Sonett 140, av William Shakespeare – Be wise as thou art cruel; do not press

God morgen! Det er første dagen i april, første virkelige vårdag, og hva passer vel bedre enn å starte en slik dag med en god gammel sonett av mester William Shakespeare? Vi har nå kommet til nummer 140 i rekken, og begynner å øyne at det vil bli en ende på dette. Etter denne er det bare 14 igjen, og bare 12 som handler om den mørkhårede damen (the dark lady) sonettene fra 127 har handlet om.

Sonett 140 fortsetter i sporene fra 139, der den elskende poeten forsøker å ta et oppgjør med at den mørkhårede damen han elsker, også flørter med andre. Det går sterkt innpå ham, og han har klandret henne, noe hann også gjør i denne sonetten, men han kommer til at han må tilgi henne. Her, i 140, følger mer av kvalene som følger med, og det viser seg at her er sterke følelser utenfor poetens kontroll, og han frykter de skal drive ham til galskap. Det er bare en av flere ting han frykter, i denne ganske intense sonetten, hvor det er presset inn mange skiftende og sterke sinnsstemninger på de bare 14 linjene.

Sonnet 140

Be wise as thou art cruel; do not press
My tongue-tied patience with too much disdain;
Lest sorrow lend me words, and words express
The manner of my pity-wanting pain.
If I might teach thee wit, better it were,
Though not to love, yet, love to tell me so;
As testy sick men, when their deaths be near,
No news but health from their physicians know;
For, if I should despair, I should grow mad,
And in my madness might speak ill of thee;
Now this ill-wresting world is grown so bad,
Mad slanderers by mad ears believed be.
That I may not be so, nor thou belied,
Bear thine eyes straight, though thy proud heart go wide.

Min oversettelse

Sonett 140

Vær vis som du er slu; press ikke
Min tungebundede tålmodighet med for mye forakt;
Så sorgen låner meg ord, og ordene uttrykker
Hva min medlidenhetsløse smerte består i.
Hvis jeg kunne lære deg litt smarthet, så var det bedre,
Om ikke å elske, så likevel, elsk å si meg så
Slik gretne, syke menn, når døden er nær,
Ikke får annet nytt enn helse fra sine leger;
For, hvis jeg skulle fortvile, så vil jeg bli gal,
Og i min galskap kunne snakke stygt om deg;
Nå er denne vridde verden blitt så elendig,
At syke ryktemakere blir trodd av syke ører.
At jeg kanskje ikke er slik, eller du beløyet,
Bær dine øyne strakt, om enn ditt stolte hjerte går vidt.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten har ikke så mange vanskelige ord, og skulle ikke være så vanskelig å lese i original og forstå. Den byr imidlertid på noen vanskeligheter når den skal oversettes til norsk.

Jeg vet ikke om det er de fine lydene i det engelske ordet cruel, som gjør at jeg aldri kan finne en tilfredsstillende erstatning på norsk for en poetisk tekst. Forslagene ordboken setter opp er lange og stygge, det føles ikke og er ikke det samme å oversette so cruel med «så grusomt». Ord som «slem» blir for snilt, ord som «ond» er å overdrive, og ordbokens forslag ødelegger også den poetiske rytmen. My tongue-tied patience er selvfølgelig «min tungebundede tålmodighet», der tongue-tied i tillegg til å fylle ut det nødvendige antall stavelser i linjen, også fungerer til å understreke at denne tålmodigheten er anstrengt, «tungen er bundet fast». Underforstått: man ville gjerne snakket, protestert, men gjør det ikke. Jeg tar likevel ordet vekk i oversettelsen, for «min tungebundede tålmodighet» blir overlesset på norsk. Det er tålmodigheten som ikke skal presses. Lest i linje tre er «av frykt for» (for fear that – http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/140), den første betydningen i Oxford dictionary: with the intention of preventing (something undesirable); to avoid the risk of. Hele linjen uttrykker en frykt for at sorgen skal låne poeten ord, og orden igjen skal uttrykke det som kommer i linje 4. Den linjen har jeg skrevet kraftig om, for å gjøre den forståelig på norsk. Jeg har satt opp i gloselisten alternativ for ordet manner, og ordet pity-wanting er som man ser satt sammen av pity (medlidenhet) og wanting (mangle). Det skulle bli noe sånt som «medlidenhetsmangel», et ord som gjør seg dårlig på norsk. Derfor omskrivingen.

Å oversette wit er ofte en utfordring. Det er samme ord som i vårt «vittig», et ord som nå er sklidd over i å bety «morsom», men som opprinnelig var mer beslektet med «visdom». Vi har et nokså tilsvarende i vårt «vidd», men det er ikke så mye brukt som engelske wit, og i hvert fall ikke så familiært som Shakespeares wit er for de som kjenner ham. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at i denne sonetten er det common sense, sometimes tending to sharpness, canniness’ in the period. Shakespeare Words skriver wit mental sharpness, acumen, quickness, ingenuity. Så man kunne kanskje for If I might teach thee wit i veldig hverdagslig norsk skrevet «om jeg våget lære deg å oppføre deg», eller «turte lære deg sunn fornuft», eller kanskje «om jeg kunne lære deg å oppføre deg litt smartere». Kanskje er det «smart» som i dag ligger nærmest det Shakespearske wit. Jeg oversetter derfor med «litt smarthet». Linjen Though not to love, yet, love to tell me so; er en forvanskning, subjektet you (du) er utelatt, enkelt sagt skal det være «selv om du ikke elsker (meg), skal du si (meg) at du gjør det». Jeg har vridd det litt til i min oversettelse. Testy (gretten) er et ord Shakespeare bruker sjelden, Oxford-utgaven av sonettene skriver at det betyr «irritabel» (irritable) og «kranglevoren» (querulous), ofte blir brukt med en antydning at den testy personen mangler noe (deficiency). «Gretten» skulle vel dekke dette greit. Linjen No news but health from their physicians know hører sammen med den over. Gamle, syke og gretne menn vil ikke høre annet enn gode nyheter fra doktorene sine, de vet ikke annet, og slik vil ikke den elskende sonettskriveren heller vite annet enn at den mørke damen ennå elsker ham. Min omskriving i oversettelsen presser kanskje det som egentlig står i originalen, noe.

Linjene 9 og 10 er forholdsvis enkle, både i originalen og i oversettelsen. Tanken der er også grei å få grep om, den sier – sånn cirka – at om han skulle bli så fortvilet (på grunn av at hun ikke elsker ham) som han burde, så ville han bli gal, og i den galskapen ville han begynne å snakke stygt om henne. Det er for øvrig en fin måte å uttrykke sterk og lidenskaplig kjærlighet på, han er ikke redd for fortvilelsen og galskapen i seg selv, men for konsekvensen at den skal gjøre at han begynner å snakke stygt om kvinnen han elsker. Linje 11 har en sammensetning av typen som pleier å by på problemer, ill-wresting, der ill er «dårlig, syk, skadelig, med mer», wresting er «vridning, rykk». Jeg tror ikke meningen blir så feil om jeg kutter ut ill i min norske oversettelse, «vridde verden» for ill-wresting world skulle gi nokså de riktige assosisasjoner. Til slutt i denne linjen dekker det engelske ordet bad mer enn noe tilsvarende norsk ord kan erstatte det med. Det vanligste ordet, «dårlig», synes jeg blir for mildt. Å oversette grown til «blitt», skulle være greit i denne sammenhengen. Verden er blitt elendig, dårlig, bad. Tolvte linje sier at gale bakvaskere blir trodd av gale ører, believed be (trodd å være) er omskriving av are belived (er trodd). Slik sier også jeg det i min oversettelse.

