Så stig da i meg, einsemd, av Tor Jonsson

Et vakkert dikt i dag. Det er skrevet av Tor Jonsson, og er et av hans aller siste. Han døde tragisk, tok sitt eget liv, og derfor er det vanskelig å lese dette diktet annet enn som et avskjedsdikt. Det gjøravslutningslinjne desto sterkere, «einsemda stormar mot si grense», «mitt liv var draum» og helt til slutt «Men livet skal eg aldri, aldri misse -«.

Tor Jonsson er en av de norske poetene jeg liker aller, aller best. Jeg giftet meg da jeg var 35, Tor Jonsson var 34 år da han døde. Jeg har ingen problemer med å relatere meg til ensomheten han skildrer i dette diktet, og kjærligheten han lengter etter i så mange av de andre. Hans skrivestil er alltid dempet, nesten innadvendt, han er ikke en som vil vise seg frem eller imponere med sin skrivekunst. Han gav ikke ut så mange diktsamlinger, ikke så mange bøker, og han livnærte seg som journalist. Mange av artiklene, essayene og kommentarene hans ble publisert i samlingen Nesler, som kom ut i 1950, året før hans død. Diktsamlinga Ei dagbok for mitt hjarte kom ut posthumt i 1951, Jonsson tok livet sitt allerede 11. januar det året. Fra før har han bare skrevet diktsamlingen Mogning i mørket. Den kom ut i 1943, midt under krigen.

Så det er en liten samling dikt Tor Jonsson etterlater seg. I det hele tatt en liten produksjon. Kort liv. I tillegg til de to diktsamlingene jeg har nevnt finnes Berg ved blått vatn (1946) og Jarnnetter (1948). Jeg er ikke sikker på hvor mange tidligere upubliserte dikt som finnes i de mange «dikt i samling» som siden er utgitt av ham. Det er ikke så mye i andre sjangere heller, han debuterte med fortellingen Et lite minne i 1932, og vant en pris for skuespillet Siste stikk, i 1950 (amatørskuespill, en enakter). Man leser alt han skrev i løpet av et par dager. Hans venn, Sparre Olsen, skriver i forordet til Tor Jonsson-minne at «på nokre sentimeter i bokhylla får du plass til alt han er skrive» og at «nokon meterdikter var han ikkje», men at «kunst ikkje [skal] vurderast i med mål og vekt» og at Jonsson ruvar i «kvalitet, ikkje i kvantitet».

Allikevel er det dedikert en hel nettside om ham. Diktene vekker en enorm gjenklang, mange har et dikt av ham som favorittdikt, eller et dikt de går rundt og husker på og kan litt av. Diktet som kjennes best under førstelinjene Nærast er du når du er borte, har mange av oss et sterkt forhold til. Den dedikerte Jonssonsiden har en samling tekster, kjærlighetsdikt, av ham, der vakre Norsk kjærleikssong har hedersplassen. Der blir han og hun sammenlignet med grana og bjørka, molda og såkornet, berget (grått og nakent) og tjernet (der himmelen speiler seg). Det slutter typisk Jonsson Evig, evig er du mi, som om han skrive det i ord og få det sant som ikke var det. Det er også karakteristisk – og fullt forståelig – at en som så dårlig fikk oppleve kjærligheten mellom mann og kvinne er den som er blant de aller, aller beste til å uttrykke den. Jonssons kjærlighetsdikt rager i norsk litteratur, få får det varere, og vakrere enn ham.

Sånn er det også når han skriver om ensomheten, her i et av sine aller siste dikt. Ivar Havnevik skriver i Dikt i Norge (kan kjøpes på nettet eller i bokhandler) om Jonsson og diktet

Tor Jonssons særpreg som lyriuker er evnen til å konkretisere følelser. De blir gjerne fremstilt i et synsbilde, skarpt i konturene og uttrykt i rytmesikre vers, med et ordvalg som ikke holder mye tilbake. Mange av diktene i den posthumt utgitte Ei dagbok for mitt hjarte (1951) står som fast modellerte følelser, om noe slikt kan tenkes, en nedtrykthet som både er hemningsløs og fullt ut kunstnerisk kontrollert, i innfridde varsler om død:

 

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklar visse
og difor eig eg ikkje jorda meir. –
Men livet skal eg aldri, aldri misse.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk og ordforklaringer

Noen ord trenger kanskje en forklaring for noen.

