Sehnsucht, av Friedrich Schiller

Sehnsucht. Det er det tyske ordet for lengsel. Johann Wolfgang von Goethe skrev Bare den som kjenner lengselen/vet hva jeg lider (Nur wer die Sehnsucht kennt/Weiß, was ich leide!) i diktet kjent som Lied der Mignon, fra romanen Wilhelm Meister. Goethes gode venn og Tysklands store dikter Friedrich Schiller (1759-1805) skrev dette diktet til lengselen i 1801. Da var han 42 år, og allerede tungt plaget av en lungesykdom som angrep ham i 1791. Han levde så livet sitt med pustevansker, og døde i 1805.

Av Friedrich Schiller har jeg tidligere postet An die Freude, Die Erwartung og Der Pilgrim. Sistnevnte har en lengre presentasjon av forfatteren. Viktig i denne forbindelse, er at han skrev dette diktet mot slutten av sin liv, etter den svært berømte og ytterst betydningsfulle brevvekslingen med Goethe andre halvdel av 1790-tallet, og lenge etter hans revolusjonæreog frihetslengtende ungdom. Her er det ikke lengsel etter en ny og bedre verden, som må komme fort og voldsomt, slik stemningen er i Sturm und Drang-perioden, her er det lengsel etter åndelighet, som hører hjemme i slutten av et liv.

Når man leser diktet, legg merke til hvordan naturskildringene fungerer som en allegori for menneskesinnet og dets åndelighet. Det trange og begrensede nede i dalen er ikke det som lokker, her er det den friske luften i høydene som gjelder, og lengselen etter å komme til dette underlandet.

Sehnsucht

Ach, aus dieses Tales Gründen,
Die der kalte Nebel drückt,
Könnt ich doch den Ausgang finden,
Ach wie fühlt ich mich beglückt!
Dort erblick ich schöne Hügel,
Ewig jung und ewig grün!
Hätt ich Schwingen, hätt ich Flügel,
Nach den Hügeln zög ich hin.

Harmonien hör ich klingen,
Töne süßer Himmelsruh,
Und die leichten Winde bringen
Mir der Düfte Balsam zu,
Goldne Früchte seh ich glühen,
Winkend zwischen dunkelm Laub,
Und die Blumen, die dort blühen,
Werden keines Winters Raub.

Ach wie schön muß sich’s ergehen
Dort im ew’gen Sonnenschein,
Und die Luft auf jenen Höhen,
O wie labend muß sie sein!
Doch mir wehrt des Stromes Toben,
Der ergrimmt dazwischen braust,
Seine Wellen sind gehoben,
Daß die Seele mir ergraust.

Einen Nachen seh ich schwanken,
Aber ach! der Fährmann fehlt.
Frisch hinein und ohne Wanken!
Seine Segel sind beseelt.
Du mußt glauben, du mußt wagen,
Denn die Götter leihn kein Pfand,
Nur ein Wunder kann dich tragen
In das schöne Wunderland.

1801

Lengsel

Akk, ut av denne dalbunnen,
Som den kalde tåka trykker,
Kunne jeg bare finne utgangen,
Akk, hvor følte jeg meg heldig!
Der får jeg øye på en skjønn ås,
Evig ung og evig grønn!
Hadde jeg vinger, kunne jeg fly,
Til haugen ville jeg dratt.

Harmonien hører jeg klinge,
Toner søte himmelsro,
Og den lette vinden bringer
Med duften til balsam,
Gyldne frukter ser jeg gløde,
Vinkende mellom mørkt løv,
Og blomstene, som blomstrer der,
Blir ikke noe vinters rov.

Akk hvor skjønt det er å hengi seg helt
Der i det evig solskinn,
Og luften på den høyden,
O hvor forfriskende må de være!
Dog hindrer meg bråket til strømmen,
Som bruser forgremmet derimellom,
Dens bølger er hevet høyt,
Slik at sjelen grøsser meg.

En liten båt ser jeg vugge
Man akk! Ferjemannen mangler.
Friskt uti og uten å vakle!
Hans seil er besjelet.
Du må tro, du må våge,
For Gudene gir ikke ut noen pant,
Bare et under kan bære deg
Til det skjønne underlandet.

Språk, form og innhold

4 + 4 trokeisk takt med kryssrim. Linjene 1 og 3 har kvinnelig utgang, 2 og 4 mannlig. Det gir en karakteristisk og treffende verdighet til innholdet.

Ach, aus dieses Tales Gründen,
Die der kalte Nebel drückt,
Könnt ich doch den Ausgang finden,
Ach wie fühlt ich mich beglückt!
Dort erblick ich schöne Hügel,
Ewig jung und ewig grün!
Hätt ich Schwingen, hätt ich Flügel,
Nach den Hügeln zög ich hin.

Schiller: Sehnsucht (Trykkfordeling)

Oversettelsen er forsøkt gjort sånn at meningen i den tyske teksten skal komme klart frem på norsk. Det mangler ennå litt på det.

I første strofe møter vi dikter-jeget i det han betrakter at han vil ut av denne dalen som er trykket av tåka, og hvor heldig han ville følt seg om han bare fant en utgang. Han ser den skjønne høyde der oppe, evig ung og grønn, og han skulle ønske han hadde vinger, slik at han kunne flydd opp dit. Det leses godt allegorisk, Schiller (eller dikter-jeget) befinner seg nede i dalen, i den rådende åndelighet, trykket av tåka, og med alt uklart. Alle egenskaper ved tåka passer i den stemningen Schiller vil beskrive, allegorien fungerer godt som en utvidet metafor. Det samme gjelder friskheten oppe i høyden, evig frisk og grønn, med den sanne åndelighet, der man kan skue utover, og se ting klart. I oversettelsen er det sånn at ordstillingen i første halvdel av strofen godt kunne vært endret på norsk, men jeg liker ikke å stokke for mye om på linjene, så det er derfor det blir litt kunstig på norsk. I syvende linje står det Hätt ich Schwingen, hätt ich Flügel, der både Schwingen og Flügel betyr vinge. Her oversetter jeg litt fritt med «hadde jeg vinger, kunne jeg fly».

I andre strofe utvides allegorien, med at dikter-jeget kommer opp i høyden, og beskriver hvordan det er der oppe. Da klinger alt harmonisk, det er himmelroen som toner, og det er lett vind som bringer balsam, ekstra behag. Jeg vil si dette er tilstanden av åndelighet, den alle mennesker bør lengte etter. Så er det gylne frukte som gløder, frukt har velkjente metaforiske egenskaper, det er hva man høster av plantene, gir næring og har frø som kan plantes på ny. Frukten er livgivende. Når noe er fruktbart, betyr det at det gir. Og så er det allegorien som overtar, med de skjønne blomstene i åndelighetens høyder, de varer og varer, og blir ikke røvet av vinteren.

Tredje strofe har en nøtt å knekke i starten for en oversetter. Setningen i de to første linjene har ikke noe klart subjekt, og muß sich’s ergehen har ikke noen klar ekvivalent på norsk når det ikke er noen som klart utfører handlingen og det heller ikke er noe objekt handlingen rettes mot. Verbet ergehen i vanlig form og refleksiv form med forstavelsen er- og stamme -gehen har ikke noe tilsvarende ord på norsk, og handler i den refleksive formen om å gå seg helt inn i noe, virkelig gå omkring og utforske et tema, en ide eller et sett tanker. Så her handler det om hvor skjønt det er å hengi seg til alt det som finnes på de åndelige høyder, der dikter-jeget nå befinner seg, i det allegoriske diktet. Deretter blir på nytt luften beskrevet, luftens metaforiske egenskaper blir også brukt, frisk og livgivende der oppe i høyden, leskende å trekke inn. Her vil jeg skyte inn at lengselen etter frisk luft tar seg godt ut hos en dikter med lungesykdom! Andre halvdel av strofen er litt vanskelig. Jeg leser og tolker det sånn at det er strømningene nede i dalen som hindrer dikter-jeget i å komme opp i høydene. Disse dalens strømninger bruser mellom folket der og høydene, og har bølger som er så høye, at selve sjelen grøsser dikteren. Her er det en hindring som blir beskrevet.

