Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummre 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse og gjendiktning

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Sonett 130

Min elskedes øyne er ikke som solen
Korallene er mye rødere enn hennes lepper
Hvis snø er hvit, så er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser mønstret, røde og hvite
Men jeg ser ingen slike roser på kinnene hennes
Og i noen parfymer er det mer ynde
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, likevel vet jeg godt
At musikk har en mye mer behagelig klang
Jeg garantererer jeg så aldri en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Og likevel synes jeg i himmelens navn min elskede er vel så unik
Som noen av dem det blir løyet om med usanne sammenligninger.

Sonett 130 (gjendiktning)

Min kjæres øyne er ei som solens
Leppene ikke rød som korallen
Snø er hvit, hennes hud mer som folens
Og om hår er tråd gror det svart på skallen
Jeg har sett roser røde og hvite
Men på hennes kinn er ikke roser
Og i parfymer er duft man kan nyte
Mer enn den som min kjæreste oser
Jeg elsker stemmen, likevel vet jeg
Musikk har mer behagelig klang
Aldri så jeg gudinne gå med meg
Hun går som andre på jorden hver gang
Jeg syns hun er noe mer for seg selv
Enn de det blir løyet om likevel.

Kommentar til språket og oversettelsen

Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig.

Antakelig betyr damasked, red and white noe sånt som «mønstret rød og hvit». Det kan også tolkes til å være damasked, altså mønstret, og så rød eller hvit. I den siste varianten er det altså tre typer roser, der damasked er en egen variant, rød og hvit de to andre, mens i den første er det mønstret i en blanding av rød og hvit som gjelder. Stor betydning om det er det ene eller andre har det ikke.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

dun gråbrun, omtrent samme farge som en norsk fjording, eller lys menneskehud. Både Complete Sonnets and Poems og Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

wire tråd

damasked damask er egentlig stoff fra Damaskus, hovedstaden i Syria, det stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret.

reeks stinke, ose – merk at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er irrelevant her.

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

 

 

Advertisements

Sonett 101, av William Shakespeare – O truant Muse what shall be thy amends

Godt nytt år!

Store deler av høsten fikk jeg ikke jobbet så mye med denne bloggen. Sånn vil det nok også bli fremover. Men noen ganger dukker det opp noen timer med inspirasjon og anledning, og da tar jeg fatt, og forsøker å hente inn det tapte. Jeg ser jeg er minst tre sonetter av Shakespeare på etterskudd, i tillegg til at mange av dem sikkert ikke er oversatt og kommentert skikkelig. Jeg legger også denne ut uferdig, men vil bruke litt av kvelden på å forbedre den.

Sonett 101

O truant Muse what shall be thy amends
For thy neglect of truth in beauty dyed?
Both truth and beauty on my love depends;
So dost thou too, and therein dignified.
Make answer Muse: wilt thou not haply say,
‘Truth needs no colour, with his colour fixed;
Beauty no pencil, beauty’s truth to lay;
But best is best, if never intermixed’?
Because he needs no praise, wilt thou be dumb?
Excuse not silence so, for’t lies in thee
To make him much outlive a gilded tomb
And to be praised of ages yet to be.
Then do thy office, Muse; I teach thee how
To make him seem, long hence, as he shows now.

Min oversettelse

Sonett 101

O, skulkende Muse, hva skal til for å forbedre deg
For din nektelse av sannhet i skjønnhet død
Både sannhet og skjønnhet avhenger av min kjærlighet
Det samme gjør du, og i det er du verdig
Gi et svar, Muse: vil du ikke kanskje si,
Sannhet trenger ingen farge, med hans farge fiksert
Skjønnhet ingen penn, for å legge skjønnhets sannhet
Men det beste er best, når det ikke er blandet sammen?
Fordi han trenger ingen pris, vilje til å være dum?
Tilgi ikke stillhet sånn, for det ligger i deg
Å gjøre ham mye å leve lenger enn en gyllen grav
Og bli priset av tider ennå å komme
Så gjør din plikt, Muse; jeg skal lære deg hvordan
Å få ham til å se ut også lenge herfra som han viser seg nå.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og ikke sjekket nøye opp.

Kommentar til sonetten

Jeg er på etterskudd, og legger ut for å komme ajour. Så kan jeg heller lage postene skikkelige siden, om jeg får tid.

