeg har lagt til preposisjonen «til» på norsk. Jeg forstår det slik at strålen fra kvinnen blir til smerte for nesten hvert øye, selv om hvert øye tror at det sikter på henne. Verbet irren kan godt oversettes med feile, men har ofte å gjøre med å feile i retning, og å flakke omkring. Det passer godt i sammenhengen. Det lille ordet da er i linje 6 brukt som subjunksjon, det er «ettersom jeg kjenner deg», slik det samme ordet også kan brukes på norsk. Tyske fast kan bety nesten eller fast, her er det et vanskelig valg hva man skal lande på i oversettelsen. I den siste linjen bruker jeg «dekke til og lukke inne» for verdecken und verschließen.

Her i denne strofen får vi vite at dikter-jeget ikke vil si hvem kvinnen er, men han beskriver henne på en måte som skal gjøre det forståelig. Hun blir snakket om av mange, og hver som snakker om henne, kaller henne sin egen. Ethvert øye sikter etter henne, det tror i alle fall at det gjør det, men strålen fra henne blir til smerte nesten for hvert av dem. Øye er her mennesket, enhver person ser etter henne, og blir smertet av henne. Han akker seg, så, for han har feilet og forspilt mye, og siden han kjenner henne, er han nesten alltid alene. Så derfor må han også nyte sin lykke selv, og han må dekke til det vennlige lyset hun har å gi.

I overført betydning er det en gjettelek hvem kvinnen er. Hun kan være diktningen, kunsten og hun kan være skjønnheten. De to er heller ikke helt en motsetning. Det passer best at hun er diktningen, for hun har jo gitt ham trøst og lindring siden ungdommens dager, og hun har vært del i den viktigste lykken han har hatt. Det er også riktig av Goethe – dikter-jeget – å svare ja på spørsmålet om han kjenner diktningen, som han får i forrige strofe. Hun skjenker ham de beste gaver, som det står der. Her, i strofe 7, heter det at han er nesten alene, som kjenner henne. Det er altså en ensom tilværelse, å leve med diktningen. Jeg tør ikke gå god for hva som menes med det siste, at han må dekke til lyset fra henne.

Gloseliste

zielen (sv. itr.) sikte (mot), ta sikte på, rette mot;
Pein die, -/; (høytidelig) pine, pinsel, kval, plage.
irren (sv. itr., refl.) 1. ta feil, feile 2. flakke/streife omkring;
holdes – adj. foran intetkjønn -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull

Strofe 8

Sie lächelte, sie sprach: Du siehst, wie klug,
Wie nötig war’s, euch wenig zu enthüllen!
Kaum bist du sicher vor dem gröbsten Trug,
Kaum bist du Herr vom ersten Kinderwillen,
So glaubst du dich schon Übermensch genug,
Versäumst die Pflicht des Mannes zu erfüllen!
Wie viel bist du von andern unterschieden?
Erkenne dich, leb’ mit der Welt in Frieden!

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor klokt,
Hvor nødvendig det var ikke å avsløre dere for mye!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt er du herre av den første barnevilje,
Så tror du deg allerede overmenneske nok,
Forsømmer å oppfylle mannens plikt!
Hvor forskjellig er du fra andre?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Kommentar

Setningen hun sier med et smil i de to første linjene er: Du ser, hvor nødvendig, hvor klokt det var, dere å avdekke lite. Tyske euch er akkusativ eller dativ av 2. person flertall pronomenet. På norsk bruker vi dere for begge, ofte sammen med en preposisjon når det er dativ (til dere, for dere) . Forskjellen er å avsløre dere eller avsløre til dere. Her tror jeg det er dativsformen som er brukt, euch (dere) er indirekte objekte, og ikke direkte. Altså avsløre for dere. Så oversetter jeg wenig med «ikke for mye», og meningen skulle bli klar, selv når pronomenet er brukt uten hjelpende preposisjon. I linje 3 og 4 er det preposisjoner som må bestemmes. Den første er vor, der det som regel går an å bruke norske «for», også der vi på norsk også bruker andre preposisjoner. For eksempel kunne vi like gjerne i linje fem kanskje brukt «Knapt er du sikker mot det groveste bedrag», Ordnett.no har dette som betydning 5 av tyske vor. I linje 4 er det von, som her er slått sammen med pronomenet dem, von dem -> vom. Grunnbetydning er «av, fra», men det kan også bety «om, på» og «for», med mer. Her er det å være herre over barneviljen, fulgt av i neste linje at han dermed tror seg å være et overmenneske nok. Syvende linje er ordrett: Hvor mye er du fra andre forskjellig? Jeg har skrevet om til mer naturlig norsk.

Det er en formanende kvinne som her snakker til ham. Hun sier det var nødvendig å klokt å ikke avdekke så mye for dere, her tror jeg tanken er at det gjelder «dere mennesker». Så snakker hun direkte til ham, dikter-jeget, som man i dette diktet ganske trygt kan si er Goethe selv. Han er ikke trygg for det groveste bedrag, sier hun, og han har ikke før lært seg å kontrollere den første barneviljen sin, før han føler seg som et overmenneske. Så forsømmer han å oppfylle mannens plikter, sier hun. Deretter spør hun retorisk hvor forskjellig han er fra andre mennesker, underforstått at han er nok ikke så forskjellig, de fleste er sånn. Og så oppfordrer hun ham til å erkjenne seg selv, og leve i fred med verden

Kvinnen snakker til Goethe, men Goethe er her også representant for menneskeheten. Jeg har ikke skrevet mye om hvem kvinnen er, men jeg leser henne som at hun representerer dikterkunsten. I alle fall er hun en som kjenner til dypere hemmeligheter i verden og eksistensen, og at hun ikke vil avsløre for mange av dem. Menneskelig overmot er sterkt, det gjør utsatt for grove bedrag, og det gjør at mange av oss nok kan tro oss selv å være overmennesker av og til, utvalgt til helt spesielle bedrifter. Dermed glemmer vi også de vanlige plikter. Kvinnen understreker at i dette er ikke Goethe, eller diktets jeg, noe spesielt, og formaner ham til slutt om å erkjenne seg selv, som den han er, og leve i fred med verden.