Fjerde strofe bruker et annet bilde. Her er det en båt som vugger. I oversettelsen er det et valg hva man skal gjøre med Einen Nachen seh ich schwanken. der schwanken er å være ustø, noe som ikke passer så godt om et skip på norsk. Men ferjemannen, eller styrmannen, mangler. «Friskt inn i det, uten å nøle», står det i linje tre, seilene er besjelet. I oversettelsen er det et valg hva man skal gjøre med Einen Nachen seh ich schwanken. der schwanken er å være ustø, noe som ikke passer så godt om et skip på norsk. Siste halvdel er oppskriften hvordan det skal gjøres. Diktet uttrykker ikke lenger jeg-ets betraktninger og refleksjoner, men henvender seg til leseren, «du». Du må tro og du må våge, du får ikke noe pant fra Gudene, kun et under kan bære deg til underlandet. Underlandet er det åndelige landskap oppe i høyden, dit alle bør lengte.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

Grund der, -es/Gründe.1. jordbunn, jord, grunn, fundament; fester Grund fast grunn; Grund und Boden landeiendom, jord, egen grunn. 2. bunn; havbunn, dalbunn, grunn; der Grund des Meeres havbunnen. 3. grunn, bakgrunn, forutsetning, årsak; der Grund des Verbrechens motivet/årsaken til forbrytelsen; Gründe anführen komme med argumenter/grunner.
beglücken (sv. tr.) gjøre lykkelig, glede en.
er·blicken (sv. tr.) få øye på, oppdage, bli var, se.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke, ås.
Schwinge die, -/-n. 1. (høytidelig) vinge. 2. (slags) flatt fat, oval kurv, kornsikter.
Flügel der, -s/-. 1. vinge (også overført). 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy. 3. flygel.
glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende.
ergehen (ergeht, erging,hatergangen) (refl.) (poetisk) spasere, gå opp og ned; sich in etwas (dat.) ergehen (omgs.) utgyte seg, skildre utførlig, hengi seg til.
laben (sv. tr., refl., høytidelig) forfriske seg, leske seg; (overført) glede seg (over); labend forfriskende
wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til
toben (sv. itr.) 1. rase. 2. bråke, støye, holde leven.
ergrimmen (sv. itr.) gremmes, bli fortørnet.
brausen (sv. itr., refl.) 1. bruse, suse (om vind, bølger, bifall). 2. bruse, skumme (om brus). 3. (foreldet) dusje seg. 4. (omgs.) ruse, suse (i vei).
ergrausen -> grausen (sv. itr., upers.) ; mir (sjelden mich) graust (es) vor jemandem/etwas jeg grøsser, gyser, gruer, er
Nachen der, -s/-; (særlig poetisk) (liten ro)båt.
schwanken (sv. itr.) 1. svaie, vaie, vakle. 2. svinge. 3. nøle;
Fährmann der, -es/…männer eller …leute; ferjemann.
wanken (sv. itr.) vakle, stolpre, svikte, vike
beseelt (adj.) besjelet, sjelfull.

Kommentar

Lengselen er å være menneske. Det er en iboende del av oss, et sterkt ønske, sterk følelse, en sterk drivkraft, den følger oss hele livet, og den skiller oss fra dyrene som ikke lengter på denne måten. Alle som er i stand til å uttrykke seg, forsøker å uttrykke lengselen. Noen av de aller, aller sterkeste tekster og kunstverk handler om lengselen, på sett og vis handler de alle om det. Hadde vi ikke lengtet, hadde det ikke skjedd noe. Å lengte, er å være levende.

I ungdommen lengtet Schiller etter en bedre verden. Han kom fra en streng familie i et strengt samfunn, i hertugdømmet til Karl Eugen av Wurtenberg. Dette er tiårene før den franske revolusjon. Schiller skriver på 1780-tallet Ode til gleden, An die Freude, den som Ludvig Van Beethoven tonsetter i sin niende symfoni, og gir mye mer udødelig enn teksten er. Lengselen er etter samhold og brorskap, og etter liv og glede. Så kommer 1790-tallet, der Schiller brevveksler med Goethe, og utvikler et kunstsyn, et samfunnssyn og et menneskesyn som står høyere enn det meste, med det at det er svært raffinert og nøyaktig uttenkt og uttrykt. Det er to enorme kapasiteter som på høyden av sitt virke brevveksler med hverandre, og utvikler sine tanker og ideer. Hva er kunst? Hva er vitenskap? Hva er det hele?

På denne tiden er Schiller syk, med en lungesykdom han vet han vil dø av. Angrep mot lungene er en svært ubehagelig måte å være syk på, for man merker det i hvert åndedrag, man får aldri pustet ordentlig inn og ut. Det er en svekkelse som merkes hele tiden. Schiller vet at denne sykdommen vil ta livet av ham, og at tilstanden vil forverre seg til han til slutt dør, altfor ung. Dette gir en ny og annerledes type lengsel. Om man nå lengter etter en bedre verden, er det en verden man selv ikke vil få ta del i.

Her er det han skriver diktet om lengselen. Han søker etter en verden med større åndelighet. Kanskje man kan si at drømmen om en bedre verden ved hjelp av samfunnsendringer har skuffet ham. Det strenge føydale systemet med sine hierarkiske strukturer, hvor friheten ikke hadde noen plass, det fikk sin endring med den franske revolusjon, men av det fulgte terror. Den fantastiske kunsten perioden produserte resulterte ikke i noe bedre samfunn. I løpet av noen tiår her levde Haydn, Mozart og Beethoven, Goethe, Schiller, Herder, og veldig, veldig mange flere. Likevel var de plagede i samfunnet fortsatt plaget, og mye var lavt og trykkende.

Det er her Schiller tenker ut bildet med den tåkelagte dalen, der menneskene bor, og så de eviggrønne høydene, der åndeligheten befinner seg. Først tenker han at man må ha vinger for å komme opp dit, det nytter ikke ellers. Men i fjerde strofe kommer bildet at ferjen mangler styrmann, det er ingen til å bestemme retning. Så kommer imidlertid en løsning, som ikke innebærer fortryllede vinger, man må kaste seg inn i det, uten å nøle. Du må tro og du må våge, tro det er mulig, og våge å prøve. Jeg vil tro at linjen om at Gudene ikke gir pant, er farget av Schillers tette kontakt med Goethe i det sistnevnte jobbet med Faust, der doktor Faustus gir sjelen sin i pant, sånt skjer ikke. Det er en spenning i at Schiller så skriver kun et under kan føre deg til underlandet, det åndelige landet i høydene, og det er uklart om underet er et magisk og umulig under, eller om det er underet som følger av at du tror og våger.

Lieder: Schubert Sehnsucht D. 636

Schillers tekst er tonsatt en rekke ganger, utmerkede Lieder.net har oversikten. Jeg tar med litt om Franz Schuberts D. 636, og legger ved versjonen til Dieter Fischer-Dieskau med Karl Engel på piano. Franz Schubert (1797-1828) levde altfor kort, men var overjordisk i å tonsette tekstene til de mange tyske diktere som var virksomme rett før han var aktiv, og også samtidig med ham. Schubert var forut for sin tid, og ble ikke helt forstått av alle dikterne han eviggjorde tekstene til. Han tilførte noe med musikken, og gikk dypt inn i stoffet, og fant nye uttrykksmåter.

Her i denne liederen hører vi at dikteren er fortvilet i starten av diktet. Det er ikke sinnsro i lengselen til høyden, det lille pianomotivet triller stresset av gårde, og sangeren uttrykker et nesten litt desperat om å komme seg vekk fra dalen og tåka som trykker den ned. Så skifter stemningen helt i strofe to, der han er der oppe, i fantasiverdenen sin. Det er et annet motiv som blir brukt i pianoet, lyst, lett og fint, og behagelig. Tredje strofe gjentar motivet, det er behagelig, pianotrillene er i glede nå, selv om det går hurtig. Halvveis inn i denne strofen skjer et stemningsskifte, det er basstonene som overtar, og det skjer noe skummelt, noe dystert. Her er det også stress, og frykt. Vi er på ny nede i dalen, som stenger ham fra å få oppfylt lengselen om å nå opp til høydene av åndeligheten.

Fjerde og siste strofe finner en annen stemning igjen, og har et svært hurtig tempo. Båten i trøbbel, er i frykten, særlig når ferjemannen mangler. Så kommer triumf, med Frisch hinein, og hvordan man skal klare å komme seg opp til underlandet. Særlig i det det blir bestemt hvordan det skal gjøres, så er det kraftfullt. Det er de samme motivene og trillene som blir brukt gjennomgående på forskjellige steder i diktet, men små nyanser i fremføringen gir det en rik annen betydning. Vi får en tolkning, og en berikelse av teksten.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er ikke ferdig ennå, dette er bare en start.

Lengsel

Akk, av denne dalens grunner
Kalde tåka trykker ned,
Kunne jeg en utvei finne,
Heldig vill’ jeg vært med det!
Opp en ås en bakke svinger,
Evig ung og evig grønn!
Hadde jeg som fuglen vinger,
Straks til haugen fløy jeg hen.

Harmoni, jeg hører klinge,
Toner søte himmelsro,
Og den lette vinden bringer
Meg en duft som balsam god,
Gyldne frukter ser jeg gløde,
Vinker mellom mørke blad,
Og de blomster, som der grøder,
De vil ingen vinter ta.

