Sonett 151, av William Shakespeare – Love is too young to know what conscience is,

Dette er sonett 151 i samlingen til William Shakespeare, første gang utgitt i Quarto 1609, og uten nærmere forklaringer enn sonettene selv, og det som står på tittelbladet av dem. Det er den nest siste av de ordinære sonettene, de som er skrevet til en elsket person. De to siste er litt humoristisk om kjærligheten selv, med motiv fra klassisk mytologi, og fremstår litt atskilt fra de andre, nesten som en epilog eller uhøytidelig kommentar. De 152 første sonettene er seriøse, og behandler alle former og faser og fasetter av kjærligheten, kjærligheten i alle dens stemninger og stadier.  Sonett 151 hører til de omdiskuterte, med det at den ser ut til å inneholde påstander som går litt til ytterpunktene hva det er mulig å tenke og mene, og med det at den lest på en bestemt måte blir veldig direkte i det seksuelle uttrykket. I det går den langt over grensene for hva som var vanlig på Shakespeares tid, og over alle grenser for hva som var ansett for sømmelig i sonettdiktningen.

Sonnet 151

Love is too young to know what conscience is,
Yet who knows not conscience is born of love?
Then, gentle cheater, urge not my amiss,
Lest guilty of my faults thy sweet self prove:
For, thou betraying me, I do betray
My nobler part to my gross body’s treason;
My soul doth tell my body that he may
Triumph in love; flesh stays no farther reason,
But rising at thy name doth point out thee,
As his triumphant prize. Proud of this pride,
He is contented thy poor drudge to be,
To stand in thy affairs, fall by thy side.
No want of conscience hold it that I call
Her love, for whose dear love I rise and fall.

Min oversettelse

Sonett 151

Kjærligheten er for ung til å vite hva samvittighet er,
Men hvem vet ikke at samvittighet er født av kjærlighet?
Så. milde bedrager, press ikke på mot det jeg gjorde galt,
Om ikke du selv viser deg skyldig i mine feil:
For, i det du bedrar meg, bedrar jeg
Min edlere del til min grove kropps forræderi;
Min sjel sier til kroppen at han kan
Triumfere i kjærlighet; kjøttet trenger ingen videre grunn,
Men ved å reise seg ved ditt navn peker han ut deg,
Som sin triumferende pris. Stolt av denne stolthet,
Er han tilfreds med å være din stakkars trell,
Å stå i dine affærer, falle ved din side.
Ingen hold det for å være mangel på samvittighet at jeg kaller
Henne kjærlighet, for hvems dyrebare elskov jeg reiser meg og faller.

Kommentar til oversettelsen

Ordet love og oversettelsen av det er et gjennomgangstema i norsk oversettelse av sonettene. Her, i denne sonetten, er kjærligheten både personifisert, som Cupido, det latinske navn på kjærlighetsguden Eros, og den generelle tilstanden av kjærlighet. Conscience er samvittighet, her det å vite forskjellen mellom rett og galt (hva som gir god og dårlig samvittighet), men det engelske ordet inneholder også lyden av det franske con, på engelsk cunt, det obskøne ordet for kvinnens kjønnsorgan. Kanskje er dette å lese mye inn i ordbruken, men når man først gjør det, gir det god mening, for ung til å kjenne den fysiske delen av erotisk kjærlighet. Denne bruken av con-, som et ordspill på cunt, var utbredt på Shakespeares tid, og særlig av ham selv, i stykkene han skrev. En slik mening passer også utmerket i det som står i resten av sonetten, også når ordet conscience er brukt. Ordet cheater betyr selvfølgelig svindler, bedrager, særlig en som jukser i spill, men det har også en tidligere mening av en som ivaretok kongens hjemfalne gods (escheats), en som sørget for og administrerte at det som skulle tilfalle kongen, tilfalt ham. Det er lett å se hvordan en slik mening av ordet utvikler seg til å bety «svindler». Bruken av cheater i denne sonetten passer kanskje bedre til den tidligere betydningen, «en som administrerer gods», slik at gentle cheater, blir den som behandler meg ganske mildt, ganske forsiktig. Med glidning over i «den som svindler meg ganske mildt». Urge er på vei inn i norsk som et engelsk fremmedord nå om dagen, men det føles ennå litt tidlig å bruke det i en oversettelse av Shakespeares sonetter. Her, i dette tilfellet, er det også aktuelt med en full omskriving, siden urge not my amiss her betyr noe i retning av «ikke beskyld meg for noe galt». Det er omdiskutert hva denne synden, feilen er for noe, hva som konkret ligger i sonettskriverens my amiss, men den diskusjonen går ikke jeg inn i. Linje 3 og 4 er lett omskrevet for å gi en klar mening på norsk. Det er en detalj for spesielt interesserte, at stavemåten i originalen (Quarto) er least, en stavemåte som åpner for en ganske motsatt lesning, nemlig at den sonetten er tilegnet er «minst (mulig) skyldig i disse feilene sonettskriveren har gjort».

Linje 5 og 6 setter opp en ganske komplisert tanke, en litt spesiell beskyldning. Sonettskriveren beskylder henne han skriver sonetten til, for å være skyld i den feilen han har gjort. Han sier her, at fordi du bedro meg, hva nå dette bedraget består i, så vil jeg også bedra mine egne, noble tanker med min kropps lyst. Så han sier at han i hodet vet hva han bør gjøre, men fordi hun har bedratt ham, klarer han ikke å stå i mot det kroppen driver ham til. Hun blir dermed på en måte beskyldt for dobbelt bedrag, først mot ham, og så med det at han deretter gjør bedrag mot henne. Siden det er så lite konkret hva feilen og bedraget er for noe, er det vanskelig å holde på denne tanken. Et naturlig og nærliggende forslag er at hun har vist interesse for andre menn, kanskje også noe mer enn bare interesse, og så har han tilsvarende vist interesse for andre han også. I konflikten mellom hode og kropp, mann og kvinn, ligger også en konflikt mellom fornuft og følelser. Fornuften sier en ting, man vet det er riktig, følelsene noe annet, og man handler irrasjonelt. My nobler part er sjelen, my gross body kroppen. Flesh er kjøtt, jeg er av den generasjon der man ennå snakket om kjødets lyst, og for meg gir det riktigere assosiasjoner enn «kjøttet». Dette er smak og behag. I hvert fall sier linje 7 og 8 at tanken tillater kroppen å følge sine lyster, og «triumfere i kjærlighet», eller erobre kvinnen han lyster, og flere unnskyldninger trenger ikke kroppen.

Uttrykket rising by thy name (reiser seg ved ditt navn) er en ganske opplagt hentydning til penis, som reiser seg bare han (den) hører navnet på denne kvinnen. Oxford-utgaven av sonettene nevner ikke dette som dobbelt betydning en gang, dette er betydningen: The penis is like a soldier who springs to attention at the mention of the mistress’s name. Den trenger jeg ikke å oversette. Point out thee (peker ut deg) er hva sverdet gjør på slagmarken, peker ut motstanderen å slåss mot. Her er det penis som peker ut, stikker ut, sitt trofé å erobre. Sammenhengen mellom engelske point og prick, norsk peke og stikke, med mer, er opplagt. Proud of this pride er perfekt på engelsk, med alliterasjon og lydlikhet, og mange dobbelte betydninger av pride, helt umulig å få over til norsk. Noen av meningene er godt dekket av ordet stolthet, men å være stolt av stolthet er pleonasme, det er å si det samme en gang til, smør på flesk. Men de andre mulige oversettelsene av ordet pride får ikke med den seksuelle og militære dobbeltbetydningen, det er stolthet over prisen, erobringen, seg selv i oppreist tilstand, og en god del mer, så i dette tilfellet synes jeg pleonasmen må bli stående. Ordene stand (stå) og fall (falle, dø) i linje 12 følger opp dobbeltbetydningene, for penis og for soldaten. Soldaten kjemper din (hennes, den utkårede) sak, og faller ved din side. Å bruke stå for ereksjon er mer vanlig på norsk enn engelsk, å falle er det den gjør når akten er over, ved hennes side.

