Gamle dikt: En gang, jeg så deg vel ikke

Julemåneden desember 1996 har jeg allerede postet en del dikt fra. Vi har det artige Det er et sted som jeg vet om, skrevet 4. desember 1996, postet 29. desember, 2010, om det stedet som vi kanskje drømmer om, der man komme og være, og være i fred. Og vi har det enda artigere God jul til naturen, god jul til vår sol, som jeg skrev julaften 1996, og som jeg postet lille julaften 2009, i bloggens første år. Det er et dikt som er godt besøkt, og vel fortjent, glad som det er til julen, men så var det hun som så gjerne skulle vært der, og som ikke var der, som lager en litt annerledes avslutning enn hva det glade julediktet bygger opp til.

Etter de to diktene var det ikke så mange igjen, det året, den måneden. Jeg hadde eksamener, reiste hjem, skrev ikke dikt.

Men jeg skrev dette

En gang, jeg så deg vel ikke

Men det var så nære på

Jeg kunne se, og røre òg

Jeg kunne se, som sagt, og røre

Det var en gang, men helst var ikke

Det var slik det gikk, det gikk ikke.

ES1996

 

 

 

Lykke

Dette er et litt spesielt dikt. Jeg kan ikke si noe annet, enn det. Eller, det kan jeg jo, jeg kan si mer. Jeg liker dette diktet godt, og jeg mener det passer til opplesning. Synd det ikke er opplesning på nettet. De som kjenner meg, får prøve å høre stemmen min, og hvordan jeg leser det.

Dikt

(Leses fort, leses sakte)

Lykke, Lykke, Lykke

Lykken er et tog som går forbi

når du er på vei til stasjonen.

 

Deva, Deva, Deva

Det var alt jeg ville si

om hele situasjonen.

Nr. 7

ES2011

Dikt og matematikk

Det tredje diktet i samlingen Lyrikk12 er et morsomt dikt som handler om dikt og matematikk.

Dikt og matematikk

Jeg har tenkt ut noen setninger:

 

Den største gleden du kan ha

det er å regne algebra.

 

Den har aldri vært skikkelig lykkelig

som ei har vært det med geometri

(det måtte i så fall være med tallteori).

 

Fiskene kan svømme som ingenting

Fuglene fly som de bare vil

Men den største gaven fra vår skaper vår Gud

var det vi som fikk –

lov å begripe matematikk.

 

Sånn, der er de skrevet ned som et dikt.

Nr. 3

ES2012

Gamle dikt: Jeg kysset solen…

Februar 1996 var et høydepunkt. Da var det på topp, da var livet brennhet og deilig, alt var i fart, alt svirret rundt, det kokte rundt meg og i meg, det var toppunktet etter en lang og lykkelig periode, så ramlet alt ned, men det er en historie som hører til mars. Jeg skrev mange, mange dikt, skrev mye, mye annet, var i live og aktiv, det var supert å være meg, og det ville jeg gi uttrykk for på alle mulige måter. Også dette morsomme diktet. Metaforene skulle være enkle å få øye på, billedbruken enkel å skjønne.

Jeg kysset solen, svetten rant

Føltes herlig, leppen brant

Det var så godt, jeg ville mer

Og da skjedde, det som skjer

Jeg og solen, kropp mot kropp

Og jeg måtte brenne opp.

ES1996

Gamle dikt: Jeg står og lager lyder, men orda går i ball

Dette er et dikt som kanskje passer i bryllup, om man vil lese opp et litt morsomt dikt om kjærlighet der. Det er skrevet 3. desember 1995, en dag jeg åpenbart har vært på fest, og skrevet dikt etterpå, for det er godt humør i tekstene og tegning ved siden av. Jeg har tidliger postet et annet dikt jeg skrev denne dagen, diktet jeg skrev rett før dette, Jeg har så mange ord som jeg gjerne ville si, begynner det, og er i samme stilen. Nei, det er moro å ha det gøy. Og det er ikke så farlig hva man sier, så lenge man kommer ut av det når man sier det!

Jeg står og lager lyder, men orda går i ball

Ordene de kommer ut, men ikke som de skal

Du står der og venter, med utålmodighet

Jeg står der og lurer på, er dette kjærlighet?

ES1995

Gamle dikt: Dette dedikeres til den vakreste av kvinner

Her er den nitten år gamle Eivind uforskammet nok til å prøve seg i verdenslitteraturen. Med en ung manns uforskammethet tar han tak i et av lyrikkens dypeste problemer, hvordan gi ord til det vakre, og behandler det rett og slett komisk.

Dette dedikeres til den vakreste av kvinner
Og jeg er så heldig at det er henne jeg finner
Hennes skjønnhet er så ufattelig stor
Kan ikke beskrives med vanlige ord
Men jeg kommer ganske nær
Med dette diktet her.

ES1993

Snart går jeg

Det fjerde diktet i samlingen Lyrikk05.

Snart går jeg

Ta det med ro
Jeg har på meg dress
Jeg har på meg alt
Det finnes en fest
Dit skal jeg.
Så går jeg da
ut min dør
Slik jeg har gjort
noen tusen ganger
før
Og etterpå
så går jeg hjem
Se så sitter jeg
her igjen
Jeg har på meg dress
Jeg har på meg alt
Alt gikk som vanlig
Galt.

ES, Lyrikk05, Nr 4

Jeg, 2005