Akk hvor skjønt det er å være
Der i evig solens skinn,
Av den høye luft å nære,
O hvor friskt å trekke inn!
Dog meg hindrer strømmens leven,
Som står mellom i grim brus,
Dennes bølger er høyt hevet,
At meg grøsser sjelens sus.

Liten båt der ser jeg slite
Ferjemannen mangler helt.
Friskt uti og vakle lite!
Seilet hans det er besjelt.
Du må tro, og du må våge,
For de Guder gir ei pant,
Kun et under kan deg få med
Til det skjønne unders land.

ES23

Sehnsucht, av Johann Wolfgang von Goethe

Et dikt om lengsel av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det store diktet om lengsel er Lied der Mignon, med åpningslinjene Nur wer die Sehnsucht kennt, fra romanen Wilhelm Meisters Lehrerjahre som kom ut i 1796. Seks år senere skriver Goethe sitt eget lengselsdikt, om seg selv, og sin egen lengsel. Han er 53 år. Stilmessig befinner han seg i den klassiske Weimar-perioden, vennskapet med Schiller er svært fruktbart, og han produserer en serie formfullendte verk. På det personlige plan er han sammen med Christiane Vulpius, som han traff og flyttet sammen med i 1788, men han har ennå ikke giftet seg med henne.

Diktet hører til en gruppe på fem dikt, Schäfers Klagelied, Bergschloss, Trost in Tränen, Sehnsucht og Nachtgesang.

Christine Vulpius, senere Christiane von Goethe, er kvinnen som giftet seg med Tysklands store diktergigant. Hun kom fra enkle kår, i Weimar, byen som skulle bli Goethes hjemby. Da han kom tilbake dit etter Italiareisen i 1786-1788, traff han henne, og hun flyttet snart inn til ham. Som om ikke det var nok, så fikk de sitt første barn i 1789. Det skulle siden bli fire til, men ingen av dem vokste opp.

Man skal alltid være forsiktig med å dømme en annen tid gjennom vår egen. Skikkene forandrer seg. Helt grei poesi dømmer ingen. Christiane banket på døra til den store Johann Wolfgang, og lurte på om hun kunne hjelpe broren hennes med noen dikterarbeid han ville ha utgitt. Christiane og familien kom fra fattige kår, og trengte hjelp. Det utviklet seg raskt til et amorøst kjærlighetseventyr. Ikke bare barna som kom til verden vitner om det, men også gjentatte regninger på ødelagte senger fra Goethe.

Christiane ble ikke akseptert av sosieteten, og det var nok kanskje derfor det tok så veldig lang tid før Goethe formaliserte forholdet dem i mellom, gjennom et ekteskap. Goethe er selvfølgelig gjennomstudert, og det samme er absolutt alle personer som kom i nærheten av ham og som han hadde et forhold til. Christiane Vulpius, senere von Goethe, hører så avgjort til blant dem.

Brevvekslingen dem i mellom vitner om et gjensidig, hengivent forhold. Goethe skrev også noen sine mest berømte dikt, tilegnet sin kjæreste og viv. Gefunden er mest berømt, Sehnsucht er et annet. Her er lengselen.

Sehnsuncht

Was zieht mir das Herz so?
Was zieht mich hinaus?
Und windet und schraubt mich
Aus Zimmer und Haus?
Wie dort sich die Wolken
Um Felsen verziehn!
Da möcht’ ich hinüber,
Da möcht’ ich wohl hin!

Nun wiegt sich der Raben
Geselliger Flug;
Ich mische mich drunter
Und folge dem Zug.
Und Berg und Gemäuer
Umfittigen wir;
Sie weilet da drunten;
Ich spähe nach ihr.

Da kommt sie und wandelt;
Ich eile sobald
Ein singender Vogel
[Zum buschigen]3 Wald.
Sie weilet und horchet
Und lächelt mit sich:
«Er singet so lieblich
Und singt es an mich.»

Die scheidende Sonne
Verguldet die Höhn;
Die sinnende Schöne
Sie läßt es geschehn.
Sie wandelt am Bache
Die Wiesen entlang,
Und finster und finstrer
Umschlingt sich der Gang;

Auf einmal erschein’ ich
Ein blinkender Stern.
«Was glänzet da droben,
So nah und so fern?»
Und hast du mit Staunen
Das Leuchten erblickt;
Ich lieg dir zu Füßen,
Da bin ich beglückt!

1802/1803

Lengsel

Hva er det som trekker meg hjertet så?
Hva trekker meg utover?
Og snor meg og skrur meg
Ut av rommet og huset?
Hvor skyene fortrekker
Seg om klippene der!
Da vil jeg ditover,
Da vil jeg fullt og helt dit bort!

Nå vogger ravnens
Selskapelige flokk seg;
Jeg blander meg med dem
Og følger trekket.
Og fjell og murverk
flyr vi om;
Hun dveler derunder ;
Jeg speider etter henne.

Der kommer hun og vandrer;
Jeg haster så snart
En syngende fugl
Til den buskige skogen.
Hun oppholder seg der og lytter
Og smiler med seg:
«Han synger så kjærlig
Og synger til meg.»

Den nedagående solen
Forgyller høydene;
Den tankefulle skjønne
Hun lar det skje.
Hun vandrer ved bekken
Langs enga,
Og mørke og mørkerer
Omslynger seg gangen;

Plutselig oppdager jeg
En blinkende stjerne.
«Hva glinser der oppe,
Så nær og så fjern»
Og har du med forbauselse
Fått øye på lyset;
Jeg ligger deg til føtten,
Der er gjort lykkelig

Språk, form og innhold

Det er daktylisk takt i dette diktet, tung-lett-lett, og det er to takter i hver linje. Hver av linjene har en trykklett opptakt, og det varierer om linjene har trykklett eller trykktung utgang. Skjematisk skrives det 2+2, altså 2 takter i oddetallslinjene og 2 taker i partallslinjene. Rimmønsteret er OaOa, et slags balladerim. Lest blir diktet veldig taktfast, veldig drivende, ta, tam-ta-ta, tam-ta/ ta, tam-ta-ta, tam og ta, tam-ta-ta, tam-ta/ta, tam-ta-ta, tam en gang til.

Was zieht mir das Herz so?
Was zieht mich hinaus?
Und windet und schraubt mich
Aus Zimmer und Haus?
Wie dort sich die Wolken
Um Felsen verziehn!
Da möcht‘ ich hinüber,
Da möcht‘ ich wohl hin!

Goethe: Sehnsucht (trykkfordeling)

Diktet er lagt opp som en allegorisk fortelling. Han er hjemme i huset sitt, og merker at det er noe som drar ham ut. Det er lengselen. Hun er også med, noe som gjør diktet spesielt som lengselsdikt, særlig ettersom han også har tilgang på hennes tanker, og på et vis noen steder står utenfor som en autoral forteller. I alle fall er det han, som blander seg med ravnene, men er en fugl som ikke er ravn. Han flyr imidlertid med dem, allegorisk, og speider etter henne. Så kommer hun der, og hører ham synge. Han er etter henne, solen forfyller fjellene, det blir mørkere og mørkere, en stjerne er der – og så ligger han ved føttene hennes.

Det er i korte trekk fortellingen i diktet.

Første strofe begynner med at dikteren stiller det retoriske spørsmålet hva det er som trekker ham sånn av gårde. Det er som om noe vil liksom vinde ham opp og skru ham ut, tanken er at han sitter fast, men at det er noe som likevel vil ha ham ut. Han ser skylene trekker seg om klippene, fortrekker seg der og forsvinner. Da må han ut dit han også. Da han må han fullt ut være med!

I andre strofe blander han seg med ravnene. Flug kan oversettes både med flukt og flokk, uansett er dikteren med dem, i overført betydning selvsagt. De flyr rundt hindringer, fjell og murverk, også dette billedlig talt, og så kommer i slutten av denne strofen målet for flukten og reisen, og lengselen. Han speider etter henne. Ordet Umfittichen er ikke noe vanlig ord, det ser ut til å være et verb satt sammen av preposisjonen um og substantivet Fittich, enkelt forståelig.

I tredje strofe tre hun frem, og vi får også være til stede i hodet hennes. Hun stopper, og hører at han synger, og er glad for at han synger til henne. Her kan det nok kanskje leses som om det er diktet som er sangen.

Videre i fjerde strofe forgyller solen høydene, mens hun vandrer ved bekken og engene. Det blir mørkere og mørkere. På tysk blir scheidende (egentlig atskillende) også brukt i betydningen at noe går over til noe annet, en dag avsluttes, en ny begynner, det gamle året går over i et nytt.

