Gamle dikt: Jeg prøver å holde ut, men det er umulig

Høsten 1997 var kanskje den lykkeligste i unge Esalens liv, studenten, aktiv i studentforeninger, aktiv i alt som var fest og moro, forelsket og sprengfull av glød. Sporene han – eller jeg, det var jo jeg som var ham, på den tiden – har etterlatt seg i form av ord, går ut av seg selv for å uttrykke voldsomheten i gleden, lykken og forelskelsen i livet sitt han – eller jeg – føler, eller følte. Noen av ordene er satt inn i dikt, klassiske for denne karen, som jeg var, seks linjer, to og to rimer, ofte med en morsom slutt, som dette.

Jeg prøver å holde ut, men det er umulig

Jeg gjør alt jeg kan, men som jeg sa, umulig

Ikke at du er så overveldig bra

Du er ikke nødvendigvis den jeg vil ha

Men du er den jeg tenker på nå

Derfor blir det så vanskelig å holde ut nå.

ES1997

Gamle dikt: En gang, jeg så deg vel ikke

Julemåneden desember 1996 har jeg allerede postet en del dikt fra. Vi har det artige Det er et sted som jeg vet om, skrevet 4. desember 1996, postet 29. desember, 2010, om det stedet som vi kanskje drømmer om, der man komme og være, og være i fred. Og vi har det enda artigere God jul til naturen, god jul til vår sol, som jeg skrev julaften 1996, og som jeg postet lille julaften 2009, i bloggens første år. Det er et dikt som er godt besøkt, og vel fortjent, glad som det er til julen, men så var det hun som så gjerne skulle vært der, og som ikke var der, som lager en litt annerledes avslutning enn hva det glade julediktet bygger opp til.

Etter de to diktene var det ikke så mange igjen, det året, den måneden. Jeg hadde eksamener, reiste hjem, skrev ikke dikt.

Men jeg skrev dette

En gang, jeg så deg vel ikke

Men det var så nære på

Jeg kunne se, og røre òg

Jeg kunne se, som sagt, og røre

Det var en gang, men helst var ikke

Det var slik det gikk, det gikk ikke.

ES1996

 

 

 

Lykke

Dette er et litt spesielt dikt. Jeg kan ikke si noe annet, enn det. Eller, det kan jeg jo, jeg kan si mer. Jeg liker dette diktet godt, og jeg mener det passer til opplesning. Synd det ikke er opplesning på nettet. De som kjenner meg, får prøve å høre stemmen min, og hvordan jeg leser det.

Dikt

(Leses fort, leses sakte)

Lykke, Lykke, Lykke

Lykken er et tog som går forbi

når du er på vei til stasjonen.

 

Deva, Deva, Deva

Det var alt jeg ville si

om hele situasjonen.

Nr. 7

ES2011

Tidligere var mitt liv og jeg fylt av begjær

Jeg var litt i tvil hva jeg skal kalle kategorien dette diktet hører hjemme i. Det er i den stilen jeg pleide å skrive på 90-tallet, det som her kalles «Gamle dikt», der det å skrive dikt ble en slags form for dagbok. Det var veldig direkte sånn jeg hadde det, hva jeg tenkte på, musikken jeg hørte, å lese dem er å lese historien om mitt liv. I 2013 tok jeg opp å skrive sånne dikt igjen, i den samme blå fargen, og med rød stjerne over og under. Det er enkle, uhøytidelige dikt, gjerne på seks linjer, og uten å være så altfor nøye på rytmen. Rimene, derimot, skal være i to og to linjer. Jeg er ikke helt sikker på om meningen her er at det skal være et eller to dikt, de ser jo ut til å høre litt sammen, enda sekslinjersdiktene mine aldri hadde flere strofer, eller noe sånt. 6 linjer, var nok.  Det ser det ut til å være nå også, at det er to dikt, skrevet rett etter hverandre. Slik poster jeg dem.

 

 

*

Tidligere var mitt liv og jeg fylt av begjær

Jeg var intens med tanken hvor mulig alt er

Alt jeg tenkte og gjorde, det hadde betydning

Nå er det ikke så viktig, det er en ny ting.

Nå kan dagene og livet, gå som det vil

Mitt bidrag gir lite fra eller til.

*** *** ***

Nå har jeg en dame jeg kaller min kone,

I dette er livet mitt forandret noe

Tidligere representerte damer alltid en drøm

Som jeg i tankene malte idealistisk og skjønn

Nå har jeg fått denne drømmen her sann

Og de idealistiske tanker er forandret lite grann.

*

ES2013

Dikt og matematikk

Det tredje diktet i samlingen Lyrikk12 er et morsomt dikt som handler om dikt og matematikk.

Dikt og matematikk

Jeg har tenkt ut noen setninger:

 

Den største gleden du kan ha

det er å regne algebra.

 

Den har aldri vært skikkelig lykkelig

som ei har vært det med geometri

(det måtte i så fall være med tallteori).

 

Fiskene kan svømme som ingenting

Fuglene fly som de bare vil

Men den største gaven fra vår skaper vår Gud

var det vi som fikk –

lov å begripe matematikk.

 

Sånn, der er det skrevet ned som et dikt.

Nr. 3

ES2012

Gamle dikt: Jeg kysset solen, svetten rant

Februar 1996 var et høydepunkt. Da var det på topp, da var livet brennhet og deilig, alt var i fart, alt svirret rundt, det kokte rundt meg og i meg, det var toppunktet etter en lang og lykkelig periode, så ramlet alt ned, men det er en historie som hører til mars. Jeg skrev mange, mange dikt, skrev mye, mye annet, var i live og aktiv, det var supert å være meg, og det ville jeg gi uttrykk for på alle mulige måter. Også dette morsomme diktet. Metaforene skulle være enkle å få øye på, billedbruken enkel å skjønne.

Jeg kysset solen, svetten rant

Føltes herlig, leppen brant

Det var så godt, jeg ville mer

Og da skjedde, det som skjer

Jeg og solen, kropp mot kropp

Og jeg måtte brenne opp.

ES1996

Gamle dikt: Jeg står og lager lyder, men orda går i ball

Dette er et dikt som kanskje passer i bryllup, om man vil lese opp et litt morsomt dikt om kjærlighet der. Det er skrevet 3. desember 1995, en dag jeg åpenbart har vært på fest, og skrevet dikt etterpå, for det er godt humør i tekstene og tegning ved siden av. Jeg har tidliger postet et annet dikt jeg skrev denne dagen, diktet jeg skrev rett før dette, Jeg har så mange ord som jeg gjerne ville si, begynner det, og er i samme stilen. Nei, det er moro å ha det gøy. Og det er ikke så farlig hva man sier, så lenge man kommer ut av det når man sier det!

Jeg står og lager lyder, men orda går i ball

Ordene de kommer ut, men ikke som de skal

Du står der og venter, med utålmodighet

Jeg står der og lurer på, er dette kjærlighet?

ES1995