Konklusjonen har jeg omskrevet litt for å gjøre den forståelig. I originalen holder dobbeltbetydningen av conscience, brukt gjennom hele sonetten. På den ene siden er det altså ikke å kalle det mangel på samvitighet, at han kaller henne kjærlighet. Han er villig til å dø for henne, som en soldat. På den annen side skal det ikke kalles mangel på kvinnens kjønnsorgan, cunt, at jeg kaller henne kjærlighet/elskov. Oxford-utgaven er også her veldig direkte, det er ikke det at jeg er jomfru og ikke kjenner cunts, jeg vet hva cunt er, og dermed også hva kjærlighet/elskov er. I oversettelsen har jeg ikke gjort noe forsøk på å få med den betydningen, men i gjendiktningen har jeg oversatt med hode, og da er den dobbelte betydningen mulig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Ordet amiss er i sonetten brukt som substantiv, men står i ordboken bare oppført som adjektiv og som adverb. Derfor setter jeg opp begge. Se også hva jeg skriver i kommentaren til oversettelsen.

conscience samvittighet
cheater (også cheat) svindlerbedragerjuksemakerfalskspiller
urge 1. pressedriveskynde påspore 2. (prøve å) overtalebe inntrengendeanmode 3. ivre foranbefale 4. fremholdeunderstrekebetone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføreforeleggehenvise til
amiss adj. feilfeilslåttuheldig amiss adv. feili veienfeilslått
betray 1. forråde 2. svikesvikte 3. røpeavsløre 4. bedra 5. forføre (og svikte)
gross 1. grovsimpelufinvulgær 2. grovutilgiveligkrass 3. (slang) ekkelkvalmsnusketeslibrig 4. frodigtett 5. fetsattoppsvulmettykk 6. brutto-total 7. (om sanser) sløv
pride 1. stolthetselvfølelse 2. hovmodovermot 3. glansprakt 4. flokk
contented fornøydtilfreds
drudge arbeidstrellslaveperson som strever og sliter for andre

Kommentar til sonetten

Det er typisk for Shakespeares sonetter at to og tre betydninger holdes parallelt gjennom teksten, slik at den kommuniserer på flere plan. Her er det den av dyrebar pliktfølelse i kjærligheten, at han stiller opp for henne som en soldat, beredt å utføre alle soldatens plikter, inkludert å falle og dø. Samtidig er det en veldig grovt seksuell betydning som også holdes, nemlig at det er det mannlige kjønnsorganet som vet hvor det kvinnelige er, og reiser seg og faller med det.

Min gjendiktning

For å beholde den seksuelle dobbeltbetydningen av conscience har jeg oversatt med hode. Se kommentarer under språk og innhold.

Sonett 151

For ung er elskov om hva hodet er,
Men hvem vet ei at den av det er født?
Så. milde svindler, press ikke der,
Om ei du selv i samme feil er støtt:
I det du meg bedrar, bedrar jeg meg
Min edle sjel den grove kropp sitt svik
Min sjel til kroppen sier legg i vei
Triumf i elsk; all grunn som trengs – blir slik ,
Men pek’ til deg ved reisning i ditt navn ,
Som triumfen sin, så stolt av stor en pris,
Tilfreds å trelle stakkar deg til gavn,
Å stå i dine ting, og falle a-vis.
Ei mangel på hode hold det at jeg kaller
Hun kjær, for elsk jeg reiser meg og faller.

ES2018

For om gjendiktningene og hvordan jeg tenker rundt dem, se kommentarer om gjendiktning under Bloggen eller Shakespeares sonetter (meny øverst).

Kilder

Jeg pleier ikke å oppgi kilder for enkeltposter, men i arbeidet med denne sonetten har jeg vært svært godt hjulpet av nettsiden Shakespeare Sonnets, og Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter og dikt, der særlig nettsiden skriver omfattende hva dette er for noe. De har også lenke til en artikkel av Thomas Merriam, om bruken av begrepet conscience i Shakespeares tekster, der den mulige dobbeltbetydningen blir grundig gjort rede for.

Reklamer

Sonett 150, av William Shakespeare – O! from what power hast thou this powerful might

I dag kommer noe så sjelden som en sonett som er skrevet helt ferdig i det innlegget postes. Komplett med oversettelse, kommentarer og gjendiktning. Problemene som har vært, er gjort rede for i kommentaren om språket og oversettelsen. De skal alle være overvunnet.

Sonettformen er vanskelig på norsk. Vi har ikke et språk laget for konsekvent veksling mellom trykklette og trykksterke stavelser, og vi har ikke den økonomi i antall stavelser som det engelske språket har. Derfor er det heller ikke skrevet noen store sonetter på norsk, og oversettelser og gjendiktning av de utenlandske mesterverk blir alltid litt anstrengt. Av språkene jeg kan finnes det store sonetter på italiensk og engelsk, og noen ganske gode på tysk og russisk.

Sonettene til Shakespeare står noe i en særklasse. De er språklige mesterverk, selvfølgelig, og de skaper en ny form å skrive dikt på, en ny sjanger, så å si. Det er den engelske sonetten, atskilt fra den italienske. Det italienske språket med sin melodi og sin letthet i å finne rim, åpner for rimmønstre umulig å få over i andre språk. Engelskmennene gjorde om på formen, og kuttet fra det italienske abba abba cdc dcd, til engelske abab cdcd efef gg. Shakespeare bringer denne formen til mesterskap.

I de 154 sonettene vi har fra Shakespeare er det stor variasjon i uttrykk og følelser. Det er kjærlighet og lidenskap i alle dens former det handler om, og i alle dens stadier og tilstander. De første 126 sonettene handler om kjærligheten til en skjønn ungdom, en mann, de neste frem til 152 om lidenskapen etter en mørkhåret kvinne, the dark lady. Det er forsket og spekulert enormt i hvem disse to kan være, og hvor mye i sonettene som gjenspeiler biografiske fakta i livet til Shakespeare, men ingenting er mulig å vite, for kildene er utilstrekkelig. For meg gir det best mening om mange av de første 126 sonettene er skrevet fra en far til sin sønn, den betingelsesløse og ubegrensede kjærligheten der passer til den man har for sine egne barn. Den mørkhårede kvinnen er ikke den kvinnen Shakespeare var gift med, så her går det utover den kjærligheten man har til en elskerinne. Men jeg skal ikke gå inn i noen spekularsjoner. Tekstene er som de er.

I sonettene 147 til 150 er det sinnsstemningen man får når lidenskapen driver en til vanvidd, som beskrives. Sonett 150 avslutter den minisekvensen, der kvinnen har vært ham utro, i den grad han kan gjøre krav på henne, og han likevel ikke kan holde opp med å elske henne.

Sonnet 150

O! from what power hast thou this powerful might,
With insufficiency my heart to sway?
To make me give the lie to my true sight,
And swear that brightness doth not grace the day?
Whence hast thou this becoming of things ill,
That in the very refuse of thy deeds
There is such strength and warrantise of skill,
That, in my mind, thy worst all best exceeds?
Who taught thee how to make me love thee more,
The more I hear and see just cause of hate?
O! though I love what others do abhor,
With others thou shouldst not abhor my state:
If thy unworthiness raised love in me,
More worthy I to be beloved of thee.

Min oversettelse

Sonett 150

Åh! fra hvilke krefter har du denne kraftfulle makt,
Med utilstrekkelighet å beherske mitt hjerte?
Å få meg til å gi en løgn til mitt sanne syn,
Og sverge at lyset ikke smykker dagen?
Hvorfra får du det stygge til å kle deg sånn,
At i det veldige skrotet av gjerningene dine.
E det en slik en styrke og ferdighetsgaranti,
At for meg overgår ditt verste alt det beste?
Hvem lærte deg hvordan å få meg til å elske deg mer,
Jo mer jeg hører og ser rimelig grunn for hat?
Åh! selv om jeg elsker hva andre hater,
Skulle du ikke hate min tilstand med andre:
Hvis din uverdighet reiste kjærlighet i meg,
Mer verdig er jeg til å bli elsket av deg.

Kommentar til språkt og oversettelsen

I oversettelsen er vanskeligheter glattet over for å få det til å fungere noenlunde på norsk. Her, under, står nærmere forklaringer på hva som er gjort, hva meningen er, og hvilke problemer som ligger der. Til hjelp har jeg – som alltid – samleutgaven av Shakespeares sonetter og dikt, og nettsiden Shakespeare-sonnets.

I første linje er det valg av ord som er spørsmålet. Power og powerful skal i originalen uttales powre, slik det også er skrevet i Quarto. Ordet insufficiency er ikke spesielt vanskelig å oversette til norsk, men det er vanskelig sånn som det står i sammenhengen. Shakespeare bruker ikke dette ordet andre steder enn her.  Jeg har derfor satt det opp i gloselisten. Det er omdiskutert nøyaktig hvordan det skal tolkes. Imperfection, defects og inadequate qualities er engelske erstatningsord som kan forklare meningen, som har å gjøre med at det er noe feil med henne, og likevel har hun denne makten til å kontroller hjertet hans. Sway er brukt i den fjerde betydningen av ordet, å ha makt over eller beherske. Så hun behersker hjertet hans med utilstrekkelighet. Å oversette to give a lie med  «å gi en løgn» er ordrett, og antagelig like uvanlig på norsk som på engelsk. Brightness og grace har jeg satt opp i gloselisten, så dere ser alternativene. Ordet grace er brukt i mange av sonettene, og ofte hos Shakespeare. Her er det brukt som verb, i betydningen at lyset (brightness) smykker eller kaster glans over dagen. Så det er hennes kontroll over hjertet hans, som gjør at han får løgner til å bli sanne, med eksempel at han vil sverge på at det ikke er lyset som begunstiger dagen. Her er det også med at hun som forårsaker dette, også er mørk.