Sonett 100, av William Shakespeare – Where art thou Muse that thou forget’st so long,

Sonett nummer 100 blir også postet på etterskudd, og ikke gjennomarbeidet.

Sonett 100

Where art thou Muse that thou forget’st so long,
To speak of that which gives thee all thy might?
Spend’st thou thy fury on some worthless song,
Darkening thy power to lend base subjects light?
Return forgetful Muse, and straight redeem,
In gentle numbers time so idly spent;
Sing to the ear that doth thy lays esteem
And gives thy pen both skill and argument.
Rise, resty Muse, my love’s sweet face survey,
If Time have any wrinkle graven there;
If any, be a satire to decay,
And make time’s spoils despised every where.
Give my love fame faster than Time wastes life,
So thou prevent’st his scythe and crooked knife.

Sonett 100

Hvor er du, Muse, du som glemmer så lenge
Å snakke om hva som gir deg all makt?
Bruker du ditt sinne på en verdiløs sang,
Formørker din makt ved å låne lave tema lys?
Vend tilbake, glemsomme Muse, og gjør straks godt igjen
I milde talle tid så dovent tilbrakt
Syng til øret som verdsetter din ligging
Og gir din penn både dyktighet og argumenter
Reis deg, hvilsomme Muse, eksaminer min kjærestes søte ansikt
Om tiden har gravert inn noen rynker der
Om noen, bli så en satyr til å ta det ned
Og gjør at tiden ødelegger det foraktfulle overalt
Gi min elskede berømmelse raskere enn tiden sløser bort liv
For å unngå hans ljå og krumme kniv.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjort skikkelig.

Et opplagt problem er ordet lays i linje 7, som er lett å forstå på engelsk, men vanskelig å få over til norsk.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se skikkelig på den.

Sonett 99, av William Shakespeare – The forward violet thus did I chide

Jeg har kommet litt på etterskudd igjen på bloggen, og tilbakeposter dette innlegget.

Sonnet 99

The forward violet thus did I chide:
Sweet thief, whence didst thou steal thy sweet that smells,
If not from my love’s breath? The purple pride
Which on thy soft cheek for complexion dwells
In my love’s veins thou hast too grossly dy’d.
The lily I condemned for thy hand,
And buds of marjoram had stol’n thy hair;
The roses fearfully on thorns did stand,
One blushing shame, another white despair;
A third, nor red nor white, had stol’n of both,
And to his robbery had annex’d thy breath;
But, for his theft, in pride of all his growth
A vengeful canker eat him up to death.
More flowers I noted, yet I none could see,
But sweet, or colour it had stol’n from thee.

Sonett 99

Den fremtidige fiol hånet jeg
Søte tyv, hvor stjal du det søte som lukter
Hvis ikke fra min elskedes pust? Din purpurstolthet
Som på ditt myke kinn hviler som ansiktsfarge
I min kjærestes årer du har for stort dødd
Liljen som jeg fordømt for din hånd
Og skudd av marjoram hadde stjålet ditt hår
Rosene fryktsomt på torner stod
En blussende skam, en annen hvit fortvilelse
En tredje, verken rød eller hvit, hadde stjålet av begge
Og til hans ran hadde anektert din pust
Men, for hans tyveri, i stolthet over all hans vekst
En hevnfull råte eter ham til døde
Flere blomster la jeg merke til, men jeg kunne ingen se
Men søte, av farge, det hadde stjålet fra deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjennomarbeidet.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se nøye på den.

Sonett 98, av William Shakespeare – From you have I been absent in the spring

Dette er sonett 98. Den fortsetter der den forrige slapp.

Sonnet 98

From you have I been absent in the spring,
When proud-pied April, dress’d in all his trim,
Hath put a spirit of youth in every thing,
That heavy Saturn laughed and leapt with him.
Yet nor the lays of birds, nor the sweet smell
Of different flowers in odour and in hue,
Could make me any summer’s story tell,
Or from their proud lap pluck them where they grew:
Nor did I wonder at the lily’s white,
Nor praise the deep vermilion in the rose;
They were but sweet, but figures of delight,
Drawn after you, you pattern of all those.
Yet seemed it winter still, and you away,
As with your shadow I with these did play.