That I may not be so (at jeg ikke må være så) i linje 13, viser tilbake til mad (gal) i linjene over. At du heller ikke skal bli beløyet (nor thou belied), bygger opp til konklusjonen i aller siste linje. Hvem som skal belyve henne er kanskje ikke helt klart, resten av sonetten handler jo ikke så mye om at noen skal lyve om henne, men det kan være disse bakvaskerne (slanderers) fra tredje kvartett, eller det kan dreie seg om noe annet. Med bear thine eyes straight menes at hun skal holde øynene rett frem (på ham, poeten), og ikke se på andre. Hjertet kan imidlertid gå andre steder, det kan go wide.

Gloseliste

Glosene er slått opp på kunnskapsforlagets blå ordbok via ordnett.no.

cruel 1. grusom, ondskapsfull, sadistisk 2. (hverdagslig) grufull, skrekkelig, forferdelig
lest 1. for at ikke, for ikke å, av redsel for at, i tilfelle (noe skulle hende) 2. for at
disdain subst. forakt, ringeakt
manner 1. måte, vis 2.opptreden, oppførsel, maner, holdning 3. stil, maner, skrivestil 4. type, slag
testy irritabel, humørsyk, utålmodig, prippen
ill-wrestingsammensetning -> wresting vridning, rykk
slanderer bakvasker

Kommentar til sonetten

En sonett i engelsk stil slik Shakespeare skriver dem i dronning Elisabeths tid består av tre kvartetter og en kuplett til slutt. De tre kvartettene uttrykker hvert sitt bilde, hver sin tanke, hver sin idé, mens kupletten til slutt består av en konklusjon eller en oppsummering. Bildene i de tre kvartettene er ofte ganske like, ofte bare variasjoner over et tema, forskjellige måter å si det samme på. Det er sjelden en dialog, utvikling av et tema eller idé, eller tanker og ideer satt opp mot hverandre. Det er ikke som i de italienske sonettene fra Petrarch, og andre, der det i løpet av sonetten kommer en vending, og man i siste halvdel (strengt tatt er det ingen halvdel, det er de siste seks linjene, mot de åtte første) ser tingene på en annen måte. Her, i denne sonetten er de tre bildene i de tre kvartettene tre forskjellige måter for sonettskriveren å uttrykke hvordan det er når den mørkhårede damen han skriver til, ikke elsker ham, og han på samme tid vet det og ikke vil vite det. Han synes hun behandler ham stygt, siden hun ikke gjengjelder kjærligheten hans, men han vil ikke klandre henne for det, for han elsker henne jo.

Det er ment og skrevet ganske sterkt, der i starten, hvor sonettskriveren oppfordrer sin elskede til å være like vis (wise) som hun er grusom (cruel) mot ham, hun må ikke presse ham – eller hans  tause tålmodighet (tongue-tied patience) – med for stor forakt. En referanse som ikke gjelder lenger, men som kunne gjelde på Shakespeares tid, er at kriminelle og mistenkte forbrytere som nektet å snakke, ble presset under tortur til å gjøre det. Dette presset var konkret, en tung gjenstand ble lagt over brystet på den mistenkte, mens han lå på en skarp stein, slik at han ganske bokstavlig talt ble presset til å snakke enten han var skyldig eller ikke. Bildet går opp i sonetten også, siden poeten føler det som tortur å se hvordan hans elskede forakter ham gjennom å flørte med andre, og at dette kan presse også ham til å snakke, det vil si snakke ut om hva hun gjør mot ham. Det burde hun være vis nok til ikke å gjøre, siden hun også vil ta skade av det. Her, i denne sonetten, ber han om det oppriktig, for her vil han henne ikke noe vondt, og frykter bare for hva han kan komme til å si om han mister kontrollen over seg selv. Han vil ikke si det selv, men sorgen kan gi ham ordene og de ordene kan uttrykke hvordan det er.

I linjene 5 til 8 vil han selv forklare henne den visdommen han etterspør i de fire første. Her er han roligere, kaller ikke henne grusom eller beskylder henne for noe, vil bare ha henne med på det selvbedraget han trenger. Om hun ikke elsker ham, så må hun likevel si hun gjør det. Sammenligningen går til gretne gamle menn, som ikke vil høre sannheten om sin sykdom. Dette bildet er mer humoristisk, han nedvurderer seg selv, for han er vel knapt noen gretten gammel mann. I linjene 9 til 12 er det tilbake til fortvilelsen. Og på ny er det sånn at det han frykter ikke er fortvilelsen i seg selv, men det at den skal resultere i at han snakker stygt om henne han elsker. Dette kaller han galskap (madness), og han frykter også at i denne vridde verden kan gale rykter bli trodd av gale ører. Merk at ingen steder i denne sonetten er det noen egentlige anklager mot henne for det hun gjør. Poenget er ikke at hun er slem eller grusom mot ham, men at det hun gjør fører til at han kan gå for forstanden, og deretter gjøre skade på henne ved å snakke stygt om henne. Det er det han frykter.

Konklusjonen er her at for at han ikke skal bli gal, syk på sinnet, og hun ikke skal bli løyet om (belied) eller baksnakket av ham, så må hun holde øynene rett, om enn hjertet kan gå dit det vil. Det vil si at det må se ut som om hun ennå er med ham, selv om hun i hjertet ikke er det.

Min gjendiktning

Som alltid er gjendiktningene mer en stiløvelse, mer enn et seriøst forsøk på å lage stor poesi. Det gjelder å få inn det nødvendige antall stavelser og de riktige rimene, og for å få til det, må det inngås en rekke kompromisser. Det er litt eksperimentering også i disse øvelsene, og nå om dagen prøver jeg også å låne inn litt ord fra nynorsk for å få det til å gå opp.

Sonett 140

Vær vis som du er slem; og ikke press
Mitt tause tålmod med for stor forakt;
Så sorgen gir meg ord som alt mitt stress
Og smerte uten medynk så får sagt.
Om jeg deg lærte vett, det bedre var,
Om ikke elske, så si det du gjør
Som gretne, syke menn før døden snar,
Kun nytt om helse fra legen får hør’ ;
For, hvis jeg fortvilte, så ble jeg gal,
Og så i galskap stygt om deg kan si;
Den vridde verden er gått så i ball,
At syk ryktespredning sykt trodd vil bli.
Så jeg ei blir slik, du beløyd av skitt,
Bær øyet strakt, om hjertet ditt går vidt.

 

 

Der Dichter, av Rainer Marie Rilke

Et kort, og ganske enkelt dikt av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926) presenterer jeg i  dag. Det heter Der Dichter, Dikteren, og er hentet fra samlingen Neue Gedichte. Den samlingen kom ut i 1907, og er skrevet mellom 1902 og 1907, altså mellom de to store samlingene hans, Der Buch des Bilder, og nå altså Neue Gedichte. I mellomtiden gav han også ut Das Stunden-Buch, med dikt fra perioden 1899 – 1903, og en del tekster i andre sjangre. Så det var en aktiv periode,

Rainer Marie Rilke var opptatt av tingene, at de skulle beskrives saklig og konsist, nærmest vitenskaplig. Dikteren skulle ha en kjølig ro om det han beskriver, være en vitenskapsmann, uten engasjement for objektet som studeres. Man kan og skal interessere seg for det, men ikke begeistres og la seg rive med til å forsøke å gjøre det til noe mer enn det det er. Rilke bruker selv uttrykket Dingwerdung, på norsk kanskje «tingliggjøring». Her peker Rilke og hans diktning kanskje fremover til filosofiene til Jaspars og Heidegger, som også var opptatt av at det er tingene vi bruker og hvordan vi bruker dem som er livene våre, vi må på et vis forsøke å fylle dem med mening. Diktene i Neue Gedichte følger dette programmet, de er alle opptatt av å beskrive gjenstanden i diktet, slik en vitenskapsmann ville gjort det, den saklige, objektive, endelige beskrivelsen.