Ill er et vanlig ord de fleste kjenner, men jeg setter det opp i gloselisten likevel, for det er en vanskelighet her å få det over i norsk. Vendingen becoming of things ill får meg til å tenke på filmen Death becomes her, på norsk «Døden kler henne», men omdiskutert, fordi tittelen er uoversettelig. Partisippformen av verbet, becoming, passende, gjør det enda vanskeligere. Omskrevet blir det at hun har evnen til å negative, stygge, onde (ill) ting til å se bra ut hos henne, en referanse fra Shakespeare selv er i Antony og Cleopatra, 2.2.224-25, hvor Enobarbus sier om Cleopatra:

Where most she satisfies; for vilest things
Become themselves in her, that the holy priests

I linje 6 er et nytt engangstilfelle av bruk av ord hos Shakespeare. Det er det eneste stedet han bruker ordet refuse som substantiv. Jeg setter også dette ordet opp i gloselisten. For etterrettelighetens skyld, setter jeg da også opp deed, selv om dette ordet også skulle være ganske kjent. Vendingen (the very) refuse of thy deeds blir noe i retning av «skrotet av dine gjerninger». Substantivet refuse blir også brukt om det som vi på norsk kaller sekunda vare, eller annensortering, særlig om tøystoffer. Det er disse varene som ikke kan selges til full pris. Skills er nå blant ungdommen blitt et gangbart fremmedord, kortere enn det norske «ferdighet». I linje 7 er det en ferdighetsgaranti det er snakk om, når det står warrantise of skills. Direkte oversatt betyr in my mind «i mitt sinn», selvfølgelig, men denne vendingen i denne betydningen er ikke så innarbeidet på norsk som på engelsk, så jeg oversetter heller med «for meg». Vendingen thy worst all best exceeds er typisk Shakespeare, en veldig økonomisering i bruk av ord og en frihet i å plassere dem, som gjør at meningen kommer frem fortettet, poetisk og med snert. Dine verste egenskaper overgår dine beste», er det som står, eller «ditt verste alt beste overgår». Sånn det står hos Shakespeare, trenger det ikke bare være de verste egenskapene, men alt det verste hun sier, gjør og er, og det beste er ikke bare det beste ved henne, men alt det beste som er. Linjen er selvfølgelig et paradoks, og således også virkningsfull.

Linje 9 skulle være grei, hvem er det som lærte deg disse triksene som gjør at jeg elsker deg mer, til og med, tross alle dine feil, som tidligere er nevnt, og tross det som fortsetter i linje 10. Der blir uttrykket just cause brukt, det er juridisk, og er ordene som blir brukt i ekteskapsinngåelsen. Der blir det brukt i spørsmålet om noen nå har en rimelig grunn for at ekteskapet ikke skal bli inngått, i så fall må de si det med en gang, eller tie for alltid. Her er det rimelig grunn for hat, just cause for hate, så vendingen vanligvis brukt for kjærlighet blir her brukt for hat. På engelsk har ordet abhor (avsky, hate) lydlig likhet med whore (hore), og denne lydlikheten blir benyttet av Shakespeare i Measure for measure (navnet på bøddelen, Abhorson) og av Desdemona i Othello:

But never taint my love. I cannot say ‘ whore ’:
It does abhor me now I speak the word; (IV, 2, 160-61 i utgaven på ShakespeareWords)

I linje 11 kan kanskje denne lydlikheten virke anstrengt å poengtere, men i linje 12 er den relevant, der det står With others thou shouldst not abhor my state. Skrivemåten er abhor, men uttalen er som om det skulle stå ab-whore, og i det ligger det en mening som på norsk ville bli «hore med andre». Det er også dette som er meningen i ordet brukt som det er stavet, hun hater ham og hans tilstand, med å være med andre. Han, derimot, elsker det andre hater, om han her sikter til henne eller handlingene hennes. Utropet tilsier at dette er et følelsesutbrudd, og at han ikke klarer å la seg styre av fornuften.

Konklusjonen inneholder en finesse, påpekt av W. G. Ingram og T. Redpath, og gjengitt i min utgave av Complete Sonnets and Poems fra Oxford. På overflaten er det sånn at det betyr om jeg nå elsker deg, tross all din uverdighet, er ikke jeg da mer verdig å bli elsket av deg tilbake? Altså når jeg elsker deg som du er, tross jeg ser deg som du virkelig er, da skulle vel jeg være mer verdig å bli elsket av deg også? Det er også en annen mulighet. At når jeg er såpass dum at jeg elsker deg til tross for alle feilene du gjør, så er jeg såpass uverdig til å bli elsket, at bare en med slike feil som du kan gjøre det.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp på Ordnett.no, utenom Warrantize, hvor jeg har brukt Shakespeareswords.

insufficiency 1. utilstrekkelighet 2. mangel 3. (medisin) insuffisiensutilstrekkelig funksjonsdyktighet
sway 1. svingesvaiegyngevaie 2. krengevakle 3. (overført) vaklesvingepåvirkeinnvirke pålede 4. ha makt overha innflytelse overbeherskestyredominereavgjøre (resultatet av)
brightness klarhetlys
grace 1. prydesmykke 2. hedregjøre noen den ære åbeærebegunstige 3. (overført) kaste glans over 4. (musikk) forsire
whence (gammeldags, litterært) hvorfrahvor … frahvoravhva … av
become 1. (begynne å være) bli 2. passekle
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5. (mest dialekt) ondesykdom
refuse 1. avfallspillskrotrusksøppel 2. (handel) feilvare
deed 1. handling 2. gjerning 3. bragdbedriftbravadestordåd 4. (jus, også deed of conveyance) overdragelsesdokumentforskrift 5. (jus) dokumentkontrakt
warrantise, warrantize autorisasjon, sikkerhet, fullmakt

Kommentarer til sonetten

Shakespeares sonetter består av tre bilder, og så en konklusjon. De tre bildene står i de tre første kvartettene, og er variasjoner over et tema. Konklusjonen i de to siste linjene er den logiske konklusjonen på det som er skrevet, sammenfattet i to linjer, og helst med litt snert.

Ideen denne gangen er at hun har makt til å kontrollere hjertet hans, og få ham til å si, tro og mene mange ting han vet ikke er sant. Denne evnen har hun, tross han ser det er mange feil ved henne, og at det ikke burde være slik at hun har denne evnen. I andre kvartett stilles det retoriske spørsmålet hvorfra hun har denne evnen, at det som han vet er dårlig og ondt, hos henne ser bra ut, og at det som er dårlig hos henne overgår alt annet som er bra? I den tredje er det spørsmålet hvorfra hun har evnen til å få ham til å elske henne bare mer, enda så mye vondt hun gjør med ham, og enda hun har seg med andre? Konklusjonen er at når han gjør alt dette, så burde han være mer verdig kjærligheten hennes. Om det er fordi han er edel og utholdende, eller om det er fordi han er en syk idiot.

Min gjendiktning

Ingen unnskyldninger denne gang, her er gjendiktningen:

Sonett 150

Fra hvilke krefter har du fått den makt,
Defektfullt herske over hjertet mitt?
Så jeg løgn til sanne syn vil få sagt,
Og sverge lyset ei gjør dagen hvit?
Hvorfra får du ynde av onde ting,
I din veldige samling gjerningers skrot.
Står slik styrke og evner omkring,
For meg står ditt verste det beste i mot.
Hvem lærte deg meg å elske deg mer,
Når jeg sanser rimelig grunn for hat?
Om jeg elsker der andre hatet ser
Så skal du ei med folk gi hat min sak:
Hvis din uverdighet gav elsk i meg,
Mer verd er jeg da å bli elsket av deg.

Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Pull a string, a puppet moves, av Charles Bukowski

Charles Bukowski (1920-1994). En tøffing. Jeg fikk med meg navnet hans, på 90-tallet, da jeg ikke selv leste dikt, men var med i studentteateret der det var noen som gjorde det, og all kul litteratur ble snakket om. En kar som het Sigmund, et ikon i miljøet, karakteristisk skallet, flintskallet, hadde en oppstetning med egne fremføringer av Bukowskis dikt. Ennå sitter det i hvordan han ropte if a girl hasn’t spread her legs before she’s 25, it’s too late, either for love, or for poetry.

Jeg husker ikke om det var 25 eller hva hun skulle være, før det var for sent, men setningen og fremføringen har festet seg. Det er Bukowski som skrev det, en tøffing, og denne Sigmund så ut til å nyte å gjengi det, det passet godt til sånn han så ut til å ville bli oppfattet. Han hadde et image som passet til utseendet, og så ut til å trives ganske godt i rollen som ikon. Jeg er atskillig mer følsom, og syntes setningen var grusom. Det meste av amerikansk litteratur er for tøff for meg, også de amerikanske poetene, særlig de etter krigen, de har et annet temperament enn jeg, en annen rytme i livet.