I denne strofen og den neste er takten skiftet om. Linjene 1, 3 og 5 har trykktung utgang, mens 2, 4 og 6 har trykklett. I alle de andre strofene er det motsatt.

Gloseliste

enthüllen (sv. tr.) klarlegge, oppklare; avdekke, avsløre; avkle, åpenbare, vise.
Trug der, -(e)s/; (høytidelig) bedrag(eri), svik, blendverk; Lug und Trug løgn og bedrag.
Versäumst -> versäumen (sv. tr.) 1. forsømme; gå glipp av 2. ikke nå/rekke, komme for sent til.

Strofe 9

Verzeih mir, rief ich aus, ich meint’ es gut;
Soll ich umsonst die Augen offen haben?
Ein froher Wille lebt in meinem Blut;
Ich kenne ganz den Wert von deinen Gaben!
Für andre wächst in mir das edle Gut,
Ich kann und will das Pfund nicht mehr vergraben!
Warum sucht’ ich den Weg so sehnsuchtsvoll,
Wenn ich ihn nicht den Brüdern zeigen soll?

Tilgi meg, ropte jeg ut, jeg mener det godt;
Skal jeg forgjeves ha øynene åpne?
En glad vilje lever i blodet mitt.
Jeg kjenner helt verdien av dine gaver!
For andre vokser du i meg det edle gode,
Jeg kan og vil ikke begrave pundet mer!
Hvorfor søker jeg veien så lengselsfullt,
Når jeg ikke skal vise den til brødrene?

Kommentar

Denne strofen har ikke noen vanskeligheter i de to første linjene. Adjektivet froh (glad) har endelsen –er fordi det er fulgt av et hankjønnsord, Wille, og ein foran er et ubøyd bestemmelsesord. På norsk trenger ikke kjønn og kasus markeres på denne måten. Jeg liker godt å oversette tett på originalen der det er mulig, men velger å oversette ganz med «helt» i linje 4. Først hadde jeg «ganske», som også kan brukes, men på norsk betyr «ganske» sterkere «cirka» enn «helt», og her i linjen er det viktig at han sier at han kjenner gavene hun gir fullt ut. Så er det noen nyanser i linje 5, für andre er «for andre2, den er grei, og det samme er at tysk bøyer verbet etter person, så de trenger ikke ha med pronomenet for å vise hvem som utfører handlingen. Det må vi på norsk, derfor «vokser du» for wächst. Dativen mir er styrt av preposisjonen in, og så er det Gut (Gode), som her er brukt som et substantiv. Pfund er pund, å begrave sitt pund er bibelspråk, etter Mattheus 25,15-30, på tysk er å begrave sitt pund et uttrykk for ikke å bruke evnene man har. Det er denne betydningen vendingen har i diktet. På norsk skal den samme vendingen kunne gå, så jeg har beholdt den, selv om jeg ser norske bibeloversettelser også bruker Talent, i stedet for pund. Uansett er det snakk om en mynthenhet, og mannen i lignelsen begraver pengen sin, i stedet for å bruke den til noe, og få mer ut av den. Det går ham for øvrig derfor ille. De to siste linjene er oversatt som de står, ihn (den) i linje 8 viser til veien, den Brüdern er dativ flertall, (til) brødrene.

Dikteren, diktets jeg-person, eller Goethe selv, svarer og forsvarer seg. Han roper ut om tilgivelse (merk at kvinnen alltid snakker (sprach), mens jeg-personen alltid roper ut (rief aus)), og forsikrer om at han mener det godt. Så spør han retorisk om ha forgjeves skal ha fått åpnet øynene? Han forklarer at han har en glad vilje i blodet, han kjenner den hele verdien av gavene kvinnen gir, og han sier det er for andre dette gode (å ha fått disse gavne) skal vokse. Han skal ikke begrave sitt pund, han skal ikke la være å bruke disse gavene. Til slutt står det som et retorisk spørsmål, at han søker denne veien så lengselsfullt, nettopp for å vise den til brødrene sine. Altså vise den til andre.

Det gir mening i overført betydning når vi leser kvinnen som representant for dikterkunsten. Det er denne gaven Goethe har fått, gaven å kunne se mer av verden og livet enn andre mennesker, og kunne formidle dette han mer ser, gjennom dikterkunsten. Kvinnen vil i forrige strofe ha det til at han med det blir overmodig, og føler seg som et overmenneske, mer enn andre, og at han heller skulle kjenne sin plass og utføre sine plikter. Her svarer han at han ikke kan ha fått åpnet øynene forgjeves, han kan ikke ha fått sett disse hemmelighetene, uten å kunne fortelle om dem. Den glade viljen som lever i blodet er livsglede og livsviljen, og det er også viljen til å fortelle og formidle. Han kjenner diktningens gave, og han kjenner til fulle verdien av dem, og så sier han at denne gaven vokser i ham for andres skyld. Han kan ikke undergrave sine dikteriske talenter, han må bruke dem. Det er også derfor han så lengselfullt har søkt denne veien, den kunstneriske og dikteriske, det er for å fortelle om den og vise den frem for andre.

Denne strofen har trykktung utgang i de to siste linjene. Det er den sammen med strofe 12 alene om. Den har også trykktung utgang i 1, 3 og 5, i motsetning til de andre, som har den trykktunge utgangen i 2, 4 og 6.