Jeg har tidligere postet flere dikt fra samlingen, også det mest kjente, Der Panther, der Rilke kanskje lykkes aller best i bare å beskrive objektet, mens alt som ligger rundt det kommer i tillegg. Han beskriver panteren i buret, de veldige, innestengte krefter, og det blir opplagt at dette innebærer en lidelse for dyret, at det er spesielt dette mektige dyret er innestengt i et bur, til utstilling. Diktersubjektet, observatøren, er ikke engasjert i det han skriver om, han beskriver saklig og konsist, men engasjementet kommer av seg selv, hos leseren, i møte med beskrivelsen.

Det ble kanskje litt lærd å skrive det på denne måten, jeg håper jeg når frem med det jeg vil si. Forrige dikt jeg postet er Kjærlighetssang, Liebes-Lied, hvor det er samklangen i naturen som beskrives, nesten med litt orientalske elementer, filosofi og religiøse tanker fra østover i Asia. I dag er det altså Dikteren, et yndet tema både for dem som selv skriver dikt og oss som skriver om dem. Det er noe eget når dikteren selv beskriver sitt program i et dikt i den formen og på den måten han eller hun mener diktet skal skrives. Vi har selv et av de mest berømte, Welhaven og hans Digtets aand, der han beskriver hvordan et godt dikt skal være, i romantikken. Rilke tilhører en annen tid, uten begeistring, og med sterk tiltro til vitenskapen. Det romantiske diktergeniet gjelder ikke lenger, den som lar følelsene bruse og er i stand til å komme i kontakt med det sublime, den som kan vise vanlige folk den egentlige verden, nesten som filosofen i Platons hulelignelse. Nå er det vitenskapsmannen, observatøren, som trekker seg tilbake og vier sitt liv til studiet av den verden vi lever i, ikke noe mer, og heller ikke noe mindre.

Kanskje må jeg i den fobrindelse slenge på noen ord fra Rilkes biografi. I tiden rundt 1900 gjorde han noen lange reiser til Russland, og ble sterkt inspirert der. Han møtte dikteren Tolstoj og maleren Repin, og han var kyndig i russisk, og prøvde en stund å livnære seg litt ekstra ved å oversette verk derfra. Han kommer tilbake, og bosetter seg deretter i Paris, hvor han skriver et verk om Auguste Rodin, og har mange og lange samtaler med ham. Rilke vanker i kunstnermiljø, mange malere, der det også gjelder om å beskrive objektet, trenge inn i det, og formidle videre hva som er de essensielle egenskapene ved det. Maleren Cezanne er en annen inspirator fra denne tiden. Privat hadde han skilt seg fra sin kone, Clara Westhoff, året etter at de hadde giftet seg i 1901. De hadde et barn sammen, det ble overlatt til morens foreldre. Rilke er oppslukt av kunsten, og kan ikke la hverdagen komme i veien. Det gjelder også i politiske spørsmål, starten på 1900-tallet var som vi vet dramatisk, og skulle ende opp med å bli veldig dramatisk, men Rilke trakk seg unna. Under første verdenskrig skrev han elegier, klagesanger, brennende politiske spørsmål skrev han lite om, engasjerte seg ikke i, enda han var tysker født i Praha, den gang i Østerrike-Ungarn, men snart til å bli hovedstaden i den nye staten Tsjekkoslovakia.

Diktet Dikteren er også om å trekke seg unna, gi avkall på alt, men ikke hente noen inspirasjon eller begeistring i den kunstneriske ensomheten, her er ingen store ord om store oppgaver, her er den nøkterne observasjonen, som Rilke mente dikterne skulle gjøre.

Der Dichter

Du entfernst dich von mir, du Stunde.
Wunden schlägt mir dein Flügelschlag.
Allein: was soll ich mit meinem Munde?
mit meiner Nacht? mit meinem Tag?

Ich habe keine Geliebte, kein Haus,
keine Stelle, auf der ich lebe.
Alle Dinge, an die ich mich gebe,
werden reich und geben mich aus.

Min oversettelse

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du time.
Ømt slår meg ditt vingeslag.
Alene: Hva skal jeg med munnen min?
med natten min? dagen min?

Jeg har ingen kjæreste, ikke noe hus,
ingen sted, som jeg lever av.
Alle ting, som jeg gir meg til,
blir beriket og gir meg fra seg igjen.

Kommmentar til språket og oversettelsen

Jeg hadde en stund «(til) meg» i parentes i linje to i første strofe, for at det ikke skulle være tvil om at meg er indirekte objekt i setningene, at vingeslagene blir slått til ham, ikke at de slår ham. Det skulle være klart nok for alle interesserte nok i dette diktet til å finne frem til denne posten.

I strofe to er det noen sammensetninger med preposisjoner jeg ikke kan garantere jeg får riktig. Kyndige i tysk må gjerne tipse meg, om det er noe jeg har gjort feil. Vendingen auf der ich lebe, får jeg til å bety av hva jeg lever, med der brukt som et relativt pronomen. Vendingen an die ich mich gebe, vil jeg si er noe sånt som «ved hva jeg gir meg», også die brukt som relativt pronom, og an måtte jeg slå opp på ny for å forsikre meg om hva det kunne være (står i glosene). Siden die er akkusativ, tror jeg det her skal være bevegelse, altså gi seg til noe. Jeg vil si at det er dikteren som gir seg (selv) til tingene, og at i neste linje blir de rike og gir ham fra seg igjen. Akkusativen (mich) tilsier det skal være bevegelse, han blir gitt bort igjen (fra tingene).

Jeg legger til litt ord og omskriver, slik at betydningen skal bli klar på norsk. Men om betydningen er klar, er det ikke sikkert det er den riktige.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

entfernst -> entfernen fjerne; ta bort, vekk; ta ut, komme bort fra; sich entfernen fjerne seg

Flügelschlag vingeslag (Flügel vinge)

Wunden-> wund øm, sår, hudløs; sich die Fersen wund laufen få gnagsår på hælene; der wunde Punkt det ømme punkt

Munde -> mund munn

an A. preposisjon med dativ (uttykker situasjon, ro, nærhet, berøring) og med akkusativ (uttrykker retning, bevegelse mot noe).

B. adverb, ved, henved, på, i, til, opptil, av, om, hos, mot, henimot, for.

Stelle 1. sted 2. stilling 3. myndighet, adminstrasjon

auf på (hen op, opp på, oppe på, ut på); i (opp i, oppe i); til; over; av; mot; etter; med hensyn til, hva angår; ved.

geben gi (i ulike betydninger), forære, rekke; undervise; oppføre, foranstalte, holde, frembringe; gi seg

aus av, ut, opp av, ut, ute, fra, vekk fra, på

Kommentar til diktet

Diktet har to enkle strofer. Første strofe beskriver situasjonen, og stiller spørsmålet. Timene fjerner fra poeten, tiden går, og han hører vingeslagene i det den fjerner seg. Merk at det er ikke timeslag, her, det er vingeslag. Det understreker ideen at tiden flyr av gårde. Dikteren, dikter-jeget, sitter igjen. Hva skal ham med munnen, redskapet han har fått til å snakke? Hva skal han med natten og dagen, tilværelsen?

Så følger en videre beskrivelse, han har ikke noen kjæreste (geliebte), hus (Haus) eller sted (Stelle), han kan ikke få liv fra dem, slik andre mennesker kan. Kjæreste og hus må være konkret, det er det som fyller hverdagen for folk flest, sted også, steder man kan være og like seg, og føle at man hører hjemme. Kanskje har det omstreifende livet Rilke levde litt å si, her, i akkurat savnet av et eget sted. Om jeg har skjønt det rett, er det av disse ting andre lever, men kunstneren – dikteren – kan ikke trekke av disse tingene for å fylle tilværelsen med liv og mening.