Så er det avslutningen, der han får øye på en blinkende stjerne. Det blir stilt et retorisk spørsmål hva det er med den, så nær og fjær den er – og mens oppmerksomheten er om dette, så ligger han allerede ved føttene hennes, lykkelig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnet.no.

Sehnsucht die, -/; lengsel.
hinˈaus (adv.) (dit) ut
winden (windet, wand, hat gewunden, tr. refl.) vinde opp, vinsje; vinde, sno, binde, nøste
schrauben (sv. tr.) skru;
verziehen (st. tr. itr., refl.) 1. (tr.) fortrekke, trekke sammen; 2. (tr.) oppdra galt, skjemme bort. 3. (tr.; om planter) tynne ut. 4. sich verziehen (omgs.); er verzog sich han trakk seg tilbake/forsvant; es verzieht sich det trekker bort/forsvinner. 5. forandre form; slå seg; bli skjev; krympe; 6. flytte
hinˈüber (adv.) dit over, over (til den andre siden)
hin (adv.) 1. dit bort, hen, bort (til, i retning mot). 2. (omgs.) ødelagt, dødt, borte, forbi;
wiegt -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge. 2. hakke.
Raben -> Rabe der, -n/-n; ravn.
gesellig (adj.) 1. selskapelig. 2. underholdende, hyggelig.
mischen (sv. tr., refl.) 1. blande, blande sammen 2. blande seg, blandes;
Flug der, -(e)s/Flüge. 1. flukt; 2. flyreise, flytur; 3. (fugle)flokk.
Gemäuer das, -s/-; murverk, ruiner.
Umfittichen – um + fittich + en -> Fittich der, -(e)s/e; (poetisk) vinge.
weilen (sv. itr.; høytidelig) oppholde seg, dvele.
spähen (sv. itr.) speide, holde utkikk.
buschig (adj.) busket, tett.
horchen (sv. itr.) lytte;
scheidende – > scheiden (scheidet, schied, hat/ist geschieden, tr. itr., refl.) skille, skille ut, utskille, skilles, ta avskjed, tre tilbake;
vergolden (sv. tr.) forgylle.
sinnend tankefull
finster (adj.) mørk, dyster; (overført) truende, alvorlig, skummel; uvennlig, fiendtlig;
Staunen das, -s/; forbauselse.
leuchtend (adj.) lysende, skinnende.
er·blicken (sv. tr.) få øye på, oppdage, bli var, se.
beglücken (sv. tr.) gjøre lykkelig, glede en.

Kommentar

Det er en lengsel som ikke er sterk, dette, men som er avklaret, og blir oppfylt. Det blir skildret som en naturkraft, som noe det ikke går an å stå i mot, og som det heller ikke er noe poeng å stå i mot.

Min gjendiktning

Det er litt vanskelig å få tvunget dette til. Her er mitt forsøk.

Lengsel

Hva trekker meg hjertet?
Hva trekker meg ut?
Og snor meg og skrur meg
Ut rommet og hus?
Hvor skyene der seg
Om klipper forsvinn
Da vil jeg ditover,
Da vil jeg dit inn!

Nå flakser alt ravnens
Selskap’lige skokk;
Jeg blander meg med dem
Og følger den flokk.
Og fjell og alt murverk
det omflyver vi;
Hun dveler derunder;
Jeg speider dit i.

Der kommer hun, skrider;
Jeg haster så snart
En syngende fugl
Til skogen så klart.
Hun dveler og lytter
Og smiler med seg:
«Han synger så kjærlig
Og synger til meg.»

Den skillende solen
Forgyllet å se;
Den tankefull’ skjønne
Hun lar det så skje.
Hun vandrer ved bekken
Langs mark, eng og lund
Mens stadig mer mørke
Omslynger seg rundt;

Med ett står i syne
En blinkende stjerne.
«Hva glinser der oppe,
Så nær i det fjerne»
Og har du med undring
På lyset fått blikk;
Jeg ligger hos henne,
Der lykkelig blitt.

ES2020 (24-26.12.2020)

Denne gata er meg kjent (Эта улица мне знакома), av Sergej Jesenin

Jeg er fan. Jeg er jo det. Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895-1925), fra før har jeg postet: Brev til mor, På gjensyn min venn, på gjensyn, Vi forlater nå stedet lite grann, Så begynte det gylne løvet å virvle og Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke. Han skriver så følsomt. Det er så sterkt.

Denne gangen skal vi med ham gå opp barndommens minner, der han reiser tilbake til landsbyen han vokste opp. Den heter Konstantinovo, og ligger i Rjazan oblast, like sørøst for Moskva. Jesenin vokste der opp opp i et religiøst miljø, sånn den russiske landsbygda var, og han hadde gjennom kunstnerlivet i storbyene fjernet seg veldig fra landsbylivet som han kjente det. Likevel er gjensynet sterkt, og minnene sterke.

Эта улица мне знакома

Эта улица мне знакома,
И знаком этот низенький дом.
Проводов голубая солома
Опрокинулась над окном.

Были годы тяжелых бедствий,
Годы буйных, безумных сил.
Вспомнил я деревенское детство,
Вспомнил я деревенскую синь.

Не искал я ни славы, ни покоя,
Я с тщетой этой славы знаком.
А сейчас, как глаза закрою,
Вижу только родительский дом.

Вижу сад в голубых накрапах,
Тихо август прилег ко плетню.
Держат липы в зеленых лапах
Птичий гомон и щебетню.

Я любил этот дом деревянный,
В бревнах теплилась грозная морщь,
Наша печь как-то дико и странно
Завывала в дождливую ночь.

Голос громкий и всхлипень зычный,
Как о ком-то погибшем, живом.
Что он видел, верблюд кирпичный,
В завывании дождевом?

Видно, видел он дальние страны,
Сон другой и цветущей поры,
Золотые пески Афганистана
И стеклянную хмарь Бухары.

Ах, и я эти страны знаю –
Сам немалый прошел там путь.
Только ближе к родимому краю
Мне б хотелось теперь повернуть.

Но угасла та нежная дрема,
Все истлело в дыму голубом.
Мир тебе – полевая солома,
Мир тебе – деревянный дом!

<1923>

Denne gaten er meg kjent

Denne gaten er meg kjent
Og kjent er dette ringe huset
Der ledninger av blå halmstrå
Har veltet seg over vinduet

Det var år med tung fattigdom
År av vill, vettløs styrke
Jeg husket landsbygdas barndom
Husket landsbygdas blåfarge.

Ikke søkte jeg ære, ikke hvile,
Jeg er kjent med denne ærens forfengelighet
Og nå, som øynene lukkes
Ser jeg bare slektshuset.

Jeg ser hage i blå flekker
Stille august lagt mot kvistgjerdet
Holde lindetrærne i grønne greiner
Fuglene surrer og kvitrer.

Jeg elsket dette huset på landet
I tømmeret varmet det seg seg truende rynker,
Vår ovn var liksom vill og rar
Glemme seg i regnfulle netter

Stemmen høy og rungende hikst
Som om en eller annen død, levende.
Hva han så, mursteinskamel …
I det glemte regnet?

Synlig, han så land langt unna
Drømmen var en annen og
Gylne afganske sandkorn
Og glass fra Bukhara.

Akk, jeg kjenner disse landene
Jeg gikk der selv ikke så lite
Bare nærmere fødestedet
Skulle jeg ønske meg å vende tilbake

Men slokket er den ømme søvn
Alt er smuldret bort i blå røyk
Verden er deg åkerens høy
Verden er deg et landsens hus.

Språk, form og innhold

Russiske dikt fra det tjuende århundre har som regel ikke en rigid versefot. Språket deres er ikke så lett å tilpasse de klassiske formene, siden de ikke kan ha mer enn en trykktung stavelse per ord. De kan heller ikke ha unaturlige trykk der det ikke hører hjemme, for å få rytmen til å gå opp, slik vi kan leke med på norsk om vi ikke klarer det på annen måte. Det gir språket og diktene en egen melodi, og det gjør at diktene skiller seg ut fra de man finner i andre språk.

Rim har de imidlertid lett for å lage, så det benytter de ofte, også i såkalt modernistiske dikt. Modernismen var noe eget i Russland, og falt sammen med enorme samfunnsendringer, akkurat sånn som mange av modernistene ønsket seg (uten at de russiske modernistene nødvendigvis var så fornøyde med hvordan landet deres viste seg å bli). Jesenin kan vel vanskelig kalles noe annet enn modernist, men skriver her tradisjonelle vers med tradisjonelle rimmønster, AbAb, regelrette kryssrim, og konsekvent gjennom hele teksten.

Her er trykkfordelingen i første strofe.

Эта улица мне знакома,
И знаком этот низенький дом.
Проводов голубая солома
Опрокинулась над окном.