Gloseliste

Verzeih -> verzeihen (verzeiht, verzieh, hat verziehen, tr.) tilgi, unnskylde;
umsonst (adv.) 1. forgjeves 2. gratis.
froher – adjektiv, hankjønn -> froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig
wächst – presens 2 person entall -> wachsen (wächst, wuchs, ist gewachsen, itr.) vokse, øke, tilta;
Pfund das, -(e)s/-e; pund
vergraben (st. tr.) grave ned, begrave; (overført) begrave, skjule;
sehnsuchtsvoll (adj.) lengselsfull.

Strofe 10

Und wie ich sprach, sah mich das hohe Wesen
Mit einem Blick mitleid’ger Nachsicht an;
Ich konnte mich in ihrem Auge lesen,
Was ich verfehlt und was ich recht getan.
Sie lächelte, da war ich schon genesen,
Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran;
Ich konnte nun mit innigem Vertrauen
Mich zu ihr nahn und ihre Nähe schauen.

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmodighet;
Jeg kunne lese meg selv i hennes øye,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede frisk,
Til nye gleder steg min ånd;
Jeg kunne bare med inderlig tiltro
Nærme meg henne og hennes nærhet skue.

Kommentar

Jeg prøver å holde på rekkefølgen av ordene i de to første linjene, selv om dette fungerer bedre på tysk enn på norsk. Nachsicht (tålmodighet) er hunkjønnsord, så når det står mitleidiger Nachsicht (medlidende tålmodighet) med ending -er, er det genitiv. Det er også et spørsmål om Nachsicht skal oversettes med «tålmodighet» eller «overbærenhet». Auge står i entall, så det er i øyet, ikke i øynene hennes, han leser seg selv. Konstruksjonen i linje 4 er litt spesiell, men vanskeligheten med å oversette den er kun teknisk. Verbet habe (har) er utelatt, det er kun partisippet getan (gjort) som er med, og dette er det finitte verbalet i setningen. Verfehlt er også et partisipp, av verbet verfehlen, men det er her brukt som et adjektiv, forfeilet eller mislykket. På norsk går det ikke å si man har gjort noe mislykket, og forfeilet er litt kunstig, så jeg oversetter bare med feil (verfehlt) og riktig (recht), og jeg legger til verbet har. Ellers holder jeg på den tyske ordstillingen. Tekniske vanskeligheter er det også i linjene 5 og 6. Linje 5 skulle være grei, men i linje 6 står det Zu neuen Freuden stieg mein Geist heran. Preposisjonen zu styrer dativ, her er det flertall, til nye gleder. Så er det stieg mein Geist, steg min ånd. Den lille vanskeligheten ligger i ordet heran, som betyr hit (til), nærmere. Det er ikke så lett å få over i norsk, sånn som setningen er konstruert. Jeg løser det ved bare å ta ordet bort, det gir uansett riktig mening på norsk, «til nye gleder steg min ånd» . Avslutningslinjene er i denne strofen greie.

Det som skjer i denne strofen, er at dikteren dikteren ser på den svevende kvinnen og reflekterer over det som skjer. Vi er altså på et indre plan, det er dikterens tanker vi her får. Mens han snakket, i strofe 9, hadde hun sett på ham med medlidende tålmodighet. Det var altså der han forsøkte å få sagt hvordan han ville bruke diktergaven i andres tjeneste, til glede for andre. Videre, her i strofe 10, forteller dikteren hvordan han kunne se i øyet hennes hva han har gjort riktig og galt, uten at det er klart om det gjelder i denne situasjonen eller i livet. Så smiler hun, og da er han straks frisk fra alle bekymringer, og han kjenner ånden heve seg mot nye høyder, til nye gleder. Han kan nå nærme seg henne, og beskue hva som befinner seg rundt henne.

I overført betydning er det diktningen. Goethe personifiserer henne som en kvinne, og gjør henne uendelig mektig og stor og allvitende. Her uttrykker jeg meg ikke presis, diktningen er ingen Gud, men hun står allikevel langt, langt over Goethe, det allminnelige mennesket. Virkemiddelet er velbrukt, en selv er uverdig, og så får en lov å komme til åpenbaringen likevel. Når Goethe, mennesket, snakker, og forsvarer seg, smiler bare diktningen overbærende. Når hun smiler, betyr det at hun har tilgitt ham, eller akseptert ham, og med det stiger ånden hans til nye høyder. Nå tør han også nærme seg henne, og se hva som befinner seg der inne, i det hellige, nærmest.

Gloseliste

Nachsicht die, -/; overbærenhet, tålmodighet; forsonlighet;
verfehlt (adj.) forfeilet, mislykket.
genesen (genest, genas, ist genesen, itr.) 1. bli frisk, komme seg; von etter 2. eines Kindes genesen føde et barn.
herˈan (adv.) hit, nærmere (hen til);
innig (adj.), inniglich (adv., poetisk) inderlig.
Vertrauen das, -s/; tillit, tiltro.
schauen (sv. itr.) se; skue

Strofe 11

Da reckte sie die Hand aus in die Streifen
Der leichten Wolken und des Dufts umher;
Wie sie ihn faßte, ließ er sich ergreifen,
Er ließ sich ziehn, es war kein Nebel mehr.
Mein Auge konnt’ im Tale wieder schweifen,
Gen Himmel blickt’ ich, er war hell und hehr.
Nur sah ich sie den reinsten Schleier halten,
Er floß um sie und schwoll in tausend Falten.

Da rakte hun hånden ut i strimlene
Av de lette skyene og av duften herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, det var ikke tåke mer.
Mitt øye kunne i dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og opphøyd.
Nå så jeg henne holde det reneste sløret,
Det fløt om hanne, og svulmet i tusen folder.

