Elven

Forrige gang jeg postet et dikt fra minisamlingen Ta en slurk var selveste Havet tema. Nå bremser jeg litt opp, ned til elven, et svært poetisk landskapsfenomen, eller hva vi skal kalle det, men på norsk nok dessverre ikke et særlig poetisk ord. Det har nok sin grunn at sanger og visesanger på norsk ikke er i nærheten av å nevne elver og bruke det som motiv, som engelskmennene er med sin river. Russerne har vakre reka, italienerne sin fiume, mens tyskerne er litt som oss, og har der Bach eller der Fluss. Ordlyden har sitt å si hvordan det kan brukes i dikt i de forskjellige land og språk.

Det samme er hvordan elvene ser ut, og hva ideer folk i landet og språket har av en elv. Her er det særlig forskjellene mellom de norske og russiske elvene jeg har i tankene, i Norge er de små og mange, ofte i stryk nedover fjellsidene og gjennom landskapet, herlige å gå tur langs. De russiske er digre og endeløse, verdens største land, og for det meste helt flatt. Elvene er brede som fjorder, og flyter helt stille, ypperlig farbare med båter, eller med kjøretøy på isen om vinteren, så der går det mye i at «elven flyter stille (tikha)» .

Her hos oss har vi Figgjoelven. En kort elv fra Edlandsvannet til Sele, høydeforskjellen er minimal, og fra litt etter Foss Eiekland er det enkelt å padle i kano eller kajakk ned til sjøen. Det går laks i elven, og den har fortsatt rester av fint turterreng, selv om det meste rundt den nå er utbygd. Men jeg har gått mange, mange turer i fjellet, langs større og skikkeligere elver. Og så har jeg en merkelig dragning mot elver, litt ut over det vanlige, vil jeg tro, med å ville lære meg navnet på mange, og pugge de største i verdensdeler og i land, og sjekke på kart hvor de begynner og hvor de ender. Helt uvanlig er det jo ikke, elver er ferdselsårer og bringer livgivende vann, de er ganske fantastiske, og så fort man forlater Norge og reiser inn i innlandet på kontinentet, så vil man raskt se at det ikke finnes store byer i verden som ikke har en stor elv rennende gjennom den, om byene da ikke ligger på kysten. Ofte er det begge deler.

Dette ble en lang innledning, for et lite dikt. Kanskje må jeg også ha med at min ide om elver i tekster og kunst er mest preget av engelsk og amerikansk sang, av populærkulturen, det er det jeg har vokst opp med, og har i blodet, men det er jo en enkel og fin metafor, dette med at elven bringer alt vannet fra kilden, og ut i havet, litt sånn som tiden går, kanskje, og så alt dette fine, filosofiske at man kan ikke gå uti samme elven to ganger, eller en gang, det er i det hele tatt mye å la seg inspirere av, når det gjelder elver.

Jeg lot meg altså inspirere til dette.

Elven

Elven renner inn i munnen min
Jeg kaller den Eivind,
som meg selv
Vi minner oss om hverandre
elven og jeg
Jeg er veldig glad i elven
den er veldig glad i meg.
Og jeg gaper opp
hele mitt liv
og lar elven renne
til alt tar slutt
elven renne
i meg
og ut

Nr. 11 (2. januar, 2017)

ES2017

Gamle dikt: Ute er det veldig regn

Dette er skrevet 3. oktober 1999, en søndag. Det er ganske sikkert at noen har ringt, og at den som ringte gjorde diktskriveren glad. Diktskriveren er jeg, i en 25 år gammel utgave jeg ikke lenger husker detaljene av. Jeg bodde i Hans tanks gt. 18, i en knøttliten hybel på 11 kvadratmeter. Telefonen delte jeg med 6 andre hybelbeboere. Diktet måtte jeg redigere bitte litt, nå, i forhold til i originalen, der jeg ikke var så nøye med rytmen, som jeg var med at ordene skulle skrives riktig ut. Så det er gjord’ for gjorde, bindestrek og kursiv til slutt. Det løfter diktet, synes jeg, nå som jeg er blitt 43 år, men ikke jeg, den gang jeg var 25. Og selv om innholdet i diktet er enkelt, så er det ganske artig og alvorlig som det er skrevet, litt sånn som de holdt på med på 1800-tallet. Rytmen og metrikken er derfra, innholdet er veldig konkret, fra den 3. oktober, 1999.