Min oversettelse

Fra deg har jeg vært borte om høsten
Når stolte April, er kledd i all sin trim,
Har satt en ungdoms ånd i alle ting
Som tunge Saturn lo og hoppet med ham.
Likevel verken fuglenes sang, eller den søte lukt
Av forskjellige blomster i duft og kulør
Kan gjøre meg enhver sommers historie å bety noe
Eller fra deres stolte bane plukke dem der de grodde
Heller ikke fant jeg under i liljens hvite
Eller priset den Cinnoberrøde fargen i rosen.
De var riktignok deilige, men figurer glede
Tegnet etter deg, du mønster av alle disse
Likevel ser det ut til å være vinter ennå, og du er borte
Som med din skygge, lekte jeg med disse.

Kommentar til oversettelsen

To leap er «å hoppe veldig», kan man si på norsk, «gjøre et sprang». Lay er en kort, lyrisk eller fortellende tekst ment for å synges, «kvad, sang, ballade». Hue er «farge, kulør»

Oxfords Dictionary of English omtaler vermillion som «a brilliant red pigment made from mercury sulphide (cinnabar)«, eller «et briljant rødt pigment laget av kvikksølv-sulfid (Cinnober)». Det kan også være brukt om skinnende rødt, generelt. Så Shakespeare har her et ord som gir ham «skinnende rødt» i ett, og med den riktige rytmen. Jeg ser dansk Wikipedia har Cinnoberrød om denne fargen, så jeg bruker dette ordet i min oversettelse.

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker virkemidler som han ofte gjør i sonettene sine. Han sammenligner den elskede med det som er vakkert i naturen, og lar naturen bare være en skygge av det. Her trekker han også veksler på Platons idelære, der naturen er skyggene, den elskede idealet.

Sonett 97, av William Shakespeare – How like a winter hath my absence been

Sonett 97 begynner med tøvær, etter det vonde og vanskelige som har vært i sonettene 92 – 96. Det har vært en avstand mellom poeten og hans elskede, de har vært borte fra hverandre, som beskrevet i de foregående sonettene, og nå blir denne atskillelsen beskrevet som en vinter. Om vinteren er det frost og kaldt, og mørkt, alt spirende liv er dødt. Men som året som går, vil også den metaforiske vinteren mellom de elskende også passere. Den vil bli fulgt av en like metaforisk sommer, hvor de er sammen igjen.

Det følger fire linjer pakket med mening, om hvordan høsten så bærer med seg avkommet fra våren, og føder det, slik en enke føder mannens barn når han er død. I dette ligger også en myk vending i sonetten. Vi er innstilt på sommer og glede, at alt skal være bra igjen, men det er allerede høst, og det er enkens livmor som blir brukt i bildet.

I tredje kvartett er sommerens glede forbi. Det er de foreldreløses håp, barn uten far, for når vi høster om høsten, er våren forbi, og det som produserte fruktene er ikke lenger. I en overgang som kanskje ikke helt holder, skriver poeten på ny om den elskede, som ikke er der. Med det er heller ikke sommeren der, og selv fuglene lar være å synge. Eller de synger uten glede, slik løvet er blekt, for vinteren er nær.

Årstidssammenligningen er meget potent. Det er rikt på mening hvordan vinter, vår, sommer og høst følger hverandre, og hvordan de bærer hverandre i seg eller føler hverandres nærvær. Sammenligningen går til at når den elskede er borte, er det vinter. Ellers er det sommer, en lang sommer som varer fra vår til høst. Sonetten er rik på stemning og på mening, ordene har betydning og fungerer på flere plan, og ved nøyere lesning ser man at her er det egentlig vinter hele tiden. Den elskede er borte.

Sonnet 97

How like a winter hath my absence been
From thee, the pleasure of the fleeting year!
What freezings have I felt, what dark days seen!
What old December’s bareness everywhere!
And yet this time removed was summer’s time;
The teeming autumn, big with rich increase,
Bearing the wanton burden of the prime,
Like widow’d wombs after their lords’ decease:
Yet this abundant issue seemed to me
But hope of orphans, and unfathered fruit;
For summer and his pleasures wait on thee,
And, thou away, the very birds are mute:
Or, if they sing, ’tis with so dull a cheer,
That leaves look pale, dreading the winter’s near.