Kommentar

I de to første strofene gjelder det hvordan man skal få til genitiven Der leichten Woken (De lette skyers). På norsk går det ikke med etterstilt genitiv uten at det er styrt av preposisjon, og da kan det oppstå tvil om funksjonen til setningsleddet. Det er denne løsningen jeg har gått for, ellers måtte jeg skrive «De lette skyers strimler» og plassere ord i en annen linje enn de står i originalen. Jeg velger preposisjonen av, og bruker samme preposisjon i den neste genitiven også (des Dufts). Så er det et pronomen i linje 3, ihn, som kan oversettes med han/ham eller den, og det samme med er (han, den) i samme linje. Det er objektsformen og subjektsformen av hankjønnspronomenet, og det blir brukt både om personer og om ting, substantiv i hankjønn. Jeg oversetter med den, og forstår det slik at det hun griper må være en av skystripene. Det gir mest mening i det som står nedover, at den lar seg gripe, og lar seg trekke. Men det er litt forvirrende at et entallsord (ihn, er) refererer til et ord brukt i flertall (die Streifen). Jeg tror videre gen er en forkortelse for gegen. De to siste linjene skulle være greie,. Hankjønnspronomenet Er (han, den) i siste linje viser tilbake til sløret i linjen over, og må på oversettes med intetkjønnspronomenet «det».

I denne strofen rydder hun liksom himmelen og utsikten for ham. Etter at hun overbærende har hørt hva han har å si, og smilt av det, i strofene forut, strekker hun hendene ut i tåken, og trekker skyene til seg, og vekk. Tåken forsvinner, og han har videre utsikt nedover dalen. Himmelen er blitt lys og klar, slik den er når morgentåken er lettet. Til slutt ser han henne holde et slør, og at det flyter og svulmer om henne, i tusen folder.

Denne strofen leses godt i overført betydning. Det er diktningen som rydder utsikten for mennesket, slik at det kan se bedre hva som finnes i tilværelsen. Ideen er at livet og verden er som dekket av en sky, slik at vi ikke kan se ordentlig hva som egentlig er i det og i den. Evnen til å trenge gjennom tåka varierer fra menneske til menneske. I dette diktet, og i Goethes liv og livsverk, er det Dikteren med stor D, som for alvor har denne gaven, og også kan vise det for resten av menneskeheten. I denne strofen er det gjort helt konkret, hvis man leser den svevende kvinnen som symbol på dikterkunsten, så rydder hun helt bokstavlig skyene unna. Sløret hun har om seg er det reneste han har sett, og det flyter om henne i tusen folder. Det er et levende bilde Goethe forsøker å mane frem, om tåken som letter og blir trukket vekk, og om dette andre sløret hun holder og som svever om henne.

Gloseliste

Streifen der, -s/- 1. stripe, strimmel, remse, bånd 2. film.
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
faßte -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for. 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
ergreifen (ergreift, ergriff, hat ergriffen, tr.) gripe, ta fatt; ta til fange; gripe til; slå inn på, velge
schweifen (sv. itr.) streife, vandre omkring.
hehr (adj.; poetisk) opphøyd, majestetisk, høy.
Schleier der, -s/-; slør.
schwoll -> schwellen (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles 2. hovne opp;

Strofe 12

Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen,
Ich weiß, was Gutes in dir lebt und glimmt!
– So sagte sie, ich hör’ sie ewig sprechen, –
Empfange hier, was ich dir lang bestimmt!
Dem Glücklichen kann es an nichts gebrechen,
Der dies Geschenk mit stiller Seele nimmt:
Aus Morgenduft gewebt und Sonnenklarheit,
Der Dichtung Schleier aus der Hand der Wahrheit.

Jeg kjenner deg, jeg kjenner dine svakheter,
Jeg vet, hva godt i deg lever og gløder!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg lenge har bestemt for deg!
Til den lykkelige kan det ikke mangle på noe,
Som med stille sjel tar i mot denne gaven:
Vevet av morgenduften og det klare solskinn,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Kommentar

De to første linjene er greie. Gutes er egentlig en genitivsform av das Gut, et gode. Jeg tror uansett meningen er dekket av min norske oversettelse. De to neste linjene er heller ikke vanskelige, verbet Empfangen (motta) står i imperativ, pronoment dir (deg) i dativ. I linje 6 skal det relative pronomenet Der (som, den) vise tilbake til den lykkelige i linjen over. Det tyske verbet nehmen i linje 6 betyr ta, jeg legger til «ta i mot», siden det dreier seg om å ta i mot gaven hun gir ham. Det sammensatte ordet Sonnenklarheit («Solklarhet») gjør seg ikke på norsk, så det skriver jeg om. I den siste linjen gjelder det å holde styr på genitivene. Det er diktningenes slør (Der Dichtung Scleier) og sannhetens hånd (der Hand der Warheit). Både Dichtung og Warheit er hunkjønnsord, og får artikkelen der i genitiv. Merk her at tysk har et flott rim på klarheit og Wahrheit. Det som er klart, er også sant.

Her snakker kvinnen til ham. Hun sier hun kjenner ham godt, hun kjenner svakhetene hans, og hun kjenner hva godt som lever og brenner. Disse ordene hører han evig. Så sier hun at han skal motta en gave. Og hun følger opp med å si at til den lykkelige som mottar denne gaven, skal det ikke mangle på noe. Det er vevd av morgenduften og solens klarhet, nå skal diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Her gir hun ham diktergaven. Det er en hellig gave for Goethe, og stemningen er bygget opp over 11 foregående strofer, for å underbygge hvor mye den betyr for ham. Forholdet mellom dem er ennå skjevt, nesten som fra en Gud til et menneske, hun vet alt om ham, og skjenker ham gaven. Hun forsikrer om at den som har diktergaven, alltid er lykkelig, og ikke vil mangle på noe. Hun sier ikke at han aldri vil føle sorg og aldri ha det vond, men at han er lykkelig, fordi han har fått denne gaven. Billedlig sier hun den er vevd av morgenduften og solens klarhet, det friskeste og klareste som finnes. Når diktingens slør blir tatt bort, ser man sannheten

Gloseliste

Schwäche die, -/-n; svakhet, svak side;
empfangen (empfängt, empfing, hat empfangen, tr. itr.) 1. motta, ta imot 2. bli gravid, svanger
gebrechen (gebricht, gebrach, hat gebrochen, itr., gammeldags) mangle, skorte (på) (an etwas (dat.)).
gewebt -> weben (webt, webte/wob, hat gewebt/gewoben; tr. itr.) veve; (poetisk) leve og ånde.