Jesenin: Denne gaten er meg kjent (trykk i første strofe)

Det er noen vanskeligheter i oversettelsen. Jeg skal her prøve å nøste dem opp.

I første strofe er det ordet проводов , genitiv felrtall av провод (provod – ledning) som volder problemer. Subjektet i setningen er голубая солома (golubaja soloma – blå halm), som står i nominativ, og som det ikke er noe spesielt med. Verbet, опрокинулась (oprokinulas – veltet seg), står i refleksiv form, derfor «veltet seg». Tanken er at det er ledninger av blå halmstrå som er veltet over vinduene, det må komme fra taket, denne halmen, og så henger det ned så man ser det fra vinduet. Russisk bruker genitiv flertall for ubestemt mengde, så det kan være det som er grunnen til at ledninger ( проводов – provodov) står i den kasusen.

I andre strofe er det ikke noen spesielle problemer. Det var år av tung fattigdom, år med vill og vettløs styrke. Adjektivene тяжелых, буйных, безумных står i genitiv flertall, det er en konstruksjon russerne kan bruke der vi bruker preposisjonen «av». Verbet вспомнил, eller вспомнить, som det heter i infinitiv, har prefiksen вс- til standardverbet помнить. Det er en forstavelse som indikerer at man går inn i handlingen, man går inn i å huske, man kommer på (eller kommer i hu, som det står i ordlisten).

I det som er strofe 5 er det litt mange verb for meg i linje 2, og jeg tror jeg må jobbe litt for å få godt og lett frem meningen i linje 3 og 4.

Strofe 6 er litt merkelig, jeg kan ikke få верблюд кирпичный til å bety noe annet enn «mursteinskamel», men jeg skjønner ikke helt det bildet. I siste linje er det en rar form av ordet for regn, дождевом, det vanlige er дождь, jeg vet ikke om det har noe å bety, og jeg får ikke sjekket det opp innen innlegget postes.

Gloseliste

Glosene er for det meste slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok, men noen ord er ikke å finne der, og da har jeg brukt nettets russiske wikislovar. Derfra har jeg bare limt inn den russiske forklaringen på ordene. Oppslagsord i blå ordbok står i fet skrift, oppslagsord for wikislovar står i fetkursiv.

Проводов -> про́вод ledning проводы avskjed, avskjedsfest, avskjedsselskap
соло́ма halm, strå
Опрокинулась -> Опроки́нуть [нсв опрокидывать] 1. (перевернуть) velte; velte (over ende) (свалить); (få til å) kantre (судно) 2. (сбить с ног) slå ned [over ende], løpe over ende 3. разг. (выпить) tømme (i ett drag) 4. (заставить беспорядочно отступить) kullkaste 5. (ниспровернуть) kullkaste, velte
буйных -> бу́йный 1. (о человеке) voldsom, ustrylig; rasende (буйствующий 2. (о чустве) voldsom, heftig, ustyrlig 3. (о реке, ветре) stri, rivende 4. (о растительности) frodig, yppig
вспо́мнить [нсв вспомнивать] В huske, minnes; komme i hu дереве́нский 1. landsby- 2. (живущий в деревние; харалтерный для деревии) land-, lands-, bygde-, landsens-; ~ая жизнь landliv; ~ий воздух landluft; ~ий житель bygdemann, langmann; ~ий парень bondegutt; ~ая пища landsens kost; ~ий покой landlig [landsens] ro
синь blå
тщетой -> тщета́ книжн. forfengelighet
накрапах -> накрапывает (дождь) det småregner накрап -> крапина, небольшое пятно от чего-либо ◆ Вскоре пришел Дениска с улыбкой от уха до уха, принёс убитую им гадюку неказистого вида. Сама она серенькая, вдоль хребтинки её — узорчатый на́крап из рыжих пупырышек. В. С. Пикуль, «Баязет» (цитата из Библиотеки Максима Мошкова, см. Список литературы)
плетню -> плете́нь kvistgjerde, flettverksgjerde
липы -> ли́па (Tilia) lind
лапах ->ла́па 1. labb; pote; svær fot 2. (якоря) ankerram 3. (ветвь ели и т.п.) grein (på bartre)
го́мон (stemme)surr
щебетню -> щебета́ние kvitter, kvitring
бревнах -> бревно́ (мн бревно) 1. tømmerstokk 2. бран. (тупой человек) fehode; kjøtthue 3. (печуткий человек) tykkhudet menneske 4. спорт. balansebom
морщь – fortid -> мо́рщить разг. (об одежде) ligge i [slå] folder, skrukke seg, krølle
всхлипень -> всхли́пывание hikst
зы́чный høy, rungende, kraftfull, alt overdøvende
кирпи́чный 1. mursteins- 2. (о цвете) mursteinsrød, teglstensrød
цветущей поры blomstringstiden
хмарь 1. рег. пелена туч ◆ Тогда серая хмарь плотно надвинулась и закрыла всё солнце с его живительными лучами. М. М. Пришвин, «Кладовая солнца», 1945 г. (цитата из Национального корпуса русского языка, см. Список литературы) 2. мгла, пелена тумана ◆ Туманная хмарь застила слабую краску зари. В. М. Шукшин, «Охота жить», 1966—1967 г. (цитата из Национального корпуса русского языка, см. Список литературы)
дрема -> дрема, дрёма см дремо́та søvnighet (сонливость); døs (полусон)
истлело -> истле́ть 1. (сгнить) råtne (opp), smuldre 2. (сгореть) bli til aske
полевая -> полево́й 1. mark-; åker- 2. (боевой; полодный) felt 3. полевые иследованния, иследнованния в полевых условиях studier i marken, feltarbeid 4. (в составе бот. и зоол. названий) mark-, åker

Kommentar

Diktet er krevende, så jeg har ikke kommet gjennom alle detaljer ennå. Men det er lett å se at det er vakkert, og inneholder en inderlig lengsel til en barndom, som kanskje ikke var så god, men som er sterk og levende, og som man heller vil ha igjen, enn livet man lever nå. Jesenin får det til på russisk vis, og på eget, karakteristisk vis, med å skrive veldig enkelt, og veldig sterkt.

Min Gjendiktning

Det er foreløpig bare et forsøk. Jeg er ikke i nærheten av å være i mål. Det skal være 3 og 4 trykktunge stavelser i linjene, linje 1 og 3 skal ha trykklett utgang, og det skal være kryssrim. Det er vanskelig å få til. Så jeg må jobbe litt med denne.

Denne gaten er meg kjent

Kjent for meg er denne gate
Og dette huset har jeg sett
Halmstrå henger ned fra taket
Henger over vinduet.

Har vært år med tung fattigdom
Heftige år, vettløs styrke
Huske gjorde jeg landsbygdas barndom
Husket landsbygdas blå

Ikke søkte jeg ære, ikke hvile,
Jeg er kjent med denne ærens forfengelighet
Og nå, som øynene lukkes
Ser jeg bare slektshuset.

Jeg ser hage i blå flekker
Stille august lagt mot kvistgjerdet
Holde lindetrærne i grønne greiner
Fuglene surrer og kvitrer.

Jeg elsket dette huset på landet
I tømmeret varmet det seg seg truende rynker,
Vår ovn var liksom vill og rar
Glemme seg i regnfulle netter

Stemmen høy og rungende hikst
Som om en eller annen død, levende.
Hva han så, mursteinskamel …
I det glemte regnet?

Synlig, han så land langt unna
Drømmen var en annen og
Gylne afganske sandkorn
Og glass fra Bukhara.

Akk, jeg kjenner disse landene
Jeg gikk der selv ikke så lite
Bare nærmere fødestedet
Skulle jeg ønske meg å vende tilbake

Men slokket er den ømme søvn
Alt er smuldret bort i blå røyk
Verden er deg åkerens høy
Verden er deg et landsens hus.

ES2019

Hjem

Dette diktet passer ikke til å hete «Hjem». Det handler ikke om Hjem, det handler nesten om det motsatte. Men bedre tittel finner jeg ikke, og på et vis passer det også.

Diktet og samlingen (Atskillelse) passer godt å poste i dag, da det enda en gang blir klart at min kone og mitt barn reiser fra meg igjen. Sånn har det vært i alle barnets leveår, hver gang vinter går mot vår, i en forlenget påskeferie, reiser de fra meg, og jeg savner så verden ikke blir stor nok for følelsene mine. Det er fra naturens side laget altfor sterkt, jeg må være med dem, selv om praktiske forhold gjør det umulig.

Det var min personlige historie. Dette er diktet, skrevet i 2017, er jeg ganske sikker på, eller 2018, da de også reiste bort.

Hjem

I et fly
Er min kone
Og mitt barn
Og min verden.

