Hør

Hør etter, nå…

Hør

Jeg tenkte en gang ut et håp

som en fløytetone

jeg blåste ut i verden

hør

 

Nr. 2

ES2016

Reklamer

Elven

Forrige gang jeg postet et dikt fra minisamlingen Ta en slurk var selveste Havet tema. Nå bremser jeg litt opp, ned til elven, et svært poetisk landskapsfenomen, eller hva vi skal kalle det, men på norsk nok dessverre ikke et særlig poetisk ord. Det har nok sin grunn at sanger og visesanger på norsk ikke er i nærheten av å nevne elver og bruke det som motiv, som engelskmennene er med sin river. Russerne har vakre reka, italienerne sin fiume, mens tyskerne er litt som oss, og har der Bach eller der Fluss. Ordlyden har sitt å si hvordan det kan brukes i dikt i de forskjellige land og språk.

Det samme er hvordan elvene ser ut, og hva ideer folk i landet og språket har av en elv. Her er det særlig forskjellene mellom de norske og russiske elvene jeg har i tankene, i Norge er de små og mange, ofte i stryk nedover fjellsidene og gjennom landskapet, herlige å gå tur langs. De russiske er digre og endeløse, verdens største land, og for det meste helt flatt. Elvene er brede som fjorder, og flyter helt stille, ypperlig farbare med båter, eller med kjøretøy på isen om vinteren, så der går det mye i at «elven flyter stille (tikha)» .

Her hos oss har vi Figgjoelven. En kort elv fra Edlandsvannet til Sele, høydeforskjellen er minimal, og fra litt etter Foss Eiekland er det enkelt å padle i kano eller kajakk ned til sjøen. Det går laks i elven, og den har fortsatt rester av fint turterreng, selv om det meste rundt den nå er utbygd. Men jeg har gått mange, mange turer i fjellet, langs større og skikkeligere elver. Og så har jeg en merkelig dragning mot elver, litt ut over det vanlige, vil jeg tro, med å ville lære meg navnet på mange, og pugge de største i verdensdeler og i land, og sjekke på kart hvor de begynner og hvor de ender. Helt uvanlig er det jo ikke, elver er ferdselsårer og bringer livgivende vann, de er ganske fantastiske, og så fort man forlater Norge og reiser inn i innlandet på kontinentet, så vil man raskt se at det ikke finnes store byer i verden som ikke har en stor elv rennende gjennom den, om byene da ikke ligger på kysten. Ofte er det begge deler.

Dette ble en lang innledning, for et lite dikt. Kanskje må jeg også ha med at min ide om elver i tekster og kunst er mest preget av engelsk og amerikansk sang, av populærkulturen, det er det jeg har vokst opp med, og har i blodet, men det er jo en enkel og fin metafor, dette med at elven bringer alt vannet fra kilden, og ut i havet, litt sånn som tiden går, kanskje, og så alt dette fine, filosofiske at man kan ikke gå uti samme elven to ganger, eller en gang, det er i det hele tatt mye å la seg inspirere av, når det gjelder elver.

Jeg lot meg altså inspirere til dette.

Elven

Elven renner inn i munnen min
Jeg kaller den Eivind,
som meg selv
Vi minner oss om hverandre
elven og jeg
Jeg er veldig glad i elven
den er veldig glad i meg.
Og jeg gaper opp
hele mitt liv
og lar elven renne
til alt tar slutt
elven renne
i meg
og ut

Nr. 11 (2. januar, 2017)

ES2017

Gamle dikt: Den evig vinkende mannen (Løsne repet, seil avsted…)

Jeg er den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen. Tittelen på diktet satte jeg til i dag, ingen av mine gamle dikt har titler, de er bare skrevet rett frem. Men her  er en setning jeg fikk til, og som jeg nå føler og mener å huske hvordan jeg identifiserte meg selv, den gangen, 25 år gammel, på samme punkt i livet, mens de andre rundt meg seilte av sted og kom seg videre. Jeg stod der og vinket, jeg stod der og vinket, alltid på samme sted, alltid på land, mens folk rundt meg, vennene mine, attraktive damer og unge menn som reiste med dem, aldri jeg, aldri jeg, jeg stod på stranden, den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen

Løsne repet, seil avsted
Se at ikke jeg er med
Se jeg står igjen på land
Vinker, vinker alt jeg kan
Vinker, vinker hvem jeg er
Vinker litt i hytt og vær
Seil du bare, seil i vei
Seil og vit jeg er her jeg
Seil og se jeg står på stranden
Jeg er den evig vinkende mannen

