Når jeg dikter (om henne)

Typisk diktene i diktsamling er at de ikke går helt bra. Her prøver jeg meg i et tema som mange poeter og de som skriver om poeter er opptatt av, hvordan dikteren søker å skildre sin elskede i ord, og med det gjør henne til en annen enn den hun er. De idealiserte ordene hører til i en idealisert dikterverden, mens i den virkelige verden er situasjonen og personen naturligvis en ganske annen. Det hjelper knapt at dikteren gjør seg flid i å beskrive sin elskede korrekt, fange henne i ord, så å si, den virkelige personen vil alltid være en annen. Tonen i disse diktene er ofte lengselsfylt og lidende. Selvpålagt lengselsfylt og lidende, kan man legge til, siden dikteren i mange tilfeller like godt kan oppsøke den elskede han savner så fælt, i stedet for bare å skrive om henne. Det gjelder i hvert fall meg, som er gift med min elskede, og som bor med henne i samme hus. Kanskje er det derfor dette diktet klapper sammen til slutt.

Når jeg dikter

 

Når jeg dikter om henne

er hun ikke her.

Jeg skriver og skriver

en annen enn hun er.

Og slik finnes hun også

i mitt hode

som en annen

enn den som går på vår klode

og kan ikke tro det

Her sitter det en og skriver om henne

så er det ikke henne

For jeg går meg vill i min fantasi

Og vil også ha det så vakkert det kan bli

Slik klusser jeg det til

Hun kan være hvem hun vil

Jeg liker henne uansett

Og dikter det til

som dette

rett og slett.

 

Nr. 115 (litt uvant) (bommet på Lyrikk15 – opprinnelig slutt: Og dikter det bare slik, rett og slett)

 

Om å elske

Dette er et dikt som halter lite grann. Men når det halter på den måten, synes jeg, det er helt greit.

 

Om å elske

Jeg elsker så høyt at jeg vil gi bort mitt hus

Meg selv, og femten tusen

Jeg vil bare se deg hele tiden

Jeg vil smelte inn i deg

Jeg vil ikke skrive korrekt

Jeg vil ha deg her.

Jeg vil gjerne skrive mer

og jeg vil ikke skrive mer

For jeg kan skrive hva jeg vil

og jeg vil aldri få det til

Jeg elsker deg mer enn ord kan skrive

Jeg vil ikke ha deg i ord

men i levende live

Jeg skriver så sterkt som bare jeg kan

Men å elske i ord, vet jeg, går ikke an.

 

Nr. 109

ES2014 (tror jeg)

Hodet mitt

Vi er nå kommet til dikt nummer 101 i Diktsamling, samlingen med dikt som er til overs. Det er kanskje ikke det mest oppløftende dikt å starte et nytt år med, men det er diktet som er neste i rekken. Jeg skrev det i 2012, det hadde sin plass i Lyrikk2012, før det ble tatt bort. Nå virker diktet fremmed for meg, men den gang jeg skrev det, var det en følelse det uttrykte. Og det var en følelse jeg hadde.

Hodet mitt

Det er en hammer

som slår og slår

og hodet mitt

er under den.

 

Det er en hammer til

som slår

og slår og slår

og hodet mitt

er under.

 

Mange hamre

slår og slår

Noen av dem er store

Og hodet mitt er under dem

Alle.

Nr. 101

ES2012

Litt ulykkelig

Av og til har man behov for å skrive et dikt man ikke helt får til.

Litt ulykkelig

Går dette an å skrive i dikt?

Jeg har behov for å være litt ulykkelig
av og til
er jeg for sløv og lar dagene gå
den ene etter den andre
uten at jeg husker dem helt
etterpå

har jeg det slik
stopper jeg opp
stopp

Jeg trenger å være litt trist
Å stirre på veggen
Ha rødvin i glasset
spytte i vasken.

Og jeg er nødt til å skrive det ned
Kjenne på det
Få tankene ut i ord
Stikke ned på besøk, der følelsene bor.

Det trenger ikke være så avansert.
Tenke det ut, rable det ned

Går det an å skrive det
og kalle det et dikt?

Nr. 5

ES2010

Snø i april

I dag snødde det her på Ganddal. Trærne står som har de ikke skjønt hva årstid vi er inne i. Gresset er brunt på Jæren. Om natten er det frost. Hvor er golfstrømmen når man trenger den? Hvor er alle varme strømmer hen? Jeg roper fra hjertet: kom hjem, kom frem!

Dette er et dikt som er skrevet nå i dag, og har den prosaiske tittelen snø i april.

Snø i april

Det er meningsløst

Når

        det

                 daler

                            ned

Snø, eller sne.

Samme det.

Jeg har i ukevis ventet på vår

Ukevis målt tiden som går

Men været har sin egen tid

Været har – snø i april.

Ikke en gang regn

gjør oss våte

Det er meg en gåte

Snø i april

Meningsløst. Og enda litt til.

 

Det daler ned

Bare se.

Ingenting å dekke markene med

Fuglene synger som gale

Verden forlatt det normale

Snøen kan bare dale

Hvor den vil

Midt i april

Det er vår,

                    sier vi,

og enda litt til.

ES2013

Snø i april

Livet er mer enn jeg klarer

Et lite uhøytidelig dikt fra diktsamlingen i dag. Det er en hilsen til et gammelt rim jeg gjerne brukte (her, for eksempel), at erfarer rimer på klarer, og at det blir en sånn fin ungdommelig tristhet over vendinger av typen «jeg ikke klarer», «mer enn jeg klarer», og andre som handler om ikke å få det helt til. Slik det gjerne er i ungdommen, og resten av livet. Så prøvde jeg å skrive litt på det i 2011 en gang, greide det ikke helt og la det bort, men hentet det frem igjen nå for å gjøre det ferdig på et vis, og legge det ut i diktsamlingen. Ufullstendige og ikke helt vellykkede dikt er ikke alltid noe å legge bort, det er som livet selv. Det er mer enn man klarer.

Livet er mer enn jeg klarer

 

Hvor gammel blir jeg før jeg erfarer

at livet er mer enn jeg klarer

Skrev jeg

Jeg var 18 år.

Tiden går

Og jeg forstår

At det er så mye å være

Det er så mye å lære

Det er alt sammen mer enn jeg klarer

Jeg erfarer, og erfarer.

 

Nr. 90

ES2011-13