Etternavnet Bukowski er slavisk, jeg tror bestefar Leonard Bukowski ble født i Russland, men emigrerte til USA på 1880-tallet, der faren, Henry (eller Heinrich), ble født. Denne faren tjenestegjorde i den amerikanske hæren utstasjonert i Tyskland (Andernach, Rheinland-Pfalz) etter første verdenskrig, og fant der og giftet seg med Emilie Krause, fra Danzig, den tyske byen som nå er polsk, Gdansk. De to fikk sønnen Charles i 1920, 16. august, og i 1923 reiste de tilbake til USA, Los Angels, California, der Charles vokste opp.

Oppveksten ble tøff. Så når Charles Bukowski fremstår hard og ufølsom, er det noe han har lært seg å være av livets realiteter. Faren var dominerende, smått tyrannisk, moren vokst opp i tysk autoritetstro, og helt dominert. Lille Charles ble banket opp av sin far, slått med en lærrem, han ble mobbet av kameratene for aksenten, og han utviklet i tenårene en hudsykdom som resulterte i prikker og kviser, behandlet med stråler og skåret bort med kniv.

Han kunne flykte inn i en verden med fantasi og skriving. Der utmerket han seg. Og han kunne flykte inn i alkohol og slum. Det gjorde han fra 16-års alderen. Han er 25 år da andre verdenskrig slutter, i 30-årene på 50-tallet. Han tilhører aldri helt det litterære miljøet, ikke av det jeg kan se, og her må jeg ta forbehold om at dette ikke er miljø jeg kjenner godt, men han passer i stil og fremtoning inn i utkanten av det som kalles beat-generasjonen. Beat i betydningen utslått. Ikke rytmen.

Jeg har fått bladd litt i den selvbiografiske romanen hans, Ham on rhye (1982), og lest gjennom etterordet i den norske utgaven Nedenom og hjem. Bukowski er en kultfigur mange har et lidenskaplig forhold til, det er noe besettende med hans påtatte krasshet i skriving og såre historie i livet, det er outsideren som tar igjen, og noe som mange vil identifisere seg med. Han skriver det livet han lever, trenger ingen venner, har ikke noe å tape. Så går det altså slik at han blir umåtelig populær, men fortsetter livet på skyggesiden, og fortsetter å skrive rått og usensurert, fritt løp for alt som farer gjennom hodet, med en langfinger opp til alle regler og retningslinjer.

Dagen diktet først postes er det nyttårsaften, og bare et par timer igjen av 2017. Jeg rakk så vidt å poste diktet, før jeg gikk videre med min egen lille feiring, i mitt eget lille liv innenfor alle regler og trygghet. Det var alkohol med veldig måte, tidlig i seng, og frisk og klar til neste dag, ingen destruktivitet, og ingen selvutslettelse. Det hører Charles Bukowski til. Tross sin harde livsførsel blir han altså 74 år gammel, og får levd et langt liv. Selv om det i alt han skriver gis inntrykk av at det går fort, at det er hastverk og destruksjon, at ingenting er mer verdt enn noe annet, for alt skal snart vekk, og det man tror man har, har man snart ikke. Det siste er i alle fall temaet i dette diktet, knapt et punktum tar han seg tid til, alle linjene er korte og begynner med liten bokstav. Det er så vidt diktet rekker å bli sagt, før det er vekk. Sånn som 2017, og snart etter livet, kanskje.

Pull a string, a puppet moves

each man must realize
that it can all disappear very
quickly:
the cat, the woman, the job,
the front tire,
the bed, the walls, the
room; all our necessities
including love,
rest on foundations of sand –
and any given cause,
no matter how unrelated:
the death of a boy in Hong Kong
or a blizzard in Omaha …
can serve as your undoing.
all your chinaware crashing to the
kitchen floor, your girl will enter
and you’ll be standing, drunk,
in the center of it and she’ll ask:
my god, what’s the matter?
and you’ll answer: I don’t know,
I don’t know …

Burning in water, drowning in flame, 1974

Språk, form og innhold

Språket er såpass enkelt at jeg velger en gjendiktning heller enn en oversettelse. I den er det viktig å etterstrebe tempoet i originalen, det skal gå fort og være enkelt. Ingen ord skal være slik at man må stoppe opp og tenke etter hva det betyr, det skal gå rett fra starten der hver mann må innse at alt kan forsvinne, til alt porselenet går i gulvet og du på jentas spørsmål hva det er svarer jeg vet ikke. Ettertenksomhet er ikke brukbart for denne typen dikt, blir de oppfattet som vanskelige er de allerede forfeilet.

Kun noen ord om et par vansker. Få verselinjer avslutter et meningsinnhold, og mange av dem gir ikke engang mening før man leser videre i neste linjje. Linje 6 avslutter med den bestemte artikkelen the, en mulighet som ikke finnes i norsk, der bestemtheten ligger i suffikset -en. Den er kjedelig. Cause kan bety både sak og årsak, jeg skulle gjerne latt det bety begge deler. Ordet undoing er en nøtt, det er uoversittelig, ingen norske ord kan bety alt det samme, mitt «ruin» er en fattig erstatning. «Gjort om igjen» og «gjort vekk», skulle jeg gjerne hatt, her er det ikke en gjerning, men en mann, som blir ugjort. I tillegg til grunnbetydningen av undoing, » fordervelseulykkeundergangruin«, som ordboken foreslår. Så er det porselenet som krasjer i kjøkkengulvet, den må gå, selv om originalen har en verbtid her som ikke er så lett tilgjengelig på norsk, en veldig aktiv verbtid, det skjer nå, porselenet ditt driver og krasjer, du står der full, så krasjer porselenet, og nødvendigvis knuser, i det jenta også kommer inn, og sier my god, what’s the matter, en annen liten vanskelighet. Nok om det.

Det er tre steder diktet tar en pause. Først etter quickly. Det passer godt, quickly betyr raskt, og så er det der man kan stoppe opp litt. Setningen er omformulert og enkelt «alle må innse at alt kan forsvinne veldig raskt». Så er det kolon, og oppramsing: katta, dama, jobben, osv. Det er viktige ting, som damen og jobben, godt blandet med katten, med alle egenskaper katten har, før i neste linje fronthjulet får stå alene. Det er en kontrast, en konkret ting å miste og en lett ting å skifte, om man da ikke mister det i fart, og så begynner helt syke ting å forsvinne, senga, veggene og rommet. Allerede ser man at man mister all kontroll, alt kan forsvinne, veldig raskt, som det har stått først, og når vegger og rom forsvinner, så er man jo litt i løse luften i selve livet. Alt faller sammen og forsvinner rundt én.

Deretter er det et semikolon, det uforklarlige tegnet, før et nytt betyningsinnhold begynner, midt i en kort verselinje. Nå er det slutt på oppramsingen, nå er det alle våre nødvendigheter, alt som er nødvendig for oss, ennå ikke klart forresten om dette er en oppsummering av de tingene som kan forsvinne for oss veldig raskt, altså at katten, dama, jobben, forhjulet, senga, veggen og rommet er alle våre nødvendigheter, eller om alle våre nødvendigheter er begynnelsen på noe nytt det skal bli sagt noe mer om. Siden det går så fort og regelløst får ikke leseren tid til å orientere seg i sånne spørsmål, det er bare å peise på videre, alle våre nødvendigheter – som ennå fort kan være nettopp det som er ramset opp, altså katten, dama og så videre, eller det kan være alle våre nødvendigheter, hva nå det er, et semikolon forklarer ingenting, men det skal være inkludert kjærlighet, står det – hviler på fundamenter av sand. Sand er løst og bevegelig, det er usikkert. Sånn som alt som er nødvendig for oss er det.

Og så kommer en bindestrek – Bukowski er slepphendt med tegnsettingen, han gir oss det meste, men altså ikke punktum. Det kommer et «og», and, det er bare å anta at dette er jamstilt med at alle våre nødvendigheter hviler på sand, nå er det at alle saker/årsaker (cause) kan bringe (serve) vår ruin (undoing). På veien blir nevnt to eksempler på slike gitte (år)saker (given cause), døden til en gutt i Hong Kong og en snøstorm i Omaha, hver får sin linje, og man får så absolutt inntrykk av at her kan det være hva som helst, det er komplett galskap å begynne å tenke hvorfor nettop Hong Kong, hvorfor Omaha, poenget er jo nettopp at det kan være hva som helst. Og det ødelegger deg. Selv om det ikke har noen forbindelse med deg eller har noe med deg å gjøre, no matter how unrelated, er satt inn som innskudd.

Det er en kaotisk verden som blir skildret. Og i denne kaotiske verden krasjer altså porselenet i kjøkkengulvet, mens du står full og ser på, og jenta kommer inn, og du selvfølgelig ikke vet hva det er for noe. Før dette uhellet er diktets eneste punktum. Så bildet med porselenet som krasjer står uavhengig av resten av diktet. Det tjener som et eksempel på at alt kan forsvinne, og at våre nødvendigheter hviler på fundament av sand, og at enhver ting (cause) kan resultere (serve) som din ruin (undoing), selv om det ikke skulle ha noe med deg å gjøre, selv om det ikke er relatert (unrelated). Derfor må du svare I don’t know, til og med to ganger, det eneste som blir gjentatt, satt over to linjer, og som avslutning på diktet.