Om jeg her har tolket det riktig, passer det godt til det jeg har skrevet om tingliggjøringen, Dingwerdung. Dikteren har som oppgave å beskrive tingene, og med det berike dem med mening. I Heideggers filosofi er dette alle menneskers oppgave, fylle tilværelsen med mening gjennom tingene vi bruker, for denne hverdagen vår med alle tingene er tilværelsen. Så dikteren kan hjelpe oss med sine observasjoner og nøyaktige beskrivelser, når han er en så stor dikter som Rilke. Prisen for dikteren, er å gi avkall på slike ting som fyller vanlige menneskers liv med mening, kjæreste og hjem, det vi gjengir oss til hver dag for å få det til å gå rundt.

Min gjendiktning

Dikteren

Du fjerner deg fra meg, du stund.
Ømt slår du meg ditt vingeslag.
Hva skal jeg alene med min munn?
Med min natt? Med min dag?

Jeg har ingen kjæreste, intet hjem,
ingen stjerne, som gir mitt liv vei.
Alle ting, som til jeg gir meg,
blir beriket og gir meg bort igjen.

ES2016

Liebes-lied, av Reiner Maria Rilke

Det er virkelig et flott dikt jeg skal presentere i dag, et fantastisk dikt av Rainer Marie Rilke, der han løfter opp to sjeler til en høyere enhet, i en kjærlighetssang. Det er en måte å bruke språket som er uovertruffen, uanstrengt, lett, men med alle de sentrale ordene og temaene for samklangen mellom delen og helheten, sjelen og universet. Her er det de fremmede, stille stjerner, her er det buestrøket på strengene som klinger som én stemme, og her er spørsmålet hvilket instrument det alt sammen er og hvem det er som spiller. Spørsmålet om Gud, eller noen utenfor, står i det åpne, men mystikken og undringen er der i avklaret ro. Det er virkelig elegant gjort, og verdig tittelen Liebes-lied, kjærlighetssang. Dette er kjærlighetssangen.

Men først må jeg gjøre noen oppklaringer.

Arbeidet med denne bloggen går i rykk og napp. Det viser seg også med kvaliteten på innleggene jeg poster. Noen er gjennomarbeidede og greie, mens ganske mange etter hvert er hengende med påskriften «dette skal jeg se på senere». Mange poster mangler også, systemet med å poste et utenlandsk dikt en søndag i hver måned er ikke oppfylt. Disse postene er sammen med Shakespeare de mest krevende å lage. Det tar tid å finne frem til og å bestemme seg for et dikt, det tar lang tid å sette seg inn i forfatteren og verket diktet står i, og det tar lang tid å slå opp glosser og å oversette diktet. Språk jeg ikke jobber med til daglig, som tysk og italiensk, er verst. De språkene kan jeg ganske dårlig, så jeg må bruke veldig mye tid på å få en oversettelse jeg kan være ganske sikker på er noenlunde korrekt. Derfor blir søndager som skulle hatt slike dikt, oftere enn andre stående tomme i travle perioder, og det er ikke bare å finne frem til et dikt og etterfylle dagen, slik jeg særlig kan gjøre med norske dikt. Til slutt mister jeg også oversikten, og må bruke tid på å finne frem til hva som er i orden, og hva som ikke er det, og hva som eventuelt er mest verd å bruke tid på.

Desember 2011 var lenge en liten plage her på bloggen. Den måneden manglet et tysk dikt. Det tok meg nesten fem år å få diktet på plass, Mondnacht, av Joseph von Eichendorff, postet sommeren 2016. Det diktet er gjennomarbeidet. Samme sommer postet jeg også Still ist die Nacht (Der Doppelgänger), av Heinrich Heine, tilbake til desember 2013. Det diktet er ikke gjennomarbeidet, jeg har en hel serie dikt av Heine å oversette og kommentere, alle postet mens jeg var på ferie i utlandet nå i sommer, men rasket sammen og skrevet til et minimum på forhånd. Et dikt av Rilke lå også klar, diktet jeg postet i dag. Nå når jeg ser over det, ser jeg også at jeg allerede hadde postet et dikt av Heine i 2013, In wunderschönen Monat Mai, jeg liker ikke å poste samme poet to ganger i løpet av et år. Så også her har jeg noe å rydde opp, Der Doppelgänger må flyttes til senere, i desember 2013 må et nytt dikt inn. Det er mye å gjøre.

Uansett, første halvdel av 2016 satte jeg gang med storoppussing her på bloggen. Bokhylla på nasjonalbiblioteket var til stor hjelp, der går det raskt å lese antalogier på norsk, og så er det bare å finne frem til originalene på tysk etterpå. Jeg hadde også en slik antalogi, storverket Dikt i 4000 år, et verk jeg aldri har likt noe særlig, litt tunge oversettelser som det har, og i oversettelse uten originalen kommer man jo ikke ordentlig inn i diktene. Verket ble imidlertid anbefalt av Tor Ulven i intervjuet han gav (det eneste) til tidskriftet Vagant på 90-tallet, så jeg gav det en ny sjanse. Der fant jeg det jeg trodde skulle løse knuten med det manglende diktet i 2011. Først med diktet Schlußstück (sluttstykke), som det viste seg jeg allerede hadde postet, så med Liebes-lied, som jeg tenkte å poste. Det viste seg imidlertid at jeg allerede hadde et dikt av Rilke det året, Klage, og Kjærlighetssangen måtte vente til en annen anledning.

Som er nå.

Liebes-lied


Wie soll ich meine Seele halten, daß 
sie nicht an deine rührt? Wie soll ich sie 
hinheben über dich zu andern Dingen? 
Ach gerne möcht ich sie bei irgendwas 
Verlorenem im Dunkel unterbringen 
an einer fremden stillen Stelle, die 
nicht weiterschwingt, wenn deine Tiefen schwingen. 
Doch alles, was uns anrührt, dich und mich, 
nimmt uns zusammen wie ein Bogenstrich, 
der aus zwei Saiten eine Stimme zieht. 
Auf welches Instrument sind wir gespannt? 
Und welcher Geiger hat uns in der Hand? 
O süßes Lied.

Neue Gedichte (1907)

Min oversettelse

Kjærlighetssang

Hvordan skal jeg holde min sjel, slik at den
ikke rører ved din? Hvordan skal jeg løfte
den over deg til de andre ting?
Akk, jeg skulle gjerne ønske den nær noe annet
Tapt i mørket bringe den
til en fremmed, stille stjerne, som
ikke svinger videre, når dine dybder svinger.
Dog alt, som berører oss, deg og meg,
tar oss sammen som et buestrøk,
som fra to strenger drar én stemme.
Av hvilket instrument er vi spent?
Og hvilken strengespiller har oss i sin hånd?
O søte sang.

Nye dikt (1907)

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har prøvd å oversette så det blir forståelig på norsk. Jeg er ikke så god i tysk at jeg har noen følelse for språket, jeg må slå opp ord og arbeide meg frem. Det kan være enkle og mindre enkle ting jeg har misforstått. I så fall vil jeg gjerne ha beskjed, så det kan bli riktig.

Sammensetningen bei irgendwas skjønner jeg ikke helt. Jeg slo opp bei en gang til, og fant som jeg venter det betyr «ved» eller «i nærheten av». Også for at oversettelsen skal gi flyt på norsk velger jeg «nær noe annet». Om mer tyskkyndige har bedre forslag er jeg åpen for det. Formen Verlorenem er jeg heller ikke sikker på, det ser ut som dativ, noe som på tysk vel skal være å befinne seg stedet, mens akkusativ er bevegelse til stedet. Her er jeg ikke sikker. Verbet unterbringe, som jeg tenker lar seg oversette direkte til «underbringe», blir også litt vanskelig, men jeg kan ikke skjønne annet enn at den hører til linjen under, altså «underbringe til en fremmed, stille stjerne (an einer fremden stillen Stelle). Jeg lar det i oversettelsen stå «bringe den», slik at det blir det samme problemet på norsk, som på tysk.