Det vil sprute ord ut av meg
I tre uker.

Min lengsel vil aldri bli tømt
Den vil flyte utover som
Store elver
Og hele havet

I ord som på død og liv må få sagt
Det som ikke er mulig å si.

ES2017

Savn (Kom mørke, kom)

De sterkeste diktene er de av savn. I fjor serverte jeg fredagene samlingen Når de ikke er her, i år blir det fortsettelse med samme tema i Atskillelse. Hver gang min kone tar med seg vårt barn og er på ferie uten meg, så blir følelsene veldig sterke, og jeg skriver veldig mange dikt for å få dem ut. Uten selvfølgelig å kunne få dem ut, for savnet er altfor sterkt. Dette er det første diktet, i en samling dikt jeg skrev i 2017 og 2018, mens jeg var alene, og min kjære kone og elskede barn, var vekk.

Savn (Kom mørke, kom)

Jeg savner
så nattmørket utenfor
strømmer inn
og dekker lyset

Det blir ikke mørkere
om jeg lukker
øynene

Jeg har aldri sett sofaen min så tom
som når hun ikke sitter i den
Barneleker ligger meningsløst på gulvet
Kom mørke,
kom.

ES2017

Min kone

Dette.

Min kone

Min kone er så pen
At jeg har bare lyst å gråte
Jeg ser ut i rommet
Hun ikke er her
Uten henne er selv fargene
Grå
Og lyset er akkurat som om det
Ikke er skrudd
På.
Jeg ser ut i rommet
Det er så tomt
At det gjør vondt
Det er stoler og bord og hyller
Som ikke er henne
Det er enormt med luft
Og stillhet
Som minner om
At hun er
Et annet sted
Jeg gråter
(alltid tørt)

Og hver tåre er et smil fra henne
Du har meg ennå
har meg nå.

ES2015-17

 

Hvor er min kone hen

Dette diktet er jeg ikke sikker på når jeg skrev ferdig. Så jeg setter 2015 til 2017 på det. Ennå er jeg ikke helt sikker på hvordan det skal være på slutten. Men hvordan det skal være ellers, er jeg ganske sikker på. Det er skrevet tett på Simple twist of fate, av Bob Dylan, og bruker samme strofeform som det er der. Tre rim pluss to, fast form, det er i sangtekster man finner det i vår tid, og hos meg, som man ser. Så gjelder det om rim og rytme er i stand til å uttrykke de følelsene diktet skal uttrykke, uten at det blir satt melodi til.

Hvor er min kjære hen

Jeg står opp, ser ut vinduet
Min kvinne ser ut et annet sted
Og i mellom raser regnet ned
Jeg lukker alt igjen
Hvor er min kjære hen

I gatene går folk som før
Min kvinne gjør som hun alltid gjør
Jeg tenker på fjellene, der det snør
Dekker alt igjen
Hvor er min kjære hen

Jeg har min jobb, jeg har mitt liv
Kjører rundt i min elektriske bil
Jeg vet jeg lever med min tvil
Kommer hun igjen
Hvor er min kjære hen

Og så følger tiden årets gang
Nå er det vår med fuglesang
Deretter venter en sommer lang
Alt skjer igjen og igjen
Men
Hvor er min kjære hen

Hvor er min kjære hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Nr. 10

ES2015-17

Den siste strofen er jeg ikke sikker skal med. I noen versjoner har jeg hatt kvinne eller kone i stedet for kjære. Den siste strofen kan også være slik:

Hvor er min kjære kone hen?
Hvor er min kjære hen?
Jeg spør uten håp igjen
og igjen, og igjen
Hvor er min kjære hen

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn (Traumbilder 1), av Heinrich Heine

God morgen!

Jeg er nå omsider kommet godt i gang med tyskstudiet, og kan poste mer omfattende innlegg av bedre kvalitet om tyske dikt og diktere. For Heinrich Heine (1797-1856) og Johan Wolfgang von Goethe er jeg også kommet langt med å lese deres samlede verk, deres Gedichte, og med det blir jeg kjent med dem på en helt annen måte, enn da jeg bare leste enkeltdikt. Så nå håper jeg at jeg skal kunne presentere dette ikke helt godt kjente diktet fra Heines drømmebilder, litt skikkelig. For Heine er det liederne og særlig romansene fra Junge Leiden som er mest kjent, i tillegg til selvfølgelig mange av diktene i Die Heimkehr.

Heinrich Heine publiserte diktene sine i 1827 i en utgivelse han kalte Das Buch des Lieder, eller Sangenes bok. Den består av et Junge Leiden (Unge lidelser), skrevet mellom 1817 og 1821, og først trykket 1822, lyrisches Intermezzo (lyrisk intermesso) fra perioden 1822-1832, diktene die Heimkeher (Hjmkomsten) fra 1823-1824 og diktene fra reiseskildringene Aus der Harzreise (Fra Harzreisen) og Die Nordsee (Nordsjøen). Det er altså en salig blanding av upubliserte og tidligere trykte dikt, hentet fra forskjellige steder, stort sett alt Heine har skrevet frem til da, i tillegg til mange dikt ingen før har sett. Det blir en øyeblikkelig suksess.

Das Buch des Lieder er en av er en av de aller mest suksessrike tyske diktsamlinger som er gitt ut. Både når det gjelder publikums- og kritikerreaksjonen, i samtiden og ettertiden. Det skulle for så vidt bare mangle. Dette er en av de største av de store tyske dikterne, som gir ut så godt som hele sin ungdomsdiktning i én samling. Heine var 30 år da samlingen kom ut, dette er hva han skrev i sin ungdoms fulle kraft. Det er også i en av de mest fruktbare periodene for lyrikk, i den mer enn gryende romantikken, slik at Heine kan si at han har én fot i hver leir.

Heine er på flere måter litt ugripelig. Han er tysker, men tysk jøde, og flytter til Frankrike hvor han blir boende fra 1831. Han hører liksom ikke helt hjemme i noen leire. Når han skriver, kan man som regel ikke helt vite om han mener det alvorlig, eller om han gjemmer seg bak masker.

Stilen i diktene er gåtefull og lett tilgjengelig på en gang. Det krever ikke store forkunnskaper å lese dem, her er få litterære og historiske referanser, diktenes form og rytme er sjelden veldig avansert. Han har sin Heine-strofe han ofte benytter, tre trykktunge stavelser med én og to tryklette mellom, og balladerim. At det er sånn denne strofeformen skal betegnes er det ikke så mange som vet, men veldig mange er i stand til å kjenne den igjen, og vite at dette har de sett før. Uten å vite hva det er.

Innholdet er slik at det er enkelt for et levende menneske å relatere seg til dem. Her er det mye kjærlighet og lidenskap, og enda mer drømmen og lengselen etter det. Det er få store ord om diktet og kunstens muligheter, slik mange andre poeter og kunstnere var opptatt av på denne tiden, og det er heller ikke slik at Heine iscenesetter og skriver om sitt eget liv, slik særlig de engelske poetene gjorde den gang. Heine gjør aldri noe krav på å være noe geni, insisterer ikke på at det han gjør er stort og viktig, han er virkelig ikke noen romantikker, slik de ekte romantikerne var. Han er mye mer nedpå, og har sin helt egne og helt karakteristiske stil. Mange har kopiert den siden, stort sett forglemmelige poeter, men det skal man jo ikke legge Heine til last.

Drømmebildene skiller seg litt ut, hos Heine. De er nettopp det, drømmebilder, flyktige bilder av varierende lengde, og med drømmenes uhåndgripelige logikk og forstand. Det er 9 stykker av dem i samlingen, og Heine skrev ikke flere senere. Noen av dem er ganske lange, som nummer 2, 5 og 7, det lengste er nummer 8 som går over seks sider, nummer 6 fyller to sider, nesten, nummer 9 går over to, mens nummer 1, 3 og 4 bare bruker én. Alle disse siste er sonett-aktige, med strofer på tre og fire linjer. Som vanlig hos Heine er de alle sammen samlet i ryddige vers og strofer, typisk fire linjer, og bundet form med parrim, men i det lange nummer 8 brytes mønsteret, strofene er av varierende lengde, og rimmønsteret ikke fast. De aller, aller fleste har en skikkelig snert i slutten, en litt sånn novelle-aktig overraskende avslutning, typisk at han våkner fra drømmen, noe styrter, dør, forandres eller viser seg, eller så er det en ordentlig og oppsummerende konklusjon.

I den første av dem, der både drømmebildene og hele verket de er utgitt i introduseres, er det mye som er karakteristisk gjort. Drømmebilder er der et øyeblikk, og så forsvinner det. Jager man for å finne det igjen, jager man luft, drøm, en erindring, noe dyrebart ingenting.