tæringsdraum -> tæring betyr å bruke opp, du tærer på noe du har, og bruker det da med en klar tanke at om at dette går mot slutten, snart har du ikke mer igjen. Tæring er også det gamle ordet for tuberkolose.

avgrunnssvimre avgrunnssvimle, norsk ordbok skriver svimre har sammenheng med svimle, det er fra norrønn svimra, som er nettopp å svimle.

onnor annen (onnor verd annen verden)

løyndom hemmelighet

einsemsrøyster ensomhetsrøster, eller ensomhetsstemmer

atterføding gjenfødelse

Kommentar til diktet

Diktene og bildene til Jonsson er vanligvis veldig enkle. Man trenger liten veiledning for å forstå hva ordene betyr, og hva meningen i verselinjene og setningene er for noe. Det er ingen anstrengt forvanskning for å få det i en lyrisk, poetisk form. Det står rett frem, grammatisk riktig, naturlig språk, ukunstlet. Sånn er det også her.

Rimene er ganske fine. Ved første øyekast og gjennomlesning er man knapt oppmerksom på at de er der, de kommer utvalgt og fritt, følger ikke noe fast mønster, og det gir ikke mening å sette opp noe rimskjema. Men ved å se på ordene som rimer, ser man det er en fin forbindelse mellom dem. Det er lykke her og onnor verd, i linjene 3 og 5, morgenstund og annan grunn i 7 og 10, og til sist (dagklar) visse og (aldri, aldri) misse. Det er nesten overflødig å forklare hva disse rimene betyr, hver leser kan selv gjøre seg opp sin tanke og mening. Min tanke er at diktet er skrevet som en avskjed til livet, drømmen om lykke her på jorden blir satt opp mot en annen verden (riktignok er den «onnor verd» i linje 5 nettopp den avgrunnssvimre jord, altså nettopp jorden vi lever på, men det blir da en annen verden for ham som er et annet sted, altså i døden). Likeledes er det med morgenstund (på denne jorden, livet) og ein annan grunn (en annen verden, døden).

Rimet dagklar visse og aldri, aldri misse i avslutningen gir en avklart ro dikteren vel egentlig ikke har, men som han likevel her uttrykker. I sammenhengen, og i meldingen Jonsson ønsker å gi ettertiden, er roen og forsoningen der. Det står at ensomheten stormar mot si grense, mot døden, og at livet (mitt liv – hans liv) var en drøm bortsett fra en dagklar visse, vissheten er klar som dagen, utvilsom (kanskje går det også an å lese linjen som om livet manglet den dagklare vissheten, at foruten betyr uten, fri for – nynorsk ordliste har fire forskjellige betydninger av ordet -, en slik lesning passer godt til meningen den står i, at mangelen på klar visshet (og at livet var drøm) gjør at han ikke lenger eier jorden – difor eig eg ikkje jorda meir, men det gir da ikke så god mening for rimet). Satt sammen med at livet skal jeg aldri, aldri miste gir det god mening, en dagklar visshet om at hva som enn skjer skal han aldri miste livet. Det går også an å tolke det dithen at Jonsson vil leve videre, tross selvmordet, og kanskje til og med at han har en tanke om å leve videre gjennom diktene sine. Noe han gjør.

Feinschmeckere kan bruke ordet epanalepsis, eller latinske geminato, om virkemiddelet i siste linje, fordoblingen (eller gjentakelsen) av ordet aldri, «livet skal eg aldri, aldri misse». Det er et retorisk grep, mye brukt av Jonsson (berømt i Norsk kjærleikssong: evig, evig er du mi). Gjentakelsen forsterker meningen av ordet, selvfølelig – og det er ikke tilfeldig ordet som gjentas er et nøkkelord, i mine to eksempler «aldri» og «evig», to sterke ord i seg selv, de trenger knapt en forsterkning, men får det likevel -, og gir også et brudd i rytmen, noe som ytterligere henleder oppmerksomheten nettopp mot det som står der. I begge eksemplene er det uttrykt et brennende ønske (et annet eksempel fra Jonsson er nettopp for det eg skal brenne og brenne, hentet fra Til ein namnlaus), et ønske man ikke kan ønske sterkt nok, en veldig sterk lengsel. Det blir spesielt å drepe denne lengselen ved å sette et fremmedord på det, og kalle det epanalepsis.

Kanskje passer det kanskje å hente opp igjen starten av det aller første diktet i den første samlingen Jonsson utgav. Det diktet heter Ordet, og det begynner slik:

Kva hjelp det å syngje

som elv i det aude?