Strofe 13

Und wenn es dir und deinen Freunden schwüle
Am Mittag wird, so wirf ihn in die Luft!
Sogleich umsäuselt Abendwindes Kühle,
Umhaucht euch Blumen-Würzgeruch und Duft.
Es schweigt das Wehen banger Erdgefühle,
Zum Wolkenbette wandelt sich die Gruft,
Besänftigt wird jede Lebenswelle,
Der Tag wird lieblich, und die Nacht wird helle.

Og når det til deg og dine venner blir
Varmt og klamt midt på dagen, så kast den i luften!
Straks omsuser kveldsvindens kjølighet,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smertene for den engstelige jordfølelsen,
Til en skyseng forandrer graven seg,
Beroliget blir hver livsbølge,
Dagen blir kjærlig, og natten lys.

Kommentar

Jeg er ikke sikker på hva pronomenet ihn (han/ham, den) viser tilbake til i linje 2. Det må være en person, eller et substantiv i hankjønn. Det eneste substantivet av hankjønn i nærheten er Schleier (slør), i slutten av strofen over. I så fall må det på norsk oversettes med «det», siden slør på norsk er intetkjønn. Jeg oversetter likevel ihn med «den», og så kan det vise tilbake til gaven, for eksempel. Dette er for de som er opptatt av detaljer. Men det er en vesentlig detalj hva et pronomen viser tilbake til, og om det er uklart, er det vel verdt å finne ut av. I denne strofen er det også en del sammensatte ord, umsäuslet, Abendwindskühle, umhauchen. Og videre det vakre Blumenwürzgeruch (blomsterkrydderlukt), ög Erdgefühle, Wolkenbette og Lebenswelle. For alle er det et spørsmål hvordan man skal oversette det, om man skal bruke tilsvarende sammensatt ord på norsk, eller om man skal omskrive. Stort sett går det med de samme sammensatte ordene på norsk, som på tysk. I linje 6 betyr wandelt sich «forandrer seg», og det er graven som forandrer seg til en skyseng. Skyseng (Wolkenbette) står i bestemt form, så strengt tatt er det «til skysengen forandrer graven seg», men det blir rart på norsk.

Kvinnen kommer med en oppfordring til ham, her i denne strofen. Når det blir varmt og klamt midt på dagen, skal han kaste det han nå har fått opp i luften. Så vil den blande seg med aftenkjølen, det vil komme en deilig blomsterkrydderlukt, og smerten ved det jordiske liv vil døyves. Graven forandrer seg til en skyseng. Hver livsbølge vil bli beroliget, og dagen vil bli kjærlig, natten lys, akkurat som det står. Med andre ord, mange fantastiske ting vil skje.

I overført betydning setter kvinnen her ord på hva diktningen kan gjøre. Den blander seg liksom med luften, og gjør hverdagen og livets vanlige prøvelser friske og levelige. Bildet på den lumre dagen, gjelder i direkte og overført betydning, altså både når dagen er for varm og klam, og når det ting i livet som gjør at den føles slik. Diktningen skal da komme med en friskhet. Merk at det står ikke direkte her i diktet hva diktningen har å tilby, bare at den har denne virkningen.

Gloseliste

schwüle -> schwül (adj.) klam, trykkende, lummer, tung; ein schwüler Tag en lummer dag; eine schwüle Stimmung en trykkende stemning.
wirf -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste. 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
sogleich (adv.) straks, med det samme.
umsäuselt -> säuseln (sv. itr.) suse; (overført, ironisk) snakke søtt, innsmigrende.
Umhaucht -> hauchen (sv. tr. itr.) ånde, puste (ut).
Blumenwürzgeruch -> Würze die, -/-n; (også overført) krydder.
schweigt -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
banger -> bang(e) (adj.) engstelig, urolig
Gruft die, -/Grüfte; (familie)grav, gravhvelv; grav.
Besänftiget -> besänftigen (sv. tr.) berolige, mildne, dempe.
helle -> hell (adj.) lys, klar, tydelig; (forsterkende) veldig, voldsom

Strofe 14

So kommt denn, Freunde, wenn auf euren Wegen
Des Lebens Bürde schwer und schwerer drückt,
Wenn eure Bahn ein frischerneuter Segen
Mit Blumen ziert, mit goldnen Früchten schmückt,
Wir gehn vereint dem nächsten Tag entgegen!
So leben wir, so wandeln wir beglückt.
Und dann auch soll, wenn Enkel um uns trauern,
Zu ihrer Lust noch unsre Liebe dauern.

Så kommer da, venner, når på deres veier
Livets byrde tungt og tyngre trykker,
Når deres bane en friskt fornyet velsignelse
Pyntet med blomster, smykket med gylne frukter,
Vi går forenet den neste dag i mot!
Slik lever vi, slik vandrer vi gjort lykkelige.
Og da skal også, når etterkommerne sørger om oss,
Til deres lyst nok vår kjærlighet vedvare.