Formen er kaotisk. Innholdet er kaotisk. Det er ment å være tilfeldig. Det skildrer en verden som er kaotisk. Det går fort, er vanskelig å orientere seg, og det bryter grammatiske regler over en lav sko. Det er ikke et dikt som utgir seg for å være viktig, eller å ha høye tanker om seg selv, det er skrevet på en måte som gjør at man kan tenke det er rablet ned i all hast på en serviett, eller på duken. Det er ment å gi et umiddelbart inntrykk, det skal ikke diskuteres, bør ikke analyseres, man skal ikke bruke tid på det, man skal videre.

Ytterligere kommentarer til diktet

Chalres Bukowski døde i 1994, av leukemi (blodkreft). Det var det året jeg begynte på universitetet, så jeg fikk kanskje være med på den gløden nylig avdøde artister kan gi, selv om han var helt, helt i utkanten av mitt interessefelt. Vi festet godt, og hadde moro, men vi fikk jo også fullført utdannelsen og kommet oss inn i et liv, de aller, aller fleste av oss. Bukowski utgav mer enn 40 bøker i sin levetid, enda han debuterte ganske sent, og levde ganske hardt. Men det var enkelt å skrive på den måten han gjorde. Alt var litteratur, han trengte aldri å file på ordene, trengte aldri å tenke i timer og dager og år på hva som skulle være akkurat den riktige formuleringen, trengte aldri å kverne tankene om hvordan i all verden han skulle nå frem med sitt budskap, på den best egnede måten. Budskapet hans er bare skildringen, litteraturen hans er livet han lever. Han kan skrive sånn som han har det. Særlig etter at han har slått gjennom, og blitt verdenskjent, er det fritt frem. Mange av bøkene og verkene hans ble bestselgere. Han traff en neve. Og treffer den fortsatt

Når jeg endelig blir ferdig med denne posten, er det allerede blitt 2018, enda et år, med mange nye ting. Poesien er tidløs. Overalt i fortiden finnes det folk som godt har forstått sin samtid, som har en rik og interessant forståelse av hva det vil si å være menneske, og som evner å gi denne forståelsen en skriftlig form. Bukowski begynte litt i utkanten, som alternativ og en outsider, men endte som inflytelsesrik og en stemme for mange. Folk flest leser ikke dikt, og bryr seg ikke så mye om dikt, men skal de først lese, er det mange som finner dikt å forstå nettopp hos Bukowski. Han er en tøffing, i tøffeste laget for meg, men dette her med at alt kan forsvinne når som helst, og man står der i porselenet og foran damen og ikke skjønner noen ting, det er jeg med på. Det liker jeg.

Av alt jeg har skrevet, har jeg ikke sagt noe om tittelen. Den er Pull a string, a puppet moves. Jeg har oversatt med «Dra en snor, en dukke beveger seg». Sånn er det dukkene beveger seg i dukketeaterne. Man gjør noe et sted, så skjer noe annet et annet sted. Når magien fungerer, ser man ikke noe til forbindelsen. Man ser bare marionettene bevege seg.

*

Min gjendiktning

Dra en snor, en dukke beveger seg

hver mann må innse
at det kan alt forsvinne veldig
kvikt:
katten, dama, jobben,
fronthjulet,
senga, veggene,
rommet; alle våre nødvendigheter
inkludert kjærlighet,
hviler på fundamenter av sand –
og enhver gitt sak,
uansett hvor lite det er relatert:
døden til en gutt i Hong Kong
eller en snøstorm i Omaha …
kan tjene til din ruin.
alt porselenet ditt krasjer i
kjøkkengulvet, jenta di vil komme inn
og du vil stå der, full,
midt i det og hun vil spørre:
Å Gud, hva er dette?
og du vil svare: Jeg vet ikke,
Jeg vet ikke …

ES2018

 

Why do I love You, Sir?, av Emily Dickinson

Jeg er begeistret for kvinnelige poeter som våre egne Gunvor Hofmo, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas, svenskenes Edith Södergan er jeg stor fan, russernes Anna Akhmatova og Maria Tsvetavnova leser jeg med stor glede og følsomhet. Blant de engelskspråklige kvinnelige poetene har jeg postet et og annet dikt av V. MacVincent, men jeg har så langt styrt unna moren til dem alle, Emily Dickinson. Hun er giganten alle kvinnelige poeter og mange kvinnelige forfattere refererer til, hun er den første og kanskje den største, og i dag skal jeg omsider få postet et dikt av henne.

En kort biografi vil kanskje være på sin plass, siden det er første gang jeg poster et dikt av henne. Her går jeg dog ut i et farlig område, mange kan svært mye om Dickinson, jeg kan bare litt, så når jeg forsøker meg kortfattet kan det fort være jeg trår feil, og skriver noe misvisende. Hun er i alle fall en fascinerende skikkelse, der tror jeg at jeg er på trygg grunn, født i 1830, død i 1886, hele sitt liv bodde hun i den lille byen Amherst, Massachussets, et veldig anonymt liv. Hun var en ivrig brevskriver, og det var i brevene hennes diktene hennes var kjent innen den lille kretsen hun levde i, og skrev til. Det var først etter at hun døde omfanget av hennes arbeider ble kjent, med oppmot 2000 ukjente og uutgitte dikt, bare en bagatellmessig del hadde vært trykket offentlig.

Hun skriver mye om kjærlighet, og om å elske, men hun giftet seg selv aldri, og hennes kjærlighetsforhold, forelsker og seksuelle liv er omdiskutert, etter hva jeg har fått med meg. Men som så mange som ikke opplever kjærligheten fullt og helt fysisk, er hun i stand til å gi veldig sterkt uttrykk for den i tekst, noe dette diktet er et eksempel på.

‘Why do I love’ You, Sir?

Because —
The Wind does not require the Grass
To answer — Wherefore when He pass
She cannot keep Her place.

Because He knows — and
Do not You —
And We know not —
Enough for Us
The Wisdom it be so —

The Lightning — never asked an Eye
Wherefore it shut — when He was by —
Because He knows it cannot speak —
And reasons not contained —
— Of Talk —
There be — preferred by Daintier Folk —

The Sunrise — Sire — compelleth Me —
Because He’s Sunrise — and I see —
Therefore — Then —
I love Thee —

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg tror jeg lar være å oversette dete diktet, men nøyer meg med å gå gjennom det og sette opp en gloseliste. Jeg regner med at de fleste med engelskkunnskaper nok til å være interessert i engelske dikt, også har kunnskapene til å skjønne ordene i diktet, og hva som står der.

Diktet består av fire strofer i variende lengde, og med rimelig frie rytmer og rim, ganske oppsiktsvekkende på den tiden. Det er rim i diktet, men ikke noe fast mønster i hvor rimene kommer, ikke sånn at man som leser kan forvente hvor rimene er.

Hver strofe gjør en sammenligning med et naturfenomen som svar på spørsmålet Why do I love (hvorfor elsker jeg), med oppfølgingen You, Sir (deg, Sir). Det er frivillig uklart om you Sir hører til spørsmålet, eller om det er lagt til etterpå. Dickinson hadde flere versjoner av diktene sine, de finnes ikke i noen endelig versjon, godkjent av henne, så for mange av diktene er det ikke selvsagt hvilken versjon som skal legges til grunn. Jeg vet ikke om tegnsettingen i tittelen er Dickinsons egen, om det var sånn hun ville ha det, men det er jo litt spesielt med hermetegn rundt «why do I love», og så komma etter you. Det er uoversettelig til norsk, som skiller mellom du (subjekt) og deg (objekt), men på engelsk som har you for begge går det med en betydning: hvorfor elsker jeg? du, sir, eller enda klarere: hvorfor jeg elsker? du, Sir? Så denne dirrende ambivalensen må med gjennom hele omtalen av diktet, det er svar på et spørsmål «hvorfor jeg elsker» eller «hvorfor jeg elsker deg».

Når dette er sagt, så har diktet en he (han) og en she (hun) som går igjen, slik at det blir veldig nærliggende at det er en deg (you) hun snakker til, og denne deg (you) er den hun elsker. Først blir han sammenlignet med vinden som går gjennom gresset, og der gresset ikke blir avkrevd noe svar for hvorfor det da ikke kan holde seg stille. Strofe 2 skiller seg ut med ikke å inneholde en sammenligning, men en forklaring på hvorfor gresset ikke blir avkrevd noe svar. Det er fordi han vet det må være slik, og han er vinden. Siden Dickinson bruker han som referende pronomen for vinden, uvant både på norsk bokmål og på engelsk, så blir det nærliggende at vinden er han – mannen, som forårsaker bevegelsene i henne – kvinnen. Resten av strofen er frivillig ambivalent, der poeten spør Do not You (gjør ikke du)/ and we know not (vi vet ikke)/ Enough for us (Nok for oss)/ The wisdom it be so (visdommen det er slik). Først er det at vinden vet det må være slik, og spørsmål om ikke du-personen jeg-personen i diktet henvender seg til, også vet. Deretter er det vi vet ikke, før det blir sagt det er nok for oss, denne visdommen at det er slik. Det er en overgang der fra å vite til ikke å vite, som er litt spesiell. Men strofen slår også fast at det er nok å vite, at det er visdom det er som det er. Gresset må bevege seg når vinden passerer, den samme bevegelsen er i henne, kvinnen, når han, mannen, passerer.