Kva hjelp det å kyngje [ringe, slå]

med klokker for daude?

 

Slik er det en forbindelse mellom hans første dikt i hans første samling, og hans siste dikt i hans siste. Det begynner med fånytta i å ringe klokker for daude, og slutter med livet skal eg aldri, aldri misse.

Hjemreise

Dette diktet skrev jeg på flyet hjem fra Kiev sommeren 2013. Igjen i sin hjemby var min kone. Vi hadde kranglet, men det var ikke derfor hun ble igjen. Jeg måtte jobbe, hun hadde lenger ferie. Likevel, det var forferdelig å reise hjem, og ikke få gitt min kjære, kjære kone en skikkelig klem først, reise hjem til det tomme huset, sitte der i flyet. Stemningen fra den gang gjør at dette diktet fremdeles får det til å grøsse i meg. Det er intenst ensomt. Akkurat som jeg hadde det.

 

Hjemreise

I flyet er lyder man sjelden hører

Alene om bord er jeg

Hvem vet at jeg er her

Hvem vet hva jeg tenker

Er noen her klar over meg?

 

En mann ved min side, han leser i bøker

Ved siden av ham sitter jeg

Hva ser han i boken

Hva gjør han i morgen

Det er et helt fremmed liv, for meg

 

Og nå reiser jeg hjem

Til et hus som står tomt

Til ting som må gjøres

Og som ingen vet om

Nr. 7 (dette diktet prøvde seg først i diktsamling, som nr. 97)

ES2013

Finnes noen i verden

Året 2008 var egentlig ganske bra. Det var det året jeg begynte å skrive blogg, Helt grei blogg, jeg er en notorisk skribent, og nå hadde jeg ingen til å redigere meg. Jeg kunne publisere alt jeg ville umiddelbart. Jeg skrev en bloggpost hver eneste dag. I vinterferien reiste jeg til Ukraina, til Kiev, allerede for tredje gang. Jeg gikk på restauranter, museum, og gikk rundt i gatene, hadde det fint. Det er dekket på bloggen.

Jeg reiste også til Polen, til Berlin, og jeg var på en rekke skiturer, også hytteturer. Påsken var kjempebra hjemme på Ganddal. Om sommeren fikk jeg oppfylt drømmen med å reise den transsibirske jernbanen. Etterpå besøkte jeg mor og far i Spania. Høstferien reiste jeg til Syd-Russland, Rostov-na-Don, og nedover til Sotsji.

Da jeg kom hjem fra denne ferien var far død. Resten av året var grusomt.

Finnes noen i verden

Finnes noen i verden

som kan se meg

Jeg har lyst til å skrive

se mine tårer

men jeg gråter ikke

gjør ingenting

som noen kan se

om jeg er død

eller levende.

 

Fantes det noen i verden

Fantes det noen i meg

 

Men jeg gråter ikke

gjør ingenting

og ingen kan si

det

gjør ingenting.

Dikt 7

ES,2008

Sonett 7, av meg selv

Lørdager poster jeg sonetter av Shakespeare. De hører til den største poesien i verdenslitteraturen. Jeg prøver meg selv i genren, som i dag kanskje blir litt høystemt i forhold til tidsånden, men som er gøy å prøve seg i. Det er godt å være bundet av formen også, av og til, i en verden der alt ellers skal være så fritt. Jeg har postet 6 sonetter tidligere, som dere finner ved å klikke på «diverse dikt» under kategorier, eller «Egne sonetter» under tags. Hvis dere skriver inn sonett i søkefeltet kommer for det meste sonettene til Shakespeare. Det er en annen verden. Nettopp det jeg forresten skriver om i min sonett nummer 7.

Sonett VII

Min leilighet er 35 kvadrat

eller mer, eller cirka omtrent, det.

I kjøleskapet har jeg en dose med mat

Og i fryser og skuffer og skap, med.

På gulvet mitt har jeg stoler og bord

Jeg har vaser med blomster i karmen

Jeg lever så godt i huset jeg bor

Har meg selv til å sørge for varmen

Ingen skal høre meg si noen ting

Nei, ingen skal høre meg klage

Det hender ’blant at jeg går rundt i ring

Jeg går av og til frem og tilbake.

Og blir det trangt for meg så går jeg litt

Til en verden gjemt bort i hodet mitt.

ES, Sonett VII

Kom

Dikt med denne tittelen har jeg skrevet en del av. Dette er neppe det beste.