Jeg har nederst i posten forsøkt med på en gjendiktning også. Det er nesten umulig, for rimene og halvrimene er veldig fine, og fungerer hos Rilke helt uanstrengt, mens man på norsk virkelig må presse det til for å få rimene til i de samme linjene og med de samme ordene. For eksempel avslutter diktet med O süßes Lied, som rimer litt på eine Stimme zieht tre linjer over. Sånn blir det en veldig fin helhet, den søte sangen er den ene stemmen buestrengen drar, mens det norske ordet sang ikke er så lett å få til å rime på noe sånt. Eksemplene på slike umuligheter er legio i dette diktet. Så jeg lar gjendiktningen være nesten lik som oversettelsen. Å presse det til å rime ødelegger diktet, synes jeg. Bruk heller den norske oversettelsen til å lese det om igjen, i original.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordet står i fet skrift.

halten holde, holde fast, holde fast på, overholde; stoppe; holde seg, holde seg fast, klare seg;

rührt -> rüren 1. røre 2. komme av, stamme fra es rührt von ihm det stammer fra ham

hinheben -> hin i forbindelse med verb betegner bevegelse bort fra den talende, heben heve, løfte; høyne 2. (refl) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i, opp

möcht -> möchte gjerne ville, gjerne skulle ha lyst til

bei 1. (rom) angir nærhet, i nærheten av; på et bestemt sted; berøring 2. (tid) angir tidspunkt, tidsrom 3. (uavhengig av rom/tid) angir ledsagende omstendigheter 4. noen flere betydninger, feks der Appettit kommt beim Essen appetitten kommer mens man spiser (eller «ved å spise», så dette er logisk). Som adverb betyr bei (gammeldags) ved, hos, med, (tross); i, av, på, under, om, til; for, inntil

irgendwas -> irgendetwas et eller annet

Dunkel (adj) mørk, dunkel, matt; uklar, utydelig; mørk, dyp, (subst das Dunkel mørke)

unterbringen underbringe (fant ikke i ordboken, men antar det er dette)

Tiefen -> die Tiefe dyp, dybde

anrührt -> anrühen 1. berøre, røre ved 2. blande, røre (i, opp)

nimmt -> nehmen ta (i mange forskjellige betydninger)

Bogenstrich Buestrøk -> Bogen bue, krok, kurve, sving, omvei; bue (også musikk, skytevåpen, hvelving), der Strich 1. strøk 2. strek 3. stripe

Saiten -> die Saite streng

zieht -> ziehen 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg

Geiger fiolinist (der Geiger mannlig, die Geigerin kvinnelig)

Kommentar til diktet

Store norske leksikon skriver om Rilke at «tankeinnholdet i hans dikt foregriper eksistensfilosofien slik den senere fikk form hos Jaspers og Heidegger», der «menneskets oppgave består i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves, og de blir verdier». I dette diktet, Liebes-lied, vil jeg si at Rilke løfter seg enda et nivå opp, slik han også uttrykker i diktet at han ønsker. Det er ønsket om å holde min sjel, slik at den ikke rører ved din (Wie soll ich meine Seele halten, daß/ sie nicht an deine rührt?) og å løfte den over deg til de andre tingene (Wie soll ich sie/ hinheben über dich zu andern Dingen?). Her er det om å løfte alt i en høyere enhet, til noe som ringer i samklang, nesten hevet over spørsmålet om mening, Diktet blir denne høyere enheten, den søte kjærlighetssang. Fristet er jeg til å skrive målet med tilværelsen, selv om dette ikke er uttrykt i diktet.

Diktet har både tradisjonalistiske og modernistiske elementer. Det plager meg å skrive så tørt om et dikt som er så vakkert, men det betyr at det er stramt i formen og har et avansert rimmønster, men det er heller ikke noe rytmetog som tøffer av gårde, ordene og setningene leses varsomt og med mening. Vi ser at setninger brytes over to verselinjer, og slutter midt i et vers, ikke på enden av verset, som så å si uten unntak var regelen før. Det er et dikt for tiden det er skrevet i, om man kaller det nyromantisk eller modernistisk, dette er sånn man skulle og kunne gjøre det på begynnelsen av 1900-tallet.

Til forskjell fra den opprinnelige romantikken er det mystisk og undrende, her er det ikke lenger noe diktergeni som påberoper seg svarene på spørsmålene, men kanskje noen modige som har våget stirre dypere ned i livsbetingelsene enn andre mennesker tør. Som eksistensfilosofene formulerer det, handler det om å finne mening i en verden, der ingen mening finnes. Det er ikke alltid det blir så avklaret, som det blir her hos Rilke.

Rimene i diktet ser man i linjene 1a, 2b, 3c, 4a, 5c, 6b, 7c, 8d, 9d, 10e, 11f, 12f, 13e, om dette gir mening. Hver gang det kommer nytt rim, setter jeg på en ny bokstav. Rimene i linjene 10 og 13 er strengt tatt halvrim, zieht og lied, men forbindelsen mellom ordene er tydelig nok. Rimene Dingen – unterbringen – schwingen i linjene 3, 5 og 7 viser en annen type forbindelse, tingene, bringe til, svinge, det er de tingene dikteren vil bringe sjelen til, og som ikke svinger videre når dine dybder svinger (nicht weiterschwingt, wenn deine Tiefen schwingen). Tingene og svingningene, vil jeg si. «Deg og meg» som «et buestrøk» i linjene 8 og 9 skulle være veldig klar, du og jeg er buestrøket, lignende er vi spent og blir hold i en hånd, ((..) sind wir gespannt? / (..) in der Hand?) i linjene 11 og 12.

Kanskje kan vi også si noe om at diktet har akkurat 12 + 1 linje. De 12 linjene er selve diktet, mens den trettende er hyllesten til det, O süßes Lied, tallet 12 er et av de mest delelige som er, og går opp i 2, 3, 4 og 6, praktisk talt alle tall lavere enn halvparten av det selv. Det er også med på denne samklangen og harmonien, denne rikdommen, der alt spiller på lag og man finner rim og mening overalt. Linje 13 er også mye kortere enn de andre, og ringer for seg selv, der til slutt, med hele innholdet i resten av diktet.

Min gjendiktning

Kjærlighetssang

Hvordan skal jeg holde min sjel, slik at
den ikke rører ved din? Hvordan skal jeg
heve den over deg til alle de andre ting?
Akk, som jeg skulle ønske den var nær noe annet
Tapt i mørket bringe den med
til en fremmed, stille stjerne, som
ikke svinger videre, når dine dybder svinger.
Dog alt, som berører oss, deg og meg,
bringer oss sammen som et buestrøk,
som fra to strenger drar én stemme.
Av hvilket instrument er vi spent?
Og hvilken strengespiller har oss i sin hånd?
O søte sang.

Ny dikt (1907)

Erbst, av Rainer Maria Rilke

Snøen er allerede falt over deler av landet vårt, men jeg velger likevel å poste dette høstdiktet av Rainer Maria Rilke. Bloggen er opptatt av årsidene og årets gang, som dikterne og poetene også har vært opp gjennom århundrene, det er jo et bilde også på livets gang, hvordan vår gir liv og følges av en lang sommer, før høsten setter inn og alt visner og dør, og vi får vinteren. Om høsten har jeg tidligere postet et flott dikt av Pusjkin, Høst (et fragment), heter det, og et dikt av vår egen Arne Garborg. Det heter enkelt og greit Haust. Uten sammenligning i det hele tatt har jeg selv skrevet og postet mange dikt om høsten, en årstid jeg føler ganske sterkt, med de vakre høstfargene, bladene som faller, og kveldene som blir mørkere og mørkere. Etter som årene går, har dette siste blitt vanskeligere og vanskeligere, sammenlignet med hvordan det var i ungdommen og barndommen, da det var andre ting som gjaldt og jeg var opptatt av.