Strofe 3 gjør sammenligning med lynet, og at ingen avkrever svar av øyet hvorfor det reagerer når lynet slår ned i nærheten. Også denne strofen er frivillig uklar, med wherefore i linje 2 som kan bety både «hvor-for» og «hvor-foran», og videre at enkelte versjoner av diktet jeg har sett på nettet, har struck («slå (ned)») i stedet for shut (lukke) i linje 2, det vil si verbet vanligvis brukt om lynet når det slår ned (the lightning struck), i stedet for verbet vanligvis brukt om øyet når det blunker (shut an eye). I likhet med vinden som vet gresset må bevege seg, så vet også lynet at han har slik en virkning, at øyet må lukkes. Også her er pronomenet han, og ikke det, slik at det blir forsterket at det er mannen som har denne virkningen på kvinnen som elsker ham, og videre at mannen ikke skulle kreve noen forklaring på hvorfor det er slik. Den slags forklaringer er bare ønsket av tilgjorte folk (dantier folk), et uttrykk brukt nedlatende, og med flere betydninger enn bare tilgjort. Og snakk kan ikke inneholde denne forklaringen, som det står i linjene 4 og 5 i strofen.

Til slutt er det den mektige sistestrofen, den korteste på fire linjer, der det også er det mektigste naturfenomenet som blir brukt, soloppgangen. Den har en sterk virkning på meg (me), nå er det ikke lenger gresset og øyet, nå er det hele meg, og virkningen blir lagt i det litt mangetydige verbet compel (tvinge, avtvinge). Så man kan si at soloppgangen avkrever en virkning på jeg-personen som sier frem diktet, og som svarer på spørsmålet hvorfor hun elsker. At også han, mannen, er soloppgangen for henne, blir elegant gjort med på ny å bruke pronomenet han om soloppgangen: he is sunrise. Det fungerer både på nivået at han, eller det, er soloppgangen som compelleth me i linje 1, og med at det er han, mannen hun elsker, som er soloppgangen, og som også compelleth me. Jeg-personen mister så søtt språket, slik forelskede mennesker gjør stilt overfor den de er forelsket i, alt går helt i ball, og hun sier bare Therefore — Then– (Derfor — Såå—), fulgt av I love thee, jeg elsker deg. Her er det ikke lenger noen ambivalens om hun elsker generelt, eller om hun elsker han hun snakker til, slik tegnsettingen i tittelen og i første linje i første strofe i selve diktet kanskje indikerer. Her elsker hun mannen hun snakker til.

Alt som står i diktet blir også en utmerket forklaring på hvorfor det må være slik, en forklaring som også inneholder en påstand og en mening om at dette skal ikke forklares og kan ikke forklares, det er bare slik, og det er veldig mektig. Enhver forelsket person, skulle vel være enig?

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok.

contain 1. inneholde, holde 2. romme, ha som kapasitet 3. omfatte, inneholde, innbefatte 4. (om tall) være delelig med 5. (geometri) begrense 6. beherske, tøyle, holde, holde tilbake, styre 7. (militærvesen) binde, oppholde (en fiendtlig styrke) 8. tilsvare
dainty 1. lekker, raffinert, elegant, fin, utsøkt 2. skjør, gebrekkelig, sped 3. affektert, tilgjort 4. kresen, kritisk
compelleth -> compel 1. tvinge, drive 2. fremtvinge, avtvinge, få frem

Kommentar til diktet (og til forfatteren)

Jeg vet at Dickinson diskuterte diktene sine med enkelte av dem hun korresponderte med, og det er årsaken til at jeg henger meg sånn opp i tegnsettingen i tittelen og de ulike versjonene av struck og shut i tredje strofes andre linje. Kanskje er dette sånn hun ikke helt har klart å bestemme seg, og har diskutert og foreslått, og funnet frem hvilken virkning det har om hun velger det ene ordet, eller det andre?

Emily Dickinson er som jeg skrev i innledningen en fascinerende skikkelse. Hun var tilbaketrukket, eksentrisk og fremmed i samtiden, men hun har virkelig, virkelig truffet tidsånden for ettertiden. Hun er en kvinnelig poet, veldig tidlig, og hun er en kvinnelig poet som på mange måter overgår sine mannlige kolleger fra samme tid, og sted. Der resten av verdens litterære skribenter hang igjen i romantikkens store følelser og patos, dens bundede former og ordnete verden, skriver Dickinson prøvende og modernistisk. Ordene, og ikke formen, blir viktig. Hun bryter reglene, og det på en måte som resten av verden flere tiår senere mener er den riktige. Slik blir hun et eksempel å hente frem, som en kvinne som viser vei, både for senere kvinnelige poeter, og for alle poeter.

Hun skriver også som kvinne, men allment, slik så mange kvinnelige forfattere vel er blitt kritisert for ikke å gjøre. Det blir sagt, kanskje litt nedlatende, at kvinnelige forfattere skriver om å være kvinner, mannlige skriver om å være mennesker. Det Dickinson skriver, særlig i dette diktet, er allment. Samtidig trer hun frem, både med sitt liv og sin diktning, som eksempel på en kvinne som kan finne et meningsfylt liv, uten å måtte gjøre det med å finne mann og barn. Hun er, eller er blitt gjort til, en sterk kvinne, egnet til å oppfylle vår tids ideal. Også i dette diktet er det en selvbevisst kvinne som snakker, med sin egen fornuft, og som eget subjekt, ikke på noen måte underlagt mannen, selv om hun er selvsikker nok til å innrømme at han gjør denne virkningen på henne. Det er nesten som om hun blir fornærmet over spørsmålet, og finner det overflødig. At hun må forklare noe så selvsagt.

I lesing og skriving om dikt liker vi som befatter oss med den slags, å se hvordan et ord eller en sammenligning utvikler seg strofe for strofe gjennom diktet. Her er det først et rent naturobjekt, gresset, så er det en del av et menneske, øyet, og så er det til slutt hele mennesket, meg. Effekten det gjør er først å skape litt bevegelse, som vinden gjør når den passerer, elegant fungerer det også når den forelskede ser den hun eller han er forelsket i, passere, det skaper også bevegelse, det kan ikke gå ubemerket. Siden er det lynet som slår ned, noe som er mye kraftigere, og da må øyet blunke eller reagere, lukke seg, slik kanskje den forelskedes øye må ned når den hun eller han vil ha, gjør noe ekstraordinært i nærheten, slår til. Det har en virkning. Til sist er det altså soloppgangen, et av de sterkeste naturfenomener synlig fra jorden, en ny dag, planeten våkner til liv, og alt blir stilt i et nydelig, skrått lys. Det er klart den har en virkning på alle som ser, og sånn har den hun elsker virkning på den forelskede kvinnen som snakker i diktet, her er ikke noe spørsmål om hvorfor.

Diktet er tilsynelatende skrevet veldig fritt, 5, 5, 6 og 4 linjer i hver strofe, rim spredd utover, mange innskudd, og forklaringer. Det er et dikt som nesten ikke gir seg ut for å være et dikt, men til bare å være et reelt svar på spørsmålet. Det har også tenkepauser, med tankestreker, etter because i linje 2, strofe 1, der jeg-personen virkelig ser ut til å tenke over hvorfor hun elsker, og så kommer opp med dette med vinden og gresset, siden alt det andre. Linjene fra The wind does not (..) til (..) cannot keep her place, passer til å leses fort, som om her har hun tenkt ut forklaringen. Her er det også noen rim, Grass – pass, og bokstavrim, pass – place.

Strofe 2 skiller seg ut med ikke å ha noen sammenligning, men bare en refleksjon om hvorfor det er slik, at vinden ikke krever noe svar av gresset, og den elskede ikke skulle kreve noe svar av den elskende. Strofen skiller seg også ut med å være den minst poetiske, ikke noen rim, og med mange og brå brudd. Det er dog en ganske markant rytme i strofen, den leses lett, om enn hjernen kanskje ikke like lett henger med i hva det skal bety. Det spiller ikke så stor rolle, for det ender opp i de to siste linjene, som kan leses sterkt og tydelig, og etter en pause, enough for us/ The Wisdom it be so. Det er den siste linjen som er viktig, og den nest siste som er viktig for å understreke at dette er det viktige å ta med seg herfra. De tre første, og smått forvirrede, linjene, er bare å ta med seg og glemme på veien.