1.

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild’!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft’gen Schatten send ich luft’gen Hauch.

Min oversettelse

Jeg drømte en gang om vill kjærlighetsglød,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitter tale,
Om dystre sanger dystre melodier.

Bleknet og blåst bort er drømmene for lengst,
Blåst bort er til og med mitt kjæreste drømmebilde!
Blitt igjen i meg er bare hva jeg en gang
Viltglødene øste ut i bløte rim.

Du blir hos meg, forlatte sang! Blås nå bort, også du,
Og søk det drømmebildet som for lengst er meg forsvunnet,
Og hils det fra meg, når du har funnet det igjen
Til de luftige skygger sender jeg luftig pust.

Språk og oversettelse

Oversettelsen har ingen store vanskeligheter, men i gjendiktningen har jeg trikset litt. Jeg har tidligere lest litt i offisielle norske oversettelser av Heine og andre tyske lyriker, og det er mange som tar seg svært store friheter. Den tiden jeg brukte norske oversettelser for å finne frem til gode tyske dikt, var det rett som det var diktene ikke var til å kjenne igjen da jeg så dem i original. Hensikten med en gjendiktning er at den skal fungere på norsk, og det er varierende hvor fast man vil holde på originalen i dette forsøket. Gjendikterens personlighet trer også frem.

For blomstene og plantene i første strofe har jeg lagt til litt informasjon i gloselisten. Jeg tror ikke det er noe spesielt med disse plantene som gjør at det er nettopp disse som blir brukt. Det er vel så mye kvaliteten med ordene, som kvaliteten med plantene, vil jeg si. Det er en kontrast mellom søte lepper og bitter tale, der det naturligvis er disse søte leppene som står for den bitre talen. De enkle ordene hinter om at det ligger en stor historie bak. Etter kontrasten mellom søt og bitter, følger gjentagelse med dystre sanger og dystre melodier. Der er det sammenheng. Gjentakelse gjelder også ordet von (om) i starten av hver linje. Alt dette lar seg like godt overføre til norsk, både i gjendiktning og oversettelse.

I strofe 2 er det noen litt større vanskeligheter, og noen nyanser som forsvinner i oversettelsen. Originalen har verblichen (blekne, visne) og verwehen (blåse bort), begge med forstavelse ver-. Denne forstavelsen tilsvarer vårt for-, sånn at noe er forblåst, fordervet, fordømt, og lignende. Vi som har norsk som morsmål forstår utmerket godt hva denne forstavelsen gjør med ordet, men det er ikke så lett å forklare. Det er noe i retning av at du gjør det så mye av noe at du blir helt dominert av den tingen. Så er du forspist, har du spist for mye. Her er de på tysk *forbleknet og «forblåst». *Forbleknet er ikke et ord, og ordet «forblåst» har utviklet en litt annen mening på norsk enn den Heine sikter etter på tysk. For Heine er det bleknet bort og blåst bort, som er poenget. Oppmerksomme lesere vil se at jeg har flyttet ordet glutenwild (glødende vill, viltglødene) som avsluttet linje 3, ned til linje 4, altså etter verbet i setningen. Ellers skal oversettelsen av strofen være tett på originalen.

Den siste strofen er den det er mest å gjøre med i oversettelsen. Tysk skiller mellom bleiben og werden for norske «å bli». Det første, zu bleiben, er å bli værende, eller forbli, mens det andre, zu werden, er å bli til noe, å forandres. Så når strofen begynner Du bliebst, verwaistes Lied, så er det på tysk opplagt at dette er en tiltale til den verwaites Lied, at denne blir værende. Ordet verwaistes blir ikke som et adjektiv oversatt til norsk i kunnskapsforlagets ordbøker. Det står imidlertid også oppført som verb, der det er å bli foreldreløs eller å bli forlatt. Det stemmer godt med den tyske beskrivelsen som blir gitt om adjektivet, ohne Eltern (uten foreldre) eller verlassen (forlatt). Jeg kan ikke la være å tro at dette ordet er beslektet med engelske waste. Det er en fin tanke, at sangen eller diktet skal bli foreldreløse, men det er kanskje i sterkeste laget å oversette med det. Jeg velger forlatt, at det er den forlatte sangen som blir værende. Videre har jeg lagt til subjektet «du» i Verweh jetzt auch, på tysk er det underforstått i verbformen. Til sist er det litt valg som må gjøres rundt dativformen mir, i de to neste linjene. På norsk skiller vi ikke mellom dativ og akkusativ, men vi kan bruke det vi kaller objektsform på tilsvarende måte, som jeg gjør i du er meg for lengst forsvunnet (for tysk mir längst entschwunden). Merk her hvor velvalgt verbet er, å forsvinne er bokstavlig talt å svinne hen, som drømmer og drømmebilder gjør. I linje 3 har jeg lagt til en preposisjon, hils det fra meg der, der det på tysk bare står grüß es mir. Den man hilser til er objektet, akkusativ es, den man hilser fra, er indirekte objekt, dativ, mir.

Om tyskkyndige ser jeg har gjort eller forklart noe feil, setter jeg stor pris på å få beskjed. Enten i en kommentar under, eller i en personlig melding. Det gjelder denne og alle andre poster, om det er tysk eller noe annet som er språket.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

einst (adv.) 1. i sin tid, i svunnen tid, engang (i fortiden), i gamle dager. 2. engang (i en fjern fremtid).
Liebesglühn -> glühen (sv. itr. tr.) gløde, lyse; gjøre glødende
hübsch (adj.) 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
Myrten -> Myrte die, -/-n; Myrt, meterhøy, aromatisk busk i myrtefamilien med små, helrandede, mørkegrønne og blanke blad, vakre, hvite blomster og svarte bær, utbredt i middelhavslandene der den inngår i maquisvegetasjonen. Plantes som prydbusk og brukes bl.a. til brudekranser. Dyrkes innendørs i Norge. (SNL)
Resede -> Reseda (Reseda) er en slægt med syv arter, der er udbredt i Europa, Nordafrika og Asien. Det er urteagtige planter (én-, to- eller flerårige) med opret vækst og spredte, smalle blade, der har hel, let bølget rand. Blomsterstanden er en klase med uregelmæssige 4- eller 6-tallige blomster. Frugten er en kapsel med mange frø. Her omtales kun de arter, som er vildtvoksende i Danmark, eller som dyrkes her (dansk wikipedia).
Verblichen -> verbleichen (st. itr.) blekne, falme; visne, dø.
verweht -> verwehen (sv. tr.) blåse bort/igjen.
gegossen -> gießen (gießt, goss, hat gegossen) 1. (tr.) helle, skjenke; vanne; støpe. 2. (itr., upers.) øsregne; es gießt in Strömen det øser ned.
weiche -> weich (adj.) myk, bløt, mør, mild;
verwaistes -> verwa̱i̱st Adj. nicht steig. 1 ohne Eltern 2 ≈ verlassen In dieser Gegend gibt es viele verwaiste Bauernhöfe. -> verwaisen (sv. itr.)  1. bli foreldreløs; verwaiste Kinder foreldreløse barn. 2. bli forlatt, tom; ein verwaistes Haus et tomt/forlatt hus.
entschwunden -> entschwinden (entschwand, ist entschwunden, itr.) forsvinne, svinne, bli borte.
aufgefunden -> auffinden (st. tr.) finne ut, oppdage.
Hauch der, -(e)s/-e.

Form og innhold

Heine-strofen er fire verselinjer med tre trykktunge stavelser i hver av dem, og med balladerim oaoa. Linjene varierer med å ha opptakt og ikke, og det kan også variere med antallet trykklette stavlser mellom de trykktunge. Svært mange av Heines mest kjente dikt er skrevet på denne måten, og den er svært karakteristisk når man først har lært å kjenne den igjen. Ingen av de ni drømmebildene er imidlertid skrevet på denne måten. Der er linjene lenger, og rimmønsteret annerledes.

Her i drømmebilde 1 er det sonettens verselinje som blir brukt. Det er fem trykksterke stavlser, og det er – med få unntak – én trykklett stavelse mellom hver av dem. Dette kalles femfotet jambe. Rimmønsteret er aBBa, cDDc, dEEd, det som av og til kalles omsluttende rim. Her skiller jeg mellom liten bokstav for trykktung utgang, og stor bokstav for trykklett. Det kalles gjerne mannlig og kvinnelig utgang dette, mannlig for trykktung, konsonant, kvinnelig for trykklett, vokal. Det er tre strofer, med til sammen 12 linjer. Ved å legge til to linjer til til slutt, kunne dette vært kalt en fullverdig sonett. Formen Heine har brukt har ikke noe navn jeg kjenner til, men den er svært utbredt.