Kom

 Kom nå
Ved siden av meg er det plass
Jeg har satt meg på en benk.
Jeg har gått inn i en butikk
Jeg er hjemme nå
Jeg ringte på
Jeg sendte melding, beskjed
Skrev kort, brev
Kom
skrev jeg
eller hva jeg skrev
det er det samme, det
kom, skriver jeg
og lover deg
jeg mener det.

ES, Lyrikk05, Nr 9

Ser på meg selv

Tanken bak dette diktet er ikke så verst. Utførelsen av den etterlater imidlertid en del tilbake å ønske. Håpløst er det imidlertid ikke.

Ser på meg selv

Jeg ser på meg selv
Jeg ser på mitt liv
Jeg ser på slikt
som ikke er til.
Jeg kjøper et speil
og ser inn i det
Jeg leser en bok
og får ikke fred.
Jeg skriver en tekst
skriver et dikt
Jeg tenker og tenker
og driver med slikt
som ingenting er
og ser det selv
og driver med det
allikevel.

ES, Lyrikk05, Nr 7

Jeg på dataen

Fra en annen virkelighet, av Gunvor Hofmo

Det er blitt november, den kanskje mørkeste måneden i året. Desember er riktignok mørkere, men det er julemåneden, og full av lys og forventninger. I januar og februar vet man at det hver dag blir lysere. November er kanskje mørkest. Og i dag skal jeg presentere et av de kanskje mørkeste og vakreste diktene jeg vet, i hvert fall når vi holder oss til norske lyrikere.

Gunvor Hofmo (1921 – 1995) er blant de lyrikere der livshistorien kaster lys over og forsterker diktningen hennes.  Hun er også blant de lyrikere der man ved å gå inn i biografien hennes, går inn i den sfæren der hun ikke så gjerne ville slippe noen inn. Hun var svært ensom, sykelig ensom. I barndommen og ungdommen hadde hun én venninne, en bestevenninne, som var jøde. Da krigen kom, kom tyskerne og førte denne jødiske jenta bort, og da brøt verdenen til Hofmo sammen. Enda verre ble det selvsagt da Hofmo begynte å forstå hva som egentlig hadde skjedd, og hvor infamt onde menneskene kan være. Den sykelige mistenksomheten og skepsisen mot andre mennesker som Hofmo hadde anlegg for, ble nå bekreftet.

Hofmo hadde vanskelig for å få nye venninner eller knytte seg nært til nye personer etter dette. I tiden rett etter krigen gav hun ut to diktsamlinger med de skremmende og for henne helt nakne titlene Jeg vil hjem til menneskene (1946) og Fra en annen virkelighet (1948). Diktene herfra er vitnesbyrd fra et menneske som ikke lenger har noe feste i livet, der alt hun kunne stole på er revet bort på verst tenkelige måte, og der det ikke finnes håp om at det kan skje noe som kan gjøre det som har skjedd godt igjen. De er skrevet av et menneske i ferd med å miste den psykiske balansen, og på norsk kjenner jeg ikke bedre eksempler på dette enn hos Hofmo.

Og det aller beste diktet fra samlingene er titteldiktet fra samling to.

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET (1948)

Se jeg kjøler min hånd i fuktig gress

Kommentar til diktet

Dette diktet er også godt egnet til å forklare deler av modernismen. Eller, sagt på en annen måte, den modernistiske måten å skrive på gjør at Hofmo kan få frem kaoset og grenseløsheten på en måte som  ikke lot seg gjøre den gangen lyrikken var sterkere bundet av former. Dette diktet er bare ord og setninger, liksom skrevet ned etter som poeten kommer på den. De er umiddelbare.

Syk blir én av ropet om virkelighet er en forferdelig setning om man skal ta den alvorlig, og det skal man selvsagt. La oss for eksempel tolke setningen sagt av en person i ferd med å miste sin psykiske helse, akkurat mens personen fortsatt er klar over det selv. Hun eller han har valget mellom å kjempe i mot, eller å gi seg hen til sykdommen. I en slik tilstand sier Hofmo at det er ropet om virkelighet som gjør syk.