Tredje strofe har et rim med (an) Eye(was) bye, i begynnelsen, og et halvrim med talk – folk til slutt, men rimene er på ingen måte bærende i strukturen, vil jeg si. Man kan også si det er slektskap mellom i-lydene i he – speak – reason – (there) be nedover i strofen, uten at heller dette skal tillegges så veldig stor vekt. Dette er også en strofe der den poetiske jeg-personen famler litt, og liksom ikke får det helt til å gi noen forklaring på spørsmålet, liksom er overrumplet av det. Lynet vet at øyet ikke kan snakke, og – kommer jeg-personen liksom på – årsakene er ikke rommet (conatined) av snakk (of talk), så selv om øyet kunne snakke, så kunne det likevel ikke forklare seg. Den slags er det også bare affekterte, tilgjorte folk, som ønsker.

Det er ladet opp til siste strofe, der alt smeller på plass. Her er det bokstavrim og fullrim i skjønn forening. Bokstavrimene er Sunrise – Sire – Sunrise, veldig passende med at hansir, er soloppgangen, of rimene Me – See – Thee, meg – ser – deg. Verbet ser passer både til å se soloppgangen, og se ham, og til å se forklaringen på spørsmålet, hvorfor hun elsker, forklaringen er jo at det ikke er noen forklaring, jeg ser – derfor – jeg elsker deg. Den tredje linjen i strofen henter opp nølingen og refleksjonene fra tidligere i diktet, samtidig som det illustrerer den forelskedes forvirring i møte med den elskede, men det legger også opp til den strålende finalen: I love thee.

Det smeller på plass.

Første og siste linje i diktet er i flott balanse, det samme er andre og nest siste, Why I love you – I love thee, Because – Therefore – then -, spørsmålet har fått sitt svar. Og svaret er at jeg elsker deg fordi jeg elsker deg, all ytterligere forklaring er overflødig. Som å spørre gresset hvorfor det beveger seg i vinden, øyet reagerer på vinden, soloppgangen har virkning på oss, hun elsker ham, jeg elsker deg.

 

Min gjendiktning

Som vanlig har jeg stokket om og trikset litt, for å få en gjendiktning som kan fungere som og brukes som et dikt på norsk. Originalen har store bokstaver strødd omkring på utvalgte steder, substantiv og perosnlige pronomen, jeg beholder dem i de personlige pronomene. I første strofe synes jeg det er viktigere at meningen blir enkel og klar, enn at rimene faller på samme plass som i originalen. I tredje strofe er en ulovlig form av verbet, lukkets, det riktige lukkedes ble i overkant poetisk i et dikt som vel forsøker å fjerne seg litt fra poesien, og det vanlige lukket seg legger til et ord som ikke finnes i originalen, og som min poetiske følsomhet bare ikke kan klare å ha med. Så sånn er det, en gjendiktning er aldri perfekt, og aldri heller i nærheten. Det meste man kan oppnå med den, er å skape litt interesse slik at leseren kan sette seg ordentlig inn i originalen.

‘Hvorfor elsker jeg’ Deg, Sir?

‘Hvorfor jeg elsker’ Deg, Sir?
Fordi —
Vinden forlanger ikke av gresset
Å svare — Hvorfor Hun ikke kan holde seg på plass
Når Han passerer.

Fordi Han vet — og
Gjør ikke Du —
Og Vi vet ikke —-
Nok for Oss
Visdommen at det er så —

Lynet — spurte aldri et Øye
Hvorfor det lukkets — Når Han var nær
Fordi Han vet det kan ikke snakke —
Og årsaker ikke få plass —
— I snakk —
Som foretrukket av mer tilgjorte folk —

Soloppgangen — Sir — har en virkning på meg —
Fordi han er soloppgang — ser jeg —
Derfor —Så —
Jeg elsker deg —

ES2017

Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017

Sonett 140, av William Shakespeare – Be wise as thou art cruel; do not press

God morgen! Det er første dagen i april, første virkelige vårdag, og hva passer vel bedre enn å starte en slik dag med en god gammel sonett av mester William Shakespeare? Vi har nå kommet til nummer 140 i rekken, og begynner å øyne at det vil bli en ende på dette. Etter denne er det bare 14 igjen, og bare 12 som handler om den mørkhårede damen (the dark lady) sonettene fra 127 har handlet om.

Sonett 140 fortsetter i sporene fra 139, der den elskende poeten forsøker å ta et oppgjør med at den mørkhårede damen han elsker, også flørter med andre. Det går sterkt innpå ham, og han har klandret henne, noe hann også gjør i denne sonetten, men han kommer til at han må tilgi henne. Her, i 140, følger mer av kvalene som følger med, og det viser seg at her er sterke følelser utenfor poetens kontroll, og han frykter de skal drive ham til galskap. Det er bare en av flere ting han frykter, i denne ganske intense sonetten, hvor det er presset inn mange skiftende og sterke sinnsstemninger på de bare 14 linjene.

Sonnet 140

Be wise as thou art cruel; do not press
My tongue-tied patience with too much disdain;
Lest sorrow lend me words, and words express
The manner of my pity-wanting pain.
If I might teach thee wit, better it were,
Though not to love, yet, love to tell me so;
As testy sick men, when their deaths be near,
No news but health from their physicians know;
For, if I should despair, I should grow mad,
And in my madness might speak ill of thee;
Now this ill-wresting world is grown so bad,
Mad slanderers by mad ears believed be.
That I may not be so, nor thou belied,
Bear thine eyes straight, though thy proud heart go wide.

Min oversettelse

Sonett 140

Vær vis som du er slu; press ikke
Min tungebundede tålmodighet med for mye forakt;
Så sorgen låner meg ord, og ordene uttrykker
Hva min medlidenhetsløse smerte består i.
Hvis jeg kunne lære deg litt smarthet, så var det bedre,
Om ikke å elske, så likevel, elsk å si meg så
Slik gretne, syke menn, når døden er nær,
Ikke får annet nytt enn helse fra sine leger;
For, hvis jeg skulle fortvile, så vil jeg bli gal,
Og i min galskap kunne snakke stygt om deg;
Nå er denne vridde verden blitt så elendig,
At syke ryktemakere blir trodd av syke ører.
At jeg kanskje ikke er slik, eller du beløyet,
Bær dine øyne strakt, om enn ditt stolte hjerte går vidt.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten har ikke så mange vanskelige ord, og skulle ikke være så vanskelig å lese i original og forstå. Den byr imidlertid på noen vanskeligheter når den skal oversettes til norsk.

Jeg vet ikke om det er de fine lydene i det engelske ordet cruel, som gjør at jeg aldri kan finne en tilfredsstillende erstatning på norsk for en poetisk tekst. Forslagene ordboken setter opp er lange og stygge, det føles ikke og er ikke det samme å oversette so cruel med «så grusomt». Ord som «slem» blir for snilt, ord som «ond» er å overdrive, og ordbokens forslag ødelegger også den poetiske rytmen. My tongue-tied patience er selvfølgelig «min tungebundede tålmodighet», der tongue-tied i tillegg til å fylle ut det nødvendige antall stavelser i linjen, også fungerer til å understreke at denne tålmodigheten er anstrengt, «tungen er bundet fast». Underforstått: man ville gjerne snakket, protestert, men gjør det ikke. Jeg tar likevel ordet vekk i oversettelsen, for «min tungebundede tålmodighet» blir overlesset på norsk. Det er tålmodigheten som ikke skal presses. Lest i linje tre er «av frykt for» (for fear that – http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/140), den første betydningen i Oxford dictionary: with the intention of preventing (something undesirable); to avoid the risk of. Hele linjen uttrykker en frykt for at sorgen skal låne poeten ord, og orden igjen skal uttrykke det som kommer i linje 4. Den linjen har jeg skrevet kraftig om, for å gjøre den forståelig på norsk. Jeg har satt opp i gloselisten alternativ for ordet manner, og ordet pity-wanting er som man ser satt sammen av pity (medlidenhet) og wanting (mangle). Det skulle bli noe sånt som «medlidenhetsmangel», et ord som gjør seg dårlig på norsk. Derfor omskrivingen.