Kommentar

Weg (vei) er bøyd uregelrett i første linje, normal flertallsbøyning av Weg er Wege. Vendinger av typen schwer und schwerer (tung og tyngre) er en formulering Goethe ofte bruker. Det er for å få versefoten til å gå opp, men det er også et virkemiddel, med at den vanlige formuleringen «schwerer und scherer» (tyngre og tyngre) er så velbrukt at hjernen knapt reagerer på den. For meg er det uklart om genitiven Des Lebens (Livets) hører til Wegen i linjen over, Livets veier, eller om det hører til Bürde, som følger, Livets byrde. Meningen er nok at byrdene på livets vei trykker tyngre og tyngre, men hvordan få det til å gå opp grammatisk ser jeg ikke helt. Bürde står i entall, og uten artikkel, så her skal det i følge teksten være bare «byrde». I min forståelse av tysk er dette like rart som det er på norsk. Goethe skriver ikke ugrammatikalsk, så her finnes det nok en forklaring jeg ikke ser. Eller, sånn jeg nå har oversatt til norsk, går det grammatisk opp, og i den forståelsen går det også opp på tysk. Det sammensatte ordet frischerneuter («friskfornyet») har jeg på norsk splittet opp. I ordet gehen (gå) er det sløyfet en e for å få takten til å gå opp, gehn, dette er en teknikk som er mye brukt, og helt innarbeidet. Ordet beglückt er partisipp av verbet beglücken, «gjøre lykkelig, glede en». En direkte norsk oversettelse vil være «belykkeliget», men et slikt ord har vi ikke. Så jeg må oversette med en partisipp og et adjektiv, gjort lykkelig. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk riktig oversettelse av noch (ennå, (i tillegg) til, enda, nok + andre oversettelser) i siste linje. Som jeg pleier når jeg er i tvil, bruker jeg det norske ordet som ligger tettest til originalen, «nok».

I denne strofen er det dikteren som snakker. Det er på en måte konklusjonen av hva som har skjedd, der oppe i fjellet. Han har nå tenkt gjennom dette en gang til, skrevet det ned, og kommet frem til det han nå skal si. Vi er ikke lenger idemessig oppe i fjellet. Nå kan vi se for oss dikteren ved skrivebordet.

Han sier kom da venner, når dere hver på deres veier kjenner livets byrde trykke tyngre og tyngre, når på deres bane en friskt fornyet lengsel, pynter med blomster og gylne frukter. Vi går forenet sammen mot den neste dag, og så lever vi og vandrer vi lykkelige, sammen. Og da skal også når barnebarna våre sørger om oss, til deres lyst, også vår kjærlighet vare ved.

Lengselen og livets trykkende prøvelser blir bare en velsignelse, som kan pynte livets bane. Nøkkelen ligger i diktningen, som kan skrive denne lengselen og disse følelsene ut. Da blir det som er vondt, til noe som er vakkert. Det tjener også til å bringe menneskeheten sammen, siden vi alle deler disse lengselene og prøvelsene, de er felles, menneskelige. Så slår Goethe over i en marsj, nå kan vi gå forenet mot den neste dag, altså mot fremtiden, slik kan vi leve og vandre lykkelige. Denne kjærligheten vil også nå frem til etterkommerne våre, som kan lese de samme diktene, og selv ha de samme følelsene.

Gloseliste

Bürde die, -/-n; byrde.
frischerneuter – sammensatt av frisch frisk og -> erneut (adj.) fornyet; gjentatt; på nytt.
Segen der, -s/; velsignelse
ziert -> zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
Enkel der, -s/-, der Enkelsohn barnebarn, dattersønn, sønnesønn. die Enkel etterkommere.
noch (adv.) ennå, (i tillegg) til, enda, nok (det finnes mange andre oversettelser også; på Ordnett.no lagt i avsnittet NB særlig merkes)
dauern 1. (sv. itr.) vare, vedvare; es dauert lange det tar lang tid; 2. (sv. tr.) (høytidelig) ha vondt av;

Samlet kommentar

Det er ikke småtteri Goethe prøver seg på. De største dikterne må også ha de største ambisjonene. Han vil sette dikterkunsten på den opphøyde plass i menneskeheten, som den har hos ham selv. Dikteren har gjennom diktergaven muligheten til å se verden, på en måte som ikke er andre mennesker forunt, men han kan dele denne gaven han har fått, gjennom diktene. Det gir en bedre opplyst menneskehet, det er nå helt klart, men det gir også trøst og lindring gjennom alle livets prøvelser. Og mer enn det, disse prøvelsene blir bare en kilde til å skrive vakre dikt å glede seg over. Vanskelighetene kan ikke bite ordentlig på en dikter, han trenger dem, og han er i stand til å dele dem gjennom å skrive om dem.

Det er ganske fantastiske ting Goethe vil ha diktningen i stand til å gjøre. Og han vet, at om folk skal kunne tro ham på hans store ord, må han vise det selv, gjennom diktene sine, og livet sitt. Dette var livsoppgaven han hadde og satte seg, og som han tok på aller, aller største alvor. Han var fullt klar over at han var den største dikteren i samtiden, og den ubestridt største dikter i tysk historie. Så han måtte vise med sitt liv og diktning, at dette var noe attraktivt å være. Det var et ideal å søke etter. Det gav mennesket trygghet, ro, lykke, uansett hva som måtte skje i livet.

Zueignung er det diktet hvor han aller sterkest forsøker å nedfelle dette i ord. Det er derfor det blir satt først i samleutgavene, det er bestemt av Goethe selv, dette er hva han vil dikt skal være, og hva de skal bety. Det er skrevet midt på 1780-tallet, før Goethe reiser til Italia, men etter Sturm und Drang og altså på slutten av den første Weimar-perioden. Goethe var trygt etablert som en gigant, men han visste også at han hadde mange verk for seg. Den politiske og samfunnsmessige bakgrunnen er opplysningstiden, med troen på fornuften og menneskets muligheter. Revolusjonen i de amerikanske koloniene er i gang, den franske er få år unna.

Så hvordan løser Goethe så sin formidable oppgave? Han velger en av de mest krevende strofeformene, oktaven, der det skal være 8 linjer, jambisk versefot med fem føtter, og rim i 2 x 3 + 2 linjer. Han skriver 14 strofer på denne formen, mer enn diktere flest får til i sin levetid. Og han setter det på et metaforisk høyt plan, allegorisk, det er en tur i fjellet, i morgentåken, og så er det der dikterkunsten kommer til ham, in persona. Forholdet mellom dem beskriver forholdet mellom mennesket og diktningen, Goethe gjør henne helt gudelignende, der hun svever på skyene, vet alt, og liksom kan trekke tåkestrimlene til seg, og gjøre med dem hva hun vil. Han forsterker kontrasten ved å redusere seg selv nesten til en lallende idiot. Statusforholdet dem i mellom er svært, svært symbolsk, hun er langt, langt over ham, det er hun som gir, og han som tar i mot.