ES1999

Gamle dikt: Jeg ser på henne (vet hun lever)

Et kort og greit kjærlighetsdikt fra 1999 poster jeg i dag, på dagen som åpner måneden mars i 2017. Det er ganske merkelig at det har gått 18 år fra diktet ble skrevet, til nå, og alt som opptok meg og var så intenst den gang, er ute av livet mitt nå. Diktet er skrevet 7. mars, i 1999 var det en søndag, den unge utgaven av meg satt antagelig med kaffe og vestlandslefse, slik han alltid gjorde, hver søndag, og tenkte på fester eller noe som hadde vært tidligere i helgen. Jeg skrev tre dikt denne dagen, sannsynligvis på rappen, alle harmoniske og rolige, de fleste litt forelskede. Og av de tre, og til sammen seks dikt skrevet måneden mars det året, var det dette jeg likte best. Og forhåpentligvis vil noen lesere som finner frem til diktet, skjønne litt av hvorfor.

Jeg ser på henne, vet hun lever
hun er til stede
glede

ES1999

Fin pingvin

Dette er et fint dikt som første gang ble skrevet — jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om det. Jeg har ikke sagt noen ting, og lar det bli med det. Det er dikt nummer 133 i Diktsamling, og det er skrevet i 2016. Med dette diktet tilbakepostet fra november 2016, er mandagene nå i rute her på bloggen. Det håper og tror jeg de vil bli i lang stund fremover. Nok snakk, fint dikt.

En pingvin

Jeg tenker
Av og til
Jeg er en pingvin

I dress og fin
Skjorte
Så alle kan se

Hvor fin jeg kan bli
Når jeg tenker på det.

Diktsamling nr. 133

ES2016

To dikt (Havet og livet)

Dikt nummer 129 i Diktsamling var opprinnelig diktet Levende (som en sommerfugl). Det diktet brukte jeg også i den lille samlingen Ta en slurk, der det er nummer 4. Som erstatning poster jeg to dikt med overskuddsmateriale fra Ta en slurk. Det ene handler om havet, det andre om livet, eller omvendt, cirka.

To dikt (havet og livet)

1
Havet kan man bare nærme seg når man har med seg et barn
eller en veldig, veldig gammel.
Den gamle sier ikke hva han vet
Barnet bryr seg ikke om å vite
Og havet bryr seg ikke.

2
Jeg skriver og skriver og skriver og skriver
Livet er – akkurat som vannet,
noe annet.

ES2017

*

Siden posten allerede har eksistert noen år som Levende (som en sommerfugl), beholder jeg den som den var. Slik ble den presentert:

Dette er et flott dikt, spesielt til Diktsamling å være. Diktsamling er ofte de diktene jeg ikke er helt fornøyd med, som ikke får plass i noen samling, som liksom er til overs. Dette diktet er til overs på en annen måte. Det lå og slang på iPaden, der jeg av og til i forskjellige stemninger har skrevet ned en rekke med dikt, for så å glemme dem. Her om dagen fant jeg dem igjen, og lagret dem et sted som gjør at jeg ikke vil glemme dem igjen. Noen får plass i nye samlinger, noen tar plassen til svakere dikt i årssamlingene, og noen blir plassert som om de var til overs, i Diktsamling. Levende er et slikt dikt, skrevet en gang jeg ikke husker, sannsynligvis i 2015, og beskrivende en stemning jeg ofte finner meg selv i.

Jeg poster det 31. mai, for å prøve å holde Diktsamling litt oppdatert, selv om jeg ennå ikke har postet for januar til april i år. De postene vil komme mandagene fremover slik at vi vil være ajour i juli. Mange av diktene vil være tatt nettopp fra iPad-diktene, så lesere interessert i mine dikt, kan glede seg. Her vil komme en del snop. Lesere interessert i hva jeg skriver om andres dikt, vil få nye poster i helgene og når jeg er oppdatert med egne dikt, som jeg nå er tirsdager.

Det var utenomsnakk, her er et Levende, et dikt jeg ville likt selv om det var skrevet av noen andre.

Levende (som en sommerfugl)

Jeg er her
Så levende som en sommerfugl
Som nettopp letter
Hver celle i meg gjør jobben sin
Jeg beveger ofte armene
Bare for moro skyld
Å, verden eksisterer helt utmerket
Og jeg i den
Samme hvem de er
Samme hva de sier

Jeg har mitt eget snakk å kose meg med.

Nr. 129

ES2015