*

Ute er det veldig regn
Det tar jeg som et sikkert tegn
At nå skal allting vaskes bort
Det er lett for meg å se ting gjort

For jeg har nettopp snakket med
Ei som er et annet sted
Som likevel har tenkt på meg
Regn gjør bare godt synes jeg

Men hadde det regnet før i dag
Jeg hadde sett på det som nederlag
For da var ingen telefon
Som støttet opp min situasjon

Telefonen kom og gjorde meg glad
Jeg sitter her og har det bra
Og alt jeg er nysgjerrig på
det er om hun er glad hun og.

ES1999

Gamle dikt: Den evig vinkende mannen (Løsne repet, seil avsted…)

Jeg er den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen. Tittelen på diktet satte jeg til i dag, ingen av mine gamle dikt har titler, de er bare skrevet rett frem. Men her  er en setning jeg fikk til, og som jeg nå føler og mener å huske hvordan jeg identifiserte meg selv, den gangen, 25 år gammel, på samme punkt i livet, mens de andre rundt meg seilte av sted og kom seg videre. Jeg stod der og vinket, jeg stod der og vinket, alltid på samme sted, alltid på land, mens folk rundt meg, vennene mine, attraktive damer og unge menn som reiste med dem, aldri jeg, aldri jeg, jeg stod på stranden, den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen

Løsne repet, seil avsted
Se at ikke jeg er med
Se jeg står igjen på land
Vinker, vinker alt jeg kan
Vinker, vinker hvem jeg er
Vinker litt i hytt og vær
Seil du bare, seil i vei
Seil og vit jeg er her jeg
Seil og se jeg står på stranden
Jeg er den evig vinkende mannen

ES1999

Gamle dikt: Jeg ser på henne (vet hun lever)

Et kort og greit kjærlighetsdikt fra 1999 poster jeg i dag, på dagen som åpner måneden mars i 2017. Det er ganske merkelig at det har gått 18 år fra diktet ble skrevet, til nå, og alt som opptok meg og var så intenst den gang, er ute av livet mitt nå. Diktet er skrevet 7. mars, i 1999 var det en søndag, den unge utgaven av meg satt antagelig med kaffe og vestlandslefse, slik han alltid gjorde, hver søndag, og tenkte på fester eller noe som hadde vært tidligere i helgen. Jeg skrev tre dikt denne dagen, sannsynligvis på rappen, alle harmoniske og rolige, de fleste litt forelskede. Og av de tre, og til sammen seks dikt skrevet måneden mars det året, var det dette jeg likte best. Og forhåpentligvis vil noen lesere som finner frem til diktet, skjønne litt av hvorfor.

Jeg ser på henne, vet hun lever
hun er til stede
glede

ES1999

Fin pingvin

Dette er et fint dikt som første gang ble skrevet — jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om det. Jeg har ikke sagt noen ting, og lar det bli med det. Det er dikt nummer 133 i Diktsamling, og det er skrevet i 2016. Med dette diktet tilbakepostet fra november 2016, er mandagene nå i rute her på bloggen. Det håper og tror jeg de vil bli i lang stund fremover. Nok snakk, fint dikt.

En pingvin

Jeg tenker
Av og til
Jeg er en pingvin

I dress og fin
Skjorte
Så alle kan se

Hvor fin jeg kan bli
Når jeg tenker på det.

Diktsamling nr. 133

ES2016