Nå er det altså over til den store dikternasjonen, tyskerne, og hvordan de behandler årstiden. Det er Rainer Maria Rilke, en av de sene, store, og en personlig favoritt for meg. Han er uhyre presis i språket, skriver ikke ting han ikke har dekning for, er den nøkterne observatøren, som beskriver det han ser. Hva man tenker og føler om dette, altså hva man får ut av det man observerer, er uinteressant. Det er en personlig sak, og blir lett bare forførende og manipulerende om man forsøker å få andre med på det. Rilke er legen, maleren, vitenskapsmannen, den som kan gjøre observasjonen og overføre den til leseren, gjengi nøyaktig det man har sett, skrelle bort det unødvendige, formidle essensen.

Her i Erbst, oppgitt å være skrevet 11. september, 1902, er ennå den religiøse dimmensjonen ganske sterk. Diktet er hentet fra samlingen Das Buch der Bilder, «Boken av bilder», en samling dikt Rilke skrev på mellom 1899 og 1902. Samtidig arbeidet han også med det som skulle bli Das Stunden-Buch, «Timeboken» eller «Timenes bok», utgitt i 1905. Begge samlingene var inspirert av et par Russlandsreiser Rilke gjorde opp mot 1900, hvor den religiøse lengselen og russernes inderlighet virket på ham. Han hadde ennå ikke kommet ordentlig i kontakt med Rodin, og utviklet den veldig konsise måten å skrive på som vi finner i Neue Gedichte, utgitt 1907. Det er en sterk religiøsitet i denne måten å se høsten på, som Rilke beskriver her, i dette diktet. Hånden som holder alt kan være Guds hånd, men også en hånd i overført betydning, en slags naturens hånd, det store altet. Jeg skal være litt forsiktig med å uttale meg om Rilkes religiøsitet, den kjenner jeg ikke, men i dette diktet er det satt sammen observasjonene dikteren gjør i naturen, de fallende bladene, og tankene han gjør seg om noe mer, hånden som holder alt mildt og stødig.

Erbst

Die Blätter fallen, fallen wie von weit, 
als welkten in den Himmeln ferne Gärten; 
sie fallen mit verneinender Gebärde. 

Und in den Nächten fällt die schwere Erde 
aus allen Sternen in die Einsamkeit. 

Wir alle fallen. Diese Hand da fällt. 
Und sieh dir andre an: es ist in allen. 

Und doch ist Einer, welcher dieses Fallen 
unendlich sanft in seinen Händen hält.

Das Buch der Bilder (1902)

Min oversettelse

Høst

Bladene faller, faller vidt og bredt,
som visne i himlens fjerne hager;
de faller med nektende geberder.

Og i natten faller den tunge jord
av alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Denne hånden faller.
Og se på alt det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alle disse fallene
uendelig mildt holder i sin hånd.

Kommentar til språket og oversettelsen

Vendingen wie von weit er jeg usikker på, jeg måtte slå opp alle ordene, selv om de er enkle. Jeg tror det må være wie i betydningen som, og bety noe i retning av «som fra det vidstrakte», altså at bladene faller som fra noe endeløst stort og vidt og bredt. jeg velger en oversettelse som i så fall fungerer på norsk. Jeg oversetter Gebärde med geberder på norsk, selv om ordet er litt uvanlig hos oss, så passer det med rytmen og lydene, og gjør diktet mer lesbart, synes jeg.

Jeg er ikke sikker på om preposisjonen «av» for aus er riktig valgt i strofe 2.

Vendingen Diese Hand da fällt i strofe 3 er jeg også usikker på, jeg er ikke sikker på hva da inni der betyr, jeg trodde det var «der», og oversetter slik. Jeg er heller ikke sikker på hva dativen dir gjør i delsetningen Und sieh dir andre an, og om dette kan bety noe sånt som «se an de andre» eller «ta en titt på de andre», om dir «deg» kan sløyfes på norsk. Jeg tror også kanskje det er et problem med at andre kan være både entall og flertall, den andre, eller de andre, ved å sette inn en determinativ blir tallet bestemt. Jeg endte opp som jeg gjør det om dagen, med å velge en oversettelse som garantert fungerer på norsk, om enn det kanskje går på bekostning av hvor nært den er til originalen.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

wie hvordan, hvor, hva, så; som

von av, fra, om, på, for

weit vid, bred, vidstrakt, lang

welkten -> welken visne

Gärten – nominativ plural -> Garten hage

verneinender -> verneinen (be)nekte, svare/si nei til, avslå

Gebärde fakte, geberde, gest

schwere -> schwer tung

da A. (adv) der, her (på det(te) sted(et)); da (på det(te) tidspunkt(et)); på den tid, på det punkt; så, før B. (konj) ettersom, da (om årsak), siden

sieh – imperativ -> sehen se

Händen -> Hand hånd

Fallen -> Fall 1. det å falle, fall; (overført) dø 2. (enkelt)tilfelle, forhold 3. sak, tilfelle 4. (sykdoms)tilfelle 5. (gram)kasus

sanft 1. mild, stille, sakte 2. myk

Kommentar til diktet

Diktet består av 4 små strofer, den første på 3 linjer, resten på 2. Første linje i første linje rimer på siste linje i andre, og siste linje i første rimer på første i andre. Det gjentar seg i strofene 3 og 4. Ordene som bindes med rim er først Weit (vid) – Einsamkeit (ensomhet), Gebärde (fakte) – Erde (jord), så fällt (faller) – hält (holder), allen (alle) – Fallen (fallene). Særlig er de to siste rimene fine, med alle som faller, og hånden som faller og hånden som holder.

Et ord som går veldig igjen er «å falle», både som verb og som substantiv, her faller alt. I første strofe er det bladene, i andre den tunge jord, i tredje faller alle – det ligger i alle å falle. Først i aller siste strofe i aller siste linje er det noen som holder. Slik blir høsten kanskje et bilde på livsbetingelsene, på at vi alle er en del av denne syklusen med fødsel, blomstring, nedfall og død, vi faller alle som bladene, det tar aldri slutt, det er som evige hager å falle fra.

Motivene som blir brukt er «blader», «himmelens fjerne hager», «jorden», «stjernene», typisk jordiske motiv og evig lyriske motiv, dette er om naturen. Det eneste ordet med følelse som er brukt, er ensomhet (einsamkeit). Noen ordentlig følelse er ikke ensomheten, men det er egnet til å fremkalle følelser, og ensomheten er ikke ordentlig om den ikke setter en stemning. Den pleier ikke være positiv. Så det er disse fallene, og ensomheten, som må finne en slags balanse og mening. Meningen blir kanskje ikke tilbudt, men her er trøst i den milde hånd til slutt, og balanse i at denne hånden holder det alt sammen oppe.

Min gjendiktning

Høst

Bladene faller, vidt og bredt faller ned,
som visne i himmelens hager;
uten å ytre de nektende ord.

Og i natten faller den tunge jord
Alle sjerner i ensomhet.

Vi faller alle. Den faller denne hånd.
Og se det andre: det er i alle.

Og dog er det en, som alt som vil falle
uendelig mildt holder om.

ES2016

Strand, Høst, Sol, Natur, Vakkert

 

 

Om kvelden, av Anna Akhmatova

Mange av diktene til Anna Akhmatova er karakteristiske like. Det er en kort skildring av en scene der det skjer et møte mellom mennesker som elsker eller har elsket hverandre, to mennesker som betyr noe spesielt for hverandre, og Akhmatova er en mester i over noen få linjer få frem hvor sterke inntrykkene er ved slike møter. Hun minner med det kanskje litt om sin landsmann, Anton Tsjekhov, som riktignok skriver i en annen sjanger, men som også var en mester i å sette en stemning med få, treffende ord. Veldig mange små og store poeter har forsøkt å skildre forelskelsen og kjærligheten i alle dets faser, scenene Akhmatova skildrer er enkle og gjenkjennelige, hun stikker seg likevel ut i å være overlegen i å få det til så virkningsfullt og så mange ganger.