Ved at diktet begynner med dagry, og foregår i fjellet, får vi mange allegoriske betydninger med. Dagryet kan være den nye tid, opplysningstiden, eller gryet av en ny erkjennelse. Mange leser dikt veldig fast, som om hver del av diktet har en kode å knekke, hva det betyr, og når den er løst, er det videre til neste. Sånn er det ikke. Morgendemringen kan være alle disse betydningene, alt hva man legger i det, og det kan være en vanlig morgen. Poenget er at det er et rikt bilde, med mange muligheter. Sånn er det også med fjellandskapet, og utsikten. Etter den påfølgende romantikken, og maleriet til Caspar Friedrich, er vi litteraturinteresserte trenet i å se denne sammenligningen. Fjellandskapet er verden. Dikteren står på toppen, og ser utover. Noe er skygget av tåke og skyer, andre ting ser han klart. Her, hos Goethe, 30 år før maleriet til Friedrich, så er det helt bokstavlig Diktningen som trekker vekk skyene, slik at mennesket, dikteren, kan se.

Bilderesultat for caspar Friedrich wanderer
Caspar Friedrich: Der Wanderer über dem Nebelmeer (1818)

Etter at forholdet mellom de to er helt etablert, hun som vidunderet, han som den som trygler etter å få beholde og bruke gaven hennes, så forteller hun over to strofer hva dikterkunsten er for noe. Der legger Goethe all sin mesterskap, først hvordan hun begynner med det menneskelige, – jeg kjenner deg, kjenner dine svakheter, (Ich kenne dich, ich kenne deine Schwächen), og så hvordan han evig hører henne si dette (hör sie ewig sprehen), deretter at hun skjenker ham gaven. Da blir alt sammen klart som morgenluften!

Går det an å tro på det? Det er hevet over all tvil at Goethe selv tror på det, og han insisterer på at leseren også skal gjøre det. Han bruker de sterkeste bildene som er, etter å ha bygget opp over 11 strofer hva som skal skje, diktningen er sannhet og diktningen er klarhet. Sannheten er skjult, dikteren kan gjennom dikterkunsten ta sløret vekk, og vise den for leseren. Strofe 13 er alt det fantastiske som da vil skje, denne strofen er et underverk av friske, sammensatte ord, nye og sjeldne. Det er diktet som blander seg med luften, og gjør den lumre og klamme, sval og kjølig. Her leses utmerket i overført betydning, diktet blander seg med livet, og gjør det behagelig. Gå tilbake til strofen og les den en gang til. Her er det Diktningen, diktergudinnen, som snakker om diktningens gave.

Til slutt er det altså Goethes egen konklusjon, som fungerer som en slags epilog. Han er som renset etter møtet, det er religiøse dimensjoner over dette, han har sett lyset, fått åpenbaringen, nå skal han ut og fortelle. Virkemidlene som blir brukt her hos Goethe, og i religiøse, kristne tekster, er mye av det samme. Goethe har gjennom diktningen en trygghet å by på, som man vanligvis bare finner i religionen. Goethe er ingen religiøs dikter, så leseren må ikke bli villedet av hva jeg her skriver, det er bare at i dette diktet er måten å skrive på beslektet.

Goethe henvender seg til leseren som til sine venner, sine brødre, og han vil gjerne ha dem med på ferden. Det er virkelig så han insisterer på at livets vanskeligheter er overvunnet, de er velkomne, de pynter livets bane med blomster og frukt. Så er det i de fire siste strofer, der han slår an en marsj fremover, mot den neste dag og fremtiden. Det passer godt lest mot begynnelsen, med oppvåkningen. Goethe oppfordrer til fellesskap, vi går forenet, vi lever og vandrer, lykkelige. Dette er veien fremover, alle er velkomne til å være med. Og da vil også våre etterkommere, når de sørger om oss, se litt av vår kjærlighet, de også.

Min gjendiktning

Et forsøk. Jeg vet ikke om det er gjort før i Norge. Jeg tror i alle fall ikke det er trykket eller offentliggjort noe sted. Det er ikke så lett å få det til, heller, og ikke engang sikkert det er mulig. For å lykkes, må det kunne leses som I Rondane-diktet til Vinje. Starten er: No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,/som deim eg i min fyrste Ungdom saag. Det er denne rytmen som skal holdes. Så i første strofe kunne det vært fint å bruke rimene trinn – min – inn, eller noe, i linjene 1-3-5, men det skal ende på trykklett stavelse, så da må det omskrives. Derimot skal det i linjene 2-4-6 være trykktung utgang, så derfor favn-navn-hang, der. Halvvrim som navn-hang må være lov. Det gjør Goethe selv i SchritteHütte, og det blir i overkant anstrengt å unngå også det. I noen av strofene har jeg også presset hva som kan gå for halvrim.

Med hjelp av slike nødløsninger og tvangsrim har jeg fått på plass en gjendiktning av hele diktet. Også strofer jeg egnetlig ikke har lyktes med å gjendikte ordentlig, er med. Ytterligere strofer har problematiske linjer. I noen tilfeller har jeg gjort en tøff omskriving, så det ikke står det samme hos meg, som i originalen. Men målet med en gjendiktning er at det skal fungere på norsk, i ånden til originalen. Så da må vi av og til bruke mulighetene i det norske språk, selv om denne muligheten ikke er brukt eller ikke finnes i originalen. Leseren må bære over med at det ikke er ideelt. Stort sett får ikke oversettere sjansen til å forsvare seg på denne måten, jeg er sikker på at også tidligere tiders oversettere har kjent behovet.