Min oversettelse

Hvordan har mitt fravær som en vinter vært
Fra deg, gleden over det flytende år!
Hvilke frysinger har jeg følt, hvilke mørke øyne sett!
Hvilken gammel Desembers nakne goldhet overalt!
Og likevel, ved å ta bort denne tiden var det på ny sommer
Den myldrende høst, stor med rik økning
Bærende den ødsle byrden av våren
Som enkens livmor etter deres herres nedgang
Likevel ser denne veldige saken for meg
Ut til å være håpet av foreldreløe barn, frukt uten far
For sommer og hans gleder venter på deg
Og, når du er borte,så er til og med fuglene tause
Eller, hvis de synger, så er det med en slik kjedelig feiring
At løvet ser blekt ut, i skrekk over vinterens komme.

Kommentar til oversettelsen

Jeg gjorde en mild omskriving på rekkefølgen av ordene i starten for å få en mer poetisk oversettelse på norsk. Det er også et valg om man skal oversette fleeting year med «flytende år», som jeg nå har gjort, eller gjøre en omskriving, som kanskje vil se mer naturlig ut på norsk. Jeg har holdt meg tett til originalen. Det samme gjelder i freezings, som er substantivisering av verbet freeze, som vel mer betyr å fryse til is, enn bare å være kald. Bare er «naken, utildekket», det samme ordet som vårt «bar». Bareness er ikke kroppslig nakenhet, selvsagt, men mer «goldhet», et landskap uten liv, slik jeg har oversatt det. De første fire linjer skulle være greie å forstå.

Den andre kvartetten er pakket med mening. Teem betyr «vrimle, myldre, yre, flomme over», noe som for øvrig passer godt også for ordene i denne sonetten, de myldrer av mening. Sammensetningen mellom increase (økning) og decrease (nedgang) bruker Shakespeare flere steder, som i den berømte starten av den første sonetten, det blir aldri like elegant å oversette til norsk. Wanton brukt som adjektiv er «uprovosert, meningsløs, formålsløs». Burden er «last» eller «byrde», men i sammensetning med womb (livmor) – og særlig hos Shakespeare – er burden «avkommet», altså «lasten i livmoren». Prime er «høydepunkt, punktet der man er på høyden», «det første og det beste». Men det kan også bety den første årstiden, «Våren», som det gjør her.  Så det er høsten, som bærer – eller føder – fruktene av våren, et ganske potent bilde.

Abundance er «overflod»

 

Kommentar til sonetten

Den sammenligner med årstidene.

Sonett 96, av William Shakespeare – Some say thy fault is youth, some wantonness

Sonett 96 avslutter gruppen sonetter der poeten må forsvare sin elskede, skjønne ungdom, for en dårlig handling denne må ha begått. Hva handlingen består i blir aldri sagt, men det antydes at det har med utroskap å gjøre, om den er fysisk eller psykisk. Disse sonettene handler om frykten ved å elske noen, og se at man står i fare for å miste ham eller henne, fordi vedkommende involverer seg med en annen.

Som så mange ganger før har jeg ikke tid til å presentere denne sonetten skikkelig, før senere.

Sonnet 96

Some say thy fault is youth, some wantonness;
Some say thy grace is youth and gentle sport;
Both grace and faults are lov’d of more and less:
Thou mak’st faults graces that to thee resort.
As on the finger of a throned queen
The basest jewel will be well esteem’d,
So are those errors that in thee are seen
To truths translated, and for true things deem’d.
How many lambs might the stern wolf betray,
If like a lamb he could his looks translate!
How many gazers mightst thou lead away,
If thou wouldst use the strength of all thy state!
But do not so; I love thee in such sort,
As, thou being mine, mine is thy good report.

Min oversettelse

Sonett 96

Noen sier din feil er ungdom, noen ødselhet
Noen sier din ynde er ungdom og mild sport
Både ynde og feil er elsket av mer og mindre
Du gjør falske miner til din resort
Som på fingeren av dronning på tronen
Den laveste juvel vil bli høyt verdsatt
Slik er de feil som er sett i deg
Til sannheter oversatt og for sanne ting bedømt
Hvor mange lam kan den strenge ulv få lure
Hvis han til et lam kunne få sitt utseende oversatt
Hvor mange stirrende kunne du lede av sted
Hvis du kunne bruke styrken av alt du er
Men gjør ikke det, jeg elsker deg på en slik måte
At, som du er min, er også mitt det gode om deg.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er et førsteutkast, og kan ikke brukes til noe.

Kommentar til sonetten

Dette er en av de berømte.