I dagens dikt er det et møte i hagen, eller like utenfor huset, antagelig etter et aftenselskap. Det er østers på is, og et lite ensemble spiller fiolin og sikkert andre instrumenter i hagen. Selve scenen varer bare et øyeblikk, han tar på kjolen hennes og sier han er en trofast venn. Så er det magien til Anna Akhmatova som gjør at denne scenen ikke blir triviell, men et sterkt uttrykk for avstanden mellom to mennesker selv om de er nær hverandre, som så mange ganger hos Akhmatova et sterkt uttrykk for følelser som ikke blir gjengjeldt.

Вечером
Звенела музыка в саду
Таким невыразимым горем.
Свежо и остро пахли морем
На блюде устрицы во льду.

Он мне сказал: «Я верный друг!»
И моего коснулся платья.
Как не похожи на объятья
Прикосновенья этих рук.

Так гладят кошек или птиц,
Так на наездниц смотрят стройных…
Лишь смех в глазах его спокойных
Под легким золотом ресниц.

А скорбных скрипок голоса
Поют за стелющимся дымом:
«Благослови же небеса –
Ты первый раз одна с любимым».
1913

Min oversettelse

Om kvelden
Det klang musikk i hagen
Med slik ubeskrivelig sorg.
Friskt og sterkt av havet
Duftet østersene på is til måltidet.

Han sa til meg: «Jeg er en trofast venn!»
Og kom borti kjolen min.
Som det ikke var likt en omfavnelse
Berøringen fra disse hendene.

Slik man stryker katter eller fugler,
Slik man ser på den slanke ryttersken…
Bare latteren i de rolige øynene hans
Bak lette gylne øyenvipper.

Og de sorgfulle fioliners stemmer
Synger bak disen som brer seg:
«Velsignet være himlene –
Du er for første gang alene med den elskede».
1913

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Denne gangen har jeg prøvd å oversette med den samme knappheten i ordbruken som i originalen. Det må til for å få stemningen i diktet. Første strofe er berømt, og det er et viktig poeng at østersene lukter så sterkt og friskt av havet selv om de ligger på is. Ordrett oversettelse av de to siste linjene ville vært: Friskt og sterkt luktet av havet til måltidet østersene på is (eller i is, som det egentlig står). For å få det til å fungere på norsk måtte man ha lagt til flere ord: Friskt og godt av havet luktet østersene som var lagt på is til måltidet. Det er litt problematisk å legge inn så mye informasjon i samme setning på norsk, mest naturlig er det å dele setningen i to: Friskt og godt av havet luktet østersene til måltidet. De var lagt på is. I oversettelsen jeg landet på er jeg tett på originalen, men det blir likevel en overflod av stavelser i sistelinjen.

I tredjestrofen er det en vanskelighet jeg ikke kan garantere jeg har fått riktig. Det står: Так на наездниц смотрят стройных… Oversatt ord for ord blir det: Som på rytterskene ser de slanke, der Так er som og смотрят er tredje person flertall presens av å se, på norsk «de ser». на наездниц er på (eller til) rytterskene, наездниц er akkusativ flertall (som får genitivsformen når substantivet er noe levende). стройных er også satt i genitiv flertall (eller akkusativ flertall, om man vil, med genitivsformen). Jeg kan ikke skjønne annet enn at det dermed må høre sammen med substantivet rytterskene, det er også det som gir best mening, men jeg blir forvirret av at substantivet og adjektivet ikke står ved siden av hverandre. Jeg kan ikke huske å ha sett det så ofte, eller i det hele tatt. Og russisken min er ikke så god at jeg tar det umiddelbart hva det må være.

Sistestrofen bringer også litt vanskeligheter. Ordet for stemme, голос, er uregelrett, og har endingen -a i flertall. голоса er derfor stemmene, og siden «de sorgfulle fiolinene» (скорбных скрипок) er satt i genitiv flertall, er det stemmene til de sorgfulle fiolinene det dreier seg om. Disse synger bak disen som brer seg (за стелющимся дымом). Благослови får jeg til å være imperativ av благословить, «velsigne», å oversette med «velsignet» må være greit. Det lille ordet же er en partikkel, det er ikke lett å oversette direkte, og brukes litt som vi må norsk bruker våre småord «da, nå, jo» til å moderere eller justere meningen i en setning, «det er jo det vi gjør, er det ikke det da?». Så «velsignet være himmelen» må kunne gå. Den siste setningen har en dobbel betydning som også kommer frem på norsk. «Du er for første gang alene med den elskede». I den norske oversettelsen blir det mange ord, så linjen blir litt tung. Russisk tjener også på at de ikke har determanativ, de bruker ikke bestemt og ubestemt form, så det blir «alene med elskede».

Gloser

Glosene er som alltid slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

Звенела -> звенеть 1. ringe (о колколе, звонке); rasle (о цепях и т. п.); ringle (о колокоьнике, ключах и т. п.); klirre (оребезжа); single (звонко); klinge (мелодвично) 2. rasle, klirre, ringle med

коснулся св -> касаться нсв <однокр. коснуться> berøre, røre ved, streife; nå; osv.

объятья -> объятие omfavnelse, favntak

Прикосновенья -> прикосновение berøring

гладят -> гладить 1. св по-, вы-, от- (утюжить) stryke; presse (брюки, пиджак) 2. св по- (поглаживать) stryke

наездниц -> наездник rytter, наездница rytterske

Лишь I частица (только) bare, kun; først (не ранее чем) II союз (едва, как только) så snart som, straks

ресниц -> ресница øyenvippe

скорбных -> скорбный книжн. sorgfull, sørgmodig (скорбящий); sørgelig, bedrøvelig (исполненный скорбый)

скрипок -genitiv flertall-> скрипка fiolin

стелющимся -> стляться нсв 1. (лежать, простираться) bre seg ut, strekke seg 2. (о растениях) krype 3. (медленно распространяться) bre seg (ut) 4. (бежать, распластавшись над землёй) ≈ fly, fare 5. св по- разг. (стлать себе постель) re opp senga

Kommentar til diktet

Det er det knappe, kliniske språket til Akhmatova som gjør at diktene hennes får sånn voldsom effekt. Det er ikke så lett å få til denne knappheten på andre språk nær oss, og det er kanskje derfor står så alene i å skrive disse sterke, virkningsfulle kjærlighetsdiktene. Som skrivende poet er hun kynisk, nesten ufølsom, det er aldri i selve ordene følelsene ligger, de ligger alltid like bak. Det er en kjent observasjon at ved sterke sanseinntrykk og i intense situasjoner blir man mer oppmerksom på alt rundt en, nesten som tiden stopper opp, man får med seg alt, har et enormt nærvær. De tidlige modernistene utforsket dette både i poesi og prosa, en veldig detaljrikdom i hva som får plass i tekstene, eller en liten og tilsynelatende ubetydelig detalj som får veldig stor plass.

Hos Akhmatova er det treffsikkert, som med østersene som ligger på is, men likevel dufter av havet, friskt og sterkt. Det er nærliggende å lese dette over i kjærligheten mellom hun og han også, et bilde på situasjonen. Kjærligheten er lagt på is nå, men den sitter i, duften av den trenger seg frem. I samme strofe er det ikke kjærligheten eller rettere kjærlighetssorgen som gir tristheten, det er musikken de spiller i hagen.

 

Transkripsjon og gjendiktning av diktet

Jeg avslutter denne gang med en transkripsjon og en gjendiktning.

Vetsjerom
Zvenela musyka v sadu
Takim nevyzinmym gorjem.
Svezjo i ostro pakhli morjem
Na bliude utsritsy vj ljdu.