Å oversette wit er ofte en utfordring. Det er samme ord som i vårt «vittig», et ord som nå er sklidd over i å bety «morsom», men som opprinnelig var mer beslektet med «visdom». Vi har et nokså tilsvarende i vårt «vidd», men det er ikke så mye brukt som engelske wit, og i hvert fall ikke så familiært som Shakespeares wit er for de som kjenner ham. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at i denne sonetten er det common sense, sometimes tending to sharpness, canniness’ in the period. Shakespeare Words skriver wit mental sharpness, acumen, quickness, ingenuity. Så man kunne kanskje for If I might teach thee wit i veldig hverdagslig norsk skrevet «om jeg våget lære deg å oppføre deg», eller «turte lære deg sunn fornuft», eller kanskje «om jeg kunne lære deg å oppføre deg litt smartere». Kanskje er det «smart» som i dag ligger nærmest det Shakespearske wit. Jeg oversetter derfor med «litt smarthet». Linjen Though not to love, yet, love to tell me so; er en forvanskning, subjektet you (du) er utelatt, enkelt sagt skal det være «selv om du ikke elsker (meg), skal du si (meg) at du gjør det». Jeg har vridd det litt til i min oversettelse. Testy (gretten) er et ord Shakespeare bruker sjelden, Oxford-utgaven av sonettene skriver at det betyr «irritabel» (irritable) og «kranglevoren» (querulous), ofte blir brukt med en antydning at den testy personen mangler noe (deficiency). «Gretten» skulle vel dekke dette greit. Linjen No news but health from their physicians know hører sammen med den over. Gamle, syke og gretne menn vil ikke høre annet enn gode nyheter fra doktorene sine, de vet ikke annet, og slik vil ikke den elskende sonettskriveren heller vite annet enn at den mørke damen ennå elsker ham. Min omskriving i oversettelsen presser kanskje det som egentlig står i originalen, noe.

Linjene 9 og 10 er forholdsvis enkle, både i originalen og i oversettelsen. Tanken der er også grei å få grep om, den sier – sånn cirka – at om han skulle bli så fortvilet (på grunn av at hun ikke elsker ham) som han burde, så ville han bli gal, og i den galskapen ville han begynne å snakke stygt om henne. Det er for øvrig en fin måte å uttrykke sterk og lidenskaplig kjærlighet på, han er ikke redd for fortvilelsen og galskapen i seg selv, men for konsekvensen at den skal gjøre at han begynner å snakke stygt om kvinnen han elsker. Linje 11 har en sammensetning av typen som pleier å by på problemer, ill-wresting, der ill er «dårlig, syk, skadelig, med mer», wresting er «vridning, rykk». Jeg tror ikke meningen blir så feil om jeg kutter ut ill i min norske oversettelse, «vridde verden» for ill-wresting world skulle gi nokså de riktige assosisasjoner. Til slutt i denne linjen dekker det engelske ordet bad mer enn noe tilsvarende norsk ord kan erstatte det med. Det vanligste ordet, «dårlig», synes jeg blir for mildt. Å oversette grown til «blitt», skulle være greit i denne sammenhengen. Verden er blitt elendig, dårlig, bad. Tolvte linje sier at gale bakvaskere blir trodd av gale ører, believed be (trodd å være) er omskriving av are belived (er trodd). Slik sier også jeg det i min oversettelse.

That I may not be so (at jeg ikke må være så) i linje 13, viser tilbake til mad (gal) i linjene over. At du heller ikke skal bli beløyet (nor thou belied), bygger opp til konklusjonen i aller siste linje. Hvem som skal belyve henne er kanskje ikke helt klart, resten av sonetten handler jo ikke så mye om at noen skal lyve om henne, men det kan være disse bakvaskerne (slanderers) fra tredje kvartett, eller det kan dreie seg om noe annet. Med bear thine eyes straight menes at hun skal holde øynene rett frem (på ham, poeten), og ikke se på andre. Hjertet kan imidlertid gå andre steder, det kan go wide.

Gloseliste

Glosene er slått opp på kunnskapsforlagets blå ordbok via ordnett.no.

cruel 1. grusom, ondskapsfull, sadistisk 2. (hverdagslig) grufull, skrekkelig, forferdelig
lest 1. for at ikke, for ikke å, av redsel for at, i tilfelle (noe skulle hende) 2. for at
disdain subst. forakt, ringeakt
manner 1. måte, vis 2.opptreden, oppførsel, maner, holdning 3. stil, maner, skrivestil 4. type, slag
testy irritabel, humørsyk, utålmodig, prippen
ill-wrestingsammensetning -> wresting vridning, rykk
slanderer bakvasker

Kommentar til sonetten

En sonett i engelsk stil slik Shakespeare skriver dem i dronning Elisabeths tid består av tre kvartetter og en kuplett til slutt. De tre kvartettene uttrykker hvert sitt bilde, hver sin tanke, hver sin idé, mens kupletten til slutt består av en konklusjon eller en oppsummering. Bildene i de tre kvartettene er ofte ganske like, ofte bare variasjoner over et tema, forskjellige måter å si det samme på. Det er sjelden en dialog, utvikling av et tema eller idé, eller tanker og ideer satt opp mot hverandre. Det er ikke som i de italienske sonettene fra Petrarch, og andre, der det i løpet av sonetten kommer en vending, og man i siste halvdel (strengt tatt er det ingen halvdel, det er de siste seks linjene, mot de åtte første) ser tingene på en annen måte. Her, i denne sonetten er de tre bildene i de tre kvartettene tre forskjellige måter for sonettskriveren å uttrykke hvordan det er når den mørkhårede damen han skriver til, ikke elsker ham, og han på samme tid vet det og ikke vil vite det. Han synes hun behandler ham stygt, siden hun ikke gjengjelder kjærligheten hans, men han vil ikke klandre henne for det, for han elsker henne jo.

Det er ment og skrevet ganske sterkt, der i starten, hvor sonettskriveren oppfordrer sin elskede til å være like vis (wise) som hun er grusom (cruel) mot ham, hun må ikke presse ham – eller hans  tause tålmodighet (tongue-tied patience) – med for stor forakt. En referanse som ikke gjelder lenger, men som kunne gjelde på Shakespeares tid, er at kriminelle og mistenkte forbrytere som nektet å snakke, ble presset under tortur til å gjøre det. Dette presset var konkret, en tung gjenstand ble lagt over brystet på den mistenkte, mens han lå på en skarp stein, slik at han ganske bokstavlig talt ble presset til å snakke enten han var skyldig eller ikke. Bildet går opp i sonetten også, siden poeten føler det som tortur å se hvordan hans elskede forakter ham gjennom å flørte med andre, og at dette kan presse også ham til å snakke, det vil si snakke ut om hva hun gjør mot ham. Det burde hun være vis nok til ikke å gjøre, siden hun også vil ta skade av det. Her, i denne sonetten, ber han om det oppriktig, for her vil han henne ikke noe vondt, og frykter bare for hva han kan komme til å si om han mister kontrollen over seg selv. Han vil ikke si det selv, men sorgen kan gi ham ordene og de ordene kan uttrykke hvordan det er.

I linjene 5 til 8 vil han selv forklare henne den visdommen han etterspør i de fire første. Her er han roligere, kaller ikke henne grusom eller beskylder henne for noe, vil bare ha henne med på det selvbedraget han trenger. Om hun ikke elsker ham, så må hun likevel si hun gjør det. Sammenligningen går til gretne gamle menn, som ikke vil høre sannheten om sin sykdom. Dette bildet er mer humoristisk, han nedvurderer seg selv, for han er vel knapt noen gretten gammel mann. I linjene 9 til 12 er det tilbake til fortvilelsen. Og på ny er det sånn at det han frykter ikke er fortvilelsen i seg selv, men det at den skal resultere i at han snakker stygt om henne han elsker. Dette kaller han galskap (madness), og han frykter også at i denne vridde verden kan gale rykter bli trodd av gale ører. Merk at ingen steder i denne sonetten er det noen egentlige anklager mot henne for det hun gjør. Poenget er ikke at hun er slem eller grusom mot ham, men at det hun gjør fører til at han kan gå for forstanden, og deretter gjøre skade på henne ved å snakke stygt om henne. Det er det han frykter.

Konklusjonen er her at for at han ikke skal bli gal, syk på sinnet, og hun ikke skal bli løyet om (belied) eller baksnakket av ham, så må hun holde øynene rett, om enn hjertet kan gå dit det vil. Det vil si at det må se ut som om hun ennå er med ham, selv om hun i hjertet ikke er det.

Min gjendiktning

Som alltid er gjendiktningene mer en stiløvelse, mer enn et seriøst forsøk på å lage stor poesi. Det gjelder å få inn det nødvendige antall stavelser og de riktige rimene, og for å få til det, må det inngås en rekke kompromisser. Det er litt eksperimentering også i disse øvelsene, og nå om dagen prøver jeg også å låne inn litt ord fra nynorsk for å få det til å gå opp.

Sonett 140

Vær vis som du er slem; og ikke press
Mitt tause tålmod med for stor forakt;
Så sorgen gir meg ord som alt mitt stress
Og smerte uten medynk så får sagt.
Om jeg deg lærte vett, det bedre var,
Om ikke elske, så si det du gjør
Som gretne, syke menn før døden snar,
Kun nytt om helse fra legen får hør’ ;
For, hvis jeg fortvilte, så ble jeg gal,
Og så i galskap stygt om deg kan si;
Den vridde verden er gått så i ball,
At syk ryktespredning sykt trodd vil bli.
Så jeg ei blir slik, du beløyd av skitt,
Bær øyet strakt, om hjertet ditt går vidt.