Vi skal nå gå litt mer inn i detaljene, og se nøyere på de stedene Heine varierer rytmen. Det er et drømmebilde, og diktet skal da helst leses litt drømmende, svevende. Jeg har lagt til diktet på ny, under, der jeg skiller mellom trykktung stavelse i fet skrift, og litt mindre trykk eller bi-trykk i fet kursiv. Det er et poeng, synes jeg, at den andre trykktunge stavelsen i hele første strofe er spesielt trykktung. Det passer med en pause der, en trykktung pause, før linjen fortsetter til sin slutt. I andre strofe er ikke denne effekten til stede, det er en mellomstrofe, der det meste skal leses i samme trykk og hastighet, altså ingen markant forskjell på noen særlig trykktunge stavelser. Heine er påpasselig med å få alle de trykktunge stavelsene i andre versefot til å være uviktige ord, und, gar, ist og -goss-, sånn at ingen skal bli forledet til å legge ekstra trykk på dem.

Så kan man ha forventninger om at siste strofe skal ta opp igjen rytmen fra den første, og her skal vi se hva som skjer:

Mir träumte einst von wildem Liebesglühn,
Von hübschen Locken, Myrten und Resede,
Von süßen Lippen und von bittrer Rede,
Von düstrer Lieder düstern Melodien.

Verblichen und verweht sind längst die Träume,
Verweht ist gar mein liebstes Traumgebild‘!
Geblieben ist mir nur, was glutenwild
Ich einst gegossen hab in weiche Reime.

Du bliebst, verwaistes Lied! Verweh jetzt auch,
Und such das Traumbild, das mir längst entschwunden,
Und grüß es mir, wenn du es aufgefunden –
Dem luft‘gen Schatten send ich luft‘gen Hauch.

Den andre trykktunge stavelsen i linje 2 i siste strofe er Traum, og den blir straks fulgt av en ny trykktung stavelse, –bild. Her brytes rymen radikalt med en spondé, to trykktunge stavelser etter hverandre. Det skjer akkurat i ordet Traumbild (drømmebilde), nøkkelordet i dette diktet, og i de 8 som følger i denne delen av samlingen. Det skulle bare mangle at slikt viktig ord får et ekstra trykk! Her er det noe å legge merke til, sier dikteren til leseren. De to trykktunge stavelser blir fulgt av to trykklette igjen, og så fortsetter det videre med det vanlige mønstert.

Om diktets innhold er det tredje strofe som inneholder den største vanskeligheten. Diktets jeg henvender seg til drømmen, sangen, som nå er forlatt av det som har forårsaket den (hun som er borte). Så følger kommandoen at også denne sangen skal blåse bort, som de andre, og lete etter dette forsvunnede drømmebildet. Når dette er funnet, skal den siste sangen som er igjen, hilse drømmebildet fra diktets jeg-person. De er begge skygger, luft, både drømmebildet skal ut å lete etter, og den siste, forlatte sangen, som nå skal ut og lete etter det.

Kommentar til diktet

Det er ikke nødvendig med så mange ytterligere kommentarer i tillegg til det som allerede er skrevet. Heine bruker det at en drøm og et drømmebilde er veldig luftig og uhåndgripelig, selv om det kan oppleves overveldende og dominere tankeverdenen man lever i. Tanken er også noe man ikke kan forklare, noe luftig og uhåndgripelig, slik minnet om noe også er det. Det samme kan man si om dikt, og det dikt vil uttrykke. Alt dette er viktig for Heine, eller for jeg-personen i dette diktet. Han sitter og tenker på dette drømmebildet sitt, lengselen etter hva han en gang har hatt, og ikke lenger har. Han husker minnet, og i minnet er det konkret, med lepper og lyd. Her er det også konkrete beskrivelser av følelser, von wildem Liebesglühn (vill kjærlighetsglød), ellers er det nå mer stemningen i diktet som forteller hvordan jeg-personen har det, enn rene ord.

Foruten de konkrete ordene i minnet om det som en gang var, og de få beskrivelsene av kjærlighetsgløden han en gang følte, så er det mye luft og luftig i dette diktet. Det gjelder også i ordvalget Heine gjør. Sånn blir det en forbindelse mellom verblichen (visnet bort), verweht (blåst bort), luftig (luftig) og Hauch (pust), med Träume (drøm), Traumbild (drømmebilde), Lieder (sanger) og Melodien (melodier). Hele diktet begynner med Mir träumte einst (jeg drømte en gang), så det er for dikteren drøm hele greiene, også den gang det stod på med Liebsglühn (kjærlighetsglød) og det hele. Den gang var det nok imidlertid mer håp om at det skulle bli til noe, for nå er det alt sammen blåst vekk. Slik luft kan bli.

Det er lag på lag med drømmer, dikt og luft i diktet. Sånn er det er forsøk på beskrive at det er noe der, at om det er drømmer, bilder og luft, så er det luft man ikke helt blir kvitt. Det er erindringen, minner om noe man egentlig lengter tilbake til, selv om det i dette diktet ikke er noe håp om å kunne vende tilbake dit. Likevel ser det ikke ut til å være noe dikteren kan legge bak seg. Det er noe der. Slik har vi det vel mange av oss i livet? Det er minner i hodene våre, ting som har vært. Og selv om disse tingene ikke lenger gjelder i verden, så eksisterer de i hodene våre og er en viktig del av våre liv. Nå skal ikke jeg komme med egne, enkle tanker, i det som Heine bare vagt og forsiktig uttrykker. Jeg forsøkte bare å hekte diktet på verden, gjøre diktet relevant for mennesker av i dag, vise at dette gamle diktet kan beskrive også våre liv. I hvert fall mitt.

Men i en poesiblogg skal diktet være hovedsaken. Da er det til å henlede oppmerksomheten til slutten av det. Heine er en mester i å få til sistelinjene, så de binder sammen diktet og etterlater leseren med en følelse av at her var det noe. Alt i diktet er vind, luft, skygger, minner og drømmer. Så når Heine da lengter tilbake til denne drømmen sin, og kjærlighetsgløden han en gang følte, så sender han tilbake til de luftige skygger et luftig pust. Det er det diktet er.

Min gjendiktning

Jeg drømte før om elskens glød så vill,
Om søte lokker, myrtel og reseder,
Om søte lepper og om bitterheter,
Om dystre sanger i dystert spill.

Nå visnet og blåst bort er drømmen min,
Blåst bort er õg mitt kjæreste bilde!
Igjen i meg er bare gløden den ville
Som jeg en gang øste ut i bløte rim.

Du blir, forlatte sang! Blås bort, nå, luft,
Og søk bildet, som for lengst er borte,
Og hils det for meg, når du har gjort det –
Til de luftige skygger sender jeg et pust.

ES2018

Hvis hun skjønte

På ny er vi trygt plassert på ferie sammen i utlandet. Det var vi også før dette diktet ble skrevet, april 2015. Den gang kom jeg hjem først, og så ble det problemer da kona og barnet skulle komme etter. Så dette diktet er skrevet i en veldig konkret situasjon, men skulle gjelde alltid når det er noen man er vondt glad i, og så får man ikke være sammen med vedkommende så mye som man vil. Man skal ikke si så mye om sine egne dikt, og jeg skal ikke si mer heller. Jeg skal fortsette ferien, sammen med min kjæreste kone som overhodet ikke skjønner hvor glad jeg er i henne, og hvor enormt mye hun betyr.

Hvis hun skjønte
Hvor vondt hun gjør meg
Når hun ikke
Kommer til meg
Men velger
Å leve
Som om jeg ikke teller
Som om det ikke gjør noe
Og ikke betyr noe heller
Hvis hun skjønte hvor tomt jeg har det
Og ikke gjorde noe med det
Men fortsatte bare
Å ha det som hun har det.
Og tenkte det er bra, det.
Sa det.
Mens jeg går til grunne i smerte
Uten at det noe er verdt det
Verden gikk videre, jeg trengte ikke vært med.
Hvis hun skjønte alt dette her
Å være
Der jeg ikke er.

ES2015

Ikke her

Mine egne dikt skriver jeg helst når følelsene er sterke. I april 2015 var det en raptus. Da ble min kone og jeg igjen i utlandet, mens jeg reiste hjem. Og da de selv skulle hjem, var det noen problemer med reisedokumentene som gjorde at det ikke gikk. Jeg lengtet meg syk, og skrev så å si en diktsamling. Når de ikke er her.

Hvordan kan en verden
vakker som den er
Lage det slik
at de ikke er her
Og bordet er det samme
Og veggene er sanne
Og lampen lyser
som den pleier
men jeg greier ikke se
noe annet enn mørke
som fyller hele meg
og verden
og alle ting som er
når de ikke er her
Nr. 2

ES2015