I strofe 8 tar jeg meg den frihet å avslutte med trykktung utgang i de to siste linjene, der originalen følger hovedmønsteret i diktet og har trykklett. På norsk blir det mye bedre.

Dedikasjon

Morgenen kom, seg frem den ville titte
Den lette søvn holdt meg mykt i favn,
Så, våknet, gikk jeg fra min stille hytte
Til fjellet opp i friske sjelens navn;
Jeg frydet meg med alle mine skritte
Den nye blomsten, som full av dråper hang;
Den unge dagen hevet seg henrykket
Og alt var kvikket opp, meg å oppkvikke.

Og som jeg steg, opp fra en flod i enge
Et tåkestrimmel sakte mot meg fôr
Den vek og vekslet, flyte om meg stenge,
Og vokste bevinget meg opp stor:
Den skjønne sikt skal ei jeg nyte lenger,
Landskapet dekte meg en tåket flor;
Snart så jeg meg av skyer som omsluttet
Og med meg selv i demring innesluttet.

Med ett så syntes solen frem seg tvinge,
I tåken lot seg nå se noe klart;
Her sank han svakt og måtte ned seg svinge,
Her delte han seg stigende om skog og bart.
Jeg håpet henne første hilsen bringe!
Og håpet henne etter tåken skjønn så rart.
Den luftige kamp var lenge ei fullendet,
En glans meg omgav, jeg stod blendet.

Snart gjorde meg, med mine øyne åpne
En hjertets indre drift meg mere djerv;
Jeg kunne kun med raske blikk det våge
For alt meg syntes lik i brann forderv.
Da svevde brakt med sky for meg å råke,
En kvinne, gudinne hen for meg der,
Ei skjønner’ bilde så jeg lenge leve;
Hun så meg an, og ble fortsatt å sveve.

Så kjenner du meg ikke? Sa en stemme,
Hvori all den kjærlig,trofast tone fløt:
Jeg helte deg, meg kan du nok erkjenne,
Den rene balsam gjorde smerten bløt?
Du kjenner meg, til bånd evig ei forglemme
Ditt prøvde hjerte seg fast og fastere knøt.
Så jeg deg ei med hete hjertets tårer
Som liten gutt du lengtet meg bedåret?

Ja! ropte jeg, i det jeg ned lykksalig
Til jorden sank, deg lenge har jeg følt;
Du gav meg ro, når pasjonen lidenskaplig
Meg rastløst har de unge ledd berørt:
Du har med himmelsk fjærdrakt varlig,
På hete dag min panne mildt fått kjølt;
Du sjenket meg hver jordens beste gave
Hver lykke vil jeg gjennom deg få have!

Deg nevn’r jeg ei. Du nevnes dog av mange
Hver ganske ofte, kaller deg for sin,
Enhver sitt øye sikter deg å fange
For nesten alle blir strålen din til pin.
Akk, da jeg feilet, hadde jeg spilt lange,
Jeg kjenner deg, så er ensomheten min.
Jeg må min lykke med meg selv kun nyte, 
Ditt elskelige lys dekke til og beskytte.

Hun smilte, hun sa: Du ser, hvor smart,
Hvor nødt jeg var til kun å avsløre lite!
Knapt er du sikker for det groveste bedrag,
Knapt vet du mer enn barnet først vil vite,
Så tror du straks du overmenneske var,
Forsømmer mannens plikt å slite!
Hvor forskjellig er du fra de andre i det?
Erkjenn deg selv, lev med verden i fred!

Tilgi meg, ropte jeg ut, min mening er god;
Skal jeg forgjeves øyne åpne have?
En glad vilje lever i mitt blod.
Jeg kjenner helt verdien dine gaver!
For andre vokser meg det edle gode,
Jeg kan og vil ei pundet mer begrave!
For hva å søke veien lengselsfulle,
Når jeg den ei til andre vise skulle?

Og som jeg snakket, så meg det høye vesen
Med et blikk av medlidende tålmod;
Jeg kunne meg selv i hennes øye lese,
Hva jeg feil og hva jeg riktig har gjort.
Hun smilte, da var jeg allerede bedre,
Til nye gleder steg min ånd opp mot;
Jeg kunne nå med inderlig troskap i hu
Meg nærme henne og hennes nærhet skue.

Da rakte hun hånden ut i en stripe
Av lette skyer og av den duft herom;
Som hun grep den, lot den seg gripe,
Den lot seg trekke, og forsvant derom.
Mitt øye kunne dalen videre sveipe,
Mot himmelen så jeg, den var lys og from.
Nå så jeg hun det reneste sløret holde,
Det fløt og svulmet i tusen folder.

Jeg kjenner deg, jeg vet i deg det svake,
Jeg vet, hva godt i deg lever og brenn’!
– Så sa hun, jeg hører henne evig snakke, –
Ta her i mot, hva jeg deg lengst bestemt!
Den lykkelige kan ei stå noe tilbake,
Som denne gave med ro i sjel får sendt:
Av morgenduft vevd og solskinnsånd,
Diktningens slør ut av sannhetens hånd.

Og når det deg og dine venner støle
Litt lummert blir, så kast den i vår luft!
Så straks omsuser aftenvindens kjøle,
Ompuster dere blomsterkrydderlukt og duft.
Det tier smerten ved å jordisk føle,
Til skyseng forvandles gravens tuft
Beroliget blir hver en livets bølge,
Din dag blir kjærlig, og lys natt vil følge.

Så kommer, venner, når på deres veier
Av livets byrde tungt så tungt blir trykt,
Når deres bane en friskt fornyet seier
Med blomster pyntet, gyllen frukt besmykt,
Forent vi mot den neste dag oss dreier!
Slik lever vi, slik vandrer vi henrykt.
Og da skal óg, når etterslekten klager,
Til deres lyst se kjærligheten varer.

ES2018/19