Altfor nær var jeg tingene er også en usedvanlig kraftfull verselinje, som jeg mange ganger har brukt i egne tanker mens jeg bearbeider sorg og nederlag i livet. Det handler slik jeg tolker det om å være i nærhet eller distanse til tingene. Om man er distansert, spiller det ikke så stor rolle, da kan det gå som det vil, og man kan fortsette sitt liv som før. Men man vil heller ikke få så stor glede av tingene, om man ikke er fullt ut med i dem. Biografisk kan linjen leses slik at Hofmo var altfor nær sin jødiske venninne, hun la altfor mye inn i det og det betydde altfor mye, slik at når det ble revet bort, så ble alt revet bort. For Hofmo betydde dette at hun ikke våget noen nye, nære vennskap.

Verselinjen der innleder en setning som fortsetter ut hele første strofe. For meg blir tolkningen slik at man skal ikke være for nær tingene, det blir for varmt, man brenner gjennom dem, og kommer ut på den andre siden. Der er det modernistiske landskap, der det er kaos og uorden, der det ikke finnes noen Gud til å trekke opp linjene og skape orden. Vi kan se at selve setningen der dette er uttrykt også er kaotisk. Den er uvanlig lang til å være med i et dikt, den har ikke i det hele tatt noe fast rim eller rytme, linje 7 har plutselig 17 stavelser, linjen foran har 7, den neste har 10. Her er ingen orden. Problemet for den psykiske situasjonen til den som skriver diktet, er at det ikke finnes noe å orientere seg etter. Her er ikke engang lyset skilt fra mørket, her glir bare alle ting over i hverandre.

I linje 7 og 8 av diktet står det: bare en stillhet som kaster meg ut i et univers av ensomhet/ og av uhelbredelig ensomhet. Det er dette som finnes stedet dikter-jeget er, der hun føler hun er. Hun blir kastet ut i et helt univers av ensomhet. Universet er det største som finnes, det er uendelig, grenseløs, som også ensomheten er det. Denne ensomheten er i neste linje uhelbredelig, det er ingen sjanse til å slippe unna. Det finnes ikke noe håp, og blir heller ikke spurt etter noe håp.

Deretter følger en forferdelig smertefull kontrast. Se, jeg kjøler min hånd i fuktig gress. Det er noe av det mest konkrete som finnes, hvem som helst kan kjøle hånden i gresset, og alle vet hvordan det føles. Dette er noe konkret og virkelig. Denne setningen er den ene av to med håp i hele diktet, men håpene er bare satt frem for å bli revet ned igjen brått og brutalt. For denne personen, det lyriske jeg, er på den andre siden, hun har som vi husker fra strofe 1 blitt brent igjennom, og der hun er, er ikke gresstråene lenger gress, men kimende klokker av sorg og bitter forventning.

Det neste eksempelet på håp er at hun holder et mennskes hånd. Det er vanligvis nærhet og vennlighet. Men fra den andre siden er ikke mennesker lenger mennesker, det er bare en tåke av ensomhet og angst. Bildet er igjen forferdelig sterkt, kjennetegnet ved tåken er at konturene forsvinner og grensene viskes bort. Det finnes ikke mennesker, bare ensomhet og angst.

Så kommer det eneste håpet om redning, og det er så smertefullt at selv i lykkelige øyeblikk gjør det vondt å lese. Dikterjeget uttrykker ikke noe ønske om å komme ut av det, om å finne vennskap, om å finne igjen håpet og livsgleden. Hun ønsker hun var en stein. Jeg leser dette helt konkret, at dette er det oppriktige ønsket. Var man en stein, forsvant alle følelser, og man slapp å utholde smerten og ensomheten i å leve. Ensomheten ville selvfølgelig fortsatt være der, man vil bare ikke føle den. Bare en stein kan romme denne tomhetens tyngde. Lignende kan bare en stjerne drikke denne tomhetens smerte.

Men dette stakkars mennesket er verken en stein eller en stjerne, hun er bare kastet ut i grenselandet, der stillheten roper og bruser fra dypere verdener enn denne. Jeg vil ikke tolke dette grenselandet som et sted der det er tydelige grenser mellom det ene og det andre, grensene er flytende. Et grenseland har også ofte den egenskapen at man der er ingensteder. Den stillheten som roper og bruser er gjerne den samme stillheten som kaster dikterjeget ut i universet av ensomhet i strofe 1. Og den dypere verden ropet kommer fra, den er slik jeg tolker den ikke dyp i betydningen klok og med stort innhold, den er mer dyp i betydningen bunnløs.

Det er forferdelig at Hofmo måtte utholde det hun måtte for å komme opp med slike dikt som hun gjorde. Få poeter skriver så sterkt som henne, men prisen hun betalte, var meget høy.