On mnje skazal: «Ja vernyj drug!»
I moejvo kosnulsja platja.
Kaka ne pokhozji na objatja
Prikosnovenja etikh ruk.

Tak gladjat kosjek ili ptits,
Tak na naezdnits smotrjat stroinykh…
Lisj smekh v glasakh jevo spokojnykh
Pod ljekim zolotom resnits.

A skorbnykh skripok golosa
Poiot za steliusjtsjimsja dymom:
«Blagoslovi zje nebesa –
Ty pervyj raz odna s liubimym».
1913

 

Min gjendiktning

Jeg har alltid et behov for å unnskylde meg og forsvare meg med disse gjendiktningene mine. Jeg forsøker å få rytmen sånn noenlunde, rimene sånn noenlunde, og jeg forsøker å bruke et lett og forståelig norsk bokmål. Det siste går foran de to første, så noen av rimene vil for meg være halvrim. Siden det er et viktig poeng at østersene skal være på is slik kjærligheten deres er det, gjorde jeg meg flid for å få med det. Ellers vet jo Akhmatova selv litt om vanskelighetene med å oversette og gjendikte lyrikk. Hun gjorde selv mye av det, siden hennes egen lyrikk lett ble forbudt. Hun kalte oversettelsesarbeidet «å ete ut ens egen hjerne».

Вечером
Musikken fra hagen låt
Med slik ubeskrivelig klage.
Friskt og sterkt av havet
Duftet østersen på is vi åt.

«Jeg er en trofast venn!»
Sa han og strøk meg på kjolen.
Sånn er ikke et kjærtegn fra noen
De hendene på meg igjen.

Slik man klapper katter og fugler,
Slik man ser på ryttersken stram…
Bare latteren i øynene hans
Som lette vipper skjuler.

Og de triste fioliners stemmer rene
Synger bak disen som brer seg:
«Velsignet være himlen som ser deg –
For første gang med en elsket alene».
1913

 

Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummre 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse og gjendiktning

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Sonett 130

Min elskedes øyne er ikke som solen
Korallene er mye rødere enn hennes lepper
Hvis snø er hvit, så er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser mønstret, røde og hvite
Men jeg ser ingen slike roser på kinnene hennes
Og i noen parfymer er det mer ynde
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, likevel vet jeg godt
At musikk har en mye mer behagelig klang
Jeg garantererer jeg så aldri en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Og likevel synes jeg i himmelens navn min elskede er vel så unik
Som noen av dem det blir løyet om med usanne sammenligninger.

Sonett 130 (gjendiktning)

Min kjæres øyne er ei som solens
Leppene ikke rød som korallen
Snø er hvit, hennes hud mer som folens
Og om hår er tråd gror det svart på skallen
Jeg har sett roser røde og hvite
Men på hennes kinn er ikke roser
Og i parfymer er duft man kan nyte
Mer enn den som min kjæreste oser
Jeg elsker stemmen, likevel vet jeg
Musikk har mer behagelig klang
Aldri så jeg gudinne gå med meg
Hun går som andre på jorden hver gang
Jeg syns hun er noe mer for seg selv
Enn de det blir løyet om likevel.

Kommentar til språket og oversettelsen

Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig.

Antakelig betyr damasked, red and white noe sånt som «mønstret rød og hvit». Det kan også tolkes til å være damasked, altså mønstret, og så rød eller hvit. I den siste varianten er det altså tre typer roser, der damasked er en egen variant, rød og hvit de to andre, mens i den første er det mønstret i en blanding av rød og hvit som gjelder. Stor betydning om det er det ene eller andre har det ikke.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

dun gråbrun, omtrent samme farge som en norsk fjording, eller lys menneskehud. Både Complete Sonnets and Poems og Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

wire tråd

damasked damask er egentlig stoff fra Damaskus, hovedstaden i Syria, det stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret.

reeks stinke, ose – merk at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er irrelevant her.

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

 

 

Sonett 129, av William Shakespeare – The expense of spirit in a waste of shame

Sonett nummer 129 av William Shakespeare er meget sterk, nesten besettende, og den er også skrevet av en som er smått besatt av begjæret etter en kvinne. Det er den mørkhårede skjønnheten det har handlet om siden sonett 126. Da jeg første gangen leste gjennom sonettene og tok notater bare for meg selv skrev jeg:

Det er noe definitivt over hver eneste en av Shakespeares sonetter. Det er renessansedikterens privellegium, og her er det kjærlighetens stormer som får sitt uttrykk, eller Helvete som er ordet Shakespeare bruker til slutt. Han får frem aggresjonen med mange, mange korte perioder, noen bare bestående av et eneste ord, for eksempel i linje 3 og 4

Is perjured, murderous, bloody, full of blame,
Savage, extreme, rude, cruel, not to trust;

Dette skrev jeg i en tid jeg selv ennå ikke var gift, og selv led de samme kvaler det her skrives om,

Det ser ut som han bare kaster ordene ut, hvilket understreker inntrykket av mangel på kontroll, det er følelesesladd, ikke reflektert. Dette er ordene til en som er blitt forsømt.

Past reason hunted; and no sooner had,
Past reason hated, as a swallowed bait,
On purpose laid to make the taker mad. (6-8)

Beskyldningene er meget sterke, kvinnen har lagt ut sin åte for med hensikt å gjøre mannen gal.

Som moden, gift mann med kone og barn på plass kan jeg behandle sonetten mer analytisk, og se den mer utenfra. Den er ikke ment å leses slik, og den tørre analysen den får for eksempel på engelsk Wikipedia virker fremmed for den, mens den plumpe «moderne» omskrivingen til «No fear Shakespeare» (sparknotes) nesten blir litt ufrivillig komisk med alle gangene ordet «sex» finner sin vei inn i teksten. Det er seksualkraften og de dyriske driftene som fører oss menn inn i de følelsesmessige stormene og kaoset og smerten sonetten beskriver, og som får oss til å gå inn i det selv om vi hva som venter oss, men det er også noe mer og ukjent som gjør at vi må få det til med akkurat den kvinnen vi ønsker. Det er ønsket om samkvem med den mørkhårede kvinnen som driver sonettskriveren til vanvidd, det er ikke med hvem som helst.

 

Sonnet 129

The expense of spirit in a waste of shame
Is lust in action: and till action, lust
Is perjured, murderous, bloody, full of blame,
Savage, extreme, rude, cruel, not to trust;
Enjoyed no sooner but despised straight;
Past reason hunted; and no sooner had,
Past reason hated, as a swallowed bait,
On purpose laid to make the taker mad.
Mad in pursuit and in possession so;
Had, having, and in quest to have extreme;
A bliss in proof, and proved, a very woe;
Before, a joy proposed; behind a dream.
All this the world well knows; yet none knows well
To shun the heaven that leads men to this hell.

Min oversettelse og gjendiktning

Jeg har gjendiktet den foreløpig ufullstendig og tvangsrimt.

Sonett 129

Den kostnad ånd i et spill av skam
Er lyst i handling og til handling lyst
Full i skyld, av fordom, blodig og ram,
Vill, ekstrem, rå, stygg, svikende tyst;
Ikke før nytelse straks i forakt;
Hinsides jaget og ikke før hatt,
Hatet likt som åte som til deg er lagt,
Laget for at du skal av galskap bli tatt.
Gal når er jaktet og også når eid
Hadde, har og i å ville ha ømt;
Velsignet bevis beviselig leit;
Før er en glede og etter er drømt.
Alle vet dette men ingen vet vel
Å unngå Helvete kvinnene held.

Sistelinjen der stjeler et ord og en bøyning fra nynorsk, noe jeg synes bør være lov. Puritanere kan få alternativet: «Å unngå Helvete kalt kvinnehell».

 

Min kommentar

Kommer…